Oppsummering for april

April er påskemåneden, med mye fri og mye lesetid. Jeg har gjort andre ting og, jeg lover, men jeg ser at jeg har kommet meg gjennom en liten haug med bøker allikevel. Litt varierende hva jeg har syntes, med tre 3`ere og tre 6`ere.
Fire av bøkene kvalifiserer til Bokbloggerprisen, og det er jeg fornøyd med. Det har blitt mye krim, og lite både nynorsk, noveller og engelsk  - skjerpings!

Gleder meg til å lese oppsummeringene til dere andre :)

1. Herbjørg Wassmo - Det stumme rommet - 5
2. Fredrik Backman - Mormor hilser og sier unnskyld - 3
3. Kristine S. Henningsen - Om krigsseilerne - 5
4. Herbjørg Wassmo - Hudløs himmel - 4
5. Erich Maria Remarque - Intet nytt fra Vestfronten - 5
6. Mo Hayder - Dukkene - 6
7. Thorvald Steen - Vekten av snøkrystaller - 5
8. Naoki Higashida - Hvorfor hopper jeg - 3
9. Jojo Moyes - Et helt halvt år - 5
10. Caryl Ferey - Mapuche - 5
11. Ragnar Enger - Krypet - 3
12. Martin Olczak - Akademi mordene - 4
13. Bernt Gran - Hundre år med hodebry - 4
14. R.S. Pateman - Hva skjedde med Amy? - 4
15. A.J. Kazinski - En hellig allianse - 4
16. A.J. Kazinski - Søvnen og døden - 4
17. Tom Egeland - Den 13. disippel - 6
18. Laurent Gaudè - Eldorado - 6

Eldorado av Laurent Gaudè

Mandag møttes Beathe og jeg til en fantastisk 3 timers skravlelunch. Stakkars de andre på Krok og Krinkel i de timene, vi pratet ivrig og lo godt. Beathe hadde lovet meg et eksemplar av Eldorado, og det hadde hun med til meg. Tuuuusen takk Beathe, boken var aldeles nydelig!

Forlaget sier om boken:
Salvatore Piracci er kommandant på en fregatt som patruljerer farvannet foran Lampedusa, en av inngangene til det forjettede land. Han stopper utallige båter med levende, døde og halvdøde flyktninger, og bidrar til at de desperate og hjelpeløse menneskene blir sendt i retur til Afrika. Så en dag skjer det noe som får ham til å stille spørsmål ved legitimiteten av sitt eget arbeid. Han møter blikket til en kvinne som har mistet alt, og ønsker hevn. 
Den unge Suleiman i Sudan samler nok penger nok til å legge ut på den risikable reisen til et bedre liv. Suleiman vet ikke hvor vanskelig det vil bli, en reise full av farer og trusler, men underveis skal han også få oppleve stunder fulle av brorskap og håp. 

Leseren følger karakterene gjennom dramatiske prøvelser som forandrer dem, som merker dem. De står overfor sin egen skjebne der ufravikelige valg trenger seg på. Med dyp innsikt tar boken for seg sider ved det å være menneske, fra det aller verste til det aller største i våre moralske veivalg.

Smakebit fra boken hvor det er Suleiman som snakker:
Vi lar navnet vårt bli igjen, det vakre navnet  som gjør at vi er folk som blir respektert her. Fordi strøket kjenner historien til familien vår. I gatene her finnes det fremdeles gamlinger som kjente besteforeldrene våre. Vi lar navnet bli igjen, hengende på greinene som et stykke fra et barneklesplagg som ingen kommer og gjør krav på. Der vi skal, kommer vi ikke til å være noe som helst. Fattigfolk. Uten noen historie. Uten penger.

Dette er en fantastisk bok! Intet mindre.... Den grep meg hardt rundt hjerterota og holdt fast. Flyktningestrømmen fra Afrika til Europa består ikke bare av mennesker som drømmer om en vei til et mer lukrativt liv, her er det mange skjebner. Fattigdom, savn, håp og drømmer i skjønn forening. Skal en tro forlaget, er denne strømmen av båtflyktninger økende, ikke bare et svakt minne fra min barndoms nyhetssendinger. For, jeg synes ikke vi hører så ofte om det nå, som på 80-tallet.

Kaptein Piracci går i denne historien gjennom en personlig forvandling av de sjeldne. Han er på bunnen et godt menneske, men har i hele sitt liv jobbet med å avskjære flyktninger som kommer sjøveien fra Afrika til Italia. Et møte med en dame som ankom to år tidligere får ham til å tenke over hva det egentlig er han driver med.
Den andre historien er den til Suleiman, som er en av de som vil flykte til Europa. Denne historien er full av små overraskelser, mye blir sagt med få ord, og og selv om settingen er uendelig fattigdom, skjer det noe stort i møte mellom mennesker.

Dette er en av de få bøkene hvor jeg dagen etter jeg har avsluttet den, tenker at dette er en bok jeg må lese på nytt om ikke lenge. En liten diamant med mange fasetter, som med et elegant grep samles til et hele. Anbefales på det sterkeste!

Forlag: Bazar

Utgitt: 2006/på norsk 2014

Side: 222

Kilde: Gave
Terningkast: 6

Boken på vent - på tide med lydbøker

Tirsdag igjen, og Beathe inviterer til Boken på vent. Da er det fritt frem for alle å skrive litt om en bok du har gledet deg til, men som du av forskjellige grunner ikke har lest ennå.

Gå gjerne inn på Beathes blogg i løpet av dagen, da kan du plukke opp mange fine lesetips. 

Ønsker alle en strålende fin tirsdag!

Sommer + sol = Lydbøker  - Det er så deilig å smøre seg med solkrem, sette øretelefonene på plass for så å lene seg bakover og nyte livet. Jeg ville ha noe nytt på øret, og sjekket med Lydbokforlaget hva de har på gang for våren.

17 juni kommer Jorun Thørrings Mørketid ut på lydfil. Dette er tredje bok i en serie jeg ikke har lest, så det gir meg litt tid til å lese de to første bøkene i serien om førstebetjent Aslak Eira.

Glassdukkene 
Ildens øye
Mørketid

Hjorth & Rosenfeldt kom også ut med tredje bok i en serie. Fjellgraven kom ut 31 mars så den trenger jeg egentlig ikke vente på, men siden jeg kun har lest den første boken, må jeg lese nummer to før jeg hører denne her. Den første fikk en sterk 5`er av meg.

Mannen som ikke var morder
Dødens disippel
Fjellgraven

5 mai kommer også Jørgen Brekke med en ny bok. Doktor Fredrikis kabinett er ikke en del av serien hans om førstebetjent Odd Singsaker, så har du lyst å lese noe nytt av Jørgen Brekke men ikke vil begynne fra begynnelsen på serien hans, så er dette din gyldne sjanse. I denne boken er vi i Trondheim i 1769.
Jeg har lest litt av forfatteren før og bare gitt ham 5 og 6 på terningen.

Den boken det snakkes mest om er vel Den 13. disippel av Tom Egeland. Den gis ut som lydbok og papirbok på min bursdag 6 mai. Gjett om jeg gleder meg til den! Dette er den femte boken i Bjørn Beltøe-serien.
Sirkelens ende
Paktens voktere
Lucifers evangelium
Nostradamus`testamente
Den 13. disippel

Nå leser jeg A.J. Kazinskis tredje bok, En hellig allianse, som er et sidesteg fra serien deres med gisselforhandleren Niels Bentzon. Å lese denne boken minnet meg på hvor godt jeg likte den første boken i serien deres, og vil nå veldig snart starte å lytte til bok nummer to i serien.
Den siste gode mann
Søvnen og døden
NN... kommer ut til høsten

Mandagstema - blomstrende trær

Rododendron i full blomst

Det er Helene som innbyr til å dele fotografier, og hver mandag har hun et nytt tema. Anette lokket meg med, og siden jeg skulle til by`n i dag tok jeg fotoapparatet med meg, og knipset vilt. Det var ikke vanskelig å få øye på blomstrende trær i dag, for i Bergen er det full sommer.
Vil du være med å dele dine fineste bilder, kan du gå inn på Helenes blogg og delta derfra.

Noen som vet hvor dette treet står?

Bergen er rosa for tiden, jeg blir aldri lei av å se på disse trærne

Men der er litt hvit også

Syrinene blomstrer også allerede

Og hva er dette? Eple?

Det går i pastell rundt Lille Lungegårdsvann

Trondheim mysteriet av Bjørn Sortland - spennende krim for barn

Trondheim mysteriet er den 14 boken i barnebokserien Kunstdetektivene. Sondre har lest alle, lånt noen, hørt noen og fått noen - altså serien er godt likt. Den første kom ut i år 2000, før Sondre ble født men han har ikke hatt problemer med å lese mer enn en bok i året. Heldigvis!
Serien har blitt utgitt på Aschehoug men i år har Bjørn Sortland bestemt seg for å ta ansvar selv, så nå gis de ut på eget forlag. Det la min unge leser merke til før han hadde begynt å lese, og spurte meg hvorfor boken ikke er make til alle de andre...

Forlag: Piggsvin

Utgitt: 2014

Sider: 163

Kilde: Leseeks

Denne omtalen er bygget på Sondre, som er 12 år, sin leseopplevelse.  Jeg har ikke lest disse bøkene selv, men fulgt med på Sondre når han leste. Den unge leseren leser ikke veldig mye, men i tillegg til denne serien leser han CLUE serien og Pingles dagbok. I tillegg dukker det opp noen Leseløvebøker, helst de som handler om fotball, og et par slengere som moren presser på ham. 12-14 bøker i året er nok mer enn mange voksne leser, så det må jeg være fornøyd med.

Trondheim mysteriet fenget og fengslet. Han satt i sofaen og jeg i stolen, og vi leste sammen, men hver for oss. Det var en glede å se på ham, for han var godt inne i historien. Jeg trengte ikke å lokke og lure for å få ham til å lese mer, denne gangen gikk boken unna i noen få store jafser.

På mitt spørsmål om boken var gøy, kom svaret uten betenkningstid: JA!
I forhold til de andre bød den ikke på de store overraskelsene, sånn er det jo med serier. Denne gjenkjennelsen er med på å gjøre boken lettlest, men også store bokstaver og lite tekst på hver side, hjelper til. I tillegg er det noen flotte illustrasjoner av Trond Bredesen som tar litt plass, og gjør boken ganske kort. Når jeg spurte om han muligens har vokst fra disse bøkene var svaret nei, han ville ha den neste også. Det er mye god mestring i lettleste bøker.  Anbefales altså varmt for barn mellom 8 og 13.

Bydelsvandring til den verneverdige Almåsgården i Åsane

En del av Almåstunet med Kallehuset til venstre 

Almåsgården nord i Åsane var bebodd inntil for 10 år siden. I 2004 døde Karl Almås, den siste beboeren, på denne vegløse gården, og siden da har gården stått og forfalt. Det er Bergen Kommune som eier gården, men de har gjort sørgelig lite for å ta vare på den. Åsane har et aktivt historielag, og i februar tok de tyren ved hornene og bestemte seg for å lage en venneforening for Almåstunet. Målet er å få i gang en stiftelse som kan vedlikeholde og gjøre Almås tilgjengelig for befolkningen.
Venneforeningen har siden mars lagt ned 300 dugnadstimer og fått røsket skikkelig opp i villnisset som hadde dannet seg på eiendommen, og i dag inviterte de til bydelsvandring.

Frode, Hildegunn, Solveig, Tine og Jan Arne i fin stil oppover bakkene til Almåstunet                 Foto: Sondre

Det ble en fantastisk dag, noe den strålende solen selvfølgelig skal ha litt av æren for, men Åsane Historielag har med hjelp av frivillige gjort en super innsats for å stelle i stand dette.
Vi fikk gå inn i husene, 5 av gangen, så ikke gulvet skulle rase sammen, og i Kallehuset og Laurahuset fikk vi se hvordan det så ut inne, så lenge de siste beboerne på gården levde her.
Stemningen var høy, Marianne H. Johannessen som er leder i Åsane Historielag fortalte om gården, arbeidet som er gjort og hva som må skje fremover hvis de skal greie å redde dette tunet fra naturkreftene.

Åsalåten Toraderlag skapte god stemning da vi marsjerte inn på tunet

Vil du gjøre som meg og melde deg inn i kan du klikke på linken. Det koster ingenting å bli medlem, men denne lille gesten viser at vi bryr oss, og vil at Bergen Kommune skal være sitt ansvar bevisst.

Løen som står til nedfalls - tenk å få huset opp å stå og fylt med glade mennesker

Tunet til Almåsgården er fylt med glade mennesker - mange av oss er her for første gang

Vel, Bergen Kommune burde sett at dette huset ikke har det helt godt

En liten kø danner seg foran Laurahuset for å gå trygt inn

Vår medbrakte BKK ansatte fant noe faglig å fryde seg over

Innredning i Kallehuset - ganske stemningsfullt 

Almåsgårdens venner. Denne gangen spanderte arrangørene kaffe og kake, men heldigvis satte de frem en stor bøtte så vi fikk betale det vi ville for bevertningen. Sondre var med, og syntes kanskje ikke dette var det gøyeste han hadde opplevd, så vi trakk oss tidlig tilbake. I det vi gikk, kom Haukås Musikklag travende oppover stien til gården, for å spille for alle som var tilstede.

Konklusjonen er, dette er et sted som er verdt å ta vare på. Det er mange mennesker som bryr seg, og dette kan bli en stor resurs for den voksende lokalbefolkningen i Åsane Nord. Restaureringen er omfattende, og kan ikke gjøres på dugnad av folk med mye vilje men kanskje litt mindre kunnskap. Her må eieren Bergen Kommune på banen, med penger og samarbeidsvilje!

Hundre år med hodebry av Bernt Gran

Med hovedfag i historie, master i rettsvitenskap og daglig virke som journalist må Bernt Gran være den perfekte person til å guide oss gjennom utilregnelighetens historie.
Jeg er glad i historie, spesielt de tre siste århundrene i Norge og England, samt de to store krigene, finner jeg fascinerende.
Å lære om bakgrunnen for at ting i samfunnet vårt er som de er, synes jeg også er givende. Derfor ble Hundre år med hodebry en fulltreffer hos meg. Jeg har en sterk følelse av at denne vil havne på nominasjonslisten min for neste års Bokbloggerpris, sammen med Skammens historie som har noen få krysningspunkt med denne.

En oversiktlig innholdsfortegnelse viser oss at denne boken er ryddig og systematisk. Et fyldig forord og et eksempel før første del, setter oss rett i stemning for hva det er vi skal lese om. Gran bruker Breivik-saken som eksempel når han skal forklare den særnorske lovvarianten som kalles "det medisinske prinsipp". Dette dukket opp når utilregnelighetsspørsmålet skulle avklares i Breivik-saken. Boken handler ikke om denne saken, men bakgrunn for rettspraksis rundt tilregnelighetsspørsmål i Norge, Sverige, England og USA.
Hamsun, og hvordan han unngikk straffeforfølgelse etter krigen er spennende lesestoff, og jeg bestilte sporenstreks hans verk På gjengrodde stier, som skal være et bitende, ironisk og slagverdig angrep på behandlingen han fikk. Det blir interessant å se hva en mann med svekkede sjelsevner klarte å skrive om sin egen situasjon.

Smakebit fra boken:

Det medisinske prinsipp medfører i Norge at alle som får påvist en bestemt diagnose innenfor psykosebegrepet automatisk er uskyldige. Dette uavhengig av om lovbruddet er et utslag av psykosen eller ikke. Psykose regnes som en absolutt straffrihetsgrunn, på linje med at man ikke fengsler barn eller høygradig psykisk utviklingshemmede - eller dyr, snøras eller store bøler, for den saks skyld.

Det er interessant å lese at vi skal ikke lenger bort enn til Sverige før vi finner en annen tilnærming til spørsmålet om tilregnelighet og skyld. Med tv-bilder fra Breivik-saken surrende på netthinnen skjønner jeg nå mer av hva politikere, medisinere og justisfolk diskuterte, mens brorparten av befolkningen bare satt å sa, få ham i fengsel!

Boken anbefales på det varmeste, den er veldig lærerik og ga meg en helt ny forståelse for rettspraksis i Norge rundt dette spørsmålet. Pass på å få med deg Rose-Marie sin flotte omtale av boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 235

Kilde: Leseeksemplar

God helg fra Bergen - en vakker lørdag i april

Et fantastisk skue rundt Lille Lungegårdsvann i disse dager

Stolt marathonløper

Ingen by er vakrere enn regnbyen Bergen - når det er blå himmel. Sentrum bugner nå av farger fra de vakre trærne og millioner av tulipaner i alle farger og sammensetninger. Temperaturen ligger på rundt 20 og "alle" har tatt turen til by`n. Bergen City Marathon 2014 gikk av stabelen i dag, med ektemann og en bråte kjente som skulle løpe, var bytur i dag selvsagt.
Sondre og jeg reiste til by`n så vi hadde godt tid til å spise is og drikke kaffe, før vi sakte arbeidet oss utover Bryggen hvor løperne hadde sitt målområde. For et folkeliv! Det var bedre enn 17-mai, med glade ansikter overalt.
Resten av dagen slo vi leir på terrassen, hvor jeg stakk nesen godt ned i en god bok, mens Frode kom til krefter igjen.

Var ikke det en lekker hatt?

Idyll på terrassen med Tom Egelands hittil beste - gled dere til 6 mai når den kommer ut :)

Vil du ha en smakebit å kose deg med før boken kommer ut, kan du ta en titt på Aschehoug sin side, der finner du et intervju med forfatteren, gjort av Mona Ek.

En hellig allianse av A.J. Kazinski

A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich. De har gitt ut to bøker før, den første kom i 2011 og het Den siste gode mann og var deres debut som spenningsforfattere. Oppfølgeren, Søvnen og døden kom på norsk i 2013. I begge disse bøkene møter vi Niels Bentzon som er gisselforhandler ved politiet i København.
Mens de gjorde research til den tredje boken i serien, kom de over et krimplott som de ikke klarte å slippe tanken på, derfor er En hellig allianse ikke en del av krimserien de har startet på.

Forlaget forteller:
Eva Katz føler at livet har gått i stå. Hun er 35 år, har akkurat mistet journalistjobben i en stor avis og bor alene i et falleferdig rekkehus. Kjæresten døde før de rakk å flytte sammen.
Eva trenger en ny start og får jobb i en barnehage. Men i møtet med en fem år gammel gutt snus livet hennes på hodet. Guttens mor er hoffdame for den danske kronprinsessen, og snart får Eva mistanke om at gutten har vært vitne til et mord. Gutten vil ikke si noe, så Eva følger det eneste sporet hun har; en barnslig tegning av et drap. Langsomt går det opp for Eva at hun står overfor en forbrytelse som har forbindelse til det danske kongehuset og en to hundre år gammel allianse som består av mennesker som arbeider for å få gjeninnsatt monarker i hele Europa.

Min mening om boken:
Først blir vi kjent med Eva, og jeg blir fort glad i henne. At hun skal jobbe i barnehage, er jeg litt gøy for meg som har mitt daglige virke blant "små mennesker" som de er pliktig å kalle barna.
I den andre historien følger vi Marcus og medarbeiderne hans som må drepe et vitne for å sikre seg at de ikke blir tatt for et annet mord.

Spenningsnivået starter på topp, og jeg får fort et tydelig bilde av både Eva og Marcus. Marcus har vært i Afghanistan, og har høye tanker om det han og kameratene utrettet der. Han føler også en ekstrem loyalitet for dronning og fedreland, og jobben han utfører speiler dette.
Måten han beskriver klassisk lobbyvirksomhet, forbauser nok ingen, men å få det servert på denne måten forbauser meg. Jeg er glad jeg jobber i barnehage og ikke er politiker.
Både arbeidsgiveren og psykologen til Eva skuler ting for henne. Hun vet ikke selv hva det er de har skrevet om henne, men frykter selv for sin egen psykiske helse. Dette gir også historien om Eva en ekstra nerve.
Når vi kommer et stykke over midten dukker det dessverre opp detaljer som ikke henger sammen. Eva som er nær sagt personlig konkurs kan plutselig hive seg på første fly til Roma. Senere vasser hun gjennom en tunnel hvor støvlene blir fylt med vann, og når hun kommer frem (inni slottet og skal "blende in") tar hun plutselig av seg skoene.

Sånn som Eva ble beskrevet i begynnelsen harmonerte ikke med sånn hun er mot slutten av boken. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor hun setter i gang en livsfarlig undersøkelse, bare på grunn av en tegning hun finner i vesken, hun kunne bare gitt den til politiet.
Marcus sin helomvending er mer interessant å lese om. Han går fra å være et kynisk, ensporet menneske uten empati, bare med tanker på "saken". Han utvikler brått en samvittighet som snur opp ned på hans syn på livet. Personligheten hans har blitt skildret på en troverdig måte, så selv om denne omvendingen er velkommen, er årsaken for svakt skissert.

Jeg liker godt hvordan disse to danskene skriver, vekslingen mellom fortellerstemmene fungerer bra, språket er kjapt og greit med korte setninger og ikke mye "fyllmasse". Plottet er definitivt originalt, og denne hellige alliansen er i mine øyne troverdig. Det var få utbroderinger, ingen gjentagelser, sløve klisjèer eller hakkete setningsoppbygning, her var ikke en trykkfeil å irritere seg over en gang. Lesingen gikk helt knirkefritt, med høyt spenningsnivå og ditto leseglede, selv om "storyen" mot slutten ble litt rund i kantene, og litt for mye sto uavklart.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 534

Kilde: Leseeksemplar

Mapuche av Caryl Fèrey - på Verdens Bokdag

I dag er det Verdens Bokdag, og det må jo markeres med et blogginnlegg om en god bok.
Forlaget lover at dette er en krim som fillerister deg. Sånt kan jeg like, så forventningene var store da jeg på skjærtorsdag startet på Mapuche.

Fra bakpå boken:
Et menneske blir lempet ut i havet fra et helikopter. En prostituert transvestitt blir funnet drept i en bortgjemt avkrok av Buenos Aires havnekvarter. Her selger kvinner og menn seg for noen pesos, for å overleve. Det er hverdagskost at folk blir drept. Få bryr seg.
Men det gjør Jana Wenchwn. Hun er billedhogger og Mapuche-indianer og har opplevd at folket hennes er blitt både fordrevet og forfulgt. Jana har selv måttet selge sin kropp i byens bakgater for å overleve. Hun tar kontakt med Ruben Calderon som opplevde at både far og datter forsvant i diktaturets torturkamre. Selv slapp han ut og har i stillhet bygd seg opp som privatdetektiv. Sammen med mødrene på Mai-plassen jakter han på "forsvunne" opposisjonelle og tidligere bødler. 

Snart viser det seg at saken har røtter tilbake til militærdiktaturets tid. Og demokratiets ferniss kan være tynt, selv etter 30 år. De gamle aktørene har fortsatt mye å skjule og midlene de er villige til å bruke, står ikke tilbake for fortidens metoder.

Vi er i Buenos Aires og San Telmo. Dette er ikke et liv for nybegynnere, her er det rått og brutalt for de fleste. Karakterene får fort kjøtt på beina.
Først blir vi kjent med mapucheindianeren Jana og vennen hennes, transvesitten Paula, døpt Miguel Michellini, som bor hos sin halvgale mor. Paulas venn Luz forsvinner og Jana og Paula begynner å lete etter henne. De ser selv på når fullmektig Andretti haler liket hennes opp av sjøen.
Så blir vi kjent med et nytt sett med mennesker. Privatdetektiven Rubèn som blir satt på utfordringen med å finne Maria Campallo, som har forsvunnet. Marias venn og sanger Jo Pratt blir oppsøkt, og han bidrar gjerne til å finne Maria.
Etter 80 sider er jeg godt inni historien, godt kjent med karakterene og spenningen stiger. Dette er en fin bok hvis du vil bli kjent med Argentinas historie, og spesielt landets mest skammelige sider. Her belyses statskupp, korrupsjon og innbyggernes lidelser gjennom diktaturet som preger landets historie. I kjølvannet av all undertrykkelsen og alle forsvinningene som foregikk for mange år siden, jobber Rubèn med å spore opp barn av forsvunne foreldre. 30.000 mennesker forsvant i forbindelse med diktaturets fall for over 25 år siden, og her er Elana Calderon, mor til Ruben med i en organisasjon som på norsk kalles "Mødrene på Mai-plassen". Har du lyst å lese mer om dette ta en titt her!

Som du skjønner har Caryl Fèrey en agenda bak denne boken. Det er en historisk bok som tar opp forhold som har blitt tabubelagt over hele verden. Samtidig har han skrevet en spennende thriller, hvor Rubèn og Jana jakter på de skyldige.

Jeg syntes den var lærerik, interessant, spennende og til dels ganske grotesk. 

Tone og Mai Lene har også lest boken, ta gjerne en titt på deres flotte omtaler!

Hvis du har omtalt boken, legg gjerne inn link i kommentarfeltet :) 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 523

Kilde: Leseeksemplar

Hva skjedde med Amy? av R.S. Pateman

Denne boken ble inntatt i lange saftige drag på balkongen 2. påskedag. Den ser ut deretter, med fingermerker av solkrem og smeltet sjokolade, svette og vannsprut.
Hvem kunne ane at sommeren skulle komme til Bergen så tidlig, med 20 steik-varme varmegrader og sol strålende fra dypblå himmel?

Fra bakpå boken:
Ti år etter Amy forsvant sliter mamma Beth fortsatt med en enorm sorg og redsel for hva som skjedde med hennes eneste barn, men marerittet blir bare verre når en fremmed kvinne banker på
døren. I hånden holder hun en jente som ser ut som Amy den dagen hun forsvant for ti år siden.
Enhver mors største mareritt har akkurat blitt verre. Dette er en stor psykologisk thriller. Forfatteren holder spenningen bokstavelig til siste side. Slutten er virkelig overraskende og uventet.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2013/på norsk 2014
Sider: 372
Kilde: Leseeksemplar

Min mening om boken:
Ved første øyekast på coveret tenkte jeg at dette blir for nervepirrende for meg, men ikke la deg skremme vekk. I tillegg overrasket boken med få klisjèer og et ganske originalt plott. Moren i boken har det selvfølgelig vanskelig, men hun har noen sider og sier og gjør forskjellige ting som gjør at det ikke blir neglespisende skrekkelig. Det er vanskelig å referere noe fra boken uten å avsløre viktige vendinger i handlingen, så jeg lar det være. Handlingen snur og vender på seg hele veien, så det blir aldri kjedelig, den er oversiktlig og lett å lese, selv om det er ganske mange aktører med i bildet.
Et par løse tråder hang og dinglet, og jeg stilte meg et par spørsmål sånn mot slutten, men det hadde ingenting å si for den absolutt positive leseopplevelsen.

Søndagstur på en mandag - siste dag av Turlagets påskejakt

Påsken nærmer seg slutten, og Turlagets påskejakt er inne i sin siste dag. Vi valgte oss Løvstakken, siden alle tre hadde andre ting på planen i formiddag. Derfor var vi også tidlig ute, med målgang på toppen kl. 09:15. Stien opp fra Gyldenpris og forbi "Skillingsbollen" har vært et vakkert syn, men nå ser det ikke ut her. Tømmerhogst og laging av turvei, har satt sine merker i naturen. Forhåpentligvis blir det bra når det er ferdig, og kanskje de tenker på oss turgåere når de legger til rette for sti igjen.
Vi voksne tok en pust i bakken, mens Sondre sporte opp koden. Den skulle henge på en hyttevegg, men på Løvstakken er det flere å velge mellom. Bildet røper nok huset, men koden røper vi aldri.

Resten av denne siste dagen i påskeferien tilbringer vi hver for oss. Jeg på terrassen iherdig opptatt med å forbedre brunfargen, Sondre skal både på trening og på kamp, mens Frode stakk på Gullfjellet. Håper alle har hatt en perfekt påske :)

Sondre har sikret seg sin femte kode i påskejakten

Snauhogst og anleggsarbeid preget naturen

JA, det er vår!

Dukkene av Mo Hayder

Noen dager før palmehelgen dalte Dukkene ned i min postkasse. Meningen var å lese den i påsken, men før jeg viste ordet av det var jeg 50 sider inn i boken, og den var umulig å legge fra seg.

Forlaget forteller:
Pasientene på Beechway mentalsykehus er veldig lett påvirkelige. En hallusinasjon kan spres som et virus. Når uforklarlige strømbrudd leder til en rekke horrible hendelser, sprer frykten seg både blant de ansatte og pasientene. Den psykiatriske sykepleieren AJ prøver å komme til bunns i årsaken til hysteriet.

Samtidig prøver etterforsker Jack Caffery å finne en død kvinne. Han vet selv altfor godt hvordan det er ikke å få svar på en forsvinning. Da AJ ber om hjelp til å løse saken på sykehuset, må begge mennene konfrontere ubehageligheter i sitt eget liv.

Med tanke på hvor creepy boken blir etterhvert, begynner det ganske så rolig. Vi frisker opp hendelser fra forrige bok, hvor Flea Marley var skikkelig ute å kjøre. Denne historien trekkes videre i Dukkene på en fin måte, så les for all del serien i rekkefølge, i alle fall de siste to bøkene. Jack Caffery leter fremdeles etter Misty som forsvant på slutten av Borte, men når han blir kontaktet av AJ fra mentalsykehuset, får han mange jern i ilden.
Det er mye handling i bøkene til Mo Hayder. Forholdet som AJ utvikler til sjefen sin Melanie, er spennende å følge med på, særlig siden det sanses en ytre fare rundt hvert hjørne. Mentalpasienter er lett å karikere, og her har forfatteren boltret seg i uhyggelige karakterer. Men selv om Monstermamma og Handel blir beæret med groteske beskrivelser, viser hun en ømhet for de svakerestilte, med holdningene som AJ og Melanie har til pasientene sine.
Jack Caffery som etterforsker er pålitelig og hardt arbeidende. Han har sluttet å røyke og drikker sjelden, men han er bare sånn passe sjarmerende. Bakgrunn og familiehistorie kjenner vi godt fra tidligere bøker, og her i Dukkene blir ikke dette vektlagt i det hele tatt. (Det må sies til de som ikke har lest serien, at akkurat denne personlige historien til Jack er grunnen til at jeg synes denne serien er så bra.)

Mo Hayder har en måte å skrive på som jeg liker veldig godt. Her er det lite utbroderinger av stemninger og beskrivelser av ting og tang, men du føler deg allikevel tett omsluttet av boken. Vi kjører rett på med handling, som er så mettet av hendelser at jeg vil kalle den en pageturner. Kapitlene er korte, og vekslingen mellom Caffrey, AJ, Marley som fortellerstemmer fungerer fint.

Se for deg at du er ute og kjører bil. Først holder du 30,40 og bilen er tilsynelatende en småputrende Lada. Hastigheten øker, motorduren blir dypere, og når du passerer 80 kilometer i timen flerres skinnet av bilen med et rykk, og du kjører den kuleste racerbilen i verden. Nå ligger veiene åpne og tomme foran deg, og fartsgrenser finnes ikke. Du suser avgårde i 150 og livet er herlig. Sånn er denne boken! 

Det er heldigvis lov å lese krim også etter påske, så hvis du er ute etter en spennende bok, anbefaler jeg gjerne denne :)

The Walking Man serien:

Fuglemannen

Kuren

Ritualer

Hud

Borte 

Dukkene

Hun har også gitt ut tre selvstendige bøker:

Pig Island

Tokyo

Hanging Hill

En liten smakebit:
Han går ut på kjøkkenet og henter en leselampe og et forstørrelsesglass. Når han gransker dukkene under forstørrelsesglasset, blir de enda styggere og mer skremmende. De har polerte skjell som tenner, og de skiller seg fra e andre dukkene ved at de begge har øynene sydd igjen.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 383

Kilde: Leseeksemplar

Påskejakt og langtur fra Ulriken til Rolland

Det er så godt med vår i fjellet

Påskeaften og sol betyr fjelltur for vår del. Etter svigers var svingt oppom flyplassen tok vi bussen til foten av Ulriksbanen. Siden vi skulle gå de 17,5 kilometerne helt hjem, spanderte vi på oss bane opp, før vi la i vei i raskt trav mot Turnerhytten. Dette er en liten omvei i forhold til turen vi hadde planlagt, men Turlaget har hengt en av kodene sine her, og påskejakten pågår fremdeles. Nå er vi oppe i fire koder, og håper på et par til før påsken er over.

Da var kode nummer fire i boks

To lykkelige vandrere på vei over Vidden i dag

Her tok vi til høyre og fulgte stien mot Vikinghytten i stedet for å gå ned mot Fløyen

Når vi passerer Storsåta på vei hjem skriver vi oss alle inn i den godt gjemte boken 

Etter stoppet på Turnerhytten fulgte vi stien over Vidden helt til skiltingen mot Vikinghytten. Når en kommer så langt, er det strake veien nordover og vi ender til slutt på Storsåta. Her røpet jeg overfor Frode og Sondre hvor den godt gjemte boken ligger, så de fikk skrevet seg inn de også.
Turen ble avsluttet med litt spenning ned fra Storsåta da jeg nesten trakket på en liten hoggorm som lå krøllet sammen som en skillingsbolle. Hos oss er det ingen som er redd for orm, så det unisone utropet var "kamera"!

Det er første gang noen av oss ser hoggorm i lokalfjellene rundt her

Tur til Telavåg og Hellesøy på langfredag

Et fornøyd firkløver på vei ut av museet på Telavåg

Etter å ha lest om krigsseilerne, var det på tide å besøket Nordsjømuseet på Telavåg, som jeg aldri har besøkt før. Kjøreturen fra Åsane var drøyere enn antatt, men vi kom da frem i tide til å få med oss visningen av en film, som snurret igang da vi ankom. Den er jeg glad for at vi så, for den var både lærerik, spennende og tildels tåredryppende. Resten av museet var så vidt verdt de 70,- kronene det kostet å komme inn, for det var ikke mye annet på utstilling. Kanskje ikke så rart siden hele Telavåg ble brent ned av tyskerne i april 1942. Historien til motstandskjemperne er i alle fall verdt å holde ute av glemmeboken, og det føltes godt å besøke minnesmerket over de fra Telavåg som falt under krigen.

 Utenom filmen, var det ikke så veldig mye å se på museet, men vel verdt turen 

Historien kort fortalt: Med sin perfekte lokasjon helt vest med direkte linje til Shetland, var mange av innbyggerne i Telavåg med på å smugle rømlinger, våpen og mat mellom Norge og England. I et håndgemeng med tre tyske offiserer, ble to av dem skutt, og som hevn for dette slettet tyskerne hele lokalsamfunnet med jorden. Mennene ble sendt først til Grini og så videre til Sachsenhausen, hvor mange døde før krigen var omme. De som overlevde ble fraktet hjem med de hvite bussene.
Kvinnene, barna og de gamle ble fraktet til Bergen og videre til Framnes skole i Hardanger. Her bodde de, de tre årene til krigen sluttet. Da innbyggerne i Telavåg vendte tilbake til hjembygden sin var alt utslettet, til og med brønnene hadde de bombet i stykker.

Minnebautaen ligger ikke ved museet, men en liten kjøretur i fra - få kart i resepsjonen!

Etter besøket vårt på Nordsjøfartmuseet kjørte vi de 60 kilometerne helt ytterst i Øygarden. Her hadde vi bestilt bord og vi koste oss med deilig fiskesuppe og pavlova til dessert. Været er nydelig i Bergen i dag, og varslene fremover lover fortsatt sol, så i morgen blir det en tradisjonell tur over "Vidden", etter vi har kjørt svigers på Flesland.

God påske fra ytterst i havgapet på Hellesøy i Øygarden