Etter å ha latt meg begeistre av Joyce Carol Oates nyste roman på norsk
Mitt liv som rotte og kortromanen
Svart vann fra 1992, ble
Karthago fra 2014 plutselig ledig for meg på eBokBib. Til tross for at boken har 500 sider, gikk historien raskt å lese, en medrivende handling hvor den "egentlige" tematikken kommer frem sent i boken.
Forlaget om handlingen:
Når en tenåringsjente forsvinner i Adirondack-fjellene, rystes den lille byen Karthago i grunnvollene. Mens faren, Zeno Mayfield, og andre frivillige leter utrettelig etter den savnede Cressida, oppdages det en mistenkt som står Mayfield-familien ubehagelig nær: Den dekorerte Irak-veteranen Brett Kincaid, som inntil nylig var forlovet med Cressidas vakre storesøster. Mens bevismengden mot den krigsskadde korporalen øker, må Mayfield-familien ta inn over seg at Cressida kan være tapt for dem for alltid – og at hun kanskje var det allerede lenge før hun forsvant.
Karthago er en skarpt observert og dypt engasjerende fortelling om en families samhold og oppløsning, og et skarpt portrett av en hjemvendt veteran som for alltid er endret av krigen han var med på.
Familien har to døtre, den eldste, pene og den yngste, smarte. Lillesøster Cressida blir sett sammen med Brett Kincaid, en kveld like etter storesøster Julie tåredryppende fortalte at bryllupet måtte avlyses, de hadde gått fra hverandre.
Romanen starter med leiteaksjonen etter Cressida, og i fortsettelsen går vi frem og tilbake i tid, hvor vi først hører om når mamma Arlette oppdager at hun ikke har kommet hjem om natten, og videre når de tar eksforloveden til Julie inn til avhør. Zeno Mayfield, den sønderknuste faren til nittenåringen fremstår som en sterk og pålitelig mann, og det er aldri tvil om at han elsker sine døtre og sin kone. Vi kommer tett på enkeltpersonene i denne romanen, og dynamikken i familien skildres på glimrende vis. I tillegg dannes det et detaljrikt bilde av samfunnet de lever i, som bidrar til at Karthago fremstår som en uvanlig velskrevet roman.
Det er noe som ligger og skurrer gjennom hele historien, hvorfor brøt Julie og Brett forlovelsen? hva skjedde egentlig med Brett da han tjenestegjorde i Irak? Svarene kommer etterhvert, og Brett blir en karakter som får godt med kjøtt på beina.
Bare tolv dager etter 11 september, verver Brett seg, og i denne delen får vi først høre om hendelsene som førte til at han ble invalidisert og sendt hjem. Dette er grusomme skildringer, og romanen blir med dette mer politisk. Avhørene av Brett både ang. Irak og forsvinningen til Cressida kommer hultertibulter, noe som er med på å vise hvor forvirret og redd Brett var. Dette er et av mange geniale virkemidler som Oates bruker i denne romanen, som gjorde at jeg fikk enda større respekt for henne.
Språket Oates bruker her er fylt av kynisme, som kommer tydelig frem ved bruk av kursiv på de rette stedene. Romanen har mye dialog, så hvis du legger inn tonefall når du leser, blir boken nesten tredimensjonal.
I del to hopper vi frem noen år og vi møter nye mennesker, Sabbath McSwain som søker en assistentstilling hos en forsker Dr. Hinton. Leseren skjønner fort hvem denne assistenten er, og ny interesse er vekket av et temmelig brutalt vendepunkt i historien.
Vi har en oppgave å gjøre som jeg anser som viktig, nemlig å rive sløret av det jeg vil kalle den amerikanske sjelens syke bakside - og derfor kan vi bli nødt til å ta sjanser og utsette oss for farer. Som redskap må vi være upersonlige og effektive. Jeg blåser i assistentens indre liv en lang marsj.
Assistenten smilte usikkert. Hadde hun fortalt forskeren at hun ikke hadde noe indre liv? Hun hadde visst det.
Karthago er mye mer enn en historie om en forsvunnet tenåring. Jeg leser en sterk korreks mot de amerikanske styrkene og deres oppførsel mens de er i tjeneste, og en mulig årsak til mange av de traumatiserte skjebnene som har returnert fra Irak, Vietnam og andre steder hvor umoden ungdom har blitt sendt i krig. Vi er også med inn i et høyrisikofengsel så nær Death Row det er mulig å komme, også i denne sekvensen skimter jeg Oates holdninger.
Tematikken som omslutter hele historien åpenbarer seg, nesten som et sjokk mot slutten av boken. Jeg kan røpe at det handler om identitet og tilhørighet, to ord som står naken og alene her, men som gjennom denne boken smyger seg inn i leseren, og gjør noe med sinnsstemningen.
Anbefales!
Ønsker alle som er innom en god palmesøndag,
håper dere er friske og har ro i sjelen,
dette blir tidenes "rareste" påske,
men det står vi i sant?
🐥🐤🐥🐤
🐥🐤🐥
🐤🐥
🐤