Igjen har jeg latt meg begeistre av en av Klassekampens bokomtaler. Denne gangen er det tyske Daniela Kriens roman Brannen, som lover leseren en tur innom vår tids ideologiske kampsoner. Jeg følte at Bokmagasinets litteraturanmelder Silje Bekeng-Flemmen snakket til meg, da hun anbefalte utålmodige lesere (meg) å se nøye etter hvilke utfordringer, hovedpersonene står overfor, heri ligger den intellektuelle kompleksiteten i romanen, sier hun. Spennende, denne utfordringen tok jeg gjerne!
Forlaget om handlingen:Rahel og Peter har vært gift i nesten tretti år, men sakte og umerkelig i begynnelsen, deretter med et brak, har kjærligheten forlatt ekteskapet. De reiser på sommerferie for å berge det som fortsatt finnes mellom dem, og for å finne svar på spørsmålet om hvordan og med hvem de ønsker å tilbringe resten av livet.
Hva gjør man når kjærligheten har blitt gammel? Når avstanden til hverandre blir større enn nærheten, og lidenskap og erotikk bare er et fjernt minne? Er de dype følelsene fra de første årene og det man har opplevd nok til å fortsette livet sammen?
Og for en herlig leseopplevelse dette ble! Vi blir kjent med Rahel på 49 og Peter på 55. Tre dager før de skulle reise på en lenge planlagt ferie, blir de tvunget til å endre finne på noe helt annet. Samtidig får de en telefonoppringning som gjør at de ender opp med, å passe på et lite gårdsbruk, når de som bor der plutselig må reise bort.
De finner seg raskt til rette, men Rahel synes at Peter snakker mer med hesten enn med henne. Peters humor har blitt kynisk, og Rahel bærer med seg en gnagende følelse av skuffelse, som hun ikke blir kvitt. De installerer seg i hver sitt rom, og Rahel finner glede i å utforske arbeidsrommet til kunstneren som bor der. Et funn her, reiser uhyrlige spørsmål og avdekker en mulig livsløgn. Peter tar ansvar for dyrene, når han ikke er fordypet i bøkene sine.
Det finnes ingen kjensgjerninger mer, bare konstruksjoner. Det driver folk til vanvidd. De kjenner på seg at det ikke stemmer, men så blir de fortalt det gang på gang. Så mange ganger og så ofte at de til slutt ikke lenger stoler på sin egen intuisjon.
Rahel smiler. De gamle kjerringene stoler fortsatt på sin intuisjon, bemerker hun. Men de gamle kjerringene dør snart, svarer Peter.
Peter er professor på universitetet i Dresden, og i tilbakeblikk får vi høre om konsekvensene det fikk, da han lot være å anerkjenne ikke binær kjønnsidentitet, i en diskusjon. Dette er et av flere tema som blir tatt opp i romanen, og som det er interessant å følge med på.
Henvisninger til, da Tyskland var delt, og murens fall, finner vi også, for eksempel når datteren til paret vi blir kjent med spør foreldrene sine, hvorfor de aldri har kjøpt hus? Vi hører om jobber som forsvant, om øst-tyskere som ble økonomiske tapere og hvordan mange ved slutten av DDR-tiden valgte å ikke sette barn til verden. Barna til Rahel og Peter har ikke den ballasten som foreldrene har, siden de vokste opp i et forent Tyskland. Datteren Selma er et kapittel for seg, en karakter som frustrerte meg kraftig, men som bygget ut historien til et fullkomment hele.
Brannen er litt av en tankevekker, og Daniela Krien greide å få frem et spekter av følelser i meg da jeg leste. Til tross for at jeg anser meg selv som en utålmodig leser, fant jeg ingen dødpunkter, og syntes oppholdet i den landlige idyllen var akkurat passe langt. Jeg anbefaler gjerne romanen videre ☺
I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.