Kraftig imponert over å få denne ferske og populære romanen inn på Bookbites allerede, satt jeg ivrig i gang med lesingen. Selv om persongalleriet og handlingsforløpet ikke er det samme som hennes heftig debatterte Arv og miljø fra 2016, så er dette en slags oppfølger.
Forlaget om handlingen:
Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid?
Morgenbladet nr. 33 forklarer hvorfor Er mor død er en oppfølger til Arv og miljø, med at det er en kontinuitet i formgrep og tankearbeid. Jeg var spent på om jeg som "en vanlig leser" vil gjenkjenne dette.
Det er veldig spennende å begynne å lese en bok hvor forventningene er skyhøye, men heldigvis senket skuldrene seg raskt, for, woao, dette var leseopplevelsen sin det!
Klart det er drastisk å forlate familien uten et ord, og starte et nytt liv langt borte. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne gjøre det, holde seg borte i 30 år, og så komme tilbake. Noe må jo ha lagt bak det dramatiske bruddet, og dette er en av detaljene som kommer frem mot slutten av romanen. Far er en karakter i skyggene, men søsteren Ruth og mor, er de Johanna iherdig forsøker å få kontakt med.
Hvordan leve uten livsløgnen?
Hun stiller seg mange spørsmål, og siden det ikke er noen der til å svare, så dikter hun opp mulige svar selv. Vi får også tilbakeblikk til hennes barndom, som da mor var syk og ikke kunne være med på tur, og Johanna også spilte syk, så de fikk en søndag formiddag sammen hjemme. Dette setter leseren på sporet av mulige årsaker til at mor nå stenger henne ute, og grunner til at Johanna stakk den gangen.
Da hun kom hjem til Norge installerte hun seg i en tømmerkoie i skogen. Hun får jevnlig besøk av en elg, vi følger med mens vi kjenner den skarpe luften, og ser for oss piggsopp og høstsprø lyng. Jeg likte godt disse sanselige sekvensene, hvor naturen gir kontrast til alle følelsene i primærhandlingen.
Johanna er kunstner, og i handlingen diskuteres forholdet mellom kunst og virkelighet. Hvordan kunst virker forskjellig på oss, og refleksjoner rundt hva som gjør at en kunster ikke har noe annet valg enn å utøve kunsten sin, er spennende lesning.
Men, mest av alt er dette 359 sider med observasjoner, som går tett innpå forholdet mellom mor og barn. Hun spør: Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut, som ikke barnet har? Tilbakeholdelse av følelser, hemmelighold og skam er stikkord som skildrer romanen, som har et spennende språk, med glimt av vågal språkbruk som imponerte.