Oppsummering av lesemåneden oktober

Det har ikke blitt oppsummering på noen måneder, jeg har rett og slett ikke giddet, men i dag fikk jeg lyst å bruke litt tid på dette. Jeg blir like overrasket hver gang jeg kopierer ut den aktuelle måneden fra årsoversikten Litt mye ble det, men så har oktober vært litt av en lesemåned. Fire av bøkene har jeg skrevet om men ikke publisert enda, det kommer.

Jeg har ikke lest 1001-boken min i oktober. Den ble bestilt og hentet, til og med begynt på, men en haug med ferskinger krevde oppmerksomhet, så da ble den levert tilbake. Dikt og barnebøker har jeg heller ikke lest, det vil jeg prøve å gjøre noe med i november. 

Dette leste jeg i oktober: 

1. Rebecca Wexelsen - Jeg er ingen - 5
2. Helga Flatland - Etterklang - 5
3. Matias Faldbakken - Stakkar - 4
4. Veronica Henry - Drømmehuset - 3
5. Atle Nielsen - Mord og kjærlighet - 4
6. Trude Marstein - Egne barn - 5
7. Jon Michelet - Skogsmatrosen - 5
8. Vigdis Hjorth - Femten år - 6
9. Eva Fretheim - Dronningland - 5
10. Roy Jacobsen - De uverdige - 4
11. Staalesen og Heske - Fortellingen om Barbara - 5
12. Ida Hegazi Høyer - Kirurgen - 5
13. Jan-Erik Fjell - Cassandra-saken - 5
14. Jon Michelet - Skytteren - 5
15. Ørjan N. Karlsson - Det siste stykket hjem - 5
16. Anna Gavalda - Eg elska ho - 4
17. Igort - De ukrainske notatbøkene - 6
18. Ingeborg Arvola - Kniven i ilden - 5
19. Monika Steinholm - Ikke la de døde komme hit - 5

Romaner: 13

Krim/spenning: 4

Ungdom: 1

Tegneserie: 1

På kulturfronten ble det tid til dette: 

Vi var midt i oktober før første kulturting, da så jeg Lasarus, stykket om David Bowie, for andre gang. Jeg var på et foredrag på Kode om maleren Hans Dahl, det var forfatteren av verdens første biografi om denne Dahl som formidlet. Boken kommer i 2024.
Jan Eggum var 70 år tidligere i år, og mange av oss bergensere feirer ham med musikalen En natt forbi. 

Vi feirer også Bob Dylan i år, det er 60 år siden han debuterte, og i den anledning har professor Eivind Aadland skrevet boka Dylan og diktet, jeg var på lanseringen og ble begeistret, men boken er svær så det spørs om jeg kommer til å skaffe meg den.

Siste stunt denne måneden var Det Vestnorske Teaterets oppsetning av Alle fantastiske ting med Henrik Mestad. Det jeg trodde skulle være tull og tøys og feelgood, hadde en temmelig alvorlig tematikk, så det gikk rett hjem hos meg.

Neste lesemåned skal jeg lese to julebøker, jeg gleder meg allerede, har du noe spennende på planen for november? Jeg gleder meg i alle fall til å lese bloggene, som jeg så gjerne følger og får tips fra ☺

De ukrainske notatbøkene av tegneserieskaperen Igort

Med krigen i Ukraina har det dukket opp mange bøker, som handler om dette landet. Det var ikke det som fanget min interesse for De ukrainske notatbøkene, men det faktum at dette er en tegnet reportasje. Jeg har tidligere med hell lest tegnede versjoner av romaner og sakprosa, og var nå klar for noe nytt. Boken tar for seg grunnlaget for konflikten i Ukraina, og landets ukjente fortid, men handler ikke om krigen som foregår nå. Ikke gå glipp av denne!

Forlaget om boken:
I De ukrainske notatbøkene samler den italienske tegneserieskaperen Igort minner fra dramatiske perioder i Ukrainas historie under Sovjetunionen, minner om terror, forfølgelse og gulag. 

Her fortelles blant annet historiene til to kvinner som overlevde Holodomor. Holodomor var en planmessig utført utsulting av det ukrainske folket i 1932–33, en grusomhet i fredstid under Stalins styre, som kan ha kostet opptil sju millioner mennesker livet. 

Fortalt gjennom intervjuer med mennesker som levde gjennom denne tidsperioden, tegner Igort et opprivende bilde av sult og grusomhet under sovjetisk styre. 

Boken levendegjør de kollektive erfaringene til tusener av usynlige protagonister, og den hjelper oss å forstå situasjonen i et land der en urovekkende nåtid har erstattet den stalinistiske arven. Uunngåelig ender boka opp med å søke svar på spørsmålet vi fortsatt stiller oss: Tretti år etter sovjetmurens fall, er det store sovjetiske eposet av enorme felles forhåpninger og umåtelige tragedier fortsatt et uavsluttet kapittel? 

Tjue år etter murens fall befinner Igort seg i Ukraina. Han prater med folk, lytter til deres historier, og noterer. Damen på forsiden av boken heter Serafima Andrejevna, hun var åtti år da Igort møtte henne. Historien hennes starter i den lille landsbyen Usjiska Zjytomyrskaja i 1928. Da Serafima var fem år startet hungersnøden, og det er denne som er protagonisten i tidsvitnenes historier.

Dette er ikke en oppramsing av likelydene historier, Igort tar oss med til hendelser ti år tidligere, når Josef Stalin i sitt ambisiøse industrialiseringsprosjekt fremprovoserte en hungersnød, for å straffe de ukrainske kulakkene. Disse menneskene var småbønder som eide sin egen lille jordlapp, og som nektet å gå med på kollektiviseringen av landet.  

Mannen på forsiden av boken heter Nikolaj Vasilievitsj. Hans historie starter i 1926, og skildrer en oppvekst i fattigdom og armod. Vi følger ham helt frem til 2008 da Igor gjør opptakene som utgjør denne historien. Det er hjerteskjærende lesning, blandingen av tekst, dialog og utrolig fine illustrasjoner, gjorde dette til en heftig lesestund.

Jeg leste disse tallene høyt noen ganger for meg selv, før omfanget av ugjerningene gjort mot disse menneskene og samfunnet deres virkelig sank inn:

        1928:     5.600.000 småbønder i Ukraina

        1934:    149.000 småbønder igjen

Menneskene forsvant nok ikke, men ble satt i en situasjon hvor de ikke kunne ta vare på seg selv, og var prisgitt staten. Boken tar oss også med til Tsjernobyl, og gir lettfattelig kunnskap om den politikken som ble ført gjennom tidsepoken denne journalen tar for seg.

Jeg noterer meg at Norge ikke var med på listen over land som anerkjente Holodomor (hungersnøden) som en forbrytelse mot menneskeheten....

Igort er en fremdragende kunstner, hans strek gjør sterkt inntrykk på meg. Vekslingen mellom å dokumentere, altså være tydelig i sitt budskap, og overlate tolkningen til leseren gjør denne boken unik i mine øyne. Om du er opptatt av strukturer i samfunnet, eller om det er kunsten som interesserer deg, så er dette en glimrende mulighet til å motta sanseinntrykk både for hode og hjerte - boken anbefales på det varmeste!

De ukrainske notatbøkene er den første av flere bøker i en serie dedikert til landene i det tidligere USSR. Igort (Igor Tuveri) tilbrakte nesten to år i Ukraina, Russland og Sibir rundt 15 år etter murens fall for å samle inn vitnesbyrd fra sovjettiden. Med fokus på formidling har den italienske forfatteren 13 grafiske utgivelser bak seg, De ukrainske notatbøkene er den første som er utgitt på norsk, håper det kommer flere, for dette var fin lesning.

Beklager litt dårlig gjengivelse av bilder fra boken, vet ikke hva som skjedde denne gangen, men vil påpeke at bildene har god kvalitet i boken.

Forlag: Pax

Utgitt: 2010/på norsk 2022

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

De uverdige - ny bok fra Roy Jacobsen

Etter å ha fulgt Roy Jacobsen sin serie fra Barrøy, De usynlige, Hvitt hav, Riegels øyne og Bare en mor, var jeg nå spent på hvordan det ville bli å befinne seg i Oslo i en av hans bøker. 

Forlaget om handlingen:
I Roy Jacobsens roman De uverdige følger vi en gjeng gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen. De lever i fattigdom, men bidrar på kreativt vis ved å svindle, stjæle som ravner, forfalske dokumenter og begå omfattende innbrudd. De kvier seg heller ikke for å utnytte fienden.

Med denne barneflokken tegner den prisbelønte forfatteren et brutalt ærlig og varmt portrett av et miljø, en tid og en hverdag som til nå har vært nær sagt fraværende i krigshistorien. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

Carl, Olav og Roar, tre kompiser som sammen med flere nabolagsunger skaffer seg det de trenger, mens de også frembringer mat og nødvendigheter til familiene sine. De stjeler sykler som de fixer opp og selger, Carl går med avisene, og fyller den tomme avissekken med koks på vei hjem. Mammen som alle kaller mor i huset, spør aldri hvordan koksbingen fylles opp, men stilltiende bruker av forrådet.

Hadde det ikke vært for eplene i villahagene og brødet Carl napper med seg hjem, så hadde det vært smått om stell hjemme. Når Carl har solgt tyvegods, går han innom butikkene hvor mammen har kritet, og gjør opp for henne. Når noen spør henne hvor de har fått penger fra, blir hun akutt tunghørt. 

Far forsvinner ut av bildet, men legger igjen en beskjed til Carl om å oppsøke den tyske forlegningen i nærheten. Beskjeden var kryptisk, men etter hvert greier Carl å finne ut hva det var faren ville at han skulle gjøre.

De uverdige tar oss med tilbake til en tid hvor barn, og også voksne holdt seg med gjengen sin. De småkriminelle hadde sine territorium, og de fant trygghet i gjengen. Hver og ens personlige historie bar de utenpå, men nøden knyttet dem sammen, så det finnes også mye kjærlighet og samhold her.

Romanen beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen. Det er en neddempet oppvekstskildring dette her, noe min leseopplevelse også bar preg av, da den var litt "seig". Historien er absolutt velskrevet, Roy Jacobsen briljerer med sin kunnskap og innsikt, men romanen gjorde ikke like stort inntrykk på meg, som det andre jeg har lest av ham.

Cassandrasaken av Jan-Erik Fjell

Serien om Anton Brekke er med Cassandra-saken oppe i ni bøker. Vi ble først kjent med Brekke i 2010 med Tysteren, jeg ble superbegeistret og har fulgt serien siden. Årets utgivelse sto ikke tilbake fra de andre, velskrevet og spennende som den er
- jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Cassandra Gran blir funnet drept i sin egen leilighet. Gjerningsmannen blir raskt identifisert og dømt. Et år senere oppsøker søsteren hans den tidligere kriposetterforskeren Anton Brekke og ber om hjelp til å bevise brorens uskyld. Anton er skeptisk, for broren var den perfekte gjerningsmannen. Det måtte være ham. Eller ... måtte det egentlig det?

Parallelt etterforsker Magnus Torp drapet på småbarnsmoren Sunniva Nylund. En tilfeldighet fører de to tidligere kollegene på samme vei mot en felles morder.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2022
Sider: 334
Kilde: Leseeksemplar

Anton er sen til sin avtale med NAV. De seks knivstikkene han tok i mot for 18 måneder siden, har gitt ham to døde fingre og en kranglete rygg. Etter femten år som drapsetterforsker hos Kripos er han nå skvist ut av politiet, men sitt gode rykte har han ikke mistet, så Rikke Viken finner frem til ham.

Magnus Torp, Brekkes tidligere underordnede etterforsker drapet på en annen ung dame. Magnus og Anton har holdt kontakten, nå møtes de, og snart samarbeider de igjen. 

Historien er lineær men i korte sekvenser blir vi tatt med tilbake i tid. Vi får høre om en forferdelig brann, hvor to unge brannmenn er med på å redde barn ut av et overtent hus. Denne scenen er formidabel, jeg nær sagt bet meg fast i boken mens det sto på. Grunnen til tilbakeblikket får vi snart vite, når vi hører hvem det var de reddet fra flammene. 

I Drøbak blir vi kjent med gamlemor Ruth Brun som leier ut en etasje i huset sitt til en mann, som i stedet for husleie skal hjelpe henne med forskjellige tjenester. 

Vi hører også om rektoren på Steinerskolen og om verten på puben Tørst i Moss. Til tross for at jeg ikke ser på, eller leser om truecrime, så var podkastverten Kristian en av karakterene i persongalleriet jeg likte godt å følge med på. Det var artig å "høre" hvordan han jobbet, og hvor spennende det kan være å lytte til en sånn sending.  

Som du skjønner her er mange innspill i denne historien, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Jan-Erik Fjell har en lett måte å skrive på, litt ordspill og litt flåsete dialog, som fikk meg til å humre. I tillegg møter vi Marita Olsen den NAV ansatte, som skal prøve å få Anton Brekke ut i jobb igjen, samtalene deres er egentlig ikke noe å le av, men morsomt er det.

Første del av historien gikk litt i sambatakt, men når vi passerer halvveis øker actionnivået betydelig. Hos oss ble søndagsmiddagen utsatt en time, for det var ikke snakk om å legge fra seg boken før den var lest ferdig. Ønsker du deg litt spenning i tilværelsen, fixer du det lett med Cassandrasaken ☺

Dronningland av Eva Fretheim

Da jeg leste at Eva Fretheims krimdebut gir oss en historie litt utenom det vanlige, slo jeg til. Jeg har ikke finregnet på antallet, men tenker at når Tiden gir ut krim, stemmer det nok at den har noe spesielt ved seg. 

Forlaget om handlingen:
En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

I nåtid sitter barnehageassistenten May-Britt død i bilen sin, men måten denne historien blir fortalt på, gjør at vi også blir kjent med den levende damen. Hennes forhold til Jarle Svartskog, gjorde at hun hang litt på gården hvor de bor og jobber. Det gjør også Unn, som hang seg på Jonny, og ble boende etter at forholdet tok slutt. 

Unn driver med birøkt i skogen, det er kjekt å lese om denne aktiviteten, som har noe truende, men også magisk over seg. Vi befinner oss på landet, noe som preger historiens estetikk. Leseren får nyte stillhet, og synet av nattsvermere, måneskinn og øde skogstjern. Mens disse flotte naturskildringene plukker ned alt forsvarsverk, blir vi lurt inn i scener, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. 

Plottet er godt puslet sammen, du ser ikke løsningen før mot slutten, og til min store glede var ugjerningsmannen der hele tiden. Flere kandidater ble presentert på en troverdig måte, det lille vi får høre om den tøffe gjengen som Jonny og Jarle holder seg med, setter fantasien i sving.

Dronningland er velskrevet til tusen, med en historie som presenteres på en ryddig måte. Kapitlene er korte, og har en driv som gjør at leseren ikke har lyst å legge ned boken. Persongalleriet består av troverdige karakterer, flere har personlige historier som preges av utenforskap, sorg og savn, som vi blir kjent med etter hvert. Spenningskurven er ikke spesielt bratt, historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

Jeg vil ikke røpe mer om selve krimplottet, for lesegleden ligger jo i overraskelsene, så den gleden skal du få beholde. Jeg anbefaler boken gjerne videre ☺

Henningbokhylle og Hverdagsnett har også lest og likt boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 292

Kilde: Leseeksemplar

Femten år av Vigdis Hjorth

Oppvekstromaner står ikke øverst på ønskelisten hos meg, men det gjør definitivt Vigdis Hjorth. Sannhet og løgn har vært tema i flere romaner jeg har lest i høst, så jeg var spent på å følge tematikken videre, denne gang med Vigdis Hjorth som budbringer. 

Forlaget om handlingen:
Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.

Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

Forutsigbarheten som ligger i rytmen, som Paulas tilværelsen er preget av, gir henne trygghet. Så blir omstendighetene endret og omgivelsene hennes får et annet utrykk. Lyspæren i kjelleren, klesrullen på vaskerommet og kottet med eplene, alt får en ny betydning for Paula når hun begynner å se på moren med andre øyne.

Begynnelsen på romanen er preget av detaljer, et utall hverdagslige gjøremål er med på å skildre en lykkelig barndom. Lillebror Lasse, å så stor flink gutt, mens storesøster står lojalt sammen med mor i alle dagens gjøremål. Paula blir en observatør og en tenker, som gjerne går litt for seg selv. 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut i begynnelsen, syntes at dette var en litt barnlig historie uten brodd. I tillegg minnet skrivestilen meg om Jon Fosse sine evinnelige gjentakelser, og noe med setningsoppbyggingen irriterte meg. 

Det tok ikke lang tid før alle mine betenkeligheter ble gjort til skamme. Når Paula er med Karen hjem, opplever hun en helt annen stemning i bestevenninnens familie, enn den hun er vant til hjemme. Storesøster Elisabeth går siste år på Kristelig gymnasium, og hennes strev og press fra foreldrene påvirker Paula. Det gjør også farens surmuling over manglende lønnspålegg, og å ikke bli respektert av sjefen. 

Familien er preget av anspenthet, gafler går i gulvet, glass veltes, hvordan skal Paula vegre seg mot foreldrenes følelser? hun opplever at hun går rundt med en vulkan inni seg, som holder på å våkne. Elisabeths stillhet øker trykket i rommet, der hun bebreider seg selv, skylder Paula på foreldrene, så hun bestemmer seg, for at hun ikke vil fortsette å være redd og mistenksom. 

Scenene som utspiller seg i sommerferieukene på Rødøy hos mormor er nydelig lesning. Jeg kommer for alltid til å se for meg de to vannene som ligner et åttetall, hver med en liten øy, hvor det vokser en kroket lav furu.

                Det var mange skjær i sjøen, og noen skjær kunne være en redning, og dette var et sånt skjær, kjente hun, som fikk noe til å flamme opp i brystet, brannen hennes til å brenne, og hun ville ikke slukke den. Hun kjente jordas våte tyngde og samtidig en het ild i sitt indre, og selv om den jordiske tilværelsen var et slags illebefinnende, elsket hun verden, sin fortvilelse medregnet, og å leve fikk hun bare èn gang, og derfor skjedde det som måtte skje og var avgjort.

Vigdis Hjorth greier med denne romanen å skildre formingen av et ungt menneskesinn på en formidabel måte. Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll. 

Sjekk gjerne ut omtalene på bloggene Jeg leser og Artemisias Verden

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

Drømmehuset av Veronica Henry

Feelgood er ikke hverdagskost i min bokhylle, men siden Kindelen min var på utlån da denne dukket opp, satt jeg meg ned med den. Historien har virkelig hjertet på rett sted, jeg kom meg gjennom utfordringen det er å lese utenfor komfortsonen, uten varige men.

Forlaget om handlingen:
Villa Høstmåne er det perfekte drømmehuset. Huset, som ligger i den lille engelske landsbyen Peasebrook, har vært i familien Willoughbys eie i mer enn femti år. Nå må eierne selge det elskede huset, og til det får de hjelp av eiendomsmegler Belinda Baxter.

For Belinda er det å selge hus som å selge drømmer, og nå er det hennes oppgave å finne en familie som igjen kan fylle huset med kjærlighet, vennskap og barnelatter. 

Men salget av Villa Høstmåne avdekker en rekke familiehemmeligheter, og samtidig som Belinda blir kjent med en fargerik og hjertevarm familie, må hun også ta oppgjør med sin egen vanskelige fortid.

Hjertevarmt og vakkert tenker jeg er de to superlativene som passer best til denne romanen. Den tar oss med til en liten landsby i sørengland, til en familie som vi møter i to forskjellige faser i livet. 

I nåtid møter vi eiendomsmegleren Belinda, som skal selge den vakre eiendommen som har vært Sally og Alexander sin i flere generasjoner. De er ikke så veldig gamle, men Alexander har fått en sykdom som gjør at de vil finne noe enklere.

1967 er året den tidligste historien starter, her er Sally en ung jente som lever livet i London. Hun jobber som cocktailvertinne på en klubb, og den natten hun skjønner hvilken type klubb hun er ansatt hos, får hun fyken når hun ikke vil gå med en kunde som vil ha henne. På vei hjem ramler Alexander om kull foran henne, og plutselig befinner hun seg i Villa Høstmåne som reddende engel (eller hushjelp) for familien hans.

Det er lenge siden jeg har lest denne typen roman, og jeg må innrømme at jeg nå ble minnet på hvorfor. Det ultrakoselige passer meg rett og slett ikke lenger. Her var det ingen friksjon, ingen overraskende avsløringer og ingen dramatikk av noe slag. Jeg kjedet meg ikke da jeg leste, men var utålmodig etter å bli ferdig. 

Smakebiten fra boken valgte jeg ved å åpne boken på en tilfeldig side og ta det som traff øynene. Her møter vi Margot, forfattermoren til Alexander som ikke får sin mann Dai med seg på fest:

            Det er bare kjedelige mennesker som kjeder seg, sa Margot bestemt. Og jeg har gitt deg tilbudet. Det er ikke for sent til at du kan ta deg et bad og bli med meg.
            Jo, det er det. Det vil ta altfor lang tid.
Margot sukket og himlet med øynene. Jenter, ikke gift dere med en mann som ikke vil bli med i selskap. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av det. 
            Sally krympet seg. Hun hadde registrert at Margot kunne være ondskapsfull. 

Er du glad i å lese om sterke familiebånd, om mennesker som yter sitt beste og får til det de setter seg fore, så er dette en koselig historie å sette seg ned med i høstmørket.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Fortellingen om Barbara av Staalesen og Heske

Like etter Gunnar Staalesen debuterte som forfatter (Uskyldstider 1969) fikk han en forespørsel som mulig samarbeid, fra Marianne Heske, avgangselev ved Bergen Kunsthåndverkskole. Hun kjente seg hjemme i skrivestilen Staalesen brukte i debutromanen, og ville gjerne illustrere noen av hans tekster i sin diplomoppgave.  

Forlagets presentasjon av boken:
I et poetisk og billedskapende språk tegnes et portrett av en ung kvinne, Barbara, som etter et demonstrasjonstog mot den amerikanske ambassade i "byen med de blå trikkene" opplever et mentalt sammenbrudd. 

I et tilbakeblikk - eller er det dette som er den egentlige fortellingen? - gjenopplever hun et kjærlighetsmøte i "byen med de gule bussene". Til sist blir hun skrevet ut fra sykehuset: "Det henger konfetti fra himmelen."

Forlag: Pax
Utgitt: 1971/nytt opplag 2020
Sider: 77
Kilde: Leseeksemplar

En strålende klar høstdag alene på terrassen, fløy jeg av gårde til en annen tid, og slo følge med Barbara. Stillheten som omga meg bidro til at jeg ble dradd inn i handlingen, på samme måte som en kan bli fengslet av et maleri eller et musikkstykke.

På bokens klaffer kan en lese at tekstene ble inspirert av illustrasjonene, men det fungerte også omvendt. Videre kan en lese om hvordan de to kunstnerne jobbet med eksamensoppgaven, som etter sin strålende mottakelse ble utgitt i bokform. Etter femti år med hver sin kunstart møtes Marianne og Gunnar igjen, og i anledning Heskes utstilling i 2020, ble altså boken gitt ut på nytt.

I Fortellingen om Barbara får en lese en ung Staalesen, i et formspråk som nok er ukjent for de fleste. Fremstillingen er så langt fra Varg Veum som det går an å komme, skrivestilen bærer preg av bølger, og en rytme det var lett å falle inn i. Det gikk ikke lang tid før jeg leste, som om jeg leste dikt, med innlevelse, pauser og patos.

Boken er delt i tre deler, men handlingen henger sammen. Siden denne historien er mer som et kunstverk enn en roman, vil jeg ikke ødelegge med å by på min tolkning av teksten. At den gjorde inntrykk er helt sikkert, jeg ble både skremt og glad, og frydet meg over samfunnskritikk og små stillbilder fra epoken handlingen er lagt til. 

Etter endt lesning, flippet jeg frem og tilbake i boken for å studere Marianne Heskes grafikk nærmere. Stadig så jeg nye detaljer og fikk andre assosiasjoner enn tidligere. Dette er spennende. Hun er abstrakt, men har også tydelige former, og noen steder må en se lenge på bildet før det gir mening. Illustrasjonene var utført i de uvanlige teknikkene streketsinger og aquatint. Jeg er kanskje helt på jordet her, men de mest psykedeliske trykkene minnet meg om Pushwagner.  

Sånn begynner boken:

                I byen med de blå trikkene ser du hodene vugge oppover det brede fortauet langs hovedgaten. Du ser ansiktene, trette og hostende. Hvite, dradde trekk. Mørke poser under øynene, hakkete rynker pløsete poser fordelt utover landskapet. Du ser øynene. Overalt ser du øynene. På noen vesener er øynene alt som lever. Øynene som flakker, redde, fryktsomme, angst, alltid angst.
 

Tør du å ta spranget inn i et kunstverk? Jeg lover deg, du kommer levende ut igjen, kanskje endret og mer levende enn du var før ☺

Egne barn - ny roman fra Trude Marstein

Tidligere har jeg lest Så mye hadde jeg av Trude Marstein, og jeg må innrømme at jeg ikke var overvettes begeistret. Egne barn har fått fantastiske anmeldelser, så det var ingen vei utenom, jeg måtte se hva all viraken bygger på. Endelig skjønte jeg hva det er med Marsteins skriving, som begeistrer leserne så til de grader.

Forlaget om handlingen:
Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.
Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun:

Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner. Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten.
Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?
Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke.

Det gjør vi vel ikke, sa jeg. Det har vi aldri gjort.

Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.

Jeg har opplevd både Linn Ullmann og Vigdis Hjorth "live", hvor begge to har snakket om nærlesing, det å virkelig roe ned tempoet, gi romanen tid og detaljene rom til å "virke". Siden min forrige lesning av Marstein var preget av utålmodighet, la jeg dette på minnet da jeg åpnet boken, og leseopplevelsen ble denne gangen en helt annen.

Primærhandlingen er syltynn: ett tidligere ektepar møtes på deres felles hytte for å gjøre nødvendig malerarbeid. De spiser og drikker sammen, har dugnad og reiser hjem. Deres nye ektefeller er med, deres to felles barn, Anjas eldste datter fra et tidligere forhold og hennes kjæreste.

Hovedpersonen og romanens fortellerstemme er Anja, mor til Lotte, Falk og Tuva. Sistnevnte er eldst og har en annen far enn Ivar, som er far til de to andre. Med til historien hører Tuvas far, og barna hans som er hennes halvsøsken. Anja har sin nye kjæreste Pål med på tur, hans datter Nora på fire, er ikke med, men det at han har barn og en ekskone, er med på å bygge ut historien.

Denne typen familiekonstellasjoner er ikke noe nytt for noen av oss, men det Trude Marstein greier på eminent vis, er å belyse de små følelsene vi sliter med i relasjon til andre mennesker som står oss nær. Gjennom et vell av små historier fra Anjas fortid, dras nedrige og skamfulle følelser frem i lyset. Frustrasjonen over at Ivar greier å fokusere på skrivingen sin, og tar lett på barneoppdragelse og husarbeid, er hele tiden til stede. Men det er ikke dette som er problemet, for Anja er selv et skrivende menneske, men hennes fokus forsvant da familielivet tok over.

            Jeg føler meg så mislykket, jeg har tatt så mange gale valg og hatt så galt fokus og gale verdier, det er så mye jeg angrer på, og jeg har vært så... sa jeg, usammenhengende og spent, og han la hendene rundt hodet mitt og kysset meg og hvisket: It`s okay.
            Det var en sur desembervind, Pål holdt rundt meg, mennesker passerte, jeg var kald på hendene.

Egne barn er fortalt fra ett perspektiv, i løpet av en helg, på ett sted, men det blir aldri kjedelig. Det er lett å følge med handlingen, selv om overgangene ikke er like tydelig alltid. Karakteroppbyggingen faller på plass litt etter hvert, selv måtte jeg frem med pennen for å notere meg navnene, før de var spikret. 

Ser du for deg noen av dine dårligste sider, ting du har sagt eller gjort som du gremmes over, eller oppførsel du kunne ønske ingen hadde sett, da har du essensen i romanen. Relasjoner er vanskelige greier, og det er ikke alltid lett å forstå den andres perspektiv. Jeg vil påstå at jeg har lært litt av Trude Marsteins nye bok, som er en skikkelig tankevekker av en roman, den blir nok med meg i tankene en stund fremover.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Mord og kjærlighet av Atle Nielsen

De fleste i dette landet kjenner nok Atle Nielsen som journalist, sportskommentator, programleder og forfatter av et utall bøker. I 2020 debuterte han som krimforfatter med Ett blod, den gikk meg hus forbi, men en fugl hvisket meg i øret om årets utgivelse fra Nielsen, som er Mord og kjærlighet, oppfølgeren til Ett blod. Forrige helg koste jeg meg med denne boken, jeg fikk meg en rundtur i min kjære hjemby Bergen og en herlig tur til London. 

Forlaget om handlingen:
Vi møter TV 2- journalisten Ole Bull, som trumfer gjennom en kontroversiell reportasje som får store ringvirkninger for et byrådsmedlem og hennes familie. Saken tar en dramatisk vending når Bulls sjef blir skutt og drept utenfor sitt eget hjem et par uker senere.

Politiet, med den oppfarende, men dyktige Ingemunn Fenne i spissen, forstår at drapet kan spores tilbake til TV2s reportasjer om den påstått korrupte byråden. Dessuten mistenker politi og presse at den ukjente drapsmannen kan ha flere navn på listen. Ole Bull går i dekning i London. En by han kjenner godt, og hvor også fotografen Emma Byrnes bor. Lite vet han at et av sporene i drapssaken peker nettopp hit.

Det blir et kappløp på liv og død, både i London og på Vestlandet, og den garvede journalisten Ole Bull stilles overfor sitt livs vanskeligste valg når menneskene bak drapet på TV2s nyhetssjef nærmer seg sitt neste offer.

Handlingen i denne krimromanen foregår i løpet av kort tid, historien har et lineært forløp, med en fortellerstemme. Eller det vil si to, for i små drypp hører vi også ugjerningsmannens stemme, noe som ga et grøss nedover ryggen på denne leseren. Jeg må innrømme at boken ble lagt ut i gangen for å levere den tilbake til biblioteket etter 50 sider, jeg syntes det var vanskelig å få grep om alle karakterene og handlingen føltes litt "tynn".

Etter å ha lest ferdig en annen bok, ble det til at jeg hentet inn igjen Mord og kjærlighet, og sannelig fikk jeg ikke dreis på lesingen. Denne Ole Bull er en særing, som røyker ulovlige substanser og lytter til 70-talls musikk. Litt traumatisert er han også, etter en kjærestes selvmord, men han har ikke mistet interessen for damer. 

Både setninger og kapitler er korte, så lesingen går raskt unna. Som tittelen røper får vi i tillegg til mord også litt kjærlighet på kjøpet, en motpol til mord som ofte sukrer pillen litt. Jeg liker meg godt i London, kjenner hver krok etter utallige besøk, så det var kjekt at deler av handlingen utspilte seg her.

             - Jeg vil gjerne intervjue deg. Men hva er det dere egentlig vil?
            - Vi vil at norsk presse skal få blø litt. Blø litt for sine synder opp gjennom mange år. Jeg er et av ofrene deres. Ett av mange. To av dere har fått betale litt av prisen nå. For å vise at vi mener alvor. Du har foreløpig fått slippe. Ikke fordi du er noe bedre, men fordi vi har plukket ut deg til å fronte unnskyldningen. Den som skal gå direkte i 21-nyhetene deres på mandag.

Forlagets intro sier mye om handlingen, så jeg repeterer ikke det. Jeg likte etter hvert boken godt, den er passe dyster men har alle elementer som skal til for en god krim. Er du i humør for en mørk thriller som på en troverdig måte skildrer journalistenes utfordringer, så er Mord og kjærlighet absolutt et godt valg. 

På bloggen Artemisias verden finner du en flott omtale, og ferske bilder av Anita sammen med forfatteren ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 384

Kilde: Biblioteket 

Etterklang av Helga Flatland

Med årets utgivelse har jeg lest alle syv romanene til Helga Flatland. På min side på Bokelskere kan jeg se tilbake på bare 5`ere og 6`ere, ikke rart at jeg heiv meg over denne nye romanen med skrekkblandet fryd. Ikke ble jeg skuffet heller, det er bare til å heise flagget ☺

Forlaget om handlingen:
Mathilde er lærervikar i Oslo og mister jobben da det blir oppdaget at hun har et forhold til en av elevene sine, den atten år gamle Jacob. Oslo er nedstengt, verden snevres inn, og hun begynner å tenke på å flytte ut av byen; drømmer om tradisjoner og ekte verdier - om det autentiske livet som finnes der. Hun leier seg et hus i Telemark.

Johs representerer alt Mathilde forestiller seg at finnes i distriktene. Han er barnebarnet til den største hardingfelespilleren i Telemark, driver en stor og moderne melkegård sammen med broren - en gård som har vært i familien siden 1600-tallet. I tillegg underviser han i felespill og påtar seg å lære opp Mathilde. Men man kan ikke lære en slått uten å kunne den medfølgende soga. 

Slåttesoger er fortellinger som hører til slåttene, og mange av dem handler om kvinners opprør eller ulydighet - og påfølgende ulykkelige skjebne.

De fleste av oss mener vel stort sett det samme om metoo-problematikk, da er det artig å lese en roman som rokker litt ved stødige meninger. 

Først blir vi kjent med Mathilde, byjenta som blir flørtet med av en ti år yngre mann. De innleder et forhold, gutten er dreven i måten han flørter med henne, og tydelig på at han vil ha henne, men umoden når han unnviker hennes meldinger og oppringninger. Mathilde skulle selvfølgelig stoppet det hele, siden hun er i en maktposisjon i forhold til ham, som hans lærer, men den tanken glipper. 

De er skjønn begge to, men også uspiselig, hver på sin måte. Sånn er karakterene til Helga Flatland, flerdimensjonale, og derved også "virkelige". Som alltid i hennes bøker veksler hun mellom bokmål og nynorsk, de som bor på landet snakker nynorsk, mens byfolket snakker bokmål. Dette føles helt naturlig for meg, og er en av flere grep, som er med på å markere forskjeller.

Som coveret og kanskje også tittelen indikerer, har vi å gjøre med folkemusikk i denne romanen. Spøkelset etter den nå avdøde felespilleren Johannes, morfaren til Johs og Andres har en viktig rolle. Vi hører om slåtten om Kari Midtigard og gangaren om Hjerki Haukeland, samtidig som vi få innblikk i sogene, blant annet den om Kvilemøyane. Når Mathilde flytter inn i huset etter Johannes, spiller Johs slåtten om Skuldalsbruri til henne. 

Mathilde som gråt hver gang de kjørte ut av Oslo som liten, skal nå finne seg til rette på landet. Andres som har overtatt gården vinglet litt før han slo seg til ro med odelen sin, mens den to år yngre Johs alltid har visst hvor han vil være. Han mener Oslo representerer innholdsløs meningsproduksjon, og i møtet mellom brødrene og Mathilde dukker spørsmålet om identitet opp, hva er det som definerer identiteten og den moralske sansen til menneskene?

Når Mathilde nå må tilpasse seg sine nye omgivelser, merker hun snart at hun ikke skjønner kodene, ting de andre er innforstått med, og alle de underforståtte meningene, går henne hus forbi. Flatland gir oss et tydelig bilde på dynamikken som finnes i et trygt fellesskap, og hvordan det føles å stå utenfor og ikke skjønne språket.

Intrigen som utspiller seg i denne trekanten bærer romanen til endes. Vi befinner oss i koronatiden, noe leseren ikke får sjans å glemme gjennom hele romanen. Om det er noe som trekker ned, så er det dette, for denne smitten er rett og slett kjedelig å lese om (ikke bare her, men alltid)

Det er ikke mye å humre over i Etterklang, verken affærene som Mathilde står for eller den tradisjonelle musikken har humor i seg. Jeg liker måten Helga Flatland forteller på, det blir aldri kjedelig med mye variasjon, spesielt ikke i en så handlingsmettet roman som denne.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 286

Kilde: Leseeksemplar

Resitativ av Toni Morrison

Toni Morrison debuterte som romanforfatter i 1970, hun har gitt ut elleve romaner, og i tillegg skrevet skuespill, dikt, libretto og barnebøker. Også en novelle, Resitativ, som kom ut i 1983. Selv kalte hun novellen for et litterært eksperiment, der leseren er som et forsøksobjekt. Denne utgaven starter med et essay om novellen, skrevet av Zadie Smith, hvor hun hevder at Resitativ er like radikal, relevant og litterært mesterlig i dag, som da den ble skrevet for nesten 40 år siden.

Forlaget om boken:
Åtteåringene Twyla og Roberta møtes på barnehjem. Twylas mor danser hele natten, Robertas mor er alltid syk, så jentene plasseres sammen på rom 466. «Stuck med en jente av motsatt rase», tenker den ene. De to blir uatskillelige, men mister kontakten. Som voksne møtes de kun noen få ganger, på en diner der den ene serverer den andre, senere som to unge mødre i en protestmarsj.

Som lesere får vi vite at en av de to er svart, den andre hvit, men novellen identifiserer aldri hvem er hvem. Og hvert som leseren tror hun ser en løsning, ombestemmer seg en gang og ombestemmer seg igjen, lar Morrison oss gradvis ane hva hver enkelt av oss tar med seg av tolkninger, fordommer og blindflekker inn i teksten.

Boken begynner med Zadie Smiths essay om novellen, en nærlesing av teksten som viser oss at ingen ord eller vendinger i novellen er tilfeldig. Eksperimentet var å fjerne alle rasemarkører i historien. Smith kaller dette en genial filosofisk gåte, noe jeg støtter henne i, for dette var virkelig et interessant leseprosjekt.

Jeg har allerede lest essaysamlingen De andre og romanene Jazz og Sula, derfor føler jeg at jeg kjenner Toni Morrison på et vis. Flere ganger har jeg kommet godt i gang med boken, før en rasemarkør avslører etnisiteten til karakterene. Farge har ikke noe å si, men ofte er det små ting som gjør at vi danner oss et bilde av personen, og det er interessant å tenke over hva våre mentale konstruksjoner er bygget opp av.

Historien om Twyla og Roberta er kort, alt for kort. Jentene blir dumpet på barnehjemmet av foreldrene sine, og skiller seg derfor ut fra de andre barna, som ikke har foreldre. De sloss begge for å forsvare sin egen identitet, og det er en fryd å lese om de to tøffe jentene.

Flere år senere møtes de tilfeldig, først en natt på cafèen hvor Twyla jobber, og enda senere treffes de i dagligvarebutikken. Kjemien mellom dem er litt endret, men de finner frem til det de har til felles, når de prater sammen.

Det er to hverdagsmennesker vi møter, to skjebner kan en vel si, men livene de lever deler de med mange andre. Toni Morrison skiver med sin vanlige patos, det er poetisk og vakker lesning, skrevet i et språk som ikke gir leseren noe motstand. Jeg måtte jo prøve å finne ut hvem som var hvem av de to jentene, så det preget lesningen min, men jeg fant ingen sikker nøkkel til dette spørsmålet.

Har du en favorittbok av Toni Morrison, så gi meg gjerne et tips, for nå fikk jeg lyst å lese mer av henne ☺ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1983/på norsk 2022

Sider: 75

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

Stakkar av Matias Faldbakken

Matias Faldbakken er billedkunstneren som også er forfatter. Har du lest The Hills og Vi er fem, er du litt forberedt på formen historien i Stakkar tar etter hvert. 

Forlaget om handlingen:
En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen. Ungen kløv opp grøftekanten og begynte å lunte på måfå bortetter grusveien. Det var et sørgelig skue.

Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.

Forlag: Oktober
Sider: 184
Utgitt: 2022
Kilde: Reklame/leseeksemplar

Har du for vane å se etter et tydelig tema, når du leser, og gjerne vil skjønne hva forfatteren vil med boken sin, så bør du kanskje legge disse ambisjonene til side. Til det er Faldbakken sin nye roman litt for leken og utforskende. Det er tydelig at han har hatt det gøy når han har skrevet, noe ordvalgene og betraktningene fortellingen er bygget opp av viser.

Handlingen finner sted i moderne tid, først på landsbygda, og senere i storbyen. Det er mye natur i begynnelsen, siden begge hovedpersonene lever tett på skogen. Gutten og jenta finner stadig tilbake til den svære, hule eiken som gir dem begge trøst og kraft. 

Oskar er nitten år, han ble reddet fra sine foreldre for syv år siden, og har siden jobbet for maten på gårdsbruket til familien Blum. Til tross for at familien har to tenåringsdøtre, med masse følelser men ingen følsomhet, er Oskar knusende ensom, og kanskje nettopp derfor er det han får øye på vesenet som viser seg i øyekroken en dag han går på veien.

Det skal litt til å få fanget dette vesenet, som viser seg å være et barn, et pikebarn av ukjent alder. Hun får et boso (det er første gang jeg har sett dette ordet på trykk) på Oskars rom, og det blir han som må ta ansvar for å pusle henne sammen. Hun opplever en rekordevolusjon, for med god pleie retter knokler og bein seg ut, og alt som først var deformert på henne, ser ut til å reparere seg selv, samtidig som hun vokser og utvikler seg.

Scenen hvor Oskar bader henne for første gang, heller lunkent vann og såpe på henne gjennom hele natten for å få bort gammel reiving som har vokst inn i huden, er nydelig lesning. Ja, med god omsorg kan det utroligste skje, det vet vi vel alle. 

Det er flere skjeve forhold i denne historien, Herr Blum som bare har et lite bruk på Smith-Pedersens hovedgård, stresser fælt med å stå lavere i rang enn ham. Senere i historien møter vi flere som har et anstrengt forhold til enkeltmennesker som de mener har behandlet dem dårlig. Historien spiller også nevenyttige ferdigheter opp mot akademia, på en interessant måte.

                Byen er et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel. Det er hit man drar for å miste seg selv.

Stakkar fortelles av en stemme som med underfundig humor driver historien fremover. Det skjer noe hele tiden, enkelte passasjer føltes litt for uvirkelige i en ellers virkelighetsnær historie. Kanskje det er metaforer her jeg ikke helt greier å plassere?

Boken begynner med "En gang for ikke lenge siden", det kunne like gjerne stått "Det var en gang..." for dette er eventyr på sitt aller beste, med karakterer som lett kunne byttes ut med andre underlige vesener. Det er ikke tvil om at tematikken sirkler rundt utenforskap, ensomhet og det å være annerledes, men det blir aldri sårt og trist. Jeg følte meg litt avstumpet etter endt lesning, siden jeg som lett feller tårer for "underdogen", ikke opplevde fuktige øyne. 

Les boken som et lekent eventyr,

og kos deg med alt det underlige som skjer på veien.

Jeg er ingen - ny intens roman fra Rebecca Wexelsen

Jeg har fulgt Rebecca Wexelsens forfatterskap siden hun debuterte med diktsamlingen Så faller jeg i 2017. To år senere kom romanen Hotell Montebello, som i likhet med diktsamlingen skildrer ensomhet og utenforskap på en troverdig måte. "Formkurven" til forfatteren er på oppadstigende, for årets korte men intense roman, gikk rett hjem hos meg.

Forlaget om handlingen:
En mann går av toget på et lite sted på Østlandet. Han flytter inn i et leid hus, får seg jobb på gamlehjemmet og prøver ellers å gjøre minst mulig av seg. Det er ikke lett på et sted der alle kjenner alle, men etter hvert rusler dagene av gårde, et vanlig liv i en vanlig jobb på et vanlig sted.

Og snart får bygda uansett andre ting enn nykommeren å tenke på. En kvinne forsvinner, og alle engasjerer seg i letingen. Samtidig får den anonyme innflytteren stadig hyppigere flashbacks fra livet han har forlatt, og spørsmålet stiger stadig tydeligere frem: Er det mulig å flykte fra seg selv? 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 149

Kilde: Reklame/leseeksemplar

Jeg pleier å unngå baksideteksten hvis jeg kan, og denne gangen var det tittelen og coveret på boken som fenget, så jeg startet lesingen uten å vite noe mer om handlingen.

Den navnløse hovedpersonen er et mysterium, han har flyttet (eller flyktet?) fra byen til en tilfeldig liten bygd, ikke så langt unna. Mellom byen og bygda finnes der en stor mørk skog, som også er utsikten han får fra sitt nye hjem. Han har ikledd seg et nytt navn, og går inn for å forbli mest mulig anonym. Dette er ikke lett, naboene kommer for å hilse på, en har med kake, og tilbakeleveringen av kakefatet, ender opp med å bli en utfordring.

Mannen forsøker å beskytte seg selv, ved å bli lik de andre, si og gjøre det de andre gjør, og ikke skille seg ut. Etter han har jobbet på sykehjemmet en stund, begynner han å føle en form for tilhørighet, men han er opptatt av å ikke gi noen i bygda, noe å hekte seg fast i ham med.

Små hint, enkelt ord og noen rare valg vipper meg ut av den trygge stemningen jeg har lest meg inn i. Når han sier, mitt tidligere navn ville gitt ham en på trynet, og andre tilsvarende kommentarer, skjønner jeg at historien handler om mer, enn bare en introvert fyr som vil være i fred. 

Jeg vasker klærne mine i den gamle vaskemaskinen som sto her fra før. Den er tung og bråkete, jeg sitter på de kalde steinflisene på badet og se rde våte skjortene og buksene surre rundt og rundt mens jeg venter på at den gamle lukten skal forsvinne fra alt jeg har brakt med meg hit. Jeg venter på at avstanden til byen skal bli større.

Venter på at dagene skal viske ut hukommelsen.

Side 39

Godt uti romanen får vi innblikk i livet hans før han flyttet fra byen, jeg vil ikke si noe om hva som har skjedd, men jeg lover deg at du vil kjenne pulsen øke, etter hvert som du nærmer deg slutten av romanen. 

Rebecca Wexelsen skriver korthugde setninger, som alle er meningsbærende. Hun byr på mange skarpe observasjoner av menneskesinnet, samtidig som intrigen som bygges opp er formidabel. Etter hvert som intensiteten økte kjente jeg en svak kvalme, det er ingen tvil - denne må du lese!

Beathes bibliotek har en flott omtale av boken, les gjerne den også ☺

Livets omkostninger av Deborah Levy

En levende selvbiografi er skrevet mens handlingen pågår, midt i livet, uten noe form for etterpåklokskap. Livets omkostninger er den andre boken i Deborah Levys memoartrilogi, den første boken i denne trilogien kom på norsk i fjor og heter Sånt jeg ikke vil vite. Jeg likte den veldig godt, så det var med forventning jeg innledet høstens lesning med denne historien. 

Forlaget om handlingen: 
Boka tar også for seg hva det vil si å være skrivende kvinne i vår tid. 

Samtidig som hun kartlegger hvordan kvinner er blitt oversett og tilsidesatt opp gjennom historien, utforsker Deborah Levy, med utgangspunkt i sin egen historie, hva det vil si å leve et fritt liv, hva det koster å både skulle være mor og forfatter, om det er gitt hva en familie er og om hva som skal til for å bryte med de sosiale rollene vi er blitt tildelt av samfunnet.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2022
Sider: 191
Oversatt av: Anne Cathrine Wollebæk
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

For en spennende måte å skrive en selvbiografi på! Ingen fakta ramses opp, ingen kronologi følges, men leseren får fylt inn puslespillet som utgjør livet til forfatteren. 

Deborah Levy, nå 63 år gammel, er født i Johannesburg, flyttet med foreldrene til London da hun var 9 år gammel. Hun har gitt ut mange bøker, blant annet Svømme hjem og Mannen som så alt, som jeg likte veldig godt. 

Livets omkostninger handler om nettopp dette, hva det koster av personlige oppofrelser å leve. Den lille handlingstråden som finnes begynner like etter seperasjonen fra mannen, da hun temmelig pengelens prøver å skape et hjem for seg og barna, i en falleferdig boligblokk i London. 

Hun skriver i et hageskur hun har lånt av en venninne, hvor hun blir "hun som lusker i hagen", og får hverdagen til å henge i hop, så vidt. Dette skildres som en utfordring, ikke for stor, men heller ikke ubetydelig. Hun kjemper med sorger fra fortiden, i en utrygg tid for seg og barna. "Enten tar fortiden livet av oss, eller så blir vi kunstnere", sier hun et sted.

Levys tanker rundt for eksempel hva farger gjør med oss, eller hvordan dyr påvirker følelsene våre, er nydelig lesning. Ved å støtte seg til kjente tenkere som Proust, Freud, Newton, mfl. hører vi om mange artige episoder fra livet hennes. Hun beundrer flere forfatterkolleger, som Simone de Beauvoir og Marguerite Duras, som får siste ordet i romanen.

                        Å leve uten kjærlighet er bortkastet tid. Jeg bodde i Republikken Skriving og Barn. Jeg var ikke Simone de Beauvoir likevel. Nei, jeg hadde gått av toget på en annen stasjon (ekteskap) og trådt ut på en annen perrong (barn). Hun var musen min, men jeg var virkelig ikke hennes.

Levys refleksjoner rundt hva kvinnelighet er og hva som ligger bak uttrykket "kvinnelig sinnsro" ga meg litt å tenke på. Nøkkelelementet i romanen er sorgen over sin avdøde mor, og savnet av henne. Hun kalte henne sin GPS, og da hun døde gikk skjermen i svart.

Så enkelt men allikevel så kraftfullt. Flere av betraktningene Deborah Levy gjør seg i denne andre boken i trilogien, fikk meg til å bråstoppe i lesingen. Her måtte det leses på nytt, for hodet og hjertet trengte tid til å fordøye. 

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til å lese den siste delen av denne levende biografien. 

Tusen takk til Deichman Bjørvika for intervjuet 6 oktober. Linn Ullmann har blitt en av mine favoritter, både som bokbader/intervjuer og som forfatter, dette var veldig bra. 

Veldig flott at de anerkjente at Annie Ernaux vant Nobelprisen i litteratur i dag, på en sånn fin måte. 

Foto av min pc-skjerm da jeg satt og lyttet. 

Twilight zone av Nona Fernàndez

I denne romanen opplever vi hverdagsliv i Chile, hvor morgenritualer, populærkultur og TV-serien The Twilight Zone, eksisterer parallelt med diktaturets rå, men hverdagslige maskineri. Den brutale historien til dette landet slutter aldri å fascinere og skremme, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang med denne romanen.

Forlaget om handlingen: 
Året er 1984 og vi befinner oss i Chile under Pinochets diktatur. En tidligere ansatt i den hemmelige etterretningstjenesten vandrer inn i lokalene til et opposisjonelt magasin for å snakke om hvordan han og andre ble beordret til å få folk til å «forsvinne». 

Fortelleren i Fernández' roman er bare et barn den første gangen hun ser magasinet med mannens ansikt på forsiden, under overskriften JEG TORTURERTE. 

Hans medvirkning til noen av regimets mest grusomme forbrytelser, og hvordan han forplikter seg til å snakke om dem, hjemsøker fortelleren inn i voksenlivet og påvirker hennes karriere som forfatter og dokumentarskaper. I en blanding av fantasi og fakta avdekkes fortellingen om mannen som torturerte.

Med et forfriskende lekent språk, og uvanlige vinklinger, skildrer Fernàndez de politiske absurditetene som utspilte seg i Chile, under og etter Pinochet. Gjennom utstrakt bruk av bilder fra pop-kulturen, skildres historien tidsmessig som et "alt på en gang" sammensurium. Leseren henledes stadig til tv-serier, spesielt The twilight zone, men også andre. I tillegg blir den effektive bruken av film, musikk, romaner og barnebøker, nesten å betrakte som en egen karakter i romanen. Det var fiffig gjort, og en av flere ting jeg satte pris på, da jeg leste boken.

Handlingen er ikke vanskelig å følge med på. Til tider gjør skrivemåten det lettere for en sart leser, med allerede klare bilder av tortur og forholdene i Chile på netthinnen, å komme gjennom de verste scenene.  

Romanen har ingen navngitt hovedperson, men en tydelig fortellerstemme som tar oss med fra 27 august 1984, åtte år tilbake til en kidnapping, og videre frem tjuefem år. Målet er å rette lykten mot et parallelt usynlig univers, som er hendelsene den gang, for å vise at det ikke er diktet opp. 

Sikkerhetsagenten, Andrès Morales har stått frem i et intervju i et magasin. Noen vil lage en dokumentar for en menneskerettighetsorganisasjon, og vi undrer oss hvordan et museum over et historisk minne, kan kurateres på en så ærlig måte som mulig.

Mange ganger gjennom romanen begynner setningen med "Mannen som torturerte sier..." mens fortelleren har like mange "Jeg forestiller meg..." På denne måten blir dokumentert virkelighet, og forfatterens utfylling av denne, flettet sammen på en troverdig måte. 

Dette er en informasjonspost, en røykstasjon.
Fra felles mareritt/fra mørke rom/fra klokker som har stoppet/fra ukjente dimensjoner/fra rotter og ravner som fremdeles skriker. Fra barter tegnet med trekull.
Og fremtiden vil komme og den vil ha de røde øynene til en drømmende djevel. 
Du har rett. Ingenting er virkelig nok for et spøkelse.

Gjennom hele historien er vi tett på befolkningen som lever i frykt for myndighetene. Vi hører om torturen, kidnappingene, alle som bare forsvant, men ser også på denne tiden fra Mannen som torturerte sin side. Mot slutten skildres hvilket rollespill mange måtte skjule seg bak, falske hus, falske familier og falske liv. Ingen er den de utgir seg for, og alle er redde.

Det er heftig lesning, som alltid når en leser fra Chiles historie, men den litt originale fortellerstilen, gjorde at jeg satt igjen med en lett følelse, etter endt lesning. Jeg anbefaler gjerne denne boken videre, også til deg som føler du kan mye om denne tematikken ☺

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2016/på norsk 2022

Sider: 226

Oversatt av: Ingrid M. Hafredal

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget