Når boken var lest ville jeg bare skrike...... Dette er en tøff bok å lese, den gjorde noe med meg. Jeg har lest en god del krigsbøker med handling fra 2. verdenskrig og massevis av romaner om enkeltskjebner med 2. verdenskrig som bakteppe, men aldri har jeg lest en bok som har fengslet meg mer enn denne.
Fra bakpå boken:
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.
26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.
Boken har undertittel
Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, en tittel jeg normalt ikke ville sett to ganger på. Etter å ha hørt Marte Michelet snakke om arbeidet hun har hatt med boken, var jeg ikke i tvil om at jeg ville lese den. Heldigvis gjorde jeg det, nå gjenstår det bare å greie å formidle hvor utrolig bra boken er.
Dette er en sakprosa bok, det vil si alle påstander er dokumentert med henvisninger og kilder. Den er saklig og kuttet til beinet når det kommer til føleri og utbroderinger. Allikevel er boken medrivende som den beste roman, og holdt på min oppmerksomhet fra første til siste side.
Boken er delt i fire deler, og hver del har mange kapitler, noe som gjør det oversiktlig og lett å lese. Den lille jødiske familien Braude, som er bokens røde tråd er en helt vanlig familie, så den representerer godt det store antallet familier som har lidd samme skjebne som dem. Vi blir kjent med dem når unge og nygifte Benzel sier farvel til sin kone Sara i hjemlandet Litauen. Noen måneder senere i 1911 registrerer han seg hos fremmedpolitiet i Kristiania.
Historien vi får i det innledende kapitlet viser oss hvordan tilstandene i Europa var på denne tiden. Vi går også enda lengre tilbake og får høre hvordan tsar Katarina den store på 1700-tallet bestemte skjebnen til brorparten av verdens jøder, og la strenge restriksjoner på livene deres. Denne boken gir oss et veldig godt innblikk i hvorfor jødene er som de er, og hvordan det gjeldende syn på jøder har blitt dannet.
I bokens første kapittel får vi også kjennskap til de nordmenn som styrte landet på den tiden krigen brøt ut. Dette er skremmende lesning. Stian Bech jr. kom til å kalle seg selv "Norges verste nazist", noe han øyensynlig var stolt av. Flere kjente navn er med og for meg er det skremmende hvor lite jeg viste om forholdene innad i Norge, og hvor delaktige mange var i jødeutryddingen.
Sara og Benzel får fire barn, en jente og tre gutter. Harry ville bli skuespiller, og i 1939 fikk han en rolle i filmen
De vergeløse. Handlingen i filmen hadde klare likhetstrekk til hendelsene som skulle komme til å bli en stor del av Harrys liv.
De vergeløse hadde premiere i Oslo i september 1939. Harry gikk på skyer. Sara og resten av familien var sprekkeferdige av stolthet.
Hitler invaderte Polen.
Yngstemann Charles ble en kjent bokser som nok hadde bokset for Norge om ikke krigen hadde kommet og snudd opp ned på alt. Han var med til Spania og deltok i "Folkeolympiaden" i Barcelona i 1936.
Under: Nordahl Griegs "Sprinterne".
Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
- dem nådde dere igjen!
De neste kapitlene handler om invasjon og okkupasjon. Selv om den siste delen flukt og død er grusomt umenneskelig å lese om, er det forhold og hendelser i Norge da krigen brøt ut, som virker like sterkt på meg. Mye er nytt for meg, i motsetning til krigens grusomheter, i konsentrasjonsleirene som jeg jo har lest om mange ganger før. Det var grusomt å lese om hvordan vanlige nordmenn plutselig var omgjort til monstre. Setningen under fikk meg til å rette meg opp i ryggen, og puste ned i magen.
Da Hirden aksjonerte under en konsert i filharmonien i Bergen der en jødisk fiolinist spilte, ble de antisemittiske ropene deres overdøvet av at orkesteret begynte å spille Ja, vi elsker, og hirdfolkene framsto som isolerte og patetiske.
Den 26. november 1942 ble alle jødene i Norge hentet i sitt hjem. På ettermiddagen la Donau fra kai med 532 jøder ombord. Det var mennesker som var hentet ut fra sykehus og institusjoner, det var spebarn, gravide, barn i alle aldre, og gamle, i tillegg til voksne kvinner og menn. De som ble hentet i Bergen og Nord- og Midt Norge nådde ikke båten, men ble stuet sammen på Bredtveit.
Denne omtalen kunne blitt lengre enn lang, så jeg slutter rett og slett her. Les boken, du vil bli like gledelig overrasket som meg over hvor innsiktsfull og velskrevet den er.
Boken er skrevet i et lett, folkelig språk og bærer ikke preg av sakprosasjangeren den hører hjemme i. Marte Michelet er engasjert og skriver varmt og med kjærlighet, men uten for mye føleri, om familien Braude og alle de andre norske familiene som ble deportert med Donau i 1942. Dette er en meget tankevekkende og lærerik bok som jeg inderlig håper når frem til mange lesere.
Utgitt: 2014
Sider: 274
Kilde: Leseeksemplar
I Bergen bodde de fleste jødene på Møhlenpris. Her er det satt opp en bauta med navnene på alle de som ble arrestert og sendt til Auschwitz. Hvert år siden 1994 har holocaust-offrene blitt hedret med fakkeltog den 26. november.
Marsjen starter ved Møhlenpris skole og går innom husene hvor vi vet der bodde jøder som ble arrestert. Her blir det tent lys og fortalt om de som bodde der. Marsjen ender på Menneskerettsplassen og Rafto huset, hvor det blir holdt en appell.
Jeg gikk denne runden på mandag og sto utenfor dørene på flere av adressene som er nevnt. Det var en ganske heftig opplevelse etter å ha lest boken til Marte Michelet.
Gratulerer Marte Michelet med Brageprisen 2014!!
