Den blinde morderen av Margaret Atwood en 1001-bok!

Utfordringen i Elidas lesesirkel for desember var ganske enkel, les hva som helst fra 1900 →. Jeg burde jo gjort det lett for meg selv å valgt en tynn flis, men Margaret Atwood sto der og lokket, så jeg fikk stå i de 628 sidene. Siden boken er fra 2001 var det ikke kø på denne på biblioteket, så tanke fulgte handling ganske kjapt.

Fra forlagets introduksjon:
Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Slik åpner Margaret Atwoods fengslende nye roman. Fortelleren, Iris, er gammel, hjertesyk, ensom og fattig, men på ingen måte uten klør. Hun skjønner at livet går mot slutten, og bruker dagene og nettene til å berette en livshistorie.

Etter sin død blir hennes døde søster Laura en kultfigur på grunn av romanen Den blinde morderen, som hun skal ha skrevet som helt ung. Denne romanen sjokkerte samtiden, og er vevd inn i Atwoods beretning.  Trådene trekkes til hovedintrigen, men ikke helt slik man venter det.



Hovedpersonen vår er blitt en gammel dame, og sitter nå og noterer ned beretningen om sitt og søsteren Lauras liv. De var født inn i en velstående familie, like etter første verdenskrig, noe som gir historien et viktoriansk preg.

Tilværelsen var ikke alltid ukomplisert for jentene, faren kom tilbake fra sin innsats i første verdenskrig som et forkomment vrak, og var attpåtil blitt ateist. Deres mor døde i kjølvannet av Lauras fødsel, så det var hushjelpen Reenie som tok seg av familien.

Iris blir som ganske ung giftet bort til en rik industriherre, og i dette livet blir hun tvunget til å klamre seg til kjernen i seg selv, samtidig som hun må lære å takle mannens søster Winnies mange nykker.

På en sammenkomst møter jentene fagforeningsmannen Alex Thomas, en mann som de begge forelsker seg i, og det er med ham romanens historie deler seg i tre, eller kanskje fire, for også denne historien er todelt. Handlingen viser oss hvordan "hun" møter "ham" og de to sammen skriver romanen som heter Den blinde morderen.

Heldigvis kommer det tydelig frem når handlingen skifter synsvinkel, så det er ikke noe problem å følge med på historiene.

Innledningen bød på utfordringer for å få på plass persongalleriet, og for å danne rammeverket rundt de forskjellige historiene som fortelles. Når dette var på plass kunne jeg nyte en skildring av de midterste tiårene på 1900-tallet, med familiehistorien som drakraft. Med hjelp av små bulletiner fra aviser, får vi innblikk i etterpåklokskapens lys, omverdenens blikk på det Iris forteller fra livet sitt.

Romanen kunne gjerne vært kortet ned noen hundre sider på midten, for etter å ha blitt lullet inn i historien, og ønsket om å bli ferdig steg frem i meg, begynte det å dra seg til mot slutten. Endelig kjenner jeg igjen Margaret Atwoods spissfindighet, og nerven som har lagt der hele tiden blir strammet til.

Du som liker langsomme bøker preget av ordrikdom vil nyte reisen, som Den blinde morderen er. Jeg skjønner hvordan Atwood har skrevet seg inn i det gjeve selskap "1001 bøker du må lese før du dør", for dette er en unik roman på mange måter.

Les gjerne Artemisias grundige omtale av boken!