torsdag 31. oktober 2024

Oppsummering av lesemåneden oktober

For en måned oktober har vært, jeg har vært syk og hjemme fra jobb i en hel uke, så det tok litt av med lesingen. I tillegg startet måneden med ny engasjerende bok fra Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide, og jeg klarte ikke holde fingrene av fatet, måtte bare lese noen av de 44 bøkene jeg ikke hadde lest av de 66 klassikerne som ble presentert. 

Det er litt interessant å lese disse gamle bøkene, og ikke minst lytte til dem, jeg har gjort begge deler. Den ene av to seksere jeg trillet denne måneden, er faktisk en klassiker, Bergljot Hobæk Haff sin Skammen, som jeg likte så godt at jeg ikke greide å skrive om den, midt i min feberhete.

Liker du å lese klassikere? eller holder du deg til det nye som kommer ut?


Dette har jeg lest i oktober: 

  1. Drangsholt og Eide - Fra Snorre til Skaranger - 5
  2. John Ajvide Lindqvist - Rommet i jorden - 4
  3. Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S - klassiker - 5
  4. Eivind Riise Hauge - Halvard Borges Forbrytelser - 5
  5. Hanne Ørstavik - Like sant som jeg er virkelig - klassiker - 4
  6. Lars Mytting - Hel ved - klassiker - 4
  7. Gard Sveen - En dag skal du dø - 5
  8. Gard Sveen - Messe for en morder - 5
  9. Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme - klassiker - 2
  10. Dag O. Hessen - Å tenke med Zapffe - 5
  11. Marie Kinge - Du lurer ikke meg - 5
  12. Erlend Loe - Naiv super - klassiker - 4
  13. Even Teistung - Endestasjoner - 3
  14. Kyrre Andreassen - Ikke mennesker jeg kan regne med - 3
  15. Rebecca Wexelsen - Når jeg løper - 5
  16. Ingela Strandberg - Ingensteds mitt seil - dikt - 4
  17. Bergljot Hobæk Haff - Skammen - klassiker - 6
  18. Trude Marstein - Plutselig høre noen åpne en dør - klassiker - 5
  19. Therese Lund Stathatos - Det sjette barnet var en gutt - 5
  20. Clair Wills - Min mormors hemmeligheter - 4
  21. Darya Shut - Frihetens pris - 6 
  22. Gunnhild Øyehaug - Her kjem sola - 5

Krim/spenning: 4
Romaner: 12
Dikt: 1
Sak: 5


Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden. Vi hadde oss en campinghelg i Odda, hvor jeg stakk hodet inn i litteraturhuset deres, ellers var det fjellturer som gjaldt. Eneste turen til DnS var da jeg var i publikum ved en live-innspilling av podcasten Norsken og Svensken og Dansken - veldig gøy å se Åsa Linderborg og Hassan Preisler i levende live, Hilde Sandvik har jeg naturlig nok sett mange ganger ☺

Vi var ensom på Trolltunga camping denne helgen 


Nå går vi inn i den gørrkjedelige november, hold ut folkens solen kommer tilbake!

tirsdag 29. oktober 2024

Frihetens pris av Darya Shut

Det var i 2022 Norge gikk over fra å kalle landet Hviterussland, til å bruke Belarus, som det heter nå. Dette hadde jeg ikke fått med meg, og etter å ha lest denne boken, skjønte jeg at jeg hadde ganske mye å lære om dette landet. Darya Shut flyttet fra Belarus til Norge i 2005, da hun var 21 år gammel. Hun arbeider nå som seniorrådgiver i IMDI, i Frihetens pris forteller hun sin, og sitt kjære hjemlands historie.

Forlaget om handlingen:
Darya Shut vokste opp i en liten by i Sovjetunionen, men før hun hadde begynt i andre klasse, het landet hennes Belarus. 

Livet hennes i Belarus handlet lenge om det lille, grønne trehuset til mormor og morfar. Der samlet storfamilien seg, og der ble alle viktige beslutninger tatt. I den frodige hagen dyrket mormor det meste hun trengte, for som hun sa: «Man kan aldri helt stole på staten». Alle Daryas besteforeldre var merket av andre verdenskrig og Stalins forfølgelser.

Da Daryas far stiller som parlamentskandidat i det første frie valget i Belarus i 1990, havner han ganske raskt i opposisjon til en jevnaldrende kandidat, Aleksandr Lukasjenka. 


Etter et dramatisk valg fire år senere blir Lukasjenka president og strammer grepet slik at håpet om demokrati svinner. 
Darya blir ungdom i et nytt diktatur og merker at lærere, naboer og venner ser annerledes på henne og familien. Frihetens pris fletter på mesterlig vis historien til familien Shut sammen med Belarus' dramatiske nyere historie.

Frihetens pris gir stemme til alle de menneskene som lever under mye trangere vilkår, enn det vi opplever i Norge. Aleksandr Lukashenko har sittet på makten i 30 år, en makt han nær sagt tilranet seg, ved å svikte det gryende demokratiet som var i ferd med å oppstå i Belarus.

Jeg skal ikke prøve å gjengi historien slik Darya Shut så levende gjør her, men tar med noen stikkord. Etter glasnost i 1986 var folk på jakt etter nye impulser og tanker. Det ble stilt samfunnskritiske spørsmål og den politiske debatten vokste. Litteratur som hadde vært forbudt, ble frigitt, og sovjetisk intelligentsia ble rystet over å finne kritikk av Stalinregimet og kommunismen.

Sovjetunionen avholder sitt første frie valg i 1990, hvor Gorbatsjov blir landets første og eneste president. Han gjennomførte reformene glasnost og perestrojka som bidro til Sovjetunionens oppløsning. Alt som ikke var forbudt lenger fikk nytt liv, religion, enkelte sportsgrener, erotikk og ikke minst det belarusiske språket kom på agendaen.

I denne boken forteller Shut hvordan det var å vokse opp i et land som har vært underlagt en mektig stat. Hennes foreldre arbeidet jevnt og trutt mot et selvstendig Belarus, noe som gjorde at hun var mye alene, men i det store og hele var hun en privilegert jente. Boken er interessant, ofte forbløffende lesning, og viser undertrykking av et folk som ikke tør annet enn å akseptere tingenes tilstand. 

Tenk å oppleve at myndighetene har redigert bort, alt om forfattere, komponister eller vitenskapsmenn fra landet ditt i historiebøker og lærebøker! Opp igjennom historien har landet hatt flere flagg, nå som landet går over til markedsøkonomi, og ser mulighet for selvstendighet, blir hvilket flagg som er riktig å bruke, også et tema.

Det er vanskelig å si bare litt om en så innholdsrik og engasjerende bok. Handlingsforløpet tar oss med frem til år 2000 da Putin tok over i Russland. Da har Lukashenko lirket vekk suvereniteten Belarus hadde en stakket stund, og ødelagt alt hva, blant andre faren til Darya, var med å bygge opp. Et folk som ikke kjenner sin historie, og som er livredd for makthaverne har ikke sjans å stå imot denne type urettferdighet.

Det er vel et godt tegn at jeg sitter og småfreser når jeg skriver dette. Måten Darya Shut forteller Belarus` historie gjør boken veldig engasjerende. Hun bruker et godt språk, har bygget opp boken med en passe stor dose av oppvekst, historiske tilbakeblikk, farens politiske kamp og ikke minst håp.


Pass på å få med deg Frihetens pris, du vil ikke angre


I 2011 var vi på en uforglemmelig biltur i de tre baltiske landene. I tillegg til å bestige den høyeste toppen i hvert land, sanket vi mange inntrykk, og spesielt hvor rasert og fraflyttet alt var, har festet seg. I nærheten av Juozapines Kalnas måpte vi over å se, en bonde som harvet jorda med hest og plog. Etterpå kjørte vi så nær grensen mot Belarus, at vi kunne se inn gjennom nettinggjerdet, mot landet som da het Hviterussland.  


Utgitt: 2024
Sider: 234
Kilde: Leseeksemplar

søndag 27. oktober 2024

Ingensteds mitt seil av Ingela Strandberg

Det er lenge mellom hver gang jeg setter meg ned med dikt, men denne skjønne lille boken seilte stille inn i lesehaugen min, og fanget min oppmerksomhet. Svenske Ingela Strandberg har gitt ut et tjuetalls bøker siden debuten i 1973, og hun skriver fremdeles, og har ny utgivelse i år. En spennende dame, kjenner dere henne?

Forlaget om diktsamlingen: 
Ingensteds mitt seil er en forførende og forunderlig diktsamling der en oppvekst og dens landskap blir akutt viktige for jeget. I disse diktene snakker fortidas låver direkte til jeget med manende stemme, og slik tematiseres tilhørighet, identitet og menneskets forhold til dyrene og naturen på originalt vis. 

Ingela Strandberg skriver med en slående autoritet. Hennes tindrende klare billedspråk evner på en helt egen måte å forbinde det jordnære og hverdagslige med en kosmisk gåtefullhet. 

For denne diktsamlingen mottok Ingela Strandberg både Sveriges Radios lyrikpris 2023 og Svenska Akademiens nordiska pris 2024.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022/på norsk 2024
Sider: 72
Kilde: Leseeksemplar

Diktene til Ingela Strandberg gir stemme til noe som ikke har stemme, blant annet låver og omgivelser. At døde ting kan kan være med å definere et menneske, viser Strandberg med tydelighet i disse diktene. 

For lenge siden var vi kjølerom

for de døde, sier låvene

Kister ble snekret i oss

Vi så menneskene         De levende og de døde

Vi så sjelene når de kledde seg om

til hoggormer og ringlet seg ut blant neslene


Dikt kan være skrevet på en måte som ikke åpner for tolkning, det kan føles lett og forståelig der og da, men lite fester seg i sjelen. Så har vi de diktene som er så ullne og uforståelige (for meg) at jeg bare blir provosert, jeg har vært gjennom noen av den typen også. 

Ingensteds mitt seil ligger sentrert midt mellom disse to, helt perfekt plassert der på skalaen hvor jeg liker at dikt skal ligge. Ved første gjennomlesning kan det føles litt "rart" men ved hjelp av en god krykke, åpnes forståelsen som ved magi. 

Det er ikke tvil om at Strandberg er glad i, og preget av naturen og opplevelser i naturen. Låven snakker til meg og ber meg kysse kyrnes frykt, sier "du er en av dem" og ber meg om å huke meg ned og kysse blomstenes smale hvite lepper.

Jeg lot meg begeistre av denne diktsamlingen, som snakket så direkte til meg. Den lille flisa av en bok, ligger ved siden av meg nå, og ber pent om å bli puttet i håndvesken i stedet for bokhyllen, en sånn forespørsel har jeg aldri vurdert før, men det blir innvilget. Fra nå av er jeg en sånn dame som går med en diktsamling i veska ⚄


Har du en favoritt å anbefale meg, blant Ingela Strandbergs diktsamlinger?


Det er Katrine Heiberg som har oversatt, eller gjendiktet Strandbergs diktsamling. Heiberg er selv poet (blant annet) jeg kjenner henne fra debuten Det gule bladet den svarte pupillen. De ti siste sidene i diktsamlingen er et etterord skrevet av Heiberg, hvor hun forteller litt om forfatterskapet til Ingela Strandberg, og hjelper vaklende lesere til å forstå hva de har lest. Selv setter jeg pris på denne typen "hjelp", selv om drevne diktlesere helt sikkert ikke trenger krykker for å ha nytte og glede av å lese dikt.

lørdag 26. oktober 2024

Det sjette barnet var en gutt av Therese Lund Stathatos

Therese Lund Stathatos er oslojenta som reiste til Yale og ble cand.polit, for så, mange år senere "slå seg opp" som forfatter. Hun debuterte i 2018 med den spennende tittelen Min ulydige mor og fulgte året etter opp med Det vi ikke sier. Jeg har ikke lest de to første bøkene, men etter å ha lest årets utgivelse, er jeg nysgjerrig, for Det sjette barnet var en gutt, var virkelig bra.

Forlaget om handlingen:
Dette er et storstilt drama om mennesker og samfunn, som foregår i Østerdalen mellom 1907–1932. Her får leseren presentert et fascinerende persongalleri om et samfunn i endring og dyp psykologisk innsikt.

Dette er en historie om et samfunn under press. Handlingen foregår i en bygd med storslagne skoger, fosser og elver, om dyrtid, klassekamp, spanskesyke, konkurser, beinhardt slit på jordene og i de store skoger. Kvinner dør i barsel, på låvene skapes begjær og ulovlig kjærlighet når den trolske fela spiller. 

Småbrukene blir angrepet av sykdom og død og fattigdom, men har den fineste julefeiringa i verden. Bygdedyret vokter ubarmhjertig over folk og fe.


For en herlig roman, dette ble en skikkelig slukebok for min del. Med korte kapitler, gjerne bare på en halv side, gikk det unna. Forfatteren har gjort enda et grep som gjorde dette til en fin leseopplevelse, ved å hekte familietilknytningen på fornavnet, forble persongalleriet krystallklart fra første til siste side. 

Romanen er handlingsdrevet, og det er tett mellom vendepunkter, som tar pusten fra leseren. For noen stengsler menneskene la på seg selv og hverandre på denne tiden. Noen brøt ut av kutymen, og valgte annerledes for seg selv, men stort sett aksepterte de sitt lodd og holdt seg i det samfunnslaget de var født inn i.

Det sjette barnet har flere sterke karakterer, einstøingen Kari er den som tiltalte meg mest, der hun hadde bosatt seg i en tømmerkoie langt fra folk. Ryktet om at hun kan hjelpe folk med kroppslige problemer hadde festet seg til henne, men siden hun alltid henviste til legevitenskapen, så ble hun aldri stemplet som en kvakksalver. Gaupen vi ser på coveret er "hennes" gaupe, den bruker sin egen stemme i noen kapitler, noe som strør litt mystikk over historien.

Jeg likte godt det som skjer rundt Kari og gaupen, det er disse sekvensene vi befinner oss dypest inni naturen. Kari er ikke redd for å være alene, så jeg ble nesten litt lei meg da hun valgte å gifte seg mot slutten av romanen. 

Henrik er den andre hovedpersonen i denne historien. Han og broren mistet sin mor til galskap, noe han syntes var flaut da det sto på som verst. Han tenker på at han på farens dødsleie lovet ham å få en sønn, som kunne føre slekten videre. Disse traumene preger Henrik, og blir som en rød tråd, i en ellers handlingsmettet historie.

Det blir mange barn etter den godeste Henrik, alt for mange. Inga tar sin død av det, og de som overlever må jobbe og slite for andre, for at far skal beholde gård og grunn. Stathatos skildrer dagligliv og fest på begynnelsen av 1900-tallet på en levende og troverdig måte. 


Jeg hadde stor glede av å lese denne velskrevne og engasjerende romanen, 
og anbefaler den gjerne videre ⚄


Les gjerne den fine omtalen til Bokblogger!


Forlag: Fair
Utgitt: 2024
Sider: 372
Kilde: Biblioteket

fredag 25. oktober 2024

Å tenke med Zapffe av Dag O. Hessen

Dag O. Hessen er professor i biologi, de fleste kjenner nok navnet hans fra media, men blir kanskje like overrasket som jeg ble, da jeg søkte ham opp og så den formidable bibliografien hans, og listen over utmerkelser. Jeg har ikke lest noe av Hessen tidligere, men lot meg begeistre av årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange.
Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn. 

Til tross for at jeg interesserer meg for filosofi og har lest en del av Arne Næss, så har ikke Peter Wessel Zapffe vært på min radar før nå. Denne store eksistenstenkeren ble født i Tromsø i 1899 og levde et spennende liv frem til han var 90 år gammel.

Å tenke med Zapffe er ikke en biografi i klassisk forstand, men vi får høre akkurat nok om filosofens bakgrunn, til å sette ham inn i en kontekst. Vi hører om hans forhold til den 11 år yngre Arne Næss, og deres resonnementers likheter og forskjeller.

Hva vil det si å være et menneske?


Et enkelt spørsmål som de fleste av oss greier å gi et tålelig bra svar på, men utvider vi blikket og slenger på: Hva bruker vi tiden vår på? tenker jeg at selv meningmann vil begynne å "filosofere" litt. 

I likhet med Ness ville ikke Zapffe bare finne svar på, det litt sletne spørsmålet som dukker opp til stadighet, hva er meningen med livet? Hans fokus var å finne mening i livet, noe som plasserer ansvaret hos enkeltmennesket, og ikke til staten eller Gud, eller noe annet utenfor oss selv. Nettopp i dette er en refleksjon over hva vi bruker tiden vår på, viktig.

Mennesket Zapffe var en pessimist, men skribenten i ham viste at han hadde en humoristisk swong over det han skrev. Han dyrket språket og humoren, til de grader at han i sin medlemssøknad til Norsk Tindeklubb, fjaset seg vekk fra et positivt svar. Han anses som en naturpoet og bidro med polarlitteratur, noe det spennende kapitlet om Nansen, Amundsen og Ingstads bravader skildrer.

Vi hører om polarluft og heroisme med redningsaksjoner i ishavet, om dødsromantikk, og leseren får litt å tygge på når det settes søkelys på om disse menneskene, som utfordrer naturen er posører eller idealister. 

Zapffe var en tindebestiger, og er den eneste levende nordmann som har fått en fjelltopp oppkalt etter seg. Nå skal det sies at jeg ikke fant Zapffes tind da jeg googlet, kun noen få ord om Hollendermassivet, hvor tinden skal ligge.

Dag O. Hessen sin bok om Peter Wessel Zapffe (1899-1990) er interessant og lettlest, skrevet med et språk som treffer den jevne nordmann. Teksten har et naturlig forløp, som strekker seg gjennom hele det forrige århundre, og lander mykt i hverdagen vi alle lever i, med naturvernspørsmål som en daglig påminning om hvor skjør vi mennesker er. 

Zapffes kritikk av veksttankegang støtter jeg med hele meg, og kjenner at Zapffe gir meg et lite klapp på skulderen, for de små stegene jeg selv har tatt mot et enklere liv.

Lar du deg besnære av hva turer i urørt natur gjør med psyken din, så kan Zapffes tanker være fine å ha med i tankene. Jeg likte denne boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄


Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 227
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 24. oktober 2024

Når jeg løper av Rebecca Wexelsen

Tidligere har jeg latt meg besnære av Wexelsens prosa. I debuten med langdiktet Så faller jeg, møter vi en som stadig kommer til kort i livet. I Hotell Montebello, møter vi Nina uten selvtillit, og i Jeg er ingen hører vi om en mann som flykter ut på landet. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne løper i Frognerparken sammen med kjæresten sin. Men hvorfor blir en rolig joggetur i vårværet forvandlet til en plutselig angst?

Sønnen hennes er snart like gammel som broren hennes var det året familien ble rammet av en rekke tragedier. Når jeg løper utforsker sammenhengen mellom det uendelige savnet etter de døde og den umettelige lengselen etter å føde egne barn. 

Det handler om å være en mor som sammenligner sønnen med sin døde bror, som leter etter spor etter ham overalt.  

Om å hate å løpe, og hvorfor hun gjør det likevel. 


Romanens åpningsscene har Nico kommet tilbake fra en lang reise utenlands, de er på løpetur sammen, en sport som hovedpersonen ikke synes noe om. Resten av historien finner sted i den perioden han har vært borte. Rammen rundt historien er hverdagene som må holdes ut til Nico er hjemme igjen, mens dramatikken er lagt inn i minner, assosiasjoner og tanker som hun gjør seg.

Når jeg løper skildrer vennskap hvor både mennesker og dyr er involvert. Er du glad i hester, er dette boken for deg, jeg frydet meg mest over Tollef, som har sånn omsorg for hestene i stallen, og vår litt stressede venninne.

Hun tenker tilbake på oppvekst, sin egen og alle barnas. Små og store katastrofer har vekket en irrasjonell frykt i henne. Hun gremmer seg over at det er så mange ting i livet hun ikke har kontroll over, og i ukene frem til Nico kommer hjem, ønsker hun å lære seg å løpe uten frykt.

            Innendørsbanen i kjelleren på Bislet stadion er rød og myk. Tre kilometer på femten minutter. Det burde være overkommelig, men etter bare en halv runde må jeg stanse. Ikke fordi jeg er utmattet, men fordi jeg er gråtkvalt. Er jeg i så dårlig form at jeg begynner å sippe av å løpe tohundre meter? 
            Jeg blir stående midt på den røde gummibanen og kjempe mot tårene. Det trykker for brystet. Jeg må være syk. Er jeg syk?


Rebecca Wexelsens fremstillingsevne er helt etter min smak, hun levendegjør karakterene med enkle grep, og får masse følelser inn i historien uten å bli pompøs eller sentimental. Angstutbruddene kan sikkert flere enn meg kjenne seg igjen i, dette fremstår oftest som subtile følelser inni henne selv, uten mye ytre dramatikk. Sånn er jo livet, vi fornemmer og kobler sammen hele tiden. 

Jeg sender en takk til forfatter eller forlag, for den selvlysende fargen på boken, for nå kan jeg trygt sette romanen tilbake i hyllen uten fare for å glemme det. Lese på nytt skal jeg i alle fall, jeg gleder meg allerede, for Når jeg løper er vakker som poesi ⚄ 

Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 153
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 23. oktober 2024

Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen

Det har gått 8 år siden jeg leste debutromanen til Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, en bok som ble nominert til både Bragepris og P2 lytterpris. Den boken sleit jeg med, og håpet at årets utgivelse ville falle mer i smak.

Forlaget om handlingen:
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. 


Vi befinner oss i en innlandsbygd et sted på Østlandet i det jeg oppfatter, som noen få år frem mot 2016. Her møter vi voksne og ungdommer i arbeiderklassen helt uten egne ambisjoner, noe jeg mener ville passet bedre 30 år lengre tilbake i tid. Her finner vi mye fiendskap og sladder, men Linda, hun har bein i nesen. Har hun alltid hatt det?

Linda Hansen er jenta som i oppveksten ble kalt Teten, fordi hun var så rask på ski. Hun er den som fører ordet i denne historien, som består av skildringer av hendelser i livet hennes. Spesielt i livet med Svein som har vært ektemannen hennes i 20 år, men siden de er vokst opp sammen og har felles vennegjeng, hører vi også om relasjoner fra før de ble kjærester.

Blikket er hennes og alle tolkninger går i hennes favør, det er hun som "bestemmer" hva de andre tenker og føler. Jeg blir ikke sjarmert, og 400 sider med nedlatende kommentarer mot nesten alle rundt seg, sliter på velviljen min. 

Boken er skrevet på bokmål, ikke dialekt, men allikevel pøses det på med det jeg antar er dialektord, eller i alle fall ord som ikke er i norsk dagligtale. Jeg nevner i fleng: Dissenterungen eller -skolen, gvema, manikalske, udregelig og magstarkt. Dette virkemiddelet tilfører i mine øyne, romanen null og nada.

Historien begynner med det som kan fremstå som slutten, Svein svikter sin kone. Så følger masse digresjoner og anekdoter som skildrer denne Veronika Hagen som en tilbakestående tenåring. Leseren blir stadig tatt med frem og tilbake i tid, og det som tar opp mest plass er beskrivelsene av Sveins depresjon og angst, som egentlig viser oss hvor flink Linda er.

Persongalleriet er stort, og består av gamle kjærester, naboer, lærere etc. men vi får dem bare beskrevet av Linda Hansen så de blir mer eller mindre endimensjonale. 

Romanens styrke er slutten, så har du begynt å lese hold deg fast i permene! Den siste setningen i rødt over her, sier mye, og er absolutt verdt å trykke seg gjennom boken for. Til tross for dette satt jeg og ristet på hodet over godeste Linda og valgene hun tok for seg selv i ungdommen, e det mulig

Ikke hør på meg, likte du den forrige boken er det bare til å hive seg over denne også ⚂


Har du lyst å lese en anmeldelse som ikke er enig med meg, sjekk ut NRK!
VG er litt nærmere meg i oppfatning av boken ☺


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

mandag 21. oktober 2024

Halvard Borges forbrytelser av Eivind Riise Hauge

Leste du Korrektur av et sorgens kapittel, er jeg sikker på at du blir glad, når du hører at Rorgen er tilbake. Forlaget kaller boken "et rått portrett av en fengselsfugl og et nådeløst oppgjør med sosialdemokratiet og troen på menneskets rasjonalitet", jeg kan ikke si meg mer enig. 

Forlaget om handlingen:
Fengselsfuglen Rorgen våkner langsomt opp i en sykeseng. Politiet ønsker ham snarest mulig tilbake bak murene, men legene fraråder flytting. Gjennom vinduet ser han regnet som pisker og den sleipe, grove stien mot Ulriken.

I korridoren utenfor står litteraturviter Thomas Larsen, som nylig har overtatt forskningsprosjektet «Strafferettens fortellinger» ved Universitetet. Hvilket rettsvern har de egentlig, serieforbryterne og gjengangerne. Hvilken vekt tillegges de forhenværende straffedømtes forklaringer i retten, de som ikke har ordet i sin makt?

Etter Thomas’ syn er Rorgen forhåndsdømt, en mann som aldri har fått en rettferdig behandling i rettsvesenet. Rorgen selv blir en besettelse, Rorgens sak selve kronen på verket for prosjektet. 

Der "sorgens kapittel" er fortalt gjennom en monolog fra hovedpersonen, møter vi her flere mennesker som har sine blikk på Halvard Borge, også kalt Rorgen, og hans liv.

Den litt trege Thomas Larsen blir vekket ut av dvalen av det nye prosjektet han blir tildelt av en avtroppende professor. Han drømmer om å finne sitt eget justismord, og det er da han får Rorgen i sikte. Oppmerksomheten uskyldig dømte har fått i landet vårt i det siste, gjør denne historien aktuell. 

Vi blir bedre kjent med 49 år gamle Rorgens bakgrunn, men Thomas får problemer med å intervjue ham, for et illebefinnende i fengselet har sendt ham på Haukeland Sykehus. Rorgen må dele benevnelsen "hovedperson" med den akk så lettpåvirkelige Thomas Larsen, for hans tilnærming til utfordringen han har tatt på seg, gjør det ikke lett for ham. 

Det han først og fremst vil er å bidra til en mer rettferdig rettergang, og som den skrivende mannen han er, vil han gjøre dette ved å forske på fortellingens betydning i straffesaker. I dette antydes det at hvordan forsvarer eller anklagede fremstiller ugjerningen har stor betydning. 

Det er interessant å følge Thomas Larsens arbeid, jeg håper den forskningen han driver med faktisk finnes. Halvard Borges tanker og beveggrunner er også interessante, for oss som lever langt fra det kriminelle miljøet.

Jeg anbefaler gjerne Halvard Borges forbrytelser videre ⚄ 

Utgitt: 2024
Sider: 346
Kilde: Bookbites

søndag 20. oktober 2024

Du lurer ikke meg av Marie Kinge

Marie Kinge er journalist og produsent, et nytt forfatternavn for meg, noe som ikke var så rart, for Du lurer ikke meg er hennes debutroman. Kinge formidler noe som kunne vært et blytungt tema, på en leken og usentimental måte. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i høst har lest to bøker, som tar for seg det en fra utsiden kan kalle en lykkelig barndom, sammen med en forelder som ruser seg. 

Forlaget om handlingen:
Du lurer ikke meg handler om en far og en datter, om nærhet og avstand til opphavet, om å avslutte liv, og om hva man tar med seg videre og hva man legger igjen i barndommen.

Den første gangen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag.

Å være dyrlege innebærer å bestemme over liv og død, og å vite alt om å dempe smerte. Å være datteren til dyrlegen kan innebære å sette sprøyte på hunden i klinikken i kjelleren, og å være med på hjemmebesøk når et dyr er sykt. Det kan innebære å dykke dypt etter krabber sammen og å ta inn alt levende rundt seg. Mira lærer seg tidlig å stryke medhårs, å sjekke hvor store pupillene til pappa er i dag og å kjenne på redselen for å finne ham død på ekte.

Marie Kinges debutroman har mye luft og få sider, så den er perfekt for oss bokslukere å ta i en jafs. Det er hovedpersonen Mira og pappaen hennes denne boken handler om, resten av familien er som kulisser å regne, men de er der.

Far er dyrlege med kontor i kjelleren på huset deres. Når han trenger en stødig hjelper får Mira assistere. Historien fortelles med et gyllent 70-talls ferniss, barneoppdragelsen er som den var da, og far legger ikke bånd på følelsene sine sammen med barna. Gjør de noe feil skriker han ut "denne familien er i oppløsning" - på en sånn måte at de rundt ham tror på det. 

Han er snill som dagen er lang i noen situasjoner, leken og oppfinnsom sammen med barna, og ikke minst Mira, elsker ham. Men så er det det, at far forsyner seg fra medikamentlageret, noe som preger psyken hans på flere måter. 

Det blir vår og så videre, alt titter opp av uren, hestehov, hundemøkk, sprøytespisser, grus på våte fortau. Pappa har bredt granbar over snøklokkene i hagen, slik at de får puste hvis det kommer mer snø. 
Barna er ute i gatene igjen, leker politi og tyv, - ikke ta på sprøytespissene, da kan du få hiv og hepatitt, bon appetitt.

Du lurer ikke meg er handlingsdrevet og rask å lese, språket og situasjonene er ofte morsomme, noe som gjør dette til noe mer enn en traurig oppvekstroman om psykisk ustabile foreldre. Det tvisynet som vises her er godt å oppleve, for jeg er sikker på at mange kan kjenne igjen sin barndoms utrygghet, i denne romanen. 

Liker du å invitere virkeligheten inn i lesekroken din,
er Du lurer ikke meg et godt valg

Utgitt: 2024
Sider: 224
Kilde: Biblioteket

torsdag 17. oktober 2024

Messe for en morder av Gard Sveen

Messe for en morder er bok 2 i serien om Ulf Sommer og Agnete Ness. Jeg leste nettopp den første boken En dag skal du dø, og hadde stor glede av å gå rett videre til denne, med den forrige friskt i minnet. 

Forlaget om handlingen:
En varm torsdagsmorgen i august får Tom Schrøder innvilget sin første permisjon. Tre timer med følge av to betjenter. Klokka 11 skal han være tilbake i fengslet på Kongsvinger. Men Schrøder kommer aldri tilbake. Han dreper en av fengselsbetjentene i flukten, og flykter ut av byen sammen med en kvinnelig betjent. Landets farligste mann er på rømmen. Han er bevæpnet og han har et gissel. Byens innbyggere blir bedt om å holde seg innendørs og låse dørene i den intense sensommervarmen.

Helt siden slutten av tenårene har Tom Schrøder vært en fryktet kriminell, som ble dømt for et brutalt dobbeltdrap for tolv år siden. De siste årene har han imidlertid oppført seg eksemplarisk bak murene, og blitt overført til et lavsikkerhetsfengsel. 

Om to år kunne han vært en fri mann. Han er 52 år gammel. Om han blir tatt nå, må han sitte inne resten av livet. Det synes nærmest umulig å finne noen rasjonell årsak til rømningen.

I Sandefjord er Schrøders advokat på sommerferie. Han aner fred og ingen fare helt til han mottar nyheten om at den meste kjente klienten hans har rømt. Da har det det gått flere timer siden Tom Schrøder rømte. Han største frykt er at noen i fengslet har avslørt hans store hemmelighet i livet for Tom.

Peder Løvborg er en velsituert advokat, som i sitt 66 år, kjenner på at det er godt å være på hytta hvor han har selskap av Ada, datteren til Tom Schrøder, som nå er på rømmen. Historien begynner rolig, men med Schrøders rømming blir det fart i sakene. 

Tidsmessig befinner vi oss 2 1/2 år etter der forrige bok sluttet, det vil si at Agnete Ness er på beina igjen, og forholdet til Ulf Sommer har utviklet seg i en positiv retning. Avdelingen deres har fått unge Maiken på laget, en frisk pust og en jente med tæl, og en etterlengtet ny sjef.

Etterforskningen blir litt heseblesende, gjengen blir spredd utover Østlandet, for å følge hver sin ledetråd. De har lite å gå på, og søker etter forbindelser mellom de navnene som kommer opp. Noen mennesker forsvinner for dem, og dukker like brått opp igjen, og det er, nær sagt selvfølgelig, ikke alle som er de de utgir seg for å være.

I En dag skal du dø overlot ikke forfatteren så mye til leserens fantasi, her fikk vi ganske så tydelige skildringer av voldtekter og barnemishandling. I årets utgivelse er dette tonet ned, flere ganger grøsser jeg av bilder tankene mine lager, og det er mer enn nok. Tematikken er heller ikke så spisset mot, denne verste av ugjerninger, men det ligger der som et bakteppe.

Jeg har med vilje røpet lite av selve handlingen, men kan love deg en historie hvor alt henger sammen med alt, til slutt. Karakterene er troverdige og slutten overrasket, selv om Gard Sveen har lagt igjen noen hint underveis. Liker du krim med et innholdsrikt plott, få ekle scener men god framdrift, så er dette boken for deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 400
Kilde: PDF fra forlaget

mandag 14. oktober 2024

En dag skal du dø av Gard Sveen

Gard Sveen har vært en fast post på mitt leseprogram i mange år. I fjor kom han med en ny serie med En dag skal du dø, og i år kommer andre bok i serien med Ulf Sommer og Agnete Ness.

Forlaget om handlingen:
Vinteren 2019: Den første adventshelgen reiser småbarnsmor Camilla Lund på jentetur til Sverige. Det er i alle fall det hun har fortalt mannen sin. Hun kommer aldri tilbake til Setesdal. Mistanken om at kona er en helt annen person enn han hadde trodd blir sterkere hos den unge ektemannen. Camilla har ingen venner fra gamle dager, ingen foreldre i live - tilsynelatende ingen fortid i det hele tatt.

I Oslo får Kripos-lederen Agnete Ness ordre av Riksadvokaten om å innlede en hemmelig etterforskning av Camilla Lunds forsvinning. Riksadvokaten vil ha Agnetes beste etterforsker, Ulf Sommer, på saken, og Agnete blir utstyrt med en hemmelig mappe med sakspapirer. Inni mappa ligger gamle bilder av en ung jente. 

For tjue år siden visste hele Norge hvem denne jenta var. Tre nynazister, blant dem en 15 år gammel jente, ble dømt for drapet på to innvandrergutter i Oslo. Det var den mest rystende drapssaken landet hadde opplevd. For Agnete Ness er alt personlig. Den svarte avgrunnen hun trodde var fortid blir igjen virkelig.

En liten advarsel aller først: denne her er tøff! Da jeg satt klistret til boken, sa min mann at han ville lese den etterpå, jeg svarte bare at denne er for heftig for ham, som ikke kan tåle enkelte elementer av handlingen.

Historien er gjennomgående nervepirrende, en etterforskning som spriker, mennesker som ikke er de de utgir seg for å være, og ikke minst tilbakeblikk på mistrøstige oppvekstvilkår. En kort prolog satt 20 år tilbake i tid, setter stemningen, deretter kjører vi på med dobbeltdrapet av det pensjonerte ekteparet, på en gård. 

Begge disse hintene leder frem til den egentlige handlingen på en finurlig måte. Ugjerningsmannen er anonymisert ved at enkelte kapitler har hans stemme. Vi får høre hva han gjør og tenker, noe som gir leseren litt fordekte ledetråder til hvem han kan være. En annen ting som holder leseren på pinebenken er at mange av karakterene har en tvilsom atferd, som hinter om at de kan være den vi er ute etter.

I denne krimmen er det mange som enten har blitt voldtatt eller misbrukt, eller som stadig blir det. Noen av dem er oppegående mennesker, i en særdeles vanskelig situasjon, et grep som menneskeliggjør det hele. 

Her dukker det opp bilder og lapper med merkelige utsagn, noen sørger for at saker forsvinner, og oppå det hele møter vi et troverdig vitne som er dement og ikke blir lyttet til. Tilliten har også sviktet innad i politiet, så det er ikke lett å vite hvem en kan stole på.

En dag skal du dø har et stort persongalleri, men plottet er godt snekret sammen, så det er ikke vanskelig å holde dem fra hverandre. Karakterene er gode, men siden det er tøft å lese om menn som blir kåte av å mishandle småjenter, har jeg veldig lyst til å si at noen av karakterene er kraftig karikerte.

Er det en heseblesende spennende leseopplevelse du er på jakt etter, så er Gard Sveens nye krimserie et fint sted å starte. Bok nummer to i serien kommer ut 17 oktober, Messe for en morder heter den, som jeg skal i gang med som neste bok.

Jeg anbefaler gjerne En dag skal du dø videre, til deg med sterk mage

Utgitt: 2023
Sider: 368
Kilde: Biblioteket

søndag 13. oktober 2024

Rommet i jorden av John Ajvide Lindqvist

Leste du Skriften i vannet, første bok i John Ajvide Lindqvist sin skrekk-serie Blodstormen, er jeg sikker på at du fryder deg over at nå er bok nummer to ute. Jeg har også lest og latt meg begeistre av Vennligheten som på en fiffig måte skildrer et samfunn som holder på å gå til grunne. Etter å ha sett filmatiseringen av Håndtering av udøde, leste jeg boken (hans) men den falt ikke i smak. Da var det godt å komme tilbake til Blodstormen-serien, for dette er skremmende bra greier ☺

Forlaget om handlingen:
I kjelleren i sitt nye hus, den tidligere haitiske ambassaden, holder Kim Ribbing legen Martin Rudbeck fanget. Som ung ble Kim overlatt til Martin for behandling, men fikk i stedet elektrosjokk under torturlignende forhold. 

Nå er rollene snudd på hodet. Kim har lykkes i å skjule sporene fra bortføringen. Men når en venn begynner å etterlyse legen, setter det hele kidnappingen i fare.  

Parallelt jobber Julia sammen med sin forfattervenninne Irma om å skrive en bok om det høyreekstreme partiet Sannsvenskene og deres koblinger til MC-klubben Apostates. Noe som viser seg å være alt annet enn ufarlig. 


Rommet i jorden er en sånn bok, hvor skrivende lesere ikke tar seg tid til å notere. Her er det korte kapitler som veksler mellom 3-4 handlingsforløp, som henger godt nok sammen til at leseren slipper å tenke.

Det som gjør boken så spennende bunner mest i at gode mennesker setter seg selv i farlige posisjoner og en sitter med en "at de tørr" følelse. Jeg tar meg selv i å heie på folk som gjør ulovlige ting, og ber om at de skal slippe unna med det. Når jeg nevner dette vil jeg anbefale deg å lese Skriften i vannet før du leser denne, da vet du alt om hvilke forhold Kim Ribbing har vokst opp under, og hvorfor han gjør som han gjør.

Christof Adler er en fersk politibetjent med noe forstørret ego. Når telefonen om en savnet person kommer til ham, blir den ikke tatt på alvor, og siden Kim hadde gjort godt forarbeid, tok det lang tid før politiet begynte å lete etter ham. Vi følger ham videre, sammen med makkeren Carmen Sànchez utgjør de et umake par, som passer godt til etterforskningslederen Jonny Munther, som har noe helt annet enn jobben på agendaen.

Julia Malmros er forfatteren av den populære serien om Åsa Fors, men etter å ha sett filmatiseringen mister hun piffen. Når hun i tillegg blir avvist av Kim og ikke forstår hvorfor, får hun med seg Irma Ryding, en venninne godt oppi årene, til å finne ut mer om en rasistisk humorkonge som leder et snuskete politisk parti.

Astrid Helander er bare 14 år, og i begynnelsen av boken begraver hun sine foreldre. Kim er onkelen hennes, og hun setter sin lit til at hun får komme å bo i det store huset hans. Hun er streetsmart til tusen, og vet å innynde seg hos sin litt sære onkel. Måten hun skaffer seg penger på, er noen av sekvensene som gjør boken til virkelig underholdende lesning, bare gled deg!

Slik jeg kjenner Lindqvist sin skrivemåte, så finner en alltid litt psykologi mellom linjene. Her er ingen avhandlinger eller egen tematikk, men karakterene gjør seg flere ganger litt filosofiske betraktninger.

Han løftet blikket og stirret mot et punkt bak Kim før han fortsatte: Man kan aldri vite i hvilken grad et annet menneske lever. Hvor tilstedeværende vedkommende er. Med deg var det helt åpenbart, mer enn hos noen annen jeg har møtt. Til tross for mørket ditt og staheten, så var du det mest levende mennesket jeg har støtt på, du formelig brant av trassig liv.

Den andre boken i Blodstormen-serien er spennende, men litt strammet opp kunne den nok være, for vi følger et stort knippe karakterer, og sånt bremser tempoet i krimmen. Noe av det som skjer i boken kan klassifiseres som usannsynlig, men sånn som jeg leser det, så tenker jeg ja, det kunne gått. 

Rommet i jorden er en naturlig oppfølger til Skriften i vannet, den er velskrevet og veldig spennende. Med troverdige karakterer og et sannsynlig plott, skremte og underholdt den til siste side. Er du glad i kvalitetskrim, heng deg på Blodstormen da vel ⚄

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 432
Kilde: Biblioteket

onsdag 9. oktober 2024

Døden på Oslo S av Ingvar Ambjørnsen

Døden på Oslo S - Ingvar Ambjørnsens ungdomsbok fra 1988, er den første av klassikerne i Janne Stigen Drangsholts nye bok Fra Snorre til Skaranger, jeg leser. Er du nysgjerrig på vinterens leseprosjekt, finner du igjen listen øverst i høyre hjørnet på fanen "Lesing av klassikere" (scroll ned). 

Forlaget om handlingen: 
Kompisene Pelle og Proffen fra Torshov har lite å stille opp med når de møter det farlige og kyniske undergrunnsmiljøet venninna Lena er en del av. Men de kan ikke feige ut, Lena må reddes ut av klørne på kjipe voksne som ødelegger for henne. Kompisene fra Torshov er nødt til å handle, selv om det er livsfarlig.

Forlag: Cappelen
Utgitt: 1988
Sider: 160
Kilde: Biblioteket 

Fra 1987 til 1995 skrev Ingvar Ambjørnsen 10 bøker i serien om Pelle og Proffen. Døden på Oslo S er bok nummer to, og en av tre som ble filmatisert. Selv om denne forfatteren har en bibliografi lang som et vont år. 

Mitt første møte med forfatterskapet var i 2008 med En lang natt på jorden, et brutalt møte må det ha vært siden jeg ga boken en toer, og ikke har lest noe mer før nå. 

Med Døden på Oslo S er historien en helt annen. Jeg ble sugd inn i handlingen med en gang, og rikket meg ikke fra lesestolen før de 160 sidene var lest. 

Det er artig å lese fra 80-talls miljøet i Oslo, hvor foreldre også sliter med å takle livet og økonomien. Pelle og Proffen, de to naboguttene som holder sammen, er to snille gutter. De liker å finne ut av små mysterier, så de fyller livene sine med annet en nasking, dop og horeri. Pelle er grei, han leser bøker på sengen for lillesøsteren sin, og kommer hjem til den tiden mor sier at han skal komme. 

Et smadret kjøkken på en institusjon og to overmalte bakskjermer på noen biler, gjør at det som startet som en søt oppvekstroman, plutselig får et alvor over seg. Pelle blir kjent med Lena, og med henne blir nye problemer aktualisert i livet hans.

Boken er glimrende skrevet, det er noe mildt over teksten som røper at den er skrevet til unge mennesker. Bildet av ungdom på skråplanet, er skissert opp men ikke utbrodert, mens tematikken skildrer narkotikamisbruk og sexkjøp, på en troverdig måte. 

Jeg likte boken veldig godt, og er glad for at jeg valgte den som første bok fra den nye klassikerlisten til Janne Stigen Drangsholt.

mandag 7. oktober 2024

Fra Snorre til Skaranger av Janne S. Drangsholt og Therese G. Eide

Endelig! denne boken har jeg virkelig ventet på, helt siden jeg avsluttet prosjektet med Fra Shakespeare til Knausgård i 2020. Den gang leste jeg 56 av de 66 bøkene radarparet presenterte, og hadde det veldig gøy så lenge prosjektet varte. Nå kjører jeg på igjen, for i denne boken var det mye spennende ☺

Forlaget om boka:
Fra Snorre via Hamsun og Vestly til Knausgård, Hjorth og Skaranger: Janne Drangsholt presenterer dem alle med vidd og finesse, så du med overbevisning kan gå ut i verden og briljere med din kunnskap og spissfindige lesninger av hele den norske litterære kanon fra 1200-tallet til 2024! 

Hvorfor snakker vi fremdeles om Undset og Vesaas? Hvorfor kunne ikke Trude Marstein ha skrevet Hel ved? Og hva er egentlig poenget med Jon Fosse? 
Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 294
Kilde: Leseeksemplar

Denne boken er konstruert over samme lest som den forrige, med korte forklaringer på hvorfor den presenterte boken er en klassiker, hvordan du kan imponere over å ha lest den, og ikke minst hvem som blir imponert, altså hvem som har litt interesse for boken fra før. Her er sitater fra boken og ikke minst Therese G. Eide sine morsomme illustrasjoner, som jeg har blitt så glad i. 

Tittelen på årets bok "Fra Snorre til Skaranger" sier noe om hvor bredt boken favner, det begynner med dikt og sagalitteratur fra 1200-tallet med Snorre Sturlason, via Holberg og Petter Dass på 1700-tallet. Så videre via dikt, barnebøker, historie og sakprosa helt frem til Maria Navarro Skarangers bok Jeg plystrer i den mørke vinden som kom ut i 2023.

Du undrer deg gjerne over betegnelsen "klassiker", når vi snakker om en, for de fleste ukjent roman som kom ut i fjor, men Janne Stigen Drangsholt har en god forklaring til oss. Noen ganger er grunnen litt tynn, som med Vigdis Hjorths Arv og miljø, som er den 27ende boken hennes, men allikevel benevnes som gjennombruddsromanen. Jon Fosse er representert med Septologien, fordi han vant Nobelprisen i litteratur i fjor, Hel ved av Lars Mytting fordi den skapte furore. 

Andre sjangere som er representert i boka er en husholdningslærebok fra 1845, Ivar Aasens grammatikkbok, reiseskildringer i Ferdaminni av Vinje og ikke minst Nansens På ski over Grønland. Her er en sang bok, og du gjetter kanskje hvilken? Ja, Margrethe Munthes Kom skal vi synge (selvfølgelig). Her finner vi også litteratur for barn, biografier og humor.



Om klassikerbegrepet er litt strukket ut her, så inspirerer boken meg til å ta en pause fra nyheter innen roman- og krimsjangeren, og få lest litt mer variert enn det jeg ofte gjør.

De 66 bøkene er listet opp over tre sider i innholdsfortegnelsen helt først i boken. Jeg satt meg sporenstreks ned og haket av 23 bøker som jeg allerede har lest. Mitt første mål er å få haket av en hel side, og siden siste side bare manglet 7 haker gikk jeg i gang med denne.

Fra Snorre til Skaranger er en morsom bok å lese, selv om du ikke gjør et prosjekt ut av det. Språket Drangsholt bruker i skildringene av bøkene er bygget på humor, og hennes skråblikk på på livet og litteraturen får meg alltid til å le. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre

********


Jeg har ikke ambisjoner om å blogge om alle bøkene, men lager en liten liste her for selv å følge med på fremdriften. 

Min liste over bøkene jeg har lest i kjølvannet av denne boken:

  1. Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S - 5
  2. Lars Mytting - Hel ved - 4
  3. Hanne Ørstavik - Like sant som jeg er virkelig - 4
  4. Trude Marstein - Plutselig høre noen åpne en dør - 5
  5. Kjartan Fløgstad - I fyr og flamme - 2
  6. Erlend Loe - Naiv super - 4
  7. Bergljot Hobæk Haff - Skammen - 6
  8. Gerd Brantenberg - Egalias døtre - 4
  9. Anne-Cath. Vestly - Åtte små, to store og en lastebil - 4
  10. Tove Nilsen - Skyskraperengler - 3
  11. Gro Harlem Bruntland - Mitt liv - 
  12. Johan Borgen - Lillelord - 
  13. Dag Solstad - Gymnaslærer Pedersens beretning - 

Disse hadde jeg lest fra før: 

  1. Amalie Skram - Hellemyrsfolket
  2. Sigrid Undset - Jenny
  3. Torborg Nedreaas - Av måneskinn gror det ingenting
  4. Thorbjørn Egner - Folk og røvere i Kardemomme by
  5. Axel Jensen - Line
  6. Tarjei Vesaas - Is-slottet
  7. Herbjørg Wassmo - Huset med den blinde glassveranda 
  8. Margit Sandemo - Sagaen om isfolket
  9. Lars Saabye Christensen - Beatles
  10. Bjørg Vik - Elsi Lund-trilogien
  11. Roy Jacobsen - Seierherrene
  12. Jostein Gaarder - Sofies verden 
  13. Frode Grytten - Bikubesong
  14. Per Petterson - Ut å stjæle hester
  15. Tore Renberg - Mannen som elsket Yngve 
  16. Karl Ove Knausgård - En tid for alt
  17. Anne B. Ragde - Neshov-bøkene
  18. Jo Nesbø - Snømannen
  19. Linn Ullmann - De urolige
  20. Jon Fosse - Septologien
  21. Vigdis Hjorth - Arv og miljø
  22. Maria Navarro Skaranger - Jeg plystrer i den mørke vinden

Her er en oversikt over klassikerprosjektet basert på Fra Shakespeare til Knausgård

søndag 6. oktober 2024

Vi av Jevgenij Zamjatin

Da jeg i september leste om Putin og Surkov i romanen Trollmannen fra Kreml, dukket Zamjatin og hans science fiction roman Vi, opp på radaren min for første gang. Jeg kjøpte boken, men før jeg fikk kommet skikkelig i gang, ble Vi nevnt igjen, denne gang i Jørgen Brekke sin nyeste krim Det blinde vitnet. Nå leses det også Orwell og 1984 over hele landet, så det må være noe i vår tid som får disse dystopiske klassikerne til å blomstre igjen.

Fra forlagets intro av boken: 
Vi er den russiske forfatteren Jevgenjev Zamjatins mest kjente roman. Boken var den første i historien, som i 1921 ble forbudt av det sojvetiske regimet. Boken ble for første gang publisert, oversatt til engelsk, i 1924, og kom ikke ut i Russland før i 1988. 

I Zamjatins dystopiske fremtidsvisjon er mennesket frarøvet sin individualitet og redusert til et nummer i en rekke. Styresmaktene har annonsert at de har funnet grunnen til den utbredte følelsen av uro blant folket: 

Det eneste som står i veien for menneskets lykke er dets evne til å fantasere; om innbilningskraften viskes ut, vil det siste hinder for menneskets fullkommenhet være fjernet.


Det er et knippe temmelig fornøyde mennesker vi møter i begynnelsen av romanen. D503 er fortelleren vår, som gjennom sitt liv gir oss et tydelig bilde på en verden, vi ikke ønsker oss. 

Han er matematiker i en stat som er styrt etter et vitenskapelig moralsystem. Vi hører ikke mye om verden utenfor, men 200-årskrigen hvor 0,2% av menneskene overlevde henger som et sceneteppe bak historien.

Menneskene tiltales ikke som mennesker, men som numre, derav navnet til hovedpersonen og flere andre. I330 er en kvinne, som vipper ham av pinnen, til de grader at han begynner å drømme, noe som ikke er bra for ham. Han blir forvirret og føler at sjelen er på vei tilbake til sinnet hans. Det konkluderes med at det er menneskets frihet som får oss til å gjøre forbrytelser, derfor skal de alle holdes nede, uten å bli hørt.

Dette er et samfunn hvor ingen føler eller tenker, men her spiser de sammen, tygger i takt, sexlivet er regulert og timeavtalen forteller dem hva de skal gjøre, og hvor de skal befinne seg, til en hver tid på døgnet. 

I Den Ene Stat er det Velgjøreren som har makten, en skremmende størrelse de egentlig aldri har sett. Etter å ha gjort seg skyldig i noen forseelser har D503 kommet på radaren til denne:

Jeg kom til meg selv da jeg allerede sto foran Ham, og jeg var redd for å heve blikket: jeg så kun de enorme jernhendene Hans hvile på knærne. Disse hendene var tyngende selv for Ham, og fikk knærne til å bøye seg. Han leet langsomt på fingrene. 

De også, altså? De - Integralets konstruktør? De som var utsett til å bli den største av alle konkvistadorer. De, hvis navn skulle innlede et nytt, glitrende kapittel i Den Ene Stats historie... De?

Bakgrunnen for historien får vi presentert i etterordet, som er skrevet av oversetteren Torgeir Bøhler. Noe hadde jeg sluttet meg til underveis, men det hjalp på forståelsen å ha lest dette. (Skulle gjerne lest det før jeg begynte romanen, men jeg så ikke bakerst i boken) Her nevner han litt om Zamjatins bakgrunn som ingeniør, matematiker og kommunist. Vi hører om idealsamfunnet, den effektive masseproduksjonen i industrien og behovet for arbeidsdeling på begynnelsen av 1900-tallet. 

Zamjatin skrev i juni 1931 til Stalin for å be ham om tillatelse til å forlate Sovjetunionen, siden livet som forfatter har blitt umulig for ham. I en appendiks sist i boken, får vi lese dette brevet.

Jeg likte Vi godt, den er like vanskelig å lese som Orwells 1984, en bok som kom ut i 1947, og som er inspirert av Jevgenij Zamjatins Vi. Det er ikke tvil om at det ringte noen varselklokker fra vår samtid, da jeg leste denne boken, heldigvis er vi langt fra samfunnet som skildres her, men jeg klarer ikke utelukke muligheten for at vi kan nærme oss noe mye mindre naturlig enn det samfunnet vi har i dag.

Utgitt: 1920/på norsk 2017
Sider: 319
Oversatt av: Torgeir Bøhler
Kilde: Kjøpt selv

fredag 4. oktober 2024

Det siste kunstverket av Sofia Lundberg

Det siste kunstverket er mitt første møte med Sofia Lundbergs forfatterskap, til tross for at hun har gitt ut flere bejublede romaner. Jeg pleier å styre unna feelgood (som dette ser ut som) men siden handlingen skulle dreie seg om kunst, så falt jeg for fristelsen, noe jeg ikke angrer på.

Forlaget om handlingen:
Når den verdensberømte kunstneren Hanna Stiltje kommer hjem til Sverige for å avduke sitt nyeste verk på Moderna Museet i Stockholm, går det et sus av skuffelse gjennom publikum. I stedet for de vakre maleriene og skulpturene hun er kjent for, viser hun nå fram en enkel kommode som ser ut til være snekret sammen av gammelt skrot.

Men det er ikke et hvilket som helst skrot. Bit for bit avdekkes en gripende historie om vanskelige oppvekstvilkår, om foreldres svik mot sine barn og myndighetenes blindhet for hva som er best. 
Men enda mer handler det om å åpne øynene for all elendigheten, om kjærlighetens bånd som iblant er sterkere enn blodsbånd, og at det er mulig å utgjøre en forskjell i andre menneskers liv.

I denne romanen møter vi Hanna Stiltje, som en eldre berømt kunstner, som kommer tilbake til Sverige etter mange år i USA. Samtidig lærer vi hennes oppvekst å kjenne. Hun vokste opp hos en kjærlig morfar, etter at han reddet henne fra sin egen rusmisbrukende og voldelige datter. 

En skjønner ganske fort den dreiningen Hanna som kunstner har gjort. Tidlig i romanen presenterer hun, det hun kaller sitt siste kunstverk, publikum er ikke fornøyd, men det er tilsynelatende kunstneren.

Romanen veksler mellom en kort nåtidshistorie, hvor Hanna på utstillingsåpningen gir intervjuer til en og en journalist. Bakgrunnshistorien starter på 70-tallet, og handler om det barnløse paret Ingrid og Victor på nabogården til Hanna og morfar, som vier sitt liv til å ta seg av foreldreløse barn i et slags beredskapshjem.

Hanna bor også hos dem, de siste årene før hun fyller 18, en turbulent tid i livet hennes. Denne delen byr på historier om barn som ikke har hatt en god start i livet, noe som fører med seg nok dramatikk til å gjøre Det siste kunstverket til en medrivende roman.

Her får man altså kunst og medmenneskelighet i skjønn forening. Vi spør "hva er det egentlig kunst handler om?" samtidig som vi gransker kjærlighetens uransakelige veier.

Romanen er godt skrevet, men i overkant forutsigbar på flere punkter. Karakterene er troverdig bygget opp, men transparente. Jeg ble glad i Hanna og ikke minst Ingrid og Victor, og falt for snilleste Erik på 16, sinte John på 11, som elsker sin rusavhengige mor, og ikke minst lille Grace, babyen med abstinenser.

Det er ikke tvil om at Sofia Lundberg kan skrive, og for feelgood-lesere må Det siste kunstverket være en spennende godbit å sette seg ned med ⚃

Utgitt: 2024
Sider: 400
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 1. oktober 2024

Oppsummering av lesemåneden september

Etter at august regnet vekk, så kom sannelig sommeren tilbake i september, sånt kan jeg like. Første helgen i september kom vi oss på Hardangervidda med minicamperen vi kjøpte i sommer, og så innhentet helgetravelheten oss, men håpet er å komme oss av gårde noen ganger til før vinteren setter inn. Friskere knær gjør at jeg har vært mer oppi fjellene og mindre i sofaen denne måneden, så jeg har klart å holde antall bøker nede.

Dette leste jeg i september: 

  1. Linn Strømsborg - Faen Faen Faen - 4
  2. Zadie Smith - Bedrag - 4
  3. Alia Trabucco Zeràn - Ren - 4
  4. Hogne Hongstad - Svik - 5
  5. Lars Mæhle og Lars Rudebjer - Rasmus rydder - 5
  6. Kristina Ohlsson - Kristuskransen - 6
  7. Nikolaj Frobenius - Rasende lys - 5
  8. Helene Guåker - Allmenningen - 4
  9. Abid Raja - Vår ære og vår frykt - 5
  10. Carmen Mola - Bruden - 3
  11. Mimir Kristjansson - Pabbi - 4
  12. Gaute Heivoll - Min tid i disse skogene - 5
  13. Jørgen Brekke - Det blinde vitnet - 4
  14. Sofia Lundberg - Det siste kunstverket - 4
Romaner: 6
Krim: 4
Barn: 1
Bio: 3

Jeg har lest mye nytt av året denne måneden, kun de tre lydbøkene (uten lenke) kom ikke ut i 2024. Kanskje ikke så rart siden jeg har vært på forlagsmøte både med Kagge og med Gyldendal, hvor jeg kom hjem med kun bøker jeg hadde lyst å lese. 

Det er veldig kjekt å få høre forfatterne selv fortelle om bøkene de har skrevet, og spesielt kjekt når min Norsken og svensken og dansken-favoritt Hilde Sandvik er den som prater med dem.

Mimir klarte seg helt selv, uten intervjuer da han fortalte om boken sin, som jeg har lest og likte godt. 


Kultur i september: 

Til tross for at det er krimserien til Terje Bjøranger jeg har lest, så deltok jeg på et arrangement på Litteraturhuset, om Æresrelatert kriminalitet. Jeg så Frode Gryttens stykke Menn som ingen treng for tredje gang, og fikk med meg tre arrangementer på Kulturnatt Bergen. DnS-stykket I vårt sted gjorde ikke så veldig inntrykk, men det gjorde Harmoniens Dvorak-konsert i Grieghallen. Jeg hadde sikret meg to billetter til konsert med Silja, men den ble avlyst pga. tåke, håper på nye billetter.  Alexsander H. Sandtorv og Kristopher Schau er to allsidige typer, lese bøker kan de også, og i forrige uke ble jeg med på innspilling av en podcastepisode.