Jævla menn av Andrev Walden

Svenske Andrev Walden bor, i likhet med hovedpersonen i romanen i Norrköping. Selv om dette er debutromanen hans, så har han mange år bak seg som skrivende menneske, som journalist, skribent og kronikør. Det strømmet på med begeistrede omtaler av denne boken, så denne ville jeg ikke gå glipp av. 

Forlaget om handlingen: 
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. 

Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 375
Kilde: PDF fra forlaget

Vi blir kjent med lille Andrev når han er 7 år. Han, mor og to småsøsken bor hos mannen han kaller Plantemagikeren. De lever et litt spesielt liv, uten tv, plastikk og mye annet som vanlige husholdninger hadde på 80-tallet.

Mannen er den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til, men hjemmet deres har mange regler og flygende ørefiker.

Mor tar med seg Andrev og flytter, til en venninne som han kaller Lille Skyen, på grunn av den intense røykingen hennes. Plantemagikeren, som er den ekte faren til de to minste, lar henne ikke ta dem med, når Andrev og mamma flytter inn til venninnen. De to kvinnene sitter hele tiden og klager over mennene i livene deres, og det er her Andrev plukker opp frasen "Jævla menn". 

Hos Lille Sky blir mor kjent med Kunstneren, som for en kort tid skal bli den andre pappaen hans. Senere flytter de igjen, mor får jobb og en mann med trampende cowboystøvler begynner å frekventere hjemmet deres.

                                        Senere skal gutten tenke at sparket ikke hørtes ut som på film. Han skal ikke huske noen lyd i det hele tatt, og det skal overraske ham. Han skal tenke at det burde gi en høy lyd når en cowboystøvel treffer et ansikt, men akkurat nå tenker han ingenting.

Det som skildres her kunne vært innholdet i en traurig oppvekstroman, men oppbygging, språk og ikke minst de små anekdotene fra livet til Andrev, gjør historien helt unik. De gode skildringene av enkelte detaljer frydet meg, som da de var på biltur, i en bil som lå som en fisk på veien - se det for deg!

Eller, historien om hvordan Tyven, til tross for tøffe cowboystøvler fikk navnet Tyven. Boken er inndelt i kapitler etter hvert som mor flytter fra en mann, og finner seg en ny, så det er lett å følge med på de syv pappaene til Andrev.

Begeistringen over skriveteknikken fra første halvdel av boken avtok etter hvert, for når Andrev blir 13-14 år, er det lite fokus på fedrene han har bodd hos, og heller ikke den nåværende byr på videre utfordring for ham. Puberteten inntraff tidlig og kraftig, så herfra og ut er det pornoblader og jenter som gjelder. Dette har jeg lest om mange ganger, så det kjedet meg, selv om Walden fremdeles har noen gullkorn av noen observasjoner på lager.

Språkføringen er enkelte steder så genial at jeg fikk klump i halsen, men mot slutten ble det overskygget av alt dette andre, som ikke hadde noe med fedrene å gjøre. Forfatteren foregriper begivenhetene av og til, når han snakker direkte til leseren  noe jeg likte godt, og jeg syntes også det voksne språket til den unge Andrev passet fint til helheten.

Historien er ikke vond å lese, selv om Andrev og søsknene hans stort sett går for lut og kaldt vann. Romanen har forsvinnende få ekle scener, selv om mye av det mor finner på er korttenkt og impulsivt nok. Romanen er selvbiografisk, så jeg kan skjønne at han ikke vil svartmale familien sin.

Boken avrundes på en fin måte, selv om jeg også har noen innvendinger til den. Vil ikke røpe noe for nye lesere. Lese den bør du, spesielt hvis du er opptatt av språk, for de mange betraktningene den barnslige hovedpersonen gjør seg, er verdt et studie i seg selv.

Les gjerne Beathes Bokhylle sin fine omtale  

Plipp, Plopp og Plaske av Ann Elin Kringlen Ervik

Med Ann Elin Kringlen Ervik sin nye utgivelse kan barna få lære om naturen på en gøy måte. Vannets kretsløp kan være ganske vanskelig å forstå for et lite barn, og kanskje litt vanskelig for oss voksne og forklare også. Forfatteren som er barnehagelærer vet råd, og med god hjelp fra denne fine boken, skal jeg nok greie det jeg også ☺

Forlaget om boken:
Vannets kretsløp blir fortalt gjennom de tre dråpene, Plipp, Plopp og Plaske – vi følger dem på sin reise med vannet – fra det dampende havet, til vanndråper i skyene, de faller ned som regndråper, videre med bekken, elven, fossen, fjorden, og til slutt er de tilbake ved havet. Og her starter alt på nytt igjen.

Denne boken har både et læringsaspekt og et underholdningsaspekt hvor barna får følge læringen om naturen gjennom personifiserte dråper.

Forlag: SkogenBok
Utgitt: 2024
Sider: 39
Kilde: Leseeksemplar

Hav og solstråler samarbeider om å gi de tre dråpene Plipp, Plopp og Plaske en rundtur de nok aldri vil glemme. Når dampen møter den kalde luften føres de høyt opp i himmelen. Der tar vinden dem med på en skyreise, hvor dråpene opplever nytelse og redsel. 

Spenningen stiger når de havner i bekken. Innimellom mister de hverandre av syne, men leken fører dem sammen igjen. 

Denne fortellingen er full av liv og dramatikk, den leser seg nær sagt selv. Når de tre vennene er trygt tilbake til utgangspunktet forteller Plipp et eventyr til de to andre, som egentlig er en oppsummering av boken. Dette er genialt når en leser for små barn, som ikke har lyst å være ferdig å lese, men være i eventyret litt lengre. 

Boken har gjennomillustrerte sider av god kvalitet, som sikkert holder en stund selv i en barnehage. Illustrasjonene er utført av Hege Terese Fjæra, i behagelige farger og med en strek som har mye følelser i seg. Bildene er store, noe som er perfekt for høytlesning til en gruppe barn.  

Jeg har hatt boken med meg i barnehagen og leste for leseglade barn på 2 og 3 år. De likte boken alle sammen.

Likte den gjorde jeg også, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄ 

Dyphavn - krim av Tove Alsterdal

Leste du Synkehull og Rotvelte, så er jeg sikker på at du gleder deg over at den tredje boken i denne svenske serien nå er ute. Serien har gode karakterer, og utspiller seg på et lite sted i Norrland.

Forlaget om handlingen:
Da dykkere går ned i Ångermanelven for å studere de hundretalls skipsvrakene som ligger på bunnen, finner de levningene av en mann med kulehull i skjelettet. Det viser seg at han har blitt drept. Men hvem var han? Trådene leder tilbake til 1960-tallet, en tid med harde politiske konflikter og store drømmer om frihet.

Politietterforsker Eira Sjödin er høygravid, men blir likevel satt på saken. Mens sannheten om den døde kryper nærmere hennes eget liv, nærmer fødselen seg.

Eira er også bekymret for sin bror, som sitter i fengsel for en forbrytelse en kvinne har gjort. Denne kvinnen er nå på flukt og kan drepe igjen.

Spenningen er på plass helt i starten av denne krimmen, da vi i begynnelsen følger en helt fersk dykker ned i dypet. Hun får øye på et stort skipsvrak, og under et anker der nede, ser hun levninger av et menneske. Dette danner grunnlaget for plottet som utspiller seg. 

Hvem var denne personen og hvor lenge har han lagt på havets bunn? På land kontaktes det lokale politiet. Eira Sjödin har innetjeneste siden hun er 6 måneder gravid, men oppdraget anses som så ufarlig, at hun får lov å oppsøke åstedet.

Denne historien har ikke mange bihistorier, bakgrunnen til den døde personen lærer vi om etter hvert. Det er Eira Sjödin sin litt spesielle livssituasjon som er det bærende elementet i boken, og egentlig det eneste som engasjerte meg. 

Etter innledningens pangstart, koker spenningsnivået litt ut i kålen. Kun mot slutten tar det seg kraftig opp, så pass kraftig at jeg tenkte "ja, der våknet hun igjen" (forfatteren altså, som etter min smak da hadde slumret en god stund)

Historien avsluttes på en ryddig måte, ved å plukke ned alle baller som ble kastet opp, noe som var naturlig, siden dette er tredje og siste bok i trilogien fra Ådalen. 

Er du glad i saktegående krim, med fokus på en sjarmerende hovedperson, så er Dyphavn midt i blinken for deg ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Sjelden fugl av Guadalupe Nettel

Det er ikke ofte jeg leser forfattere fra Mexico, men det har jeg gjort nå. Det var Beathes bokhylle som fristet med en fin omtale av boken, som jeg ikke angret på at jeg leste. At romanen i tillegg til å handle om mellommenneskelige tilknytninger, også skildrer problemstillinger knyttet til at ens barn blir født med mikrolissenscefali, var en positiv overraskelse.

Forlaget om handlingen:
Venninnene Laura og Alina har aldri villet ofre friheten for mann og barn. Laura har tatt det drastiske skrittet å sterilisere seg, men da Alina ombestemmer seg og blir gravid, tvinges begge til å forholde seg til morsrollen på måter de aldri kunne forestilt seg. Og mens livene deres blir forandret for alltid, tar noen merkelige fugler bolig på Lauras balkong.

Sjelden fugl er en vakker, nyanserik og klok bok om sorg, vennskap og barnas kraft – barna vi velger å få, barna som dumper inn i livet vårt, barna vi elsker, og barna vi gir opp. Med presisjon og empati skildrer Guadalupe Nettel ambivalensen i det å være mor, den vanskelige balansen mellom egne og andres behov, og den uvurderlige styrken i fellesskap.

Laura er fortelleren i denne historien, hun liker å reise og skatter sin frihet, så etter en opplevelse av at hun kanskje kan overtales til å få barn, går hun og steriliserer seg. 

Det er venninnen Alinas svangerskap, fødsel og alt som skjer etterpå, vi følger tettest i denne romanen, men vi mister ikke Laura av syne av den grunn. 

Hun bor i en boligblokk, hvor hun stadig vekk blir forstyrret av bråk fra en av de nærmeste leilighetene. Det er en liten gutt som stadig skriker og brøler, hun hører gjennom veggen at han beskylder moren for å holde ham fanget. Laura kan ikke annet enn å oppsøke dem, og litt etter litt belyses også deres utfordring. Med denne handlingstråden skildres mexicanske forhold, spesielt fattigdom og de vanskelige kårene for psykisk syke, på en troverdig måte. 

På balkongen forsøker et duepar å bygge rede. Dette er den tredje relasjonen vi følger i denne boken. Laura vil ikke ha dueparet på gesimsen sin, der de stadig flakser rundt og driter på terrassen, hvor hun prøver å jobbe. Men, hun gir opp å koste vekk forsøkene deres, så en dag ligger det to egg i redet, og hun slår til til tåls med å ha dem som naboer en stund.  

Enda en relasjon har handlingen å by på, og det er den Laura har til sin egen mor. Det er ikke mye vi hører om dette, før mot slutten når moren endrer væremåte mot datteren, og Laura må reflektere over hvordan det er fatt mellom dem. Denne sekvensen ender med en overraskende slutt.

Det som gjorde romanen ekstra interessant er Alinas utfordringer, når hun midt i svangerskapet får beskjed om, at hun kommer til å føde et barn som vil dø like etter hun har blitt født. Alle forberedelser blir gjort klar for nettopp dette, barnerommet blir pakket vekk og begravelse blir bestilt. Alina blir lovet at det alt for syke barnet vil dø når det blir født, for hun vil ikke ha et multihandicappet barn. Sånn skal det ikke gå...

Guadalupe Nettel skriver lett og medrivende om det å være mor. Jeg likte godt skrivemåten, hvor en situasjon byr på spenning, før bakgrunnen forklares etter hvert. Romanen havnet på Den internasjonale kortlisten til Bookerprisen, og det kan jeg godt forstå, for den tar opp et viktig tema, samtidig som den er godt skrevet. 

Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2020/på norsk 2024

Sider: 256

Kilde: Biblioteket

Kongen av Os av Jo Nesbø

Jeg liker godt at Jo Nesbø har forskjellige skrivestiler, og da jeg leste Kongeriket koste jeg meg virkelig. Derfor var det med fryd, jeg skulle gå sommerferien i møte, med oppfølgeren til denne, her møter vi nemlig igjen de litt skakkjørte brødrene Carl og Roy Opgard. 

Forlaget om handlingen:
På mange vis har brødrene Carl og Roy Opgard hatt suksess i livet. Så mye suksess som det er mulig å ha i ei lita bygd som Os, i alle fall. Carl er sjef for bygdas råflotte spahotell, mens Roy driver bensinstasjonen og har planen klar for en fornøyelsespark med berg- og dalbane. Men da det ligger an til at den nye riksveien vil bli lagt utenfor bygda, må noe gjøres, selv om metodene som kreves er skitne. Heldigvis har brødrene litt erfaring med den slags.

Samtidig har lensmannen fått tak i ny teknologi som han mener kan bevise at brødrene står bak en rekke drap som ligger tilbake i tid. Og flere skal det bli. Det er som Roy sier om berg- og dalbanen: «Når den først har starta, er det for seint å hoppe av.»

Det er Roy Opgard som er fortellerstemmen i denne boken, som er en spenningsroman med flere krimelementer. Med en hovedperson som har syv mord på samvittigheten og en politistasjonssjef som jakter på mannen han mener drepte faren hans, så byr romanen på mengder av intriger og ikke minst spennende scener.

Mange av intrigene foregår mellom brødrene, som tynges av de sterke familiebåndene, mens de spenner ben under hverandres planer, og går i strupen på hverandre for et godt ord. Lojaliteten er der, men det er mye hat mellom dem, og i denne boken kommer det frem sannheter, som begge prøver å vri seg unna. 

Hvorfor hiver du broren din under bussen? Han er tross alt...
Tross alt det jeg har igjen av slekt, fullførte jeg. Vel...
Vel?
Noen familietrær sprer sjukdom og burde vært kutta ned for lengst. Hun så på meg med et blikk som om hun grøssa. Så var hun ute av bilen og borte i regnet. Orda mine hang igjen i bilen som et ekko. Jeg grøssa sjøl.

Historien er satt i en liten bygd på tusen mennesker, hele kommunen rommer et par tusen til, men selv om forholdene er små har de både spa og et fotballag som stadig rykker opp. Relasjoner og roller går litt over i hverandre, som den tidligere treneren av opprykkslaget OS, som også er lensmannen som skal skille rett fra galt i kommunen. 

Det handler om svindel, bestikkelser, forfalskning av rapporter og gjengjeldelser, men en lyserød tråd byr på litt romantikk gjennom hele romanen. En ulv observeres også flere ganger i historien, og mot slutten får vi høre hvordan en ensom ulv, utstøtt av flokken er mye mer sårbar enn en puma som lever alene 50 uker i året. 

Kongen av Os har i det hele tatt mange nydelige refleksjoner, rundt meningen med livet, dette likte jeg veldig godt. Språket Jo Nesbø bruker er (som vanlig) fylt med referanser, både til musikk, kunst og litteratur, noen ganger litt påklistret, men som oftest åpnet det opp for fine mentale bilder. Noen ord måtte jeg slå opp for å få mening i som, mimetisk begjær, preemptive strike, my six o`clock og dødsorskurd. Vet ikke helt hva jeg synes om dette, at det bremset leseflyten, det er helt sikkert.

Brødrene Carl og Roy Opgard er uredd og skruppelløs, men de har som katten ni liv. Romanen er handlingsmettet og medrivende, det er det ikke tvil om, god underholdning i mine øyne, selv om det til tider ble litt "over the top". 

God sommerferielesning? absolutt! Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 442

Kilde: PDF fra forlaget

Hver torsdag klokken nitten av Nicolai Houm

Igjen var det NRK og Åpen Bok som fristet meg til å lese. I likhet med De håpefulle som jeg leste for mange år siden, har også årets utgivelse høy humrefaktor - denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen:
Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. 

Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. 

Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.

Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

Det er ikke lenge siden jeg leste Jeg skal hente deg, hvor hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, og her skjer det igjen. Begge forfatterne har vært intervjuet på Åpen Bok, hvor de forklarte hvorfor de har gjort dette, på litt forskjellige, men veldig troverdige måter. 

Nok om det, Hver torsdag klokken nitten er en bok med mye handling å ta inn over seg. Disse korte tekstene som kursdeltagerne skriver er som små noveller i romanen, i tillegg skjer det mye, både på og utenfor kurset.

Romanen har noen nydelige sekvenser hvor Nicolai Houm tar livet helt på kornet, jeg kunne relatere til flere situasjoner som ble skildret, og lo godt av både språklige krumspring og enkelte av karakterenes utspill. I tillegg til godt språk møter man her gode karakterer, og et plott som byr på mye mer enn bare tanker om litteratur. 

I sommer har du kanskje lyst å lese en roman, som kan legges ned og tas opp mange ganger uten at du minster tråden i handlingen, da er Hver torsdag klokken nitten helt perfekt!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 272

Kilde: Bookbites

Skumring 1941 av Kjell Westö

Kjell Westö er en av Finnlands største forfattere. Jeg har lest hans Tritonus som handler om musikk, og Den svovelgule himmelen som har sin handling på 60-tallet. I år er det 10 år siden han mottok Nordisk Råds Litteraturpris for Svik 1938, som jeg til min egen store forundring ser, at jeg ikke har lest. I Skumring 1941 tas vi med til vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen.

Forlaget om handlingen:
Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 471
Kilde: Leseeksemplar

I vekslende sekvenser er det Molly og Henry som fører ordet. Det er skuespilleren Molly Timm fra Helsingfors, som innleder historien. Hun sitter på et tog, sammen med kollegene sine, på vei fra Helsingfors til Norrkjøping for å spille teater. 

Krigsreporteren Henry Gunnars treffer vi når vinteren går over i vår og han har returnert til hjemstedet Tölö. Han tenker på Molly med blandet begeistring, og dette skal bli et gjennomgangstema i romanen, det stormfulle forholdet mellom disse to. 

Henry har falt i unåde hos redaksjonssjefen, fordi han vil skrive ærlige skildringer fra krigssonene. Han sier selv at skjønnmalingen av krigen, fører sannheten bak lyset, men det er akkurat sånn sjefen vil ha det. Nå får han bare redigeringsoppdrag, og små "idiotiske" jobber, som ikke engasjerer ham i det hele tatt.

Noen av menneskene han møtte i skyttergravene har endt opp på mentalsykehus. Henry får snakket seg til å gjøre et portrett av disse traumatiserte mennene, og det er når han skriver om de faktiske forhold at han viser sin beste side i skrivingen.

I lange sekvenser hører vi om Mollys turer og hverdagsliv. Forholdet til Henry hardner, men hun mykner når hun leser det han har skrevet om krigen. Men så konfronterer hun ham med utroskapen, og forholdet hardner igjen. Sånn bølger handlingen gjennom hele boken, han flytter fra henne, men lykken står ham bi, når den håpløse sjefen får seg en annen jobb.

Bortsett fra begynnelsen av romanen, så handler det ikke så mye om krig. Vi hører om matmangel og rasjonering, både av mat, men også av bensin, som er viktig når Henry trenger å forflytte seg i jobben. 

Skumring 1941 er en kjærlighetsroman, ikke en krigsroman som jeg trodde, og jeg skal innrømme at jeg i perioder gjennom boken var litt utålmodig. Westö skildrer godt Henrys tanker rundt skrivingen, og spesielt dette med å ikke sukre pillen, når de skal rapportere til folket fra krigen. 

Mye av handlingen har handling fra teaterverdenen, og det er kjekt, men det fører ikke noe nytt med seg. Det er ikke tvil om at forfatteren har mye kunnskap om tiden vi befinner oss i, og finnenes levekår både i krigstid og i fredstid, dette får vi mange gode eksempler på.

Dette er historiefortelling på sitt beste, vi møter et levende persongalleri med mennesker som har gode og ikke fullt så gode sider. Kjell Westö har et godt språk, det føles veldig godt gjennomarbeidet, nesten litt for godt, for i mine øyne visket den eminente skrivekunsten vekk litt av engasjementet mitt. Boken ble litt for langdryg for denne litt utålmodige leseren, men den har mange positive kvaliteter, som vitner om forfatterens kunnskap om skriving så vel som det han skriver om.

Mørkefall av Sven G. Simonsen

Siden jeg har gitt full pott på terningen til Risiko og Crux, de to første bøkene i serien om psykologen Liv Eriksson, vil jeg påstå at jeg er en stor fan av serien. Forventningene var høye til årets utgivelse, og jeg var klar til å kutte prikker på terningen. Jeg kunne legge bort kniven, for Sven G. Simonsen har igjen skrevet et fyrverkeri av en krim!

Forlaget om handlingen:
En gruppe konspirasjonsteoretikere er samlet på et bedehus på Østre Toten. De diskuterer verdenssituasjonen og tonen er gemyttlig - helt til en ukjent mann reiser seg og anklager de andre for å være veikinger og pratmakere. Handling må til, målrettet og kraftfull, erklærer han, før han forsvinner. En ung kvinne som også deltar på møtet, er nysgjerrig og følger etter ham. Dagen etter blir kvinnen funnet drept like i nærheten.

Den drepte er VG-journalisten Elise Tellefsen, en venninne av Liv Eriksson. Elise jobbet undercover med en bok om norske konspirasjonsmiljøer. Mens politiet jakter på drapsmannen, allierer Liv seg med Mikael, en kollega av Elise. De to starter sin egen jakt.

Det er et veldig skremmende miljø vi ser konturene av i denne historien. Konspirasjonsteorier, radikalisering og økofascister er noen av betegnelsene som dukker opp i løpet av Mørkefall. 

Liker du å styre unna mengder med politietterforsking når du leser krim, så er denne serien midt i blinken for deg. Drap gjør at politi er involvert, men det er psykologen Liv Eriksson og hennes venn, VG-journalisten og fotografen Mikael Osmundsen som leder an.

Det er fascinerende at en historie kan bli så til de grader spennende, med et persongalleri som er noe av det minste jeg har opplevd. I tillegg til at det er få karakterer å bli kjent med, er historien strippet for alt utenomsnakk. Her er det ingen som gjentar seg selv, tenker høyt eller blir repetert på noen måte. Dette gjør at plottet har et godt driv fremover, og absolutt ingen dødpunkter.

Liv Eriksson er en tøffing, så at hun begir seg inn i situasjoner hvor andre ville rygget tilbake, overrasket ikke meg. Det er noen  skruppelløse typer hun er opp imot, så noen ekstra saftige scener innimellom, fikk meg til å holde pusten i perioder. Spesielt dramatikken i parkeringshuset hadde jeg stor glede av.

Telefonkontakten Liv har med sin bror Magnus og familien på Kjerringøy, gir historien et snev av varme og kjærlighet. Magnus er den som hjelper henne på rett vei, i forhold til å finne ut hvem som er Elises morder. 

Mørkefall er velskrevet, vanskelig å legge fra seg, og utrolig spennende. Karakterene er gjort levende, uten at det brukes mange ord på dette. Plottet er lett å følge, og føles troverdig, til tross for at miljøet som skildres, ligger langt utenfor mine erfaringer. Selv om språket ikke er spesielt morsomt, så trakk lattermuskelen i magen seg sammen et par ganger. 

Har du lyst å legge denne til lesebunken din i sommer, og ikke har lest de to første? Ikke fortvil, boken kan godt leses uten å ha lest Risiko og Crux først. En mer engasjerende krim enn dette skal du lete lenge etter, så jeg anbefaler den gjerne videre. 

Boken kommer i butikkene 1 juli ⚅

Forlag: Storyline

Utgitt: 2024

Sider: 320

Kilde: PDF fra forlaget

Jeg skal hente deg av Gine Cornelia Pedersen

I 2013 ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas` debutantpris for sin første roman Null. Jeg har ikke lest den, men Kjærlighetshistorie som kom to år etter, likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggprisen det året. Årets utgivelse, Jeg skal hente deg, ble en tankevekkende leseopplevelse, jeg ikke ville vært foruten.

Forlaget om handlingen:
Jeg har funnet kjærlighet, hvordan skal det gå. Hun skal straks begynne skuespillerutdanning, bor i kollektiv og har store ambisjoner. Han er musiker, fri sjel uten fast bolig, dopromantiker og kjenning av politiet. 
Når bare de to er sammen, er lykken stor, men når de går sammen på gata, kan hun ta seg i å skamme seg over ham, og det skammer hun seg over.

Han blir borte etter en fest, ingen har hørt fra ham på fem dager. Hun leter febrilsk blant venner og bekjente, hun har ikke sovet på femti timer, sytti timer, mer. 

Vi følger henne i et frenetisk døgn rundt i Oslo, i det som kanskje er en redningsoperasjon, eller kanskje et søk akkurat litt for seint.

Det var med den nydelige boksamtalen på NRK`s Åpen bok i hodet, jeg startet lesingen av denne romanen. Plottet for å kalle det det, er umåtelig interessant, og jeg kan allerede nå bekrefte at Gine Cornelia Pedersen skildrer rusmiljøet med troverdighet og respekt.

Historien starter med at Gine kommer hjem fra en tur til Los Angeles, hvor hun har besøkt en venninne. Hun har ringt felles venner, som heller ikke har sett kjæresten Harald på noen dager, så hun girer seg skikkelig opp, på den lange bussturen fra København til Oslo. Så skynder hun seg med bankende hjerte inn i hybelen sin, for hun har et lite urealistisk håp, om at han skal være der inne. 

Det finnes muligens et selv i midten av meg, finnes det en sannhet i mennesket, i verden, jeg blir gal av tanken på at sannheten kanskje ikke finnes, og kanskje er jeg bare hysterisk nå, gal, eller så ha jeg rett: Noe har skjedd ham, jeg er hysterisk og tar feil, eller frisk og har rett, alltid enten - eller, aldri både - og, i meg.

I løpet av dette døgnet vi følger Gine, hører vi om hvordan kjærligheten mellom henne og Harald har blomstret og utviklet seg. Dette er langt fra selvsagt, siden Harald er en boms, en som ikke har et fast bosted, han er ikke spesielt renslig, jobber ikke og snylter gjerne på andre. Ikke akkurat drømmeprinsen tenker du kanskje, men de to har falt for hverandre.

Hvordan de to møttes forteller hun til en medpassasjer på vei til Oslo. Vi hører om hennes oppvekst, ikke gjennom begivenheter, men via detaljer og uttalelser i foreldrenes oppdragelse av henne. På fjerde forsøk kommer hun inn på den skolen hun alltid har drømt om, og med det skaper hun seg en retning, og et håp om en fremtid det er verdt å strekke seg etter.

Romanen har et gjennomgående skarpt blikk på en medmenneskelighet som gjerne uteblir, når vi ser rusede, høyrøstede og gjerne voldelige personer på gaten. Noen sekvenser viser tydelig at selv et personangrep i en bar en sen kveld, kan være et forsvar. 

Gine Cornelia Pedersen har en litt original skrivestil, med ord stablet oppå hverandre, overdrysset med et vell av komma. Det funker, men jeg merket snart at jeg måtte sette ned lesetempoet for å få med meg hvor virkningsfullt dette var. 

Jeg anbefaler gjerne romanen videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 192

Kilde: Biblioteket