tirsdag 30. juni 2020

Fatalisten Jacques og herren hans av Denis Diderot

I alle bokelskeres bibel "1001 bøker du må lese før du dør" er Denis Diderot oppført med hele 4 titler. Boken jeg valgte meg kom ut i 1778, bare seks år før hans død. Diderot var en fransk filosof, en radikal og frittalende deltager i opplysningstidens tumulter. Klikk gjerne på lenken hvis du vil lese den spennende historien om ham. Jeg er litt sent ute, men dette er mitt bidrag til 1001-lesesirkelen for mai, hvor tema er en bok utgitt mellom 1700 og 1800.

Forlaget om handlingen:
Romanens grunnholdning er humoren og illusjonen, og tjeneren er hovedpersonen. Jacques går i gang med å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser med den uforlignelige Denise, men må finne seg i å bli avbrutt av en rekke viderverdigheter, innfall og belæringer. Den muntre dialog mellom tjener og herre berører kjærligheten og livet, kunsten og naturen og den ubønnhørlige sammenhengen mellom årsak og virkning. Avslutningen på Jacques kjærlighetshistorie må stadig utsettes.

Allerede etter få sider slo det meg hvor lik settingen i denne romanen er til Don Quijote. En sullete herre, med en ridderlig tjener, små og store hendelser i løpet av en reise, humoren og skrivemåten, kanskje var det sånn alle skrev på denne tiden?

Når Jaques og herren hans forlater vertshuset de har overnattet på, reiser de fra herrens gullur og Jaques` portemone. Jaques når igjen sin herre etter mye om og men, og finner ham bunnet fast til hestens tømmer, men hesten er stjålet.

Som en rød tråd gjennom historien hører vi Jaques fortelle sin herre om sin første forelskelse. En historie som skildrer fattige bønders pålegg om å huse og brødfø øvrigheten når dette er påkrevd. På samme måte får vi høre historien om dikteren fra Pondichery og mange andre historier.

Jeg må innrømme at jeg holdt på å legge inn årene etter ca 100 sider, men jeg fant inspirasjon i å lese de siste sidene, og fordype meg i de avsluttende 9 sidene med fotnoter. Det viser seg at det falske begravelsestoget faktisk er Don Quijote, og gjennom hele historien henvises det til faktiske hendelser og skikkelser, i Diderots levetid.
Det er egentlig sjelden jeg fordyper meg i notene, men denne gangen ble de en motivasjon for å lese videre, da jeg nærmest hoppet fra note til note, gjennom boken.

Historien om Fatalisten Jacques og herren hans er 347 sider lang. Er du oppdatert på det som rørte seg i litteraturen og i samfunnet, vil du garantert ha stor glede av å lese boken, jeg klarte meg som sagt, ved bruk av noter som støttehjul.

Diderot skrev skuespill, essay, romaner og andre tekster og var tydelig i sine holdninger når han forfektet at den frie vilje er en illusjon, gud ikke eksisterer og at universet ikke har en mening. Jeg ser for meg at han var en tydelig stemme i sin samtid, som våget å gå imot øvrigheten.

søndag 28. juni 2020

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Det er år og dag siden sist jeg leste en ungdomsbok, men mange gode omtaler gjør at jeg lenge har gledet meg til å lese Sinne. Endelig har biblioteket tatt den inn, og jeg fikk full uttelling på mitt siste søk på eBokBib. Boken er bare på 202 sider, så jeg bestemte meg for å holde et skikkelig rolig tempo, og riktig nyte historien.

Fra bakpå boken:
15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen.
Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O'boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.

Jeg må innrømme med en gang at noe rolig tempo ble det ikke på lesingen av Sinne, for dette var veldig spennende.

Sitter du der og har vokst deg forbi den anbefalte aldersgruppen 12-16 år, og tenker at forelskede tenåringer med ADHD ikke er noe for deg, da du revurdere.

Synne har vært gjennom noen tøffe tak på grunn av diagnosen sin, allerede på barneskolen. Derfor vil hun holde den skjult for klassekameratene, bare Torunn vet. Livet går ikke akkurat på skinner, med en far som nettopp har flyttet fra dem, og et indre som durer og rister, banker og flimrer. Heldigvis har hun bestevenninnen sin, og en gryende forelskelse i den litt mystiske Johan.

  Han krympar mens han pratar, eg blir ein ballong som veks og veks. Han seier vi, og eg veit at han ikkje meiner meg og Ulrik. 
Vi har blitt de, og det riv i meg. Orda hans fyller meg med luft, uendelig mykje luft eg ikkje har plass til. Eg sprekk, og orda mine tar form som skarpe bitar og flyg utover heile bilen. 
   Nokre av dei treffer pappa midt i fleisen, så han bråbremsar og gispar etter luft. Munnen min seier fæle ting om han og Vibeke, og gjer han raud i trynet.

Historien som utspiller seg er handlingsmettet til tusen, og tematikken rundt ADHD er skildret på en utrolig innsiktsfull måte. For meg som ikke kjenner noen med denne diagnosen er det spennende å få innblikk i hvordan dette kan oppleves. Spesielt interessant er det å høre om hvor feil familie og lærere tolker alt dramaet som oppstår rundt Synne. Og med tanke på alle misforståelsene som oppstår, tenker jeg at denne boken bør være pensum for ALLE som jobber med barn og unge!

Det er nesten litt pinlig at en ungdomsroman med et så alvorlig tema som mobbing, skilsmisse og ADHD kan bli så god underholdning. Her blir vi presentert for en tekst med god utvikling og mange uventede vendinger. Karakterene er minneverdige, og måten romanen er skrevet på, er helt etter min smak.

Denne du bare lese!



Les gjerne flere bloggomtaler av boken:
Flukten fra virkeligheten, Ellikkens bokhylle, Avenannenverden, Solgunn, Groskro, Myfirstmylastmyeverything, Beathes bibliotek og  Medbokogpalett

torsdag 25. juni 2020

Testamente av Nina Wähä

Er du klar for et familieepos av de sjeldne? I denne romanen undres det på om det er mulig å skrive om historien, å forstå hendelser på en annen måte, eller å godta familiemedlemmers beveggrunner. Testamente er Nina Wähäs andre utgivelse, men hun er en allsidig dame som også driver med film og musikk.

Forlaget om handlingen:
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp. 

Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe. 

For en skjønn roman! Jeg likte godt de sekvensene hvor Siri som er mor til 12 barn, reflekterer over sin egen rolle i barnas liv, og de etterhvert voksne barnas selvstendighet.

Romanens handling finner sted når barna er så godt som voksne. Mor og mange av barna får bidra med egne historier, og prege handlingen med sin egen stemme. Hovedpersonen, Pentti, den tyranniske faren i familien, er på en måte den som får minst taletid, men han har en tydelig plass siden han preger hver enkelts historie.

Det kan virke litt oppstykket dette her, men teksten flyter lett og selv om ikke alle karakterene fester seg i minnet så gjør de som får mest plass kraftig inntrykk. Når Homofile Tarmo, som bor i Helsinki, besøker Sibeliusmonumentet frydet jeg meg ved gjensynet, og også skildringen av gravide Anni som tar turen opp til Stockholm når Artos ulykke forener familien, gjør inntrykk.

I tillegg til et rikt persongalleri byr romanen på en god dose spenning. Detaljer avslører seg underveis, som gir vendepunkt og god utvikling i teksten. Testamentet og Penttis historie som avsløres mot slutten, omfavner handlingen på en fengslende måte.

Boken er lett å følge med når en har den på øret, og Nina Woxholtts innlesing er topp klasse. Hører (eller leser) du denne kan du glede deg til en usentimental historie som engasjerer til tusen.


Les gjerne Solgunn sin flotte omtale av boken!


Utgitt: 2020
Spilletid: 16:41:50
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 21. juni 2020

Fabrikken av Joanne Ramos

Etter å ha blitt interessert i tematikken surrogati i romanen Hundeparken, føltes det helt naturlig å lese debutromanen til Joanne Ramos. Fabrikken kalles en tendensroman, siden spørsmålene som tas opp er til de grader aktuelle. Biblioteket skal få tilbake boken sin nå, og jeg håper at de som er imot surrogati vil stikke bort å låne den ☺

Fra bakpå boken:
Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre. 

Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem. 

Til tross for at tematikken pirker i noe som kan føles litt betent, så bikker ikke romanen over i noe politisk. Her er ingen hevet pekefinger, men en skildring av livene til de kvinnene som bærer frem barn, betaler for å få båret frem barn og de som organiserer det hele. Alle lever stort sett i sus og dus, det er en solskinnshistorie dette her, og ikke en roman som ypper til diskusjon.

I de seks månedene siden Jane ble engasjert av Golden Oaks har hun vært opptatt med å flytte inn i ny leilighet, finne den riktige barnehagen til Amalia og å bli gravid. Ate hadde tilbudt seg å lese alle dokumentene fra Golden Oaks som kom i en stor FedEx-eske merket konfidensielt, og Jane gikk takknemlig med på det. 

Etter endt lesning leste jeg gjennom baksideteksten, og satt og lurte på hva denne "kostnaden" er, som er for stor. Det er aldri snakk om at surrogatmødrene nærer sterke følelser for barnet de har i magen, og bortsett fra overvåkningen som de visste om på forhånd, ser det bare ut til å være oppsider.

Forfatteren er fra Filippinene, men fra seks års alderen vokste hun opp i et filippinsk miljø i Wisconsin. I sin kommentar til boken sier hun ingenting om surrogati, men skildrer hvordan hennes møter med barnepiker, hushjelper og rengjøringshjelper har åpnet øynene hennes for forskjellene vi har i samfunnet. Romanen er skrevet i beste mening, men jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over om et sånt sted som Golden Oakes finnes.

Fabrikken har blitt en internasjonal bestselger, de amerikanske avisene ser ut til å ha trykket den til sitt bryst og bruker ord som realistisk, usigelig spennende, slående og briljant. Romanen er godt skrevet der er vi enig, den ble litt langdryg for meg med sine 470 rosenrøde sider, der jeg hadde ønsket meg litt fraspark.

Tanken på surrogati skremmer meg per definisjon, men etter å ha lest Hundeparken og nå Fabrikken, så kan jeg kanskje slå meg til ro med at denne praksisen er helt grei. Noen synspunkter?

Flere bloggere om romanen: Betraktninger, Marianne og Tone



God søndag dere, her i Bergen regner det for første gang på det jeg kan huske, men jeg skal ut å være saftdame på et halvmaraton ☺☔

lørdag 20. juni 2020

Erotikk fra Pablo Picasso - endelig å se på KODE


I årets første Morgenbladet kunne jeg lese at en kjempeutstilling er klar i Oslo. Det var Heine Onstad på Høvikodden som i fire måneder skulle vise frem den komplette grafiske samlingen av 347 trykk. Disse trykkene laget kunstneren i en alder av 87 år, i løpet av 200 dager i 1968. Jeg var klar for en Oslotur, men anmeldelsen i avisen opplyste også om at utstillingen skulle videre til KODE i Bergen, så da var det bare til å smøre seg med tålmodighet.



Koronaepedemien utsatte utstillingsåpning på KODE, men endelig 19 juni var det tid for oss bergensere å se denne kunsten. Snakk om å ta seg ut til det siste, men det er ingenting å si på streken og ironien i disse trykkene. Picasso leker med sitt eget image når han involverer sirkusartister og andre underholdere. Han hyller kunsten, modellen og kunstneren, på egne og andres vegne.

De 347 arbeidene er ett verk, hvert bilde har ikke navn, men er merket med en dato, så den oppmerksomme besøkende kan følge Picassos arbeid nær sagt fra dag til dag. Man kan tolke serien som en visuell dagbok, hvor kunstneren ser tilbake på sitt liv og virke.



Takket være den fremsynte samleren Arild Wahlstrøm, og en arveteknisk finurlighet som var så radikal at statsminister Gro Harlem Brundtland personlig måtte godkjenne den, havnet hele serien i Nasjonalgalleriet. Enkelte blader er blitt vist opp gjennom årene, men den eneste gangen et norsk publikum hittil har kunnet se alle 347, var i 1981.

Til tross for at Picasso selv så og si var blitt historie viser han med disse trykkene at han fremdeles som 87 åring hadde en dialog med sine kunstnerkolleger. Mange av trykkene har detaljer som sporer direkte tilbake til andre verk, egne og andres. Gjenkjenner du stolte snurrebarter på flere av karakterene hans, er det en hyllest til Diego Velàzquez, en hoffmaler fra 1600-tallet.  Dette er et av eksemplene Espen Haugli kommer med i nevnte anmeldelse.

Da jeg besøkte KODE 2 i dag var jeg tidlig ute og fikk se utstillingen helt for meg selv. I lokalet surrer og går det en liten film som er fin å få med seg. Her forteller kuratoren om arbeidet med utstillingen og om kunstnerens arbeid med dette verket. Dette var virkelig lærerikt å få med seg, hvis noen har oppfattet motivene som "litt på kanten", så ta det helt med ro, her er det ingenting å rynke på nesen av.


Fakta i teksten er hentet fra Morgenbladet og KODE.

fredag 19. juni 2020

Gråsonen av Jan-Erik Fjell

Gråsonen er den syvende boken i serien med politietterforsker Anton Brekke. Jeg har lest dem alle, så jeg kan vel kalles en fan.

Forlaget om boken:
Harald Uteng er pensjonert Kripos-etterforsker, og en legende i norsk politi. Helt uventet kontakter han en journalist for å lage podkast om drapet på 17 år gamle Malin Rekve i Aremark i 1991, men Uteng blir funnet druknet like før podkasten skal slippes.
Anton Brekke, som var ung politiaspirant i den lille bygda da Malin ble drept, har ikke mistanke om noe kriminelt før han får høre det upubliserte opptaket. Etter hvert begynner Anton motvillig å lure på om feil person ble dømt den gangen, og at en morder igjen har satt seg i bevegelse.
I Aremarks dagligvarehandel jobber nå unge Emily. Hun får en gryende følelse av at noen holder øye med henne, og at hun er i fare.


Historien innledes med et blikk inn i livet til trekløveret i dagligvarebutikken. Vi tar del i drømmer og redsler, litt mobbing og i tillegg får vi med oss, at Aslak Rød lytter til Krimpådden. På denne måten blir vi også kjent med Kristian Bolstad som står bak podcasten, og temaet som skal følge historien til dens ende.

Deretter blir det et blidt møte med etterforskerne Magnus Torp og Anton Brekke, når Anton følger Magnus på jakt etter leilighet, før de blir avbrutt av en telefon fra politikammeret. Historien tar oss med videre til Adrian Locke, opprinnelig fra Aremark, men som har jobbet seg opp og ut av bygda, og har gjort det riktig så godt. Harald Uteng er på besøk hos ham, og han har fått ferten av noe, men hva?

Den pensjonerte politimannen er et kapittel for seg selv. Han er stadig beruset, gjerne mer enn godt er, og han bor i en båt, noe som ikke er helt trygt. Denne podcasten som han har tatt initiativet til, gir et diffust bakbilde for historien, hvor det loves at dristige detaljer skal avsløres i siste episode.

Tittelen på boken henspeiler på Anton Brekkes personlighet og hans måte å jobbe på. Han underviser på politihøyskolen, og foredraget han holder understreker betydningen av tittelen Gråsonen. En fin avrunding av en historie som kaster mange baller opp i luften, men lander alle elegant til slutt.

Jan-Erik Fjell gir oss solide karakterer med navn og personligheter som er lett å huske. Han bruker et godt språk og skildrer dynamikken mellom de involverte på en troverdig måte. Historien har en god nerve, men så veldig spennende blir det ikke før et lite blaff helt på slutten av boken, til det snakkes det for mye.

Handlingen er todelt hvor den ene delen tar oss med tilbake til 1991 og drapet i Aremark. Her møter vi også en pur ung Anton Brekke som lærer faget sitt av Harald Uteng. Refleksjonene rundt det Anton lærte den gangen, og det han nå som erfaren etterforsker lærer fra seg til Magnus Torp er gode, og jeg kan ikke annet enn å bli glad i denne duoen.


Gråsonen anbefales gjerne videre ☺☺☺


Forlag: Capitana
Utgitt: 2020
Sider: 349
Kilde: Leseeksemplar


Ikke gå glipp av de andre bøkene i serien:
Tysteren, Skyggerom, Hevneren, Rovdyret, Lykkejegeren og Gjemsel

tirsdag 16. juni 2020

Krokodillevokteren av Katrine Engberg

Krokodillevokteren er den første boken i Københavnserien. Boken kom ut i 2016 og ble oversatt til norsk i år. Serien fortsettes med Blodmåne og Glassvinge, og det ser ut som det er enda en bok på vei, så her er mye god krim å glede seg til.

Forlaget om handlingen:
En iskald vintermorgen i København blir en ung kvinne funnet drept i leiligheten sin. I ansiktet hennes er det risset inn et intrikat mønster. Dette blir opptakten til et mareritt for husverten hennes, Esther de Laurenti. Og ikke minst for politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner som får saken på sitt bord. Etterforskningen blir stående i stampe inntil Esther avslører at hun er i ferd med å skrive en kriminalroman som på en prikk skildrer det mordet de nå står overfor. 

Hvem kan ha lest manuset og latt en ond fantasi bli til virkelighet? Esther blir dratt inn i et sykt menneskes fantasiverden, og Jeppe og Anette blir nødt til å grave i fortiden for å avdekke de hemmelighetene som ligger bak denne kaldblodige forbrytelsen


Gamle Greger skal på do om natten, og ser at døren til Julie sitt rom står åpen. Han vil lukke den, men når han tar et skritt innenfor stomper han i noe på gulvet og ramler inn. Andre leieboere i huset finner ham, liggende oppå liket av Julie, og får tatt affære.
Esther eier huset de bor i, og når etterforskingen av drapet er godt i gang, går det opp for henne at det som er risset inn i ansiktet til Julie stammer fra boken hun holder på å skrive. Hvem visste at hun har brukt Julie som inspirasjon til kriminalromanen sin?

Etterhvert som vi blir kjent med personene rundt den døde, dukker det opp flere drapsmotiver. Leseren blir holdt i villrede om løsningen på mordmysteriet, samtidig som en spennende og troverdig historie skrives frem.

Engberg har gode karakterer, jeg likte godt radarparet Jeppe Kørner og Anette Wærner som jobber med saken. Forfatteren har gjort seg flittig bruk av litterære bilder, noe som levendegjør teksten, sper på med litt humor, men som innimellom også får meg til å rynke litt på nesen.

Med jevne mellomrom hører vi en anonym stemme, som legger et lag av noe creepy over handlingen, men ellers fortelles hele Krokodillevokteren lineært.

Ved hjelp av uventede vendinger og fargerike karakterer holder Engberg på min oppmerksomhet hele veien. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien!


søndag 14. juni 2020

Blikktrommen av Günter Grass - en 1001 bok

I 1001-lesesirkelen i juni skulle vi lese en forfatter fra Europa. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv, da jeg bestemte meg for å lese Günter Grass sine 486 tettpakkede sider i debutromanen Blikktrommen fra 1959. Boken er første del av forfatterens Danzig-trilogi, og boken som i sin tid satte ham på det litterære kartet.

Forlaget om handlingen:
Boken handler om den intelligente dvergen Oskar Matzerath, som sluttet å vokse da han var tre år gammel. Han blir tvunget til å snakke med menneskeheten ved hjelp av en leketøytromme.
Blikktrommen hører til de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur, og til de mest betydelige verker innen europeisk magisk realisme. Den lille gutten «Oskar Matzerath» vil ikke vokse mer. Samtidig er boken en historieroman om tiden mellom de to verdenskrigene i Danzig/Gdańsk.

Uten å nevne noe om alder eller helsesituasjon erklærer hovedpersonen på første side i romanen at han bor på et pleiehjem. Han ber sin pleier om å handle inn fem hundre jomfruelige ark skrivepapir, og med dette går vi tilbake i historien, og begynner ved den ene av hans bestemødre.

I rask rekkefølge hører vi om hvordan hans bestefar krøp innunder stakken til bestemoren, om hans mors tilblivelse og om sin egen fødsel. Uten dramatikk, nesten litt fordekt avsløres noen få detaljer rundt Oskars helse, og betydningen av blikktrommen i livet hans.

Oskar er ingen dumming, allerede som treåring når det er bekreftet at veksten har stoppet, men årsaken ikke er avklart, iscenesetter han en ulykke på deg selv, som skal gi de voksne en forklaring. Med dette unngår han et renn til leger, for selv har han slått seg til ro med sin skjebne. For å få fred fra de voksne, begynner han å slå på blikktrommen sin, som sagt, han var ingen dumming.

Jeg var ikke noe barn som søkte utløp for dunkle og planløse aversjoner ved å gå amok. Bare den som leker, ødelegger med forsett. Jeg lekte aldri, jeg arbeidet på trommen min, og hva stemmen angår, ble den kun brukt i selvforsvar. Bare når noen forsøkte å sette en stopper for mitt arbeide på trommen, følte jeg meg tvunget til å gjøre målbevisst bruk av stemmebåndene. 

Hovedpersonen vår fikk ikke gå på skole, og etter flere små historier som skildrer oppveksten hans nærmer vi oss nazistenes inntog i Tyskland. Oskar er 9 år i 1934, når han for første gang ser Hitler-jugend i aksjon og sortkledd SS med hakeremmer.

Historien blir fortalt av Oskar fra pleiehjemmet, nyheten om Stalins død tidfester nåtid til være 1953. Fortellingen ytres i en god blanding av førsteperson og tredjeperson, en veksling som forsterker hans reflekterende personlighet. Historien beskriver livet hans, men det er ikke ofte at de kroppslige utfordringene løftes frem. Vi blir minnet på det når vi leser,  han så det gjennom et kvisthull og han hørte det gjennom plankegjerdet. 

Blikktrommen er med Oskar hele tiden, og han bruker den bevisst for å gjøre seg gjeldene. Han oppløser møter, får talere til å stamme og forandrer marsjer, og i retrospektiv konkluderer han med at han var en motstandsmann. Som voksen opplever han mye, han tar seg jobb som modell, billedhugger og jazzmusiker, og når vi gir slipp på ham på siste side, sitter han altså på dette "pleiehjemmet" og har nettopp feiret sin tredve års dag.

Romanen er langdryg, for selv om den ikke er mer enn i underkant av fem hundre sider, så er skriften liten og sidene tettpakket. Det er en eventyrlig historie, med mye humor, men leser du den for det historiske så blir du kanskje (som meg) litt skuffet. Det var ikke mange skildringer av befolkningens levevilkår verken før, under eller etter 2. verdenskrig, selv om vi befant oss midt i krigens midte.


Jeg likte det jeg leste selv om jeg ikke fikk helt det jeg hadde sett for meg ☺☺☺

torsdag 11. juni 2020

Entrè av Linda Gabrielsen

Det var en omtale hos Min bok-og maleblogg som gjorde meg oppmerksom på Linda Garielsens nye roman Entrè. eBokBib var på lag, så jeg startet uken med å lese denne spesielle romanen.

Forlaget om handlingen:
En mor. En sønn. En diagnose. Et sosialpolitisk eksperiment. 

Entré handler om hvordan en mors kjærlighetsevne blir utfordret når hun ser barnet gjennom de andres blikk; legens, den tilfeldige forbipasserendes, lovverkets. Og om hvordan man elsker et barn som omgivelsene forventer skal bli fjernet før det blir født. 

Etter det jeg har forstått byr forfatteren på seg selv i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å kalle henne en tøffing. For en dønn ærlig roman hun har skrevet, her har hun satt ord på tanker og følelser som helt sikkert har dukket opp hos mange som står i det som hovedpersonen står i.


Handlingen gir en sterk stemme til den dagsaktuelle debatten rundt tidlig ultralyd, og uansett hvilket ståsted du har i denne debatten, vil jeg anbefale å bruke noen timer på boken.

Gabrielsen bruker et vakkert språk, setningene klinger som musikk, samtidig som leseren blir utfordret på det følelsesmessige planet under hele lesingen. Fra tid til annen trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg leste, og vekslet jevnlig mellom medfølelse og frykt.

De 192 sidene er sjelden fulle, noen ganger bare en setning eller to, så boken er rask å lese, men absolutt ikke raskt glemt.

Anbefales på det sterkeste!



tirsdag 9. juni 2020

Ødemark av Stina Jackson

Stina Jackson debuterte som forfatter med kriminalromanen Sølvveien i 2019. Denne mottok hun den gjeve prisen Glassnøkelen som erklærte at hun hadde skrevet nordens beste krim det året. Jeg likte også denne boken godt, og var ikke i tvil om at Ødemark skulle leses. Jeg var veldig fornøyd med at Reidun Berntsen leste for meg i fjor, og valgte derfor lydbokversjonen også til årets Jackson lesing.

Forlaget om handlingen:
Liv har drømt om å forlate bygda Ødemark i hele sitt liv. Men hun bor fortsatt i det slitte huset med sin gamle far, Vidar, og tenåringssønnen Simon. Liv arbeider på stedets eneste bensinstasjon og føler blikkene fra naboer og alle kundene som er innom. Alle lurer på hvorfor hun har blitt hjemme hos sin far, som det ryktes er en veldig rik mann fra penger han har tjent på kjøp og salg av skog. Han bruker ikke penger på noe som helst, minst av alt på familien sin, som han holder i et jerngrep.

Enkelte tenker at han kan være et lett bytte, og det går rykter om at han har gjemt hele formuen hjemme i huset. Så skjer et drap.

I denne historien veksler vi mellom to familier. Den ene er Liv, sønnen Simon og hennes var Vidar, mens i den andre møter vi brødrene Liam og Gabriel. Liam har en datter på seks år, som han vil gjøre alt for å beholde, så han har begynt å legge dop og ran bak seg. Gabriel derimot durer på som de har gjort i noen år, men både dyrking og salg av narkotika.

Karakterskildringene i denne krimmen er uvanlig gode, og det samme kan sies om miljøet som beskrives. Vi befinner oss på landet, hvor det er lagt mellom folk og bygdedyret er aktiv som aldri før. Liv har alltid drømt seg vekk herfra men da hun ble gravid med Simon, kokte planene liksom ut i kålen.

Handlingen er lineær og fortalt på en ryddig måte, Jackson bruker et greit språk og har både humor og en god dose spenning i historien sin. Som sagt, Reidun Berntsen leser helt perfekt, så her er det bare til å lene seg tilbake i solstolen, og la hun lese for deg ☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 9:57:41
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 7. juni 2020

En smakebit fra Flokkdyr av Tana French

Mitt første bekjentskap med Tana French og Dublin Murder Squad-serien var Flukt (Faithful Place), som den tredje boken i serien heter. Dette ga mersmak, så jeg ga meg i kast med de 560 sidene som utgjør bok nummer fire. Boken kom ut i 2014, og to år senere kunne vi lese den på norsk. Serien har forskjellige hovedpersoner, så det er ikke noe must å lese dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
På oppslagstavlen kalt Hemmeligheten kan elevene på St. Kilda’s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det snakk om en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: Et bilde av en gutt som for et år siden ble funnet drept på naboskolen i Dublin. Under bildet står: JEG VET HVEM SOM DREPTE HAM.
Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med den hardbarkede Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys sammensveisede vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk. 

Flokkdyr heter The secret place på originalspråket, og akkurat da jeg satt meg ned for å begynne på denne omtalen, ble leseren introdusert til dette hemmelige stedet. Historiens ene hovedperson Holly er datteren til undercoverpolitimannen Frank Mackey som vi ble kjent med i Flukt, men i denne historien er han en bikarakter som kommer sent på banen.

Historien fortelles av både Holly og Stephen Moran, to solide karakterer som gjør handlingen troverdig og absolutt verdt å bruke tid på. Jeg likte godt måten Stephen Moran som prøver å komme seg inn på drapsavdelingen, takler sjefen Antoinette Conway, og hvordan hun våger å åpne seg opp for ham. De første hundre sidene nyter jeg samspillet mellom disse to, samtidig som plottet klargjøres før etterforskningen kan settes i gang for fult.

Et detaljert bilde skrives også frem av Holly, som bor på rom med Becca, Selena og Julia. Dynamikken mellom dem og den andre jentegjengen på skolen, skildres morsomt, men med den underliggende skyggen som følger konflikter av den typen de har. Jentene kives om å imponere Colm-guttene fra den nærliggende gutteskolen. Temperaturen stiger blant jentene, når guttene ler av det de sier, og rovgriske latterbrøl høres gjennom de hånlige ropene.

Når etterforsker møter skolejente blir det innimellom ganske så morsomt, jeg hadde ikke problemer med å lese med tonefall, og le av det jeg hørte:

Tjue watt ble slått på over hodet til Orla. Det var sikkert ikke en av oss engang. Julia Harte og dem var her rett etter oss. Det var sikkert dem som gjorde det.
  Tror du de vet hva som skjedde med Chris?
  Særlig. Jeg mener... Kanskje? Sikkert ikke? De kan jo bare ha funnet det på. 
  Hvorfor skulle de gjøre det?
  Derfor. De er bare så sære.
  Ja vel? Jeg satt framoverlent, med samlede hender, tett innpå og klar for sladder. Er de det?

Historien føles som en "lukket rom fortelling" hvor det meste foregår innen kostskolen Kildas miljø. De to etterforskerne intervjuer de åtte jentene flere ganger, og seg i mellom går de gjennom det de har hørt. I tillegg får vi handlingen fortalt av jentene, så det hele følges detaljert, og det føles på kanten til klaustrofobisk.

Ikke før godt over halvveis begynner jeg å våkne fra døsen lesingen har satt meg i, og det er når Frank Mackey inntar scenen. Jeg lar meg imponere av spenningen mellom Stephen Moran og Frank Mackey, og dialogen som utspant seg under avhøret av Holly.

For meg ble Flokkdyr hakket for ordrik, det er mye ungjentedramatikk etterhvert, og hadde boken vært strammet inn med et par hundre sider, hadde jeg nok opplevd større leseglede. Historien finnes ikke spennende, men jeg lot meg imponere av teknisk litterære detaljer som fiffige setninger, gode dialoger mellom etterforskerne, og et plott som er finurlig satt sammen.

Hva legger du mest vekt på når du leser krim, høyt spenningsnivå eller at boken er godt skrevet??


Bjørnebok likte denne mye bedre enn meg!


fredag 5. juni 2020

Bare deg av Ninni Schulman

Bare deg er en frittstående kriminalfortelling fra svenske Ninni Schulman. Boken kom ut i år, siden det gikk opp for meg at jeg ikke har lest noe av forfatteren siden jeg ga Jenta med snø i håret full pott på terningen i 2012, var det sannelig på tide.

Forlaget om boken:
Pål jobber som vakt på Stockholms t-bane. Etter noen tunge år er han igjen klar for å møte kjærligheten. Iris er frilansdesigner og singel. Men hun er lei ensomheten og har lenge lett etter den perfekte mannen, en mann som virkelig elsker henne og ikke forlater henne selv om hun kan være vanskelig.

Til slutt finner de hverandre. Pål er helt fantastisk og noen ganger føler Iris nesten at han kjenner henne bedre enn hun selv gjør. Han vet til enhver tid akkurat hva hun trenger. De tilbringer mer og mer tid sammen og forsømmer resten av verden. Vennene deres begynner å lure på om alt egentlig er som det skal. Det er det ikke. Faktisk er de på vei mot en katastrofe.


Bare deg var en helt annen historie enn det jeg hadde sett for meg. Krim er det i alle fall ikke, psykologisk thriller kanskje, men en skal langt forbi midten før dette blir noe mer enn en "da han møtte henne historie".

Når det er sagt, jeg kjedet meg aldri da jeg leste meg gjennom de 336 sidene, selv om nevnte "sjanger" ikke er min favoritt. Handlingen går raskt på frem ved hjelp av vekslende, korte kapitler hvor begges historie blir fortalt. I tillegg forteller Pål fra et nåtidsperspektiv, hvor han er til rehabilitering for en amputert fot. Hva som skjedde med foten får vi vite helt til slutt i historien.

Oppbyggingen av historien er god, språket er også helt i tråd med det Schulman har brukt før, så det er ikke tvil om at dette er en velskrevet thriller, men i mitt hode mangler det et par knepp på spenningsnivået.

Flere bloggomtaler: Min bok og maleblogg, Betraktninger og Boktimmy

onsdag 3. juni 2020

Det var en gang en elv av Diane Setterfield

Etter å ha hørt Den trettende fortellingen og Bellman & Black var jeg ikke i tvil om at jeg ville høre årets bok fra Setterfield. Når det i tillegg er Bodil Vidnes-Kopperud som har lest inn boken, visste jeg at jeg hadde en liten godbit klar for øret.

Forlaget om handlingen: 
Noen sier at elven tok henne. Andre sier at den brakte henne tilbake til livet.
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn.
Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp. Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Forlaget lover oss et strålende utført mysterium der folketro, spenning og romantikk møter vitenskapelig nysgjerrighet, og det løftet greier de å holde.

Jeg brukte litt tid på å plassere de forskjellige karakterene, men når alt var på plass, da ble dette en skikkelig spennende roman.

Miljøskildringene er mange og veldig gode, kvinner har ikke så mye de skulle ha sagt over egne liv, og flere av spenningsmomentene knyttes nettopp til dette, hva kvinner greier å få til uten at noen (menn) stikker kjepper i hjulene. Heldigvis fantes det ærlige menn også i Victoriatiden, med store hjerter som bidrar til at samfunnet går på frem, så karakterene fremstår ikke som stereotype på noen måte.

Vi befinner oss på landsbygda i midt-england med Oxford som byen vi hører mest om. Themsen er en transportåre gjennom landskapet, og det var en fryd å høre om Henry fotografen som rigget opp et mørkerom på en båt, og på den måten fartet rundt og fotograferte. Denne karakteren er bygget på den virkelige Henry Taunt som også hadde en båt på Themsen innredet med mørkerom, som sitt livsgrunnlag. Publivet står sentralt, og det er også her mange av fortellingene blir fortalt, og overtroen holdt i live.

Fortellingen om den døde jenta blir en gjenganger i det lille vertshuset ved elven, og når hun våkner til liv, og flere gjør krav på henne, utvides historien til å bli rene kriminalfortellingen.

Det var en gang en elv byr på spenning og underholdning fra første til siste side, så denne anbefaler jeg gjerne videre ☺

Utgitt: 2020
Spilletid: 14 timer
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 1. juni 2020

Oppsummering av lesemåneden mai

Oh, mai du skjønne milde.... Måneden var kanskje ikke så mild, men akk for en avslutning vi fikk. Pinsen tilbrakte jeg på terrassen med bok og lydbok, alt ettersom hvor hardcore solingen var, og i tillegg avsluttet jeg Stolpejakten, ved å jakte ned de fire siste stolpene. Mestringsfølelsen er stor når alle 102 stolpene er funnet, og nå er jeg klar for nye utfordringer.

Fra tirsdag er livet i barnehagen tilbake til normalen, mer eller mindre, og godt er det, nå mangler det bare litt på kulturfronten, og et alternativ til sommerferiens sykkeltur i Hellas som gikk fløyten, så er vi i vater igjen.

Det har blitt litt lesing i mai også, men på langt nær så mye som de to foregående månedene. Ikke at det gjør noe, for jeg har hatt mange fine fjellturer, listen ser i alle fall slik ut:

  1. Klaus Böldl - Fuglepust - 4
  2. Gro Dahle - Søster - 5
  3. Svenn Petter Næss - Skjebnesteinen - 3
  4. Birgit Alm - De fremmede - 3
  5. Sofi Oksanen - Hundeparken - 4
  6. Tor-Håkon Håvardsen - Galgedans - 3
  7. Toril Brekke - Klangen av frihet - 6
  8. Tana French - Flukt - 4
  9. Kate Elizabeth Russell - Min mørke Vanessa - 5
  10. Jenny Erpenbeck - Hjemsøkelse - 5
  11. Ninni Schulman - Bare deg - 4
  12. Diane Setterfield - Det var en gang en elv - 4
  13. Marianne Teie - Jeg lar det være slik - 4

Dikt: 2
Romaner: 6
Krim/thriller: 5


Håper du har nytt favorittmåneden min og lest mange bra bøker. Nå nærmer det seg sommer, og planleggingen av sommerlesingen er i full gang. Har du lest en bok som jeg bare må lese, så skrik ut.