Don Quijote av Miguel de Cervantes

Etter å ha hørt flere nålevende forfattere nevne Don Quijote som en klassiker man må få med seg, var det ingen vei utenom. Siden boken som blir kalt "den første moderne europeiske roman" er en murstein av en bok, med et språk i den gammeldagse enden av skalaen, valgte jeg ARK appen sin lydbokversjon, noe jeg ikke angret på, for Duc Mai-The leser forbilledlig.

Forlaget om handlingen:
Don Quijote er en fattig spansk landadelsmann ved navn Quijad. Han forleser seg på sin tids populære ridderromaner i en slik grad at han fullstendig mister evnen til å skille mellom diktning og virkelighet. Han bestemmer seg for å bli ridder og tar navnet Don Quijote de la Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han velger en av landsbyens bønder, Sancho Panza, til sin væpner.
Sammen drar de ut for å bekjempe verdens ondskap og verne om de svake og ikke minst om de skjønne kvinner, slik en sann ridder skal. På sitt gebrekkelig øk Rosinante drar don Quijote fryktesløst i kamp mot alle farer. Han ser kjemper i stedet for vindmøller, slott i stedet for kroer og hærer i stedet for saueflokker. Etter mange prøvelser både for den forvirrede ridder - og ikke minst for hans arme væpner - må don Quijote se virkeligheten i øynene og forlate illusjonenes verden.

Don Quijote kom ut første gang i 1605 og 1615. Til tross for at han så vidt levde samtidig med Shakespeare, er skrivemåten deres veldig forskjellig. Cervantes` geniale sammensmeltingen av absurd komikk, sosial og litterær satire og dyp psykologisk innsikt er noe helt for seg selv, og sies å ha inspirert forfattere som Dostojevskij, Gustave Flaubert, Salman Rushdie og John Irving.

Det er en fryd å lese om den eksentriske godseieren som rett og slett forleser seg på ridderromaner, og rir ut i verden for å bli en ridder selv. Han har en fantasi av en annen verden, eller en evne til å se for seg det han aller helst vil se, dette til Sancho Panzas store fortvilelse, for mangelen på virkelighetssans får dem opp i den ene uheldige situasjonen etter den andre.

Grunnen til at drømmeren Don Quijote rir rundt og vil redde uskyldige jomfruer fra fare, er at han vil opparbeide seg et rykte som gjør at han kan fri til Dulcinea, som han har lagt sin elsk på.

Den første delen av denne boken gjør på en satirisk måte narr av ridderromanene som var populære på denne tiden. Vi får høre om det ene eventyret etter det andre, noe som for en utålmodig leser som meg, ble litt langdrygt.

I den andre delen er det gått noen år, og Don Quijote har blitt kjent. Han kommer mer og mer ut av sin uvirkelige tankegang, og samtidig som han begynner å se verden som den er, mister han også sin glade og muntre personlighet. Historien hvor 12 uheldige kammerpiker kommer i problemer, minner meg sterkt om myten om Penelope og Ulyssevs som jeg nettopp har lest, og flere ganger kunne jeg fornemme hvor forfattere av i dag, har blitt inspirert.

"Vi må vokte oss for å lese for mange bøker" er det proklamerte budskapet i romanen, men det er hovedpersonens måte å være på som rører noe ved oss. Motet og kraften Don Quijote har i sin personlighet, er for stor for utfordringene han tar på seg. Med sin væremåte synliggjør han behovet for omsorg i verden, og viser leseren at et menneske skaper seg selv, ved måten det lever på.

Miguel de Cervantes sin fornøyelige roman var den første av sitt slag, og Don Quijote står fremdeles som den mest betydelige romanen fra en spansk forfatter. Til tross for at dette er en underholdende roman, så kan en mellom linjene, får en øye på mye menneskekjærlighet og tapperhet hos den forvirrede og lutfattige mannen som så sårt ønsker å være en vandrende ridder.

Duc Mai-The leste som sagt forbilledlig. Han har forskjellige stemmer for de to hovedkarakterene, Sancho Panza er litt nasal, mens Don Quijotes stemme en tanke høyverdig. I tillegg hører vi fortellerstemmen, og denne måten å løse utfordringen med mye dialog, klang flott i mine ører.

Har du lyst å lese en klassiker fra 1001 boken, så velg deg gjerne Don Quijote!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1605 og 1615/på norsk første gang 1918

Spilletid: 40 timer!

Kilde: ARK appen - kjøpt selv

Skår - enda en nydelig roman av Tommi Kinnunen

Tommi Kinnunen debuterte med den fantastiske romanen Der fire veier møtes og fulgte opp med Lyset bak øynene. Det ryktes at han bare var en sliten ungdomsskolelærer som møtte veggen og trengte en hobby, så skrev han Der fire veier møtes og livet hans ble snudd opp ned. Tro meg, etter å ha vært begeistret for disse to romanene var forventningene store, men jeg ble ikke skuffet - Skår anbefales på det varmeste!

Fra forlagets omtale:
Jussi og søstrene Helmi og Raili Tyynelä er blitt boende i barndomshjemmet i det vesle samfunnet hvor glassverket er alles arbeidsplass. Søsknene portretteres gjennom hver sin dag, i hvert sitt år. Til sammen danner fortellingene en helhet, og menneskene er skildret mot en bakgrunn av dramatisk finsk historie. Jussi trives med enkle rutiner, og har få ambisjoner. Denne dagen havner han i elva, men han reddes av arbeidskamerater som ellers pleier å plage ham. Likevel ender dagen tragisk. Det gjør også Helmis dag. Hun arbeider på glassverket, og er nylig blitt enke. Nå strever hun med å ta vare på datteren Saara. 
Raili er den sterke, strenge og myndige, den som plasserer seg litt utenfor glassverkmiljøet, og som sliter med vonde og vanskelige minner fra oppveksten deres. 

Historien begynner i 1949. De tre barna er for lengst voksne, men bor fremdeles sammen på Tyynelä-torpet hvor de vokste opp. Det er Jussi, den sensitive men akk så naive storebroren som gir oss sin vinkling på oppvekst så vel som etterdønningene av krigen.

Far forsvant tidlig ut av bildet og er i Amerika. Brevene Jussi får fra ham med jevne mellomrom holder liv i minnet om ham, et minne som etterhvert skal justeres når vi får høre søstrenes historie. På denne plassen dreier det meste seg om glassblåseriet som er stedets hjørnestensbedrift. Jussi er for treg til å greie å være en av de mange leddene i prosessen det er å skape glass, men han blir satt til strøjobber, mest for å ikke gå i veien for de andre.

Vi hører om hylerne, mennene som har returnert fra krigen, og som lever med minnene om det de har opplevd. Kvinnene er nederst på rangstigen, i dette som er et sterkt mannsdominert miljø, men det er de som holder hjulene i gang. I utkanten av historien har vi "den gamle nåden", det er kvinnen som bor på det mystiske godset og den som eier glassverket.

Helmli er den av jentene som har vært gift og fått barn. Hennes  historie er dramatisk til tusen, en dramatikk som leseren havner midt oppi, og gir et avbrekk fra de inngående skildringene av rutinen på verftet, samholdet og hierakiet som råder.

Til sist får vi høre Raili sin versjon av det som hendte med henne før krigen da hun dro til Helsinki, og får ny forståelse av hvorfor hun er som hun er. Her er sterke skildringer av mennene som vender  ødelagte hjem fra krigen, og tanker rundt om det ikke hadde vært like greit at også disse døde heltedøden på slagmarken.

Skår er en nydelig roman som viser hvor forskjellig vi mennesker tenker, til tross for at det ytre virker ganske likt. Noen vil bevare noen vil erstatte, noen mennesker grubler og minnes, mens andre er det viktigst å se fremover.

Vi lærer mye om glassblåserkunsten, om hvordan hvert ledd i prosessen hadde sin bestemte måte å gjøre tingene på. Mot slutten blir det ganske så dramatisk, og samfunnet vi nettopp så levende har fått skildret blir endret på mange punkter.

Jeg må innrømme, jeg er litt forelsket i denne boken, for her er alt på plass. Flotte karakteroppbygninger, skildringer av et samfunn i endring og filosofiske betraktninger som går rett i hjertet på meg. Alt dette skrevet i et nydelig språk på en ytterst medrivende måte. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax

Utgitt: 2019 

Sider: 180

Kilde: Leseeks

Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska

Frem mot utdelingen av Nobelprisen i litteratur til høsten har Beathe inspirert til å lese alle de 14 kvinnelige vinnerne av prisen. Jeg er godt i gang og har denne uken lest den syvende boken av disse fjorten, og er nå halvveis i prosjektet. Wislawa Szymborska mottok Nobelprisen i litteratur i 1996.

Forlaget om diktsamlingene:
Nobelprisvinner Wisława Szymborska døde 1. februar 2012, 88 år gammel. Hun etterlot seg en poesi som er enkel, åpen og klar, men samtidig evner å speile hverdagens kompleksitet. Hun betraktes som en av etterkrigstidens fremste poeter. 

I flere av diktene søker hun mot tingenes vesen, med både ærgjerrighet og ydmykhet. For der en løk for Ibsen bare er interessant som et bilde på noe menneskelig, betrakter Szymborska løken som løk, elven som elv, skogen som skog.
Men det er også mange andre motiver som vekker Szymborskas nysgjerrighet, som et fotografi fra 11. september, eller et barns eksperimentelle lyst, eller skyene over himmelen, eller livet som den eneste måten. 


Denne utgivelsen består av de fire novellesamlingene Øyeblikket fra 2002, Kolon fra 2005, Her fra 2009 og Nok fra 2012. Boken har vært mye å se i media den siste uken, siden Nationaltheatret har en scenetolkning på programmet, og spiller for fulle hus nå i februar.

Selv er jeg ikke en dreven diktleser, men jeg øver meg og finner så smått ut av hvordan det må gjøres. Wislawa gjorde det enkelt for meg å komme i gang, for Øyeblikket som er den første samlingen fanget oppmerksomheten min. Hun setter mennesket som et midtpunkt, og skriver ut i fra seg selv med et "jeg" som hjalp meg inn i diktene.

Hennes tanker rundt tingenes foranderlige vesen, hvordan tiden påvirker oss, og det vi gjør påvirker følelsen av tid. Hun skriver om naturen, om planter og skyer, men også om minner, drømmer, sjelen og den første kjærligheten.

Diktet "Liten pike drar i duken" likte jeg kjempegodt, og jeg lover deg at jeg aldri skal stoppe et barn som er klar til å dra duken av kaffebordet ☺

De tre påfølgende diktsamlingene grep meg ikke på samme sterke måte som den første, uten at jeg kan sette fingeren på hva som er forskjellen. Temaene hun tar opp i skrivingen sin favner vidt, og om her finnes skildringer fra hennes oppvekst under 2. verdenskrig i Krakow, så holder hun seg unna det virkelig sårbare og hudløse.


Hånden

Tjuesyv bein, 
trettifem muskler, 
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm

I diktet "Ikke-lesning" dukker til og med min gamle venn Proust opp, og når hun i en setning sier "Syv bind - gud bedre. Kunne ikke noen kortet dem ned litt, lagd et resymè, eller enda bedre: en versjon i bilder." ja, da kunne jeg ikke annet enn å smile med tanke på min egen innsats for å få lest dette mesterverket.

Livet er den eneste måten er en diktsamling jeg kommer til å holde utkikk etter, for nå får biblioteket tilbake sitt eksemplar, men jeg kjenner at jeg har lyst å lese mer av hennes refleksjonspoesi. At hun har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur skjønner jeg godt, så jeg anbefaler gjerne denne samlingen av hennes seneste dikt videre.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2013

Sider: 136

Kilde: Biblioteket

Tre noveller fra samlingen Karavane - mesternoveller i samling

Det er novelle-eksperten og litteraturviter Gordon Hølmebakk som i Karavane har samlet 26 av verdenslitteraturens ypperste novelleforfattere mellom to permer. Samlingen er smykket med kunstverk av åtte forskjellige kunstnere og hver forfatter/novelle har en flott introduksjon.
Det var Marta Breen, i sin nye bok Om muser og menn som inspirerte meg til å spore opp denne novellen. Breens bok handler mye om hvordan vi mennesker trenger litt albuerom, og hvordan kvinner ofte har vært fratatt muligheten til dette, enten av omgivelsene eller av seg selv.

Ulf Nilsens tittelbilde til novellen Kanelbutikkene

Doris Lessing - Til værelse nitten
Da Doris Lessing i 1949 brøt opp fra sin tilværelse i Sør-Rohdesia og flyttet til London, hadde hun manuskriptet til Det synger i gresset i bagasjen. Minst èn generasjon kvinner står i gjeld til henne. Ingen annen forfatter, Simone de Beauvoir medregnet, har så bredt og dypt preget kvinnesynet i siste halvdel av det 20. århundre.

Til værelse nitten handler om en lykkelig gift kvinne, mor til fire vellykkede barn, som bor i et flott hvitt hus i et pent strøk på Londons beste utkant. Hun gleder seg til barna blir store og begynner på skolen, men den friheten hun trodde hun da skulle føle, kjenner hun ikke. Hun blir mer og mer desperat etter å være for seg selv, uten å føle forpliktelser til mann, barn eller husholdersken.

Hun leier seg inn på et forsoffent hotellrom på i London, og her sitter hun og ser i veggen eller ut vinduet hele dagen, før hun reiser hjem til familien sin.
Når mannen finner ut av hva hun holder på med, tror han at hun er utro, noe hun sier at hun er, for hun er skamfull over sitt behov for å være alene. Han innrømmer at også han har en på si, og foreslår at de fire skal gå ut sammen. Dette blir for mye for Susan, og hun leier rommet en siste gang, hvor hun skrur gassen på fullt og tar livet av seg.

Alice Munro - Råmateriale
Novelledronningen over alle, Alice Munro født i Wingham, Canada i 1931. Jeg har lest Bjørnen gikk over fjellet som jeg likte godt, og Uvennskap, vennskap som ikke falt i smak. Denne novellen derimot likte jeg veldig godt.

Råmateriale er i likhet med Lessings novelle en sterk feministisk tekst. Hovedpersonen er en middelaldrende kvinne som på et vis ser tilbake på livet sitt. I sin ungdom var hun sammen med Hugo og fikk et barn med ham. Han gikk raskt videre i livet fikk seks barn til med to forskjellige kvinner, og utviklet sin forfatterkariere. Vår kvinne er en reflektert observatør av menneskesinnet, og hun gjør seg sine tanker om hvordan hun selv, og andre (kvinner) kommer til kort overfor mennene, uten å legge skylden på mennene.

Novellen er forholdsvis kort og raskt å lese, siden den er handlingsmettet og har en viss nerve. Gjennom flere tilbakeblikk gir hun oss bilder som fortsetter å sveve bak netthinnen etter endt lesning, og selv kjenner jeg meg litt avkledd.

Illustrasjon fra boken til novellen Haikeleken 

Milan Kundera - Haikeleken
Du kjenner sikkert til denne tsjekkiske forfatterens roman Tilværelsens uutholdelige letthet, en roman som gjorde inntrykk på meg da jeg leste den. Haikeleken er hentet fra samlingen Latterlige kjærlighetshistorier, en tittel som antyder grunnstemningen i hans forfatterskap, hvor erotikkens detronisering er farget av ironi og filosofisk melankoli.

Haikeleken handler om et ungt par som reiser på en to ukers ferie. De kjører bil, og når han fyller bensin ved en øde bensinpumpe stikker hun ut i skogen for å tisse. Hun er blyg og selvbevisst, personlighetstrekk som den unge mannen setter pris på, men som hun selv finner gammelmodig og litt begrensende. Når hun kommer tilbake går hun langs veien, og later som hun er haiker når han kommer kjørende forbi. Når han plukker henne opp fortsetter de leken, noe som etterhvert blir ganske skjebnesvangert.

Den korte novellen får sagt mye om hvordan menneskesinnet takler sjalusien, den er bygget opp med en tydelig spenningskurve, som gjorde at jeg mot slutten ba en indre bønn om at de må få slutt på leken. Kundera bruker et fantastisk språk, litt gammelmodig, men det passer til leken de spiller.

Novellesamlingen Karavane har bidrag fra mange kjente novellekunstnere; Gustave Flaubert, Lev Tolstoj, Franz Kafka, Ernest Hemingway og mange flere. Jeg valgte meg tre noveller, som viste seg å ha et feministisk tilsnitt til felles (tilfeldig?) Boken finner sin vei tilbake til biblioteket, men jeg vil nok låne den igjen når jeg er mindre presset på tid, for med de tre novellene jeg har lest, viser Gordon Hølmebakk at han har gjort et glimrende utvalg blant verdenslitteraturens novelleforfattere.

Om muser og menn av Marta Breen

Hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Ikke så veldig, konkluderer Marta Breen. Igjen gir forfatteren oss en tankevekker, som får en til å reflektere over egen praksis og sende beundrende tanker til de kvinner som levde og kjempet før oss. Tidligere har jeg lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, to bøker som fikk høye score på terningen, noe Om muser og menn også får.

Forlaget om boken:
Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger.

Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.


Marta Breen vil ha oss ut av det trange kvinnerommet, og påpeker at Kvinnekampen (med stor K) i stor grad handler om å bryte seg inn i menns lukkede rom.

På en ryddig måte innleder hun med skildringer av kvinnelige forfatteres rom til å skrive gjennom historien. Vi hører om Virginia Woolf, Jane Austen og Sylvia Plath, på en måte som utdyper bildet jeg har av forfatterne ytterligere. At det ikke bare er meg som søker solitude er godt å vite, for denne "personlighetsforstyrrelsen" min føler jeg meg ofte alene om ☺

Det er lenge siden mannen ble sett på som familieforsørgeren og kvinnen som hjemmets engel, og heldigvis har denne samfunnsordenen endret seg radikalt. Å være en muse betyr å bli løftet opp som den som inspirerer kunstneren til kreativitet og som fremkaller følelser i ham som gjør at han kan skape genial kunst. Virkeligheten var for disse kvinnene alt annet enn glamorøs, og heldigvis frem mot vår tid begynte de å ville utøve sin egen kunst.

Marta Breen kommer med mange eksempler i boken sin, på hvordan kvinner også i dag blir fremstilt på en helt annen måte enn menn: "Menn kritiseres i all hovedsak for sine meninger, kvinner for sitt kjønn og utseende". 

Om muser og menn gir unge en fin innfallsport til feminismen, mens vi som har levd en stund blir minnet på at kampen fremdeles ikke er over. Hvem er jeg utenfor det mannlige blikket? spør Breen, og som hun kan spørre, dette er så treffsikkert at jeg rødmer her jeg sitter. Uten å ha reflektert over disse spørsmålene, er vi kvinner med på å holde takhøyden nede, og bevegelsesfriheten lav.

Tidligere har jeg hørt den uheldige benevnelsen "kulturkjerring" brukt, lansert av en medbergenser som ikke akkurat steg i gradene hos meg. Nå hører jeg for første gang om "kulturmannen", et uttrykk som svenske Lena Andersson er opp havet til, gjennom sin roman Rettstridig forføyning. Det er gode observasjoner Breen kommer med her, vel verdt et dypdykk!

Det var en fryd å se at mange av de bøker og forfattere Marta Breen trekker frem i Om muser og menn, er kjent for meg. Jeg fant Til værelse nitten på biblioteket, og fikk også lest denne, Doris Lessings skarpe kritikk til mannssamfunnet. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir hadde jeg nettopp lest om i Kobrahjerte, så det føltes maktpåliggende å få lest Beauvoir også, så den er jeg igang med.

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2019

Sider: 184 + noter

Kilde: Leseeksemplar

Business - ny krim fra Terje Bjøranger

Business er ikke Terje Bjøranger første utgivelse, han jobber til daglig som politiadvokat i Kripos og kan med den bakgrunnen gi en realistisk bakgrunn for sine kriminalhistorier. Jeg hadde ikke lest Barcode som kom ut i 2017, men det gikk fint å lese Business uten å ha lest den forrige boken.

Forlaget om boken:
En mann kommer inn i en blomsterbutikk på Aker Brygge. Drar fram en pistol og skyter kvinnen som ekspederer. Mannen setter bevisst fingeravtrykk og vinker til overvåkningskameraet. Likevel greier ikke politiet å identifisere morderen.

For politietterforsker Charlie Robertsen blir dette en reise inn i en mørk verden der menneskehandel er «big business», men hvem står bak og hvordan kan de komme unna uten å sette spor etter seg?


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar


Når vi først møter Charlie befinner han seg på Island, ett år etter han ble suspendert fra jobben og rømte fra livet sitt i Oslo. Kollega Lennart Ramberg trenger ham til den ferske mordsaken, og reiser oppover for å hente ham tilbake til jobben.

Vi blir også kjent med Kim som sitter i fengsel for drap. Han er en bekjent av Charlie, og når det er snakk om ham og også Charlies drepte kjæreste Mia, skjønner jeg at jeg kanskje skulle ha lest Barcode før jeg leste Business. Dette legger dog ikke noen demper på lesegleden min, og siden jeg har et par positive erfaringer med å lese "baklengs" kan det godt være jeg leser Barcode etterpå.

Dette er en kriminalhistorie hvor fokus er på selve etterforskningen. Vi er innom problematikk som omfatter menneskesmugling, tvangsekteskap og overgrep mot barn, tøffe tema som heldigvis presenteres på en måte så mageinnholdet holder seg på plass. Det vil si, enn så lenge, for mot slutten blir jeg direkte kvalm med tanke på om forholdene som skildres kan ha noe med virkeligheten å gjøre.

Språket og sjargongen passer godt til denne type kriminalhistorie, her er litt humor og en tøff tone, som jeg antar de har i politiet. Karakteroppbyggingen er veldig god, jeg blir fort glad i Lennart, Aicha og Charlie, og liker måten de er sammen på.

Business er en velskrevet krim helt uten språklige "hickups" eller andre ting å få kaffen i halsen av. Historien er troverdig, spennende og vel balansert med tanke på skildringer av etterforskning og karakterer. Anbefales på det varmeste!

Les gjerne Mycriminalmind sin flotte omtale av boken!

Vera av Anne Svärd

Vera er Anne Svärds fjerde utgivelse. Boken fikk en varm mottakelse da den kom ut i Sverige og er allerede oversatt til atten språk. Forfatteren fra Skåne er illustratør og kunstpedagog, og forhåpentligvis i full gang med å skrive oppfølgeren til Vera ☺

Forlaget om boken:
Under falskt navn kommer franske Sandrine fra krigens mørke til et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945. Hennes eneste bagasje er et ufødt barn hun ikke vil ha, og en hemmelighet som hun er forberedt på å gjøre hva som helst for å holde på.

Sju måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle legen Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli – en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.

Sandrine har kommet seg fra Frankrike, gjennom Polen og helt til trygge Sverige, bare for å bli innesperret i familien Ceders jerngrep. Hun er 17 han 33, når de gifter seg har de aldri tatt i hverandre, hva er det med dette paret? Historien om deres første møte kommer etterhvert, og når vi har fått det på det rene, tas vi med tilbake til Sandrines barndom.

Alt det jeg gjorde for og få lov til å leve. Uten å tenke på at jeg senere også skulle leve med det.

I fortsettelsen kryssklippes det sømløst mellom Sandrines hverdag i den nifse Cederfamilien, og forskjellige beskrivende hendelser tidligere i livet hennes.

Er hun medgjørlig eller livsfarlig, den fødende unge hustruen som ikke lager en lyd? Konene til Ivans tre brødre, og hans mor sirkulerer i utkanten av Sandrines oppmerksomhet. Hun har født lille Vera, et barn hun ikke vil ha noe med å gjøre, så det plager ikke henne at Ivan lar noen andre ta seg av henne.

Leseren oppdager litt etter litt hva det er med Ivan, men det er ikke før godt forbi halvveis at det som virkelig foregår åpenbarer seg. I mellomtiden har vi følt med Sandrine i hennes ensomhet, i den store klemmen hun er satt i, mellom svigermorens krav om et barn til, og mannens manglende vilje til å invitere henne opp i ektesengen.

Det er en spennende roman Anne Svärd har forfattet med Vera. Språket er sanselig og flott, og vakkert tolket og lest av Maria Sand. Det er ikke en "søtsupperoman" dette, men en uventet alvorlig historie om ensomhet, som også skildrer hvordan samfunnet vårt har utviklet seg de siste 70 - 80 årene. Slutten var en tanke åpen, og for en gangs skyld tenker jeg at her må det komme en oppfølger!

Vera anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 10:57

Kilde: Lytteeksemplar

Det er vakrest når det skumrer av Camilla Bøksle

Denne romanen skildrer alderdom og oppvekst i skjønn forening, men det er hovedpersonens barnebarn som er den som gjør sterkest inntrykk på meg. Dette er Camilla Bøksle sin debut som romanforfatter, en debut som gjør at jeg gleder meg til neste.

Forlaget om boken:
Camilla og farfar vandrer gjennom Kristiansands gater, gjennom barndommen til farfar, mimrer i gatene han gikk som barn. Han er på slutten av livet, hun snart midt i. Farfar forteller om en oppvekst forskjellig fra hennes egen, og gjennom deres tid sammen, gjennom hans minner og fortellinger, vokser et uventet vennskap frem.

Det er vakrest når det skumrer er en roman om familie og om å bli kjent med hverandre før det er for sent, en erindringsroman om de store linjene i livet – døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 14 februar 2019

Kilde: Leseeksemplar

Historien begynner tidlig, med farfars farfar som også het Birger. Vi hører om farfars oppvekst, hvor man kunne se mye elendighet i familiene i denne byen. Her er fattigdom, drukkenskap og psykisk sykdom, og alt ligger åpent for alle å se. Barna måtte stort sett klare seg selv, og ble i perioder skikket avgårde til familie i andre byer, av årsaker som ikke alltid var klare for barna.

I intervaller hører vi om dagliglivet til farfar, hvordan det arter seg nå, når han er blitt en gammel mann. "Her og nu er alt han har, gårsdagen finnes ikke og morgendagen er borte". Det er godt å lese hvordan Camilla tar seg av sin farfar, hvordan hun greier å sette seg inn i hans situasjon, og hvordan hun respekterer ham og finner små, enkle løsninger så hun kan bidra til at han får en fin hverdag.

Teksten er litt forvirrende, det tok tid før jeg fikk med meg tankesprangene, og de gangene det plutselig leses, drømmes eller resiteres. Språket er litt gammelmodig, eller er det den sørlandske dialekten som skinner gjennom, uvant er det i alle fall, men ganske fint.

Her er mange kontraster som når sjelslivet skildres på en øm og varsom måte, også avbrytes vi av Hitlerjugend og propagandamarsjer. Disse brå sprangene innimellom tolker jeg som den gamles litt forvirrede hjerne, som tar imot de impulser som dukker opp. Camilla justerer verdensbildet hans varsomt når de i hverdagen jobber seg gjennom sine små gjøremål. Vi vet lite om henne, men måten hun lar ham bruke tid der han trenger det, og det at hun føyer seg og tar hensyn, gjør henne til en minneverdig karakter, som det er verdt å ta lærdom av.

Det er vakrest når det skumrer er en dempet skildring av oppvekst i Norge, og om hvordan det kan oppleves når våre foreldre og besteforeldre begynner å trenge litt mer av vår omsorg og tid, enn det de har behøvd før. En roman jeg absolutt anbefaler videre!

Les for en god sak - Den internasjonale barnekreftdagen

I dag er det den 15 februar og Den internasjonale barnekreftdagen. Det finnes ikke noe bedre grunn til å bli sittende inne å lese, enn å skulle delta på Lines årlige utfording "Les for en god sak". 
Jeg har vært på jobb i dag, men kom hjem til ferdig middag og kake i kjøleskapet, så det tok ikke mange minuttene før jeg var i gang med lesingen. 

Etter å ha kost meg med krim (Business av Terje Bjøranger) et par timer tok jeg en pause hvor jeg fyrte i peisen og hentet meg et glass vin. Deretter tok jeg frem Nobelprisvinneren Wislawa Szymborskas diktsamling Livet er den eneste måten. Denne begynte jeg på i går, og det var med forventning jeg fortsatte lesingen av hennes nydelige dikt.

Som en avslutning på denne leseøkten tok jeg frem og begynte på Simone de Beauvoirs berømte roman Det annet kjønn, en roman jeg har kommet over som referanse i flere bøker jeg har lest i det siste, og som jeg er skikkelig nysgjerrig på.

Jeg donerer kr. 1,- pr leste side og håper å tangere rekorden fra 2015.

Skal du bare gi penger til èn god sak i år, så er dette lenken å besøke!

VIPPS 02099

de av Helle Helle

Det må bare innrømmes først som sist, jeg har kommet litt skjevt ut med Helle Helle. Hun skriver den type romaner som irriterer mer enn underholder, med sine hverdagsskildringer. Jeg opplever igjen og igjen handlingsforløpene hennes som platt, enkel og uhyre lite interessant, noe som føles som et handikap for meg, siden "hele" litteraturverden hyller Helle Helle og hennes romaner.

Forlaget om boken:
Mengden av innbo holdes naturlig nede, moren hennes kasserer med hard hånd, det er døde ting. Hun har en remse med alle adressene, moren hennes stikker fingrene i ørene, tørkleet faller fram i pannen. Det er rødt og blått og hvitt. Det er fra Sans Souci, det overlever.

I en provinsby på Lolland begynner en seksten år gammel jente på gymnaset. Moren hennes skulle egentlig ha vært på arbeid i forretningen på torget. Og datteren skulle egentlig ha vinket til moren på vei til bussen om morgenen. Men dette året er ingenting som det egentlig skal være.

de er en skildring av et mor–datter-forhold. Det er en fortelling om sykdom og kjærlighet og om å gå på gymnaset på åttitallet. Om ønsket om å kunne formulere seg i lengre setninger. Og det er en fortelling om å holde fast, og å slippe når man må. Med humor og alvor og dirrende ømhet skriver Helle Helle fram et portrett av en ung jente på vei inn i voksenlivet.

Da jeg to dager etter endt lesning satt og skulle skrive noen ord om boken, var det helt blankt, jeg husket ingenting fra handlingen. Jeg så til min store fortvilelse at jeg for en gangs skyld ikke hadde notert noe i kladdeboken min, og da jeg slo opp ved den eneste merkelappen jeg hadde satt i boken, viste det seg at den sto ved noe jeg hadde oppfattet som en skrivefeil. Denne typen "feil" skulle vise seg å være den første av flere, så jeg resignerte og tilskrev dette forfatterens ønske om å gjøre seg interessant.

Kusinen er litt hipp om happ. De klarer ikke bestemme seg, taxien kjører videre. Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke.

Marta Norheim kaller dette et uvanlig godt grep, mens for meg ble det en gjennomgående irritasjon i lesingen. Det er fantastisk å lese på forlagets side, sitatene som er klippet fra omtalene som har vært på trykk i landets aviser, for det er ikke bare NRK sin litteraturkritiker som som gir meg noe å tenke på.

Romanen begynner med noen setninger om en som bærer et blomkålhode. Når jeg etter 157 sider igjen blir konfrontert med dette blomkålhodet, blir det som en evighetsmaskin, for jeg blar uten stopp frem til første side og begynner å lese på nytt, på leting etter mening.

For å unngå å blamere meg ytterligere, vil jeg ikke si noe mer om boken. Som alltid her på bloggen, er det, en vanlig lesers opplevelse av boken som teller, og jeg må dessverre innrømme at dette gikk langt over mitt hode.

Les gjerne omtalen på bloggen Beathes bibliotek, hun kan sin Helle Helle, og har mye fornuftig å si om romanen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2018/på norsk 2019

Sider: 157

Kilde: Leseeksemplar

Penelopiaden av Margaret Atwood

Den greske dikteren Homer levde ca 800 år før vår tidsregning, og Odysseen er et av to episke dikt han blir husket for. Penelopiaden er Margaret Atwoods gjendiktning av den kjente myten om Penelope og Odyssevs, som sammen med andre gjendiktninger ble gitt ut som Myteserien. Selv syntes jeg dette var oppbyggende lesning, og romanen føyer seg inn i rekken av bøker jeg har lest i det siste, hvor sterke kvinner har en fremtredende rolle.

Forlaget om boken:
Historien er basert på legenden om Odyssevs og Penelope. Homers Odysseen er ikke den eneste versjonen av historien om Odyssevs som kommer hjem til sin ventende kone. De mytiske fortellingene som ligger til grunn for den ble opprinnelig fortalt muntlig, og det finnes derfor mange lokale varianter av den samme myten. Margaret Atwood har basert seg på andre versjoner enn Homers i sin gjenfortelling av denne myten. Nå er det Penelope som forteller, noe som gir oss et helt nytt perspektiv på den verdenskjente historien.

Forlag: Cappelen
Utgitt: 2005
Sider: 200
Kilde: Biblioteket


Når det er Penelope som forteller, sier det seg selv at dette blir en annen historien enn den Odyssevs selv ville fortalt. Innfallsvinkelen er spennende, og jeg kjenner at jeg verker etter å lese "originalen", for å se hvor forskjellene ligger.

De store linjene antar jeg er temmelig like. Penelope, datter av kong Ikarios av Sparta, blir giftet bort til Odyssevs av Ithaka som 15-åring. De får et barn, sønnen Telemakinos, men når han er ganske liten greier den fagre Helena av Troja å sende Odyssevs ut i den trojanske krigen. Han kriger i ti år, men problemene starter når de har fått bud om at følget hans er på retur, og de ikke dukker opp.

I de neste ti årene må Penelope holde et hundretalls beilere på armlengdes avstand. Alle vil ha henne, men er det hun som frister eller er det pengene hennes. Hun har styrt husstanden til å gi god avkastning, men disse frierne hennes gjør nesten kål på det hele. Telemakinos vokser opp, og også han slutter å følge morens direktiver. Han legger ut på en sjøreise for selv å se om han kan oppspore sin forsvunne far.

Dag etter dag bega jeg meg opp i øverste etasje på slottet og speidet ut over havnen. Dag etter dag, og ingenting å se. Noen ganger var det skip, men aldri det jeg lengtet etter å se. 

Med hjelp av kammerpikene sine holder hun frierne fra livet med å si at hun ikke kan gifte seg igjen før hun har vevd ferdig svigerfarens likklede. Kløktige som de var, brukte de natten til å rekke opp det de hadde vevd, og slik gikk tre år.

Når Odyssevs så endelig kommer, ti år etter han var ventet, og ser hvordan det står til hjemme, blir han arg, og tar sin hevn på aller verste måte. Han skyter Penelopes tolv næreste og kjæreste kammerpiker og tar livet av frierne på bestialske måter.

Penelopiaden er en grensesprengende roman, som spenner seg over tusenvis av år. Her gjelder bønner og offergaver, varsler blir mottatt fra orakler og gjenferd, her sendes beskjeder fra skyggeriket og innimellom blir vi minnet på at disse karakterene er guder, eller i det minste ånder av mennesker som har vært død i tusen år. Mor til Penelope skildres som en najade, en nymfe som er halvt fisk, og vi hører også om Poseidon, Zevs og Afrodite, kjente skikkelser fra den greske mytologien.

Historien er medrivende til tusen, og veldig underholdende. Penelope er en karakter en blir fort glad i, og selv om Odyssevs dreper hennes kjæreste venner når han kommer hjem, viser hun stor forsoning i gjenforeningen med sin ektemann.

Det var Marianne i ebokhyllami som først gjorde meg oppmerksom på Penelopiaden, les gjerne hennes fristende omtale. Beathe og jeg har lest boken samtidig, og også hun har skrevet en flott omtale, som er verdt å få med seg!

Drapet på kommandanten Bok I - mer magi fra Haruki Murakami

70 års jubilanten Haruki Murakami fengsler meg igjen og igjen. Dette er hans fjortende roman, og som tittelen tilsier, kommer det flere bøker i denne miniserien. Boken kommer i salg 15 februar, og du kan virkelig glede deg!

Forlaget om boken:
En trettiseks år gammel portrettmaler blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et hus oppe i fjellene. Huset har tilhørt en berømt gammel maler. Snart begynner det å skje merkelige ting. På loftet finner han et uhyggelig maleri, «Drapet på kommandanten», laget av den tidligere eieren. Han kan ikke slippe tanken på det. Funnet av bildet setter i gang en rekke av surrealistiske hendelser. Her inngår overnaturlige fenomener som på typisk Murakami-vis fører historien i bisarre retninger. Den navnløse fortelleren er, som mange av Murakamis figurer, en ensom ung mann som leter etter en retning i livet og i kjærligheten.

Forlag: Pax

Utgitt: 2019

Sider: 408

Kilde: Leseeks

Drapet på kommandanten minner på en måte lite om Murakamis tidligere bøker, til det er handlingen for "rett frem" og forståelig. Men han har fremdeles et element av vage fornemmelser, mytiske innslag hvor grensen mellom det virkelige og det imaginære til tider er godt skjult.

Hovedpersonen vår er en mann med høy integritet og vilje til å føre det liv han selv ønsker. Han har i lang tid malt portretter, og har sin egen arbeidsmåte og stil, som er godt likt blant gallerienes kunder. Når vi blir kjent med ham har han bestemt seg for å slutte å male portretter, men når han bor i nihonga-mesteren Tomohiko Amadas hus, langt ute i ødemarken, så skjer det ting, som snur opp ned på livet hans.

 Når han blir tilbudt en ublu sum for å male et siste portrett, føler han seg som en pensjonert leiemorder som ikke får være i fred for mafiaen. Han takker ja, noe som fører ham ut på nye veier.

Det var meg bjellene ringlet for. Det hadde jeg skjønt. Og med mindre jeg foretok meg noe, ville de antakelig fortsette å ringle i all evighet. Hver bidige natt skulle jeg frarøves min fredelige søvn og våkne med kvelningsfornemmelser. 

I denne romanen blir vi kjent med omstruktureringen av de japanske kunstformene, som fant sted i begynnelsen av forrige århundre. Innen malerkunst, litteratur, musikk og filosofi ble det vestlige integrert på en måte som skulle ivareta det ikke-vestlige. Vi hører om shintoh-helligdommer, om statuer og jizofigurer, og alt dette lærer vi gjennom å følge den spennende historien som Murakami skriver frem.

Eksempel på nihonga-teknikk

Handlingen er bygget opp av flere lag, hvor kommandanten har flere viktige roller, også levendegjort som legemliggjøringen av en idè. Den rike velgjøreren som ga ham i oppdrag å male portrettet hans, blir etterhvert en venn og medsammensvoren, og fortellerstemmen blir igjen forført til å utføre et oppdrag for ham. Hvem er denne mannen? og hva skjedde med kunstneren som eier huset han bor i, da han var i Østerrike på slutten av 30-tallet?

Haruki Murakami leverer igjen varene, har du lest noe han har skrevet før og likt det, kommer du til å elske Drapet på kommandanten. Jeg gleder meg til fortsettelsen, håper forlaget ikke  venter et helt år med å gi den ut☺

Resten av dagen av den prisvinnende forfatteren Kazuo Ishiguro

Kazuo Ishiguro kom til England fra Japan da han var fem år gammel. Han debuterte som romanforfatter i 1982, og har siden den gang skrevet en rekke prisvinnende romaner. I 2017 vant han Nobelprisen i litteratur, og da valgte jeg å lese hans roman Never let me go, som er å finne i 1001-boken, noe også Resten av dagen er ☺

Forlaget om handlingen:
Resten av dagen handler om butleren Stevens som så å si har gått i arv på lord Darlingtons gods. 
Nå har en amerikaner overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. 
Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? 

Etter å ha lest i underkant av hundre sider av denne boken, la jeg den vekk i noen dager, mens jeg undret meg over "what the fuss is all about". Jeg syntes den var på kanten til kjedelig, men da jeg tok den frem igjen, var lesehumøret et annet, og handlingen begynte å få litt snert over seg.

Det er en lavmælt historie dette her, skrevet i et gammelmodig og stivt språk, som passer perfekt til tidsånden og til butlerens stive snipp. De pene manerene og den stive etiketten sier mye om klasseskillet som preget første del av forrige århundre, mens amerikaneren som nå har overtatt lord Darlingtons gods, fører den nye tiden med seg i form av en godmodig tone.

Mens Stevens kjører gjennom Dorset, Somerset og Devon på sin vei mot sitt mål i Cornwall hører vi om hverdagen med servering og sølvpuss, og hvordan han øver på å respondere på vittige replikker ved å lytte til et radioprogram.

Tankene dreier seg også om spørsmålet "hva er en stor butler", en filosofering som kommer igjen i flere forskjellige settinger. Vi hører om hendelser i etterkant av første verdenskrig, og om detaljer rundt gamle lord Darlingtons holdninger til både jøder og nazister under og etter andre verdenskrig.

Det er i det hele tatt et flott bilde av det britiske imperiet som skildres her, sett med øynene til tjenerskapet og vanlige folk på pubber i små landsbyer.

Til tross for den rolige starten, ble handlingen etterhvert ganske så interessant. Jeg likte hvordan historien om Miss Kenton utviklet seg, og hvordan hans egen selvinnsikt så smått begynte å røre på seg. En ting er sikkert, dette blir ikke den siste boken jeg leser av Kazuo Ishiguro ☺

Andre bloggere om boken:
Tones bokmerke, Bentebing, Kleppanrova, Artemisias Verden

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1988/2017

Sider: 256

Kilde: Biblioteket

Alle elsket moren din av Toril Brekke

Etter å ha uforvarende kastet meg over en roman som viste seg å være en oppfølger, var det ingen vei utenom, jeg måtte lese boken som kom før Kobrahjerte. Til tross for omstokking av rekkefølgen, ble dette en flott leseopplevelse, men venter du i kø på biblioteket for å låne Kobrahjerte, anbefaler jeg den som ikke har lest Alle elsket moren din, å korte ventetiden med å lese denne.

Forlaget om handlingen:
Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 
"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 
Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. 

Livets største utfordring er å vokse opp, sier en av karakterene tidlig i denne romanen, en setning som ble med meg gjennom hele lesningen, og som oppsummerer romanen på en fin måte.

Med Kobrahjerte fersk i minne, er det en fryd for meg når kjente karakterer som Grim og Madeleine dukker opp i handlingen. Denne gangen som barn, i likhet med hovedpersonen Agathe. Innledningen tar oss med frem mot den familiekonstellasjonen jeg kjenner fra Kobrahjerte, men på veien får vi høre morfar fortelle fra gamledager, og i små hint aner vi at også mormor har en fortid, som annet enn Agathes klippe i livet.

Som barn blir Agathe tatt med på en kjøretur gjennom Detkrigsherjedetyskland. De voksne sa det så ofte på denne måten, at hun trodde landet de kjørte gjennom på vei til å besøke Madeleine i Frankrike, het det. Mormor og morfar er med på turen sørover, og i denne delen av romanen får vi et fint innblikk i forskjellen på de sofistikerte og verdensvante, i forhold til gjengen fra gamle Norge.

Romanens blikk er sett med et barns øyne, fra Agathe er ganske liten til hun er rundt 14. Til tross for at det er Agathe som er den tydelige hovedpersonen i romanen, så gjør den vanskelige relasjonen hun har med sin mor, også henne til en hovedperson.

Hva er det som skjer med mamma Veronica? hvilken uforløst frihet ligger ikke i denne karakteren? selv om hun ikke oppfører seg som en forventer av en mor, kan jeg ikke annet enn å synes synd i henne. Det er jo barnet og hennes sorger som burde gripe meg rundt hjerterota, men når denne romanen "traff meg", ble det den unge moras ufrihet som fengslet meg mest.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten. Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn. 

Agathe vokser opp, hun er bare 13-14 år mot slutten av romanen hvor hun allerede røyker, drikker og har begynt å utforske det seksuelle i seg selv. Urolighetene fra barndommens halvkvedede viser sitter i margen på henne, og spenningen som utløses etterhvert som hun får sine aha-opplevelser er formidabel.

Jeg kan ikke si annet enn at dette er stor romankunst. Toril Brekke gir oss et rikt persongalleri og en karakterutvikling som er helt formidabel. Bortsett fra et par sekvenser hvor barnets utforsking drøyer litt for langt etter min smak, så fengslet denne romanen meg enormt. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 334

Kilde: Biblioteket

Si at du er min av Elisabeth Noreback

Hvor går grensen mellom håp og galskap? Dette spørsmålet lar forfatteren oss tygge på gjennom hele denne fengslende thrilleren. Jeg har lyttet, mot slutten med vidåpne øyne, for selv om hovedpersonen har opplevd forferdelige ting i ungdommen, blir en aldri helt trygg på hvor en har henne.

Forlaget om handlingen:
Alle sa at hun hadde druknet. Stella vet at hun lever. Men noen gjør alt for å skjule sannheten.

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. «Si at du er min» er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Denne romanen inneholder tre fortellerstemmer, hvor Stella er en av dem. De to andre er Isabelle og hennes mor. Det veksles jevnt og trutt mellom stemmene, noe som driver romanen fremover i høyt tempo.

Som psykologisk thriller fungerer dette bra, leseren vet aldri hvem som evt. er ugjerningsmannen eller -kvinnen, og blir til siste time holdt på pinebenken. Til tross for at det fungerer, føles det som om jeg har lest boken før, noe som sikkert betyr at forfatteren skriver trygt og godt innenfor sjangeren.

Det er trist å høre om hva som skjedde den gangen Alice forsvant fra barnevognen, og ikke minst om hvordan dette har preget Stellas liv siden.

Karakterbyggingen i denne romanen er god, jeg tror på Isabelle og hennes utfordringer, samtidig som Stellas familie oppfører seg troverdig i forhold til den belastningen den forsvunne Alice har medført. De eneste som "overspiller" er politiet og noen kolleger, og et par ganger ergrer jeg meg over hvorfor Stella ikke forteller om ting hun har blitt utsatt for.

Boken er lest inn av tre innlesere som jeg tror jeg ikke har vært borti før. Stemmen til hun som er Stella er alt for slepen og teatralsk, mens de to andre fungerer kjempefint.

Si at du er min er bygget opp på en grundig og veloverveid måte, som ikke røper ugjerningsmannen. Her var noen ekle detaljer underveis, men det ble ikke utpreget skummelt før helt mot slutten, jeg er nesten glad at ikke hele boken hadde det trøkket.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 11:37

Kilde: Lytteeksemplar

Blodet i årene av Merete Morken Andersen

Det er ikke først og fremst Amalie Skrams diktning, som står i høysete i denne biografien, men hennes liv, og ikke minst hennes samtidige, som hun stiftet bekjentskap med. I høst deltok jeg på lanseringen av Blodet i årene, og i romjulen begynte jeg å "jobbe med" boken.

Forlaget om boken:
Amalie Skram stilte tre krav til en forfatters virke: Hun skal vise sannheten, skrive med medfølelse, og forsøke å forstå. Merete Morken Andersen tar henne på alvor i denne boken. 
Gjennom fem temaer, frihet, slekt, kjærlighet, galskap og død, fletter hun sammen brev, dagbøker, romaner og malerier, og skaper en polyfonisk collage, som veksler mellom ulike fortellergrep og fortellerstemmer. Ofte skyver hun Amalie Skram vekk fra scenen, og slipper andre til. Men målet er det samme. Å få verden til å tre frem, slik at det skal bli mulig å få øye på det store bildet.


Er du levende opptatt av litteratur, av å lære forfattere å kjenne og liker å trekke paralleller mellom forfatterens liv og hennes/hans arbeid, ja da er denne boken en skatt å ta med seg.

Her får leseren en kronologisk og skjematisk tilnærming til å forstå Amalie Skram og hennes tid. Boken har fem tematiske inndelinger; frihet, slekt, galskap, kjærlighet, død, og denne ryddige måten å sette sammen all informasjonen på, hjalp meg godt i leseprosessen.

I innledningen forteller forfatteren om hvordan hun har valgt å jobbe med stoffet, og hvordan hun vil presentere det. Amalie Skrams litterære og private bedrifter er godt dokumentert, hun skrev bøker, var på trykk i tidsskrifter og hadde en betydelig brevveksling med sin mann Erik.

Vi får høre om Amalie og Edvard Grieg, om hennes forhold til Nina, om Henrik Ibsen og hans bergenske kone Suzannah og om Bjørnstjerne Bjørnson og hans kone Karoline. Når vi beveger oss ut av Bergen blir vi også kjent med Hans Jæger som var så dødelig forelsket i Oda, som giftet seg med Christian Krogh, til Jægers store fortvilelse.

Samtidig som vi lærer denne tiden å kjenne, med lyder, lukter, kvinneliv og holdninger til det meste, så flettes inn Amalie Skrams følelsesliv og privatliv. Vi hører om de to sønnene hun fikk med August, om sjøreisene og skilsmissen. Så treffer hun Erik og får datteren Johanne. Som de fleste vet var hun innlagt på Gaustad og senere på asyl i København, og dette og mye annet skriver hun levende frem i bøkene sine.

Når Amalie er 17 år er Tippetue 62. Vi som kan Hellemyrsfolket ut og inn, og har fått trukket opp paralleller mellom bokverket og livet til Amalie, tror kanskje at vi vet det meste, men måten Morken Andersen forteller på i denne boken, viser enda tydeligere hvor dypt inn i hennes livserfaring  historiene hennes går.

Amalie hadde et mørke i seg som ikke utelukkende var dystert, men også fullt av liv og bevegelse. Skyggene hun fornemmet tok form av uskrevne regler, og dette skrev hun frem og gjorde dem virkelige. Hun hadde et sterkt behov for å føle mening i tilværelsen, og strakte seg derfor langt i sitt identitetsarbeid. Hun bygget relasjoner med alle mennesker rundt seg, noe som helt tydelig gjenspeiles i forfatterskapet hennes.

Tidslinjen er kronologisk, men denne boken er som en virvel. Den begynner i Tivoli, fem år etter hun forlot de halvstore sønnene sine for å slå seg ned med Erik Skram. Vi møter henne igjen som mye eldre, og som barn, noe som gjør Blodet i årene som en levende og veldig lettlest bok.

Har du lyst å høre om da Amalie feiret jul med Knut Hamsun, og om hvordan Hamsun hadde det, da han endelig fikk publisert sin første bok? Har du tidligere lest om Dr. Armauer Hansen og om DC Danielsen, da blir du nok som meg frydefull av å støte på dem også i denne biografien. Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten for Merete Morken Andersen sitt fantastiske arbeid med denne boken, og anbefaler den på det varmeste!

Som et unikt supplement til biografien lanserer hun Tidsånd, som rommer et enormt historisk materiale. Her kan du skreddersy tidslinjer basert på søk blant mer enn 6000 hendelser i skandinavisk kulturhistorie. Nettsiden tilbyr et omfattende bonusmateriale til Blodet i årene, for de som vil dypdykke i tematikken.

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2017

Sider: 544 + noter

Kilde: Leseeks

Klassekampens omtale av boken

Hadde jeg vinger - novellesamling av Margaret Skjelbred

Margaret Skjelbred har en lang rekke utgivelser bak seg, men Hadde jeg vinger er hennes første novellesamling. Jeg har tidligere lest både romaner, dikt og sonetter av henne, og har nå også frydet meg over de vakre novellene hun har tryllet frem.

Forlagets presentasjon:
En kvinne ligger for døden og ber datteren om å bli værende ved sengen. En jente kan ikke vente med å se venninnen sin igjen etter å ha vært syk noen dager. En gutt ser ikke hvor vondt han har det for kjærligheten til moren sin. Et ektepar sitter tett sammen på kirketrappen og minnes barnet de mistet. En gutt besvimer foran kvinnen i den røde folkevognen, hun som reiste og ble noe annet enn alle de andre i bygda.

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne.

Hadde jeg vinger er et knippe noveller som skildrer livet, slik vi kan kjenne det på kroppen. De er alle små historier hvor en liten tematikk kan skimtes, men det er mennesket og dets plass i verden som står i høysetet.

Det virker som at handlingen finner sted en god del år tilbake, noe som gir fortellingene et ferniss av ro, lavt tempo og ettertenksomhet. Ofte, men ikke alltid opplever vi det som skildres fra et barns syndpunkt, noe som også bidrar til dette litt tilbaketrukne. Når jeg leste befant jeg meg i historien, jeg var det trygge barnet som satt på et romslig fang, jeg var mottaker av kjærligheten som føltes betingelsesløs og ekte, og ikke minst, denne lille jenta som fikk læreren hjem på besøk, for en nerve!

I det skjulte kan en skimte tematikk som rommer konkrete ting som reservasjonsretten, selvmord og alkoholmisbruk, men det er relasjonene som skrives frem og de gode og såre følelsene, som opptar oppmerksomheten min.

Skjelbred har et nydelig språk, flotte karakterer og en måte å skrive noveller på som jeg liker. Her er det innledning og en liten spenningstopp, eller uventet slutt, som har en sammenheng med selve historien. Ett lite ordspill ble med meg ut av boken og inn i hverdagen:

Den som er imot, er en gulerot!

Beathe kaller novellesamlingen hjertevarm og skjør, og det kan jeg være enig i. Er du glad i noveller som rører ved noe i deg, bør du få med deg Hadde jeg vinger. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 150

Kilde: Leseeks

Hvite tenner av Zadie Smith

Hvite tenner forsøkte jeg å lese for noen år siden, uten at jeg fant ut av hva greien var med disse menneskene. Når jeg nå har lyttet til boken gikk det mye bedre, Fanny Vaagers stemme klinger godt i mine ører, og som alltid leser hun uten noe fixfaxeri. Boken kom ut i 2000, men er høyst aktuell også i dag. Hvite tenner finner du i 1001- bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.

Forlaget om boken:
Møt familien Jones, Iqbal og Chalfen. De er alle engelske på et eller annet vis og involvert i hverandres liv på alle tenkelige måter, personlig, politisk, historisk, genetisk. De møter med forskjellige hudfarge, forskjellig religion og har sine røtter på ulike sider av kolonitidens skillevegger.

Tre familiefedre står i fokus: Den engelske antihelten og eksterrengsyklisten Archibald Jones, inderen og restaurantsliteren Samad Iqbal og filantropen og genteknologen Marcus Chalfen. Når deres veier krysser hverandre, og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter. Hver på sin måte bryter den unge generasjonen med alt deres foreldre har basert sin eksistens på, og det hele kuliminerer nyttårsaften 1992 i en situasjon der genteknologi står mot ekstreme dyreverngrupper. Vil dette føre til verdens undergang, slik Clara Jones gamle mor og hennes venner i Jehovas vitner forventer?


Hvite tenner er en roman som med humor som virkemiddel forteller en historie til ettertanke. Vi møter et knippe mennesker med ulik kulturbakgrunn, vi er i 1974 i begynnelsen av fortellingen, og jeg rystes over hvor "rasistisk" tankegodset var på denne tiden. Historien strekker seg over tjue år, og favner to generasjoner.

Romanen er et konglomerat av historier, vi tas med tilbake i tid flere ganger, og får på den måten innsikt i hvordan noen av karakterene startet sin relasjon. Noen av bihistoriene er så lange at en nesten glemmer utgangspunktet, men etterhvert blir en bedre kjent med karakterene og forbindelsene blir tydeligere.

Tematikken endrer seg litt over tid, og i perioder får de forskjellige karakterene oppmerksomheten alene. Til tross for dette finnes de andre i periferien, og spesielt når barna blir store og får sine egne liv, bidrar deres historier til at dette blir en mangfoldig og spennende stykke lesning.

Vi får høre sannheten om emigranter fra tidligere kolonier av Storbritania, hvordan de tenker og føler og hvordan de streber å være tro mot seg selv, sin kultur og sine overbevisninger, og samtidig finne sin plass i samfunnet de er en del av i London.

Det er heftig å høre om hvordan den ene av tvillingguttene til Samal Iqbal blir sendt til hjemlandet Bangladesh for å lære tro og kultur, mens den andre blir igjen hjemme i London. Hva som skjer med disse to guttene, utgjør slutten av historien, en del av denne historien som viser at Zadie Smith var ganske tidlig ute i å skildre hva islamsk ideologisk påvirkning kan gjøre med unge menn.

Det er mange tråder å nøste opp, i en så lang og sammensatt roman som dette, men Smith gjør dette på en glimrende måte. Mot slutten er hovedpersonene sammen (på en måte) og etter å ha latt meg imponere over Irie`s enetale til familien, på bussen på vei til en stor sammenkomst, passet det meg utmerket å avslutte dette besøket i London med de forskjellige avslutningene vi blir presentert for.

Har du lyst å lese en fyldig handlingsreferat, kan du ta en titt her

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2000/på norsk & lyd 2018

Spilletid: 20:07

Kilde: Lytteeksemplar

Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg

Det er alltid spennende å utforske nye forfattere, og når de gjør en så spennende debut som det Klara Hveberg har gjort, kan jeg ikke annet enn å heie henne frem. Lene din ensomhet langsomt mot min er en vakker, men også morsom roman, om å finne sin egen plass i verden.

Forlaget om handlingen:
Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.
Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?


Dette er ikke en søtladen og klisjèaktig kjærlighetsroman, men en roman som skildrer den forbudte kjærligheten, den som ikke passer seg, og som helst burde unngås.

Hvordan lar man vær å elske noen eller noe, man elsker? I løpet av handlingen blir vi kjent med to hovedpersoner, men romanen er ikke delt på den klassiske måten med fortid- og nåtidshistorie. Rakel kjenner seg igjen i historien om Sofja Kovalevskaja, hun som ble den første kvinnelige professor i matematikk, og det er gjennom Rakels lesing om Sofja at sistnevntes historie vokser frem.

Vi følger Rakel i en periode på godt og vel tjue år. Hun prøver å forstå seg selv, og få finne mening og sammenheng i hendelser og relasjoner som kommer hennes vei. Interessene hennes er spisset mot musikk, litteratur og matematikk, og selv om jeg har litt angst for matte så var dette særdeles morsomt å lese om.

Når en leser mellom linjene tas vi med inn i en sanselig verden, som består av toner, lys, farger, tid og rom. Den ytre handlingen skildrer de såre følelsene av forelskelse som ikke blir mottatt som ønsket. Hun har også et litt vanskelig forhold til sin mor, dette syder liksom frem, uten å bli uttalt brutalt eller på en spesielt påtrengende måte, men det ligger der som et eget spenningslag.

"Nøysom oppdragelse er roten til alt forfall", sier Rakel en gang, en av flere påstander som har vokst i meg, i tiden etter jeg leste boken. Dette er i det hele tatt en nydelig roman, med ett handlingsforløp men med en historie i flere lag. Karakterene er suverent bygget opp, og handlingen drives frem av kjærlighetshistorien og av Klaras kamp mot skammen og skyldfølelsen hun har i seg.

Da jeg leste om Klara Hveberg etter endt lesning, så jeg at hun har mye til felles med hovedpersonen Rakel, både av bakgrunn og kanskje også utseende, så jeg føler at jeg har blitt kjent med henne, samtidig som jeg leste om Rakel.

Romanen anbefales for alle, men spesielt du som er glad i musikk, litteratur og matematikk vil fryde deg over denne lille perlen av en bok, som jeg gir full score på terningen. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 312

Kilde: Leseeksemplar