Månedsoppsummering for vakre mai

Starten på måneden ble særdeles travel, siden jeg feiret rund dag med brask og bram. Min herlige familie ga meg tur med Hurtigruten i 50-årsgave, så jeg har store ting å glede meg til i juni også. Det var ikke mye jeg fikk lest i mai, grunnet annet lesearbeid og mye aktivitet på trimfronten, men litt ble det jo.

Oversikt over det jeg leste i mai:

1. Jessica Schiefauer - Guttene -  4
2. Jørgen Brekke - Avgrunnsblikk - 5
3. Ida Lòrien Ringdal - Dette skjer ikke - 5
4. Petter Fergestad - Armageddonalgoritmen - 5
5. Orhan Pamuk - Kvinnen med rødt hår - 6
6. Pål Gerhard Olsen - Si bare ett ord - 4
7. Bernard Minier - Hvis helvete var av is - 5
8. Geir Tangen - Hjerteknuser - 6

Krim: 4
Romaner: 3
Dikt: 1

Etter å ha gått over til å lese mange flere romaner enn krim, flesker jeg til i mai med over 50% krim. Halvparten av bøkene er av norske forfattere, og jeg har lest to debutanter. Hamsun-prosjektet mitt lider litt, men jeg har bestemt meg for å lese Markens grøde i juni.

Denne måneden har virkelig fått fart på fjelljoggerne mine. Jeg er nesten i havn med trimprosjektet hvor jeg skal besøke de 57 hyttene på byfjellene, og har satt i gang neste prosjekt Ti-på-topp, som går ut på å besøke 10 topper i og rundt Bergen flest mulig ganger, mellom 10 mai og 10 oktober.

Av kulturelle innslag i måneden som har gått kan jeg nevne Åpningsfesten for KODE 1, Lærdal og Borgund stavkirke, Ibsen og Skam på Cornerteateret og besøk på Siljustøl. Jeg har sett to teaterstykker på DnS, Engler over Møhlenpris og Frode Gryttens Albert & Anna, men tiden strakk ikke til, så jeg har ikke blogget om dem.

Neste lesemåned er planlagt, om ikke ned til minste detalj, så har jeg ambisjoner om å sluttføre mitt Marcel Proust prosjekt, og få lest den siste, og syvende boken i På sporet av den tapte tid. Ellers vil jeg lese på nytt to bøker jeg har kjøpt i pocket John Hart sin Det siste barnet og Hjorth og Rosenfeldt sin første bok i serien om Sebastian Bergman, Dødens disippel.

Med det ønsker jeg alle leseglade en fin juni, med håp om mye sol og varmt vær :)

Hvis helvete var av is av Bernard Minier

Hvis helvete var av is er debutromanen til den franske tolleren Bernard Minier, som utkom i 2011. Han har mottatt en rekke priser for den, og boken er oversatt og utgitt i flere land. Hittil har han skrevet 4 bøker, og jeg håper flere blir oversatt til norsk, for dette var spennende greier!

Fra bakpå boken:
Kriminalførstebetjent Servaz kan ikke forstå at han blir kalt ut for et dødt dyr, men det er noe underlig ved denne forbrytelsen han ikke kan overse. Hestens hodeløse kropp er vrengt og hengt opp i isødet på 2000 meters høyde. Omtrent samtidig begynner en ung og nyutdannet psykolog på en psykiatrisk institusjon for ekstra farlige kriminelle. Institusjonen er svært strengt bevoktet. Når det blir oppdaget DNA-spor i hesteliket fra en av de aller farligste pasientene, blir det klart at det ikke lenger bare handler om en død hest. Få dager senere finner det første drapet sted. Marerittet har startet. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 632
Kilde: Leseeksemplar

Mer uhygge enn dette skal du lete lenge etter. Selv ble jeg sugd inn i handlingen fra første side, og holdt der til mysteriet var løst. Ved hjelp av virkemidler som øde landskap, mørke og utemmet vær, greier forfatteren å skape en historie som tar kvelertak på leseren. Det var nesten som jeg fikk litt klaustrofobiske tendenser innimellom, spesielt da Diane var nede i mørket i kjelleren av anstalten.

Det er i det hele tatt mye lusking og spionering, og vi vet aldri helt hvem som er på lag med hvem. Gamle synder dukker opp som mulig motiv for redslene som utspiller seg i nåtid, og hevntanken er nærliggende. I tillegg har vi med en psykiatrisk klinikk for spesielt syke mennesker å gjøre, mennesker som har gjort spesielt syke ting med andre mennesker, og som aldri skal settes fri igjen.

At denne galskapen har tilhold i vakre Pyreneene gir en nerve til romanen som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg har vært mye i høytliggende, trange og utilgjengelige alpelandsbyer, og vet at neste gang jeg er i disse traktene vil denne boken poppe opp i hodet på meg, og gi meg et skikkelig grøss....

Det er en glimrende debut Minier gjør med denne boken. Den har spennende karakterer, et godt språk og et plott med uventede vendinger og som holder godt på hemmelighetene. Skildringene av noen av ugjerningene kan være vanskelig å se for seg, men det er jo krim dette her , så litt slack må jeg slippe ut. Boken er lang, og kunne gjerne vært kortet ned noe i bakkant, men jeg kjedet meg aldri, og innspurten var skikkelig creepy. 

Har du lyst å skremme livskiten av deg selv, og aldri mer ha ønske om å gå opp i en gondolbane, så er dette boken å ta med seg på sommerferie ☺

Andre bloggere som har skrevet glimrende omtaler av boken:

Bjørnebok, Ebokhyllami og Artemisia

Hjerteknuser av Geir Tangen

I fjor sommer leste jeg Maestro, som var Geir Tangens debut som forfatter. Den gang ønsket jeg meg en pulsmåler da jeg leste, for å få bekreftet at pulsen ikke var under hundre en eneste gang, gjennom hele boken. Spenningen var derfor stor til om han greide det kunststykket igjen.

Forlagets omtale av boken:
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg selv Maestro, idet en ny kriminalsak skal ryster dem begge.
I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde forestilt seg: en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen sønn. 

Han var til stede på festen, og er den som nå blir siktet for drapet. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.



For å si det sånn, Geir Tangen har knust alle myter om den vanskelige andreboken. Om han har syntes den var vanskeligere å skrive, vet jeg ingenting om, men resultatet var i alle fall glimrende, med spenning som holdt denne leseren klistret til sidene.

Henvisninger til Maestro blir brukt til å skildre Lotte og Viljars beveggrunner og reaksjonsmønstre på et par steder, men du trenger ikke å ha lest den første boken for å ha glede av denne.

Stikkord for denne krimmen, må være dramatikk, action og tempo, her kommer vendepunktene tett, og leseren blir stadig vekk overrasket over hva historien avdekker. Primærhandlingen avdekker et røft ungdomsmiljø, med ungdommer som fester som om deres siste dag var kommet. I etterordet antyder Tangen, at leseren kanskje vil peke på overdrivelser når han skildrer det høyreekstreme miljøet, men skulle jeg satt fingeren på en overdrivelse måtte det ha vært dette ungdomsmiljøet, men det er nok min naivitet som snakker her.

Måten han har flettet sammen politiets etterforskning med Viljar og Jossen sin opprulling av saken, var glimrende. Ting ble belyst fra forskjellige vinkler, og vi slapp å få detaljene repetert.

Hjerteknuser er stram i regien, den er konsekvent gjennomført og alle løse tråder blir nennsomt samlet sammen til slutt. Skriveteknikk og språkføring er perfekt for denne typen historie, det er bare til å ta av seg hatten.

Noen av karakterene kjenner vi jo fra før, men de utvikler seg også gjennom denne boken. Uten å bruke lange innledninger på hver karakter, greier forfatteren å skape minneverdige karakterer. Det er noe hudløst over flere av dem, uten at de blir gjort stakkarslige av den grunn. Dette er mennesker jeg gleder meg til å treffe igjen, i den tredje og siste boken i serien.

Vil du lese en krim som holder deg fengslet fra første til siste side, som du til stadighet blir overrasket over og har vanskelig for å legge fra deg? Da er Hjerteknuser boken for deg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 414

Kilde: Lytteeksemplar

To nye hytter på byfjellene + innsjekk på Ti-på-topp

For første gang opp hele Hardbakkedalen

Turen i dag var av det tøffe slaget, og det er ikke noe å legge skjul på, at knærne mine kjente de 20 kilometerne godt. Vi startet turen med å gå rundt halve Svartediket, for så å gå opp Hardbakkadalen Dette er en bratt, bratt dal som starter der hvor Tarlebøveien starter. Først tok vår nysgjerrighet oss med inn i skogen, hvor vi startet med utforsking av kulturminner, før vi bakset oss frem til stien oppover, som endte oppe ved det enda brattere Borgaskaret. Dette skaret passerer vi på tvers hver gang vi går over Vidden (Ulriken - Fløyen), men jeg har aldri gått opp selve skaret.

Frode sitter på toppen av Borgaskaret og skuer utover Langelivannet

Borgaskaret midt på bildet, som er tatt fra Helgheim

Siden jeg ville sjekke inn på Vidden, måtte vi ta turen i retning Ulriken, for å komme bort til Bamsehi, hvor innsjekkingen ligger. De to hyttene vi hadde sett oss ut på denne turen ligger begge ved Langelivannet, så etter å ha snudd på femøringen vandret vi ned til den første hytten Grevbu.

Minnesmerke over falne i 2. verdenskrig - midt på Vidden

Eierne av Grevbu er ikke sikker på når hytten ble bygget, men en overtakelse i 1919 er dokumentert, så den er i alle fall over hundre år gammel. Hytten var mye brukt under krigen, men ikke før et år inn i fredsåret 1946 fikk den skader av et avblåst tak og en knust utedo. Nå er hytten eid av 1. Lone speidergruppe, men det er litt trist å lese at den kun blir besøkt et par ganger i året.

Grevbu

Grevbu sett fra Helgheim (litt zoomet)

Nærmeste nabo, hytten Helgheim ligger noen minutters gange langs Langelivannet. Hytten ligger nydelig til ved vannet, som dessverre for ivrige badenymfer er et drikkevann, så ingen bading her takk! Hytten ble bygget i 1905, og ble som så mange andre av byfjellshyttene benyttet som evakueringssted i april 1940. Den nåværende eieren, bergenskunstneren Kjeld Stub hadde sett seg ut denne hytten mange år tilbake, men måtte vente til 2009 før han endelig fikk kjøpt den.

Helgheim med sin idylliske utsikt over Langelivannet

Min private kaffekoker stiller alltid opp

Fra Helgheim går det en fin sti ned mot Tarlebøvannet. Denne er bratt, men utsikten er fin, og jeg nøt å ha sluppet å gå opp den laaaaange, kjedelige Tarlebøveien på denne turen, men kunne starte ved demningen.

Bratt men flott nedstigning til Tarlebøvannet

Turen videre gikk opp til Rundemanen og videre nordover fjellet, før vi gikk ned mot Storevannet og Skiveien. Her kunne vi se stien hvor alle 7-fjellsgåerne var på, og til tross for at vi har vært med på denne galeien i mange år, savnet vi det ikke. Vi var i dag like lenge på tur i fjellet som Frode bruker på 7-fjellsturen (6 timer) og med 20 kilometer og 30 000 skritt, var vi storfornøyd med å ha spart 1.200,- kroner, og en hel masse køgåing.

En liten bit kø på Sandviksfjellet 

Litt lite, men de fleste lokalkjente vil kunne se hvor vi har gått

Nå har vi besøkt tilsammen 53 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Si bare ett ord - en roman av Pål Gerhard Olsen

Jeg har tidligere lest noen av bøkene i Pål Gerhard Olsens krimserie om Aron Ask. Dette er ganske lenge siden (2009), så jeg ble litt overrasket da en roman av samme forfatter, dukket opp i postkassen min. Pål har skrevet en stor haug med bøker, og også andre ting enn krim, så jeg burde ikke bli overrasket over at det kom en roman fra hans penn.

Fra bakpå boken:
Anleggsgartneren Vidar Skauge befinner seg midt i livet. Han har mistet sin kone i kreft, og plages dessuten av tanker om at han på det personlige plan ikke har fått utrettet det han burde. Under et besøk på Nasjonalgalleriet legger han merke til en tenåringsgutt som oppslukt betrakter et relativt uanselig naturmaleri. Det viser seg at gutten er arameisk flyktning fra Irak, og har valgt stumhet som strategi stilt overfor det norske omsorgssamfunnet. Møtet med den tause gutten og psykiateren som behandler ham, gir støtet til en prosess som i løpet av noen høstmåneder fører til en omveltning i Vidars indre landskap.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Klassetilhørighet er det som preger første del av historien. Vidar er en blåsnipparbeider, en belest arbeidsmann, mens hans kone Ellen var fra en "finere" familie, med velutdannede og intellektuelle foreldre. Han savner sin døde kone, og jobber med å komme til terms med at hun er borte.

De har datteren Hedda sammen, og i innledningen drar han en tur og besøker henne i Trondheim hvor hun går på skole. Dette er en av mange steg til siden, i forhold til handlingslinjen, et annet sidesprang er noen tanker om Bjørn Wirkola.

Vidar kunne høre en knappenål falle når Wirkola hoppet. Det var helt, helt tyst. Wirkola var stillheten. Stillheten i hodet sitt. Stillheten i hjertet sitt. Workolas puls gikk ned like før et hopp. Han ble bare roligere og roligere. Det var som stillhetens og søvnens storvesir...

Når han kommer tilbake fra sitt besøk i Trondheim, avviser han en kvinne og oppsøker en annen. Dette er Rut, som er psykoterapeuten til George fra Nasjonalgalleriet, og vi blir bedre kjent med den arameiske gutten.

Vi hører om storhet og litenhet, om skyld og skam, om arbeidets lys og om å være der en skal være. Vidar er en reflektert mann, noe vi ikke skal tenke om en gartner som blåser løv, planter løker og bremser nedfallet på murer og benker. Eller?

En dag tar Vidar sin kollega Katja med seg hjem, for at hun skal få forsyne seg av Ellens garderobe. Kapitlet gir et fint bilde på utenforskap, fjernhet og ikke minst ensomheten, som finnes både i et ekteskap som ikke lenger fungerer, og i ensomme menneskers liv.

Pål Gerhard Olsen bruker små hendelsesforløp på rekke og rad for å eksemplifisere tematikken i romanen. Han har et vakkert og poetisk språk, og mange av setningene treffer meg dypt inn i hjerterota, men... det blir litt kjedelig.

Ikke før helt mot slutten av boken når George endelig snakker, skjer det noe som fanger min oppmerksomhet. Dessverre er denne sekvensen ikke lengre enn de andre digresjonene, og selv om disse 25 sidene appellerte sterkt til min lesesmak, blir det for lite substans i forhold til hvor lang romanen er.

Er du en tålmodig leser, som liker opphøyde tanker formidlet på en poetisk måte, og nøyer deg med en liten handlingssekvens om gangen, så er dette absolutt romanen for deg. Jeg personlig trenger en tydelig handling, uten så mange sidesteg og en god fremdrift, for at leseopplevelsen skal bli optimal. At dette er en estetisk sterkt roman er helt sikkert, så jeg er sikker på at jeg vil lese mange godord om denne boken etterhvert.

Langhelg i vakre, vakre Lærdal

Utsikt fra der hvor vi overnattet

Det er ikke ofte vi ligger på latsiden når en langhelg plutselig dukker opp. Torsdag morgen pakket vi i bilen og kjørte de 200 kilometerne inn til Lærdal og Storehaugen Opp. Jeg meldte meg på i turklassen, og fikk koselig følge oppover, mens Frode og Sondre stilte i konkurranseklassen. Etter løpet var vi en stor gjeng som grillet og skravlet hos Elisabeth, før vi kjørte tilbake til Lærdal Ferie og Fritidssenter, hvor vi skulle bo i to netter.

Sprekinger fra Varegg/Fjellgeitene på StorehaugenOpp 2017

Fredag morgen startet vi dagen med å prøve våre balansekunster i Lærdal Motorikpark. I tillegg til mange utfordringer innen balanse, kan du trene styrke og øve dine klatreferdigheter. Her er en tråbilbane som så veldig fristende, men med så mange ville unger omkring, turte jeg meg ikke utpå.

Det var gøy å trene balanse og muskler i Motorikparken i Lærdal

Etterpå leide gutta sykler og syklet hele veien fra Lærdal, rundt Galdane og tilbake. Jeg valgte å utforske Gamle Lærdalsøyri, med sitt særegne trehusmiljø og fargerike hager. Aller først besøkte jeg Løytnantsbryggja som var et knutepunkt for skipstrafikk til og fra Lærdal fra 1793, da det nye veisambandet åpnet. 7 av de mange sjøhusene som lå på rekke langs fjorden er tatt vare på, og er et vakkert skue for dagens turister.

Løytnansbrygga i Lærdal

Dypdykker du i historien til Lærdal, vil du finne mange godbiter. Jeg koste meg med å tusle sakte rundt blant de 170 små husene som utgjør «gamlebyen», som til alt hell har fått stå i fred, da tettstedet ble utviklet i moderne tid. Heldigvis har de vett til å ta vare på sin kulturhistoriske arv, og det virker som alle som bor i disse husene er sitt ansvar bevisst. Blomstringen er på sitt kraftigste akkurat nå, og jeg gikk berserk med kamera og frydet meg over de sterke fargene på alle trær og blomster.

Jeg så mange hus som hadde en arkitektur som liksom ikke passet helt inn i et lokalsamfunn på landet, som Gamlebanken. Banken ble ombygd fra krambu i 1926 av arkitekt Lindstrøm, en mann født i Lærdal men som bodde i Bergen.

Gamlebanken

Etter en runde i Lærdal satte jeg meg i bilen og kjørte mot Borgund. Jeg har tidligere vært utenfor og beundret den gamle kirken som er bygget i 1183, men benyttet denne gangen muligheten til å kjøpe billett, og besøke både kirken og besøkssenteret.

Inni kirken som er mye mindre inni enn det ser ut til fra utsiden

Detalj fra kirken

Av de 1000 stavkirkene som ble bygget rundt i verden på midten av 1100-tallet, er det bare 28 stykker igjen, og alle disse er i Norge. Borgund er den av disse kirkene som har overlevd uten større endringer, så her ligger mye historie i veggene. Tenk, vi befinner oss nå like etter vikingtiden var slutt, og bare 30 år etter at den katolske kirken i Norge fikk egen erkebiskop direkte under paven i Roma.

Den lille utstillingen man betalte for var interessant, men liten i forhold til bygningen

Inne i besøkssenteret har de et stille rom, sparsommelig belyst og med klangfull musikk. Her var det godt å sitte ned, og lese brosjyren som skildrer hva du ser, og ikke minst hva du ikke ser og hører.

Borgund besøkssenter har flott butikk og kafè

Det ble noen kilometer i dag også gitt, selv jeg som brukte bilen klarte målet mitt på skrittelleren som nå er bikket femtentusen. Sondre oppdaget en tennisbane som måtte testes ut, mens jeg fikk litt tid til å lese Geir Tangens Hjerteknuser som jeg er midt inni. 

Etter å ha drukket kaffe sammen kjørte jeg bak dem og tok bilde i fart 

På kvelden spiste vi en fortreffelig middag på Strandsitjaren, restauranten på Lærdal Ferie og Fritidssenter. Kjøkkensjefen, italieneren Sergio både tok i mot bestilling, laget mat og serverte, og vi var imponert over alle tre hovedrettene, og ikke minst desserten. Hans hjemmelagede semifreddo med dadler og mandler var så god at jeg måtte spørre om han hadde laget den selv, og det hadde han, fortalte han med et stolt smil 🙂

Åpningsfest for KODE 1 - og arrangement med KODE kunstklubb

KODE 1  - like ved Musikkpaviljongen i Bergen sentrum

KODE 1 er Kunstmuseene i Bergens bygning for kunsthåndverk og design. Museets samling av kunsthåndverk og design, teller mer enn 35.000 gjenstander.

Denne "Permanente Udstillingsbygning" åpnet i 1896. Bygningen ble på folkemunne hetende «Permanenten». De to siste årene har bygningen gjennomgått en omfattende rehabilitering, og da det i går åpnet igjen, fikk vi se et praktmuseum, der bygningen og samlingen er mer tilgjengelig for publikum enn tidligere, med kunst i alle rom.

Når KODE 1 åpner nå i mai, er det med nye presentasjoner av Sølvskatten og Singersamlingen, i tillegg en utstilling med H.M. Dronnings Sonjas kunst. Senere vil museets utstilling med sørøstasiatisk kunst og nye utstillinger med kunsthåndverk og design åpne. Klikk gjerne på linkene for å lese om disse utstillingene, det er spennende lesning!

KODE 1 har nyskapende studiemagasiner, der kunstgjenstander fyller restaurant, resepsjon og konferanserom. Bygningen har en museumsbutikk med fokus på design og interiør, formidlingsrom til barn, og en kombinert fest- og konferansesal.

Jeg fryder meg over å være medlem av KODE kunstklubb, og var også tilstede på åpningen av kunstmuseet i går kveld. Både direktøren for KODE, danske Karin Hindsbo og ordføreren i Bergen holdt tale, før selveste statsministeren talte og erklærte bygget for åpnet. De hadde kulturelle innslag med dikt og musikk, før festen tok av utpå kvelden.

Tar du en titt her, kan du få en liten titt inn i den flotte åpningen, med Erlend O. Nødtvedt sin diktlesning og mye mer.

I dag inviterte KODE kunstklubb til en privat omvisning for kunstklubbmedlemmer. Til tross for at det er en amatør på kunstfronten som skriver her, så hadde jeg stor glede av begge arrangementene, og hadde stort utbytte av alt jeg lærte. Ikke visste jeg at så mange er medlem av kunstklubben, og KODE selv var en smule overrasket over hvor mange fremmøtte det var i dag. De greide å lirke inn mange flere enn det var satt frem stoler til, og de som ble stående ute i gangen fikk høre det som ble sagt i høytalerne i bygget.

Et spennende rom med mye bergenshistorie, som jeg gleder meg til å besøke igjen

En omvisning var det ikke akkurat, for all pratingen foregikk i Festsalen, hvorpå vi fikk gå rundt på egenhånd og se på kunsten. Først fortalte førstekonservator Anne Britt Ylvisåker engasjert og morsomt, om de moderne studiomagasinene, som er åpnet opp så publikum kan se hva som finnes på museets lager. Ved å åpne opp magasinene får publikum innblikk i museets arbeid på en helt ny måte.
KODE 1 er i det hele tatt blitt et lyst og åpent bygg som det føles godt å bevege seg rundt i.

Til tross for at jeg var innom H.M. Dronning Sonjas utstilling Underveis i går var jeg innom her i dag også, etter jeg hadde hørt konservator Frode Sandvik prate om utstillingen. Dronningen er opptatt av grafikk og keramikk, og det er mest denne type verker hun har med i utstillingen. Sandvik fortalte også om Dronningens utrettelige og mangeårige arbeid for kunsten, og hvordan hun de siste årene får formidlet sin egen kunst. Det var spennende å høre på Sandvik, som helt tydelig har mye kunnskap om Dronningens kunst.

Etter foredragene fikk jeg et glass Proseco i hånden, og kunne tusle rundt å se på kunsten. Jeg besøkte Sølvskatten og Underveis, og gikk også inn i det lille rommet hvor et studiomagasin med en flott blandemaskin har fått plass.

Dronningens krukker minner meg litt om Magne Furuholmen sine på cruiceskipet vårt 

Skulle gjerne hatt litt dronningkunst på veggen jeg 

En ugle av Picasso og Dronningens bilder, som blir studert nøye

Til sist gikk jeg ned i kjelleren hvor butikken og restauranten finnes, og i Bien restaurant fikk jeg også øye på studiomagasiner fra museet. Den nydelige duften fra det åpne kjøkkenet fikk meg til å ile ut derfra, før sulten tok overhånd 🙂

Selfie

Armageddonalgoritmen av Petter Fergestad

Debutromanen til 78 år gamle Petter Fergestad er bygget på hans egen kunnskap innen elektroteknikk. Han har jobbet med bølgefenomener, matematikk og teknologiutvikling i en mannsalder, og har med dette fundamentet, skrevet en spennende krim.

Fra bakpå boken:
Er Gud matematiker? Forsker Leif Linge har utviklet en algoritme som beviser at klimakrisen ikke er menneskeskapt. I det vitenskapelige miljøet blir han latterliggjort. I Pastor Lunds sekt blir han en helt. Samtidig rammer uhyggen Drammen. Flere personer blir borte på mystisk vis. Pastoren mener endetiden er nær, og at de vranglærde tas først. Han vil samarbeide med Linge om å bevise det, og en eksplosiv allianse oppstår. Etter hvert som saken rulles opp, avsløres et spill av mørke krefter. Og da Leif Linge innleder et forhold til pastorens datter, er det duket for komplikasjoner. Det er duket for Armageddon.


De lærde strides, som det heter, om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og det er ikke tvil om at det er mange organisasjoner som skor seg på teorien om at forbruket vårt og måten vi lever på, vil komme til å utslette kloden.

Armageddonalgoritmen tar ikke stilling til dette spørsmålet, men lufter forsiktig tanken på at historien vil gå sin gang, uansett hvordan vi mennesker oppfører oss.

Handlingen gir tanken flere ting å gruble på. Uten at det går på bekostning av troverdigheten, greier Fergestad å gi en engel en stor rolle i handlingen. Er du åpen for at illusjoner, hologrammer og telepresence, er ting som forekommer, vil du ha ekstra stort utbytte av denne boken.

Et annet tema vi er innom i denne fortellingen, er menneskets psyke. Ola Linge er en forvirret mann, som ikke skjønner hva som skjer i livet hans. Han er ofte psykotisk og tror ikke alltid på, at det han ser er virkeligheten.  Derfor stoler han heller ikke på, at han ikke har gjort det de beskylder ham for. Vi møter også pastor Lund, som er leder for sekten Profetens brødre, og med ham i kulissene begynner ting å skje.

Etter Leif Linge presenterer algoritmen, som kan forutsi kriminalitet og terror, settes krefter i sving for å få tak i denne. I bokens begynnelse har allerede en imam forsvunnet, og to mennesker til skal forsvinne sporløst, før politiet kommer på banen.

Petter Fergestad har flettet sammen en god historie som belyser flere tema. Boken er godt skrevet, handlingen foregår kronologisk uten lange innledende deler, så tempo er høyt og handlingsdrevet. Det filosofiske spørsmålet som belyses mot slutten er interessant, men jeg vil unngå å nevne hva det handler om, for å ikke røpe løsningen på gåten.

Til tross for at algoritmer ikke er noe jeg vet mye om, kunne jeg nesten ønske meg litt mer om dette, men i mine øyne er det en god bok når jeg etter endt lesing vil lære mer om et tema. Gratulerer til Petter Fergestad med flott debut, boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Forfatterdrøm

Utgitt: 2017

Sider: 333

Kilde: Leseeksemplar

FløyenOpp - Tipåtopp og en ny hytte i samlingen

Været tok en U-sving da vi var på toppen og temperaturen sank 8 grader på no time

En travel og innholdsrik lørdag er forbi. Etter å ha hentet gemalen på Flesland, parkerte vi i byen, og jeg la i vei oppover mot Fløyen. En time senere kom han 300 andre sprekinger løpende, med nummer på brystet. Det er også et barneløp på Fløyen, hvor over 100 barn deltok.
Jeg lekte som vanlig paparatzi og fotograferte løperne på toppen. Vinnerne løper strekningen fra Vågsallmenningen til Fløyen på henholdsvis 15:57 og 14:14, noe som er helt ufattelig for en somlepave som meg.

Et lite knippe sprekinger som var med og løp FløyenOpp i dag

Neste punkt på programmet var å skaffe seg et sjekk-inn på Tipåtopp. I en hel uke nå, har jeg greid å komme meg til topps hver dag, så jeg kan skryte på meg 7 sjekk-inn siden åpningen av konkurransen 10 mai. Heldigvis har jeg kultur-ting på programmet til uken, så beina får hvilt seg litt til torsdagens Storhaugen Opp i Lærdal.

Siste klippestasjon for 7-fjellsturen er sjekk inn på dette turmålet

Etter vi hadde sjekket inn på Sandviksfjellet gikk vi videre for å skaffe hytte nummer 51 til samlingen. Tindeborg ligger øst for Store Tindevannet, og går du innover stien fra Rundemanen så pass på at du ikke går for langt før du begynner å se etter hytten på venstre side av stien.

Tindeborg lå nær stien men godt gjemt for tilfeldige forbipasserende 

Tindeborg ble bygget i 1908 og hadde opprinnelig en grunnflate på 4,5 x 3 meter. Hytten har vært i bruk hele sin levetid, og har opplevd å bli utvidet og pepret med granatsplinter under krigen. Tindeborg har hatt mange eiere, og av det jeg kan se fra bildet i boken, tar dagens eier seg godt av den, for den er nydelig pusset opp, også innvendig.

Nå har vi besøkt tilsammen 51 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Det er ikke lett å huske navnene på alle 57 hyttene, så på returen i dag var vi innom Platou og kjøpte Styrkeprøven-Rett-Vest sitt kart, så nå skal jeg bruke kvelden på å prikke inn alle hyttene. Det er veldig gøy å gå på tur når en vet hva vannene, dalene, toppene og ikke minst, hyttene man går forbi heter.

Vardebu og Ulvehylet - to hytter på Ulriken

Varden på Ulriken - den høyeste toppen på Byfjellene 643 moh.

Disse to hyttene har vi gått forbi de gangene vi har samlet hytter på Ulriken, rett og slett fordi de ligger så nær Ulrikens topp. Vi har vært så ivrig etter å lange i vei på tur, at før vi har visst ordet av det, har vi passert og kommet godt på vei. Denne gangen var disse hyttene målet for turen, så bremsene ble satt på, men sannelig gikk jeg ikke forbi denne gangen også.

Etter å ha vært innom både Fjellsol og Stormfuglen fant jeg endelig ut av det og fikk øye på Ulvehylet. Denne hytten ble oppført av to ungdommer, og en av dem, Villy Vatne brukte Ulvehylet til han ble nærmere 90 år. Han gikk bort i fjor sommer, og må være den av alle hytteeierne jeg har lest om i boken som har eid og brukt hytten selv i alle år. I boken min kan jeg lese at guttene under krigen satt i hytten under et stort flyangrep med luftskyts over byen, noe som må ha vært en uforglemmelig opplevelse.

Ulvehylet 

Den andre hytten jeg hadde peilet meg ut til kveldens tur var Vardebu. Denne ligger like under den høyeste toppen på Byfjellene, altså Ulrikstoppen som er markert med en varde like bak det de fleste forbinder med Ulriken. Like bak, betyr rett bak. Jeg gikk alt for langt, før jeg begynte å se meg om etter disse to hyttene, så pass på!

Vardebu sto ferdig i 1938, og også denne hytten er bygget av en ung vennegjeng. Hytten ble mye brukt under krigen, og tre kraftige granatnedslag medførte store skader på hytten. Vardebu eies fremdeles av familien til en av dem som opprinnelig bygget hytten.

Vardebu som speiler seg i vannet like under Ulriksvarden

Det er ingenting å si på utsikten

... eller underholdningen 🙂

Begge disse hyttene ligger godt gjemt i terrenget, men ser du litt bak deg når du går på vidde-stien, så vil du få øye på Ulvehylet i alle fall.
Skal du som meg opp på Ulrikstoppen og sjekke inn for Ti-på-topp-Bergen, så vil du få øye på Vardebu, der den ligger idyllisk og speiler seg i vannet.

Nå har vi besøkt tilsammen 50 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Kvinnen med rødt hår av Orhan Pamuk

Kunne du tenke deg en stor saftig bit av Tyrkia, sammen med en liten smakebit av iransk mytologi? da er Orhan Pamuks siste roman noe for deg. Jeg likte Kvinnen med rødt hår veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Forlagets presentasjon: 
«Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Kvinnen med rødt hår er en nydelig fortelling om far/sønn-forhold og om anger. Smerten over ikke å få barn står sterkt i siste del av historien, og blir et speil i forhold til resten av handlingen.

I første del er Cem en ung gutt som respekterer sin brønnmester og jobber hardt for å tjene penger til utdannelse. Her er flere spenningstopper i denne delen, og spesielt slutten på del en tok pusten fra meg. Det er i denne delen han blir kjent med Kvinnen med rødt hår, og minnene om henne skal følge ham hele livet.

I del to har han begynt på universitetet og vi følger ham i det daglige, men også i hans kvaler over å ha sviktet brønnmesteren, for flere år siden. Han har fortalt noen løgner i sitt unge liv, som veier tungt på hans skuldre, og preger måten han tenker og oppfører seg på.

Vi er i et moderne Tyrkia, hvor første del finner sted på 80-tallet. Vi får høre om samtidig politikk, om politisk eksil og militærkupp og om islamister og eu-tilhengere som er på kollisjonskurs. I denne romanen får vi oppleve et Tyrkia i forrykende utvikling, og forfatteren tar oss med til et Istanbul som opplever voksesmerter. Til tross for denne raske utviklingen som kunne manifestert seg som støy i boken, har den en neddempet stemning, med melankolske og ettertenksomme tilsnitt.

Det er spennende at forfatteren plasserer myten om Kong Ødipus parallelt med iransk mytologi og sagnet om Rostam som drepte sin sønn Sohrab. Han greier å tegne et fullstendig nydelig bilde, ved hjelp av disse to mytene og hovedpersonens forhold til sin egen far, mor og barnet som aldri kommer.

Underveis i boken skjønte jeg hvor hen det bar, så vendepunktene i boken kom ikke overraskende på. Disse dårlig gjemte avsløringene ødela ikke for intensiteten i historien, for i denne romanen opplever vi flere kriser og følelsesmessige oppgjør. Handlingen bringer i fokus, etiske valg og moralsk styrke, noe som er romanens hovedstyrke, mer enn spenningen i plottet.

Jeg lyttet og lyttet og fikk ikke nok. Øystein Røger leser på en fortreffelig måte, og selv om jeg normalt liker at innleserne leser fort og effektivt, hadde jeg lyst å be Øystein bremse litt. 
Boken har jeg liggende, så jeg kunne jo gått over til å lese selv, men jeg nøt lytteopplevelsen og ville ikke at den skulle stoppe. 


Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 20147

Lyttetid: 6 timer og 42 min.

Kilde: Lytteeksemplar

På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av samme bok!