Oppsummering for oktober

Utdrag fra plankegjerdet utenfor Litteraturhuset i Bergen

For en høst, tørt, tørt, tørt for å avslutte med syndefloden XXL. Ja, ja...  ikke farlig for oss som leser bøker, vi får jo endelig sitte inne med god samvittighet og bare nyte. Jeg gjør oppsummeringen min kort og grei.

Bøker lest i oktober:

1. Gunnar Staalesen - Ingen er så trygg i fare - 5
2. Lars Mytting - Svøm med dem som drukner - 6
3. Eivind H. Evjemo - Velkommen til oss - 4
4. Sarah Lark - Maorienes sang - 4
5. Cecilia Samartin - Los Peregrinos - 4
6. Aina Basso - Finne ly - 6
7. Lise Farfang Grimnes - Kaoshjerte - 5
8. Chris Tvedt og Elisabet Gulbrandsen - 5
9. Nils Henrik Smith - Se ilden lyse over jord - 5
10. Geir Stian Ulstein - En vakker dag - 6
11. Agnes Ravatn - Operasjon Sjølvdisiplin - 5
12. Jennifer McMahon - Vinterfolket - 4
13. Kristin Marja Baldursdottir - Kantate - 4
14. Lauren Child - Se meg inn i øynene - 4

Bortsett fra den siste som kommer, så har jeg skrevet om alle bøkene jeg har lest. 8 av 14 bøker er norske av året, og to av dem skal definitivt nomineres til Bokbloggerprisen. Der slutter jeg å være "flink pike", for jeg har ikke lest engelske bøker eller noveller, men to på nynorsk, og det teller jo i min bok. Jeg er veldig fornøyd med å være nedi 14 bøker, kanskje jeg klarer å presse meg ned i 12 i november?

Jeg har vært på "Forfatterne kommer" med Gyldendal denne måneden og på lanseringen av Runar Jordåens bok om Wilhelm F.K. Christie. 

På torsdag hørte og så jeg, Aina Basso på Litteraturhuset. Det var veldig kjekt å høre henne snakke om Finne ly, selv om hun ble intervjuet av en dame som var veldig opptatt av å formidle til publikum hvor flink hun hadde vært å lese boken. (Kan ikke de som intervjuer forfattere om bøker skjønne at det er forfatterne vi er det for å høre snakke, ikke intervjueren? Still korte spørsmål som tillater lange svar....) 

På direkten etterpå, var jeg med på en lansering av boken Street Art Bergen, en omtale av den boken kommer senere. 

Nå står november for døren. Jeg har konkrete leseplaner, og håper å klare å holde meg til planen. Gleder meg vilt til bokbloggerjulebordet her i Bergen, håper flere melder sin interesse, så langt ser det ut til at vi er 5 eller 6 stykker. Sjekk ut facebook! 

Kantate av Kristin Marja Baldursdottir

Leste du bøkene om Karitas, så er jeg sikker på at du er spent på denne nye boken til forfatteren. Denne romanen er ikke omfattende på samme måte som Karitas, men tar deg med inn i dynamikken i en familie. Forventer du samme type bok som Karitas, vil du nok bli skuffet, forfatteren har klart å gjøre noe helt annet.

Dette sier forlaget om boken:
På metroen i Paris oppdager en fotograf et vakkert islandsk par, og trykker på utløseren. Bildet skal komme til å avgjøre skjebner - ikke der og da, men et annet sted og senere.

Hos hotelleieren Gylfi på Island er alt tilsynelatende stille. Men plantene som kona Nanna steller, vokser ukontrollert, og Nanna har mistet oversikten. Gylfis onkel Finnur har en liknende følelse når det gjelder hotellets regnskaper; det er noe som ikke stemmer.

Da Gylfi lar den stillfarne utenlandske fotografen flytte inn i kjellerleiligheten hjemme hos ham og Nanna, oppstår det en knute på en ellers ulastelig tråd. En katastrofe er i anmarsj.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke akkurat si at jeg nikker gjenkjennende til den baksideteksten. Det trenger nødvendigvis ikke si så mye om boken, men når jeg sitter og skal skrive om den, skjønner jeg hvorfor de ikke har greid å formidle essensen av romanen. Hun bruker et lyrisk språk som gir åpninger for fortolkninger. Dramatikken kommer i små snutter, og finnes i følelsene til karakterene som er med. Plottet er heller ullent, og det var ikke før godt inn i andre halvdel at jeg greide å nøste sammen så pass mye av trådene at jeg følte at her var en handling.

Vi blir kjent med en liten håndfull mennesker, men karakteroppbygningen er så svak at jeg så meg nødt til å finne frem notatblokken min og skrive noen stikkord. Skuespilleren Hjalmar er skilt og har to barn. Han har lite penger og bor hjemme hos sin og Gylfis mor Ingdis. Gylfi sitter bedre i det for han har giftet seg inn i familien til Nanna, som driver et hotell. De har en adoptivdatter Senna, og selv om hun nesten ikke er med i historien, synes jeg det er denne karakteren som er mest interessant. Hun må jobbe som stuepike, selv om det er hun som skal ta over hotellet når hun blir voksen. Noen grusomme ord blir slengt i henne, og hennes verden raser.
I forbindelse med denne hendelsen får vi noen presise betraktninger, både fra Senna selv og hennes mor. Jeg kunne ønske at denne tråden ble bygget ut, på bekostning av andre som bare forsvant i "dimman".

Romanen skildrer situasjoner hvor relasjonene mellom familiemedlemmene blir satt på prøve. Dette oppleves ekte og dypfølt og er veldig gjenkjennelig. Mangelen på respekt for arbeid som er nedlagt, og en hang til misunnelse er problemstillinger som går igjen. Her er det ikke en hovedperson eller en stemme vi hører. Fokus og fortellerstemme skifter uten at det er merket, og overgangene kunne til tider være så brutale at det tok noen setninger før jeg skjønte hvem det var som hadde ordet. Direkte taler er heller ikke markert, noe som også bidro til at denne leseren måtte jobbe litt.

En viss nerve blir introdusert med denne fotografen som blir invitert inn i gruppen. Det er Gylfi som lar ham låne kjellerleiligheten, og sier ja til at han kan fotografere dem alle sammen. Tilstedeværelsen til denne fotografen gjør dem alle selvbevisst, og de litt mørkere sidene av deres personlighet trår frem. Fotografen stikker seg ut som farget blant alle de bleke islenderne, og hans religiøse bakgrunn og kultur pirrer frem ganske bestemte meninger hos noen av familiemedlemmene.

Dette er et overflødighetshorn av en roman, med massevis av tanker, bekymringer og følelser. Siste fjerdedelen av boken er lettest å lese, da handlingen da følger et mer tradisjonelt mønster. Begynnelsen synes jeg var rotete og vanskelig å komme inn i, men klarer du å fokusere på hver enkelt side og ikke leite etter helheten fra starten av, så burde det gå bra.
Det er ikke "Karitas 3" dette her, men jeg regner med at de litt mer drevne leserne vil trykke også denne romanen til sitt bryst.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2014

Sider: 269

Kilde: Leseeksemplar

Vinterfolket av Jennifer McMahon - er du klar for et grøss.....

Vinterfolket har stått i hyllen en stund, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg leste den samme uke som jeg leste en annen bok som var en kryssing mellom virkelighet og eventyr, nemlig Kaoshjerte. Disse kan egentlig ikke sammenlignes, men jeg fryder meg over å ha lest to bøker med mytologiske innslag på samme uke.

Sånn introduserer forlaget boken:
Gjennom alle tider har folk forsvunnet på mystisk vis fra den lille landsbyen West Hall i Vermont. Det har skapt grobunn for legender. Spesielt går det historier om Sara Harrison Shea, en mor som elsket datteren sin overalt på jord. Bare måneder etter det tragiske dødsfallet til datteren Gertie blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.

Hundre år senere bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus sammen med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En morgen er moren sporløst forsvunnet. Mens Ruthie leter etter spor, finner hun Saras dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Etter hvert som hun blir oppslukt av den unge morens skjebne, oppdager hun at hun ikke er den eneste som leter desperat etter noen de har mistet. 

Handlingen er delt i flere deler med forskjellige fortellerstemmer, men det er godt merket og blir aldri forvirrende. Det meste foregår i den lille landsbyen West Hall med 3163 innbyggere, og den tidlige historien som ligger til grunn for romanen hører hjemme i 1908. Tidlig i livet får Sara vite, av en gammel tante, at hun vil få en datter som vil ha evnen til å vandre mellom verdenene. Sara får en datter, som hun blir veldig knyttet til, så når Gertie dør som 7 åring, husker Sara hva tanten hadde fortalt henne, om å føre mennesker tilbake til verden igjen.

Stemningen som ganske snart bygges opp er av det litt overjordiske slaget, med mystiske huler og bunnløse overgrodde brønner. Huset de bor i har lang historie og mange skjulte rom, så jeg ble nesten litt mørkredd der jeg satt og leste, og tenkte at dette ville jeg ikke likt å se på film. Du trenger ikke ha spesielt sansen for det okkulte for å sette pris på denne boken, men må være klar for å få deg et lite grøss. Handlingene er flettet sammen gjennom hele boken, og mot slutten skjer det ting som introduserer flere mennesker. Ruthie og Fawn bor i det gamle huset hvor Sara bodde. Når de begynner å leite etter moren som er sporløst forsvunnet, finner de nesten hele dagboken til Sara. Det varer ikke lenge før det dukker opp mennesker som har sin egen motivasjon for å finne moren til jentene.

Når Gertie dør blir Sara ødelagt av sorg. Hun skriver dagbok, som hun gjemmer godt for mannen sin og legen som vil ha henne innlagt. Denne dagboken røper en oppskrift på hvordan et dødt menneske kan få evig liv, ikke som gjenferd men som et gjenoppvekket menneske.

Hun skriver godt Jennifer McMahon, medrivende til tusen, jeg leste boken i tre lange leseøkter uten å være tilsnakkendes. Det er velskrevet og alle bitene passet fint sammen. Plottet blir litt søkt siden det inneholder overnaturlige vesener, og enkelte scener ble vel blodige etter mitt skjønn. Dramatikk får vi i bøtter og spann, noe som gjorde at jeg ikke pustet ned i magen en eneste gang.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2014

Sider: 342

Sjanger: Eventyr

Kilde: Leseeks

Boken på vent er: Knut Hamsun - Reisen til Hitler av Tore Rem

To bøker lå å ventet på meg da jeg kom hjem fra jobb i dag. Den ene av dem var Tore Rem sin ferske bok om Knut Hamsun og hans reise til Hitler. Denne ser jeg frem til å lese.
Er du nysgjerrig på hva andre venter på å få lese, kan du titte innom Beathes bokhylle i dag.

Det er ikke lenge siden jeg leste min første Hamsun tekst, og det etter jeg hadde lest om rettsaken mot ham etter krigen. I Bernt Gran sin bok Hundre år med hodebry, blir han også brukt som et eksempel på at utilregnelighetsspørsmålet kan tolkes på forskjellige måter.
Etter å ha lest den hørte jeg På gjengrodde stier, og ble fascinert av romanen. Nå ser jeg virkelig frem til å ta fatt på denne boken, selv om den dessverre må vente litt.
Til alt overmål skal jeg en mandag om ikke lenge, se Ola B. Johannessen sin monolog "På gjengrodde stier" på DnS. Det kan bli mye Hamsun på meg fremover :)

Forlaget presenterer boken sånn:
Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler først og fremst om de sju dagene Hamsun er på reise til og fra Hitler, men den begynner med forfatterens livsreise. Fra opprøret mot Ibsen, via Nobelpris og berømmelse, til Ossietzky-saken, krigsskriveriene og forfatterens forhold til «jødespørsmålet». Slik belyser denne boka ikke bare den begivenhetsrike, kortere reisen til Hitler, men også episoder fra den lengre reisen som formet Hamsuns holdninger og selvforståelse.

Her kan du lese Randi sin flotte omtale av boken :)

Operasjon Sjølvdisiplin av Anges Ravatn

Denne boken kom meg i hende i grevens tid. Jeg nikker gjenkjennende til mye av det jeg leser, og rister på hodet av meg selv, når Ravatn på en klargjørende måte forteller meg hva det er jeg gjør galt.

Sånn beskriver forlaget innholdet:
Sjekkar du Facebook på mobilen mens du les godnatthistorier for ungane? Har du konsentrasjonsvanskar og manglande impulskontroll? Ikkje-eksisterande treningsvanar og eit kosthald lagt opp etter innfallsmetoden? Då er denne boka for deg!
Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, utan dårleg samvit.

En ting har jeg til felles med forfatteren, jeg har lest mange selvhjelpsbøker, og noe av det jeg har lest har nok festet seg. Jeg har greid å lande noen gode rutiner, så når hun i boken snakker om å lage rutiner for å slippe å tenke, så skjønner jeg at jeg allerede har tatt noen steg i riktig retning.

Det som frydet meg med denne boken var humoren. Ravatn har en helt spesiell humor som går rett hjem hos meg. Jeg elsker bøker hvor forfatteren allerede i forordet gir leseren råd om å hoppe over deler av boken. Jeg var både ivrig og desperat, men valgte allikevel å lese absolutt hver side. Siden boken kun er på i overkant av 100 små sider, så er den bragden egentlig ikke noe å skryte av. Poenget mitt er at hver eneste side inneholdt morsomheter og alvorligheter side om side, og ga mange gode konkrete pekere på hvor en kan ta tak.

Definisjonen på selvdisiplin: Det er evnen til å motstå kortsiktige fristelser for å kunne oppnå langsiktige mål, og evnen til å overvinne uønskede tanker, følelser eller impulser.

Noen av spørsmålene vi får svar på i boken:

Hvordan kneble din indre apekatt?

Hvorfor har folk på slankekur, større sjanse for å være utro? 

Hvorfor blir arbeidskapasiteten større for hvert barn du får?

Hvordan bryte dårlige vaner og skape gode vaner?

Hvordan slippe å ha "Barbie Girl" på hjernen?

Essensen i boken er kort fortalt. Legg opp dagene dine så du har færrest mulige valg, spis det samme til frokost hver dag, ha rutiner på når det skal handles og når det skal trenes. Ikke tenk bare gjør!
Prøv å skap distanse mellom deg selv og det som frister, i form av meter eller minutter. Og kutt for guds skyld ut alt som lukter av avsporing når du er på jobb.

Det som er genialt med denne boken er at vi helt til sist får tredve praktiske råd for hvordan en kan motstå fristelser. Disse skal leses til de sitter, så får jeg se om jeg får implementert enda noen gode vaner i dagliglivet mitt.

Denne boken er genial i all sin enkelhet. Oversiktlig og lettfattelig, og å anbefale til alle, også de som ikke leser bøker. Jeg kunne tenke meg å gitt den til alle i familien min til jul. (Så gjenstår det å se hvordan erkebergensere reagerer på å få en nynorskbok til jul....)

I dyp konsentrasjon, men det er ikke lenge mellom smilene

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 104
Språk: Nynorsk

Kilde: Lånt av Beathe

Kulturhistorie i Åsane - Torvhuset på Eikås

Torvhuset på Eikås gård - byggetrinn 1. har hatt sin ferdigstillelse nå i oktober

Da Bergen Kommune endelig så seg nødt til å gi etter for presset og lage tunnel gjennom Eikåsfjellet, sto det et lite torvhus i veien. Huset var bygget etter god norsk tradisjon, og var godt holdt. Heldigvis finnes det noen driftige mennesker i Åsane Historielag, som fikk reddet torvhuset. Mye frivillig arbeid fra flere hold, skulle til for å plukke torvhuset fra hverandre stein for stein.
Huset ble flyttet 20 meter for å gi plass til innfartsveien til den nye Eikåstunnelen som åpnet 16 oktober 2014. Samtidig var også torvhuset ferdig puslet sammen igjen, og fin vei var også lagt bort til huset. Har du lyst til å være med å bidra til at resten av huset blir satt opp, kan du bli fadder, og kjøpe deg en stein eller ti. Ta en titt her!

Eikåstunnelen er endelig åpnet

I dag tok min venninne og jeg oss tid til å besøke torvhuset. Vi kjørte først gjennom Eikåstunnelen, og jeg kom med et utbrudd da vi så åpningen nesten før vi hadde kjørt inn. Er den virkelig så kort? Jeg husker jeg gikk i demonstrasjonstog med min eldste sønn i vogn for å få denne tunnelen. Det må ha vært 25 år siden. I alle disse årene har trafikken økt betraktelig, og de siste 10 årene har det vært med livet som innsats å ta seg rundt Vikaleitet til fots eller på sykkel. Nå er den farlige flaskehalsen tom for biler, og vi hadde oss en rolig spasertur fra Vikaleitet hvor min venninne er vokst opp og bort til torvhuset som står i Vågsbotn.
Les gjerne mer om torvhuset her! Har du lyst å se bilde av den fine påkjørselsveien sørfra, kan du ta en titt her!

Da vi skulle gå tilbake til bilen ville Hildegunn vise meg noen av sine barndoms lekeplasser. Badeplassen ligger like bak torvhuset og vi stakk rett inn i skogen hvor Langavatnet har sin sørlige ende. Dessverre viser det seg at boligutbyggere ikke har tatt hensyn til barns lek, og har sperret av stranden og bergene med gjerder og forbudt-skilt. Skogen var grodd igjen, og akkurat i dag var også stien oversvømmet, men det er det bare værgudene som kan gjøre noe med.

Høy vannstand og fartøy som klamrer seg til sitt feste

Bortenfor gjerdet er det noen flotte svaberg og en fin badeplass - håper de bader mye de som bor der

En halvtime senere befant vi oss på Toppenipa, en av mange fjelltopper i Åsane. Anledningen var Baskerløpet som gikk av stabelen, og både Hildegunn og jeg hadde en hjertenskjær som var ute og løp. Vi stilte opp som heiagjeng og paparazzier, men humøret var på topp hos løperne, så vi var nok ganske overflødige i dag. Vinden var kraftig så vi småjenter (på 47) hadde det knakande morsomt med å leke oss med vindkastene.

Gjengen som startet en time før de andre - verdens råeste, muntreste gutter :)

Maorienes sang av Sarah Lark - andre bok i trilogien

Leste du hennes forrige roman Den lange, hvite skyens land, er jeg sikker på at du ivrer etter å lese denne frittstående oppfølgeren. Vi er i New Zealand helt på slutten av 1800-tallet, og møter igjen familiene fra forrige bok. Bøkene er en del av en trilogi, så vi kan glede oss til fortsettelsen!

Forlaget om handlingen:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William  Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen.

Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.

Denne boken starter 40 år etter der hvor den forrige boken startet. Mye har skjedd siden vi sa farvel i forrige bok, og de første 80 sidene går med til å friske opp minnet og få karakterene på plass.
Kusinene Kura og Elaine er to bedårende vesener i sin aller yndigste alder. Kura er en skjønnhet ingen har sett maken til, og høster blikk hvor hen hun går. Elaine forelsker seg hodestups i William, og beskrivelsen av denne forelskelsen og den vakre Kura gjør at jeg begynte å lengte etter noe mer, noe annet, noe alt annet enn søtt.
Antydninger til intriger dukker etterhvert opp, når William skifter beite fra Elaine til Kura. William har en fortid han prøver å holde skjult, og spirer til senere spenning ligger nok også her. Først blir jeg sjarmert av den høflige William med alle de gode hensiktene, men etterhvert ligger det i kortene at han har planer som ikke utelukkende går i Kura sin favør.

Stephen la hånden på hjertet. "Jennifer, jeg tuller aldri med viktige ting... ikke ennå, i hvert fall. Det kan nok forandre seg når jeg får løyvet mitt som advokat. Men i da glover jeg på ære og samvittighet at jeg syns det er mange jenter her som er penere enn Kura-maro-tini. Ikke spør meg hvorfor, for jeg kan ikke svare på det. Men det er noe hun mangler, noe viktig. Og så har jeg ikke sansen for at folk tar fra andre luften de trenger for å puste. Du så helt ødelagt ut etter det lille blikket hun sendte deg i stad". 

Handlingen er bygget ut og bygget ut, og det finnes et overflod av innskutte, ikke bare bisetninger, men hele sider med "fyllmasse". Når William endelig bærer sin nye, ivrige hustru over terskelen og opp til brudekammerset, skytes det inn to hele sider med informasjon om rommene og boforholdene i huset, får vi igjen får kontakt med det amorøse paret. Et helt unødvendig sidespor, som tar brodden av all spenning som muligens kunne bygget seg opp.

De første virkelige bosettningene i New Zealand kom til i 1830, så det er en ung nasjon vi følger i disse fem årene, denne romanen har sin handling. Det er lærerikt å lese om livet i gruvesamfunnet og om hvilke forhold gruvearbeiderne levde under. De bedrestilte kvinnene hadde det ikke så bra de heller, da blir det fremstilt som at gledespikene levde et mye bedre liv.
Maorikulturen er også fremtredende i denne boken, men det er ikke et tema som belærer leseren, men flettet umerkelig inn i handlingen.

Sarah Lark har en stødig penn, og skriver overbevisende uten å gå i de verste fellene. Litt søtt er det i begynnelsen, men hun styrer unna klisjèer og lettvinte snarveier. Handlingen er spekket med mye dramatikk, men uten at det egentlig blir så veldig spennende av den grunn. I mine øyne kunne boken vært 200 sider kortere, da ville spenningen holdt et høyere nivå, mens nå følte jeg for å skumme litt innimellom for å holde på intensiteten. Plottet er øyensynlig ganske opplagt, men noen overraskelser dukket det opp på veien. Hun hentet ned alle ballene mot en fin avslutning,
Maorienes sang er andre bok i en trilogi, så nå er det bare å se frem til at de får oversatt Call of the Kiwi til norsk.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2008/på norsk 2014

Sider: 700

Sjanger: Roman a la dame

Kilde: Leseeksemplar

Virkelighet og fantasy i skjønn forening - jeg har lest Kaoshjerte

Kaoshjerte er Lise Forfang Grimnes sin debutbok. Til daglig jobber Lise som forteller, kursholder og kulturformidler, men mange av oss kjenner henne best som bloggeren Knirk. Jeg selv har utvekslet håndtrykk og smil med Lise på Bokbloggtreffet, men utover det kjenner jeg henne ikke. Nå har jeg lest boken hennes, som er en ungdomsroman som balanserer elegant på grensen mellom fantasy og virkelighet.

I Kaoshjerte møter vi 16 år gamle Minja, en jente med "Pippi-krefter" som hun holder skjult for de rundt seg. Hun bor alene med sin mor, som alltid har nektet henne å ha/få kontakt med mormor. Denne boken er tredelt, og vi begynner med midten, når hun en morgen våkner forslått og uten hukommelse i blokken på Stovner. Hun drømmer og ser syner og er helt ute av seg selv. Etterhvert begynner hun å bevege seg ut, og ting begynner å demre for henne. Bestevennen Josef er forsvunnet og det går med redsel opp for henne hva som har skjedd, og at det kan være hennes feil at han er borte.

I del to går vi tilbake til hendelsene forut for marerittet Minja befinner seg i. Dette er den største delen, og her får vi vite hva som hendte med henne de sommerukene når hun egentlig skulle være sammen med venninnen på hytten.

I den siste delen er vi tilbake til der hvor del 1 sluttet. Mamma kommer hjem fra sydenturen sin, og finner Minja på gulvet. Josef er borte og søsteren hans Farah er fortvilet, men Minja vet hvor han er, han sitter fast inni fjellet, og det er bare Minja som kan få ham ut, kanskje...

Eventyr med troll, vetter og huldrer har for meg vært noe jeg har lest for barna da de var små. Jeg har prøvd meg på det vi i moderne terminologi kaller "fantasy" uten at dette har fenget noe særlig. Det Lise Forfang Grimnes har fått til med Kaoshjerte blir derfor helt unikt i mine leseøyne. Hun fenget meg fra første til siste side med denne historien, uten at jeg himlet med øynene eller fant det kjedelig. Handlingen er som sagt satt i verden slik vi kjenner den, men med karakterer med hulderblod i årene, så dras vi inn i en uforutsigbar og stemningsfull sfære. Handlingen er lagt til tjukkeste Oslo og til Åslia, en ensom liten bygd i en dal inni landet. (Når jeg ser ut vinduet mitt nå, ser jeg rett på noen hus som har adresse Åslia)

Språket og tankegangen er til en 16 år gammel jente, uten at det blir påtrengende for en godt voksen dame å lese. Handlingen har tema som dårlig selvtillit, og gryende forelskelser, så på den måten merker en at boken er beregnet for ungdom, men hun har holder seg godt innenfor de grenser jeg setter meg for flåseri og vrøvl, som ofte kan forekomme i ungdomsromaner. Jeg likte godt den delen der Minja forelsker seg i Vemund. Måten hun blir rar og stotrende når han er i nærheten er nydelig beskrevet, uten at det føles som en klisjè.

Jeg sitter på en stol ved vinduet på rommet mitt. 
Blikket mitt er vendt ut, men jeg ser ingenting. 
Magen min har blitt til sump og myr, den driver med forråtnelse og nedbryting av en hel kropp. Etter hvert vil skyldfølelsen lage et så stort press at hele jeg vil bli til kull. Det første som rammes, er den delen av meg som allerede er svakest. 
Sjela mi. 

Karakteroppbyggingen er virkelig av de beste jeg har lest. Bildet blir fort krystallklart, det er ikke mange sidene som å til før jeg føler jeg kjenner både Minja, mamma og mormor godt. Den jeg blir mest glad i er Josef, for en herlig type, med humor, selvironi og en kjærlighet til Minja som menneske og venn, ikke som jente.

Etter å ha sovet på boken en natt, sitter jeg å filosoferer over hvordan Kaoshjerte greide å bergta meg på denne måten. Var det spenningen som dro meg videre, eller kanskje den gode stemningen? Kanskje jeg må slå meg til ro med at det var en akkurat passe dose av alle elementer som skal til...

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sjanger: Oppvekst/eventyr
Passer for: 13 år og oppover
Sider: 360

Kilde: Leseeksemplar

Gratulerer med debuten Lise, jeg gleder meg til fortsettelsen!

Ny bok om håndball for barn og voksne - Best i håndball

Det er to drevne håndballspillere som har slått seg sammen for å skrive bok. Linn-Kristin R. Koren og Kristian Kjelling. Den gir ingen oppskrift på hvordan komme på landslaget, men vil komme med inspirasjon til barn og foreldre, hvordan bli bedre og ikke minst ha det gøy på håndballbanen.

Mitt forhold til håndball er fra tribunen når både min datter og senere yngstemann har spilt. Selvfølgelig fulgte vi landslaget på tv, og lot oss rive med de vanvittig spennende kampene.


Linn-Kristin Riegelhuth Koren (f. 1984):
Hun er dobbelt olympisk mester i håndball og har ellers vunnet gull i både EM og VM. Hun ble kåret til verdens beste håndballspiller i 2008. Hun begynte å spille på Ski Idrattslag, men etter å ha vært innom andre klubber er hun nå toppspiller for Larvik Håndballklubb.

Kristian Kjelling (f. 1980):
Han fikk sitt gjennombrudd da han spilte i Spania tidlig i karieren, og har siden spilt håndball på toppnivå i tre land. Han har vunnet en rekke titler med sine klubber, spilt på verdenslaget og har vært på landslaget i en årrekke. For tiden spiller han for Bjerringbro-Silkeborg i Danmark.

Boken er skrevet på en lettfattelig måte, som nok passer målgruppen (10-15 år) godt. Den er delt i fire deler, og starter med en beskrivelse av veien mot toppen for de to forfatterne. Riktig spennende å lese om barn som tidlig vet hva de vil, og har foreldre og andre rundt seg som støtte.
I del to, som er den største delen, er vi over på den konkrete treningen, og her lærer vi de lure pasningene, om stussing, finter, skudd, og forsvar. Målvakten har sitt eget kapittel, mens vi får en del om styrketrening og en om skadeforebygging.
Del tre handler om at håndball er et lagspill, hvordan en skal samarbeide og gjøre hverandre gode. Helt til slutt er det en liten del som henvender seg direkte til trenere og foreldre og hvordan de kan være gode støttespillere. Her tar de for seg litt om miljø og om skole og utdanning.
Boken er rikt illustrert og viser blant annet mange gode styrkeøvelser.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Kilde: Leseeks

Forfatterne kommer! - siste stopp på turneen er Bergen

Arne Hjeltnes har gitt ut en hyllest til Ingrid Espelid Hovig sin 90 års dag

"Forfatterne kommer" er navnet på turneen Gyldendal har hatt i 8 byer rundt om i landet, nå i oktober. De har spikret sammen en presentasjon av et utvalg av sine bøker, og med seg på tur har de et knippe kjente, og litt mer ukjente forfattere. Hele 10 forfattere trosset regnet og besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld, sammen med folk fra Gyldendal og Mona B. Riise som intervjuet forfatterne. Rommet var fylt til randen av bokhandleransatte og heldige Beathe og meg, som hadde fått lov å være med.

Gunnar Staalesen lot seg lokke til å synge en strofe fra Hellemyrsfolket

Alle forfatterne har gitt ut bok i høst, og av de 8 bøkene har jeg allerede lest tre. Flere sjangere var representert, alt fra fantacy, kokebokhyllest, hundeluktesansbok, deportering av norske jøder, romaner og krim, både norsk, svensk og "krim fra virkeligheten". Mona B. Riise fikk dem alle på gli, Arne Hjeltnes leste dikt til oss, fra boken sin, mens Gunnar Staalesen ble lokket til å synge litt fra musikalen Hellemyrsfolket, som han er i full gang med på DnS.
Gyldendal spanderte tapas og deilig drikke, forsamlingen hadde lave skuldre og bokhandlere fra hele byen minglet og koste seg sammen med forfatterne. En virkelig fin begivenhet, med fokus på noen få av forlagets mange utgivelser. Med oss hjem fikk vi et nett med tre bøker, og tre publikasjoner som viser alle bøkene som de har gitt ut nylig.

Gleder meg spesielt til å ta fatt på boken i midten :)

De forfatterne som var med:
Siri Pettersen: Råta, andre bok i fantacyserien Ravneringene
Lars Mytting: Svøm med dem som drukner - en fantastisk roman
Aas og Widerøe: Kuppet - en sann krimhistorie fra Norge
Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke
Arne Hjeltnes: 90 retter til Ingrid Espelig Hovig
Carl Valgren: Skyggegutten - en spennende krim
Marte Michelet: Den største forbrytelsen
Frank Rossell: En nese for alt - om hunders luktesans
Gunnar Staalesen: Ingen er så trygg i fare - Varg Veum!

Siri Pettersen, nordlending og fantacyforfatter

Lars Mytting, forfatteren bak årets beste roman?

Krim fra virkeligheten er ikke hverdagskost, her Hans Petter Aas og Hans J. Widerøe 

Svensken Carl Valgren står bak Skyggegutten 

Gunnhild Øyehaug er ute med ny roman

Frank Rosell kan alt om hunder og luktesans

Marte Michelet har skrevet en viktig bok om de norske jødene

En vakker dag av Geir Stian Ulstein - obs: sterk kost!

Det var Mariannes fine omtale av boken som fikk meg til å bestille den på biblioteket. Hun advarte meg at dette er tøffe saker, og det må jeg gi henne rett i. En så detaljert og treffsikker skildring av krigens herjinger er ikke hverdagskost.

Fra baksiden av boken:
Et FN-fly lander på en herjet flystripe. Den utflyttede fortelleren kommer tilbake til et land totalt ødelagt av krig. Som fotograf, beskyttet av vakter, beveger han seg omkring i den avsperrede hovedstaden.
Romanen reiser det interessante og skremmende spørsmålet: - Hva om Norge var rammet av borgerkrig? Og hva om man kom tilbake til et hjemland som ligger i ruiner etter militærkamper?

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2012

Sider: 223

Kilde: Biblioteket

Man trenger ikke å stirre lenge ned i en massegrav før den stirrer tilbake. 

Jeg unner flere å få den leseopplevelsen jeg hadde, derfor vil jeg røpe minst mulig av handlingen. Vi møter hovedpersonen når han sitter i et fly, like før landing i dette krigsherjede landet. Beskrivelsene av forholdene han møter paret med bildene jeg allerede har i hodet av sånne tilstander, gjør at jeg plasserer handlingen der jeg tenker at den hører hjemme. Romanen har ingen stedsnavn og hovedpersonen og hans bror har heller ikke navn. Denne anonymiseringen fungerer bra (det er ikke alltid jeg liker det...) og bidrar til å løfte frem det som han ser og fotograferer.
Det er noen bestialske scener som utspiller seg, når han blir tatt med rundt for å se.
Vi besøker et nedlagt kjøpesenter som er gjort om til et provisorisk sykehus, hvor glassdørene er byttet ut med en sponplate som løftes vekk. Pasientene ligger på madrasser på alle gulv, og stanken er formidabel.

Dernest besøker han en teltleir hvor FN styrer, et styre som kan skremme hvemsomhelst. Hjelpeorganisasjonene slipper ikke inn, så menneskene som har søkt seg hit sulter. Beskrivelsene av de voldtatte kvinnene og de sultende barna som blir veiet og funnet for tung (eller for lett..) skjærer meg i hjertet.

Heldig? Heldig! Ja, han mener vel jeg er heldig som overlevde. hadde jeg bare blitt drept. Jeg spør ofte meg selv: Hvorfor drepte de meg ikke? Isteden ligger jeg her med skammen, smerten, skylda, lukta, minnene, savnet, og - hvis jeg får sove - marerittene. 

Motivasjonen hans for å dra tilbake til landet han har vokst opp i, var et brev fra broren. Et brev han ikke forstår noe av, men aner at broren vil han skal komme. Scenene i "En vakker dag" er grusomme, alt fra det menneskelige forfallet, til de utbombede omgivelsene, allikevel sier boken mye om oss som mennesker, om hvordan vi reagerer og til slutt ikke reagerer på disse grusomhetene.

Historien er virkelig men uvirkelig på samme tid. Jeg håper mange får øynene opp for denne romanen. Det er grusomt det han skriver om, men som leser er vi tilskuere, og vi blir ikke tvunget til å føle med. Jeg var rystet da jeg var ferdig med boken, men leste ferdig uten å ta til tårene.

Lansering av Runar Jordåen sin bok om Wilhelm F.K. Christie

Christieparken i går, med Bård Breivik sin bro i forgrunnen og Den Trondhjemske postvei bak

Runar Jordåen er historiker og førstebibliotekar ved UiB. I forbindelse med 200 års jubilèet for grunnloven gir han ut denne boken om stortingsrepresentant Wilhelm Christie, som var en sentral skikkelse i begivenhetene som fant sted på Eidsvoll i 1814.
Det er ikke tilfeldig at lanseringen skjedde akkurat i går, for 20 oktober 1814 har blitt karakterisert som Christies største dag, sett med politiske øyne. Dette var dagen hvor Stortinget måtte vedta unionen, men Christie hadde is i magen og formulerte voteringsspørsmålene på en slik måte at viktige vilkår i norsk favør måtte innfris.

Beathe og jeg møttes på Litteraturhuset i dag for å høre Runar Jordåen fortelle om tilblivelsen av boken og om Christie og de historiske hendelsene rundt 1814. Christie er kjent for meg fra Karen Helles bok om hans samtidige D.C. Danielssen, en viktig samarbeidspartner i politikken, og den som var foregangsmann for arbeidet med å danne Bergens Museum, som Christie står som grunnlegger av.

Det er høyt opp til Wilhelm F.K. Christie der han troner på sin påle utenfor Bergen Museum. 

Boklanseringen ble åpent av mannskoret Arme Riddere, som i sin beste skrud sang Christie-kantaten. En sang med tekst av Andreas Munch på melodi av Edvard Grieg, som ble laget til avdukingen av statuen på Torgalmenningen 17. mai 1868.

Denne boklanseringen ble litt spesiell. Den bar ikke så mye preg av hylling av en forfatter som har skrevet en god bok, men mer feiring av mannen som boken handler om. Arrangementet føyde seg fint inn i rekken av 200 års markeringene som finner sted rundt i landet.

Boken har jeg fått med meg hjem for å lese, så den skal dere få høre om senere.
I går hørte vi Runar Jordåen fortelle om Christie, først alene, og etter en liten pause var han sammen med et panel av likesinnede, hvor de ble intervjuet av historikeren, forfatteren og juristen Arnhild Skre.
Jordåen begynte med vedtaket av unionen i 1814, og fortalte om omstendighetene rundt hva som gjorde at Norge ikke lenger skulle være under Danmark, men under Sverige. Kong Karl Johan fikk Norge som krigsutbytte, etter Napoleon med Danmark-Norge på lag hadde tapt en krig. I den anledning stilte Christie tre viktige, og godt formulerte spørsmål.

Han gikk over til å fortelle om barndom, Latinskolen i Bergen og Universitetet i København. Privatlivet hans har ikke fått mye oppmerksomhet, men det er verdt å merke seg at han aldri var gift, men fikk to gutter med en pike "under sin stand" da han studerte i København.

Hans-Jacob Ågotnes, Runar Jordåen, Marte Hommerstad og Bård Frydenlund intervjuet av Arnhild Skre

Etter en liten pause ble scenen inntatt av tre historikere, (ingen bergensere) og de snakket litt rundt mannen Christie, og belyste tiden han levde i. Grunnen til at han har sitt tilhold på en bauta utenfor Bergens Museum, er at det var han som grunnla dette museet, som går for å være forløperen til Universitetet i Bergen. Christie fikk etter en dannelsesreise til bla. Berlin, vekket sin interesse for vårt lands fortid. Han begynte å samle inn ting, og reiste mye rundt og studerte gravhauger og annet. Han åpnet opp for zoologisk forskning og fokuserte på de naturvitenskaplige fagene.

På Skres spørsmål om Christie var en vitenskapsmann eller en amatør, svarer Hans-Jakob Ågotnes: "Er det noen forskjell da?" En befriende lett kommentar fra et panel tynget av sitt akademiske tankegods.

Det var vel ikke annet å vente på en lansering av en fagbok at fagdelen fikk størstedelen av oppmerksomheten. Jeg kunne gjerne ønske forfatteren fikk sole seg litt mer i glansen. Siden jeg hadde vært med på arrangementet i Christieparken tidligere på dagen, ble det mye historie på en dag, men det ble en fin markering av 200-års jublieet og en fin måte å lansere boken på.

Da arrangementet tok til var vi rundt 60 personer tilstede

Arrangementet i parken ble åpnet av mannskoret Arme Riddere, før fylkesvaraorfører Mona Hellesnes holdt sin velkomsttale, hvor hun snakket om grunnlovsjubileet og fylkeskommunal rolle. Vi hadde fått fint besøk fra Riksantikvaren, hvor fagdirektør Ulf Holmene snakket om Eidsvollsmennenes hjem og hvor de kom fra. Etterpå var det Erlend Hofstad fra HFK som snakket om kulturminnene i Christieparken.
Den mest underholdende taleren var Sissel Lerum fra Grønn etat. Hun snakket om Christieparken sånn som den fremstår i dag, og om arbeidet de har hatt med å restaurere den. Til sist fikk vi noen ord fra Wily Monsen, representant for Christieparkens venner. Han sa noe om restaureringen av Møllen før han tok oss med på en liten omvisning.

Det var fylkeskonservartor Per Morten Ekerhovd som holdt styr på alle talerne og som innledet og avsluttet. Arme Riddere sang igjen, og denne gangen fikk vi høre Christie-kantaten.

Været var vått i går, men det er synd å si at værgudene ikke var på vår side. Det var kjekt å stå i den flotte parken og ikke høre støyen fra veien fordi fossen bruste stor og kraftig forbi oss. Møllen gikk også så det suste, så det ble ekstra spennende å se det store møllehjulet gå rundt og male korn.
I dag skal jeg gå til Baker Brun og kjøpe Christie-brødet, da får vi spise brød med mel malt på akkurat denne møllen.

Møllen i Christieparken var i full drift i går

Det er litt "heia Bergen" i spalten Boken på vent i dag

Begeistringen er stor når jeg leser lærerike, rørende og spennende bøker. Når forfatterne i tillegg kommer fra samme by som meg, føler jeg både stolthet og glede.

Mitt bidrag til Beathes spalte Boken på vent denne tirsdagen, er Dan Takle sin nye utgivelse Struts. Jeg leste hans forrige bok Sjiraffen, og koste meg med det lokale miljøet den var skildret i. Nå ligger Struts på iPad`en og venter, litt mer usynlig enn bøkene i hyllen, så den måtte se seg forbigått av en møring, og en rogalending, men det nærmer seg.

Comino forlag sier dette om boken:
Maktmisbruk. Bygdedyr. Overgrep. Tradisjoner. Lukkede samfunn. Feighet. Selvjustis. Egoisme.

I «Struts» møter du alt dette.

Forfatteren beskriver evigaktuelle problemstillinger det er mye lettere å lukke øynene for enn å ta et oppgjør med. Med sin særegne skrivestil beskriver Dan Takle et fiktivt samfunn i Nord-Norge og han vever historien sammen med fantastiske karakterer, miljøbeskrivelser og hendelser som kan gi den mest hardføre leser gåsehud på armene.
Boken er dypt tragisk og samtidig hysterisk morsom der vi tråkles gjennom det fiktive Svanøysamfunnet, et sted langs norskekysten.

Litt synsing og føleri dukker nok opp på bloggen når jeg har fått lest boken. I mellomtiden vil jeg hylle noen andre bergenere, som har gitt ut spennende bøker i år:

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen

Gunnar Staalesen

Caterina Cattaneo

Jørgen Jæger

Monika Yndestad

En liten kuriositet: Googler du "kjente bergensere" får du opp mye rart, blant annet et av mine blogginnlegg fra 2009 (skrekk og gru). Det som står øverst er vel og merke Wikipedias liste over kjente bergensere, og her har de kategorisert også forfattere. Det som forbauset var at listen kun inneholder tre nålevende personer, Gunnar Staalesen, Pål Gerhard Olsen og Willy Dahl. Bra min leseliste har flere navn enn det :)

Trenger du lesetips, bør du ta turen innom Beathes bokhylle om tirsdagen, der finner du lenker til andre leseglade blogger og kan se hva de gleder seg til å lese. Jeg gleder meg til å ta en runde i ettermiddag, og ønsker deg i mellomtiden en fin dag!

Dei ureine - ei forteljing om dei spedalske frå Strilelandet

I kveld tok jeg meg en meget spontan tur ut i regnet. I dagens BA kunne jeg lese at det skulle fremvises en litt spesiell konsert på St. Jørgen Hospital. Fremsyningen besto av sang, musikk, opplesing og bildevisning. Jeg var ikke den eneste som våget meg ut i regnet, for kirken var nær sagt fullsatt. Det var nok mange som lærte mye nytt om spedalskhet og leprabasillen, men jeg hørte også mange rundt meg som snakket om boken til D.C. Danielssen.

Bilde fra et av rommene i St. Jørgen Hospital

De medvirkende var:
Ole Didrik Lærum, lege og kreftforsker fra Voss. Han har i mange år arbeidet med kulturhistorie og helsehistorie. Han har jobbet på Haukeland og ved UIB, men er no professor i patologi ved Københavns Universietet.
Det var Lerum som leste teksten de har satt sammen, noe han gjorde på en spennende og lærerik måte. Teksten var ledsaget av bilder på lerret, mange grufulle bilder av leprasyke, men også andre bilder som var flotte illustrasjoner til det han fortalte om.

Reidun Horvei er fylkesmusiker i Hordaland og har jobbet med folkemusikk og kveding på heltid i 22 år. Hun har skrevet bok samlet inn sanger fra området vi kaller Strilelandet. Hun var med å levendegjøre teksten som Lærum leste og det var også hun som sto for kvedingen og sangen vi fikk høre. Stemmen hennes var aldeles praktfull, og sangene de hadde valgt ut var en god blanding av muntre sanger a la "suddelidu-duddelidei", og mer alvorlige folketoner.

Per Inge Hove er organist på Osterøy. Han har utdannelse innen kirkemusikk fra Griegakademiet. Det var han som spilte på instrumentet som kalles et harmonium. Det er også han som har improvisert og arrangert all musikken.

Ole Didrik Lærum, Reidun Horvei og Per Inge Hove (Bilde lånt av HFK)

I foredraget vi fikk høre i dag konsentrerte de seg om perioden 1825-1900 med fokus på de spedalske fra områdene rundt Bergen. De grusomme bildene vi fikk se i begynnelsen satte stemningen, og mens Hove sin bakgrunnsmusikk gikk fra svak til sterkere, var alles oppmerksomhet rettet mot det vi skulle få se.
Lærum leste på sin vakre vossadialekt, om livsvilkårene de fleste av de som ble syke levde under. Vi fikk høre om sykdommen og hvordan den utviklet seg forskjellig for hver pasient.
Det ble aldri dystert for de små avbrytelsene hvor Horvei sang, ga publikum tid til å puste og smile litt. Spesielt godt likte jeg "Vil du gifta deg Anna" og "Gulldronning, Perledronning" folketoner fra Fjell og Osterøy. Vi fikk høre mange flere folketoner, både sunget og kvedet.

Vi fikk ta en titt i hospitalet i dag

I fortsettelsen fikk vi høre om hvorfor mange ble syke, før oppmerksomheten vår ble ledet inn på kjente personligheter som presten Johan Ernst Welhaven (far til dikteren) som var hjertegod, edel og snill mot alle på hospitalet. Dikteren Sebastian Welhaven var nær sagt oppvokst på St. Jørgen, og selv om han skrev mye om striler, skrev han aldri noe om de spedalske.

25 år etter Welhaven red til Sverige for å be om bedre kår for de spedalske, får Bergen endelig et skikkelig sykehus. Vi får høre om den dramatiske historien til Lungegaardshospitalet, og at ikke lenge etter, står Pleiestiftelsen no. 1 også klar til å ta seg av de mange leprasmittede.


Så kommer vi til det spennende for meg som har lest både om D.C. Danielssen og om Dr. Armauer Hansen. Vi får høre deres historie, og jeg sitter faktisk å ergrer meg litt når de fremstiller Dr. Hansen i et alt for pent lys. Det at han er den første legen i verden som har blitt stevnet av en pasient. Kari Spitsøen vant rettsaken mot ham, og han mistet jobben som lege, men dette blir det bare kimset av. Han blir også fremstilt som en høflig og sympatisk mann, og det er ikke det inntrykket jeg har fra andre bøker. Det var når de snakket om Dr. Hansen at dette med kremering ble dradd frem, men husker jeg ikke feil var hans svigerfar Danielssen først ute med å bli kremert i Sverige, og fraktet tilbake til Bergen i en urne.

Denne forestillingen var satt sammen på en underholdende og lærerik måte. Jeg har fått med meg at de skal rundt på turnè, og at dette var den første av flere opptredener, så det er bare å være våken, å få det med seg.

Les gjerne mine omtaler av disse bøkene, som alle kom ut i høst:
D.C. Danielssen - en kjempe for sin tid av Karen B. Helle
Ti tusen skygger av Bjørn Godøy
Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

I morgen lanseres boken om Wilhelm F.K. Christie, du vet han som grunnla Bergens Museum og står på bauta utenfor fremdeles. Han har både en gate og en park oppkalt etter seg, og i Christieparken skal det i morgen være en kulturminnemarkering kl. 14:00 - det blir en travel dag :)

Se ilden lyse over jord av Nils Henrik Smith

Denne prisbelønnede forfatteren har til nå vært ukjent for meg, og boken ble valgt mer eller mindre tilfeldig. "Se ilden lyse over jord" er i likhet med "Finne ly" som jeg leste tidligere i uken, begge to nydelige historier skrevet på nynorsk. Presentasjonen av teksten gjør de på så vidt forskjellige måter at jeg må bruke litt energi på å jobbe meg litt inn igjen, når jeg først begynte å lese denne.

Forlaget om handlingen:
Ein sekstieinårig mann vaknar opp på eit hotellrom. Han har drøymt om stafetten i langrenn for herrar under OL på Lillehammer i 1994, som har nær tilknyting til ei dramatisk hending i hans eige liv. Vinteren 1994, same dag som stafetten fann stad, mista han den eldste sonen sin. Seinare blir han skilt. Han er vegingeniør, lever åleine, og er fast bestemt på å halde fram med det. Men då dottera ein dag overtalar han til å opprette ein facebook-profil, hamnar han på ei datingside som formidlar kontakt med aust-europeiske kvinner. Han får kontakt med Kataryna frå Kviterussland. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 208

Kilde: Leseeks

Historien begynner når han våkner på hotellet i Minsk, og ikke før side 83 kommer han seg ut av dørene, for å møte denne fremmede kvinnen. Som du skjønner er dette et overflødighetshorn av en roman, hvor tanker, drømmer og tilbakeblikk utgjør handlingen. Han bruker et nydelig språk som mang en gang treffer meg rett i "hjarterota".  Handlingen foregår i nåtid, men en traumatisk opplevelse i livet hans falt tilfeldigvis sammen med OL stafetten på Lillehammer, og har for all ettertid preget tankene hans.
Jeg likte godt å lese om tankene hans rundt det å bli gammel, og argumentene hans for ikke å invitere ekskonen i sekstiårsfeiringen hans.

Ho hadde rett. Han let ingenting fare. Kvar krenking og urett, kvart vonde minne, dei var nedfelt i han som helleristningar, gåtefulle inskripsjonar frå svunne tider, som ikkje kunne fortolkast på meiningsfylt vis frå ein notidsståstad, men heller ikkje let seg viske ut. Han var eit forpint, masochistisk individ, og han skamma seg over dette, men visste at han ikkje kunne gjere noko med det utan å bryte ned det han, feilaktig eller ikkje, oppfatta som kjernen i seg sjølv. 

Fremdriften i selve grunnhandlingen er mimimal, men alle avstikkerne er nydelige, så en må bare glemme hvor en er på vei. Setningene er lange, og sidene er fylt fra øverst til venstre, til nederst til høyre med ord. Her er veldig lite direkte tale som innimellom bryter opp disse monotone sidene stappfulle av tekst, og for meg som bare puster der det er luft i teksten, blir det nesten litt som å løpe marathon. Jeg undrer meg hvorfor de har valgt å gjøre det sånn, for teksten i seg selv inngir til tenkepauser stadig vekk. (Her sammenligner jeg med Aina Basso sin roman, hvor det var massevis av plass til å puste i)

Som bokmålsjente uten særlig mange nynorske bøker på merittlisten ga denne boken meg noen utfordringer som Finne ly ikke ga. Her var språket spekket med flere ord jeg ikke skjønte, og et par jeg heller ikke skjønte utifra konteksten. Thomas Alsgaard sitt sjiraffaktige lekam som svevde gjennom vinterlandskapet, måtte jeg slå opp, og fant ut at "lekam" betydde legeme, altså kropp. Så enkelt altså.

For meg som ofte faller for bøker med fremdrift og nerve, ble denne romanen lærerik, sett med "lesetekniske" briller. Hadde ikke språket og refleksjonene vært så tankevekkende, hadde jeg nok skummet meg fort gjennom boken, men jeg greide å holde nede tempo, og ble fort betatt av det jeg leste. En av historiene i dette flettverket av anekdoter, omhandler 22/7. Det er sønnen til 61-åringen som forteller, og det vi får høre gjør sterkt inntrykk på meg. Dette er en av de lavmælte romanene som en lett kan overse, men en bok jeg absolutt vil anbefale deg å lese!

PS: Hvis du ikke lar deg friste av baksideteksten, så kan jeg trøste deg med at dette er en bok helt fri for klisjèer og pinligheter.

Gone girl - filmen vs. boken - kinotur i dag

En plutselig ledig lørdag hvor barnevakt allerede var bestilt, gjorde at jeg kunne ta min kjære med på kino. Det er lenge mellom hver gang vi er på kino, men nå hadde jeg fått med meg at en bok jeg har lest (og likt) er filmatisert, så da gjorde kinovalget seg selv. (Mannen har selvfølgelig ingenting han skulle sagt...)

Jeg har som sagt lest boken, og her kan du se hva jeg syntes om den. Det er alltid fryktelig spennende å se en filmatisering av en bok jeg har likt godt, så det var med spent forventning vi led oss gjennom reklamesekvensen.

Hukommelsen min er som en gullfisks, så det var bare de store linjene som hadde festet seg til mitt minne. Filmen gjorde absolutt ikke skam på boken, og var spennende fra begynnelse til slutt. Rosamund Pike gjorde en utrolig bra rolle som Amy, slående vakker når hun skulle være det, og ganske så plain når det var det hun skulle fremstå som.

Har du lest/likt Gone girl trenger du ikke engste deg for å ødelegge inntrykket ved å se filmen, dette var spennende og troverdig så det holder.

Finne ly av Aina Basso - en fantastisk leseopplevelse!

Etter å ha lest hennes prisnominerte ungdomsroman "Inn i elden", var det med forventning jeg begynte lesingen av hennes nye roman "Finne ly". Jeg ble ikke skuffet, hun har igjen levert en velskrevet og praktfull roman.

Samlaget sier dette om romanen:
Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg.
Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

Tips: Les sakte - og nyt det!!

Finne ly er en nydelig roman om identitet og tilhørighet. Vi møter Hanna når hun første gang henvender seg til gamlingen som trenger kvinnfolk i hus. Hun blir godt tatt i mot av ham og de to voksne sønnene hans. Hun finner seg til rette i sitt nye liv, og vasker, melker og lager mat for de tre mennene hele dagen. Brødrene Johannes og Harald kniver litt om oppmerksomheten hennes, uten at det blir så veldig dramatisk. Det er lett å danne seg et klart bilde av disse to brødrene. De er veldig forskjellig og spenningen dem imellom blir formidlet på en usedvanlig treffsikker måte. Spesielt likte jeg skildringene av den introverte og litt ettertenksomme Johannes, og støyen han har i hodet når tingene rundt ham bli vanskelig.

En annen nervetråd i handlingen er spenningen som ligger i at Hanna må skjule at hun er av romanifolket. Bønder og tatere har aldri gått godt sammen, og når et stort følge en dag kommer til landsbyen og gjør ugreie, blir det vanskelig for Hanna og holde seg i skjul på gården. Hun føler hun sviker sine egne og har en helt annen forståelse for de menneskene som stjeler mat.

Boken er lettlest, korte kapitler og mye luft innbyr til tenkepauser underveis. Jeg leste flere ganger en halv side på nytt, ikke fordi jeg ikke forsto hva jeg leste, men rett og slett fordi det var så nydelig det som sto der. Det er to fortellere her, Hanna og Johannes. Vekslingen mellom disse er hyppige og ikke merket. Jeg leste ofte flere ganger mange setninger uten at jeg hadde fått med meg at det var skiftet forteller. Som oftest irriterer jeg meg over sånt, men i denne boken gjorde det liksom ingenting.

Slutten er formidabel, med stor spenning som fikk meg til å holde pusten. Aina Basso skriver med innsikt og engasjement og bruker et språk som får jeg til å sukke av fryd. Absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 250

Kilde: Leseeks