lørdag 30. november 2019

Oppsummering av lesemåneden november

Hei! Lenge siden jeg har oppsummert, men i dag har jeg lest masse og trengte en pause, så jeg kjører på. Måneden har gått fort og kalenderen på mobilen forteller meg at jeg har vært på farten nesten hver dag. Aller først månedens bøker:

  1. Trude Teige - Aldri tilgi - 4
  2. Ian McEwan - Maskiner som meg - 4
  3. Mimir Kristjansson - Mamma er trygda - 5
  4. J.M. Coetzee - Elizabeth Costello - 4
  5. Chris Tvedt - Formildende omstendigheter - 5
  6. Ida Hegazi Høyer - ene barnet - 4
  7. Hilde Lindset - Du kan ikke skylde på rever - 5
  8. Asil Erdogan - Skjellmannen - 4
  9. Peter May - Drapet på Entry Island - 4
  10. Sissel Gran - Inni er vi alltid unge - 5
  11. Asil Erdogan - Byen med den røde kappa - 5
  12. Vigdis Hjorth - Henrik Falk - 6
Krim: 3
Romaner: 8
Sakprosa: 1

Den eneste sekseren denne måneden begynte jeg på i går kveld, og avsluttet til frokost i dag. Vigdis Hjorth imponerer stadig, men noter deg også Lindsets roman som hadde noen sterke partier, og er verdt oppmerksomhet.

Stikkord fra kalenderen min som sier litt om hva jeg har holdt på med: 
Bokbad med Pedro Carmona Alvarez, Kaptein Sabeltann på kino med Oda, hatt min første mammografi, bokbad med Loe, Eikemo og Faldbakken, foredrag om Torborg Nedreås, konsert med Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland, boklansering med Chris Tvedt, teater: Sørsiden på DnS, feiring av Torborg Nedreås sin fødselsdag, Bjarte Hjelmeland show, nattevandring for bærekraft, utstillingåpning på KODE,  arrangement med Bergen kvinnesaksforening, teater: Å Bergen Bergen, lørdagskafè DnS foredrag om Andrè Bjerke.

Planen for desember: Jeg har syv arrangementer på kalenderen for desember, før vi reiser til Liverpool i romjulen med gode venner. Målet er å ikke fylle ukene, og heller få tid til litt julebakst og pust i magen. 
Det er vanskelig å la vær å lese, og siden jeg har hentet hjem noen bøker fra biblioteket og har et par andre jeg vi lese, så blir det nok å gjøre. Stikkord er feminisme & alderdom ☺☺☺

Bildet sier mye om hvordan været har vært i Bergen denne måneden, måtte det vare!


torsdag 28. november 2019

Byen med den røde kappa av Asli Erdogan

Etter å ha lest Asil Erdogans debutroman Skjellmannen fra 1994 (som kom på norsk i år) fikk jeg lyst å lese noe mer av det hun har skrevet. Hennes andre roman kom ut i 1998 i forfatterens hjemland Tyrkia, og ble oversatt til norsk seks år etter. Nå var det min tur å låne den på biblioteket.

Fra bakpå boken:
Boka er ei ung tyrkisk kvinnes beretning fra Rio de Janeiro. Ikke bare er språket nytt for Özgür; temperaturen slår alle rekorder, naturen er villere, lydene mer skremmende, luktene strammere og de mellommenneskelige kodene er annerledes enn dem hun kjenner fra før. I Rio opplever hun å befinne seg i Den nye verdenen samtidig som hun bærer Den gamle i seg. 
Leseren tas med bak Rios glitrende fasade til det burleske, bohemaktige og virkelige Rio, der skuddsalvene høres uavlatelig og det lukter blod, urin og svette.

Jeg skriver for å fremstille meg som større enn det jeg er, for.....
jeg er veldig, veldig liten.

Er du klar for et dykk inn bak kulissene i Rio de Janeiro? Du må være forberedt på å få følelsene dine satt i kok, og tro ikke at du kjenner denne byen, før du har kjent den på kroppen.

Hovedpersonen har levd med et sterkt ønske om å lære Rio å kjenne, en drøm som hun nå lever ut. Når vi møter henne har hun bodd i byen i et par år, og er i ferd med å avslutte romanen hun har skrevet på.

Handlingen i denne romanen er satt sammen av det som skjer i romanen Özgür skriver, og skildringer av livet hun lever i Rio, to scener som ofte er sammenfallende, og kan være litt forvirrende, men betyr ikke så mye. De eneste innsigelsene til romanen er at teksten har mye kursiv, og oversettelsen til norsk har en utpreget bruk bruk av a-endelser.

Lydene og luktene av byen utgjør en stor del av handlingen, og en telefonsamtale med moren viser hvor vant hun har blitt til forholdene:

 - Hva for et fyrverkeri, mor? Hvilket fyrverkeri?
 Temperamentet hennes hadde slitt seg løs fra tøylene. Nå galopperte det. Lukt mot regnskogen og det uoverstigelige tornekrattet.
 - Kjenner du ikke lyden av maskingevær? Dette er MASKINGEVÆR, ikke fyrverkeri eller noe sånt. Klarer du ikke engang å skjelne mellom fyrverkeri og skuddsalver, for Guds skyld?
Da mora begynte å snakke igjen etter et langt og tungt sukk, var stemmen hennes som dekka av et syltynt islag.

Skildringene av fattigdommen og sulten i favelaen Santa Teresa skildres på en brutal måte, og i løpet av de 187 sidene boken varer, er det ikke få ganger jeg rynket på nesen i ubehag. Vi hører om uteliggerne, om mulattkvinnene, om horene og narkisene. Ingenting er utelatt, romanen er sanselig til tusen, og ganske sensuell hvis du greier å skrelle vekk all slummen fra det vakre.

Det er ikke vanskelig å finne smakebiter fra denne romanen, for her er mye som klinger godt i ørene mine. Språket Erdogan bruker sparker liv i mine sanser noe som gjorde dette til en leseopplevelse av de helt store, hør bare:

Ei mulattkvinne med mørk hud, mørkt hår og mørke øyne som danser en livslang samba med døden... Det svarte, djupe mørket som ikke lar seg viske bort, sitter i kroppen hennes. Bare i kroppen... For hun har ikke noen sjel. Den er for lengst tatt fra henne.

Etter å ha lest et overflødighetshorn av miljøskildringer, var det nesten litt godt å legge boken fra seg etter siste side. Slutten var brutal, noe resten av romanen også er, så den passet veldig godt.

tirsdag 26. november 2019

Skjellmannen av Asli Erdogan

Skjellmannen er den anerkjente tyrkiske forfatteren Asli Erdogans debutroman, som kom ut i 1994. Forfatteren har en master i fysikk og har jobbet med kjernekraftsforskning, før hun begynte å skrive. Etter å ha lest om forfatteren, skjønner jeg at hun byr på seg selv i denne romanen, som kom på norsk i år.

Forlaget om handlingen: 
Noen ganger er det ingenting som gjør så vondt som å huske, og det er de lykkelige stundene det er verst å tenke tilbake på. Å ikke kunne glemme. Hukommelsens ubønnhørlige hevn. Alle de arrene vi bærer med oss, har en gang vært åpne sår.

En ung fysiker reiser på et seminar til Karibia, til øya St. Croix. Men de andre fysikerne og regelregimet rundt seminaret kjeder henne, og hun velger heller å tilbringe dagene og kveldene med å utforske de øde strendene og den vakre naturen. På en av turene møter hun Tony – Skjellmannen – en mann hvis utseende både skremmer og pirrer henne på én og samme tid, og hun blir rammet av et uimotståelig begjær. Møtet legger grunnen for en usannsynlig kjærlighetshistorie.


Studerer man det som står om Asli Erdogan på nett, er det ord som menneskerettigheter, pressefrihet, fred og demonstrasjoner som springer en i øynene. For en dame! hun er like gammel som meg, men mye, mye modigere. I fjor mottok hun Simone de Beavouir-prisen, og det sier meg at Erdogan har gjort mye for likeverd.

Etter å ha lest om denne tøffe damen, som ikke ser på seg selv som forfatter, er det litt vanskelig å si noen ord om debutromanen hennes.

Historien utspiller seg på en karibisk øy, og siden det ikke er lenge siden jeg selv gjorde en øyhopping i det farvannet, fikk det meg til å reflektere over min egen opptreden på øyene. Rasismen og kriminaliteten som kommer frem i handlingen er skremmende, men som alltid når en leser om "motsatt" rasisme, gir dette grobunn for tankene.

Siden hovedpersonen er en tyrkisk kvinne, fikk jeg sannelig åpnet mine øyne her også. Jeg har vært på ferie i landet to ganger, et sted hvor alle restaurant- og butikkarbeidere er menn. Kvinnene la vi knapt merke til, så jeg oppfattet dem som kuet og gjemt bort. Erdogan kommer fra Istanbul, og kvinneskikkelsen hun skriver frem i Skjellmannen er alt annet enn kuet. Snakk om å bråvåkne ☺

Skjellmannen har et snev av "selvutvikling" over seg, og er i bunn og grunn en enkel historie, men det er ikke tvil, de to kulturene vi får et innblikk i er verdt tiden. Asli Erdogan mestrer det å skrive frem stemninger ekstremt godt, noe som resulterer i en handling som er både mørk og glødende.

Romanen var fengende til tusen og de 191 sidene gikk raskt å lese, så nå er den klar for å leveres tilbake til biblioteket, til glede for neste leser. Selv har jeg bestilt Erdogans andre roman Byen med den røde kappa og essaysamlingen Nå er ikke en gang stillheten din på biblioteket, så det er ikke tvil om at denne romanen ga mersmak.

Takk til Sansenomaden for herlig omtale som satte meg på sporet av denne romanen og denne spennende forfatteren!

søndag 24. november 2019

Du kan ikke skylde på rever av Hilde Lindset

Hilde Lindset har gitt ut flere novellesamlinger, og kom i fjor med sin første roman, Bare de levende trenger å bli husket. Jeg ser av min omtale at jeg slet litt med den, men årets leseopplevelse fra Lindset ble noe helt annet.

Fra bakpå boken:
Emma er en drømmer og eksistensialist på sin hals. Så fort hun er ferdig på videregående skal hun flytte til Paris og bli filmregissør. 

Etter at Den Døde sviktet dem har hun bodd sammen med faren. Mens Emma ligger på rommet sitt og fråtser i pannekaker og kunstfilmer, sitter faren oppe til alle døgnets tider og spiller et interaktivt westernspill. Både hjemme og på skolen kommer og går hun som hun vil. Hun er fantasifull og egenrådig, og skiller seg ut, både på grunn av sin intelligens og sin avsky for flokkmentalitet. Hun benytter enhver anledning til å gå sine egne veier, men en dag møter hun Jeanett, som er akkurat som henne selv, bare helt annerledes. Emma vil ikke annet enn å være med henne, selv om det er noe som ikke stemmer helt.


Det hender at jeg får klump i halsen og øynene renner over når jeg leser, og som oftest er det noe i handlingen som berører. Halvveis i denne boken skjedde akkurat det, men årsaken var, at det jeg leste var så godt skrevet.

Det tok meg noen sider å bli kjent med historien, for det aller første møtet med romanen tar oss med rett inn i farens dataspill. Neste scene handler om den blå filmen, en film som stadig vekk spilles på Emmas netthinne, og som har flere betydninger.

Jeg var så forvirret etter innledningen, at når jeg morgenen etter skulle sette meg ned med boken igjen, gjorde jeg det med et stønn. Leseopplevelsen jeg hadde med de neste 200 sidene skulle bli en av de beste på lenge, for Hilde Lindset skriver så jeg nesten mister pusten.

Hovedpersonen vår er 19 år og planlegger å dra til Paris for å lage filmer når hun er ferdig med skolen. Mye av teksten er Emmas tanker om hvordan filmen skal være, om Valerie som skal ha den ledende rollen, og hvordan denne karakteren skal fremstå.

I en av filmene hun planlegger dukker det opp en revunge, og dette er bare en av flere rever vi stifter bekjentskap med i denne romanen. Som en kontrast til Emmas tanker om film, om livet om foreldrene som begge har en spesiell rolle, har vi scenene som utspiller seg på skolen. Stilen som Emma leser høyt i klassen er et kunststykke og begynner sånn:

Man fødes ikke som kvinne, man blir det, sier jeg.
Jon slår en hånd i pannen og stønner.
Jeg bryr meg ikke.
Jeg har vikarens blikk, han nikker.
Jeg fortsetter:
Ingen biologisk, psykisk eller økonomisk skjebne definerer den skikkelsen menneskehunnen antar i samfunnet; det er sivilisasjonen i sin helhet som former dette produktet som ligger mellom mannen og kastratet som kalles kvinnelig.
Jeg har alles blikk på meg nå. Oppmerksomheten er deilig og gjør meg dristig. Vikaren har ikke tenkt å stoppe meg. Hvorfor skulle han det? Han ser dem: At de brenner i meg. Ordene som vil ut.


Følger en nøye med på teksten så dukker Simone de Beauvoir sine tanker opp ganske så hyppig, og de er det aldri vont å lytte til. Noen sitater finner vi, men det er i form av påvirkningen hun har gjort på Emma hun oftest gjør seg gjeldende.

"Det er ved å miste seg selv at en finner seg selv". Er det noe Emma er god til, så er det akkurat dette. Eksistensialisten i henne står ikke tilbake for noe, hun verner om sin integritet, og står opp for seg selv overfor klassevenninner, så vel som norsklæreren. Hun protesterer og tåler motstand er søkende og prinsippfast, og fremstår for de rundt henne som veldig spesiell.

Selv om hovedpersonen i romanen er en ungdom, så finnes det ikke snev av dramatikken som kan prege ungdomsårene. Etterhvert som jeg kom inn i handlingen føltes overgangene fra den blå filmen, Jeanett i baren, farens dataspill og flere andre scener som en bølgende dans. Det var en fryd å lese, og romanen ble avrundet på en passe åpen måte, som etterlot meg med et fornøyd smil.

Hvor fortapt er du ikke, når det viser seg at et menneske du trodde du delte noe med, ikke skjønner noe som helst.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 267
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 23. november 2019

Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf

I Elidas 1001-lesesirkel for oktober var utfordringen å velge seg en bok som kom ut på 1800-tallet. Boken jeg først valgte meg ble levert tilbake halvlest, og godt uti november lånte jeg på nytt Selma Lagerlöfs prisbelønnede bok, for å gjøre et forsøk nummer to. Romanen fra 1891, er skrevet av en av femten kvinnelige mottakere av Nobelprisen i litteratur. Sammen med Beathe prøver vi å lese alle de kvinnelige nobelprisvinnerne, så med denne romanen blir det kryss i to lesesirkler.

Forlaget om handlingen:
Gösta Berling bor sammen med andre "kavalerer" på gården Ekeby i Värmland. Den eies og drives av Majorinnen. I boken berømmes skjønnhet og livsglede. Lystige påfunn og romantiske episoder avløser hverandre, men under overflaten fremtrer en moralsk og sosial tendens i den høye vurderingen av arbeidet, omsorg for Jorden og uselvisk kjærlighet. Grunnproblemet er hvordan mennesket skal kunne være "både glade og gode". 

Lagerlöf ønsket å fortelle om sin værmlandske hjembygd på 1800-tallet med utgangspunkt i gamle sagn hun selv hadde hørt i sin barndom. Boken kom første gang i 1891.



Før vi kommer så langt som til Göstas liv på Ekeby, får vi gjennom to innledende kapitler et bilde av hvordan livet var for ham før han mistet presteembetet og ble reddet fra tiggerferd av den hjertegode majorinnen.

Det er en lang bok dette her med sine 370 tettskrevne sider, og selv om jeg vet at jeg har lest begynnelsen før så har den lesningen ikke gjort særlig inntrykk på meg. Tydeligvis er "lesehumøret" mitt endret, for denne gangen hadde jeg stor glede av å følge Gösta Berling og hans liv.

I begynnelsen av sagaen lever Gösta glade dager som en av tolv kavalerer på Ekeby bruk. Vi hører om oberst Beerencreutz kortspilleren, om bjørnejæger Fuchs, trommeslager Ruster og mange flere. Berling er den unge vakre poeten, mens de andre kavalerene er eldre gubber med en tilsvarende brokket fortid som ham selv. Karakteren Sintram anses å stå i ledtog med djevelen, og flere av episodene utspilles med ham i hovedrollen.
Majoren kommer tilbake og fordriver sin kone majorinnen fra gården som er hennes arv, noe de tolv kavalerene applauderer, men hun får siden sin hevn til slutt.

Romanen har en rød tråd, men teksten er delt opp i hyppige kapitler som hver har en egen liten historie, stort sett med Gösta, majorinnen eller Sintram som førende skikkelse.

Vi hører om Marianne som vil gifte seg med Gösta, men faren stenger henne ute i snøen, og moren får ikke lov å slippe henne inn. Det ender godt, hun blir tatt inn i varmen igjen, men hun blir syk og noe giftermål med sin hjertenskjære blir det ikke til. Hovedpersonen vår er i det hele tatt en karismatisk person som får mye til å skje, uten at alt er av det positive for dem han påvirker.

Mot slutten har menneskene i Värmland kommet seg litt ut av armoden de levde i. Kavalerene har begynt å gjøre sjel for seg, og når majorinnen reiser fra gård til gård for å forhøre seg om forholdene, blir hun møtt med utelukkende godord. Det er her hevnen hennes blir fatal, som noe av det siste hun gjør tar hun skikkelig innersvingen på de som tidligere var med på å drive henne fra gård og grunn.

Språket Selma Lagerlöf bruker er ikke overdrevet gammelmodig, men min norske oversettelse er fra 1958, så kanskje en modernisering av språket fant sted da. Romanen er lettlest, de små historiene underholdende, men selv savnet jeg et skarpere blikk på samfunn, leveforhold, kvinnespørsmål og andre detaljer som kunne skildre samtiden med mer følelse.

Det var litt av en debut Selma Lagerlöf gjorde med Gösta Berlings saga, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det står å lese at hun var politisk aktiv og deltok i kampen for kvinnelig stemmerett, så hvis noen har tips om hvilken av titlene hennes som er den "skarpeste" i den anledning, tar jeg gjerne imot ☺

På bloggen Betraktninger kan du lese en fin omtale av boken


onsdag 20. november 2019

Formildende omstendigheter av Chris Tvedt

Det er alltid like spennende å finne ut hvilken tittel Chris Tvedt har valgt seg til den neste romanen, for de fleste bøkene hans skildrer detaljer fra straffeloven. Denne gang er det Mosebokens femte bud som gjelder, et bud som også finnes i vår lovgivning, men med ett unntak, for hvor går egentlig grensen?

Forlaget om handlingen:
En natt blir forsvarsadvokat Mikael Brenne vekket av en telefon. Det er en klient, Nina Sunde, som ringer, og hun er livredd. Noen har tatt seg inn i huset hennes. Mikael kaster seg i bilen, men da han kommer frem er det for sent. I stuen ligger Ninas eks-mann, skutt. 

Det ser ut som et soleklart tilfelle av nødverge og Mikael kjenner seg trygg på at han skal få Nina frikjent. Men det viser seg at hun ikke har fortalt sannheten.

Bak løgnene kommer en annen historie til syne, så grusom at ingen tror på den. Og selv om den skulle være sann, innser Mikael at det ikke er sikkert at det vil hjelpe Nina Sunde.

Formildende omstendigheter er den åttende boken i serien om Mikael Brenne, og for oss som har fulgt serien og kjenner karakteren, er det bare til å lene seg tilbake og nyte spenningen. Dette er krim med høyt tempo hvor det ikke legges vekt på dype karakteroppbygginger og lange innledende bihistorier.  Her følger vi handlingen som til tider byr på en god dose dramatikk, hvor selve hendelsesforløpet gir svar på det litt filosofiske spørsmålet, når er det lov å drepe?

Uten å ville røpe for mye kan jeg nevne at det er etter et kraftig vendepunkt godt uti historien at dramatikken virkelig eskalerer. Tilfeldighetene ville ha det til, at da jeg befant meg akkurat her i historien, var det tid for å feire Chris Tvedt og utgivelsen hans på Dr. Wiesner. På dette arrangementet snakket de om handlingen, og kommenterte dette originale "bruddet", men takk og lov satt de brems på, og røpet ikke det som skjer videre.

I tillegg til rammefortellingen følger vi livet på advokatkontoret og privatlivet til Mikael Brenne, og det er ikke mangel på dramatikk her heller. Chris Tvedt viser, som i tidligere bøker, et sosialt engasjement som jeg setter pris på, og belyser på en elegant måte kjente problemstillinger.

Er det velskrevet og underholdende krim du er på jakt etter, så få for all del med deg denne!


Serien med Mikael Brenne i rekkefølge:
Rimelig tvil - 2005
Fare for gjentakelse  - 2007
Skjellig grunn til mistanke  - 2008
Rottejegeren  - 2009
Dødens sirkel  - 2010
Den som forvolder en annens død  - 2016
Bevisets stilling - 2018

Les gjerne Gyldendals flotte intervju med Chris Tvedt!



Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 10:54
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 17. november 2019

Elizabeth Costello av J.M. Coetzee - en 1001 bok!

I 1001-lesesirkelen i november er oppgaven å lese en bok med et egennavn i tittelen. Jeg satt meg ned med listen til Elida og valget falt på, den sørafrikanske nobelprisvinneren John M. Coetzees roman fra 2003.

Elizabeth Costello er hovedpersonen i denne romanen, hun er en aldrende forfatter fra Australia, som har gitt ut ni romaner og to diktsamlinger. Hun har blitt godt kjent på grunn av en spesiell roman som hun ga ut, mange år tidligere.
Romanen er bygget opp av åtte leksjoner, eller foredrag som hun holder på forskjellige steder i verden, USA, Amsterdam, Zululand, og på et cruiceskip. Flere av talene hun holder, speiler hennes engasjement for dyrs rettigheter, men andre tar for seg helt andre ting:

Romanens fremtid er ikke et tema som interesserer meg synderlig, begynner hun, og prøver å sette en støkk i sitt publikum. Sant å si er jeg i det hele tatt ikke særlig interessert i fremtiden. For hva er egentlig fremtiden, annet enn en konstruksjon av håp og forventninger? Den holder til i sinnet; den har ingen virkelighet.

Elizabeth har følge av sin litt motvillige, voksne sønn John, på flere av konferansene hun deltar på. Oftest er det hun som er fortellerstemmen, men i Dyrenes liv og et par kapitler til, er det John sin synsvinkel som kommer frem.

I det siste "essayet" står hun ved perleporten, og i en prosess Kafka verdig, strever hun for å komme inn, eller tilbake der hun kom fra.

Hun går tilbake til stolen på fortauet. Skal jeg bli en institusjon, tenker hun med seg selv; den gamle damen som sier at hun er forfatter og fritatt fra loven? Damen som, stadig med den svarte kofferten ved siden av seg (hva er det i den? - hun husker ikke lenger), skriver bønneskrifter, det ene etter det andre, som hun legger foran mannen i vakthuset og som mannen i vakthuset skyver til side: Ikke godt nok, ikke det som kreves før man får slippe gjennom?

I løpet av handlingen blir vi godt kjent med denne kvinnens liv, tanker og meninger, og ikke minst med forholdet til sønnen, som står sentralt. Boken er lettlest, har et godt språk og ryddig fremstilling. I tillegg er den ganske fornøyelig, men jeg satt litt skuffet tilbake, jeg hadde nok forventet mer av en nobelprisvinner som får boken sin i den gjeve samlingen av 1001 bøker du må lese før du dør. Dette var min bok nummer 68 fra denne samlingen, så jeg har en god del igjen til jeg har lest alle tusen og en

fredag 15. november 2019

Ene barnet av Ida Hegazi Høyer

Ene barnet har en løselig sammenheng med Høyers forrige roman Ene / skissen, men bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre. Da jeg leste Skissen i fjor ble jeg litt skuffet, for etter fire fantastiske møter med Høyer, traff ikke den helt. Ene barnet derimot tar meg tilbake til go`følelsen, og fikk meg til å undres over hva som skjedde med Skissen...

Forlaget om boken:
Barnet kommer til verden. Hun er ikke sikker på hvem som er faren, det finnes flere kandidater, men betyr det noe? Med barnet blir også den sosiale kontrakten satt på ny. Omgivelsene hevder sin rett til å mene noe om alt – om oppdragelsen, om morskapet – alt som skal til for at barnet skal bli en samfunnsborger.
Ikke uten kjærlighet, men først og fremst med et pragmatisk instinkt, står hun overfor det store eksperimentet. Hun er kanskje ikke som mødre flest, men hun gjør sitt beste. Men hvordan tar man egentlig vare på et barn i møtet med en verden som setter alt inn på å besette det?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

Det er litt av et morsportrett Høyer skriver frem med denne romanen, hvor ansvaret ved å få barn og mellommenneskelige forventninger stilles til skue.

Hovedpersonen vår trives best utenfor fellesskapet. Hennes sosiale ferdigheter oppfattes av meg som mangelfulle, men hun viser stadig at hun vet hva som forventes, selv om hun ikke har intensjoner om å oppfylle disse forventningene.

Etterhvert som jeg kommer lengre ut i boken, tenker jeg at dette er en roman om ensomhet, for isolasjonen hun trakter etter og tilsynelatende ønsker for seg og barnet sitt gjør at hun sitter mye alene. Men, det er ikke den selvvalgte aleneheten som er trist å lese om, trist for leseren kanskje, men ikke for henne, for hun er tro mot seg selv og sine livsvalg.

Følelsene hun har til den lille babyen sin er preget av undring mer enn kjærlighet, og det er først når helsestasjonen insisterer på et hjemmebesøk, hun tar grep i hjemmet for å "kle det ut" som om alt er på stell.
Når hun får brosjyrer i posten med direktiver for egenberedskap, er det tørmat, hermetikk, dopapir og jod-tabletter og en hel masse andre ting hun bruker penger på, ikke barneutstyr og leker, sånn som det gjerne ville vært forventet.

Hun stelte ham og ga ham mat. Han hadde begynt å spise mer variert nå, hadde begynt å vokse ikke bare i lengden og bredden, men også i dybden, i rommet. Plassen hans i henne, søkket i armgropen, ble større og større. Som å ha en uhelbredelig betennelse, en umettelig igle sugd fast til seg.

Flere ganger i løpet av lesingen møter jeg på passasjer som ikke ses helt i mål. Det forestående besøket fra den truende helsesøsteren får vi ikke høre noe mer om. Babyen får ikke navn, og staten presser på og truer med en frist på 6 måneder. En nerve bygges opp, men plutselig nærmer barnet seg et år og temaet tas ikke opp igjen. Moren får besøk av menn som kanskje kan være far til barnet, men ingenting i leiligheten røper at hun har et barn, oy tenkte jeg, er det mulig?

Ida Hegazi Høyer skildrer i denne romanen en form for selvisolering fra samfunnet som appellerer til meg. Jeg skjønner valgene til hovedpersonen godt, og jeg heier på henne når hun må bruke mye energi på å styre unna samfunnets konvensjoner og forventninger, for å leve det livet hun innerst inne ønsker.

Ene barnet er en tankevekkende roman, som helt sikkert flere enn meg vil kjenne seg igjen i. Coveret på boken er ganske spesielt, med tanke på at den ytre historien handler om mor og barn. Jeg har landet på at det er annerledesheten som illustreres her, men skulle gjerne lært litt om prosessen frem mot akkurat dette motivet ☺

Hadde det ikke vært for Anitas flotte omtale av boken, så er det godt mulig at min erfaring fra Ene skissen hadde gjort at jeg ikke hadde lest denne. Les gjerne omtalen på bloggen Artemisias Verden!



tirsdag 12. november 2019

Aldri tilgi - en ny Kajsa Coren krim fra Trude Teige

Den tidligere journalisten Trude Teige debuterte som forfatter i 2002 med en historisk roman, som også fikk sin oppfølger. I 2009 kom den første boken i serien om Kajsa Coren, en serie som med Aldri tilgi består av seks bøker. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men kan bekrefte at bøkene står støtt på egenhånd, selv om Kajsas personlige historie selvfølgelig følger en gitt kronologi.

Forlaget om handlingen:
Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding. Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra? Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.


På Aschehougs høstmøte i Bergen fikk vi høre Trude Teige fortelle om den forlatte gården som har en sentral rolle i denne historien. Gårdsbruket finnes, og har inspirert forfatteren til de flotte (skumle) skildringene av stedet og det som skjer her.

Aldri tilgi er mer enn en spennende krim, for Teige har noe på hjertet, og dette noe, handler om hvordan enkelte menn i maktposisjoner tar seg friheter. Ukulturen i enkelte bedrifter og organisasjoner, hvor kvinner blir utsatt for hersing og tafsing og et seksualisert språk fremstilles skremmende troverdig.

Handlingen er kronologisk, og det hoppes elegant mellom Kajsa Coren og hennes journalistkolleger, mannen Karsten som er etterforskningsleder og karakterene som utgjør vitner og antatt skyldige. Historien er lettlest til tusen, en skikkelig jafsebok, som det var umulig å legge fra seg før siste side var lest.

På bloggen Artemisias Verden finner du en fin omtale av boken.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

søndag 10. november 2019

Maskiner som meg av Ian McEwan

Ian McEwan har gitt ut mange romaner, og hver gang jeg leser ham sitter jeg igjen med "noe" som pirker i meg, og får meg til å reflektere. Spørsmålene om hva det er som gjør oss menneskelige, den fysiske kroppen eller vårt indre liv, er absolutt interessant, og verdt en liten "studie".

Forlaget om boken:
Storbritannia har tapt Falklandskrigen, Margareth Thatcher kjemper med Tony Benn om makten og kunstig intelligens har fått sitt store gjennombrudd.

Maskiner som meg foregår i et alternativt London på 1980-tallet. Charlie surfer gjennom livet og unngår fast arbeid så godt han kan. Han er forelsket i Miranda, en begavet student som lever med en forferdelig hemmelighet.
Da Charlie plutselig mottar en god slump penger, kjøper han Adam, en av de aller første syntetiske menneskene. Sammen med Miranda designer han Adams personlighet. Adam er tilnærmet perfekt - han er vakker, sterk og smart - og et trekantdrama begynner raskt å utvikle seg.

Adam er en maskin, en maskin med bevissthet og tilsynelatende et bredt følelsesregister. Greier du å akseptere dette som en kuriositet i romanen, så er det duket for en herlig leseopplevelse med Maskiner som meg.

Dette med "et alternativt London" forvirret meg litt, for i denne varianten av 80-tallet, bruker menneskene internett og mobiltelefoner med emojis, på lik linje med i dag. Charlie interesserer seg over gjennomsnittet for maskiner som Adam, og på et restaurantbesøk møter han faktisk sin store helt AlanTuring (1912 - 1954)

Samtidig som Charlie kjøper Adam, utvikler han et forhold til Miranda naboen i etasjen over sin, så i begynnelsen av boken lærer vi Charlie å kjenne samtidig som vi er med på å innlede to forhold. Charlie overlater til Miranda å programmere halvparten av innstillingene til Adam, noe som skal komme til å få konsekvenser for forholdet deres.

Historien er lineær men med litt dramatiske vendepunkt, for handlingen fokuseres rundt gitte hendelsesforløp. Når vi får høre om Mirandas fortid, ble handlingen både spennende og tankevekkende, på en mer menneskelig måte enn det den litt surrete Charlie greier å få frem om seg selv.

I bunnen av historien ligger tanker om algoritmer som blant annet gjør maskiner nysgjerrige, og når vi etterhvert blir godt kjent med trekantforholdet Miranda - Adam - Charlie, får vi ganske god innsikt i menneskesinnet.

Ian McEwan har en helt egen måte å presentere historiene sine på, og også denne gangen engasjerer romanen på en undrende med "fresh" måte. Jan Martin Johnsen som har lest inn boken, gjorde dette på en måte som lot handlingen komme frem, uten at lytteren brukte mye energi på selve innlesingen.


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:19
Kilde: Lytteeksemplar


Dette har jeg lest av Ian McEwan tidligere:


fredag 8. november 2019

Mamma er trygda av Mìmir Kristjànsson

Mamma er trygda er den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson rørende skildring av et liv med en kreftsyk mamma. Snurr debatt! sier jeg, for det som kommer frem her er rystende lesning.

Fra bakpå boken:
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært.  
Dette er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.


Denne historien skildrer hvordan det er å vokse opp med en mamma som går fra å være aktiv til tusen, som blir så syk at det blir umulig å gå i jobb. Boken sier mye om hvordan det er å være pårørende, men den fortvilte situasjonen den syke er i, skildres også på en jordnær og liketil måte.

Leseren møter kanskje seg selv litt i døren her, for skildringene har også et skråblikk på samfunnet og hvordan ordbruken vår, er med på å vise holdninger som ikke er bygget på kunnskap. Også har vi NAV da, skrekk og gru. Man sier gjerne " en skal være frisk for å være syk", men en skal jammen være i vater for å hanskes med det digitale skjemaveldet til "goddagmannøkseskaftNAV" også. (ytres på egne vegne, som bare har møtt NAV i forbindelse med noen uskyldige jobbskifter)

Det Marit Wilhelmsen, og sikkert uendelig mange med henne, må gjennom for å opprettholde et tilnærmet normalt levevis etter sykdommen tok jobben fra henne, er opprivende lesning. Hva skjedde med "en hånd å holde i"? hvor er omsorgen og empatien blitt utav?

Mimir Kristjànsson skriver, til tross for det alvorlige temaet, med et lekent og lett språk. Boken er rystende, men underholdende på en positiv måte, så selv om du blir satt ut av bildet som skrives frem, er ikke dette en melankolsk historie.

Anbefales på det aller sterkeste, spesielt til politikere, NAV-ansatte og alle som noen gang har tenkt at trygdemottakere lever det gode liv på "våre" skattepenger. 

* * * * * * * *

Flere bloggere har skrevet om boken, blant andre Artemisia og Beathes bibliotek. Tidligere har jeg blogget om Frihet, likhet, Island av samme forfatter.



Forlag: Kagge
Utgitt: 2019
Sider: 186
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 6. november 2019

Refrenger - en essaysamling av Pedro Carmona Alvarez

En essaysamling med et dryss av oppvekstroman? Idèen er god, og denne sammensmeltingen fungerer i perioder godt, for sånn som jeg kjenner denne forfatteren/musikeren så er han litteratur og musikk. Jeg har møtt ham i mange litterære og musikalske sammenhenger, og han har aldri lagt skjul på bakgrunnen sin, som kommer tydelig frem også i årets utgivelse Refrenger.

Forlagets introduksjon:
Refrenger består av en rekke essays som kretser om sanger og stemmer, lytting og litteratur, identitet og biografi. Pedro Carmona-Alvarez skriver om sin egen familie, om deres flyktninghistorie, og om hvordan musikk og nostalgi utvider og sementerer kollektiv og individuell hukommelse. Her utforskes barnesangenes univers via søvnfigurer og historie, og amerikansk sangtradisjon via sangere som Mercedes Sosa, Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen. Litteraturens dannende kvaliteter diskuteres via møter med Simone Weil, Alejandra Pizarnik, Anne Carson, Medusa, Roberto Bolaño, Gabriel García Márquez.
Forlag: Kolon
Utgitt: 2019
Sider: 299
Kilde: Leseeksemplar

Essaysamlingen er satt sammen på en måte som gir leseren følelsen av å ha en rød tråd, det er nesten som å lese en roman. Familiens flukt fra Chile, da forfatteren var liten danner et stødig grunnlag for den flukten inn i litteraturen, han selv har gjort siden han var ung. Det er godt å få bekreftet at at fiksjon kan brukes som et skjulested, og at det er lov å gjøre seg sine reiser, vekk fra hverdag og andre mennesker.

Familiens historie er brutal, men det er stort sett det nære perspektivet han har i denne boken. Det er godt å lese om hvordan han som storebror var på lag med foreldrene for å skjerme lillesøsteren for de verste inntrykkene, og om foreldrene som selv etter mange år i Norge var sterkt preget av det de gikk gjennom i sin gryende voksenliv.

Den personlige historien danner en slags ramme rundt Alvarez` refleksjoner som dreier seg om musikk, musikere, litteratur og forfattere. Han trekker frem sine favoritter, og inviterer leseren inn i sin verden. Vi hører om jødiske Simone Weil og hennes radikale tenkning, om Gabriel Garcia Marquez, Bob Dyland og Bruce Springsteen, om Leonard Cohens poesi og Prousts uttømmende utforskning av hukommelsen og melankolien.

Jeg likte Referanser veldig godt. Den krever leserens oppmerksomhet og er mettet av informasjon, så en viss interesse for tematikken litteratur og musikk er godt å ha med på reisen.

I forrige uke var jeg på en boklansering på Bok & Bar i Bergen, hvor Pedro Carmona Alvarez og Ragnar Hovland var i munter passiar med Frode Grytten. Her fikk boken enda en dimensjon, da Alvarez`muntre klokskap kom tydelig frem.





mandag 4. november 2019

Hardanger - en novellesamling av Marit Eikemo

Det er lenge siden jeg har lest noveller, men når Marit Eikemo skriver bok sier det seg selv at jeg må lese. Jeg har tidligere lest hennes romaner Alt inkludert og  Gratis og uforpliktande verdivurdering, to morsomme og tankevekkende historier, som har den samme godfølelsen som denne novellesamlingen.

Forlagets intro:
I eit skur på Kvanndal Kai deler tre framande ei flaske sprit ei natt opp mot jul. Ei mor og ei dotter køyrer innover dei farlege vegane i Hardanger – mora vil vise den likesæle tenåringsjenta kor ho sjølv kjem ifrå. Ein mann lagar 50 liter sider på bestilling, men det går ikkje heilt etter planen.
Novellene i «Hardanger» handlar om å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå. Eikemo skriv om det innforståtte og unike i det lokale og om det alle kan kjenne seg att i: fellesskap, vennskap og kjærleik og ambivalensen i relasjonane mellom menneske.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 172
Kilde: Leseeksemplar

Novellene i denne samlingen viser oss med all tydelighet at hjemplassen vår preger oss. Det er heller ikke alltid de rundt oss skjønner helt hvordan og hvorfor, noe Amalie i den første novellen viser godt.

Kinsarvik, Utne, Ullensvang, Kvandal, Odda, Lofthus - alt dette er Hardanger, og i denne novellesamlingen besøker vi eller hører om alle stedene. Her er det rasfarlige veier, nedlagte gjestgiveri, epledyrking og ikke minst siderproduksjon og blomstring. Vi hører også om utflyttere som kommer tilbake til bygda si, og om de som aldri reiste hjemme fra.

Flere av karakterene går igjen i novellene, noe som gir en ekstra dimensjon til handlingen. Jeg som har gått Dronningstien frydet meg over denne novellen, selv om jeg pustet lettet ut etter akkurat denne historien, uten at jeg vil røpe hvorfor. Jeg kjente meg veldig godt igjen i Arbeidsro, og i Spesielt interesserte, som fikk meg til å humre over meg selv da vi var på leiting etter nytt husvære.

De novellene jeg likte best var nok Dronningstien, og de to siste Farvel til sanninga og Ei sjel og ei skjorte. Slutten bar mer preg av melankoli en de andre novellene, men heldigvis fikk vi en fin liten (tårevåt) "seier" helt til sist.

Novellene har alle en fin oppbygging og flere hadde en skikkelig god snert på slutten. Marit Eikemo betrakter sambygdingene med respekt og kjærlighet, hun gjør seg kloke observasjoner rundt det som skjer i en liten bygd, hun betrakter menneskene som kommer tilbake, eller forble i bygda hele livet, med et treffsikkert blikk og lun humor.


Les gjerne mer om handlingen i de forskjellige novellene 
på bloggen Beathes bibliotek!


søndag 3. november 2019

Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson

Dette er mitt første møte med denne forfatteren, som siden debuten i 1968 har gitt ut en lang rekke bøker, stort sett innen sjangrene dikt og sakprosa. Titlene på det hun har gitt ut, viser at dette ikke er den første utgivelsen som dreier seg om kvinnekamp, ei heller den første romanen hennes. Min nyslankede bokhylle har få kategorier, men en "rødstrømpehylle" har jeg, og der havner Hun, han og kvinnekampen, for denne boken vil jeg gjerne både låne vekk og lese igjen.

Forlaget om boken:
Hun finner et bilde av mannen sin som ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor av samlivet med henne. Men når hun kaster seg ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger det også hans liv. I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten.

Elskende, motstandere, medspillere – hvem blir hun og han for hverandre når de virvles med i den store forandringen? Og hva tenker hun i ettertid om hvordan dette eneste livet ble, for henne, for ham?


I Hun, han og kvinnekampen gir Kjersti Ericsson meg et fint bilde på hva som rørte seg i samfunnet, da min egen mor i 1967 fikk sitt første barn (meg). Har kvinnefrigjøringen preget henne? var hun en kampdame? det vet jeg faktisk ikke, og det er først i de senere årene at jeg har interessert meg nevneverdig for tematikken.

Det sier selvfølgelig litt om hvor få utfordringer jeg har møtt på, både med min egen far, mann (menn) og på arbeidsplassene jeg har vært. Jeg kan huske i min barndom, at bilforhandlere måtte slutte å ha halvnakne damer på panseret, og et par andre ting i samme gate, men da jeg selv ventet barn, bare 21 år etter min mor, var det mulig å få en barnevogn inn på bussen og kvinner ble ikke bedt om å jobbe deltid for å greie både barnepass og å holde hjemmet i orden, så mye har skjedd på kort tid.

Ericsson er tro til romanformen i denne historien, selv om jeg har følelsen av at hun bruker sin egen historie som inspirasjon, blir det aldri privat. Handlingen beveger seg fra tiden da hun møtte mannen, som forble hennes mann gjennom hele livet, og frem til en nåtid hvor historien avsluttes på en hjertesprengende måte.

Hovedpersonen forteller om utfordringene hun møtte på da hun ville ha verv som hun ikke fikk, for de ville skåne småbarnsmødre for ekstraarbeidet det ville medføre. Samfunnet var ikke organisert for å møte kvinners hverdagsbehov, siden de første utearbeidende kvinnen ikke fikk tilbud om barnehageplasser.

Er dere klar over at det er luksusskatt på bind? utbrøt den sist ankomne. Møtet i kvinnegruppa hadde ikke startet ennå, kaffekanna gikk rundt med fløtemugge og sukkerkopp i kjølvannet. Men nå var det full stopp, vi kopte. Månedlige smertekramper, angsten for blodflekken bak på kjolen, forventning eller skuffelse, frykt eller lettelse når blødningen kom eller ikke kom til tida - luksusskatt?

Ved enkle og av og til litt morsomme episoder, flettes små "funfackts" inn. og vi får flere eksempler på menns bruk av hersketeknikk overfor kvinner. Hvordan de kan bruke pipestemme når de skal gjengi noe en kvinne har sagt, og unngå å lytte til, eller kommentere budskapet. Også det at alt som har "kvinne" foran seg blir krympet og nær sagt latterliggjort setter hun på dagsorden, bare kjenn på ordene kvinnebøker, kvinnearbeid, kvinnesykdommer...

Det som gjør denne romanen spesiell, er at Ericsson viser oss hvordan det å ha en ektefelle som sto på barrikadene, påvirket mannen. Hvordan det påvirket samlivet deres og hva det gjorde med ham som menneske. Mannen får også en stemme, og den respekt og kjærlighet hun legger i denne, er mer enn bare rørende lesning. 

Dette er ikke bare en roman for deg som interesserer deg for kvinnekampen. Den gir et glimrende bilde på vår nære fortid, og de aller fleste kan ha glede av å fornemme hva foreldrene våre (eller besteforeldrene) måtte gjennom for at vi skulle få det mye mer rettferdige samfunnet som vi har i dag.

Boken anbefales på det varmeste!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 232
Kilde: Leseeksemplar

fredag 1. november 2019

Gruppen av Mary McCarthy

Denne romanen var en kjempehit da den kom ut i 1963, og etter å ha hørt den skjønner jeg godt hvorfor. Jeg tviler ikke på at det lesende publikum fikk bakoversveis av seksualskildringene i romanen, men for dagens unge damer er det nok mindre av en øyeåpner.

Forlaget om handlingen:
Åtte unge kvinner uteksamineres fra eksklusive Vassar College i 1930-tallets New York. De er ulike, men de er smarte, ambisiøse og de har bestemt seg for å gjøre alt det mødrene deres ikke gjorde: 

Få en karriere, gifte seg av kjærlighet, engasjere seg politisk og alltid være venner. Virkeligheten "mannens verden" møter dem med et brak. For de forventes å gifte seg med Den Rette. Og hvem er han?



Gruppen var en artig roman å lytte til, siden alle åtte damene i gjengen sammen, utgjør hovedpersonen. Det blir utrolig nok ikke forvirrende, siden  medlemmene av gruppen figurerer som bikarakterer i hverandres historie.
Gruppen unge kvinner går ut av det eksklusive kvinnecolleget Vassar i 1933, og det er i perioden frem mot andre verdenskrig vi følger dem. Tidskolloritten er glimrende skildret, ikke minst språket og alle konvensjonene som fremdeles ble holdt i hevd, viser dette.

Dotties deflorering åpner ballet, et fornøyelig lite tablå som sier mye om hvor naive unge damer var på den tiden. Bruken av prevensjon var ikke noe nytt, men når Dottie skulle skaffe seg et pessar, var det ikke bare bare.

Kay er kunstnerisk og litt alternativ, og blir etterhvert gift med skuespillerspiren Harold. Når Helena ser ham og Noreen i het omfavnelse sporer dette oss frem til en heftig scene mellom disse to, som det var fornøyelig å følge med på.

Noreen er senere i historien gift med Freddy, en jøde av overklassen. Hun er som de andre jentene, intellektuell, og når hun på trilletur med sin 3 måneder gamle baby møter Priss og hennes lille gutt i parken, er hun igjen i senter for dramatikken.

Romanen tar oss med gjennom mange tema, etter det første samleiet til Dottie er det Priss sin historie vi følger når det kommer til barnefødsler og alt som har med babystell og amming å gjøre. Det var stor kontrovers på denne tiden, om spedbarn skulle ammes eller få flaske, spørsmålet om hvor ofte et barn skulle tas opp og frekvensen på matingen, avvending fra bleie og bruk av smokk er også utfordringer som ikke ble løst, slik vi gjør det i dag. Vi er innom tema som skilsmisse og psykisk sykdom, før historien avsluttes med det som muligens er et selvmord.

Denne jentegjengen er snobbete til tusen, de fleste har vokst opp med tjenestefolk i huset, og folk de behandler med høflighet, men har lite til overs for. Den samme holdningen har de fleste for jøder, svarte og fattige. Det er en oppegående gjeng dette her, som diskuterer politikk og religion, de er selvbevist og står opp for seg selv.

Jeg frydet meg over å være tilbake i New York, og jeg skjønner hva de mener de som sammenligner boken med Sex og singelliv. For første gang kunne jeg ønske at boken var dobbelt så lang, for med Nina Woxholtt som innleser, var dette noe jeg kunne hatt i ørene lenge.


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 16:54:32
Kilde: Lytteeksemplar