Oppsummering for lesemåneden mars

Det er ikke tvil om at denne måneden ble noe helt for seg selv. Ikke rart siden jeg ble sendt hjem fra barnehagen torsdag 12 mars, med beskjed om å ikke komme tilbake før jeg blir tilkalt. Koronaviruset har påvirket oss alle, og tankene mine går til alle de som synes dette er tøft. Jeg har blitt beroliget av at de som styrer landet vårt har gjort det på en tillitsfull måte, og at mine egne sjefer har hatt full kontroll på min arbeidsplass og mine kjære kolleger.

I mellomtiden har jeg hatt hjemmekontor. I leiligheten vår har min mann og jeg sittet på hver vår ende av spisebordet i stuen og gjort så godt vi kunne. Sondre har hatt hjemmeskole, men han er den eneste som har "eget rom" og har styrt seg selv der. Den innglassede balkongen har vært god å rømme ut på, når Frode har hatt telefonmøter og videokonferanser, og leselisten min viser tydelig at jeg har tilbrakt mye tid der ute:

1. Margaret Atwood - MaddAddam - 4
2. Katrine Heiberg - Det gule bladet, den svarte pupillen - 3
3. Max Porter - Lanny - 5
4. Kristine Tofte - Udyr - 5
5. Joakim Zander - Vennen - 5
6. Marta Breen - Hvordan bli feminist - 6
7. Ali Smith - Høst - 4
8. Neda Alaei - Dette er ikke oss - 6
9. Jessica Fellowes - Mysteriet på Asthall - 5
10. Linn Strømsborg - Aldri aldri aldri - 5
11. Jørgen Brekke - Andre guder - 5
12. Mark Billingham - Dø av skam - 4
13. Robert Dugoni - Lysningen - 3
14. Han Kang - Hvit - 4
15. Amalie Skram - Constance Ring - 5
16. Kristina Ohlsson - Henrys hemmelighet - 4
17. Joyce Carol Oates - Mitt liv som rotte - 6
18. Ali Smith - Vår - 6
19. Ahmed Saadawi - Frankenstein i Bagdad - 4
20. Jessica Fellowes - Strålende unge døde - 5
21. John Alec Baker - Vandrefalken - 4
22. Håkan Nesser - Halvmorderen - 5
23. Nina Lykke - Nei, nei og atter nei - 5
24. Anne Linder - Profesjonell relasjonskompetanse - 5
25. Joyce Carol Oates - Svart vann - 5

Romaner: 14

Ungdom: 2

Krim: 6

Dikt: 1

Sak: 2

I begynnelsen av mars var jeg på et foredrag med Gunnar Danbolt hvor han snakket om Picasso og kubismen. For meg som pleier å gå på 3-4 arrangementer i uken, har dette blitt en rar måned. For gøy ramser jeg opp de tingene jeg skulle deltatt på, men som ble avlyst:
Diktkveld på Heim, Cabaret, Lyttelos med vinsmaking, Lyttelosforedrag, foredrag om Marcel Proust, La Clemensa de Tito - opera i Grieghallen, og Linn Ullmanns De urolige på DnS.

Lesingen min styres av innfallsmetoden, så bortsett fra de fire siste bøkene på leselisten min, lar jeg tilgjengelighet på eBokBib og evt. leseeksemplarer på pdf, styre hva jeg leser. I går var jeg tilbake på jobb igjen, og skal jobbe uken frem mot påske, men så blir det atter god tid til å lese. Måtte koronaen forsvinne, sånn at livene våre kan komme tilbake til normalen.

God lese-april folkens!

Strålende unge døde av Jessica Fellowes

I en planlagt serie på seks bøker blir vi kjent med virkelige, uløste forbrytelser fra mellomkrigstiden, og med livene til de glamorøse, berømte og beryktede Mitford-søstrene. Strålende unge døde er den andre boken i serien, som begynner med Mysteriet på Asthall.

Forlaget om handlingen:
Mitford-søstrene dras inn i kretsen rundt Londons Bright Young Things - de unge, blaserte og festglade menneskene som avisene elsker å skrive skandalehistorier om. Da Pamela Mitford fyller atten, bestemmer de seg for å arrangere skattejakt, men det ender tragisk idet den karismatiske, men ikke spesielt sympatiske Adrian Curtis faller i døden fra et kirketårn.
Politiet konkluderer raskt med at det er tjenestejenta Dulcie som står bak drapet. Hun har sine egne grunner til å hate Adrian Curtis. 

Louisa Cannon er fremdeles barnepike på Asthall Mannor, til tross for at jentene hun skal ha et øye med begynner å bli voksne. Godset ligger i Oxfordshire, ikke lengre unna London enn at det blir turer dit i forskjellige ærender.

Louisa blir dradd med av Pamela og hennes venner til flere etablissementer for unge mennesker i London, og hun begynner å filosofere over hva hun vil med livet sitt. Kanskje livet ikke bare består av å finne seg en mann og bli godt gift? Hun ser hvor frigjorte kvinnene er i storbyen, de har sine egne leiligheter og egne jobber, og greier fint å ta vare på seg selv.

Handlingen er preget av livet til flere gjenger som regjerer i London. En gruppe på 40 kvinner driver med ran og lommetyveri, mens en tilsvarende gruppe menn holder på med innkreving av gjeld og heleri. Salg og misbruk av narkotika er også en del av bildet, som skildrer noe av det "gode gamle London" fra før alt ble stuerent der borte.

Fellowes skriver med stødig penn, nydelige skildringer av samfunnet, og et spennende plott. Vi møter igjen politimannen fra forrige bok, han er like dust på det personlige plan som før, men har avansert til Skottland Yard siden sist.

Bodil Vidnes-Kopperud leser som alltid helt perfekt, det er en nytelse å lytte til hennes behagelige stemme.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 10:17:44

Kilde: Lytteeksemplar

Mitt liv som rotte av Joyce Carol Oates

For meg var amerikanske Joyce Carol Oates et helt nytt forfatternavn, men hun har gitt ut en rekke bøker, hvorav ti stykker er oversatt til norsk. Hun er professor i skrivekunst og har jobbet på Princeton University i 36 år. Jeg ble mektig imponert av hva jeg leste i denne romanen, og så snart bibliotekene åpner igjen vil jeg følge opp ved å lese flere titler av henne.

Forlaget om handlingen:
Hva veier tyngst: Å være lojal mot familien eller å gjøre det som er moralsk riktig? I Mitt liv som rotte følger vi Violet Rue Kerrigan, en ung kvinne som ser tilbake på et liv i eksil fra familien. Da hun i en alder av tolv oppdager at brødrene har begått en alvorlig forbrytelse, dras hun mellom sin rettferdighetssans og lojaliteten mot familien. Avgjørelsen hun tar, forandrer livet hennes for alltid. Gjennom en serie hendelser betrakter Violet omstendighetene som gjør at hun går fra å være det høyt elskede yngste barnet i ungeflokken på sju, til å bli tysteren og «rotta» som angir sine egne brødre og sørger for at de blir arrestert og dømt. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2019/på norsk 2020

Sider: 408

Kilde: Leseeksemplar

Romanen starter i South Niagara, Canada en gang på 80-tallet. Violet på 12 er våken en natt når hennes to eldste brødre kommer hjem, og hun overhører den hissige samtalen dem i mellom. Hun har ikke tenkt å sladre, men når hun en stund etterpå blir tatt med til helsesøster fordi hun er skamslått, detter hele historien ut av henne.

Det blir furore i familien og i lokalsamfunnet, og på en eller annen måte blir det Violet som må bære skylden og skammen. Moren tyr til kirken for trøst og lindring, og blir bitter på alle, ikke minst Violett. Hun blir sendt vekk, og må vokse opp borte fra sin store familie, hos en barnløs tante.

Romanen skildrer holdninger til mennesker som vi for lengst har lagt bak oss. Gjennom små historier, som den om den tilbakestående jenta Liza Deaver og om hvordan den afroamerikanske gutten i klassen til Violett ble hundset av mattelæreren. Vi ser en verden av vold og fornedrelser, om familiehemmeligheter og ydmykelser.

Far tyr til alkoholen for å holde ut, og kjører familiens økonomi i grøften for å betale advokater til sønnene som er fengslet. Stemningen mellom svarte og hvite i området blir etterhvert amper, mens rasismen og hatet forsterkes.

Dette er en del av South Niagara du ikke kjenner, flere kilometer fra Black Rock Street og Niagaraelven - Der det bor fargede.
Som moren din omhyggelig ville ha sagt. 
Eller faren din.
Alle Kerriganene. Alle de hvite du hadde kjent.
Men ikke bestefar Kerrigan, han ville ha brukt et grovere ord...

Vi følger Violett i mange år etter hun ble sendt i eksil hos tanten, temaet dreies bort fra etnisk diskriminering over på identitet og seksualitet. Det blir ikke mindre spennende, men annerledes og denne vendingen gir et friskt pust inn i handlingen.

Mitt liv som rotte er glimrende skrevet, den er handlingsdrevet til tusen og har veldig gode skildringer av den menneskelige natur. Mot slutten reiser Violett tilbake til familien sin, hun er da en voksen dame med utdannelse, og våger på søsterens oppfordring å besøke dem. Det blir en dramatisk slutt, som gjorde sterkt inntrykk.

Romanen anbefales på det varmeste!

Dø av skam av Mark Billingham

Rett før biblioteket stengte for korona, hentet jeg en bunke bøker jeg hadde bestilt, deriblant denne, som kom på norsk i 2017. De 496 sidene ble lest mens jeg egentlig skulle vært på jobb, noe som føltes rart. Det var I Bokhylla sin omtale av boken som fristet meg til å lese den - takk Ina!

Fra bakpå boken:
Hver mandag kveld møtes seks mennesker i en terapigruppe for å snakke om sin avhengighet. Der deler de sine innerste hemmeligheter: historier om løgner, anger og – fremfor alt – skam. Så blir en av dem funnet drept, og det blir klart at en av gruppens medlemmer må ha stått bak.
Kriminalbetjent Nicola Tanner står overfor en vanskelig sak, for alt som er blitt snakket om i gruppen, er strengt konfidensielt. Så hva er det som er skamfullt nok til at noen har tatt sin død av det? Og hvordan finner man sannheten når fornektelse og svik er det mest naturlige i verden hos alle de mistenkte?

I bokens begynnelse blir vi kjent med seks deltagerne i terapigruppen. Det skjer ikke ved å følge en og en, men ved å lytte til det de har å si i terapi. Vi er ofte med dem på mandagsmøtene deres, hvor de fokuserer på misbruket sitt og får tilbakefallsforebyggende støtte.

Etterhvert introduserer lederen temaet skam, hvor hver deltager skulle få frem sine egne mulige underliggende årsaker til misbruket. Rehabiliteringsferdighetene deres er ikke noe å skryte av, så at de har godt av gruppeterapien er det ikke tvil om.

Når det ene medlemmet av gruppen blir funnet drept, involveres også politiet, og fra dette vendepunktet følger vi gruppen og politiet vekselvis. Nicola Tanner gjør en fin profil, og etterforskingen er grei å følge, selv om jeg finner den andre delen mest spennende.

Det er en lang bok dette her, og i mine øyne kunne den vært kortet ned litt. Det blir mange lange dialoger gruppen imellom, som er interessant nok, men det bremser effektivt en litt brattere spenningskurve.

Leser du boken, som en roman med fokus på rehabilitering, med et lite mord på siden, så tenker jeg at du har den rette innfallsvinkelen for en god leseopplevelse. 

Constance Ring av Amalie Skram

Målet mitt om å få lest alt av Amalie Skram er ennå ikke nådd, men Kleppanrovas omtale av debutromanen til Amalie Skram, fikk meg til å låne den på biblioteket.

Fra bakpå boken:
Helt uvitende om alt som har med erotikk å gjøre, gifter embetsmannsdatteren Constance seg med den eldre forretningsmannen Ring. Hun reagerer med gru og et ønske om skilsmisse da ekteskapets realiteter og mannens troløshet går opp for henne. Men samfunnets fordømmelse tvinger henne til å bli, og etter å ha blitt enke, og lært flere menn å kjenne, sitter hun igjen fullstendig desillusjonert. 

Constance Ring er Amalie Skrams debutroman fra 1885. Romanen var omgitt av skandale da den kom ut, det var hennes krasse kritikk av den økonomiske og seksuelle undertrykkingen i ekteskapet som vakte anstøt. Især provoserte hennes åpenhjertige skildring av kvinnelig seksualitet og av dobbeltmoralen i det borgerlige ekteskapet.

Etter alt Amalie Skram hadde vært gjennom, før hun begynte å skrive, så er det utrolig at hun fikk samlet seg nok om skrivingen, til å debutere så ettertrykkelig. Jeg kjenner forfatteren godt, og gjenkjenner derfor mye fra hennes liv, i denne romanen.

Er du på jakt etter skildringer av kvinnelig seksualitet, så tenker jeg at måten Skram debaterte dette på i 1885, og som vekket slik furore i samfunnet, ikke vil få deg til å lee på et øyelokk. Tidene har forandret seg, og med denne romanen viser Amalie Skram at hun er en av de sterke stemmer som ryddet vei for den likheten mellom kjønnene som vi nyter godt av i dag.

En tid etter Constance har flyttet til sin mann i Kristiania, sender han bud på hennes mor, så hun kan gjøre et forsøk på å muntre datteren sin opp litt. Når hun så hører hvordan datteren har det, er det ikke tvil om at hun velger side med hennes mann:

   Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, Constance - sa fru Blom. De hadde reist seg fra bordet, og Ring var gått inn til sine piper. 
  Å pytt - sa Constance og slo med nakken. 
  Nei, alvorlig, - det er ikke tekkelig.
  Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?
  Lyve, - det er da et besynderlig ord -
  Ja nettopp lyve, det er så forargelig å høre på. 
  Snakk - du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin mann så hensynsløst. 

Kritikk til samfunnets normer står sterkt i denne romanen, men i de mange selskaper som Constance og omgangskretsen hennes går i, diskuteres også religion og politikk temmelig heftig. Hovedpersonen vår er en reflektert dame, som er tøff nok til å si sine meninger, og hun står på sitt og krever respekt for seg selv som menneske, på bekostning av alle kutymer. Tanten rister på hodet av henne når hun forsvarer Bjørnsons holdninger til samfunnet.

Hun er en vakker kvinne, og i perioder er hun livlig med på tull og fjas. Med hensyn til dette passer hun sammen med sin ektemann, men alle ser at hun er ham overlegen i forstand. Mange mannfolk drømmer om henne, spesielt Lorck og Meier, og i perioder trives hun bedre i passiar med disse to enn med sin mann, som også ønsker samvær på det kroppslige plan.

Constances mann dør, og det gjør også faren hennes hjemme i Molde. Hun får et rom hos tanten som hun kan bo på, men siden moren og den store søskenflokken hjemme er spredd for alle vinder, er det ingen hjelp å få hjemmefra. Når Lorck tilbyr ekteskap, går hun imot alle sine prinsipper, for hun ser ingen annen utvei enn å takke ja.

Det er mange skjær i sjøen for Constances lykke, og selv om Lorck elsker henne høyt blir det ikke lett for henne å akseptere "bagasjen" han har med seg. Den kjønnslige omgangen mennene har med mer eller mindre tilfeldige kvinner, opprører Constance. Kvinnene det er snakk om er syersker og hushjelper, men Amalie Skram er ikke ute etter disse, det er mennenes rovdrift på kvinnene som er på agendaen.

Romanen er nydelig skrevet, den er lettlest til tross for det gammelmodige språket. Historien river en med, tilbake til Kristiania i en helt annen tid enn den vi har i dag. Dette må ha vært dynamitt da den kom ut, jeg skulle gjerne vært der på den tiden Amalie Skram debuterte som forfatter, og tatt del i viraken rundt utgivelsen.

Mitt Amalie Skram-prosjekt finner du her

Vår - en dagsaktuell og skremmende samfunnsskildring fra Ali Smith

Vår er den tredje boken av i alt fire, hvor Ali Smith skriver frem bilder av vår tid. Jeg har lest Vinter og Høst og ser nå frem til å lese Sommer, når den kommer. Tilfeldighetene ville ha det til at vi satt oss ned for å se Netflixserien Collateral, som skildrer forholdene for asylsøkere i Storbritannia på akkurat samme måte som Ali Smith gjør i Vår - skremmende!

Fra bakpå boken:
På en øde jernbanestasjon nord i Skottland står fjernsynsregissøren Richard Lease. Han har nylig mistet venninnen Patricia i kreft, og for lenge siden mistet han kontakten med datteren Elisabeth. For Richard er håpet ute. Nå er han i ferd med å kaste seg foran toget, hvis det noen gang kommer.
I London er Brit, på jobb i en fengselslignende interneringsleir for asylsøkere og flyktninger. En dag skjer det umulige: en jentunge i skoleuniform vandrer rett forbi vaktene og inn til ledelsen. Derfra får hun utrolige ting til å skje, som at toalettene blir vasket. Da jenta forlater leiren og setter seg på et tog, følger Brit med. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019/på norsk 2020

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Ali Smith har etterhvert blitt en av mine favorittforfattere, og med Vår klatrer hun opp, enda et par hakk på "the ladder of fame". Romanen gir leseren noe å jobbe med, les for all del sakte, nyt variasjonen i språket og underteksten, som utfolder seg underveis. Jeg opplevde det som magisk, og ble flere ganger oppriktig tatt å sengen, av hva hennes språkbruk og skrivestil gjorde med meg.

Romanen lener seg på det dagsaktuelle tema migrasjonskrisen, men fokus er på hva det betyr for menneskene som blir mer eller mindre oppbevart i interneringsleirer i landet de har kommet til. Smith skildrer disse ansiktsløse "ikke-menneskene", på en måte som gjorde meg stresset da jeg leste. Ikke blir de informert om hva som skal skje fremover, og ikke har noen følelse av medbestemmelse over eget liv, jeg kjenner jeg får frysninger bare ved å skrive det.

Hun hadde rast, for få dager siden, om den britiske regjeringen og Irland. 
Det er mulig de ikke vet hva de gjør, hadde hun sagt. Det er også mulig de vet nøyaktig hva de gjør. Jeg vil ikke tilgi dem, ingen som vet hvordan det var, vil det. Å røre opp i det gamle hatet. 

Rammefortellingen er forsåvidt både eventyrlig og enkel, Ali Smith benytter seg av trikset "å fortelle en historie ved å ikke fortelle den". Les mellom linjene når du hører om den forvirrede regissøren som har en imaginær datter, unge Florence som fremstår som usynlig og magisk, og om kaffevogndamen Alda som forteller oss historier fra utrenskningen av Høylandet på 1700-tallet.

Med en regissør og en manusforfatter i hovedrollen blir mange av detaljene i boken fortalt ved hjelp av referanser til film og litteratur. Forfatteren Katherine Mansfield og lyrikeren Rainer Maria Rilke blir nevnt, noe som ansporer meg til googling og videre lesning.

Det er mange sterke scener i denne boken, men den jeg virkelig kjente på kroppen var reaksjonen til Brit, da hun var tilbake på jobb og fortalte en kollega hvor hun hadde vært. Han snakket lenge til henne på gælisk (eller noe) og hun ble skikkelig frustrert, en frustrasjon jeg selv kjente på etter å ha lest en hel side med gæliske ord.

Jeg skjønner faen ikke bæret av hva du plaprer om, sa hun. 
Mhm, sa han. Men det er jeg rustet for, skjønner du. 
Alle de overtroiske greiene du lærte der oppe som barn, må ha fritert hjernen din, ropte hun etter ham bortover gangen, med pulsen dirrende i halsen.
Den dirret som om hun var en streng på et musikkinstrument som ble spilt på mot sin vilje. Andre språk burde ikke være lov i England. Storbritannia. Hun mente Storbritannia.

Med Vår utvider Ali Smith horisonten min, hun stiller spørsmål ved hvorfor det bare er eliten som skal vite? hvem er de nye verdenstyrannene? og hva er det som gjør at høyresiden vokser? Hun setter fokus på hvordan media gjør menneskene betydningsløse og ikke minst hva forvaring gjør med et internert menneskes psyke.

Selve handlingen er fortryllende og leken, men den alvorlige undertonen ligger og dirrer hele veien. Les og nyt, dette er mesterlig litteratur!

Henrys hemmelighet av Kristina Ohlsson

Den svenske forfatteren Kristina Ohlsson har skrevet mye spennende krim, ikke alt er i serie, men Henrys hemmelighet er den tredje boken med advokat Martin Brenner i hovedrollen. De to første bøkene i serien heter Lotus blues og Mios blues, kanskje du har lest dem?

Forlaget om handlingen:
Advokaten Martin Benner elsker antikviteter. Da hans venn Henry Schiller dør, får han et tilbud han ikke kan si nei til; å overta Henrys andel i en antikvitetsbutikk i New York. Men lykken blir kortvarig. Samtidig som Martin blir oppsøkt av en mann som hevder at Henry ble drept, skjønner han at han blir overvåket. Noen lusker rundt huset hans om natten og etterlater fotspor i snøen.
Martin tvinges inn i en heseblesende jakt på sannheten om Henry. For hvem var han egentlig? Og hva hendte den dagen han døde?
Henrys hemmelighet er en spennende og intrikat kriminalroman om hvordan spor fra fortiden ikke kan viskes bort. Det er også en fortelling om familielojalitet og samhold.

Se for deg et puslespill med, la oss si hundre brikker. Kristina Ohlsson sin nye krim fremsto litt sånn for meg, for her blir leseren presentert for mange små detaljer, som kanskje/kanskje ikke henger i hop.

I løpet av historien blir detaljene belyst, sammenhenger klargjort og diverse begivenheter repetert, så det er helt tydelig at forfatteren gjør sitt beste for at leseren skal henge med i svingene. Det er som du skjønner ingenting å si på plottet, det er intrikat nok, men allikevel fikk jeg rett, da jeg helt i begynnelsen av boken gjettet på gjerningsmann.

Martin Benner er en mann i sin beste alder, han bor sammen med Belle, datteren til søsteren som har blitt drept. Rammen rundt fortellingen er bryllupet hvor han skal være forlover for sin eks-kjæreste Lucy, som nå skal gifte deg med legen som hjalp ham i en tidligere krise. Rundt seg i sitt lille hus i Stockholm har han en aupair, en gartner og en slags livvakt som passer på ham. Alle disse får en rolle i mysteriet som utspiller seg.

Jeg lo litt da jeg leste gjennom mine omtaler av de to første bøkene i serien, og ble fristet til å bruke "copy" knappen, fra Lotus Blues:

Historien blir fremstilt kronologisk, uten tilbakeblikk eller bi-historier, noe som gjør den enkel å følge med på. Ingenting i disse begivenhetene overlates til leseren å tolke, alt er logisk og ryddig hele tiden. Samtaler mellom hovedpersonene klargjør sakens gang, og flere ganger er vi innom en transkripsjon av et intervju mellom en journalist og hovedpersonen, hvor handlingen blir repetert, (i tilfelle leseren mot formodning har falt av?)
Språket er fritt for utbroderinger av steder og stemninger, og til tider kan det virke litt stivt. Dette gjør sitt til å opprettholde tempo og spenning, noe som er vel så viktig i en krim.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 11:18

Kilde: Lytteeksemplar

Gratulerer med Verdens bokdag alle leseglade!

                              Bilde lånt av Horten bibliotek

UNESCO har siden 1995 holdt av denne datoen, som en festdag for bok og opphavsrett, og kalt den Verdens bokdag. Målet med dagen er å markere bokens rolle i samfunnet, og boken som uttrykksform.
Datoen har symbolverdi da både Cervantes, Shakespeare og Garcilaso de la Vega døde på denne dagen i 1616.

Røttene til denne feiringen går tilbake til middelalderen, da katalonierne i Barcelona feiret sin skytsengel Sankt George med opplesing og poesikonkurranse.

Tilfeldighetene ville ha det til at skytsengelen og martyren Sankt George dukket opp i boken jeg leser i skrivende stund, så jeg fikk lyst å ha en liten markering på bloggen, på denne Bokdagen, litt utenom det vanlige.

Det er en spesiell tid for oss alle nå når koronaviruset har satt samfunnet ut av spill. Hos oss har vi hjemmekontor alle tre, det byr på utfordringer, men jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke har små barn å aktivisere om dagen.

Når hjemmearbeidet er gjort for dagen er det tid for lesing, for lese gjør jeg jo alltid uansett. Mars kommer til å bli en formidabel lesemåned, også når det gjelder terningkast, for denne måneden har jeg vært heldig når jeg har valgt meg ut bøker, med fire 6`ere i rask rekkefølge.

"Bøker kan vise vei bak fasader, boken kan opplyse, provosere, inspirere og gi ny erkjennelse ved å rive fasader som fordommer og uvitenhet". Disse vakre ordene sier mye om de flotte bøkene som har  begeistret meg i koronaens tid. 
 - God bokdag dere!

Dagens: Frankenstein i Bagdad, Vår, Mitt liv som rotte, Dette er ikke oss

Lysningen av Robert Dugoni

Amerikanske Robert Dugoni er en kritikerrost, prisvinnende og bestselgende krimforfatter, som er utgitt i mer enn 30 land, og har solgt over fem millioner bøker. Jeg har lest Min søsters grav som er den første boken om Tracy Crosswhite, Siste åndedrag er bok nummer to, den leste jeg ikke men gikk rett til, årets utgivelse Lysningen.

Fra bakpå boken:
Drapsetterforsker Tracy Crosswhite har et talent og en svakhet for å nøste opp i uløste kriminalsaker. Etter at hun selv i ung alder opplevde at søsteren ble myrdet, har Tracy gått hardt inn for å sørge for at andre pårørende får løst sakene sine.
I "Lysningen" prøver Tracy å løse en indianerjentes 40 år gamle, mistenkelige selvmord. Hun må grave dypt i historien til en liten landsby, og der finner hun mørke, ubehagelige hemmeligheter som ikke alle er interessert i at skal bli allment kjent. Kan Tracy holde løftet sitt til den døde jentas familie? Eller blir hun det neste offeret?

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2016/på norsk 2020

Sider: 356

Kilde: Leseeksemplar

Liker du klassisk krim med fokus på etterforskning, så er Lysningen midt i blinken. Etter en innledning som ansporer leseren til det som skal skje, så fortsetter historien kronologisk i nåtid, inklusive visesheriff Buzz Almond sine tilbakeblikk.

Tracy Crosswhite er en dyktig etterforsker med god kapasitet. Når drapet hun er med og etterforsker ser ut til å være løst, tar hun initiativ til å etterforske det 40 år gamle dødsfallet til en indianerjente. Denne saken ble i sin tid arkivert som selvmord, men da han som dengang var en ung visesheriff døde, fant datteren hans en bortgjemt saksmappe, som viste mange tegn på at så ikke var tilfelle.

Handlingen utspiller seg på et lite sted nord for Seattle. I 1976 var dette samfunnet preget av noen få maktpersoner, som stort sett fikk viljen sin, og befolkningen forøvrig som levde sine liv som best de kunne. Det som skjedde i -76 får leseren innblikk i etterhvert som Tracy graver seg ned i saken, og hun rører såpass opp i gamle minner at det som småningom begynner å bli litt spennende.

Saker og ting skjer også i Seattle, for saken hun fikk et par dager fri fra, tar en ny vending, og i denne historien følger vi begge historiene parallelt. De har ingenting med hverandre å gjøre, og selv føler jeg at de forstyrrer hverandre.

Det er en ganske mørk fortelling, hvor det virker som at alle har noe de vil holde skjult. Tracys etterforskning drar handlingen fremover, men boken er ordrik og de mange dialogene gjør ikke underverker med spenningsnivået eller fremdriften, sånn som dialog ofte gjør. Det blir rett og slett for mye av det gode, og hadde det ikke vært for at jeg er korona-fast i leiligheten min, så hadde jeg lagt vekk boken av ren kjedsomhet.

Noen lettvinte løsninger gjør kort prosess mot slutten, og uten at pulsen har økt en eneste gang, følte jeg bare lettelse over at det ikke ble en DNF denne gangen.

Henningbokhylle har også lest og skrevet om Lysningen, ta gjerne en titt for han likte boken mye bedre enn det jeg gjorde ☺☺

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Woao for en debut! Dette er ikke oss er Neda Alaeis første roman, en ungdomsroman som mer enn gjerne kan leses av voksne. Boken er nominert til Uprisen og også Bokbloggerprisen for 2019. Den var på vei under radaren min, inntil bokbloggerne skulle samlese boken i forbindelse med kåringen av Bokbloggerprisen.

Forlaget om boken:
Det er snart et år siden mamma døde. Hjemme må Sanna passe på pappa som bare vil sove og skrive, han spiser nesten ikke, og ser knapt på henne. På skolen er det ikke mye bedre, for bestevenninna har sluttet å snakke til henne. Så begynner Yousef i klassen. Han lærer henne å ta bilder og å se verden på en helt ny måte. Også han har mer ansvar enn en ungdom skal ha, og Sanna finner endelig noen som forstår henne. Men kan hun stole på ham eller er han bare som alle andre?

Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut, en bakgrunn som i høy grad bidrar til at romanen føles så velskrevet.

Sanna har greid å komme seg videre etter at mamma døde, men det har ikke pappa. Hun er fjorten år, men er den som ser til at huset er noenlunde reint og at de får i seg noe mat hver dag. Ellers går det i kaffe hos Sanna, spesielt etter at bestevenninnen brutalt droppet henne til fordel for Mitra, den mest populære jenta i klassen.

Mitra legger også beslag på Yousef, som begynner i klassen deres etter sommerferien. Han er den vakreste gutten Sanna noen gang har sett, med sine èn million øyevipper. En del av denne romanen skildrer niendeklassinger akkurat sånn som de er, opptatt av likes på sosiale medier, og ganske så ufine måten de tekster og snakker til hverandre på.

   Det er fredag og pappa har ikke kommet hjem ennå. 
   Jeg må minne meg selv på å trekke pusten.
   Jeg legger meg ned i senga hans, lager våte flekker på puta. Jeg tenker på Yousef. Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og av bunnløs tomhet. 

Tenåringsdramatikken blir dempet av det alvorlige temaet som skrives frem i denne romanen. Sanna er ensom, hun er selvstendig og sterk men bærer på en overmannende følelse av skyld. Over for klassekameratene later hun som ingenting, og hun blir mer og mer usynlig. Barnevernsdamene oppfattes som en trussel, mens nabokatten Sven blir hennes eneste mulighet for litt kos og nærhet.

Når overlevelse er målet gjør vi gjerne dumme ting. Så også med Sanna, som av og til handler før hun tenker. Gjør ikke alle det av og til? Karakterene i denne romanen er flerdimensjonale, og jeg blir oppriktig glad i flere av dem. Handlingen har en god fremdrift som gjorde det vanskelig å legge boken fra seg. Her er det ikke mange sprang i teksten, men en god og tydelig handling som vil si oss noe.

Takk til alle dere bokbloggere som stemte på boken, jeg er utrolig glad for å ha lest den, og anbefaler den varmt videre!

Flere bloggomtaler: Lattermild, Bokstabelig talt og Flukten fra virkeligheten

Hvit av Han Kang

Han Kang er en sørkoreansk forfatter som i 2016 vant Man Booker National Price for boken The Vegetarian. Den og romanen Levende og døde er de to andre bøkene av henne, i tillegg til Hvit som er oversatt til norsk.

Fra bakpå boken:
Hvit er en bevegende kortroman om hengivenhet. Før den navnløse fortelleren selv ble født, fikk moren en jentebaby som bare levde i to timer. Dette er lillesøsterens lovsang til en hun ikke møtte, men som alltid vil være en del av familiens liv. 

For blir vi noensinne forlatt av de døde? I stedet for å dvele ved spedbarnets død, gir søsteren innhold og verdi til det korte livet det hadde. En liste med hvite ting kan direkte eller indirekte knyttes til henne: svøp, bånd, salt, ris, ben, piller, hår, morsmelk, tåke – og mange flere. Listen med hvite ting blir viktig som sorgritual og minnearbeid.




En person flytter til en fremmed by på andre siden av kloden, og mange gamle minner begynner å dukke opp. Moren som fødte et barn som døde før hun selv ble født, om klærne moren sydde i hui og hast idet barnet begynte å fødes, og om døden. Vi hører om døren i den nye leiligheten som fortellerstemmen vår malte hvit, om frostrøyk, og skyer som lyser hvite og kalde, opplyst av månen som skjuler seg bakom.

Med en gang jeg satt meg ned med denne boken falt kroppen min til ro. Det var som om jeg hadde meditert i lengre tid, og mens jeg leste, undret jeg meg over tilstanden jeg befant meg i.
Språket er preget av substantiv, setningene er hele og fult ut forståelige, men allikevel er det vanskelig å sette ord på hvorfor dette gjorde så sterkt inntrykk.

De 98 sidene med tekst er langt fra fullpakket, her unnes vi mye plass til å puste, og husk for all del å gjøre deg nytte av luften. En stund vurderte jeg om dette var en diktsamling, siden setningene har noe melodiøst over seg, og teksten i begynnelsen føles ganske så svevende.

Grensen mellom himmel og jord har blitt visket ut. Jeg kikker ut og ser ikke annet enn omrisset av to høye, flekkfargete ospetrær, fire, fem meter fra vinduet. Alt annet er hvitt. Eller, kan man kalle det hvitt? Disse voldsomme bølgene i stillheten mellom denne verden og den neste, hver eneste av de kalde partiklene, fuktet av mørket.

Vi beveger oss i tid og rom, men det er få egennavn jeg snapper opp. Hovedpersonen er på en måte den døde babyen, som så sterkt preger storesøsterens tanker og følelser. Lite sies direkte, men ved å la lys og mørke, kulde og varme, hvite fugler og et hvitt lommetørkle som daler ned fra tørkesnoren, tale sitt eget språk, skrives denne vakre historien frem.

Hvit var nominert til Man Booker National Price i 2018

Mysteriet på Asthall av Jessica Fellowes

Det er lenge siden jeg har lest en klassisk engelsk roman av denne typen, men når innleser er Bodil Vidnes-Kopperud legger jeg mulige innsigelser til side. Serien Mitfordmordene er basert på virkelige, uløste forbrytelser, og på livene til de glamorøse Mitford-søstrene. Det er planlagt seks bøker i serien, og Mysteriet på Asthall er den første.

Forlaget om handlingen:
Året er 1919, og Louisa Cannon drømmer om å slippe unna fattigdommen i London, og ikke minst sin brutale og undertrykkende onkel. Redningen blir en jobb som barnepike hos familien Mitford på Asthall Manor i Oxfordshire. Aller mest knyttet blir hun til seksten år gamle Nancy Mitford - en oppvakt ung jente som elsker en god historie. Men da sykepleiersken Florence Nightingale Shore blir myrdet på et tog, finner Nancy og detektiven Louisa ut at i England etter den store krigen har alle noe å skjule ...


Da jeg lyttet tenkte jeg fornøyd, at det er noe veldig "Downton Abbey" over dette her, jeg ble derfor ikke overrasket over å lære, at Jessica Fellowes, er den som har skrevet bøkene som denne glimrende serien er bygget på.

I Mysteriet på Asthall gjenskaper hun atmosfæren i nevnte serie, med sin velskrevne historie er det bare til å lene seg tilbake å nyte. Her blir vi presentert for glimrende karakteroppbygging og noen uimotståelige scener som skildrer tidsånden fortreffelig. Her blandes fattigfolk og herskapet, og vi føler virkeligheten på kroppen.

Historien er et oppkomme av små og store intriger, bygget rundt et tydelig plott, som er innfløkt nok til at leseren ikke skjønner hvem som er ugjerningsmannen før helt mot slutten. Begynnelsen på romanen er helt rå, jeg tenkte først "nei, dette orker jeg ikke", men så fikk jeg puste igjen.

Bodil Vidnes-Kopperud var i støtet da hun leste inn denne boken, og nå ser jeg frem til å møte Louisa Cannon igjen i bok nummer to, Strålende unge døde.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 10:39

Kilde: Lytteeksemplar

Høst av Ali Smith

Høst er den første boken i serien til denne skotske forfatteren. Jeg har lest Vinter, og den likte jeg så godt, at jeg ville lese Høst også, før jeg leser Vår, som er den nylig utkomne tredje boken i serien. Takk og pris for eBokBib, da kommer ikke handling langt etter tanke ☺

Forlaget om handlingen:
Høsten 2016. Daniel har levd i mer enn hundre år. Elisabeth, født i 1984, har blikket rettet mot fremtiden. Storbritannia er delt i to av en historisk avstemning som vil få konsekvenser for alles fremtid. Folket har vunnet; folket har tapt. Veien fra håp til håpløshet er kort. Heldigvis finnes kunsten og litteraturen. 

Høst er Ali Smiths varme og samfunnskritiske meditasjon over verdenen vi lever i: en verden som blir stadig mer avgrenset og eksklusiv. Smith utforsker erfaringer av tid, hvordan vi er våre erfaringer, hvordan vi bærer dem med oss og hvordan de former oss. 

Høst kom ut i 2016 og er på 238 sider, boken kom på kortlisten til ManBooker-prisen.

Utgangspunktet for denne romanen er gamle Daniel som ligger på et pleiehjem, tilsynelatende i koma, men han sover. Tidligere i livet ble han kjent med nabojenta, til tross for hennes mors advarsler mot å tilbringe tid med den gamle gubben ved siden av. De finner fort ut at de har en felles interesse i å dikte opp ting, og liker å være sammen.

I nåtid er Elisabeth en voksen dame. Hun har ikke sett Daniel på mange år, men noe får henne til å oppsøke ham på pleiehjemmet. Også hennes tanker om forholdet deres tar vi del i, og jeg tenker at hun kanskje ikke hadde blitt kunsthistoriker om hun ikke hadde blitt kjent med Daniel i sin barndom.

Romanen har flere tydelige referanser til dagens samfunn, blant annet innvandring, Brexit og ikke minst flyktningekrisen.

  Over hele landet gikk landet i stykker. Over hele landet løsnet landene fra hverandre.
  Over hele landet ble landet delt opp, et gjerde der, en mur der, en grense trukket opp her, en grense overtrådt der, 
  en linje som ikke må trås over her, en linje du ikke bør krysse der, 
  en vakker linjeføring her, 
  en linedanser der,
  en linje du ikke vet finnes her, 
  en ny politisk linje der, 
  en helt ny ildlinje,
  frontlinje, 
  bunnlinje, 
  her/der.

Jeg blir alltid veldig glad når det i min lesende hverdag dukker opp historier om kunst eller kunstnere. I denne romanen blir vi kjent med verdens første kvinnelige popkunstner, Pauline Boty. Hun markerte seg i kunstmiljøet, men døde bare 28 år gammel.

Romanen er bygget opp av det som foregår inni en døende manns hode, når han ligger og sover, og tilbakeblikk på livet fra både Elisabeth og Daniel. Den litt oppstykkede handlingen fungerer, men kan virke litt rotete, før en kommer inn i det. En visuell lesning anbefales, og ikke press på for å få kronologi og sammenheng til å stemme med en gang, det løser seg, og føles troverdig etterhvert.

Jeg likte boken godt, og det gjorde Beathes bibliotek også, 

ta gjerne en titt på hennes omtale!

Andre guder av Jørgen Brekke

Bergensere og trøndere har hver vår kriminelle Jørgen, og jeg digger begge to. Brekke har jeg lest flere bøker av, og han får alltid mange prikker på terningen. Andre guder er første bok i en ny serie hvor en forfatter skal skrive med utgangspunkt i De ti bud. Boken som kom ut i år er på bare 146 sider, sikkert en medvirkende årsak til at det så raskt ble min tur å låne den på biblioteket.

Fra bakpå boken:
Jonny aner ikke hva som traff ham. Linda må ha trollbundet ham fullstendig. Hvorfor skulle han ellers ha blitt med henne på møtene i en vekkelsesmenighet styrt av den karismatiske predikanten Peter Isaksen? Jonny sluker Isaksens budskap, og Linda flytter snart inn hos ham. Sakte begynner tvilen å gnage i ham. Har Linda noe gående med Isaksen? Sjalusien vokser i Jonny, mens Linda stadig er ute i hemmelige ærender. Relasjonen går inn i en ond sirkel, og utgangen kan aldri bli god.

Andre guder er en veldreid spenningsroman som på overraskende vis forteller om grådighet, sjalusi og hevnlyst. 


Det er en skremmende verden Brekke tar oss med til i denne boken. Karismatiske forkynnere har jeg liten sans for, men når de skrives frem på en sånn måte at en i en periode skjønner magien, da blir jeg kald på beina.

  Likte du prekenen? spurte Isaksen.
  Den var tankevekkende, sa jeg. Kanskje burde jeg ikke sagt det på den måten. Noe sa meg at Isaksen ikke ønsket at vi skulle reflektere for dypt over det han sa. Det han ville, var at vi skulle rives med, vi skulle elske og hate, tro, men ikke tenke. 

Skrivestilen i denne korte spenningsromanen er spesiell. Vi begynner med slutten og hører to fortellerstemmer, som til tider skildrer den samme situasjonen. Jeg måtte konsentrere meg litt i begynnelsen, men så gikk det av seg selv. Historien har en tydelig nerve hele tiden, uten at leseren helt skjønner hvor den kommer fra. Etterhvert øker dramatikken, og ugjerningsmannen viser seg tydelig, med motiv og det hele.

Plottet er nennsomt snekret sammen, alle baller som kastes opp, tas elegant ned igjen, og historien oppfattes som velskrevet. Engasjerte gjorde den også, for de 146 sidene ble lest i en jafs, kun med en liten pause til å lage te (grønn te...)

Nå er jeg spent på hvordan de neste forfatterne løser utfordringen med budet de har fått tildelt. Andre guder ga i alle fall mersmak ☺☺☺

Artemisias verden, Bjørnebok, Medbokogpalett og Marianne Augusta 

har også skrevet om boken, les gjerne!

Vennen - tredje bok i Joakim Zanders krimserie

Har du hørt eller lest Svømmeren og Broren er jeg helt sikker på at du ivrer etter å sette igang med Vennen, den tredje boken i serien med Klara Walldèen i hovedrollen. Dette er terrorkrim på sitt aller beste, glimrende lest av Joakim Gunby.

Forlaget om handlingen:
Unge Jakob Seger har akkurat ankommet Beirut der han skal være aspirant ved den svenske ambassaden. På en fest blir han kjent med den mystiske Yassim, som forteller at han er krigsfotograf, og de blir raskt mer enn bare venner.
En kveld får Jakob et overraskende besøk i leiligheten sin, av Myriam som arbeider for den svenske etterretningstjenesten. Hun hevder at Yassim er terrorist og hun gir Jakob et ultimatum. Verden hans snus på hodet. Kan han stole på Myriam? Skal han forråde sin nye kjærlighet?

Samtidig er Klara Walldéen hjemme i den svenske skjærgården for å begrave sin morfar. Hun har med seg venninnen Gabriella som støtte. Men noe virker å tynge Gabriella. Puslebitene faller på plass når Gabriella arresteres i en dramatisk antiterroroperasjon på sitt advokatkontor i Stockholm.
I jakten på en forklaring finner Klara notater om et hemmelig møte. Nå er det opp til henne å klare å løse gåten. Sporene leder henne til Brussel, og videre til Beirut. Hvem er venn og hvem er fiende?

Til forskjell fra de to andre bøkene jeg har lest av Zander, så starter denne mykt og forsiktig med Klara og Gabriella, men det skal ikke vare lenge. Det går også forholdsvis rolig for seg, når den unge og naive Jakob finner seg til rette i sitt nye aspirant-liv på ambassaden i Beirut. Han møter Yassim, og det tar aldeles av, under lakenene i Beirut. (nok sagt om akkurat det)

Det blir etterhvert mye frem og tilbake med Yassim og Jakob, kan Jakob stole på det Yassim påstår at han holder på med? eller er det som Myriam sier, er han terrorist? Vel, Jakob lar seg styre av alt annet enn fornuften, og vi har det gående.

Handlingen i Vennen er lettere å følge enn i de to forrige bøkene, så lytteren kan hengi seg til handlingen og spenningen, uten å måtte anstrenge seg for å forstå hva og hvorfor ting skjer. Actionnivået øker kraftig mot slutten, og jeg måtte hive meg ut på en ekstra tur, bare for å få hørt ferdig boken.

Som hovedperson er Jakob alt annet enn en helt, for han fremstår som sutrete, klengete og temmelig pysete av natur. Klara derimot, hun har bein i nesen, men det var ikke før en viss Berzelius dukket opp, at tumultene gjengen hadde viklet seg inn i, fant sin løsning.

Du trenger ikke høre/lese de to foregående bøkene om Klara Walldeèn for å ha glede av denne, så liker du thrillere som omhandler terroranslag og en god dose hemmelighold, så er Vennen midt i blinken for deg ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 11:42:32

Kilde: Lytteeksemplar

Udyr av Kristine Tofte

Ringer det noen bjeller når du hører forfatternavnet så er det dobbeltromanen Song for Eirabu fra 2009 og 2012 som spiller deg et puss. Disse bøkene var fantasy og det er også Udyr som er nominert til Bokbloggerprisen for 2019. Jeg frydet meg over at hun denne gangen skriver på bokmål, og har kost meg gjennom de 347 spennende sidene, som alle bokbloggere leser nå i mars.

Forlaget om handlingen:
Amund er skolelei og føler seg som en taper. En fredag i juni sender læreren ham til en avsides gård for å se om en praksisplass kan være noe for ham. Amund tviler. Bonden stikker av med en gang han kommer og dyr er ikke Amunds sterkeste side. Heldigvis dukker også Ida opp på den slitne gården. Hun er skolens peneste, og hun har peiling på dyr.

Men dyrene på Bru gård viser seg å være alt annet enn vanlige husdyr, og det er flere som brått viser interesse for dem. Før helgen er over må Amund og Ida beskytte de utrolige dyrene mot en fanatisk pastor, en menighet med våpen og en nobelprishungrig forsker.

En fantastisk og fargerik fortelling om hva som skjer når to helt vanlige ungdommer blir hovedpersoner i et veddemål mellom de høyst levende norrøne gudene Odin og Loke.

Rammen for denne historien er lett gjenkjennelig hverdag satt i vår tid, men ganske raskt merker vi at Bru gård er noe langt mer enn en antatt nedlagt gård.

Innledningsvis møter vi Amund på Idavoll ungdomsskole, vi møter Ida i sitt hjemmemiljø sammen med foreldrene på møte i Hedningmisjonen og stipendiat Gro Mandam når hun fortvilet prøver å lande doktoravhandlingen sin.

En litt motvillig Amund sykler til Bru gård hvor han blir møtt av en illeluktende og heller eksentrisk bonde. Amund blir presentert for dyrene på og rundt gården, og får noen kjappe instrukser, før bonden reiser sin kos. Så lang så godt, alt er "normalt", men det blir det rakst en slutt på.

Historien bygges videre når stipendiaten finner et eple i en arkivboks og sjekker DNA`et, og folkene fra Hedningemisjonen ser at Agnar fra Bru reiser, det er tid for et heidundranes møte!

Inni dette eventyret finner vi flotte betraktninger rundt det å være femten år. Amund har tenkt at Ida i klassen var litt dust (sånn som ham) siden hun er overlegen og stille, gjemmer prøvene sine og ikke går i bursdager. Amund selv har noen snåle foreldre, som kler ham i tøy fra gjenbruksstasjonen, nekter ham mobil og pc, og ikke bryr seg om at han skulker skolen.

Det gøye med denne romanen, det som gjorde at en gamlis som meg satt og klamret meg til boken er den totalt virkelighetsfjerne historien om Odin, Tor, Loke og de andre heltene i den norrøne mytologien. Ved hjelp av magiske epler, flygende griser, digre kuer og geiter som melker øl, sniker kunnskapen inn bakveien på en leken måte. Vi møter forvokste katter og haner og ikke minst Fenrisulven, han har vi jo hørt om før!

  Hun så seg selv i Aud, der hun knelte. Myk og varm og god, og helt, helt hjelpeløs i møte med de som bestemte, de som hadde Bibel og hammer. 
  Audhumbla far et fritt, urgammelt, stolt dyr, som ikke lot seg kommandere eller fornærme.
  Et levende vesen som hadde tilgivelse og glede i seg, helt uten forbehold.  
  Og nå bøyde hun hodet for denne hammeren, på samme måte som Ida hadde bøyd hodet hele sitt liv. 
Aud knelte, som Ida hadde knelt for Gud, for menigheten og pappa.
Ida kjente det i hele kroppen, hvor urettferdig det var, hvor inn i HELVETE SATANS URETTFERDIG det var!
Nei brølte hun.
Nei!

Begivenhetene som utspiller seg får sin naturlige slutt, og det er håp vi sitter igjen med når vi har lest boken. Håp og en irettesettende pekefinger. Håp for dyrene og plantene på kloden vår, og håp for menneskeheten, så lenge de slipper ungdommen til.

Men, der det er mennesker involvert, vet ingen hvordan det går, sier Odin til Ida, Amund og Gro helt til slutt, og det er et viktig budskap å ta med seg ut i hverdagen igjen. Takk for turen, og takk til de som har stemt på Udyr, for denne boken hadde jeg ikke kommet til å lese hvis ikke den hadde dukket opp på kortlisten ☺


Kristine Tofte vant Uprisen - Årets ungdomsbok 2019, for Udyr, sjekk ut de herlige omtalene fra ungdommene som har lest boken!

MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood

Dystopier, jeg elsker dem, og med MaddAddam-trilogien viser Margaret Atwood at hun er blant de beste. Her skildres menneskelige relasjoner, slik vi opplever dem nå, i lys av det som kan bli konsekvensene av den utviklingen samfunnet har hatt de siste femti årene. Jeg blåste liv i Kindelen min og kjøpte alle tre bøkene, sånn at jeg kunne lese dem på rappen. Takk Anita for fantastisk lesetips!

Forlaget om handlingen:
Snømann er fortelleren i denne besettende fremtidsromanen. Han er tilsynelatende den eneste overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt jorden full av vrakgods og avfall. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Dette er historien om hvordan hans venn, den grådige vitenskapsmannen Crake, lot bioteknologien løpe løpsk. I jakten på profitt blir forsøkene på å forbedre naturen stadig mer oppfinnsomme.

Boken er på 400 sider og kom ut i 2003

Som du sikkert skjønte av innledningen, så er jeg begeistret. Jeg lastet ned og leste alle tre bøkene i rask rekkefølge, noe jeg følte jeg fikk godt utbytte av. Boken var vanskelig å legge fra seg, for handlingen engasjerte meg sånn at hodet mitt var i boken, også når jeg ikke leste.

Historien er lineær, men i lange sekvenser forteller Snømann, eller Jimmy som han egentlig heter, om oppveksten sin. Denne oppveksten fant sted i en helt annen verden enn den han nå prøver å overleve i. Samfunnet var tilsynelatende "normal", men i små drypp skjønner vi at, det kanskje ikke var sånn likevel. På den måten greier leseren å trekke de lange linjene fra dot.com-tiden som var i en fjern fortid, via Jimmys oppvekstmiljø til det som har blitt resultatet av samfunnsutviklingen.

I nåtid må han forholde seg til skadelige stråler, smitte og mulige gjenværende som kan være farlige. Når han ser tilbake på barndommen og oppveksten hører vi om OrganInc laboratoriet hvor de alte frem grisonger, hvor de høstet nyrer, og andre dyr skapt på biolabben. Samfunnet er delt opp i enklaver hvor sikkerhetssperringer og hemmelighold er viktig.

Sammen med sin venn Crake spiller Jimmy et dataspill som heter Extinotathan, hvor MaddAddam navngir de døde og kontrollerer spillet. Dette hører vi lite om, men med tanke på tittelen på siste bok i trilogien, biter jeg meg merke i det.

Jeg var fengslet fra første til siste side. Historien utviklet seg hele tiden, noe som bidro til min iver etter å gå rett over på Flommens år.

Forlaget om handlingen:
Adam En, lederen av sekten Guds Gartnere, har lenge varslet en naturkatastrofe som kommer til å endre alt liv på jorden. Nå har den store katastrofen inntruffet, og nesten alt menneskelig liv er utryddet. 

Ren, en ung nattklubbdanser, og Toby, som tidligere har vært medlem av Guds Gartnere, er blant de få som overlever i en verden der ingenting - ikke engang dyrelivet - er til å stole på. Ren og Toby legger ut på hver sin ensomme vandring på leting etter andre som kan ha overlevd.

Boken er på 448 sider og kom ut i 2009

Handlingen i Flommens år er ikke en direkte fortsettelse av Oryx og Crake, i alle fall ikke ved første øyekast.

Vi er i plebland, altså i områdene som ikke tilhører en av de beskyttede enkavene. Livet her er ganske annerledes enn i en enklave. Her er det en haug med Adam`er og Eva`er, disse kallenavnene er hederstitler som menneskene må gjøre seg fortjent til.
Lucerne reiser fra Zeb (Adam Syv), etter et langt opphold utenfor enklaven HelthWyzer og returnerer til sin mann. Hun tar med seg datteren Ren, som hjelp av en mobil greier å holde kontakten med venninnen Amanda. På skolen møter hun Jimmy som er to år eldre enn henne. Mor til Jimmy har akkurat stukket av fra enklaven, etter hun satt fri Killer, kjeledyret til Jimmy. Hun dukker opp i plebland som agenten Hammer, og vi følger henne videre.

Ren innrømmer overfor Glenn at hun så ham hos gartnerne, da han leverte et honningglass til Pilar som døde. Historien som leder opp til dette, er spennende, og forklarer mye om den verdenen som vi befinner oss i.

Handlingen i denne boken hopper stadig, vi er i år atten, år tjuefem, år fem osv. Siden vi får vite hvem som har fortellerstemmen, går det greit å holde følge.


Alle ga blaffen,
Alle ga blaffen,
Så nå har vi fått straffen, 
Fordi alle ga blaffen!


Forbindelsene med bok en blir etterhvert tydelig, og intensiteten i romanen øker (endelig). Til nå, ca halvveis har jeg slitt med engasjementet, siden det ble mye "dagligliv" i begynnelsen. Vi hører om "Den vannløse flommen", uten å få bekreftet hva denne voldsomme krisen gikk ut på i detalj, bare at det er en pest.

Det er urovekkende scenarier som skrives frem her, hvor bedrifter planter sykdommer i folk ved salg av høytpotente kosttilskudd, for så å ta seg betalt for medisiner til lidelsene de har blitt påført. Tendensene og enkelte detaljer ligger skremmende nær fakta, så det er ikke tvil om at denne boken satt sine spor i meg.

Margaret Atwood skriver så det ryker av pennen, den siste delen av denne romanen var skikkelig fengslende, ting falt på plass, og jeg fikk flettet sammen handlingene så det ble en helhet som ga mening, en skremmende mening....

Avslutningsvis får vi Margaret Atwoods egne ord om hvordan boken har blitt til, med forklaring på enkelte av navnene som har en opprinnelse fra virkeligheten.

Forlaget om handlingen:
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse rolige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.

Den siste boken i trilogien er på 496 sider,
utgitt i 2013

Det ble nesten litt heftig å skulle fortsette å lese denne trilogien, når den ble speilet opp mot det som skjer i den virkelige verden. Herskesyke makthavere i alle verdens hjørner, og ikke minst spredningen av koronaviruset som herjer nå i vår. Jeg kom til slutt i gang, og var glad for at boken starter med en oppsummering av historien.

Måneskinn, fakkellys, krystallklar sang, kvinner som smiler fredfullt og menn i brunst (!) Historien åpner ganske så idyllisk, med mange flotte miljøskildringer, men det går ikke lang tid før kulturforskjeller fører til fullt kaos.

Jimmy Snømann sjangler inn i sirkelen til Ren og de mystiske crakerne. Han er tilsynelatende døende, og når de har forsvart seg mot angripere, tar de ham med tilbake til halmhuset hvor de har bodd siden Den vannløse flommen.

   Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer. 

Historien er som et eventyr, med merkelige vesener som kan minne om mennesker, men som i neste scene avslører at de ikke er det. Mange av hendelsene belyser hva som kan skje med vår verden hvis vi turer frem sånn som vi holder på nå. De ser tilbake på bioselskapenes storsatsninger hvor folk fikk skreddersydd ungene sine, bestilte DNA som om de skulle vært pizzafyll.

De har utviklet innebygd insektmiddel i DNA`et og fargekode i hormonene, slik at kvinnene ikke kan si nei til menn som vil reprodusere. Dette er bare noen av korrigeringene som har blitt foretatt, før tilstanden på kloden ble en helt annen.

Mye av historien fortelles i ettertid, sånn som skildringene av livet til Zeb. En kan trekke paralleller til mange aspekter av vårt samfunn også her, men mange av passasjene i boken blir for omstendig til at spenningen og fremdriften opprettholdes.

I denne siste boken har jeg skapt meg et tydelig bilde på både karakterene og på omgivelsene de ferdes i. Jeg har akseptert alle de rare livsformene, og fryder meg mest over de skildringene som tar oss med tilbake til vår egen tid.

Jeg bøyer meg i støvet for Margaret Atwoods fantasi, og hennes blikk på verden av i dag. At hun i en så lang historie greier å holde alle baller i luften, og lande dem perfekt er formidabelt. Ønsker du deg et eventyr som kan være med deg lenge, og som får deg til å reflektere over livet, så anbefaler jeg denne trilogien på det varmeste. 

Lanny av Max Porter

Etter suksessen med debutromanen Sorg er den greia med fjær blir Max Porter kalt en litterær wonderboy. Det ser ikke ut til at det har gjort noe med egne forventninger for denne "vanskelige" andre boken, er glimrende lesning. Takk til Marianne Augusta som anbefalte boken!

Fra bakpå boken:
Urfader Snylterot har akkurat våknet fra slumringen sin i skogen. Han lytter til stemmene fra landsbyen. Betroelser fra fulle folk, sladder på gatehjørnene og intime samtaler hjemme i husene.
Stemmekoret kommer fra menneskene som bor der, og de som bodde der for hundrevis av år siden. Det tilhører Englands gåtefulle fortid og forvirrende nåtid.
Urfader Snylterot lytter aller mest etter den lyse stemmen til en helt spesiell liten gutt, Lanny, som akkurat har flyttet til landsbyen med foreldrene sine.

Til tross for at boken er ganske ny (2019) var det ingen kø på den på biblioteket, så kort tid etter jeg leste Marianne Augustas omtale hadde jeg den i hende.


Har du lyst å lese en roman som er litt utenom det vanlige, da er Lanny noe for deg. Vi befinner oss i England, i en liten landsby en times togtur fra London. Robert er far til Lanny Greentree, og han har ikke mye til overs for sønnens litt uvanlige oppførsel.

   Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp?
Plutselig er jeg ordentlig ergerlig. Han er for stor for dritt som dette. Eller for liten. Det er forbannet dumt. Sov nå, Lanny, og gå ikke ut av senga. Vi skal snakke om dette i morgen tidlig.
   Jeg ligger våken, bekymret. Ser for meg sønnen min, der han ligger i det kalde gresset og hvisker til et tre. Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp. Hva er galt med ham?

Moren Jolie er en tidligere skuespiller, men har lagt den karieren på hyllen og skriver nå blodige krimromaner hjemme i huset deres. Hun er fascinert av sin sønn og kaller ham sin muse, for hun blir alltid underlig inspirert etter å ha pratet med ham.

Den tredje personen i Lannys liv er Peter Blythe . Han er en eldre, ganske kjent kunster som bor i nabolaget. Lanny besøker ham en gang i uken for å leke kunstner, og de utvikler et nydelig vennskap. Han ser Lanny for den han er, han respekterer de litt underlige interessene hans, og bidrar med historier om døde mennesker og litt av hvert annet. En litt fornøyelig monolog Pete har (for seg selv) når han henter Lanny hos en kompis:

Vanligvis klarer jeg å finne en måte å forstå forferdelige ting på: Satandyrkelse, koffeinfri kaffe, kosmetisk kirurgi, men Renoirs bilde av Madame De Bonnières? Nei. Det er ikke mulig å forstå eller tilgi. Og i plastramme i gull og med spot ovenfra? Ta det ikke ille opp, Charlotte, men det finnes ikke noe rom i helvete hett nok for en kvinne med en smak som din.

Så har vi denne urfaderen da, Snylterot... Hva skal jeg si om ham. Han er opphavet til de mange stemmer vi hører i denne boken, og gir leseren inntrykk av alt det meningsløse skvalder, som vi mennesker omgir oss med. I hans sekvenser har trykkerne gått helt bananas med plassering av setningene på siden, og det kan virke meningsløst til å begynne med, men pass på!

Dette er en glimrende komponert roman, som er en krysning av familiedrama og krim. Barndom og fantasi kommer sterkt frem, men også foreldrene til Lanny har dine mørke tanker om det å ha barn, som gjør sterkt inntrykk på meg. Dette er den andre boken jeg leser på kort tid hvor spøkelser har en fremtredende rolle. For dere som er litt skeptisk kan jeg berolige med at det føles helt naturlig.

Boken er lettlest, mye luft mellom linjene gjør at de 212 sidene ble lest på noen timer. Det er ikke tvil om at jeg skal lese hans debutroman Sorg er den greia med fjær, for dette ga mersmak.

Praksis - essays om litteratur og samfunn av Finn Iunker

Til tross for at jeg i mange år har lest veldig mye, så er ikke essays noe jeg har forholdt meg bevisst til. I det siste har jeg hatt stor glede av å lese noen essaysamlinger, og Finn Iunkers Praksis havner i denne kategorien. Jeg har tidligere latt meg bevege av hans bok Stemmer fra Israel, og etter å ha blitt ytterligere kjent med ham, vil jeg krysse fingre for at DnS velger å sette opp et av hans stykker, for hans er en stemme det er verdt å lytte til.

Boken er satt sammen av essays forfatteren har hatt på trykk i løpet av en fireårsperiode. De er å finne i så vidt forskjellige publikasjoner, som filosofitidsskriftet Agora og den konservative avisen Dagen, og vitner om et bredt interessefelt. Hans inngående kjennskap til Bertolt Brecht går igjen i mange av essayene, og siden jeg nylig ble den stolte eier av boken Landskap i eksil, ble Praksis en katalysator som førte meg rett videre til lesingen av Johann Grips gjendiktning.

Allerede i forordet fengsler Iunker meg med sin historie om teaterstykket Der Jasager som lå til grunn for hans disputas, i 2014. Det er interessant å få med seg at moralen i dette stykket som handler om å ta konsekvenser, dukker opp igjen i flere av essayene i denne boken.


Tekstene man kan lese i Praksis fremstår som forskjellige både i lengde og tematikk. Det handler mye om språk og litteratur i praksis, hvor lyskilden er rettet mot hva vi faktisk sier, men også hvordan vi sier det. Iunker kvier seg ikke for å nevne skrivekolleger ved navn, både Jon Fosse, Ole Robert Sunde, Olaug Nilssen og Tomas Espedal (mfl.) blir nevnt i ikke særlig positive ordelag. Nå skal det sies at, de tanker og meninger som kommer frem i essayene hvor navnene dukker opp, er velbegrunnede, og teksten hadde blitt spekulerende om ikke den nevnte hovedpersonen "in question" ved navn.

Det er interessant å bli kjent med Walter Benjamin, selv om det er hans død i Portbou som belyses i Iunkers essay. Dette stykke tekst er spekket med fotnoter, det går over nesten 40 sider, hvor halvparten av hver side er en fotnote. Dette er uvant og tungt å lese, så jeg må innrømme at jeg fusket litt.

Vi hører en politisk sterk stemme, som diskuterer blant annet fair trade (i ordets videste betydning), omskjæring av gutter, og ikke minst israelkonflikten. Forfatteren har måttet forsvare det han sier i boken Stemmer fra Israel, noe han gjennom flere essays, gjør på en glimrende måte. Dette er en tekst som kommer til å være med meg alltid, siden den bidro til at vi kjøpte et av kunstverkene vi har på veggen.

Min nysgjerrighet på Bertolt Brecht ble ettertrykkelig vekket etter å ha lest Praksis. Jeg så hans stykke Mor Courage i 2012 på DnS, etter å ha lest boken som kom ut rett før andre verdenskrig. Jeg blir tatt med tilbake til Berlin på 20-tallet, hvor jeg nylig befant meg i Cabaret, som går for fulle hus på DnS i disse dager. Tenk om DnS kunne satt opp Tolvskillingsoperaen også? for etter å ha lest Iunkers essay om dette stykket, kjenner jeg sterkt for å se det.

Det er ikke tvil om at Finn Iunkers bok Praksis har engasjert - boken anbefales for alle samfunnsengasjerte lesere der ute!

Forlag: Kolon

Utgitt: 2019

Sider: 291

Kilde: Leseeksemplar

Hvordan bli ( en skandinavisk) feminist - ny bok fra Marta Breen

Værgudene gir oss en skikkelig storreingjøring i dag, men det skal ikke stoppe meg fra å gå i tog. Gratulerer med dagen alle kvinner, alle feminister og alle dere som ikke har innsett at dere er det enda ☺☺☺

Helt siden 2006 har Marta Breen gitt ut sterke og lærerike tekster, som omfavner og forklarer feminisme på en lettfattelig måte. Hennes bok Om muser og menn er nominert til Bokbloggerprisen 2019, og skal samleses i juli. Jeg har også lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, så jeg sto formelig og trippet da Marta Breens nyeste bok ble sluppet denne måneden.

Fra bakpå boken:
Den prisbelønte forfatteren Marta Breen har reist rundt i verden og holdt foredrag om feminisme. På reisene har hun lagt merke til at det knytter seg mye usikkerhet til begrepet, både internasjonalt og her hjemme i Norge. Mange tør knapt å ta ordet feminisme i sin munn.

I denne håndboka samler Marta Breen trådene i noen av likestillingsdebattene hun har deltatt i. Hun oppklarer myter og misforståelser rundt feminisme og oppsummerer hovedbudskapet fra sine tidligere tekster. Samtidig gir hun leseren noen slagkraftige tips til hvordan man kan oppnå mest mulig likestilling i livet og i kjærligheten.

Tidligere i vinter var jeg så heldig å få delta på et intimforedrag i Bergen, hvor Marta Breen fortalte om seg selv som feminist. Hun vekslet mellom det personlige, og å sette søkelyset på samfunnet vi lever i i Norge. Speilet mot hvordan resten av verden forholder seg til likeverd og rettferdighet, ble dette sterk kost.

Da jeg i går satt og leste Hvordan bli en feminist, kjente jeg følelsen av håp og trygghet bygge seg opp i meg, for her hører jeg en sterk stemme, som setter ord på mine egne følelser. Dette er følelser som knapt har greid å omforme seg til tanker hos meg, men med denne boken fikk jeg hjelp til dette. Når tanken først er sådd, rettes også fokus mot problematikken som blir belyst, og jeg kjenner på viktigheten av å ta rettferdighet for alle, på alvor.

Gjennom 175 sider fordelt på 20 tema, gir Marta Breen oss definisjonen på hva en feminist er, og hva han eller hun ikke er. Vi oppfordres til å være radikal, og akseptere at verden ikke forandrer seg selv, og i dette andre kapitlet i boken forklarer hun også feminismens historie gjennom "bølgemetaforen". Stemmerettsaktivistene i forrige århundre, kvinnebevegelsen på 1970-tallet, feminismens inntok i akademia på 90-tallet og i dag, er vi i den fjerde bølgen som lettest kan skildres via #metoo, som alle kjenner betydningen av.

De siste par årene har vi sett et økende opprør mot det faktum at menns blikk og perspektiv fremdeles har størst definisjonsmakt i verden. Menns historier blir fremdeles regnet som større, viktigere og mer allmenne enn kvinners historier. Menn har fremdeles større rom, mer luft og mer bevegelsesfrihet enn kvinner. 

Det er rart å tenke på at ikke alle mennesker på kloden er for likeverd. Når en leser om Anders Behring Breiviks uttalte hat mot kvinnebevegelsen, om grupper med menn som kaller seg "incels", at ordet hore er det mest brukte skjellsordet mot kvinner over hele verden, og ikke minst Breens tanker om prostitusjon, så gir dette kraftige tankevekkere.

Men i stedet for å be folk om å være stolte av kroppen sin, burde vi kanskje heller begynne å oppfordre hverandre til å slutte å legge vårt egenverd i kropp og utseende. Løft blikket og fokuser på andre verdier, andre egenskaper og andre talenter. Le litt mer, les en bok, ta deg en bolle. Drit i kroppen! 

Hvordan bli feminist er en bok som kan rette opp i fordommer, gi bakgrunn for nye tanker og sette spotlight på kjønnsideologi, manspreading og gender-flip. Sistnevnte fikk vi noen eksempler på på foredraget jeg nevnte, og det var virkningsfullt og tankevekkende. Boken er lettlest, ryddig og logisk presentert med glidende overganger. Språket den er skrevet i er moderne, men up-to-date uttrykk og eksempler preget av tiden vi lever i. Flettet inn i det moderne får vi historiske tilbakeblikk, som forklarer litt om hvor vi kommer fra.

Det finnes systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter basert på kjønn. I den senere tid har vi sett autoritære ledere ta over makten i en rekke land, noe som truer ytringsfriheten, homofiles rettigheter og kvinners råderett over egen kropp. Dette er skremmende tankegods som jeg helst ikke vil ha med meg til sengs.

Husk, ditt personlige forbruk er politisk, og å la være å kjøpe noe, er en aktiv politisk handling. Nysgjerrig eller provosert? les Marta Breens nye bok, og få hauger med forståelse for samfunnet vårt, og din rolle i det, med på kjøpet!

Jeg skal markere kvinnedagen i dag, skal du?

Les gjerne Boktips sin flotte presentasjon av Marta Breens arbeid!