Malurtveien 10 av Maria Sand

Maria Sand er en norsk forfatter og skuespiller, som debuterte i 2015 med Hold pusten så lenge du kan. Jeg har ikke lest denne romanen, så hennes andre roman ble mitt første møte med henne. Her møter du en katolsk familie i fem generasjoner, hvor arvesynd, svik og tilgivelse er viktige punkter.

Fra forlagets beskrivelse:
De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood. Mi er forberedt på katastrofe.

Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene. Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare.

For en original og skjønn familiesaga Maria Sand har skrevet. Måten hun skriver om alle generasjonene på en gang, kunne fort blitt litt forvirrende, men siden det er Mi som er forteller hele tiden, så gjør ikke disse sprangene i teksten noe.

Ulykken som rammet oldemor Agnes da hun var en ung lærerinne, kom til å prege hennes forhold til andre mennesker, også sin datter og sin mann. Det er grusomt å høre hvordan hun ikke kommer videre i livet, og skildringene av angsten hennes er så gode, at jeg får regelrett vont i hjertet.

Det er Agnes` fortjeneste at deler av familien blir katolikker, og disse religiøse tilbøyelighetene skal komme til å prege familien i generasjoner. Vi hører om datteren hennes, altså mormoren til Mi, og også hun legger til en grusom skjebne i familiens historie, en skjebne som får følger.

Jeg prøver å forstå hva legen sier. Prøver du? Forstår du hva som har skjedd? Hva som kunne ha skjedd? Hvorfor viste du dem båten? Kan du ikke la være å presse din egen barndom på dem hele tiden?

Og det er akkurat det denne romanen handler om, hvordan vi hekter vår egen ryggsekk på de som kommer etter oss. Det er Mi`s mann som snakker i utdraget jeg har valgt meg, og han er temmelig irritert på Mi som har forårsaket at barna rodde ut i båten alene.

Mor og far til Mi skildres som to umodne skuespillere, som gjerne overlater barna til besteforeldrene og reiser rundt for å jobbe og feste. Det er ikke så mye annen dramatikk rundt disse, selv om vi får noen kloke refleksjoner rundt hvordan det var å være barn med disse to som foreldre.

Du har sikkert skjønt det, denne romanen krøp langt inn i hjertet mitt. Malurtveien 10 er en roman med karakter, som fremstår som troverdig og helt fri for sentimentalitet. Språket er godt, og vendepunktene mange, så her var det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 267

Kilde: Leseeks

Dvalen av Camilla Grebe

Dvalen er en frittstående oppfølger til fjordårets Glassnøkkelvinner Husdyret. Jeg var begeistret for den, både handlingen og måten Camilla Grebe skriver på, så det var med iver og glede jeg festet på meg øretelefonene og la i vei i Stoltzen, med boken på øret.

Forlaget om handlingen:
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. 

Aller først en advarsel, går du på tur når du lytter, pass på så du ikke går utfor veien, for dette er i perioder vanvittig spennende. Grebe har med kløkt og oppfinnsomhet puslet sammen en historie som byr på mye mer enn bare drap og etterforskning. Her stilles det betimelige spørsmål, som i alle fall ga denne leseren, noe å tygge på. Hva sosiale medier gjør med oss mennesker, hvordan vi lever våre liv gjennom skjermen, og lar vår lykke avhenge av likes og kommentarer, var besnærende og litt skremmende lesning.

Karakteroppbyggingen er akkurat sånn som jeg liker den, uten lange digresjoner faller alt på plass av seg selv, og spesielt Pernilla mor til Samuel og ikke minst Samuel selv, kommer en godt under huden på. Det ligger en hund begravet i Pernillas fortid, som inkluderer en fraværende mor og involvering i menighetsarbeid som har hatt dårlig påvirkning på henne.

Samuel er en ungdom som gir faen i det meste, så lenge livet på kort sikt er behagelig. Han er en lite sjarmerende person, som jeg tenker burde fått en tupp i ræven av sin mor for lenge siden. På den positive siden, språket til Samuel tilfører handlingen kjærkommen humor, og mot slutten av boken blir også denne karakteren til å holde ut.

Manfreds historie begynner med at datteren faller ut av  vinduet, og denne ulykken følger historien helt til slutt. Det er interessant å se hva ulykken gjør med Manfreds relasjon til sin kone, noe som avrundes med en sterk konklusjon som innbefatter smugrøyking og mobilbruk. Han leder også etterforskningen av mordene, men denne delen av handlingen er nedtonet til fordel for det som skjer med Samuel og Pernilla.

Det fungerer bra med fire innlesere, alle gjør en god jobb, og skiftingen av synsvinkel blir tydelig for lytteren.

Er det kvalitetskrim som kan få deg til å holde pusten (eller gå utfor veien) du er på jakt etter, så let ikke lenger, her har du den!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

De uskyldige av Kristine T.G. Hardeberg

Det er alltid spennende å lese debutanter, og når forfatteren har bakgrunn fra blant annet kunsthistorie, så skjerpes interessen min betraktelig. Jeg kan ikke si annet enn "takk for turen", for det var deilig å være tilbake i vakre Firenze igjen ☺

Forlaget om handlingen:
Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være. 

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske? 

Handlingen i denne romanen er vanskelig å si noe om, uten å røpe detaljer, som bør komme som en overraskelse på leseren. Jeg brukte mye tankeenergi underveis på å fundere på når de to historiene møtes, selv om koblingen føltes ganske selvsagt.

Den første historien finner sted midt på 1800-tallet, i en urolig tid for Italia, som endte med at de forskjellige statene på halvøyen ble samlet under ett flagg i 1861. I De uskyldige bygges historien rundt kvinners kår og ufrihet på denne tiden. Det var ikke vanlig at kvinner fikk utdannelse, så når mor nekter i ren frykt for hva folk vil si, ordner far til Teresa det slik at hun får en privatlærer. Vi er i Firenze, og det kjente renessansebygget som ble satt opp som et hittebarnhus på 1400-tallet spiler en viktig rolle.

Romanen starter med nåtidshistorien, som finner sted i 1995. Sandras mor har dødd og hun finner ting etter henne som bygger oppunder nysgjerrigheten hun alltid har hatt på sin egen historie. Hun reiser til Firenze for å finne sin far, og mens vi er der er det vi får smake på den italienske gjestfriheten.

Kristine Hardeberg har skrevet en skjønn roman, hun bruker et fint språk og har gode karakterskildringer. Jeg er glad i sanselige historier som får frem essensen av en kultur, og det får vi med De uskyldige. Det er mye jeg skulle likt å lært mer om, både Ospedale degli Innocenti og denne brytningstiden i Italia, og siden nåtidshistorien egentlig ikke tilførte den andre historien noe, syntes jeg at den kunne vært kuttet vekk. Skrive kan hun i alle fall, så jeg gleder meg til neste bok!

Forlag: Liv

Utgitt: 2019

Sider: 403

Kilde: Leseeks

Skogens historie av Reidar Müller

Det var Berit som åpnet øynene mine for denne boken, så jeg skylder henne et stort takk for akkurat den omtalen! Selv om jeg ikke er spesielt interessert i skog (eller ulv) så fenget denne boken godt nok til å lokke meg opp av lesestolen og ut på tur, flere ganger.

Forlaget om boken:
Med sekken full av spennende kunnskap blir gleden ved å ferdes i skogen enda større.

Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den - og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det - å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?

Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Det er alltid like spennende å gå igang med sakprosa på øret, og denne gangen tenkte jeg faktisk "hva er no dette for noe....?" Helt til det var gått en liten time, og jeg tok meg i å følge nøye med, smile anerkjennende og sukke fornøyd.

I Skogens historie tar Reidar Müller for seg mye mer enn bare skogen, selv om han begynner med mosen og jobber seg utover, oppover, bortover... Vi blir kjent med skogens dyr, alt fra insekter, fugler og større dyr, helt til vil liksom stopper opp ved ulven. For det er mye ulv i denne historien, et fascinerende dyr som er temmelig misforstått hos de fleste av oss. Sammenligningen av ulv og bjørn i referanser som har med livet å gjøre var artig å høre om.

Tidsmessig så beveger vi oss fra tidenes begynnelse, gjennom istider og deler av evolusjonen, og frem til i dag. Müller har også mange "funfacts", som spriter opp teksten og gjør den lett og underholdende å lytte til.

Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og lar oss være med når han blir skikkelig "bitt av ulve-basillen". Jeg selv formelig kjente på kroppen, hvordan han lengtet ut i skogen, og kunne godt tenke meg å finne på et sånt solitude-stunt.

Er du fan av skogen, eller vet å sette pris på en ensom vandring, så er Skogens historie noe for deg. Her får du eventyrlyst, utforskertrang og en masse kunnskap, i en og samme underholdende bok!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 8:36

Kilde: Lytteeksemplar

Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

Endelig! et nytt møte med Huldar og Freya. Jeg har lest det meste av Yrsa Sigurdardottir sin krim, og blir igjen og igjen slått i bakken av kvaliteten på plott og spenningskurve. Dette er krim som du sluker i en fei, uten å sette noe i halsen ☺

Forlaget om handlingen:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. 
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. 
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? 

I Yrsa Sigurdardottirs serie møtes politi og barnevern på Island. Bøkene i serien står støtt på egenhånd, men forfatteren er grei med trofaste lesere, og bruker ikke mange ordene på å repetere hendelser fra tidligere bøker i karakteroppbyggingen. Tenker allikevel at det går greit å hoppe rett inn i Galgen, som er den ferskeste boken.

Igjen skaper forfatteren et plott hvor den endelige løsningen på mysteriet ikke avsløres før helt mot slutten. Handlingen innbefatter en del krangling på kammerset, hvor Erla, den kvinnelige politisjefen fremstår som en skikkelig bitch. Nykommeren, studenten Lina er et friskt pust, og den nylig avslørte homofilien til Gudlaugur, gir en menneskelig fønvind inn fra siden.

Med privatlivet til Huldar skjer det ikke så mye i Galgen, mens Freyas historie utvikles videre. Hun har vært behjelpelig med å passe broren Baldur sin lille datter, når han har sittet i fengsel, og nå når han skal løslates oppstår det noen utfordringer hun må ta seg av.

Handlingen foregår i Reykjavik, og siden jeg tilbrakte ti dager her for et par år siden, var det med glede jeg fulgte karakterene rundt i gatene. Det var lite vær og vind og øde landskap denne gangen, men det er greit for Island er jo så mye mer enn stemninger skapt av ødemark og værguder.

Tematikken som ligger til grunn for handlingen dreier seg om ufrivillig sex, distribusjon av dette og ikke minst hevn. Kanskje ikke så originalt, men den godeste Yrsa har skrevet sammen en skikkelig bladvender, så det gjorde ingen verdens ting.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2019

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Artemisias verden har en fin omtale av boken!

En av mange flotte gater i Reykjavik

Kjærlighet og mørke - biografi om Marie Hamsun

Interessen min for Knut Hamsun startet noen år tilbake da jeg sammen med familien tilbrakte noen dager på Hamarøy, hvor han bodde noen år. Jeg ønsket meg Knut Hamsuns samlede verker i julegave, og begynte å lese, men jeg har noen bøker igjen. Etter å ha lest Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun har jeg fått et helt annet bilde av Knut, og dyp respekt for det Marie utholdt, i livet sitt.

Forlaget om boken:
Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun? Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik. Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. 


Marie var overbevist nazist selv etter krigen. Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere - men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.

Av de bøker jeg har lest om Knut Hamsun og i hans romaner, så er det ikke mange tegn til at han var gift med en uvanlig kvinne i sin tid. Hun levde et intenst liv som både kjærlighetsobjekt og hoggestabbe, og en kan bare undre seg over hvordan livet til kunstneren Knut hadde vært, om han ikke hadde giftet seg med Marie? Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun parkerte meg i et ettertenksomt hjørne, for her var det mye å fordøye.

Biografien starter i 1950 når Marie har endt sin soning etter landssvikoppgjøret, og bor hos sin sønn. Hun er i gang med en selvbiografi, som kom ut to år senere, og denne boken Regnbuen, er et av utgangspunktene for Simonsens tidsreise.

Det er spennende å høre om Maries bakgrunn og oppvekst. Hun var eldst av 10 barn, og skammen over farens konkurser gjorde at hun vokste opp og ble en urolig sjel, med dårlig selvfølelse. Hennes kunnskapstørst gjorde at hun som femtenåring forlot det harde gårdslivet og begynte på Ragna Nielsen skole i Kristiania. Vi får høre at hennes aller først møte med Knut ble da hun leste Viktoria på gymnaset, noe som tydelig viser hvor stor aldersforskjellen var på de to.

Hennes forhold til Dore Lavik som fikk henne inn i teatermiljøet, førte til et brudd med foreldrene, som ikke kunne tåle at hun involverte seg i disse kretsene. Hun var fattig, men lykkelig og fri, og det var som skuespiller i hans stykke Ved rigets port teaterforakteren Knut så henne første gang.

Marie levde et hardt liv etter hun ble fru Hamsun. Knut var streng i sine krav til henne og familien, han flyttet dem og bestemte hvordan de skulle leve, og hva hun fikk lov til å gjøre for egen del. Selv var han mye vekke, for han trengte absolutt ro og stillhet for å kunne skrive. Marie likte seg godt på gården på Hamarøy, men dessverre ble det ikke mange årene de fikk bo der, før Knut bestemte at de skulle flytte sørover igjen. Han kjøpte Nørholm, og brukte alt de hadde av midler til å restaurere gården, noe som gikk ut over Maries mulighet til å gi barna og seg selv et bedre liv.

Gården på Hamarøy sommeren 2016

Marie stemte NS som den eneste i sin kommune, allerede i 1936. Da var hun 55 år gammel og hadde levd et hardt liv i tjeneste for andre. Hun anerkjente okkupasjonen som nødvendig, men var ikke fornøyd med Josef Terbovens harde regime. Til tross for det harde rettsoppgjøret etter krigen, gikk hun aldri tilbake på sine politiske holdninger. Mottakelsen hun hadde fått i 1941-1943 da hun reiste på omfattende turnèer som oppleser i Tyskland, var formidabel, og noe som nok bygget oppunder holdningene hennes om at det nazistene prøver å få til er til det beste for Norge.

Kjærlighet og mørke er bygget på brevvekslingen som Marie hadde med Knut og med venninnen Cecilia Aagaard, men teksten fremstår ikke i brevformat. Lesingen flyter lett, handlingen berører sterkt og gir et filosofisk hode noe å grunne på. All dokumentasjon er listet opp på slutten, med både noter, litteraturliste, navneregister, forkortelser og billedliste, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Det er nesten litt trist å tenke på at da freden kom til Norge i 1945 var Knut Hamsun 86 år gammel. Han var døv og halvt blind, og om han ikke hadde svekkede sjelsevner, som det står i dommen over ham, så var han en surrete og sta gammel mann. Dette unnskylder ingenting, men i mitt hode forklarer det en del. I årene etter hun slapp ut fra Bredtvedt pleiet Marie ham frem til hans død i 1952.

Det er trist å lese om livene deres etter krigen, og til tross for hennes overbevisninger kan jeg ikke annet enn å føle respekt for det hun gikk gjennom. Mennesket Marie var ingen feiging, hun sto opp for seg selv og tok stolt imot dommen. Marie Hamsun greide før hun døde å føre seg selv tilbake til samfunnet. Hun var tilbakeholden og forekommende og med kløkt og vennlighet bygget hun tillit hos sine medmennesker.

Jeg hadde stor glede av å lese denne biografien, Anne Hege Simonsen skriver lett og medrivende, det er ikke ofte en kan kalle en sakprosabok en "pageturner", men her passer benevnelsen godt ☺

Forlag: Publica

Utgitt: 2019

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

Bilde lånt fra Kleppanrovas flotte omtale

I tillegg til et knippe av Knut Hamsuns romaner har jeg lest om ham:

Vårt besøk på Hamarøy

Tore Rems skildring av Reisen til Hitler

Ingar Sletten Kollonens biografi Svermeren

Selma Lønning Aarøs Hennes løgnaktige ytre

Egne rom av Line Baugstø

Egne rom er den tredje boken hvor Sigrid er hovedpersonen, men i likhet med Sommer uten brev og Fører av grå folkevogn så står også årets roman støtt på egne ben. Jeg likte dette møtet med Sigrid godt, og anbefaler gjerne boken videre.

Forlaget om handlingen:
Sommeren 1985 opplever Sigrid at hun endelig har fått større frihet. Den pleietrengende faren har fått sykehjemsplass,og barna lever sitt liv i hovedstaden. Men da Sigrid begynner å rydde ut av barndomshjemmet, oppdager hun at det nesten ikke finnes spor etter kvinnene i familien.
I de to foregående romanene om Sigrid utforsket Line Baugstø kvinners livsvilkår på seksti-og syttitallet. Bakteppet for Egne rom er åttitallet og den nyliberalistiske vendingen. Det er den individuelle friheten som gjelder, men Sigrid kan ikke løpe fra ansvaret for de andre. Romanene om Sigrid dreier rundt pliktfølelse og frihetstrang, fravær og tilstedeværelse, og hvordan relasjonene i en familie stadig er i forandring.


Frihet og relasjoner er hovedtema i denne romanen, og via karakterene i historien gjør Line Baugstø seg mange kloke betraktninger.

Romanen har to fortellerstemmer, Sigrid som er på min alder og den ene datteren Mari, som speiler morens tanker og holdninger på en fin måte. Historien er handlingsdrevet, med flere vendepunkter, som gir små spenningstopper.

Jeg likte spesielt godt besøkene Sigrid gjør seg, hos sin gamle senile far som nå bor på sykehjem. Hvordan hun forsøker å få faren til å huske ting fra hverdagen, men må gi opp og heller spørre ham om ting fra barndommen. I denne familien har flere familiemedlemmer forsvunnet på en eller annen måte, noe som danner grunnlaget for romanens tematikk.

Når Sigrid ser dødsannonsen til en tidligere ektemann i avisen, utløser dette et skred av tanker, og når venninnen sier at hun bør gå i begravelsen hans, kjenner hun at dette rokker ved frihetsfølelsen hennes.

Sigrid har to døtre, Marit og Tine. Det er Marit vi følger, for Tine har i historien rollen som "den forsvunne". Marit får sommerjobb som journalist, og ergrer seg over å bli satt på de snille og ufarlige "kvinnesakene".

Det er ikke tvil om at jeg relaterte mest til Sigrid og hennes utfordringer, og nettopp derfor fant denne delen av romanen mest spennende. Det vil bli interessant å lese omtaler av boken, og se om de yngre kvinnelige kanskje tenker annerledes enn meg.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 251

Kilde: Leseeks

En nesten perfekt dag av Mareike Krügel

Mareike Krügel er et helt nytt navn for meg, og det er heller ikke ofte jeg leser romaner skrevet av tyske forfattere. Siden debuten har hun skrevet tre romaner, men det er denne tredje som har blitt hennes gjennombruddsroman, og den første som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Man kan jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina, som nylig har oppdaget «noe» i brystet. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang. 
Og så utfolder kaoset en ordinær fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Det som jeg trodde skulle bli en "trettenpådusinet" bok, ble noe helt annet, for denne romanen bød virkelig på mye. Den traff meg med tematikken, både når det gjaldt skildringene av datteren Helli på elleve år som har ADHD og av de feministiske spørsmålene som belyses underveis. 

Handlingen er kronologisk og utspiller seg, som tittelen antyder over en dag. Vi tar allikevel del i hendelser og møter som har skjedd i fortiden, etterhvert som vi blir kjent med Katharina og de rundt henne. Historien begynner med en ganske krakilsk skildring av hverdagen med stakkars Helli. Jeg begynte å bli temmelig utslitt av å bivåne alt dette som Katharina måtte gjennomgå, for å rydde opp i kjølvannet av datteren. Jeg pustet lettet ut når hun fikk plassert henne hos venninnen, og fokus ble dreid over på noe annet.

I fortsettelsen senkes tempo, og det handler mer om hvordan Katharina, og andre kvinner agerer og reagerer på utfordringer som kastes deres vei i livet. Hovedpersonen vår må forholde seg til det sære naboparet, hun beroliger søsteren på telefonen og treffer sønnens nye kjæreste som er til forveksling lik Barbie. Vi får høre om naboen Heinz sin homeopatipraksis, og om hvordan mannen Costas taklet det å miste jobben. Den røde tråden som knytter sammen alle disse relasjonene er musikken, som er det ene som definerer Katharina som egen person. En annen retningsviser er "det", som følger handlingen som en skygge, som kun i sluttfasen blir et tema i seg selv.

Cici Henriksens flotte innlesning var med på å gjøre denne lytteopplevelsen til en av de beste på lenge. Romanen ble "lest" i kjølvannet av Kvinnedagen, så at tematikken svingte innom ting som Marta Breen belyste i sin Om muser og menn, gledet meg.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 7:38

Kilde: Lytteeksemplar

Koke bjørn av Mikael Niemi

En glassplate dukket opp på Pajala gamle prestegård i 2016. Den, sammen med funnet av et av de første samiskspråklige dokumentene vi kjenner, inspirerte forfatteren til å skrive denne romanen, hvis handling foregår i hans egne hjemtrakter. Niemi har mange utgivelser bak seg, men det er bare Populærmusikk fra Vittula fra 2001, som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. 
Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. 

Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Posten som har en av to viktige roller i denne romanen er den historiske karismatikeren Lars Levi Læstadius. Han fremstilles i denne romanen som klok og empatisk, og helt uten de egenskaper en gjerne forbinder med vekkelsespredikanter.

Sammen med unge Jussi, er de først på åstedet til flere drap, og som Sherlock Holmes og Dr. Watson finner de med kløkt frem til ledetråder og løsninger som den brautende lensmannen ikke er i nærheten av å se.

Vi er i en tidsalder hvor mye er nytt, prosten har kjennskap til hvordan fingeravtrykk kan fremskaffes, de har akkurat oppdaget kaffe og poteten, han har nye tanker om å slippe til kvinnene på prekestolen noe de fleste menn er sterkt imot. Men, det er prostens motstand mot brennevinet som gjør ham upopulær i bygda, selv om mye av årsaken til fattigdommen ligger her.

Prosten har tatt Jussi under sine vinger, og gitt ham frihet og tillit. Han lærer ham å lese og skrive, og sammen utforsker de naturen. Litt etter litt får vi vite bakgrunnen til denne litt mystiske Jussi, og det er ikke en gladhistorie som skrives frem.

Jeg var et dyr. Jeg levde som et dyr, hele tiden forsøkte jeg å finne noen å spise. Hun som kalte seg mor, så sulten min, så hvordan jeg slikket skaftet på slirekniven hennes fordi det hang igjen en smak av fiskefett på det. Men hun bare flirte der hun lå på reinskinnet med vasne øyne og brennevinskaggen klemt som et spedbarn mot brystet. 

Det Mikael Niemi har fått til med Koke bjørn er en fantastisk blanding av historisk verk og detektivhistorie. Handlingen er spennende tvers igjennom, og skildrer livet på nordkalotten på en troverdig måte. Befolkningen på det lille stedet snakker bygdefinsk og rikssvensk, og de levende skildringene av fattigfolk og øvrigheten, av skikker og leveforhold er en fryd å lese.

Det er ikke ofte jeg sier dette, men denne romanen MÅ du lese!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 445

Kilde: Leseeksemplar

Den gode vennen av Bjørn Esben Almaas

Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet? Det var dette spørsmålet som fenget min oppmerksomhet, og som jeg gjerne ville høre Almaas sine tanker om. Bjørn Esben Almaas debuterte med en novellesamling i 2001, og har siden det jobbet med film og skrevet to romaner til, men dette er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Den gode vennen er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner.
Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd?
Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste.


Da jeg i etterkant av lesingen lærte at forfatteren jobber med filmmanus og kortfilmer, skjønte jeg hvorfor oppbyggingen av romanen er som den er. Underveis leitet jeg etter struktur og sammenheng, og oppdaget alt for sent at hendelsesforløpet i den tidligste historien går baklengs.

Forfatteren har gitt seg selv få sider til å skildre hvordan hovedpersonen opplevde barndommen, og samtidig gi et bilde av hvordan dette har preget ham som voksen. Jeg oppfattet den voksne mannen som "rar", og greide ikke å skille ut hvordan barndommens mobbing skulle ha noe å si for den oppførselen han viste som voksen.

Begivenhetene fra barndommen var preget av fysisk mobbing, noe som han tydeligvis ikke ville ha hjelp til å komme seg ut av, siden han ikke ville si noe til de voksne. Den gode vennen, som jo er tittelen på boken, blir en diffus skikkelse, hvis egen oppvekst gjorde inntrykk, men tilførte ikke noe til vår hovedpersons historie. Eller var det ham selv som var den gode vennen?

Romanen skildrer mellommenneskelige relasjoner på en fragmentert og "kunstnerisk" måte. Forfatteren bruker et fint språk, men som leser brukte jeg for mye energi på å finne ut av ting, til at jeg ble særlig berørt.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 155

Kilde: Leseeks

Ikke slå av lyset av Bernard Minier

Ikke slå av lyset er den tredje boken i krimserien hvor Martin Servaz har hovedrollen. Jeg har tidligere lest Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, to bøker jeg har likt godt.

Forlaget om boken:
På julaften finner Christine Steinmeyer et brev i postkassen fra en kvinne som sier hun vil ta livet av seg. Hun tror det er en feil, en dårlig spøk. Men når en innringer i Christines eget radioprogram beskylder henne for å ikke ha villet hjelpe kvinnen, skjønner hun at det er alvor. Snart skjer en rekke vanskelige ting. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen til redselen får fullstendig overtak.


Samtidig mottar den sykmeldte kriminalførstebetjenten Martin Servaz en nøkkel til et hotellrom i posten. Et rom der en kunstner tok livet av seg et år tidligere. Noen vil sette han i sving igjen uten at hans overordnede får vite om det.

Bernard Minier kan dette med å bygge opp skremmende scenarioer. Førstebetjent Martin Servaz er med i alle tre bøkene, men bortsett fra det, er bøkene ganske så ulike. I denne utgivelsen dras vi inn i et "midt på lyse dagen mareritt". Christine opplever å bli beskyldt for de utroligste ting, og ikke bli trodd av de rundt seg. Etterhvert som dette utvikler seg blir hun mer og mer sårbar og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Måten marerittet skrives frem på, gjør at jeg som leser aldri vurderte om det kanskje var Christine som var gal, jeg ble bare fryktelig frustrert på hennes vegne. Spørsmålet var hele tiden, hvem er det som er ute etter henne?

Handlingen veksler mellom Christine og Servaz, og det er ikke tvil om at de vil møtes etterhvert, kanskje det var derfor jeg ikke greide å bli så veldig redd for Christine, for førstebetjenten var allerede på sporet av henne tidlig i handlingen.

Selv syntes jeg at Christine tok mange uoverveide avgjørelser når hun omsider begynte å stå opp for seg selv, noen av dem så merkelige at jeg vil kalle dem ulogisk. Enkelte vendinger i en krimhandling må leseren tåle for at det hele skal gå opp, men i mine øyne vekslet hun mellom å være ufattelig naiv, og oppkonstruert selvstendig.

Servaz er sykemeldt og bare tidvis med i handlingen. Denne karakteren er glimrende skildret, selv om jeg godt kunne tenke meg å føle hans depresjon litt bedre.

Boken er på 576 sider, noe jeg tenker kunne vært kortet ned en smule. Yngve Berven som har lest inn lydbokversjonen leser veldig bra, og greide å komme seg gjennom det hele uten at jeg gjorde meg noen tanker om ham, bare om boken, og det er jo sånn det skal være. Dessverre er dette i mine øyne Miniers svakeste bok, så jeg håper han kommer sterkt tilbake neste gang.

Heartart har skrevet en flott omtale av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 19:06

Kilde: Lytteeksemplar

Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg

De som kjenner mine lesevaner vet at jeg tidligere har slitt meg gjennom et par av Sara Stridsbergs tekster. Det var derfor med stor skepsis jeg begynte på Kjærlighetens Antarktis, en roman som raskt skulle vise seg å gjøre kål på alle mine fordommer mot denne forfatteren.

Forlaget om boken:
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Historien kan høres litt surrealistisk ut, siden hovedpersonen er død, og handlingen hopper frem og tilbake, før og etter hun ble drept. Dette er historiefortelling på genialt plan, samtidig som hun skildrer en hverdag som dessverre er høyst aktuell for mange.

Hovedpersonen vår er med ett unntak anonym, noe jeg tolker som at skjebnen hun har blitt tildelt, kunne rammet hvem som helst. Hun er narkoman, men skildres først og fremst som et menneske. Vi tar del i hennes oppvekst, og når vi blir kjent med foreldrene og traumet familien opplevde da de mistet et barn, forklarer det på en måte hvorfor hun er som hun er i dag.

Hodet mitt faller ned i det våte gresset. Det styrter et mykt regn over den lille skogen, en kald stripe sol som brer seg sakte over trekronene når han kjører inn igjen mot byen med meg i bagasjerommet.

Igjen og igjen kommer vi tilbake til drapet på henne. Vi får stadig nye opplysninger, samtidig som bildet utfylles av de konkrete hendelsene i livet hennes. Hun er tilstede i verden, det har gått mange år siden hun ble drept, men hun følger stadig vekk med på Solveig og Valle.

Det ble ingen klump i halsen under lesningen, men den rørte noe ved meg. Det triste er tanken på at mange mennesker lever sånne liv som hun vi ble kjent med i Kjærlighetens Antarktis. Når jeg leste slutten ga tittelen på romanen fin mening, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til jubelkoret, av alle de som har lest og likt boken.

Det er mange som leser Sara Stridsberg om dagen, jeg fant to bloggomtaler:

Beathes bibliotek og Artemisias verden

Diktlesesirkel i mars: Friheten av Nordahl Grieg

Kategorien for marsutgaven i diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden: 

En klassiker 1850 - 1950

Som den erkebergenser jeg er, falt valget helt naturlig på Nordahl Grieg og hans diktsamling fra krigen Friheten. Johan Nordahl Brun Grieg ble født i Bergen i 1902 og skutt ned over Berlin 2. desember 1943. Han var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist, som anses å være en av Norges mest markante diktere i sin levetid. Jeg har valgt å lese Friheten, en samling dikt som ble skrevet i de tre årene han var ansatt som dikter og journalist i eksil.

Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs og ble lettmatros ombord på et lasteskip, som tok ham med til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen. Han besto språklig-filosofisk embedseksamen i 1925, og to år etter reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Noen år senere tok nysgjerrigheten og reiselysten ham til Sovjetunionen, hvor han ble værende i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. I 1937 dro Grieg avgårde igjen, denne gang som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. I 1943 fikk han grønt lys til å være med som korrespondent ombord på et bombefly under et nattlig bomberaid mot Berlin.


Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

Friheten ble gitt ut posthumt i Reykjavík i 1943. Alle diktene er skrevet i krigsårene 1940–1943 og kan klassifiseres som leilighetsdikt henvendt til det norske og skandinaviske språkfellesskap for å støtte opp om kampen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Denne samlingen med dikt er en hyllest til de som deltok i krigen. De har titler som "Sang til den norske hær i Skottland", "Flygesoldatens sang", "Til Sverige" og "Til norsk ungdom som venter i Sverige".

Politisk sett slutter diktene i Friheten opp om den norske eksilregjeringen, og kommunisten Nordahl Grieg skrev til og med et langt hyllestdikt til Kong Haakon. Dette gir en viss dekning for påstanden om at Griegs nasjonalisme skulle vise seg sterkere enn hans kommunisme under krigen. Det lange diktet Kongen er krigshistorie på sitt aller beste, og i begynnelsen av andre del viser Nordahl Grieg at han hadde stor respekt for måten kongen agerte på:

Da de tyske overfalt oss

og bød trelldom, svarte Kongen

at han nektet for seg selv.

Men det var hans folk som hadde

valget; bare det fikk svare

Ingen presset han i kampen, 

ingen tryglet han om støtte.

Sky og var for andres skjebne,

angst for andres rett å leve -

siden hver må dø alene -

stod han, uten krav, og ventet.

Diktet Til de tyske soldater viser at han hadde en respekt for enkeltskjebnene til de unge soldatene, selv om han etterlyser deres refleksjoner over hva de var med på. Skuespiller kaptein Martin Linge er et flott dikt til denne mannen som gjorde en heltemodig innsats under krigen.

Etter å ha ankommet England som soldat med den norske gulltransporten ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som fast gasjert dikter og journalist.
Diktene hadde forut for utgivelsen blitt lest opp i radioen og publisert i Norsk Tidend i London. Boken ble smuglet inn i Norge og ble også trykket illegalt. Samlingen fikk en enorm popularitet under og etter krigen og inneholder noen av Griegs mest kjente dikt, deriblant 17. mai 1940 eller I dag står flaggstangen naken, som det ble hetende. Med sine formuleringer i dikts form bidrog Grieg til å bevisstgjøre det norske folk om hva kampen gjaldt.

I dag står flaggstangen naken

Opprinnelig tittel: 17 mai 1940)

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.

Diktene i Friheten er tradisjonelle dikt med enderim og bunden rytme. Flere av dem er også titulert som sanger, noe som understreker deres regelbundne form. Samspillet mellom det barske innholdet og diktenes taktfaste uttrykk, bidrar til deres estetiske vellykkethet.

Det var en fryd å lese Friheten av Nordahl Grieg, og gjett om jeg skal gå bort til statuen hans foran Den Nationale Scene og gi ham en high five, neste gang jeg går forbi. Har du lyst til å lese litt krigshistorie, er det utrolig hva en kan finne i en diktsamling, og er du så heldig som meg å få låne førsteutgaven fra 1943, så kjenner du det historiske suset mellom fingrene mens du leser.

Jeg vet meg et land - ny roman av Victoria Bø

Jeg vet meg et land er Victoria Bøs femte roman. Jeg har tidligere lest Adresse Alberta, en roman som falt i smak hos meg, derfor var jeg ikke tung å be når hennes nyeste roman kom ut nå i vinter.

Forlaget om boken:
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.

Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. 

For en gangs skyld er det ryggen på en mann vi får se på coveret til boken, noe som er med på å forsterke det faktum at dette er noe mer enn en "dameroman".

Vi befinner oss ved krigens utbrudd, innbyggerne i Oslo har tatt de første grep for å venne seg til sin nye hverdag, og en viss deling for/imot kjennes i samfunnet. Eilif er i sin sjel en motstandsmann, men en som ikke har helse til å gjøre noen krigsinnsats. Han sliter også med rykter, for familien hans deler ikke hans synspunkter, og det blir det fort uhygge av.

Denne rammefortellingen er tankevekkende og en tydelig veiviser for leseren, som egentlig bare kan lene seg tilbake og åpne sansene sine. Eilifs oppfattelse av verden er sterkt preget av synestesi. Dette medfører at han ser musikken og lydene i farger. Han var godt voksen da han ble fortalt at det han hele livet hadde trodd var en skavank han måtte skjule, er en gave. Skildringene av hvordan synestesien påvirker Eilif gjør dette til en dempet og sanselig roman, som påvirket meg da jeg leste.

Eilif jobber som musiker i en liten kirke på et lite sted. Det er ikke spesielt mye å gjøre, så han får tid til å omgås de som kommer til det lokale hotellet, og grubler mye på forholdet sitt til kjæresten og ikke minst til mor og bror. Han uttrykker sin motstand mot nazistene ved å legge til små snutter på salmene, fra norske komposisjoner som tyskerne har forbudt, helt til han blir tatt for det og ikke kan annet enn å spille saktere, myyyye saktere.

Skutt blir den som... sto det på oppropet klistret på veggen ved melkebutikken. Jeg kunne ikke lese alle forordningene herfra. Det var stadig flere av dem, de landet som fluesvermer på veggene rundt i byen, skitne, svarte tyske bestemmelser. Avisen lå fortsatt trygt under den tynne frakken min, og jeg tenkte at nå fikk jeg komme meg hjem. 

Dette er en handlingsmettet roman, med minneverdige karakterer og flotte skildringer av denne historiske epoken. At vi også blir kjent med synesti på en så respektfull og spennende måte, er et pluss. Den gjennomgående tematikken er tilgivelse, for spørsmålet om Eilif greier å tilgi sin mor, preger handlingen hele tiden. Romanen er helt fri for verbale unoter, og en sann konfekt å plukke frem for leserne. Anbefales på det varmeste!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2019

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

En høyere rettferdighet av Hjorth & Rosenfeldt

En høyere rettferdighet er Hjorth og Rosenfeldts sjette bok i serien om Sebastian Bergman. Jeg digger denne serien, den er skikkelig creepy til tider, og veldig godt skrevet, så her snakket vi skyhøye forventninger i forkant av lytteopplevelsen.

Forlaget om boken:
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skriver bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder.

Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fyllbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.

Nok en gang tvinges teamet til å legge sine personlige problemer og konflikter til side for å fange den brutale voldtektsmannen som hele Uppsala frykter. Etter hvert er det ting som tyder på at ofrene ikke er tilfeldige.

Den som har fulgt denne serien vet at dynamikken etterforskerne imellom utgjør en stor del av handlingen. Til og med den bratte spenningskurven kan tilskrives enkelte av karakterenes gjøren og laden i privat regi. Jeg kan ikke annet enn  undre meg om det er slik at om vi kommer tett nok innpå livet på kolleger, så vil de vise sider av seg selv vi ikke aner noe om.

Forhistorien er viktig i denne serien, så hopp for all del ikke rett inn i denne sjette boken, til det er serien alt for god (du ville gått glipp av mye god underholdning). Karakteroppbyggingene har foregått over flere bøker, og heldigvis går ikke forfatterduoen i den fellen at de repeterer for nye lesere, det hadde jaget vekk de som har fulgt med en stund.

Mannen som ikke var morder - Dødens disippel - Fjellgraven - Den stumme jenta - Ikke bestått - En høyere rettferdighet

Handlingen er kronologisk, og fortelles for det meste av en stemme, bortsett fra noen få ganger når det er ugjerningsmannen vi hører. Plottet er intrikat og løsningen avsløres ikke før helt mot slutten. Språkstilen er karakteristisk for denne typen bladvender, med mye dialog og en røff sjargong.

Selv var jeg forberedt på at konflikten mellom Sebastian og Vanja fremdeles er betent, så jeg hang meg ikke så veldig opp i at dette fikk god plass. Det er andre hemmeligheter som avsløres i denne boken som er vel så interessante, og selv om dette er en temmelig hardbarka krim, så gis leseren også noen kloke refleksjoner å tygge på.

Lydbokversjonen av En høyere rettferdighet er glimrende lest inn av Ivar Nergaard, og siden det passet seg slik at jeg innimellom leste selv, fikk jeg oppleve "pageturnereffekten" siden boken har korte kapitler og mye luft. Dette er en av de beste krimseriene jeg leser, og denne sjette boken anbefales på lik linje med de foregående.

Forlag: Aschehoug og Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid/sider: 10:31/463

Kilde: Anmeldereksemplar

Vinter av Ali Smith

Vinter er andre bok i en planlagt kvartett om vår tid, den første heter Høst og kom ut i fjor. Jeg leste ikke den, men hadde stort utbytte av Vinter, så det er ikke sikkert bøkene henger direkte sammen. I det siste har jeg lest flere bøker hvor tematikken sirkler seg rundt det å ha rom til å leve det livet en ønsker, en tematikk jeg til min store glede fant igjen i Vinter. Romanen er den ferskeste boken på 1001-listen, som jeg nå har lest 63 bøker fra.

Forlaget om boken:
Desember, noen dager før jul. Det er en av de varmeste vintrene som er registrert, igjen, og i et godsliknende hus i Cornwall i det sørvestlige England samles fire mennesker til julefeiring: husets eier, den en gang vellykkede forretningskvinnen Sophia Cleves; hennes sønn, naturbloggeren Arthur; en ung kvinne som Arthur kaller Charlotte, og Iris, Sophias opprørske bohemsøster. Huset har femten soverom, men er det plass til alle?

Vinter er Ali Smiths skarpe og kloke protest mot en stadig mer avgrenset og lukket verden. Hvem som får bli og hvem som må ut, er høyst usikkert, og Smith skriver bitende om gjerder og murer, aksjoner og maktmisbruk, men også engasjert og empatisk om en slags familie som må finne sammen fordi det tross alt er jul.


Etter jeg, for noen uker siden, frydefullt leste Murakamis siste roman, var det en glede å møte på et flyvende hode i Ali Smiths roman. Hva dette flyvende hodet skulle symbolisere er jeg litt usikker på, men kanskje det var Sophias eksentrisitet som materialiserte seg? eller var det hennes problemer med synet?

Dette er en roman som har en rød tråd for leseren å følge, men det hoppes litt i tid og fortellerstemme. Vi går tilbake til Sophia og Iris sin barndom hvor vi får høre at de allerede da hadde veldig forskjellig personlighet.

Romanen tar for seg menneskers behov for å stå opp for seg selv og for saker de tror på. Arthur har en blogg hvor han skriver om natur og bevaring av natur på forskjellige måter. Kjæresten hans Charlotte ypper til strid en kveld, og det er nok ikke første gangen for det ender med at de går fra hverandre. Det er nå den unge Lux kommer inn i bildet, hun som stepper inn som Charlotte i denne famøse julefeiringen. Charlotte bruker tiden på å hakke twitter og bloggen til Art på en sånn måte, at han blamerer (tilsynelatende) seg selv, på en forferdelig måte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, for dette er en roman som utvikler seg hele tiden, og har små uventede vendinger underveis. Ali Smith har et flott språk. Betraktningene hun gjør seg rundt båtflyktninger, forurensning og annen lidelse på jorden presenteres uten pekefinger eller oppramsing, men tas opp i leserens tanker som noe å fundere på.

Jeg likte Vinter så godt, at jeg plukket med meg både Autumn og Girl meets boy 
hjem fra London i helgen. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 284

Kilde: Leseeks

Oppsummering av lesemåneden februar

Hei på dere alle flotte bokbloggere, nå er tiden igjen inne for å se nærmere på hvordan lesemåneden forløp seg. For min del ser det fremdeles ut som ambisjonene om å lese mindre ikke manifesterer seg i færre bøker, men bortsett fra det, er jeg fornøyd med egen innsats.


Dette leste jeg i februar:

1. Kazuo Ishiguro - Resten av dagen - 5 - 1001
2. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten I - 6
3. Toril Brekke - Alle elsket moren din - 5
4. Elisabeth Noreback - Si at du er min - 4
5. Camilla Bøksle - Det er vakrest når det skumrer - 5 - norsk debutant 
6. Miguel de Cervantes Saavedra - Don Qujiote - 4 - 1001
7. Helle Helle - de - 2
8. Marta Breen - Om muser og menn - 5
9. Margaret Atwood - Penelopiaden - 5
10. Gordon Hølmebakk - Karavane - 5
11. Wisława Szymborska - Livet er den eneste måten - 3 - nobelprisvinner
12. Ali Smith - Vinter - 5
13. Anne Svärd - Vera - 5
14. Terje Bjøranger - Business - 5
15. Tommi Kinnunen - Skår - 6
16. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn - 4 
17. Victoria Bø - Jeg vet meg et land - 5
18. Bernard Minier - Ikke slå av lyset - 4

Krim/thriller: 3

Romaner: 11

Sakprosa: 2

Noveller: 1

Dikt: 1

Det ble tre 1001-bøker denne måneden, og en nobelprisvinnerkvinne. Jeg er også fornøyd med å ha fulgt opp Marta Breens feministiske bok, med Det annet kjønn, Penelopiaden og novellesamlingen Karavane. 

Denne måneden var jeg også med på Johan Harstads metode på Litteraturhuset. En munter og lærerik time hvor denne reflekterte forfatteren fortalte om hvordan han tenker om det å skrive, og hvordan han går frem. Han snakket om tvangstanker, nevroser og ankerfester, om hvordan hans greie er å måtte være alene i rommet når han skriver, og hvordan jobben å skrive bøker også handler om å ikke skrive. 

Han kom også inn på bøkene han har skrevet, og selv om jeg har Max, Micha & tetoffensiven i bokhyllen, så er det Buzz Aldrin jeg tenker på når jeg sitter og hører på Harstad prate.


Johan Harstad liker ikke å få det mest nærliggende spørsmålet en forfatter kan få: Skriver du på noe nå? så dette stikket til leserskaren (fansen) får vi bare ta til oss. Han hadde også noen råd til forfatterspirer, "skriv mye og les mer" og ikke minst "hvis du ikke MÅ skrive, så la vær", det siste der tenker jeg at leserne også kan stille seg bak.

For meg som stort sett leser nye (norske) bøker (les: leseeksemplarer) så er begynnelsen på 2019 litt spesiell. Av de 18 bøkene er det bare 10 leseeks, resten er "gamle greier" som jeg har lånt på biblioteket. Jeg ser frem til å skulle lese både nobelprisvinnerkvinner, 1001 bøker og diktlesesirkelbok i mars, og fryder meg storveis over liv og røre i blogg-verdenen jeg ferdes i.

Jeg starter mars måned rolig, hvor lesingen blir "forstyrret" av Londontur og kveldsmøter etter jobb, så jeg håper denne "drahjelpen" bidrar til at antall leste bøker i mars holder seg ned mot ti.

God lesemåned alle ivrige lesere!

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og feminist. Hennes navn dukker til stadighet opp i romaner og sakprosa jeg leser, og nå var det ingen vei utenom, hennes banebrytende verk som forklarer antydningen om at vi kvinner er "det annet kjønn" måtte leses.

Fra baksideteksten:
Det annet kjønn er kalt feminismens bibel, men hva slags feminisme? "Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som "Den andre" blitt ført videre. Er kvinnen "annethet"? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet. 

Simone de Beauvoir mente at livet får mening gjennom handling, og i dette ligger den menneskelige frihet. Som artsvesen har enhver kvinne og mann både noe iboende konkret og abstrakt ved seg. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og det iboende fysiske, mens mannen "virkeliggjør seg selv". Hans rolle er utadrettet og skapende: "han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden." Hun vingestrekkes, og så beklager man seg at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer.

Allerede i det innlednede essayet av Toril Moi er oppmerksomheten min fanget. Her blir vi kjent med Simone de Beauvoir, vi får høre om hvilken uvanlig briljant student hun var, og også bakgrunnen for at det selvstendige kvinnelivet var så viktig for henne. Hun ble tidlig lektor, men vi kjenner henne som en av Frankrikes fremste forfattere. Det annet kjønn ble til fordi Simone hadde lyst å skrive en selvbiografi, og spurte seg selv; har det faktum at jeg er kvinne formet mine erfaringer?

Det annet kjønn er en feminisktisk analyse av samfunnet ved midten av det 20. århundre, men det er også en dypt filosofisk tekst. I innledningen drøfter Moi de grunnleggende temaer som ligger til grunn for denne boken, frihet, etikk og Beauvoirs store ideal gjensidighet.

Hva er det som definerer oss som kvinner? I den første delen av boken tar forfatteren opp fakta og myter, om lovgivningen som ble bestemt av menn og om tolkningen av bibelen som også ble gjort av menn, og hvordan de har favorisert seg selv og hvordan dette har påvirket utviklingen.

Boken er organisert på en ryddig og oversiktlig måte, hvor bok 1 inneholder den teoretiske delen med historikk, biologi, psykoanalysen og ikke minst en del om materialismen. I den historiske delen starter hun helt fra begynnelsen, da vi var jegere og sankere, og i løpet av de neste 100 sidene peker hun på aspekter av samfunnet som utvikler seg, som mot slutten også belyser detaljer som abort, prevensjon og stemmerett. Etter denne historiske delen, setter hun i gang med å knuse myter.

Andre del av boken er mer praktisk, hvor denne delen bygges på levd erfaring. Vi får høre hennes tanker om hva som skjer med oss kvinner i barndommen og i ungdomstiden. Det handler om  seksuell innvielse og homoseksualitet, og om prevensjon, abort, svangerskap, skyld og skam når hun fortsetter med å skildre følelsene til den gifte kvinnen, det å være mor og den sosiale omgangen kvinner har med andre mennesker. Slik innledes analysen av ekteskapet:


Den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen, er ekteskapet. Fremdeles i dag er de fleste kvinner gift, har vært det, gjør seg klare til å bli det, eller lider over ikke å være det. Det er i forhold til ekteskapet den ugifte kvinnen defineres, enten hun er frustrert, opprørsk eller til og med likegyldig overfor denne institusjonen. 


Etter å ha hørt hennes tanker om overgangen fra å være en moden kvinne til å gå inn i alderdommen, blir kvinnens situasjon belyst. Mot slutten snakker hun om rettferdiggjøring, om narcissisten, den elskende kvinnen og om mystikeren, før hun legger frem sine tanker om den uavhengige kvinnen.

Simone de Beauvoir fremstår som ekstremt kunnskapsrik og reflektert i denne boken. Hun benytter seg av alle de store teoretikerne, filosofer og forfattere. Da jeg leste var jeg litt på utkikk etter om noen fra Norge hadde gjort seg bemerket i hennes øyne, og selv om jeg håpet på Amalie Skram, så var det Henrik Ibsen og Nora i hans dukkehjem det ble referert til.

I den siste delen av boken refererer Beauvoir mange praktiske eksempler for at leseren lett kan sette seg inn i følelsene hun vil skildre. Dette gir denne nokså tungt teoretiske mursteinen et snev av letthet. Av en eller annen grunn trodde jeg at Det annet kjønn var en roman, men etter at skuffelsen hadde lagt seg og jeg gikk inn i stoffet, ble dette allikevel en fin og lærerik leseopplevelse.

Forlag: Pax

Utgitt: 1949/på norsk 2000

Sider: 832

Kilde: Biblioteket