Darlah – 172 timer på månen er en roman av Johan Harstad fra 2008. Den ble opprinnelig utgitt som ungdomsroman, men har i billigbokformat blitt utgitt som ordinær voksenbok. For romanen ble Harstad tildelt Brageprisen. I 2014 ble den kåret til
"Tidenes beste norske ungdomsroman" av nettstedet ubok.no. Darlah har kommet ut i hele 17 land, også på eksotiske steder som Bangladesh og Taiwan.
Jeg liker godt å lese gode ungdomsbøker og greide å sikre meg denne godbiten fra biblioteket rett før jul. Boken ble lest i sin helhet på andre juledag.
(OBS!
omtalen inneholder noe som kan oppfattes som spoiler)
For meg er lange leseøkter den beste måten å lese på, så alt lå til rette for at dette skulle bli en god leseopplevelse. Jeg har god erfaring med å lese romaner beregnet for ungdom, og har med dem hatt noen av mine beste leseopplevelser. Denne gangen følte jeg meg for "voksen" for boken, det ble rett og slett for overtydelig og for enkelt de første 300 sidene, for så å bli veldig forvirrende på slutten.
De første 200 sidene går med til å introdusere de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine som ender med å vinne tur til månen. Det blir mange runder hvor vi er med hver enkelt når de melder sin interesse, når de vant, deres avreise og deres ankomst i New York. Vi blir også kjent med Oleg Himmelfarb som bor på Parsons Eldrehjem i Florida og er temmelig senil. Vi kommer tilbake til ham flere ganger, uten at han tilfører noe.
De voksne som arbeider for NASA og de som skal være med på måneferden blir presentert seint og heller vagt. Når Mia ankommer NY blir hun kjent med en gammel uteligger, som skal dukke opp senere i historien.
Denne delen som utgjør over halvparten av boken, syntes jeg var, ikke akkurat kjedelig, men stillestående. Jeg ventet spent på å komme i gang med litt action, og undret meg over hva som er "tidenes beste" med dette her. Darlah 2, er månebasen de skal bo i, som tittelen sier, i 172 dager. Denne tittelen tilsier at det er her det skjer, så dette forklarer min utålmodighet etter å komme dit.
Ikke lenge etter de har installert seg i Darlah 2, skjer det et uhell som gjør at to av besetningen må gå ut og reparere noe, disse to kommer aldri inn igjen, og stemningen begynner å skjerpes. En etter en drepes folkene fra NASA og Antoine også, og det er bare de to jentene Mia og Midori igjen. Fienden er et vesen som tar form av menneskene, så når Mia og Midori løper mot den gamle basen Darlah 1 for å redde seg hjem med en evakueringskapsel, er oppmerksomheten min skjerpet for å få med meg når evt. jentene blir "tatt".
Mia bøyde seg over Antoine. Hun børstet bort grått støv fra ansiktet hans. Det var allerede vansiret av den brennende solen som uten å ha noen atmosfære å kjempe seg gjennom, hadde angrepet huden hans i timesvis. Øynene hans var vidåpne og blodige og halvveis ute av hodet på ham. Støvet hadde tørket inn øyeeplene, og det fikk ham til å se enda mer huyggelig ut. Med Nadolski var det samme sak. Men den ene armen hans var revet av ved albuen og den blottede armstumpen gapte mot dem. Alt oksygenet de hadde hatt i kroppene, var blitt presset ut i samme sekund hjelmene deres hadde blitt fjernet og vakuumet utenfor tok overhånd.
Det er når vi nærmer oss slutten av boken og det er på sitt mest spennende, at jeg detter av lasset. Misori sin kropp har blitt byttet ut med en dobbelgjenger uten at Mia har merket det, men med sine siste krefter greier hun å kvitte seg med både hennes og sin egen dobbeltgjenger, før hun får startet kapselen. (tror vi...) Wips, så har hun landet i Atlanteren, og blir plukket opp av en fisker som holder henne skjult i en uke (uten å si noe til noen...) Uten å møte på noen problemer haiker hun fra Newfoundland til New York, og etter å ha ringt NASA og foreldrene oppsøker hun den gamle uteliggeren Murray for å ta ham med til Coney Island og la ham sove på stranden. Mia er selvfølgelig ikke Mia, men dobbeltgjengeren, og hun dreper Murray før hun drar tilbake til hotellet og dreper foreldrene sine, lillebroren og alle som bor der.
Historien avsluttes av Naoharu Fujiwara tre år etter de andre hendelsene. Da er vi i Tokyo og denne 19 år gamle jenten er det siste gjenlevende mennesket i Tokyo.
Hvem er hun? Hun får i all sin anonymitet avslutte boken og mitt blogginnlegg.
Sånne historier kan godt være usannsynlige og totalt virkelighetsfjerne, men de må være logiske. Her var det mye som ikke var logisk. Dobbeltgjengeren viste seg før hun hadde drept det mennesket hun hadde overtatt. På hotellet i NY dukker det opp en dobbeltgjenger for hvert menneske hun dreper og alle ser ut som henne selv. Der gikk ikke dobbeltgjengere igjen på månen som lignet på dem som ble drept der. Som sagt, mot slutten falt alt fra hverandre for meg, og jeg leste mye av slutten på nytt, for å se hvor jeg hadde mistet tråden, uten å finne noen forklaringer.
Jeg har glad jeg har lest boken for å stille min nysgjerrighet til "Tidenes beste norske ungdomsroman", men for meg ble det først kjedelig, så 50 sider som hadde "noe", for så å bli helt usammenhengende. Det er ikke alltid jeg som leser er på samme spor som "forståsegpåerne".
Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt.
Kilde: Boken er lånt på biblioteket
