Hvert år den 22 august feirer vi i Amalie Skram-selskapet hennes fødselsdag. Jeg har deltatt i mange år, på beblomstringen av statuen som står på Klosteret, og på festen etterpå, hvor Amalie Skram-prisen blir delt ut. Prisen skal gå til en kvinne som skriver i Amalie Skrams ånd, og etter å ha lest to av vinnerens utgivelser, skjønner jeg at det er nettopp det hun gjør.
Jeg er ikke med på festen i år, men det var ikke så farlig, for juryen hadde allerede frarøvet oss spenningen, og røpet hvem som er vinneren av årets pris. Vinneren debuterte i 2017 med diktsamlingen Kvinner som hater menn. Året etter kom en ny diktsamling, samt en liten biografisk pamflett. Formiddagen i dag, ble brukt til å lese prisvinnerens biografi fra 2018, som jeg var så heldig å finne på BookBites. Årets utgivelse, diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset, ble også lastet ned på Kindelen og lest i solen på balkongen.
Hennes stemme er virkelig verdt å lytte til, diktsamlingen gjorde sterkt inntrykk på meg. Vinneren har mottatt flere priser, blant annet Zola-prisen, hun er spaltist i Morgenbladet og har siden juni i år vært ansvarlig redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett.
Vinneren av årets Amalie Skram-pris heter Sumaya Jirde Ali
Fra juryens begrunnelse:Sumaya Jirde Alis forfatterskap er en høylytt og krevende protest, det er såre erfaringer, og balanserte, kloke betraktninger. Jirde Alis tekster, hennes poesi så vel som hennes prosa og essay, rykker oss ut av våre behagelige, vante forestillinger. Hun tvinger oss til å se en annen virkelighet og livserfaringer som er ukjente for mange av oss. Jirde Alis litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre.
Som Amalie Skram, gir Sumaya Jirde Ali stemme til de undertrykte, de umyndiggjorte og de marginaliserte. Som Skram, våger hun å utfordre dominerende oppfatninger, og som Skram, har hun fått kjenne på hva det koster å kritisere det etablerte.
Gjennom sine tekster krever Jirde Ali et videre rom for å ytre seg som minoritet, og som Skram er hun nådeløs i dette kravet. Ved å sloss for et større ytringsrom gjennom litteraturen, skapes nye innsikter, og, kan vi håpe, større forståelse og mer solidaritet. Jirde Ali er en viktig stemme i det norske litterære landskapet, som hun er det i samfunnsdebatten.
Prisutdelingen strømmes direkte fra Litteraturhuset i Bergen i dag kl. 19,
Forlaget om Ikkje ver redd for sånne som meg:
Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Eg var tretten år, og eg slapp ikkje unna det politiske. Eg bar det med heile meg.Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet hennar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.
Mine tanker om boken:
Jirde Ali var bare 21 år da hun på forespørsel fra Samlaget skrev sin biografi. Heldigvis takket hun ja, for hun hadde opplevd mye, til tross for hennes unge alder. Her skildres hennes barndom, med sterkt fokus på det å være i en minoritet.
Da Jirde Ali skrev denne biografien hadde hun vært gjennom mye. Her hører vi om alt som har skjedd fra hun flyttet til Norge som 7 åring, til hun som 20 åring måtte gå med voldsalarm, siden politiet mente at trusselbildet mot henne var forverret.
Etter en myk start i første klasse får hun etter hvert en ny virkelighetsforståelse, siden det er mye nytt å venne seg til. Sumaya er 13 år i 2011, og med ett vet hun ikke lenger hvem hun er. En identitetskrise presser seg frem, når hun føler at hun må velge hjemland, men heldigvis overbeviser familien hennes henne, om at de er hjemme.
Går det an å venne seg til at mennesker ytrer sine ekstreme meninger rett opp i ansiktet på en? Heldigvis har Sumayas selvbevissthet gjort henne sterk, der hun like gjerne kunne rømt eller bukket under.
Denne biografien er sterk lesning, en hører om frykt, selvforakt og skam og om hvordan det oppleves å være flerkulturell i Norge. Det er ikke en jente som sutrer og klager vi møter her, men en modig kvinne som stirrer kommentarfeltene i hvitøyet, svarer på tiltale og ytrer sine meninger. Jeg var selv på 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, hvor Sumaya Jirde Ali dukket opp, til tross for at hun hadde meldt avbud på grunn av sykdom, les gjerne her!
I diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden, er utfordringen i september "et nytt norsk talent", Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset passer perfekt som mitt bidrag her.
Forlaget om boken:
Jenta Samira husker lukten av saltvannet. Hun fløt. Hun svømte. Hun levde videre. Men hun sank likevel. Inn i bildene som sitter igjen. De spør om hva hun husker. De spør ikke om hva hun ikke glemmer. Hun fikk et nytt liv.
Du har et vakkert språk å beskrive smerten med, sier terapeuten.
«Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø.»
Når jeg ser havet slokner lyset er Sumaya Jirde Alis tredje diktsamling. Hun gir stemme til de mange som satser alt på en ny tilværelse. Både til dem som lever videre, og til dem som havet tar.
Diktsamlingen er delt i tre deler, som har et naturlig forløp. I korthogde setninger deler hun med oss Samiras historie fra hun flyktet over havet, havnet først i en flyktningleir, og siden i Bodø.
Ordene og setningene gir mening, og kniper seg fast i hjertet mitt. Savnet av bestemoren og villigheten til å kjempe, formelig oser av sidene.
lyset har ikke alltid sloknet. Noen ganger gikk det av og på, av og på, akkurat som barnet i meg svømte, holdt pusten, inn og ut, inn og ut
I flyktningleiren er Samira en av 65 millioner flyktninger, kroppen er reddet men sinnet er fremdeles på flukt. Går det an å fatte dette? klarer vi som har levd med puter under armene hele livet, å skjønne hvordan mange av medmenneskene våre har det?
Fremme i Bodø er det tid for å ta grep, lære seg språk, øve på våre ord på vår jord i vårt land, og gå til psykolog for å lære å glemme, lære de sosiale kodene, bli ny. Uttrykket "å bli ny" har aldri føltes så feil, som når Sumaya Jirde Ali presenterer det i denne konteksten.
venterom, alltid venterom
å være i eksil er som å være i stil, ler
terapeuten
hun sier jeg har
posttraumatisk stressyndrom
*******
når jeg tenker Europa, låser kjeven min seg
de krever svar, men stiller ingen spørsmål,
vil ha kvittering, men lar meg ikke kjøpe noe
hver kveld tar jeg av smilet, språket, klærne
jeg nekter å være takknemlig
Dette her er sterk lesning, Jirde Alis poesi klinger godt i mine ører, og forsvinner ned i hjertet i stedet for opp i hjernen. Jeg trenger ikke streve for å finne mening i ord og setninger, men nyter og lider, lider og nyter, mens jeg leser.
Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali, jeg ser for meg deg og Amalie, to sterke kvinner, som med rett rygg går foran og viser vei for oss andre ☺
Utgitt: 2021
Sider: 95
Kilde: PDF fra forlaget
Gratulerer med Amalie Skram-prisen Sumaya Jirde Ali
- den er vel fortjent!