Yrke forfatter av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en av mine favoritter, og den forfatteren som fikk meg til å forstå og sette pris på, litt "rare" ting i romaner. Jeg har lært mannen å kjenne gjennom noe av det jeg har lest av ham, og denne boken gir meg enda litt kjøtt på Murakami-beinet, selv om han ikke røper noe av privat karakter.

Forlaget om handlingen:
Hvordan skaper Haruki Murakami magi? I Yrke forfatter trer den personlige Murakami frem og forteller om sin vei inn i diktningen og hvordan han klarte å utvikle et skjønnlitterært forfatterskap som har blitt et av verdens mest anerkjente. 

Når jeg får spørsmål fra unge mennesker, lurer de ofte på hva som kreves for å bli forfatter, hva slags utdannelse man bør velge og hvilke erfaringer man bør ha. De samme spørsmålene gjentar seg uansett hvor i verden jeg måtte befinne meg.

Når jeg møter disse unge menneskene som ønsker råd for å lære seg å bli forfatter, så kan jeg bare gi dem det samme svaret: Jeg har ingen anelse. Og nettopp derfor har jeg forsøkt å nærme meg spørsmålet på en slik måte at jeg kan komme med et svar.

Yrke forfatter fremstår som en essaysamling, en oppfatning jeg hadde gjort meg underveis, og som etterordet bekreftet. De seks første kapitlene gikk som føljetong i et litterært tidsskrift, mens de siste fem utgis for første gang i denne boken.

Haruki Murakami debuterte som forfatter 30 år gammel, og som de fleste vet har han med sine mange utgivelser, gjort suksess i hele verden. I denne boken kan vi lese om hans vei, fra han begynte å skrive på debutromanen Hør vinden synge, som kom ut i 1973 og som han mottok en debutantpris for. 

Boken fremstår ikke som et utdrag fra Wikipedia, vi inviteres inn i hodet til forfatteren og hører hans tanker rundt yrkesvalget han gjorde seg. Vil du bli forfatter må du ha to egenskaper, talent og tæl, du må tåle å ha det vondt for det er en trettende jobb. Du må finne ditt eget uttrykk, og bruke fantasien, ikke glem fantasien, det er det aller viktigste, å spinne videre på idèen og tematikken du har valgt deg.

Han snakker om sitt forhold til litterære priser og forklarer betydningen av å være original. Mange av disse tekstene handler om kunsten å skrive en roman, men måten Murakami legger dette frem på, gir leseren innblikk i mye som ikke har med litteratur å gjøre også. 

Til og med min daglige fjelltur greide han å revolusjonere, der han (s. 131) skriver om hvordan daglig aerob trening påvirker antallet hjerneceller som dannes, og hvordan vi kan best mulig nyttiggjøre oss disse. Hvem vil vel ikke styrke læringsevnen og hukommelsen? Denne informasjonen kommer nok til å korte ned på "dørstokkmila" neste gang jeg vurderer å late meg ☺

I kapitlet Om skoler, bruker han sin egen oppvekst som eksempel, men det han kommer frem til er langt fra personlig. Fri vilje og selvstendighet er viktig for oss, i vårt samfunn forventer vi nesten å få gjøre akkurat som vi vil. Men mange av oss følger strømmen, særlig i Norge er vi "flinke" til å gjøre som myndighetene, lærerne, og andre øvrighetspersoner sier. Absolutt et tankevekkende tema, som føyer seg inn blant andre utgivelser jeg har lest i det siste, som setter ord på det samme.

                Skolens sykdomssymptomer (som det vel kan kalles) er åpenbart ikke annet enn en refleksjon av samfunnssystemets sykdomssymptomer. Skolens symptomer kunne ha blitt overvunnet om bare samfunnet for øvrig hadde framdrift og styrte mot klare mål. Men når samfunnet har mistet drivkraften og preges av en slags lammelse eller følelse av å være fanget, kommer det sterkest og tydeligst frem i undervisningsfeltet. På skolen, i klasserommet. Unger er som gruvearbeidernes kanarifugler, de er de mest følsomme og de første som merker at lufta er forpestet.

Boken avsluttes med tanker rundt hans egen skriving og karriere, og hvordan han ble tatt i mot i USA, som var det første stedet han ble publisert, utenfor Japan. Siden har mange land kommet etter, og han avrunder med å fortelle om de fire ukene han bodde i hybelen til Litteraturhuset i Oslo. 

Det er ikke tvil om at jeg har kost meg med denne boken, som byr på mange fine tanker om forfatteryrket, litt om Murakamis måte, og ikke minst mange flotte refleksjoner over det å være menneske. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2015/på norsk 2022

Sider: 239

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med "reklame". At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Diktlesesirkelen i mars: En klassiker Georg Johannesens Dikt i samling

Mitt bidrag til Anitas diktlesesirkel i mars er fra en dikter fra Bergen (som i januar). Gjennom hele sitt litterære virke har Georg Johannesen vært en kritisk motrøst; hans kultur- og samfunnskritikk har omfattet alt fra politikk og det norske sosialdemokratiet til den bjørnsonske skrivemåte og kultureliten i Oslo. Han ble offentlig lagt merke til for første gang i 1954, som initiativtaker til en underskriftskampanje mot tildelingen av Nobels fredspris til Albert Schweitzer. Han er utdannet litteraturhistoriker og har markert seg som en original litteraturforsker med særlig interesse for lyrikk og folkediktning. Men først og fremst er han lyriker, essayist og romanforfatter. (ref.)

Dikt i samling ble gitt ut i 2005, det samme året som han døde, bare 74 år gammel. Boken er satt sammen av seks deler, hvor de første diktene er fra året 1959, to år etter han debuterte med romanen Høst i mars. Noen av diktene er preget av den kristne troslæren, men uten det religiøse aspektet, jeg kjenner igjen mye fra den greske mytologien, og ikke minst Bertolt Brecht, som han satt veldig høyt. 

Gjennom diktene til Georg Johannesen er det lett å se at han var en samfunnskritiker, han brukte stemmen sin til å nå ut til folk. Et dikt er til minne om oppstanden i Warszawas ghetto våren 1943, diktet Anna hyller en ukjent jødinne, og Liten lovsang er tilegnet Gunvor Hofmo.
Jeg likte godt diktet Fjellsang nr. 52 og ikke minst Kristen prolog til det tyvende århundre fra skuespillet Kassandra som kom ut i 1967.

Georg Johannesen arbeidet i mange år ved Universitetet i Bergen og ble den første norske professor i retorikk. Han var festspilldikter i 1995, da hadde han gitt ut seks av totalt syv diktsamlinger. Den allsidige dikteren har også gitt ut mye sakprosa, om retorikk selvfølgelig, men også tekster som Den norske tenkemåten, Litteraturens norske nullpunkt og Moralske tekster, for å nevne noen.

Forfatterskapet hans var politisk preget, han var kommunist og åpent kritisk til sosialdemokratiets rolle etter andre verdenskrig. Johannesen var klassisist og hans virke var preget av troen på fornuft paret med kunnskap. Mange av diktene jeg har lest nå er alvorlige og mer alvorstung enn jeg minnes ham som menneske. 

60- og 70-tallet var jo urolige tider, og Johannesen sto på arbeidernes side. Diktet Sangen om den guddommelige arbeider (fra Kassandra) gir et tankevekkende tilbakeblikk i tiden. Jeg valgte meg ut et annet av diktene hans, et som fikk meg til å humre litt:

Rampegutten (etter Blake)

Jeg fryser bestandig i domkirken, mor - 
Men i kneipen på hjørnet fins lys på hvert bord
og øl i hvert krus. Dessuten, hvis vi
kom til himmelen, hva ville englene si?

Men hvis de på kirken slo opp en plakat
om at her var det ovner og øl og mat,
da skulle vi sitte, tilfreds til vår død,
i det som de kaller dens moderskjød.

Presten kan preike og skåle og ta
en sang om at nå hadde alle det bra,
mens vi kunne sitte som spurver og bli
lettere til sinns og uendelig fri.

Og Gud, som er far, ville glede seg vel,
når han så sine barn ha det godt som han selv?
Så burde han rope på Djevelen og si:
Vil du ha deg en dram? Jeg river i - 

Georg Johannesen var en habil kunstmaler og var representert ved Høstutstillingen på 70-tallet. Han har blitt kalt "kanskje den mest taleføre nordmann gjennom tidene", så om du er på min alder, skal det litt til å ikke ha et bilde av ham på netthinnen. Jeg skal ikke skryte av at jeg kjente godt til Georg Johannesen, men at han må ha gjort inntrykk på et barnesinn, det kjenner jeg langt inn i sjelen.

Han malte seg til en trygg plass i kunsthistorien

Husker du ham? har du kanskje en favoritt blant hans tekster?

Det siste han fortalte meg av Laura Dave

Hovedpersonene i denne romanen bor i et flytende hjem, lik det vi ser på coveret av boken. Artig og besnærende boform tenker jeg, og en fin ramme rundt boken.
Laura Dave har jeg ikke hørt om før, men jeg leste boken hennes med glede, selv om det bare unntaksvis ble spennende. 

Forlaget om handlingen:
Hannah tror hun har funnet mannen i sitt liv – helt til han plutselig forsvinner. 
Beskytt henne.
Det er alt som står på lappen Hannah får levert på døren den dagen Owen, ektemannen hennes, forsvinner. Hannah forstår instinktivt hvem som må beskyttes – den 16 år gamle datteren hans, Bailey. Bailey, som mistet moren sin under tragiske omstendigheter da hun var liten og som vil ha minst mulig å gjøre med stemoren sin. 

Etter hvert som FBI raider Owens arbeidsplass og saken eksploderer i media, innser Hannah at ektemannen ikke er den hun trodde. Sammen med en motvillig Bailey reiser hun for å finne sannheten om Owens identitet, og hvorfor han nå er sporløst forsvunnet. 

Forholdet mellom stemor Hannah og mannens datter Bailey, er det som bærer denne historien. For meg føles det ikke naturlig at sekstenåringen skal ha så mye i mot at faren etter alle de årene som har gått siden moren døde, finner seg en kjæreste. Ville ikke en tenåring være glad for å slippe all oppmerksomheten, og heller unne faren litt lykke i livet?

Jeg innrømmer gjerne at Bailey irriterte meg, med sin selvsentrerte oppførsel, og Hannah som er tålmodigheten selv, får ingen uttelling for å ha stedatterens beste i tankene hele tiden.

Hannah Hall en førti år gammel tredreier, er "etterforskeren" i denne krimmen. Hun stoler ikke på det lokale politiet, eller FBI som kommer på døren, men reiser selv av gårde for å finne ut om hva det er Owen har holdt skjult for henne. 

Ikke alle er den de gir seg ut for, men litt etter litt legges puslespillet, som gir oss løsningen på gåten. Det er ikke en utpreget spennende krim dette her, til det er tar det mellommenneskelige spillet, alt for stor plass. Det siste han fortalte meg er velskrevet og logisk bygget opp, og ga meg en fin lesestund, men det er nok ikke en krim som fester seg. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2022

Sider: 398

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar av forlaget, med "reklame". At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Jeg blir her - en roman fra krigens Italia av Marco Balzano

Hva gjør krig med livene og identiteten til vanlige folk? Et interessant spørsmål i lys av krigsherjingene vi via fjernsynsskjermene har fått tett på oss i disse dager. Marco Balzano fikk virkelig reiselysten til å blomstre opp hos meg som har vært masse i nord-Italia, men aldri akkurat i Sør-Tyrol.

Forlaget om handlingen: 
Curon Venosta i det italienske Sør-Tyrol 1920. Trina er ferdig utdannet tysklærer samtidig som Mussolinis regime forbyr tysk som undervisningsspråk. Hun begynner å undervise i et undergrunnsnettverk i dalen, mens landsbyen hennes kastes ut i en utrygg tilværelse midt i den europeiske maktkampen mellom italiensk fascisme og tysk nazisme. I 1939 får alle tysktalende i Sør-Tyrol tilbud om å flytte til Det tredje riket, og landsbyen hennes splittes. Trina og mannen hennes nekter å flytte, og blir sett på som forrædere og spioner. En dag kommer Trina hjem og oppdager at datteren hennes er forsvunnet. 

Forlag: Gursli-Berg
Utgitt: 2022
Sider: 269
Kilde: Leseeksemplar

For en historie! skrevet på en sånn måte at jeg tviler ikke et sekund på at den er sann. I alle fall sann nok. Vi befinner oss så langt nord i Italia som det går an å komme, så langt nord at menneskene her, ikke snakker italiensk. 

Som introen sier litt om, så slites befolkningen mellom to onder, skal de støtte svartskjortene til Il Duce eller nazistene som truer, evt. lokker? Klemt inne mellom Sveits og Østerrike snakker de tysk, og de ser på italiensk som hatets språk.

Først etter å ha lest ferdig boken og handlingen har fått meg til å google meg frem til Lago de Resia, legger jeg merke til hva bildet på coveret egentlig viser. Den andre spenningen i landsbyen Curon er de lokale myndighetenes trussel om å demme opp området. De håper nesten at Mussolini skal redde dem fra å bli jaget fra gård og grunn, og flere familier blir splittet i synet på hva som er den beste løsningen.

Trinas mann Erich blir sendt i krigen, men skadd kommer han tilbake på, det som skal være en midlertidig rekonvalesent:

                Erich svarte tørt at han ville spise i fred, det å snakke om krigen fikk magen hans til å trekke seg sammen. Han skar smertegrimaser mens han tygget, og jeg forsto at han drakk for å døyve smerten i beinet. 
                Da han gikk ut i fjøset, fant han dyra i dårlig forfatning. Han sa at den ene kua hadde syke øyne, og at sauene var underernærte. Jeg drar ikke i krigen igjen, Trina, mumlet han mens han kjælte med snuten til den syke kua. Aldri mer.

I romanen møter vi et knippe hardt arbeidende mennesker, som ikke sulter, men har flere utfordringer enn hva godt er. Jeg vil ikke røpe mer om hva som skjer med Trina og mannen hennes, men lover deg en spennende historie med flere uventede vendinger. 

Marco Balzano har tatt en kjent historisk hendelse og tekt "hva om...?" (ref. Murakamis nye bok) som svar på den spørrende tanken har han bygget en engasjerende og til tider ganske så spennende historie, som det er vel verdt å få med seg - anbefales!

Kim Stone-serien til britiske Angela Marsons - bok 1,2,3

Da jeg var ferdig med James Joyce og hans tidløse klassiker Ulysses, var jeg klar for noe mye lettere. Storytel tipset om en krimserie jeg ikke hadde hørt om, og på den måten kom jeg i gang med serien om politietterforsker Kim Stone. Angela Marsons er en effektiv dame, som siden starten av serien har gitt ut 2 eller 3 bøker hvert år. Serien er nå oppe i 14 bøker, men jeg har ikke ambisjoner om å lese dem alle. Jeg har hørt de tre første, liker serien godt, så jeg følger nok opp senere, men er nå klar for en liten krimpause.

Bok 1: Stumme skrik

Bok 2: Ondskapens spill

Bok 3: Bortført

Forlaget om Summe skrik:
En rektor blir funnet drept. Hun er det første offeret i rekken av en serie grusomme drap som sjokkerer innbyggerne i Black Country. Det viser seg at alle ofrene arbeidet på en nedlagt barnehjem som brant ned for ti år siden. Da levningene av barn blir funnet på tomten, forsterkes sakens omfang ytterligere. 

Den tøffe og hengivne etterforskeren Kim Stone er selv preget av å ha vokst opp på barnehjem. 

Hun skjønner tidlig at den sinnsyke morderen begynte sine grufulle gjerninger for mange år siden. Stone må finne morderen før han slår til igjen. Men for å klare det, må hun først bekjempe sine egne demoner.

Normalt sett er jeg ikke så glad i politikrim, men i denne serien er det hovedpersonen Kim Stone som bærer handlingen. Det er ikke mye snikk snakk i etterforskningsgruppen, for hun er en ensom svale, som bare trenger støtte av sine aller nærmeste medarbeidere. Handlingen er ikke spesielt nervepirrende, men interessen min for løsningen var til stede hele tiden. Marsons har noen flotte karakterer, og skildrer ofrene sine på en hjerteskjærende måte. 

Handlingen føltes troverdig, selv om det ble mange lik å grave opp til slutt. Jeg liker måten det blir satt lys på barn og ungdom som faller utenfor normen, og at hovedpersonen også er en sånn, så hun går inn for å renvaske jentene det handler om, med liv og sjel. Slutten på denne boken hadde en fin vri, så jeg var ikke i tvil om å gå videre med bok nummer to. 

Forlaget om Ondskapens spill:
Da en voldtektsmann blir funnet lemlestet etter en brutal knivstikking, blir kriminalbetjent Kim Stone og teamet hennes tilkalt. 

Flere urovekkende hendelser kommer frem i lyset av etterforskningen, og Stone innser at gjerningsmannen ikke er ferdig med jobben. 

Stilt overfor en farlig sosiopat som synes å kjenne til alle hennes svak heter, blir hver bevegelse hun gjør potensielt dødelig.

Jeg gikk som sagt, rett fra Stumme skrik til Ondskapens spill, og fryktet litt at forfatteren ville oppdatere nye lesere med handlingen fra forrige bok, men det skjedde heldigvis ikke. De få gangene tidligere saker ble nevn, var det bare helt generelt. En annen fin ting, var at de to første bøkene var ganske forskjellig, så hvis Marsons greier å fornye seg på denne måten, blir det ikke noe problem å lese hele serien.

Kim Stone er i sitt ess i denne boken, med den personligheten hun har, hadde hun ikke problemer med å se gjennom spillet til sosiopaten som lurer andre til å ta livet av folk. 

Leseren vet hele tiden hvem som er morderen, vi får presentert tre bakgrunnshistorier, og Stones egen historie gjøres litt mer tydelig. Spenningskurven pekte litt mer oppad i denne boken, og jeg kjørte på med bok nummer tre på rappen.

Forlaget om Bortført:
To jenter er savnet. To familier opplever sitt livs mareritt da de får tekstmelding om at de ni år gamle venninnene er bortført. Bare én av dem vil vende tilbake i live. De foreldrene som tilbyr mest penger, vil få se datteren sin igjen. De andre har tapt auksjonen. 

Kriminaletterforsker Kim Stone får i oppdrag å lede etterforskningen. Men klokka tikker faretruende mot det tidspunktet som kidnapperne har satt som siste frist. 

Mens foreldrene blir bitre fiender i kampen for å redde sitt eget barn, står Kim overfor de mest hensynsløse forbryterne hun noensinne har jaktet på.

Igjen er det en helt spesiell scene som utspiller seg i handlingen. Kim Stone må ta uvanlige grep når hun legger planer for etterforskningen. Når det er barn inni bildet, blir historien automatisk mer nervepirrende, og denne tredje boken i serien,  var flere hakk mer spennende enn de to første. 

Historien er lett å følge med på, selv om plottet flere ganger byr på uventede vendinger. Vi hører ikke så mye om Kim Stones bakgrunn i denne boken, men fortiden og personligheten hennes er fremdeles med på å gi denne krimserien en helt engen swung. 

Har du lyst å lese en krimserie som fornyer seg tydelig fra bok til bok, så er denne serien lovende. Ingen av disse tre bøkene gjentar seg selv, og jeg vet med sikkerhet at jeg vil fortsette å lytte meg videre.

Alle disse tre første bøkene i Kim Stone-serien kom ut med noen måneders mellomrom i 2015. Bøkene er lest inn på norsk av Nina Voxholtt i 2018, og som vanlig har hun gjort en glimrende jobb. Jeg hadde ikke hørt om denne serien før, det har kanskje du?

Utfor av Espen Haavardsholm - en oppfølger til trilogien om Nils Hå

Trilogien om Nils og Zack: Gutten på passbildet, Tjue, Bildet på baksiden. Jeg hadde ikke lest denne trilogien, da jeg begynte å lese Utfor, men det føltes ikke som at det gjorde noe. Det var novellesamlingen Svarte natta som gjorde at jeg kjente igjen forfatterens navn, da Utfor kom ut nå i vinter, og fikk lyst å lese den. 

Forlaget om handlingen:
I "Utfor" følger vi den halvvoksne Nils i det som er hans landskap i Oslo, gjennom de første årene av 1960-tallet. Nils og bestekameraten hans, Zakk, er opptatt av litteratur, politikk og jenter. Gjennom en felles filminteresse blir de kjent med venninnene Nora og Ester. 

I Nora gjenkjenner Nils sitt eget mørke; men det er også noe uutgrunnelig ved henne, noe som gjør ham ør av forelskelse og beskyttertrang.

Samtidig driver stormaktene sitt kjernefysiske balansespill, og faren for utslettelse kjennes overhengende. Ungdommene leser, diskuterer og deltar på møter i Sosgym, men hva hjelper det når hele verden er gått av hengslene?

Historien begynner i 1960, Nils Hå er femten år og konfirmeres. Han er politisk interessert, og befinner seg et godt stykke ut på venstresiden. Skilsmissebarn fantes det nok noen av på denne tiden, men det var vel et tiår senere det ble vanlig. Nils bor med far, stemor og lillesøsteren Monika. Moren bor i København, og han ser henne ikke så ofte.

Det er vennskapet mellom Nils og Zakk, og ikke minst deres forhold til jentene Nora og Ester, som er det samlende punktet i romanen. Vi følger Nils tett i fem år, gjennom sommerleir i Amerika, hytteturer, videregående, oppbrudd og gjenforeninger med jentene, og til slutt er det tid for studier og idèhistorie. 

Romanen handler ikke så mye om Oslo, men mer om samfunnet generelt. Vi hører om historiske milepæler, om kunst, film og ikke minst hva som rører seg innen litteraturen. Atomtrusselen er tydelig tilstede i mediebildet, og ikke minst i diskusjonene til ungdommene. 

Nils er en følsom ung mann, han lærte litt om seg selv da han var på Camp Rising Sun, på godt og vont, og innrømmer at han er litt redd seg selv. Angsten han kjenner på er med ham gjennom alle disse årene, uten at jeg la mer i det, enn ungdommelig usikkerhet.

I epilogen har vi gått noen år videre fra der handlingen slutter rundt 1965. Her drøftes det sosial ondskap, satt i system og speilet mot en sterk pliktfølelse. Hannah Arendts mye omtalte skildring av det ondes banalitet, og Eichmannsaken, ble også nevnt, og siden jeg har lest denne boken som kom ut i 1963, så spisset jeg ørene.

Espen Haavardsholm gir oss med Utfor en fin skildring av veien inn i voksenlivet, sett på med 60-talls briller. Vi befinner oss i en tid med stor politisk usikkerhet, hvor menneskene diskuterte trusselen fra cubakrise og atomvåpen med stort alvor. Som leser syntes jeg det var kjekt å se nevnt bøker jeg har lest, Fuglane, Moby Dick, Forbrytelse og straff, Mørkets hjerte etc. men henvisningene til litteratur, musikk, film og annet ble mange, og tok form av oppramsing uten noen videre betydning for helheten. Jeg savnet også de kraftfulle litterære gullkornene, som jeg husket fra novellesamlingen hans.

Når det er sagt, jeg ble engasjert nok til at jeg har notert meg titlene i trilogien, og merkelig nok fant jeg bok 1 og 3 på Storytel, bok 2 får jeg låne på biblioteket. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 275

Kilde: PDF fra forlaget

Jakob og Neikob og tidsmaskinen av Kari Stai

Endelig kom det en ny bok om supersjarmørene Jakob og Neikob. Jeg elsker disse bøkene, som siden seriens begynnelse, har utviklet seg til å bli mer og mer avansert. Dette er den syvende boken i serien, som har evnet å få et fortjent klassikerstempel.

Forlaget om handlingen:
Bestevennene Jakob og Neikob legg seg for å sove etter ein lang og travel dag. No vil dei skunde seg å slappe av. Da dei endeleg vaknar, oppdagar dei at dei har sove i ti år. Men kor har tida blitt av? Kan Tjuven ha stole tida? Kan dei kjøpe tida hos Somlekob i kiosken, han som alltid har all verdas tid? Eller kan ein tidsmaskin vere redninga?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2022
Sider: 34
Kilde: Leseeksemplar

Det er mye underfundig humor i disse bøkene, og som nevnt over vil den som bare har lest de første bøkene, bli overrasket over hvor "avansert" serien har utviklet seg til å bli. 

I denne boken er fokuset hverdagsstress og travelhet, noe både små og store kan kjenne seg igjen i. Jakob reflekterer over dagen og sier den har vært lang, mens Neikob som alltid starter svarene sine med NEI påstår at dagen har vært travel. Hva er det som gjør at en dag føles lang?

De skal skynde seg å slappe av, og av en eller annen merkelig grunn sover de uvanlig lenge. Mye er annerledes når de våkner, på den bare bakketoppen hvor de bor, er det nå en stor skog, og de to vennene har fått skjegg og bart. De løper inn i skogen, og her teller Neikob årringene i en stubbe, og de konkluderer med at det har gått ti år.

Boken handler mye om å skynde seg, om å være stresset, og hvor vanskelig det er å tenke når en har det sånn. En tenkeboks hjelper, her er det stille nok til å tenke gode tanker. 

Går det an å kjøpe tid?  Jakob og Neikob springer av gårde til Somlekob i kiosken. Han påstår at han har allverdens tid, og nå vil guttene kjøpe tilbake den tiden de mistet. De ti årene får de i en pose, Jakob vil spare den gjenvunne tiden, mens Neikob vil bruke den.

Herfra utvikler historien seg, tenkeboksen blir en tidsmaskin, og de to farer frem og tilbake i tiden. De blir temmelig stresset av dette, og er fornøyd når de endelig lander i sin egen tid. De to er skjønt enige i at nåtiden er den beste tiden å være i, og de lover hverandre, at de aldri skal sove mer, det har de ikke tid til.

Tegningene i denne boken er mer detaljert enn i de tidligere bøkene i serien. Både tegningene og historien er lett å forstå, selv for små barn, og for de voksne finnes det også litt humor, som kanskje vil gå over hodet på de aller minste.

Boken anbefales på det varmeste!

Invictus - en roman av Sunniva Lye Axelsen

Er du klar for en rasende, nådeløs og absurd roman om fundamentalt utenforskap? Denne setningen strammet en streng hos meg, så jeg ga meg i kast med boken så fort jeg hadde anledning. I 2019 leste jeg Axelsens roman Herfra til Hiroshima, og likte den godt, så jeg gikk i gang med Invictus med en viss grad av forventning.

Forlaget om handlingen: 
Hugo Nørve bor i Slottet, en tolv-etasjers blokk, sammen med all slags rask; alkoholikere, narkomane, demente og selvskadere. Siden han åpenbart ble plassert der ved en feil, ser han det som sin oppgave å holde en viss orden. Da han får vite at det populære TV-programmet Innsjekk ønsker å vise resten av landet hvordan de har det, forstår han at dette er muligheten han har ventet på. Endelig skal folk få se hvilken urett han har lidd i alle år. Men akkurat det skal vise seg vanskeligere enn han kunne forestille seg. Som om det ikke var nok at sentrum av byen allerede ligger under vann.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 297

Kilde: PDF fra forlaget

Det er Hugo Nørve som er fortelleren vår, og den handlingen springer ut fra. Rundt seg har han 12 etasjer befolket med døgenikter, småkriminelle, rusmisbrukere og dårlig stilte minstepensjonister. 

Bare noen få er i jobb, de andre fester og lager bråk, dag og natt, mens de klager og nekter å bidra til fellesskapet. Slottet som blokken kalles, er den eneste av de sytten blokkene på haugen som fremdeles står, siden denne står øverst. De andre husene har smuldret opp og rast sammen, og det er ikke lenge til Slottet får samme skjebne. Polene smelter og havet sluker byene en etter en. Europa er oversvømt, det regner og regner, og landet opplever jordras og synkehull som gjør området nærmest ulevelig.

Miljøskildringene er gode, jeg ser lett for meg ødeleggelsene og utfordringene som ligger i å opprettholde et samfunn med en viss standard. Merkelig nok virker mobilene, facebook er i bruk, det er strøm i stikkontaktene, butikkene går ikke tom for mat eller alkohol, narkotika og piller kan kjøpes av en dame med trillebag utenfor blokken, og det ser ut som alle får nok penger inn på konto fra kommunen (NAV er nedlagt).

Vi blir kjent med et stort persongalleri i denne romanen, mennesker med ulik bakgrunn og sin helt egen historie som preger hvordan de lever sine liv. Hugo møter igjen Edvin, en bekjent fra langt tilbake i tid, som han egentlig ikke vil ha noe med å gjøre. 

Hugo har påtatt seg et visst ansvar, som å se til at beboerne overholder brannforskriftene, og før Innsjekk skal komme å filme, prøver han å få med seg de andre på å koste og rydde, male og rake vekk ugress rundt blokken. 

                    Dager, netter. Kaldere vor hvert døgn. Jeg velter ut på gulvet, føttene rett ned i skoene. Grålysning eller skumring? Vet ikke. Må videre. Nøklene rasler tungt i lommen. Jeg unngår de andre, later som om jeg ikke hører Ellen rope på meg. Jeg har ikke tid. De sitter der og fryser i stedet for å jobbe. Det er ikke slik vi skal ha det på Innsjekk. Da skal de vite at jeg har satt pris på jobben de har gjort.

Min tålmodighet med disse menneskene begynte å ta slutt, da endelig Helena og kameramannen fra Innsjekk dukker opp. Da fikk handlingen en dose tiltrengt energi, som gjorde at den tredje og siste delen av romanen, fenget. 

Vi har gjennom hele romanen hørt om Hugos oppvekst og om farens selvmord. Det er litt vanskelig å lese dette som en skildring av en utfordrende barndom, siden vi er midt i jordas kollaps, men tilbakeblikkene til oppveksten, ba liksom om å bli tatt på alvor. Den voksne Hugo er en sårbar mann, som gjør så godt han kan, og det er umulig å ikke bli berørt av ham. At han føler seg utenfor fellesskapet i blokka er helt sikkert, og hadde en gått tett på de andre beboerne, så kunne vi sikkert sagt det om mange av dem.

Hvis du ikke synes at verden er skremmende nok akkurat nå, så gi deg gjerne i kast med denne mulige fremtidsscenen. Miljøet handlingen er satt i kunne jeg ikke kjenne meg igjen i, og det gjorde nok sitt til at engasjementet ikke tok helt av, men god underholdning ble det til slutt. 

Artemisias Verden har også blogget om boken ☺

Ulysses av James Joyce - lest og lyttet til

I februar var det 100 år siden den 40 år gamle iren James Joyce, ga ut romanen Ulysses. I likhet med det vi føler i 2022, med pandemien som er over og retur av frihet og muligheter, opplevde menneskene året 1922 på samme måte. De var ferdig med første verdenskrig og spanskesyken, James Joyce hadde under krigen arbeidet med dette store verket, som ble gitt ut på hans førtiårsdag 2 februar dette året.

Forlaget har ikke skrevet et tradisjonelt handlingsreferat til denne romanen, og nå når jeg har lest den, forstår jeg hvorfor. 

Det er nesten litt galskap å skulle prøve å gjengi handlingen, i en roman som er tolket opp og i mente, av mennesker som kan så mye mer om denne boken (og om litteratur) enn meg, men for min egen del gjør jeg et forsøk på å skildre den ytre handlingen. Alt det som kommer frem mellom linjene, må du tolke deg frem til selv.

Merk deg datoen; 16 juni 1904, datoen som i Dublin markeres som Bloomsday, er den dagen hele handlingen i Ulysses finner sted (og dagen James Joyce og hans livsledsagerske skal ha hatt sitt første stevnemøte). Det hele begynner med at den unge læreren Stephen Dedalus tidlig en morgen spaserer, sammen med to kompiser inne i et kystfort, før han skal på jobb.

Jødiske Leopold Bloom selger annonser, han er gift og har en datter men brevveksler med sin kjæreste Martha Clifford, under navnet Henry Flower. En begravelsesscene bringer frem tanker om død, selvmord og skam. Han er vegetarianer noe som gledet meg stort, mens hans jødiske opphav er et springbrett for de mange diskusjonene om jøder, som man finner i boken.

Bloom og Stephen er i avisredaksjonen på samme tid, men de støter ikke på hverandre. Vi blir kjent med annonseakkvisitøren Bloom, og avisredaksjonen med dens redaktører, journalister, typografer, og maskinenes klapring i tre fjerdedels takt. Heller ikke på biblioteket treffes disse to hovedpersonene, selv om Stephen er i en høylytt diskusjon om Shakespeares liv og verker. 

Visekongens kortesje gjennom byen forener en hel del menneskers tilfeldige sameksistens, når vi får oppleve passiaren dem i mellom, og hver enkeltes opplevelse av begivenheten.

Når Bloom havner i en diskusjon om nasjonalisme på en pub, leser jeg dette kapitlet som reneste ridderromanen (ref. Don Quijote) De diskuterer munn og klovsyke og ikke minst religion, hvor jødene igjen får sitt pass påskrevet.

Hvert kapittel skal ha en sammenheng med Homers Odysseen, og i begynnelsen av boken får vi vite hva dette er. Jeg slo opp et par av dem, for eksempel Naviskaa i kapittel 13. I følge sjette sang av Odysseen, fant hun Odyssevs naken på stranden, og førte ham tilbake til sine foreldres hus hvor han ble godt tatt vare på. Dette kapitlet er skrevet som en roman, og var et av får steder jeg fant lange strekk med sammenheng. 

På forhånd hadde jeg lest meg opp om boken, for å få med meg alt som finnes mellom linjene. Kapitlet Solgudens okser, sies å språklig sett, være det mest utfordrende å komme gjennom. Bloom befinner seg på en fødestue, og sammen med Stephen og en gruppe leger og medisinstudenter, diskuterer de høylytt. Jeg hadde nok stålsatt meg, for jeg ble positivt overrasket, og syntes ikke dette kapitlet var det verste å holde tråden i.

Etter pubben og fødestuen er navnet på neste kapittel Kirke. Vi har kommet frem til midnatt i bordellkvarteret hvor Bloom og Stephen befinner seg. Scenene er preget av at de er dritings, og kommer i trøbbel, både med horemammaen og politiet. Hele kapitlet er skrevet som et teaterstykke, med replikkveksling og sceneanvisninger. Spesielt utuktig syntes jeg ikke denne sekvensen var, litt grovt språk kanskje, men det er i en slåsskamp mot slutten.
Hatet til England blusser opp mot slutten når Bloom og Stephen igjen er på pub og diskuterer nasjonalistiske spørsmål. Her får vi parodier og klisjèer om en annen, men når Bloom legger fram sine tanker om menneskers sameksistens, er det en tydelig stemme som taler. 

Da jeg lyttet meg gjennom det nest siste kapitlet, Ithaka som er den Odysseeiske referansen, holdt det på å klikke for meg. Ikke for første gang må jeg innrømme, for det er mange oppramsinger i denne romanen. Kapitlet er en oppsummering, vi har kommet hjem (til Ithaka Odyssevs hjemsted) og her gjennomgås romanen detalj for detalj. 

Bloom ender til slutt hjemme i sin egen seng, hos kona Molly. Det er hun som avslutter romanen, en sliten 34 åring som er skuffet over at livet ikke bød på mer enn det hun har fått. 

Det var med stor respekt jeg ga meg i kast med denne klassikeren. Siden jeg lyttet meg gjennom boken, var det til stor hjelp å ha lest seg opp litt på sammenhengene og betydningene på forhånd. Boken har stått i hyllen vår i mange år, jeg har trodd at det var en engelsk utgave, og har ikke en gang vurdert å ta den frem, men når jeg nå gjorde det, gikk det opp for meg at det var Olav Angels oversettelse til norsk vi hadde. Den ble brukt flittig gjennom hele lyttingen, jeg har slått opp mange av referansene til Odysseen og hadde stor glede av å lete etter sammenhenger med teksten.

Romanen er preget av hyperrealisme, stream of consciousness teknikken er i utstrakt bruk, men innimellom finnes det passasjer som følger "normale" regler. Det er den indre tankeverden som stort sett bærer frem handlingen, for i perioder klarte jeg ikke å pinne det jeg hørte, fast i noen som helst handling. 

På grunn av skildringer av seksualitet ble boken forbudt utgitt i Storbritannia og USA, så den ble først utgitt i Paris. Det skulle gå over ti år før disse landene ikke fant den for utuktig. Jeg var spent på om jeg ville reagere på denne utukten, men det gjorde jeg absolutt ikke.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1922/på norsk 1993

Sider: 618

Kilde: Storytel og egen bok

Les gjerne Bok 365 sin flotte artikkel om boken og mannen

Du og jeg og alle sammen av Marcos Farina

Rammeplanen for barnehager inneholder syv fagområder, som vi ansatte skal planlegge og arbeide ut i fra. Kommunikasjon, språk og tekst er i mine øyne det viktigste, og det er mye som kommer innunder dette fagområdet. Jeg som er glad i å lese har gjort meg mange erfaringer med bøker og barn, og med Du og jeg og alle sammen fikk jeg enda en fin bok å bruke i språkarbeidet.

Forlaget om innholdet: 
Denne boka er en døråpner for alle som vil prate med barna om helt vanlige følelser som redsel, sinne og kjedsomhet. Barna i denne boka er glade, men de kan også bli lei seg eller kjede seg. De går alle til sengs hver natt. De ler og leker sammen. Barna viser at uansett hvem vi er, er vi alle mer like enn vi tror. Denne sjarmerende boka bygger broer og er en befriende og nyttig døråpner til samtaler om følelser og dagligdagse gjøremål. Med Marcos Farinas strek blir alle barn sett og kan delta i samtalen om hva som gjør de redd eller hva de gjør når de kjeder seg.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2022

Sider: 30

Kilde: Leseeksemplar

Dette er en gjennomillustrert bok, med femten dobbeltsider. Hver dobbeltside inneholder et tema som er, enten noe vi gjør, eller en følelse som er kjent for alle. 

Hvert tema har en tekst som kan være et slags springbrett for den voksne som inviterer til samtaler, hvor barna får anledning til å fortelle. Det er lett for den voksne å stille spørsmål, eller oppmuntre barna til å reflektere og undre seg. 

Første gang jeg satt meg ned med boken og 5-6 snart treåringer, brukte vi lang tid på den første siden. Alle liker å leke, og de to sidene er fylt med barn som leker, sammen eller alene, og på mange forskjellige måter. Jenta med jo-jo`en undret vi oss over, for barna visste ikke hva hun holdt på med, og når jeg spurte om det er en lampe hun har, så var de ikke enig, men kunne heller ikke si hva det var. 

Det sitter også en liten gutt med nesen i en skjerm der, og siden barna allerede vet hvor mye gøy som finnes på ipaden, så var de ikke i tvil om hva han holdt på med. 

Neste side var det litt verre å utforske, for her kjeder de seg. Lekene står på gulvet, men barna sitter ved siden av, men litt sure fjes. Selv katten ligger stille ved siden av garnnøstet sitt....

Ser du at barna på bildet kjeder seg?

Følelsene vi kan se på bildene er: lei seg, sint, glad, ensom, redd og overrasket. Sidene har bilder som illustrerer den aktuelle følelsen, men siden barna er så små, trenger de litt hjelp av den voksne, for at innspillene skal komme.

Her skjer det mye.....

Dette er en kjempefin bok å lese sammen med ett eller to barn i sofaen, eller litt flere i barnehagen. Tegningene er ganske små, og detaljene er mange og viktige for begrepsforståelsen, så dette er ikke en bok å ta med seg i samlingsstund med mange barn. Jeg har lest den mange ganger nå, og finner stadig vekk små ting som jeg ikke har sett før. Barna ser gjerne en detalj som jeg ikke har lagt merke til, og med litt språkstøtte klarer vi sammen å komme frem til hva som egentlig skjer.

Lolita - en klassiker av Vladimir Nabokov

Vladimir Nabokov var født i St. Petersburg i en velstående familie, som etter revolusjonene i 1. verdenskrig flyttet til Krimhalvøya. Senere flyttet de utenlands, først til England, så Tyskland før de havnet i USA hvor Vladimir fikk amerikansk statsborgerskap i 1945. Han var nominert til Nobelprisen i litteratur i 1963, men prisen glapp pga. den moralsk kontroversielle romanen Lolita. Boken finnes i 1001-listen, og jeg skviste den inn på desember der kategorien er "bok utgitt mellom 1901-1960.

Litt om boken:
Lolita forteller om et forhold mellom godt voksne Humbert og 12 år gammel Dolores Haze som han kaller for «Lolita». Boken handler i likt grad om kjærlighet som den handler om misbruk. Ved bruk av vakkert og hypnotiserende språk avslører Nabokov de mørkeste stedene i menneskets sjel. Lolita er en studie av lidelse, lidenskap og tankevekkende samfunnssatire i ett.

Allerede i romanens åpningssekvens gir forfatteren oss en mulig årsak å holde fast i. En årsak til hvorfor den seksuelle preferansen hans har hengt seg opp på alderen tretten. Spørsmålet er om traumet han opplevde da han selv var tretten, har gjort dette, eller er det en nedarvet last han bærer med seg?

Bortsett fra denne hendelsen i begynnelsen av tenårene, hører vi ikke annet om oppveksten hans, enn at han ikke forelsket seg, men kjøpte sex i studietiden. Etter å ha forsøkt seg på psykologi, endte han opp med å studere litteratur. 

Kort fortalt, så gifter Humbert seg med Valeria, ikke fordi han er forelsket, men fordi hun har et behagelig vesen. Han har gjort sitt beste hele sitt voksne liv, et liv på pinebenken, siden hans moralske verdier holdt ham tilbake fra å leve ut sine fornedrende og farlige lyster.

Ekteskapet ender i skilsmisse, og Humbert forlater Frankrike og tar seg over til Amerika. Her leier han et rom hos Mrs. Haze, og til sin store overraskelse har hun en riktig så yndig liten datter. Møt Lolita 12 år, en av verdenshistoriens mest kjente karakterer, som kanskje gjorde den litterært sett mer anonyme Humbert til litt av et monster. (I alle fall for de som ikke har lest romanen)

Han holdt sine beveggrunner og motiver godt skjult, men søkte stadig å stjele ekstasens honning, uten å såre en mindreårigs moral. Mye av det erotiske som skjer i denne romanen, foregår inni mannens hode, som er fullt av kvaler, over hva han holder på med. Etter en stund gifter han seg med hotellvertinnen, og før han vet ordet av det er hun død, og han sitter der med en stedatter på 13 år. 

I påvente av at retten skal legalisere formynderskapet reiser de på tur, Lolita godtar arrangementet dem i mellom, kanskje ikke så rart etter denne talen:

                    Jeg er ingen forbrytersk seksuell psykopat, som tar seg usømmelige friheter overfor et barn. Jeg er din stefar, Lo. Se her, dette er en vitenskapelig bok om småpiker. Hør her hva det står kjæreste Lo, jeg siterer: "den normale småpike er som regel meget ivrig etter å gjøre sin far til lags. I ham ser hun forløperen for den mann hun ønsker å få og som kanskje er vanskelig å få fatt i. Den kloke mor oppmuntrer kameratskapet mellom far og datter, fordi hun forstår at den unge pike danner seg sine romantiske idealer om mannen ut fra samværet med faren." 

Det er ingen tvil om at han snakker henne trill rundt, de reiser rundt i over ett år, (eller var det 2?) bor forskjellige steder i 48 stater, noen steder går hun på skole, andre steder driver hun også med teater og tar sangtimer. Stefaren oppfordrer henne til å være sammen med andre småjenter, som i badebassenget for eksempel. Mye av romanen skildrer dette året hvor de hver dag besøker en severdighet, dryppsteinsgrotter,  en magnoliahage, en ørken, grensen til Canada. 

For å få henne til å ville holde på denne ordningen, har han forespeilet henne hvordan livet ville blitt for henne om han ble tatt bort fra henne. Da ville hun havne på en oppdragelsesanstalt, et vernehjem eller den avsidesliggende gården hvor hun har slektninger, og det vil være slutt på all moro. Felles hemmeligholdelse, felles skyld - er mottoet som holder henne hos ham.

I den siste delen av romanen er det Edgar Humbert som forklarer seg, han snakker med sakføreren sin og argumenterer overfor dommeren at Lo har det godt hos ham. En liten scene fra en regnværsdag da Lolita er lei av skolen og fritidssyslene sine, og overtaler stefaren til å dra videre:

Lo ventet på meg ved det nifse bjerketreet. 
Jeg er søkkvåt, ropte hun høyt. Er du glad nå? Til helvete med stykket, du forstår, hva?
En usynlig hekseklo smelte igjen et vindu ovenpå.
Inne i entrèen som flommet av velkomstlys, dro min Lolita av seg genseren, ristet sitt juvelhår, rakte to bare armer mot meg og løftet det ene kneet:
Bær meg opp er du snill. Jeg føler meg så romantisk i kveld.

Lolita blir etter en stund kidnappet, eller hun rømmer med en mann, det spørs hvordan man ser det. Humbert reiser rundt og leiter etter henne, men gir opp, helt til hun i fortvilelse over sin skjebne sender ham et brev hvor hun ber om penger. Han pønsker ut hvor hun holder til, og klarer å finne henne.

Nå nærmer vi oss slutten, og hvordan det gikk med de to, vil jeg overlate til deg å finne ut av selv. Det kommer frem hva han er anklaget for, og hva han selv tenker om disse anklagene. 

Som så mange andre av klassikerne jeg har lest i det siste, så er også Lolita preget av et gammeldags språk og en overflod av ord. Mange av scenene er utbrodert i det kjedsommelige, og det en skulle tro romanen handler om (misbruk av småjenter) forblir langt bak i skyggene. Godt er kanskje det, for et verre tema for en roman, skal en leite lenge etter. 

Vladimir Nabokov bruker et spennende språk med mye humor og utstrakt bruk av kallenavn. Boken er sagt å være satirisk, noe jeg selv ikke opplevde så veldig tydelig. At romanen er pornografisk kan jeg bare riste på hodet av, her var ingen støtende scener, som ga meg frysninger. Forfatteren forteller selv i etterordet hvorfor fire amerikanske forleggere avslo manuset, en teori jeg støtter, etter å ha lest romanen. 

Det kom en ny utgivelse av boken i 2018, som er 70 sider lengre enn den jeg har lest. Tenker denne er lettere å lese, siden min utgave har små bokstaver og temmelig tettpakkede sider. Har du en idè om hva Lolita handler om, les boken, du vil helt sikkert bli overrasket over hvordan romanen fremstår ☺

Kleppanrova har også skrevet om Lolita

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1955/på norsk 1959

Sider: 262

Kilde: Arvet av svigermor

Eufori - en roman om Sylvia Plath av Elin Cullhed

Eufori ble kåret til årets beste svenske skjønnlitterære bok i 2021. Allerede i januar var den oversatt til norsk, og jeg følte meg som en vinner da jeg, uten ventetid, fikk tak i den på biblioteket. Boken skildrer poeten og småbarnsmoren Sylvia Plaths tanker og følelser, de siste årene av hennes liv.

Forlaget om handlingen:
I en rasende, bølgende, uregjerlig tekst møter vi Cullheds Sylvia Plath, en av vår tids mest leste poeter: fortvilet, oppspilt, sjalu, men med store vyer. Her beskrives hennes kjærlighet til barna, lengselen etter å kunne skrive og frustrasjonen over ektemannen Ted Hughes, som setter sin egen frihet høyere enn hensynet til familien. Plaths forfatterskap står i skyggen av ektemannens, men den indre monologen avslører at hun er en kunstner av uvanlig kaliber.

Eufori er en roman om skaperkraft, og den viser – nådeløst – hvordan vi mennesker kan være våre kjæres største inspirasjon, men også deres verste fiende. Det er en kraftfull, opprørsk og smertelig roman om balansegangen mellom det å være mor, hustru og kunstner.

Eufori er en roman, selv om den har mange biografiske elementer. Vi kommer tett på Sylvia Plath, med sine nevroser, angst og kjærlighet til mann og barn. Jeg leste hennes selvbiografiske roman Glassklokken, for noen år siden, boken kom ut i 1963, det samme året som Plath tok livet sitt, bare 31 år gammel. 

Er du glad i fakta og kronologi, er det greit å innstille seg på å ikke fokusere på dette, når du leser Eufori. I denne romanen er Sylvia Plath gift med dikteren Ted Huges, som i 1984 ble utnevnt til britisk hoff skald. Jeg vet ikke om samlivet til disse to poetene med rett kan kalles poetisk, men Elin Cullheds roman gjør ikke skam på noen av dem. 

I denne romanen fokuseres det på Sylvias behov for kjærlighet, at Ted og andre ser henne som noe mer enn det slitne ytre som hun fremstår som. Hun er gravid med sønnen deres når boken starter, de har allerede en liten jente, og begge foreldrene har det kunstnerblodet som krever alenetid. 

Jeg antar at Elin Cullhed har god greie på Sylvia Plath, og belegg for de skildringene hun i legger for dagen i Eufori. Mine tanker går til Sylvia, mon tro hva hun hadde tenkt om denne romanen, hun som skrev mye, men bare Glassklokken og diktsamlingen The Colossus ble utgitt før hennes død.

Det er Sylvias mest nedrige tanker og følelser som skrives frem mellom disse permene. Ikke det, jeg forstår henne veldig godt, både hennes sjalusi, og hennes behov for å løsrive seg fra mann og barn. Hun tar andre menneskers hjelpsomhet som en selvfølge, og sånn som jeg lærte henne å kjenne gjennom denne historien, tolker hun alle rundt seg og alt som skjer, som en personlig fornærmelse eller hyllest til seg selv.

                    Ted hadde virket litt lunken en stund; det begjæret kroppen min alltid hadde vakt hos ham, var i det siste blitt erstattet av taushet, noe fjernt i blikket, som om han så på meg, men ikke registrerte meg, ikke helt lot meg bli en del av det han så. Han måtte ikke bygge noen mur nå, tenkte jeg. Jeg orket ikke murer. Jeg rev dem uansett ned, om jeg så måtte ty til klør. For det kunne bli en blodig krig av Teds murer og mine sylskarpe klør.

Jeg likte Eufori godt, det er ikke vanskelig å se for seg at Sylvia Plath tok livet av seg, ikke lenge etter denne romanen slutter. Selv hadde jeg trodd at selvmordet var romanens avsluttende høydepunkt, men en så lettvint avslutning har ikke Elin Cullhed tydd til. Mine tanker går til juryen av Augustprisen, siden de landet på Eufori som den beste utgivelsen i 2021, et modig valg, kanskje romanen ikke er representativ for hva den jevne svenske leser, men for litteraturinteresserte, er dette en liten godbit.

Juryens begrunnelse:
"I sin litterære fantasi lar Elin Cullhed leseren komme nær det skapende og levende mennesket Sylvia Plath. Ved hjelp av livsbejaende og rasende prosa skildrer boken hvordan et poetisk geni strever i en husmortilværelse der drømmer og desperasjon føder hverandre. Med Eufori tar et forfatterikon sete i vår tid – i tekstens bankende hjerte oppdager også leseren seg selv."

Les gjerne Bokstabelig talt sin fine omtale av boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 329

Kilde: Biblioteket

Morsmelk av Nora Ikstena

Denne latviske forfatteren har siden debuten i 1998 gitt ut et tyvetalls bøker. Morsmelk ble en kjempesuksess i hjemlandet, og hennes gjennombrudd internasjonalt. Etter at jeg leste romanen Femtiseks, som også handler om russernes herjinger, falt jeg for forlagets presentasjon av denne boken, som belyser det vi alle er opptatt av for tiden, fra en annen vinkel.

Forlaget om handlingen:
En fertilitetslege som ikke har noen morsfølelse for sitt eget barn. En datter som vokser opp hos besteforeldrene og brekker seg av den sovjetiske skolemelken. Vekselvis forteller de to latviske kvinnene om et liv i Sovjetunionens skygge.

Romanen Morsmelk spenner over hele Latvias tid som Sovjetrepublikk, og viser hvordan det autoritære styret ikke bare legger begrensninger for deres ytre utfoldelse, men spiser seg inn i selve eksistensen. Den er også en fortelling om kjærlighet mellom generasjoner, og veien mot frihet, fortalt av en av Latvias viktigste nålevende forfattere.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 204
Kilde: PDF fra forlaget

Dette var en fantastisk spennende roman å lese, spesielt nå når Russland legger sin klamme hånd over et annet land. Vel og merke var ikke Latvia alene om å være styrt av Sovjetunionen i tiden denne romanen utspiller seg, men at historien gir et troverdig bilde på hvordan befolkningen opplevde det, er jeg ganske overbevist om. 

Historien fortelles fra to synspunkter, mor og datter. Mor f. 1944 har et begrep om hvordan det var å leve i et fritt Latvia, mens datteren f. 1969 vokste opp i et Latvia som var ufritt. I korte kapitler veksler det mellom opplevelsene til disse to, overgangene er ikke merket, så i begynnelsen var det litt forvirrende, men det gikk seg til. 

Mor har opplevd en dobbel og hyklerisk eksistens, hvor mennesker er tvunget til å spille to roller. De hyller den røde armè mens de desperat venter på at den britiske flåte stiger i land, og frigjør Latvia. 

Romanen skildrer datteren, og forså vidt også foreldrene, til moren som blir psykisk syk av å leve sånn som de må i Latvia på denne tiden. Hun utdanner seg og får jobb som lege, men hun er ikke fri til å utøve yrket sitt sånn som hun vil. Mor blir forvist fra instituttet i Leningrad, og må leve resten av livet i eksil langt ute på landsbygda.

Datteren føler hun blir kastet til løvene, når hun ni år gammel, må forlate besteforeldrene som har oppfostret henne, og bli med den ustabile moren sin til et nytt og fremmed miljø. Ikke før hun begynner på videregående får hun flytte tilbake til Riga og besteforeldrene sine. 

Jeg synes Nora Ikstena har skrevet en veldig tankevekkende bok. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må ha føltes å leve i et okkupert land, men med denne romanen får en en anelse. Når vi når midten av 80-tallet nærmer vi oss en slutt på historien, og for en slutt. 

Morsmelk fengslet og engasjerte meg, igjen måtte jeg lufte tankene mine med gubben i huset, som fulgte mye mer med på hva som skjedde på 80-tallet. Har du lyst å få utvidet horisonten noen hakk, så er denne romanen en fin innfallsvinkel. 

Jenta under isen av Max Seeck

I fjor på denne tiden leste jeg Heksejakt, som er første bok i serien, som nå følges opp med Jenta under isen, hvor vi møter igjen Jessica Niemi. Begeistringen over forrige bok, gjorde at jeg gikk i gang med denne med store forventninger, det kan nok prege det faktum at jeg ikke fikk samme leseopplevelse nå.

Forlaget om handlingen:
Seks måneder har gått siden Jessica Niemis møte med den mystiske seriemorderen som drepte hennes mentor. Marerittene om moren har blitt verre, men Jessica gjør det hun kan for å holde fokus. Drapsavdelingen, nå under ny ledelse, har fått en ny sak. Liket av en ung kvinne har skylt opp på en iskald strand. Samtidig har to berømte influensere forsvunnet.

Under etterforskningen finner Jessica et skremmende maleri - av et fyrtårn på en avsidesliggende øy, og under bildet et grusomt dikt som beskriver et drap. Og mens Jessica jobber febrilsk med å løse saken, og forhindre flere drap, innhenter den forferdelige fortida henne, og truer med å ødelegge henne.

Det er litt av et miljø som skildres i denne historien, og selv om to bloggere har en rolle, så finner jeg ingenting å kjenne meg igjen i. Vi møter igjen Jessica Niemi som har en helt spesiell fortid, som hun holder skjult for kollegene sine. Mye er forandret på politikammeret hun jobber, noe vi som leste forrige bok vet alt om. 

I bokens åpningsscener møter vi Lisa Yamamoto og Jason Nervander, de to bloggerne som er invitert på en berømt rappers sleppefest. Denne festen viser å ha flere ting på agendaen, og når disse to forsvinner, avdekker politiet aktiviteter som har foregått i skyggen av festen.

Persongalleriet er stort, men glimrende fremstilt, jeg vil si det er Max Seeck sin forse, de tydelige karakterene han skriver frem på en tilsynelatende enkel måte. Jessica trenger venner på kammeret, for den nye sjefen hennes Helena Lappi, ser ut til å ville henne til livs. Dette blir et tema som følges gjennom hele boken, et litt forslitt tema kanskje, men det gir litt spenning.

Vi blir kjent med einstøingen Rasmus Susikoski, trettifireåringen er et asosialt geni, som bringer viktig informasjon på bordet. Det gjør også Jusuf, kollegaen deres som nesten ble drept i forrige bok, og Jessicas beste venn. 

Plottet ga meg litt hodebry, for selv om jeg leste konsentrert i lange økter, så glapp det litt for meg innimellom. Jeg skjønte ikke alltid sammenhengene, kanskje ikke rart for hvem som sto bak ugjerningene, var godt skjult i all informasjonen, helt til det siste. 

Mot slutten blir Niemis medisinske forhistorie et tema, stillingen hennes henger i en tynn tråd, og det er i etterforskningens mest intense fase. Jeg var begynt å bli lei av manga-jenter, sosiale medier, emneknagger og alt som hørte med, så selv om avslutningen var ganske tradisjonell, så var jeg bare glad for at jeg var ferdig å lese. 

Spenning? ja da, men ikke sånn at jeg ble redd, det jeg følte mest på var irritasjonen over sjefen, som trengte Jessicas hode å stå på, for å sparke seg selv videre oppover i systemet.

Henningbokhylle har også blogget om boken, og jeg ser at vi er enig om at denne ikke var like spennende som den forrige. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 479

Kilde: PDF fra forlaget

Det er jeg som kan hjelpe deg av Kjersti Halvorsen

Kjersti Halvorsen ble i 2019 nominert til Tarjei Vesaas` debutantpris for sin forrige bok Ida tar ansvar. Nå er hun aktuell igjen, med en temmelig mørk roman, som utforsker makt, hevn og forsoning. Jeg likte romanen godt, jeg leste den som en thriller, for den var temmelig angstfremkallende.

Forlaget om handlingen:
Psykologen Edvin jobber på det forfalne Kvervel-slottet, som er omgjort til rusavdeling. 

En dag ankommer André som pasient. André har tyrenakke og tatoveringer, og Edvin gjenkjenner ham straks fra barndommen. Mobberen. De to må nå forholde seg til hverandre på daglig basis. Kollegaen Signe blir Andrés behandler, og hun virvler opp ubehagelige minner om Edvins egen mor og oppveksten hans.

I Andrés nærvær blir Edvin en forsvarsløs 12-åring igjen, men han kan ikke skjule seg i Slottets kriker og kroker for alltid. André er brå og uforutsigbar, og har blinket seg ut samme offer nå som da. Eller er det bare noe Edvin forestiller seg?

Edvin er en lykkelig gift mann med sitt første barn på vei. Han er en tilsynelatende oppegående psykolog, som skriver spesialistoppgave om affektteori. Forholdet mellom skyld og skam diskuteres fra forskjellige vinker i denne spennende historien, og det er ikke vanskelig å konkludere med at dette er et ulendt terreng.

Voldsmannen og rusmisbrukeren Andrè er ikke særlig sjarmerende, men det er lett å forstå at han trenger hjelp. Det er Signe som blir hans kontaktperson, men hun er helt fersk i jobben, og trenger veiledning. Det får hun av Edvin som har en helt egen historie med Andrè, for det er han som er årsaken til den skamferte hånden Edvin fremdeles plages av.

Historien utspiller seg på Kvervel-slottet som er gammelt og forfallent, innhyllet i eføy og med mange avstengte rom med gammelt skrot. De ytre og indre omgivelsene er skremmende i seg selv, men flere hendelser og forholdet menneskene imellom, mer enn antyder at noe kommer til å skje.

I tankesprang tas vi med tilbake til da Edvin var barn, og får glimt av hvordan forholdet hans til Andrè ble dannet. Som leser forsto jeg Edvin sine reaksjoner på at Andrè ble beboer på institusjonen, og at han begynte å handle uten å tenke, og uten å vurdere konsekvensene. Men, kanskje han gikk litt vel langt....

                    Med det samme mørket la seg rundt øynene hans, begynte en ukontrollert skjelving å fare gjennom ham. Nå holdt det på å skje igjen, slik det hadde skjedd andre ganger. Redsel i sin reneste form. Han holdt seg fast i servanten, fokuserte på lukten av kommunal såpe, kjølig porselen mellom hendene, treverket langs dørkarmen. Du er trygg, Edvin, du er trygg. Han kan ikke gjøre noe nå.

Jeg vet ikke om forfatteren har studert psykologi, men i mine øyne skriver hun med innsikt i dette faget. Hun bygger intrige fra første side, og det var besnærende hvordan hun greide å få hjertet mitt til å banke ganske så overveldende, mens jeg leste. Jeg likte godt det faglige som kom frem, og at det ikke tok over og gikk i veien for spenningskurven som var tydelig gjennom hele boken. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 320

Kilde: BookBites

Violeta av Isabel Allende

Det er ikke første gang jeg leser noe av Isabel Allende, og dessverre heller ikke første gang jeg sitter og rynker litt på nesen mens jeg leser. 

Forlaget om handlingen:
Violeta kommer til verden en stormfull dag i 1920, som første jente i en velstående familie med fem sønner. Etterdønningene av første verdenskrig er fremdeles merkbare, og Spanskesyken inntar hjemlandet Chile nesten i det øyeblikket hun blir født. På grunn av farens forutseenhet overlever familien, men depresjonstiden endrer alt. De mister alt de eier, og blir nødt til å trekke seg tilbake til en vill og avsidesliggende del av landet.

Violeta lever et utrolig liv og opplever noen av historiens viktigste hendelser: kampen for kvinners rettigheter, tyranners seire og fall, og til slutt ikke én, men to pandemier.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

Violetas historie strekker seg over hundre år. Den begynner og slutter med en pandemi, og heldigvis er det den mildeste versjonen vi opplever nå. Hun har gjennom sin alderdom sendt massevis av brev til sitt barnebarn Camilo, nå ber hun ham brenne disse brevene, og heller beholde det redigerte vitnesbyrdet hun skriver her.

Historien fortelles fra èn synsvinkel, altså Violettas. Gjennom hele romanen forholder leseren seg til at det er hun som forteller, selv om litt direkte tale liver opp historien. Det som kommer frem er dramatisk nok, det er ikke det, men den flate måten historien formidles på, tar brodden av spenningen. 

Fra Violeta var ni år vokste hun opp i et ruralt område, i tett samkvem med en urbefolkning som ikke kunne lese og skrive. Hit flyktet mor, tantene, Violeta og Miss Taylor, den engelske barnepiken (som de skaffet til henne, fordi hun var så uregjerlig som liten), for å unngå skammen etter farens selvmord. Ti år etter farens begravelse dør moren, og nå samles de seks søsknene for første gang, siden farens begravelse. 

Vi nærmer oss slutten på andre verdenskrig, i Argentina dukker det opp tyske immigranter, og siden Argentina var nøytralt er det mange nazister også som søker seg hit. Afrikanske og asiatiske innvandrere ser de ingenting til i dette landet, en ekskludering som også gjelder jøder og arabere. Denne tematikken forfølges ikke, men vi hopper innom kvinnekamp, prevensjon og homofili, på vår vei fremover i historien.

I tillegg til sosial utvikling, hører vi om de mange politiske urolighetene som fant sted i denne verdensdelen, i løpet av dette hundreåret. Jordskjelv, vulkanutbrudd og orkaner nevnes, men det føles nesten som en oppramsing, noe som må være med, for å få et helhetlig bilde av området vi befinner oss i. Ikke vet jeg, selv synes jeg hun stryker alt for lett, over hundre år med interessant historie.

Violeta er en lettlest roman, som uten å bruke fiffige virkemidler greier å fortelle historien til kvinnen som er hovedpersonen. Som historisk roman er den alt for tynn, og litt forvirrende, de stedsnavnene jeg hadde notert meg for å finne ut hvor i Chile vi befant oss, var ikke i dette landet noen av dem. At hun bruker pandemien som en samlende tråd er litt søkt, og det er også avslutningen hvor hun skryter hemningsløst av Norge, og vårt lands natur, til og med det at vi er mutt og innesluttet, høres fint ut. 

Les gjerne Kleppanrova sin flotte omtale, for å få nyansert mine litt surmulende uttalelser ☺

Det finnes ingen grenser for gult av Tyra Teodora Tronstad

Siden Tyra Teodora Tronstads debut som forfatter i 2007, har hun gitt ut seks bøker. Etter den første, som var en diktsamling, er det for barn og ungdom hun har gjort seg bemerket. Årets utgivelse er hennes første roman for voksne, og sannelig imponerer hun ikke her også ☺ 

Forlaget om handlingen:
Sigrid legger ikke så godt merke til gamle folk. Hvorfor skulle hun det? Men en dag kolliderer hun inn i den eldre, skrøpelige Marika og velter henne nesten over ende ved matbutikken. 

Marika er ikke frisk, hun feiler omtrent alt, og Sigrid tilbyr å bære handleposene hennes hjem. Det blir starten på et vennskap.

Hva er det med Marika som gjør at Sigrid fortsetter å besøke henne, fortsetter å bære handleposer? Er det fordi Marika har malt bilder hele livet, er det fordi hun ble maler trass i alt? I hvert fall sier Marika til Sigrid at det er mye som står i veien for den som vil skape noe, men det som står i veien, må man kaste til helvete og ut.

For en nydelig roman! den skildrer møter mellom mennesker og hva sånne møter gjør med oss. Det var den første setningen i forlagets intro som festet seg hos meg. Ja, jeg har kommet i den alderen hvor jeg kjenner på følelsen av å være usynlig, så dette kunne bli interessant.

Marika er gammel, veldig gammel, men ingen mennesker er "bare" gamle. Jeg kunne like gjerne begynt sånn: Marika er en aktiv kunstner, som til tross for alle årene hun har levd, nå håper å gi liv til sitt største prosjekt. Dama er skikkelig rå, for når hun får en flik av Sigrid og hennes godhet, nær sagt servert på et fat, vet hun å benytte seg av det.

I karakteren Sigrid møter vi et menneske som lever med en kunstnerisk vibrator i sjelen, men som bare helt forsiktig anerkjenner denne, og lar den komme til uttrykk, men i skjul for alle andre enn mannen sin. Hvordan får en for seg at en kan? Dette spørsmålet vil nestenulykken med den gamle damen, hjelpe Sigrid å finne svar på.

To kvinner fra hver sin generasjon blir kjent med hverandre, og når Marika etter hvert begynner å fortelle Sigrid om livet sitt, blir vi også kjent med henne. Sigrid sitt liv lærer vi om samtidig, hun må forholde seg til en arbeidsløs mann som ikke bidrar økonomisk, til to barn som krever oppfølging og en jobb hun føler seg forbigått i. I tillegg har hun denne kriblingen, dette andre som hun har lyst å gjøre, men i stedet bruker hun mer og mer tid på å hjelpe Marika.

Midt oppi flotte dialoger dem imellom, bygges det en intensitet i handlingen, som er til å ta og føle på. Teksten gjør noen vendinger underveis, som gjør at jeg som leser ikke blir helt sikker på hvor jeg har Marika. Er det falsk beskjedenhet som gjør at hun nødig vil ta imot hjelpen Sigrid tilbyr henne? Marika stiller strenge krav til hvordan Sigrid og hun skal kommunisere, noe som tvang frem følelser i meg, som var frustrerende og fine å jobbe med, mens jeg leste.

                                - Men hadde du selv tenkt at du skulle bli kunstner? Før Albert så tegningene dine?
                                - Helt frem til jeg var atten år, tenkte jeg at det ikke var noen vits i å ville bli noe. Jeg var redd for at jeg aldri ville bli voksen, jeg hadde jo gått rundt med et kulehull i genseren i årevis. 

Historien fortelles kronologisk, tematisk handler det om alderdom og makten kommunene utøver overfor de eldre, som har behov for et tjenestetilbud. Men det handler også om, ikke kunst, men kunstutøvelse, og dette indre behovet noen har for å uttrykke seg.

Den som vil over fjellet, kan ikke gå langs elven.

Det finnes ingen grenser for gult er nydelig skrevet, med flotte refleksjoner og små tankevekkere. Boken har et lite men godt utarbeidet persongalleri, og en handling som føltes ganske så spennende i perioder. Jeg lot meg engasjere, og anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 186

Kilde: PDF fra forlaget