Det er alltid like spennende å sette i gang med en av Michel Houellebecq sine romaner, en vet aldri helt hva en får, men at en ikke er trygg i salen, er garantert. Så også med denne boken fra 1998 som står på listen over 1001 bøker jeg må lese før jeg dør, og er mitt bidrag for januar til Elidas lesesirkel.
Michel Djerzinski inviterer forskerkolleger til avskjedsfest. En tafatt seanse som sier mye om verten. En fjern, venneløs mann som knapt har hatt noe forhold til en kvinne. Hvorfor forlater han sin forskerstilling, bare 40 år gammel?
Michel har en halvbror, Bruno, men de to blir ikke kjent før de er voksne. Det har deres felles mor, Janine, sørget for; hun plasserte dem vekk for å kunne frigjøre seg blant hippiene i California. Bruno er sin brors rake motsetning, en storkonsument av kvinner, pornografi og alle former for stimulans og nytelse. Bare en gang fornemmet han noe i nærheten av kjærlighet, i møte med Christiane på en New Age-leir i Sør-Frankrike (leiren eksisterer, og eieren saksøkte forfatteren pga. hans infamt satiriske skildring) der forvirrede sekstiåttere forsøker å finne en livskjerne.
Michel drar til Irland, der han forsvinner på mystisk vis. Han etterlater seg omfattende skriverier, der han antyder en mulig lysning, om enn ingen løsning. De to brødrene - med sine vidt forskjellige innfallsvinkler på et rotløst liv - illustrerer, ifølge Houellebecq, på en lysende måte hvordan Vesten er i ferd med å begå selvmord.
Er du klar til å bli kjent med mennesket, denne forpinte og rå rasen, knapt nok forskjellig fra apene, som likevel huser så mange edle hensikter? Denne torturerte, paradoksale, individualistiske og stridbare rasen, så grenseløst egoistisk, og iblant i stand til de uhyrligste voldsutbrudd, men som likevel aldri holdt opp å tro på godhet og kjærlighet.
Spørsmålet over her har jeg laget ut i fra, en detalj fra epilogen. Dette er en veldig spesiell roman, på mange måter, både i oppbygging, og tankene som leses mellom linjene. Historien som danner den røde tråden er også temmelig sær, vi leser om molekylærbiologi, elementær partikler og genforbedring, samtidig som dette er en utfyllende undersøkelse av menneskeheten.
Houellebecq er god med karakteroppbygging, det er Bruno og Michel som er hovedpersonene, men vi møter også deres foreldre og besteforeldre, samt sjefer og mange andre. Når vi møter igjen Bruno og Michel som middelaldrende menn, kjenner vi dem ganske godt fra det vi har lest om oppveksten deres, Bruno på kostskole og Michel i et beskyttet miljø hos bestemoren med Annabelle som en trygg og god venninne gjennom barneårene.
Det hoppes litt i tid, når vi drikker avskjedsdrinken til Michel i begynnelsen av boken, er han rundt de førti. Han har en plan for fortsettelsen av livet, som vi ikke får høre om før mot slutten. Han møter sin halvbror sent i livet, moren fikk Bruno først, men sendte ham vekk, så fikk hun Michel to år etterpå, og ham satt hun bort til bestemoren, og forsvant selv til Amerika. Disse guttene møtte hverandre da de tilfeldigvis havnet på samme videregående skole, og rektor informerte dem om at de var søsken.
Disse to guttene er i sin mest sårbare alder da vi inntar 70-tallet, og atferdsutviklingen går helt bananas. I store deler av romanen belyses, hvordan tiden vi lever i påvirker livsvalgene våre. Det handler om individets frihet, og gjennom flere hypoteser og teorier begynner tankene å kretse rundt spørsmål som er jeget en illusjon?
De fleste av oss tenker at vi vil ha en opplevelse av frihet i livet vårt. I denne boken får vi gode forklaringer på hvorfor løgn og hemmeligheter danner grunnlag for den individuelle eksistensen, som igjen gir oss frihetsfølelse. Her går forfatteren tett på, og det er lett å kjenne seg igjen i hva han mener, men så spør han også om livet er forutbestemt? et stort spørsmål, som kort fortalt besvares med at ingen kan holdes ansvarlig.
Ja en kan bli riktig så koko av denne boken, den ga i alle fall meg, mye å tenke på. Det er ikke en lett bok å lese, men har du lest Houellebecq før, så forventer du sikkert litt å bryne deg på.
Michel fører et intellektuelt liv uten så mange sanselige behov, mens Bruno er, i likhet med sin mor, fryktelig opptatt av sex. Sykelig opptatt, vil jeg si, det ble nesten litt for mye av det gode noen ganger.
Bruno er 18 år i 1974, det året myndighetsalderen blir satt ned til 18 år. Det samme året skjedde det mye som påvirket atferdsmønsteret til befolkningen: Menneskene fikk adgang til å få skilsmisse ved gjensidig enighet, utroskap ble ikke lenger omfattet av straffeloven og selvbestemt abort ble innført.
Vi følger historien gjennom de neste tiårene, frem til hendelsen som romanen starter med i 1998, og videre tredve år frem. Nå har Michel vært i Irland i ti år, og vi har kommet et stykke inn i vår alles ukjente fremtid.
Det er sogar overraskende å se hvor mildt og resignert - og kanskje til og med lettet - menneskene har akseptert sin egen forsvinning.
De grunnleggende bestanddeler er en god tittel på romanen, for det er akkurat det det handler om, menneskets byggeklosser og hvordan vår samtid preger oss. Jeg likte boken godt, den kunne med hell vært kuttet ned litt i sideantall, men alt i alt ble dette en fin leseopplevelse.
