Alt skal brenne - ny fantastisk roman av svenske Sofia Nordin

Alt skal brenne er ikke mitt første møte med forfatterskapet til Sofia Nordin, for med Ett sekund om gangen, Spring så fort du kan og Som om jeg var fantastisk hadde jeg bygget opp en god porsjon forventning til årets utgivelse. Til forskjell fra de nevnte bøker, er Alt skal brenne ikke en dystopi, men en sterk roman om vennskap og psykisk sykdom. Anbefales på det varmeste!

Fra bakpå boken:
Agnes og Minna er bestevenner, krigersøstre, revolusjonærer. Sammen vil de forandre verden. De skal velte patriarkatet og kjøttindustrien og de vil utrydde all urett. Minna er en sånn som kjenner sterkere enn andre, mer glede, mer sorg, mer sinne og mer mot. Og hun får Agnes til å kjenne mer, til å våge mer. Men sorgen og meningsløsheten er også sterke i Minna, når hun tenker på alt som er feil i verden og på hvor lite hun faktisk kan forandre. Hun kastes mellom opprørskhet og fortvilelse, lykke og panikk, og Agnes prøver å trøste og støtte. Men hva skal Agnes gjøre når hun ikke lengre strekker til?

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2019

Sider: 271

Kilde: Leseeksemplar

Den første halvdelen av boken gir leseren tid til å bli kjent med Agnes og Minna. De er litt av et par, Minna er ofte lettantennelig og gjør ting uten å tenke, mens Agnes følger tett på.

Primærhandlingen skildrer to opprørske 17-åringer og deres kamp for å forme verden etter sitt hode.  Hadde det bare vært det, hadde jeg neppe blitt imponert, men denne romanen er så mye mer enn ungdomsproblemer. Skildringene av hvordan de to forholder seg til verden og til hverandre, og da spesielt hvordan Agnes har det, er gjenkjennelige også for oss utenfor målgruppen. Det at Minna er syk, skrikes ikke ut men kommer frem på en sånn måte at leseren selv får mulighet til å trekke denne konklusjonen før det er åpenbart.

Handlingen er så godt som strippet for foreldre og søsken, her er det rektor Lisen og Martina på flyktningmottaket som utgjør den voksne motvekten til hovedpersonenes ungdommelige "naivitet".

Jeg heiet på dem da de demonstrerte mot slåball i gymmen, og tok rektor Lisen ved strupen og krevde et vegetartilbud i kantinen, hver dag. Jeg frydet meg over miljøbevisstheten til disse to ungdommene, som sydet ut av teksten og ikke ble overforklart for leseren. Noen stikkord for handlingen: miljøsamvittighet, fri tenkning, sexobjekt.

Rektor sukket. Hun så på oss i flere tause sekunder. 
Så sa hun:
   Vet dere hva? På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde flere elever som dere, selv om det ville blitt fryktelig slitsomt. Det kan ikke være for mye fri tenkning hvis det skal være mulig å drive en skole. Men lykke til.

Det gløder av denne romanen, nerven er til stede fra første til siste side, handlingen er lineær og lett og følge, uten mange innledende historier, metaforer og symbolikk. Selv trengte jeg flere pustepauser i løpet av lesingen, fordi det som åpenbarte seg mellom linjene overveldet meg.