En kort historie om kunst av Andreas Kolle

Er du klar for en perfekt innføring i verdens kunsthistorie? Det var jeg, og sannelig fikk jeg meg en lærerik og ikke minst morsom leseopplevelse. Andreas Kolle har nemlig en plan, som er å gi leseren lave skuldre, når det gjelder evnen til å forstå, og glede seg over kunst. 

Fra bakpå boken: 
En kort historie om kunst forklarer på en klar og enkel måte både kunst og kunsthistorie for deg som har ønsket å lære mer om dette, men har syntes at det var vanskelig.

Boken gir deg en gjennomgang av kunsthistorien fra antikken og frem til i dag, refleksjoner rundt hva kunst er og hvordan leseren selv kan få en bedre opplevelse av kunst på museer. Den tar deg også med på en reise til alle de viktigste museene hvor verkene henger. Med Andreas Kolles gode og forklarende tekst om mesterverk av store og kjente kunstnere som Michelangelo, Rembrandt, Leonardo da Vinci, Vincent van Gogh, Munch, Picasso og Andy Warhol. 

Min bok lå fremme på spisebordet i et par uker, og hver dag leste jeg litt, som jeg fikk fordøyd til neste økt. Dette var en fin måte å gjøre det på, i tillegg til at jeg hver gang jeg leste, ble i godt humør.

Boken har en muntlig fremtoning, hvor forfatteren snakker direkte til leseren, heier frem, kommer med råd og trøster der det trengs. Jeg tror dette må være den gøyeste sakprosaboken jeg har lest.

Teksten er delt i tre, forfatteren forklarer raskt hvordan han har kokt ned det enorme materialet, og hvordan du som leser selv kan velge bort, det som ikke føles viktig. 

Boken inneholder en kunsthistorisk gjennomgang, men det er også en øvingsbok for den som studerer et kunstverk, som viser hvordan farger, maleteknikker og lys kan si oss mye. I racerfart beveger vi oss fra 1300-tallet frem til vår tid, hvor vi ender med kitschmaleren Odd Nerdrum og Jeff Koons sin skulptur av Michael Jackson og apen Bubbles.

Jeg har storkost meg med denne boken, den følger kunsthistorien, men dveler ikke ved unødvendige detaljer. Målet her er at leseren skal kunne danne seg en helhet, og se de lange linjene, samtidig som ærefrykt for kunstforståelse forhåpentligvis viskes ut litt. 

Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Kontur

Utgitt: 2023

Sider: 224

Kilde: Leseeksemplar

Koryfeene - en konspirasjonsroman av Lena Andersson

Mitt førte møte med Lena Andersson var i bøkene om Ester Nilson Rettstridig forføyning og Uten personlig ansvar. Jeg ergret meg over litt av hvert den gangen, men da jeg overvar forfatteren på Kapittelfestivalen i Stavanger i 2018, fikk jeg et nytt og bedre inntrykk av skrivingen hennes.

Forlaget om handlingen:
En februarkveld blir landets statsminister skutt og drept på åpen gate. Politisjef Rolf Utterström tar kommandoen over etterforskningen, men ingen arresteres for ugjerningen. Drapet forblir et åpent sår i samfunnet.

Tretti år senere får journalist Roger Lilja i oppdrag å skrive en artikkel om drapet. Han kommer i kontakt med en jurist og etterretningsoffiser som påstår at han sitter på informasjon om det som faktisk skjedde. 

Det ser ut som alt startet en helg i Frankrike noen få måneder før henrettelsen, der en indre krets fra den politiske makteliten møttes. 

At mordet på statsminister Palme 28 oktober 1986 har preget de siste 37 årene av svensk historie, er helt sikkert. Siste ord er nok ikke sagt i den saken, men nå er det tydeligvis greit å bruke hendelsen i egen skriving. 

For det er det Lena Andersson har gjort, med vinkling fra etterforskningen da det skjedde, og et annet blikk 30 år senere, hvor vi gjennom Roger Liljas arbeid med artikkelen, får et nyansert bilde på så vel drapssaken som den politiske stemningen. Med seg på laget har han vennen Nils Niia, som sitter på dokumentasjon som kan kaste lys over det uoppklarte mordet.

Selv om boken kalles "en konspirasjonsroman", så er det ikke utelukkende sammensvergelser, som preger handlingen. Her får vi titte inn på maktapparatet i det svenske sosialdemokratiet, og se hvordan toppen ville forsøke å nærme seg Sovjetunionen, for å omvende landet i riktig retning.

Samfunnsdebattanten Lena Andersson er verdt å lytte til, og i denne romanen kommer hun med flere gullkorn som en kan tygge litt på:

Franskmennene forsto nemlig med hele sin uforanderlige sjel at det å foretrekke noe framfor noe annet, innebar å være svak. 
Svakheten var innebygd i avhengigheten av det man kunne miste. Sterk var man når ingenting spilte noen rolle for en.
        Det krevdes ingen større begavelse for å forstå dette, bare en ødeleggelsesdrift som ikke ble hemmet av prinsipper og hensyn.

Etter å ha lest Koryfeene har jeg besluttet å ta opp igjen lesingen av Lena Andersson sine bøker. Mens jeg leste fikk jeg fornemmelsen av at litt av hvert gikk under min radar, og da jeg leste om Anderssons engasjement etterpå, ble jeg mer bevisst at denne (og sikkert andre av hennes bøker) har flere lag enn jeg har fått med meg. 

Det er helt tydelig at hun skriver med innsikt, hun treffer flere menneskelige ømme punkt, som når Roger Lilja snakker med datteren om drapet, og hun knapt vier farens gjøren og laden noe interesse.

Koryfeene er absolutt en roman med karakter, jeg anbefaler å lese mellom linjene, og selv om vi alle kjenner til Palme-drapet, så er dette en roman, selv drapsofferet har fått nytt navn, enn så tydelig det er, hvem det siktes til. 

Jeg anbefaler gjerne romanen videre!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 240

Oversatt av: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Det innestengte spøkelset av Petrus Dahlin og Sofia Falkenhem

Det innestengte spøkelset er første bok i en ny serie for barneskolebarn, som heter Redd spøkelsene! God påskekrim for barn er gull verdt, og det er ikke så lett som det kanskje ser ut til, å skrive fengende for viltre småtasser. Til tross for at jeg liker ganske så rå krim selv, var det ikke fritt for at denne boken fikk opp pulsen en smule. 

Fra bakpå boken: 
En lang og kjedelig sommerferie forvandles til et eventyr når tvillingene Sam og Sara får vite at farmor og farfar var spøkelsesforskere! Verkstedet deres med snåle apparater og oppfinnelser er fremdeles i den hemmelige kjelleren. Der nede hører Sam og Sara for første gang mystiske lyder, så de bestemmer seg for å bli spøkelsesreddere.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 90

Oversatt av: Øystein Rosse

Kilde: Leseeksemplar

Mor og far driver restaurant, og om sommeren har de det ekstra travelt. I håp om å sysselsette barna viser far dem rommet som har stått avstengt lenge. Her befinner nemlig besteforeldrenes forskningsbase seg, et rom som barna nå får lov å leke seg i.

Det viser seg at det ikke bare blir lek, når de hører lyder fra Sara sin mobil, og de ikke kan unngå å tolke det som sies, som et rop om hjelp. 

Takk og pris for travle foreldre, for barna får holde på med undersøkelsene sine, helt uten inngripen fra bekymrede voksne.
Både Sam og Sara er skremt av mørket og de er begge redd for spøkelser, men samarbeider godt om oppgaven å finne ut hvem som roper. 

Det er selvfølgelig det innestengte spøkelset som kaller på dem, og igjen "selvfølgelig" greier barna å finne og redde spøkelset. 

Kanskje er jeg litt gammeldags, men jeg setter pris på at barnebøker er litt forutsigbare. Handlingen er av det snille slaget, i så måte egner boken seg godt for lesing på sengekanten, for her er det ingen som blir skremt. 

Litt spennende er det jo, for Sofia Falkenhem sine flotte illustrasjoner utfyller teksten sånn at det er lett å la seg rive med.

Boken har illustrasjoner på hver dobbeltside, teksten er luftig og skrevet med en font som gjør den lett å lese. Korte setninger og mye dialog bidrar også til at barn som øver på å lese, kan ha glede av å lese selv. 

Det innestengte spøkelset er en fin fortelling om travle foreldre, søskensamhold og samarbeid, helt sikkert noe både voksne og barn kan kjenne seg igjen i.

Jeg anbefaler gjerne boken videre!

Nei og atter nei av Nina Lykke - lydbok og Riksteateroppsetning

Nei og atter nei var en av bøkene jeg leste i den skjebnesvangre måneden mars 2020. Jeg ga den en 5`er på terningen, men av årsak jeg ikke husker, blogget jeg ikke om den. Jeg har i noen uker nå frydet meg over å være den stolte eier av to billetter til Riksteaterets tolkning, som ikke vises i Bergen, men på kulturhuset Oseana i en nabokommune. Litt i siste liten lastet jeg ned boken fra Storytel, så jeg fikk meg en skikkelig oppfriskning før forestillingen.

Forlaget om handlingen: 
Ingrid og Jan har vært gift i et kvart århundre og bor med to sønner i en villa på Nordstrand. Guttene er store nok til å regnes som voksne, men oppfører seg som hotellgjester. For Ingrid har både familielivet og læreryrket mistet glansen. 

Jan, derimot, får opprykk til avdelingsdirektør i departementet og blir overmannet av en ny og energisk giv. Og av den langt yngre rådgiveren Hanne, som er i ferd med å bli akterutseilt på familiefronten. Det er på tide å ta grep. 

Nei og atter nei er en skarp, morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet.

Om en oppfriskning er lurt, er jeg ikke så sikker på, for da jeg så forestillingen i går savnet jeg de mange virkelig fine ordvekslingene. At Ingun Øyen, Anders Mordal og Mari Hauge Einbu kan sine saker, er helt sikkert, for mer leken og morsom forestilling skal en lete lenge etter.

De som kjenner boken vet at det er flere karakterer med i romanen, men disse tre skuespillerne spiller begge guttene, noen venner og kolleger og ikke minst svigermor i nabohuset. Overgangene går sømløst, uten skifte av rekvisitter eller annen bakgrunn.

Tematikken er jo av det virkelige traurige slaget; mann går fra sin kone gjennom 20+ år, fordi han blir opphengt i en dame som er mye yngre. Men, det blir ikke traurig, for vi lo stort sett fra start til slutt, både mamma og jeg.

Vi som har passert 50 og har store barn, kan kjenne seg igjen i mange av tankene til hovedpersonen Ingrid. Spesielt frustrasjonen over to voksne gutter som spiser foreldrene ut av huset, og forventer å bruke bilen og få klærne sine vasket, uten å bidra selv. 

Sjekk ut da om Riksteateret kommer til din kommune, det er verdt å få med seg!

Kallmyren av Liza Marklund

Liza Marklund, en av de best kjente svenske krimforfatterne, skriver så det spruter etter fremdeles. Siden debuten i 1995 har hun servert krim av ypperste klasse, og hun har hatt evnen til å fornye seg, siden starten. De fleste kjenner henne nok fra serien om Annika Bengtzon, men det andre hun har skrevet er også verdt å få med seg, som Kallmyren. Boken er en frittstående oppfølger til Polarsirkelen, leste du den er jeg sikker på at du har glede av å få med deg denne her. 

Forlaget om handlingen:
I 1990 finner Wiking Stormberg en lapp fra sin kone, Helena. Hun har gått en tur for å plukke multer. Deres nyfødte datter, Elin, er med på turen, mens sønnen Markus er hos farmor. På kvelden har ikke Helena og Elin kommet tilbake. Elin blir funnet i live ved Kallmyren, mens Helena er forsvunnet. Kroppen hennes ble aldri gjenfunnet. Den kalde myra ble hennes grav.
Mange år senere er Wiking fortsatt dypt berørt av tapet av sin kone. Men så en sommerdag i 2020 mottar Markus et illevarslende brev signert med Helenas signatur. Kan hun fortsatt være i live? Men hvorfor skulle hun eller noen andre true familien hans? Wiking må spørre seg selv om han holder på å bli gal, om han ser spøkelser, eller det finnes krefter som truer ham og familien hans – og i så fall hvem eller hva.

Liza Marklund gir oss igjen en godt komponert historie, med nerve som holder leseren i et hardt grep. Handlingen er fortalt fra to vinkler, som er ganske vanlig etter hvert, men detaljene vi blir presentert for i den tidligste delen, forklarer mye av det som siden skjer.

Det er artig å høre om Wikings ungdomsår, når han reiser sørover for å utdanne seg som politi. Her møter han også Helena, som han gifter seg, og får to barn med. Personskildringene i denne boken er veldig gode, måten vi blir kjent med karakterene på, bidrar også til den fine stemningen som preger historien.

Handlingen tar oss med til et lite sted, langt nord, noe som ofte medfører utbroderinger av bygdemiljø og naturskildringer. Marklund holder dette på et minimum, noe som gjør at tempo holdes på et jevnt høyt nivå.

På det lille stedet Stenträsk, hvor handlingen utspiller seg befinner det seg en Robotbase. Basen skal vurdere Natos nye robotsystem, og i den forbindelse åpnes det opp for verden utenfor. 

I arbeidstiden etterforsker Wiking Stormberg et grovt våpentyveri, men det er sønnens utfordringer med et fristende jobbtilbud, som tar mest av hans oppmerksomhet. Jeg vil nødig avsløre detaljer som frarøver deg overraskelsesmomenter, men lover at dette er en krim som byr på uventede vendinger i et realistisk scenario.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 320

Oversatt av: Kari Engen

Kilde: Bookbites

Portrett av en brud av Maggie O`Farrell

Irske Maggie O`Farrell debuterte som forfatter i 2014 med After you`d gone, men mitt første møte med henne var romanen Hva skjedde med Esme Lennox?  Det skulle gå noen år før min interesse for Shakespeare fikk meg til å lese Hamnet, en roman som gjorde sterkt inntrykk, så det var med stor forventning jeg ga meg i kast med O`Farrells nyeste utgivelse.

Forlaget om handlingen:
I 1560 forlater femten år gamle Lucrezia de’ Medici hjembyen Firenze for å starte sitt ekteskapelige samliv med hertugen av Ferrara. Under et år senere er hun død. Dødsårsaken var offisielt «flekkfeber», men ryktene om at hun var blitt myrdet av sin ektemann, var vanskelige å slukke.

Få skriver historiske romaner som Maggie O’Farrell. Med Portrett av en brud gir hun et fascinerende innblikk i livet ved et italiensk renessansehoff – og i datidens kvinneliv. Som datter i en adelig familie blir Lucrezia nærmest solgt inn i ekteskapet for å knytte strategiske og politiske bånd. O’Farrell skriver glitrende litterært og lar menneskelige tanker og følelser krysse århundrer på en svært engasjerende måte.

De som er bevandret i italiensk historie, vil kjenne igjen flere navn fra denne romanen. Bakerst i boken forteller forfatteren om hvilke historiske hendelser som har inspirert henne til å skrive akkurat denne boken.

Historien fortelles fra to vinkler, det ene handlingsforløpet beveger seg fra 1544 da hovedpersonen Lucrezia ble unnfanget og fremover mot 1561 hvor historien slutter. Det andre handlingsforløpet holder seg i 1561, så hele tiden aner vi hvordan begivenhetene vil ende.

Når Lucrezia er syv år tar faren en tiger inn i menasjeriet sitt. Den lille jenta føler plutselig en mening med livet sitt, og blir besatt av denne tigeren. Faren tar barneflokken med seg ned i den mørke kjelleren, for å se på tigeren. En liten smakebit fra da Lucrezia har lurt seg unna og prøver å få øye på dyret inni mørket:

            Lucrezia så inn i det bunnløse mørket, lette etter bevegelse, etter farge, hva som helst, men øynene var for svake eller kanskje hun så i feil retning, for det komet glimt av noe som rørte seg ved palazzoets steinmur, og da hun rakk å snu på hodet for å se, sto tigerinnen nesten helt inntil henne.

Dette er en av mange scener fra "det brysomme femtebarnets" oppvekst. Hun er ikke som søsknene sine, og plages av sitt kunstnersinn og trass mot å få fremtiden staket ut for seg. 

Jeg er normalt ikke glad i lange utbroderende sekvenser, men Maggie O`Farrell greier gang på gang å fengsle meg med den besnærende spenningen hun bygger opp. Historien utvikler seg jevnt og har god nerve hele tiden. Jeg er imponert over de gode skildringene av  sjelslivet og tankegodset, til de privilegerte kvinnene.   

Spesielt angsten Lucrezia føler for det som må skje etter hun har giftet seg. Som datter av herskeren av Toscana blir hun nemlig giftet bort, som veldig ung, og det er ikke fritt for at halvkvedede viser og implikasjoner fører til misforståelser og forvirring. 

At italiensk ikke er ett språk på denne tiden, bidro til at mennesker fra Firenze og Ferrara ikke nødvendigvis forstår hverandre så godt. Kirken hadde mye og si, og en liten splid som forfølges er den mellom protestanter og katolikker. Kvinnesynet og ufriheten kvinnene levde under på denne tiden skildres godt, gjennom all engstelsen Lucrezia føler på.

Jeg leste denne romanen som et eventyr, og ble overrasket da jeg til sist i boken fant ut at det er mye sant her. Jeg oppfatter historien som troverdig, med tanke på kvinnelivet, som skrives frem helt uten sentimentalitet - denne må du få med deg!

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 480

Oversatt av: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Hundedager - ny krim av Geir Tangen

Det har gått noen år siden jeg leste debutboken til Geir Tangen, Maestro som kom ut i 2016. Siden har jeg frydet meg over hver nye bok som har kommet fra ungdomsskolelæreren i Haugesund. I Hundedager møter vi igjen overbetjent Gabriel Fjell, som vi ble kjent med i Vargtimen som kom i 2021, et lykkelig gjensyn ble det, for Hundedager er en slukebok av beste merke.

Forlaget om handlingen:
En liten gutt blir funnet drept i et turområde i Haugesund. Han er slått i hjel med en stein og kastet nedfor en bratt skråning. Den brutale volden mot det forsvarsløse barnet sjokkerer selv erfarne politifolk. Overbetjent Gabriel Fjell og hans team må ha hjelp, og Kripos-etterforskeren Aida Ibrahim kommer fra Oslo for å bistå arbeidet. Timer og dager går uten at noen melder gutten savnet, og til tross for at Gabriel Fjell og teamet hans arbeider døgnet rundt, klarer de ikke å identifisere gutten.

Samtidig vikler en lokal frilansjournalist seg inn i garnet, og velter med det den første dominobrikken i dette dystre mysteriet.

Min litterære mars måned, har i unormalt stor grad vært preget av vold i nære relasjoner. Hundedager skiller seg tydelig ut, fordi Geir Tangen har greid å plassere de vonde scenene akkurat innenfor, det jeg orker å lese av voldshandlinger mot egen familie.

Tematikken presenteres delvis via politiets etterforskning, men tydeligst gjennom offeret, som har en egen stemme. Vi hører om "kode 6", som betyr å leve under fiktivt navn, og på en adresse som ikke er sporbar. Snakk om å være fange i sitt eget liv!

Overbetjent Gabriel Fjell og de andre etterforskerne har også litt å stri med. Kollegaen Rashid Suleimans traumer kommer til overflaten når han må hanskes med en barnemishandler. Kripos-etterforskeren Aida Ibrahim får problemer med forholdet til Rashid, når han nekter å følge ordre fra henne.

Rashids frustrasjon er så godt skildret at jeg, til tross for mine rolige omgivelser, selv kunne kjenne frustrasjonen han følte. Makt demonstreres på flere måter i denne historien, likeledes den avmakt som ofrene føler på. 

Hundedager er gjennomgående spennende, her dveles det ikke ved lange skildringer av verken omgivelser eller følelser. Selv om det er en tung tematikk som ligger i bunn, så møter vi et knippe knakende gode karakterer, blant andre en freelandsjournalist med drone, og en gammel dame som lider av demens, sånn omtrent halvparten av sine våkne timer. De andre timene er hun klar og en skarping, som har gjort observasjoner det er verdt å lytte til.

Historien er velskrevet, lettlest og helt uten dødpunkter. Vi møter et rikt persongalleri, men det er ikke vanskelig å følge med i handlingen. Lurer du på hvilken krim du skal lese i påsken, så trenger du ikke lure lengre, Hundedager må bli en av dem ☺

Andre bloggere om boken:
Medbokogpalett, Bokblogger, Henningbokblogger og Hverdagsnett

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 352

Kilde: Bookbites

Jeg er fortsatt her inne i mørket av Annie Ernaux

Annie Ernaux er en forfatter som har skrevet seg inn i hjertet mitt, med sine mange til dels selvbiografiske utgivelser. Den siste boken som kom ut på norsk handler om morens demens, og hvordan hun selv håndterte det. 

Det er en sår og ganske trist bok, trist fordi vi alle kjenner noen som har lidd denne skjebnen og aldri kan være helt trygg på at den ikke vil ramme også en selv.

Tittelen på boken sier veldig mye, Jeg er fortsatt her inne i mørket er mors stemme, og en kan formelig se det store, mørke, kalde, ensomme rommet, den gamle damen sitter i, og er redd. 

Historien vi får her, er dagboken som Annie skrev fra 1983 til 1986, da moren var på sitt sykeste. Den er forfatterens egne notater (ordrett slik jeg forstår det) tatt samtidig med at hun besøkte moren, eller like etter. Observasjonene hun gjør seg viser glimt fra institusjonene moren bodde på, fra dagligliv og den formen moren var i fra gang til gang. 

Vi får også høre litt om begivenheter fra deres felles fortid, fra Annies barndom, og detaljer som skildrer moren i en mye mer vital form, enn den hun er i nå. 

                            Bustete hår, hender som søker hverandre, høyre holder rundt venstre som en fremmed gjenstand. Hun finner ikke munnen sin, hver gang hun prøver, havner kakebiten på skrå. Biten jeg legger i hånden hennes, aller ut igjen. Jeg må putte den inn i munnen hennes. Det er grusomt, forfallet, det dyriske, det er for mye. Fjernt blikk, tungen og leppene stikker ut, sugende, som hos en nyfødt. 

Etter å ha lest boken la jeg den på hylla for å returnere den til biblioteket. To dager senere tok jeg den med meg på fjellet, og leste den en gang til, ute i solskinnet blant busker og trær. Det er ikke tvil om at tematikken engasjerer, for et mareritt av forvirring, angst og redsel det må være å trekkes ut av virkeligheten på denne måten. 

Annie Ernaux skriver med innsikt om tematikken, setningene er kuttet til beinet, her er ingen virkemidler eller overflod av adjektiv, bare rå virkelighet som lett tas opp i blodstrømmen til den som leser. 

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1997/på norsk 2023

Sider: 103

Oversatt av: H.M. Solberg

Kilde: Biblioteket

Kan hende er det vakkert - om Rolf Stenersen og hans samlinger

Årskortet på Kode, for de neste 12 månedene er fornyet, og jeg var klar for den første utstillingen i år. Nå heter det ikke Kode 1-2-3-4 lengre, og det er jeg glad for, for selv om jeg visste at bygningene var nummerert i rekkefølge, så stusset jeg alltid over om det var Lysverket som var 1 eller Permanenten. Nå er det enkelt: Lysverket - Rasmus Meyer - Stenersen og Permanenten. 

Utstillingen som åpnet i Stenersen 10 mars heter Kan hende er det vakkert. Utstillingen er bygget opp av kunst samlet inn (kjøpt og betalt) av kunstsamleren Rolf Stenersen. Bildene hører hjemme hos Munchmuseet i Oslo og Kode i Bergen, og vises nå sammen for første gang siden 70-tallet.

Etter å ha studert samlingen hans fikk jeg lyst å lære mer om mannen bak denne flotte kunstsamlingen. Inne på Kode kunne en lese litt om ham, at samlingen gjennom 160 verk belyser mannens idealer, interesser og ambisjoner. Han var drevet av en tro på kunstens samfunnsmessige betydning, så han støttet nye, lovende talenter og lokale kunstnere, ved å kjøpe verker av dem. Han skilte heller ikke mellom berømte kunstnere, debutanter og selvlærte amatører.

Nei, kunsten er ikke skjønn.

Så snart det virker vakkert,

er det gammalt og uten himmel

Stenersen brydde seg ikke om bildet var stygt eller pent. Det er det rare, nye og drømmeaktige ved bildet som fengslet og opptok ham. 

Jeg fant ikke noe på Kode som belyste hans bakgrunn og svarte på spørsmålet om hvordan han kom til pengene, så da ble det Wikipedia:

Rolf Stenersen (født 13. februar 1899 i Kristiania, død 15. oktober 1978 i Bergen) var en norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler. 21 år gammel tjente Stenersen en formue på kjøp og salg av skipsaksjer. Han fortsatte å tjene store penger på finansielle transaksjoner, men opplevde etter hvert at gleden ved denne virksomheten forsvant.

I perioden rett etter starten på andre verdenskrig og fram til angrepet på Norge i 1940 arbeidet han i Forsvarsdepartementets opplysningskontor med kodeknekking. Stenersens spesialitet var engelske koder. 

Han brukte mer og mer tid på å bygge opp en kunstsamling, ikke minst med bilder av Edvard Munch, som Stenersen ble en personlig venn av, og i mange år virket som rådgiver for. I 1936 ga han sin store kunstsamling til Aker kommune, som senere ble innlemmet i Oslo. I 1994 fikk samlingen permanent plass i Stenersen-museet. Den inkluderer verker av en rekke kunstnere, blant andre Erik Harry Johannessen.

I 1971 ga Stenersen en ny stor samling til Bergen kommune. I 1974 ga han sin bolig Villa Stenersen i gave til staten, tenkt som bolig for statsministeren. Villaen ble tegnet i 1937 av Arne Korsmo, og regnes som et av hovedverkene i norsk funksjonalisme. Huset har imidlertid knapt vært bebodd av noen statsminister, og er fra år 2000 studiesenter for arkitektur og design.

Stenersen har skrevet flere skjønnlitterære verk, samt verker om økonomiske forhold, og dessuten biografien Edvard Munch. Nærbilde av et geni (først utgitt i Sverige i 1944, første norske utgivelse 1945). Som skjønnlitterær forfatter debuterte han med novellesamlingen Godnatt da du, som vakte oppmerksomhet hos anmelderne. Oppmerksomhet vakte også hans første roman Stakkars Napoleon (1934) og skuespillet Eva og Johannes (1953). Romanen Det likner kjærlighet kom i 1947. Han skrev også erindringsbøkene Aksjer, kunst, kunstnere (1969) og Jakten etter det vakre (1976).

Stenersen deltok under sommer-OL for Norge i 1920 i Antwerpen på 4 x 100 m stafett, og var også norgesmester i sprint.

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1977.

Jeg har hatt stor glede av å se på bildene i samlingen, to har jeg gjengitt her, uten å nevne navn, siden fokuset mitt ikke har vært kunstnerne. Flere av bildene gjorde sterkt inntrykk, spesielt fem bilder hvor personene hilser på døden, og et bilde med krigsfly og tinnsoldater. Bildet nederst her er en del av fire, mener jeg å huske, pennetegning og akvarell, ufattelig flotte alle sammen. Bildet øverst er en detalj fra et stort bilde som også gjorde inntrykk. 

Synes du dette er interessant, må du skynde deg å se filmen Munch på kino, i filmen vies Stenersen og hans vennskap med Edvard Munch stor plass (og filmen er kjempegod...)

Utstillingen står til skolen har begynt igjen til høsten, så du har god tid på deg ☺

De russiske notatbøkene av Igort

Etter jeg leste Igorts første bok i denne serien De ukrainske notatbøkene, har jeg gledet meg til at denne tegneserieskaperen skal ta oss med videre i sin utforskning av det tidligere Sovjetunionen. Denne gangen er det Russland som står for tur, når vi, går i fotsporene til Anna Politkovskaja. 

Forlaget om boken:
I De russiske notatbøkene, som er skrevet i årene etter drapet på gravejournalisten Anna Politkovskaja i 2006, følger han videre i hennes fotspor. Med den samme utrettelige viljen til å stille spørsmål, forstå og fortelle, spør han: Hvordan ser Putins forkledde demokrati ut, et politisk system preget av vilkårlige arrestasjoner og drap på meningsmotstandere? Er det mulig å overse Politkovskaja og de andre drepte journalistene? Er det mulig å glemme de torturerte og massakrerte tsjetsjenere fra en krig som allerede virker så fjern? 

Gjennom å ivareta det menneskelige i møte med umenneskelige fakta, tegner Igort fram personene og historiene han møter underveis. 

Med kunstneren Igors briller på, blir vi kjent med de svakeste blant oss, stemmer som ikke vil forsvinne. Undertittelen til boken er "en tegnet reportasje", og det er akkurat det denne boken er, for Igort rapporterer virkeligheten som alt for mange lever i.

Gjennom å følge den russisk/ukrainske journalisten Anna Politkovskajas utrettelige arbeid for å forbedre menneskerettighetene i Russland.

Boken starter med en uttalelse fra Anna, og et bilde av en Makarov IZH, våpenet som skjøt og drepte henne i hennes egen bygård i 2006. Tre år senere oppsøker Igort drapsstedet, i sitt forsøk på å gå opp sporene hennes, og forsøke å finne ut hvordan befolkningen opplever situasjonen. 

Det er ikke bare Anna Politkovskaja som har blitt skutt i Russland, i kjølvannet av drapet på henne drepes flere, både en advokat og en journalist, begge venner av Anna blir tatt av dage.
Så følger forskjellige historier, som alle belyser volden og urettferdigheten i landet blant annet fra Galina Ackerman, en av Annas nære venninner.

Vi får høre om krisen i Dubrovka-teatret i oktober 2002, hvor tsjetsjenske geriljasoldater tok 850 sivile som gisler. I denne historien får vi også lære om den tsjetsjenske konflikten som går 400 år tilbake i tid. I denne sammenhengen dukker Tolstoj opp, og vi får senere høre om Dostojevskij og hans skjebne. Når en leser om hva disse to har gått gjennom, kan en skjønne at bøkene deres er dystre.

I kapitlet Mitt liv som helt, møter vi en soldat, som trodde han skulle bidra for landet sitt, men oppdaget raskt at livet som "helt", var noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Det er grusomt å lese om hvilken medfart uskyldige kvinner og barn får, men mange av soldatene, som tross alt går inn i krigen med åpne øyne, har det ikke så mye bedre. 

For en historie! Her møter vi mennesker som lever i en virkelighet vi knapt greier å forestille oss. Igort sine tegninger taler sitt eget sterke språk, mange av illustrasjonene borer seg inn i sjelen min, og flere ganger kjente jeg klumpen i halsen vokse. Dette er mørk og dyster lesning, det gjør vont langt inn i sjelen, men vi trenger å vite disse tingene, så det er bare til å stålsette seg og lese!

Forlag: Pax

Utgitt: 2023

Sider: 175

Oversatt av: Astrid Nordang

Kilde: Leseeksemplar

Hjemsøkelsen av Louise Erdrich

Hjemsøkelsen er en skarp og morsom spøkelseshistorie, og et svært relevant tidsbilde av det amerikanske samfunnet mellom november 2019 og 2020. Louise Erdrich har mange utgivelser bak seg siden debuten i 1984. Hun har aner fra Tyskland og Frankrike og etnisk bakgrunn fra amerikansk urbefolkning, noe denne romanen bærer tydelig preg av.

Forlaget om handlingen: 
En liten bokhandel i Minneapolis blir hjemsøkt av spøkelset Flora, som inntil nylig var butikkens mest irriterende kunde. Tookie har klart å få seg jobb i bokhandelen etter flere år bak murene, og må finne ut hvorfor Flora hjemsøker butikken. Samtidig prøver hun å forstå alt som skjer i løpet av dette året som blir hjemsøkt av sorg, forbløffelse, isolasjon og voldsomme demonstrasjoner. Spøkelseshistoriene er de drivende kreftene i denne frodige og rørende fortellingen fra en av USAs største nålevende forfattere. 

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 448
Oversatt av: Morten Hansen
Kilde: Leseeksemplar

Hovedpersonen Tookie har tilbrakt en tid i fengsel, og åpningsscenen i denne romanen forteller oss hva som brakte henne dit. Senere får hun jobb i en selvstendig bokhandel, som spesialiserer seg på litteratur som omhandler amerikansk urfolk. (Litt som Birchbark Books, som Erdrich selv driver.)

I boken møter vi et knippe fargerike mennesker, i deres hverdag. Handlingen spilles ut fra bokhandelen, hvor vi møter ivrige kunder, en ser ut til å kjøpe bok hver dag, og selvfølgelig også Flora, den mest irriterende kunden de hadde, som nå går igjen i rommene.

Tookie kaller Flora en dødsvegrer, en som er vanskelig å ha med å gjøre etter døden, så hun setter seg fore å hjelpe henne og finne fred. 

Samtidig som vi opplever gleder og sorger med gjengen i bokhandelen, kan en lese mellom linjene om amerikansk lovgivning, om straffeutmålinger som er helt hinsides, og og våpenbruken i landet. 

Mye av handlingen tar for seg selve skrivekunsten, etter å ha fulgt Floras kropp til kremasjonen, og hun må gå alene ut av omgivelsene, slik hun også forlot fengselet alene i sin tid, reflekterer hun:

                    Det hadde blitt slik at jeg kunne gjennomskue bøker - de små knepene, vendingene, anslaget på begynnelsen, den overhengende tyngden av en tragisk slutt, hvordan forfatteren på siste side kunne rykke bort teppet av sorg og bringe tilbake en yndlingsperson. For meg måtte teksten ha en viss mineraltetthet. Det måtte føles naturlig tilsiktet, ikke kynisk konstruert. Jeg begynte etter hvert å mislike manipulering. 

I blant får jeg lyst til å gråte når jeg oppdager både talent og misbrukt talent hos en forfatter.

Louise Erdrich skriver frem en stor kjærlighet til ord og litteratur. De litterære henvisningene er mange, noen ganger ramses det opp titler uten at denne ordflommen tilfører noe særlig.

Romanen føltes dessverre lang, den gikk løs på tålmodigheten min, og da vi godt uti boken kom til mars 2020, så fikk vi en stor dose korona-skildringer. Dette var sikkert ok da boken kom ut i 2021, men nå er i alle fall jeg ferdig med å lese hvordan utbruddet artet seg. Det artige er jo at det artet seg likt for alle, uansett hvor vi befant oss i verden.

Det jeg likte best i denne romanen var sekvensene hvor vi hører om Tookie og forholdet hennes til stedatteren og barnebarnet som kommer til. I disse scenene var det mye nerve og gode refleksjoner rundt det å få lov å være bestemor.  

Når en leser om urbefolkning kan det fremstår på mange måter. Jeg har nylig lest et par bøker om den norske urbefolkningen, og lytter nå til en om urbefolkningen på Grønland. I Louise Erdrichs historie er det den moderne amerikanske livsformen som skildres, på en ganske forfriskende måte. Etter å ha lest denne romanen, slår det meg at jeg egentlig vet veldig lite om denne kulturen.

Hvis du er i tvil om du vil lese boken,

ta gjerne en titt på omtalen på Beathes bibliotek ☺

Kino har plutselig blitt gøy - takket være Cinemateket

Søndag var jeg på min tredje film på Cinemateket i Bergen. Tidligere har jeg sett Thelma og Louise, (du husker vel den herlige filmen fra 70-tallet?) og The man who fell to earth med David Bowie i hovedrollen, (filmen som en kan skimte i DnS-musikalen Lazarus.) I helgen var det gemalen som inviterte, han hadde sett at stumfilmklassikeren Generalen fra 1926, med Buster Keaton i hovedrollen var på programmet. Det var jeg klar for!

Husk, filmen er uten farger og uten lyd. Her er ingen filmtriks eller animasjoner. Stuntene er til dels halsbrekkende, og skuespillerne utfører dem med livet som innsats. Den lille dialogen som finnes, vises som tekst midt på lerretet, men det er utrolig hva som kan formidles med ansiktsuttrykk og fakter.  Ansiktsuttrykk og fakter har Buster Keaton masser av, det er ikke rart at han ble så populær.

Joseph Frank, mer kjent som "Buster Keaton" (1895 - 1966) var en amerikansk stumfilmskuespiller, komiker og filmregissør. Han ble belønnet med en æres-Oscar og har hele fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. I 1999 ble Keaton kåret til tidenes 21. største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Handlingen i Generalen utspiller seg i 1862, under den amerikanske borgerkrigen. Lokomotivet «Generalen» er den store stoltheten til lokomotivfører Johnnie Gray (Buster Keaton). Til tross for at borgerkrigen skaper kaos i landet, frakter lokomotivet regelmessig passasjerer. Da lokomotivet en dag blir kapret for bruk i en sabotasjeaksjon, er Johnnies forlovede Annabelle (Marion Mack) om bord. Lokomotivføreren bestemmer seg for å redde det kjæreste han kjenner til: Annabelle og «Generalen».

Det satt en ekstra piff på forestillingen, at en ekte stumfilmpianist var med oss i lokalet. Jeg hadde sett for meg at musikken var lagt på filmen, men tenk der satt han, og spilte presis og på sekundet rett, til filmen som vistes. 

Jeg koste meg på kino denne søndags ettermiddagen. På Cinemateket er det stoler som kan legges bakover, god beinplass og små bord som en kan sette vinglasset på (!) En annen liten hemmelighet er at billettprisene ligger godt under det de gjør på den vanlige kinoen...

Alle de vakre hestene av Cormac McCarthy - en 1001 bok

I april skal vi i 1001-lesesirkelen leser "En forfatter fra Amerika". Mitt valg falt på Cormac McCarthy, fra Rohde Island, siden jeg elsket Veien, (både romanen og filmen) mens hans nyeste utgivelse Passasjeren, ikke falt i smak. Kanskje du så No country for old men på kino i 2007? En fornøyelig Coen filmatisering som vant fire Oscars, dette er også Cormac McCarthy ☺

Forlaget om handlingen: 
Alle de vakre hestene en roman hvor svært forskjellige tradisjoner møtes: 16-årige John Grady Coles historie rommer en kjærlighetsfortelling av nesten klassisk tilsnitt, det er en dannelsesroman og en western. Men fremfor alt minner den oss om hvor skjebnesvanger ungdomstiden er for retningen livet tar.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1992/på norsk 1993

Sider: 288

Kilde: Biblioteket

Alle de vakre hestene er den første boken i Grensetrilogien. Får du lyst å lese de to andre heter de: Over grensen og Byene på høysletten. Jeg fikk i alle fall lyst å fortsette å lese.

Når John Grady Cole mister sin far og dermed tilhørigheten til ranchen han har vokst opp på, legger han ut på en reise. Med seg har han kompisen Lacey Rawlins, de saler hestene og vender nesen mot Mexico. 

Åpningsscenene byr på nydelige skisser av landskapet de rir gjennom. Steinete høysletter hvor cyotene uler fra åsene, ruiner av gamle gårdshus og "vraket av en vindmølle som kneler mellom steinene."

De er ikke gamle karene, men underveis dukker det opp en annen kar, Jimmy Blevins som bare er tretten år gammel. Utstyrt med hest og revolver, henger han seg på de to andre, men de skjønner med en gang at det kan bety trøbbel, for selv om han nekter, så frykter de at hesten kan være stjålet.

Romanen er handlingsmettet til tusen, for det er litt av hvert de to/tre guttene kommer opp i. Hestene er den egentlige hovedpersonen her, for flottere skildringer av hester og deres vesen har jeg aldri lest. Om ikke McCarthy har førstehåndskjennskap til hesteoppdrett, så må han ha lest seg skikkelig opp.

Språkføringen bidro til å levendegjøre handlingen, og selve teksten spenner fra det urkomiske, til poesi på sitt aller vakreste. Som her, guttene har drukket på noe litt tvilsom sprit mens de red, nå har de gått av hestene og står og spyr:

                De gressende hestene krenget hodene i været. Det var ikke en lyd de hadde hørt før. I den grå skumringen ljomet brekningene som rop fra primitive vesener av en utdøende art sluppet løs i ødemarken. Noe ufullkomment og misdannet som lånte hus i tilværelsens hjerte. En trollsplint i selve nådens øye som en medusa i en høstlig dam.

Like før denne scenen finner de unge Blevins hest vandrende for seg selv: 

             Hvor ble det av ham?
            Hvem vet? Ligger vel bak her et sted tenker jeg. 
            De red tilbake, Rawlins med den rytterløse hesten etter grimen. Blevins satt midt på veien. Han hadde stadig hatten på. Hoho, sa han da han så dem. Jeg er full som en dupp.
            De holdt an hestene og så ned på ham. 
            Kan du ri eller hva? sa Rawlins.
            Driter en bjørn i skogen? Visst faen kan jeg ri. Jeg red jo da jeg falt av. 

Jeg er ikke spesielt glad i hester, ei heller cowboyhistorier, men denne romanen falt i smak. Mye flott dialog, fine naturskildringer, god nerve og ikke minst et levende språk hele veien, hva mer kan en ønske seg? 

Elskede Emilie av Myriam H. Bjerkli

Elskede Emilie er den sjette boken i serien om Håkon Haakonsen. Jeg har lest dem alle sammen, og er alltid like begeistret. Denne gangen ble det litt spesielt, for jeg hadde nettopp lest en annen bok med tematikken som blir belyst her. Boken kan gjerne leses uten å ha fulgt serien, for i denne skjer det ikke så mye i de personlige historiene til karakterene.

Forlaget om handlingen: 
En sensommerdag i Sandefjord bryter noen ungdommer seg inn i en container utenfor en matbutikk. Mens de ser etter mat de kan redde fra en unødig søppeldød, finner de et avhugget hode. Lokalavisene rapporterer sjokkert om hendelsen, men ingen er mer opprørt enn politioverbetjent Håkon Haakonsen: Han kjenner mannen. Frank Skår, enkemann og faren til Emilie Skår, en jente som fikk en tragisk fireårsdag da moren døde i en bilulykke. 

Når han nå skal overbringe nyheten om at hun har mistet faren også, oppdager de at den nå attenårige Emilie har forsvunnet. Da den dødssyke Dagny får vite om sønnens død, kan hun ikke fortelle noe om hvor verken Emilie, eller resten av Franks kropp, befinner seg.

I Elskede Emilie blir vi kjent med en familie som har vært gjennom mye. Lett sjokket over at han kjenner identiteten til den drepte, setter Håkon Haakonsen og kollegene på Sandefjord politistasjon i gang etterforskning.

Handlingen dreier seg stort sett om politiets arbeid, jobben med å sjekke mobilmaster, overvåkningskameraer, kontoutskrifter og bomringen går sin skjeve gang. De har ikke mange vitner å intervjue, men en gammel bestemor som er døden nær, bidrar med sitt.

Gjennom glimtene inn i Emilies dagbok, får vi vite bakgrunnen for det som har hendt, og det er ikke tvil om at alle løgnene denne familien har båret på, har fått fatale følger. 

Årets utgivelse fra Myriam H. Bjerkli er en slukebok av dimensjoner, denne var vanskelig å legge ned. Jeg ante, men konkluderte aldri på hvem som var ugjerningsmannen, men løsningen lå helt oppi dagen. Godt gjort tenker jeg i ettertid, å holde forbryteren skjult uten å måtte introdusere noe nytt mot slutten. 

Boken er lettlest og handlingen enkel å følge med på, noe som gjør at leseren kan fordype seg i krimgåten og la seg underholde. Nå er det ikke bare moro her, for tematikken som ligger og ulmer, som mørk filmmusikk i bakkant, holder leseren på pinebenken. 

Slutten ja, der fikk vi en fin cliffhanger, som vitner om at det kommer en ny bok i serien, jeg lener meg tilbake og ser frem til neste bok allerede.

Les gjerne Bokblogger og Henningbokhylle sine flotte omtaler av boken!

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2023

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Johannes` åpenbaring av Jonny Halberg

Jonny Halberg har gitt ut en rekke bøker siden novelledebuten i 1989. Johannes` åpenbaring er den ellevte romanen hans, og i tillegg har han vært medforfatter av to filmmanus. Den siste romanen, som kom ut i fjor er en fengslende beretning som tar mellommenneskelige forhold helt på kornet. 

Forlaget om handlingen: 
Tidligere standupkomiker Johannes Kaupang reiser tilbake til Skatøy for å begrave faren sin. Faren, en folkekjær lege, har hengt seg på sitt eget kontor. 

Johannes og faren har mange års uvennskap bak seg, og under forberedelsene til begravelsen dukker det opp brev som faren har skrevet om livet sitt på Skatøy. Johannes begynner å undersøke hva faren egentlig har drevet med, og hvem han var bak den ulastelige menneskevenn-fasaden. 

Han får etter hvert øye på en mann han ikke kjenner, og som er styrt av krefter han ikke vil vedkjenne seg. Samtidig nærmer bisettelsen seg. Johannes har et anstrengt forhold til både slekt og andre på øya, relasjoner som ikke blir enklere etter farens død.

Etter å ha knivet med faren, nær sagt hele livet, lærer Johannes ham å kjenne etter han er død. Rett etter faktisk, for det er i uken før begravelsen, når han blakk og nyskilt har reist hjem til sin mor på Skatøy, at han finner ut av hva som kan ha bidratt til at faren skapte dårlig stemning i oppveksten hans.

En forfyllet onkel og hans kone, kommer kjørende i bobilen sin, og slår seg til på tunet. Han har aldri hatt noe positivt å si til Johannes, og etter han gjorde seg morsom på farens bekostning på scenen, ble det verre.

Lokalsamfunnet på Skatøy er lite, menneskene lever tett på hverandre, og mange har minner om legen som nå er død, og Johannes blir litt overrasket over hvordan de nå i sorgens stund byr på seg selv. I begravelsen måter han igjen barndomsvenner og -uvenner, og han undrer seg over hvor forandret enkelte har blitt:

            Det smalt i inngangsdøren. Inn i lokalet kom en kvinne rundt de førti. Hun hadde på seg bomberjakke. Hedvig fikk øye på meg og vinket. Jeg gikk bort og ga henne en klem. 
            Hvem er det? sa hun og nikket mot pastoren.
            Jan Ragnvald Gjeipe. Han var med på hytteturen den gangen, sa jeg.
            Hun så nøyere på ham.
            Er han blitt pinsevenn? sa hun.
            Han er blitt pastor. Jeg aner ikke hvordan det gikk til, sa jeg.
            

Jeg koste meg med denne romanen. Den har sterke dialoger, og handlingsmettet til tusen. Karakterene er troverdige og måten Halberg har komponert romanen gjør at jeg frydet meg over hver ny vending som dukket opp. Den døde faren har en viktig rolle i historien, og er tydelig til stede med sin dagbok, og andre dokumenter som Johannes finner. 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022

Sider: 238

Kilde: Leseeksemplar

Dobbeltliv - dikt av Pedro Carmona-Alvarez

Hver gang jeg leser noe av Pedro Carmona-Alvarez får jeg lyst å lese alt det andre jeg har lest av ham på nytt. Tiden strekker ikke til, så det ender med at jeg gjør en "varetelling", stryker litt på bøkene jeg har i hyllen, og lover meg selv å ta en da capo. Pedro er bergenseren som er født i chile og oppvokst på Kolbotn, men som kom seg over fjellene og har gjort seg fortjent til hedersbetegnelsen "bergenser".

Forlaget om diktsamlingen: 
Dobbeltliv er en samling bustete dikt som feirer og besynger litteraturen, forvandlingen og forestillingsevnen. Her finnes brokete stemmeskifter og gjennomhullet språk, poetiske taler og skjulte spor der poeten krever å være fri fra sammenbindende identiteter, definisjoner og krav til stilistiske nivåer. 

Boken er full av glidende overganger, gjenstridig hukommelse, historie og arv. Boken var et bestillingsverk skrevet i anledning Møllebyen Litteraturfestival 2022 og er en åpen tolkning av temaet for festivalen, ‘det radikale håpet’

Forlag: H/O/F
Utgitt: 2022
Sider: 80
Kilde: Biblioteket

I tillegg til julekonsertene sammen med Frode Grytten Beatband, er det er romanene til Pedro Carmona-Alvarez jeg er mest fortrolig med, men jeg har også lest flere av diktsamlingene hans. Dobbeltliv ble lånt hjem fra biblioteket, men de første gangene jeg satt meg ned med boken, stengte tankesurret i hodet for passasjen inn i hjertet.

For han skriver med hjertet den godeste Pedro, med omtanke for verden, mennesker og dyr, den totale aksepten av hvordan vi tenker og lever forskjellig er en fin ledetråd, når en skal lese diktene hans.

Dobbeltliv består av 6 dikt, av forskjellig lengde. Allerede på første side trekker han gudene ned til oss mennesker, når diktet omhandler Persevs og Medusa. Den greske mytologien er med gjennom hele boken, og det er også fortellingen om Jesus. Hele tiden brukes disse mytene til å belyse enkeltmenneskers og hele folkegruppers skjebner.

FRA DET GJENNOMHULLEDES ENCYKLOPEDI handler om Marisol, den åtte år gamle jenta med blå kåpe. Diktet er faktisk "gjennomhullet", noe som gir leseren støtet til den gode rytmen. Et utdrag fra begynnelsen: 

men hva betyr inkvisisjon        mor    er vendt        mot solen        far        i utkanten
på gressplenen utenfor             mange familier                som har kommet
for å vise barna palasset            familier som vår            med barn
som meg            åtte år med fletter og lakksko            en italiensk dukke
i armene             de voksne kjøper ballonger            sukkerspinn            is
til døtrene som har sluttet å tisse på seg.

Den åtte år gamle jenta reflekterer rundt parallelliteter, om å sammenligne noe med noe annet. Hun fornemmer tiden og tolker det som skjer med sine barneøyne. - Det er vakkert, sårt men vakkert.

TAKK FOR PENGENE heter talen som følger etterpå. En tankevekker dette også, om litteratur i alle former. Her løftes stemningen da diktet er preget av humor mer enn smerte. Men vi vet jo hvilken penn som skriver, så alvoret trer frem etter hvert som vi hører om diktere og dikt.

så står hun der, poeten
og tenker på en vits hun en gang hørte
da Julius Cæsar ble stukket i med kniver 
nede på stortinget i Roma
og sto og sjangla før han deisa i bakken, så var de siste orda han sa

husk meg
som en salat

Som i det meste jeg leser av Pedro Carmona-Alvarez finner jeg referanser. Massevis av referanser både til musikk og litteratur, men også til politiske- og historiske hendelser. I diktet DET ER HER JEG BOR dukker de opp "alle sammen". Kaptein Nemo, Karl Lejon, Kafka og Kundera, også Bob Dylan da, han er alltid med når Pedro skriver eller synger.

I andre del av diktet skifter stemningen, og vi hører om forfattere som sitter i Paris og spiser croissanter mens kontinentet de alle er fra er full av diktatorer og despoter.

Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp denne diktsamlingen, at jeg forsto at det var jeg som ikke var mottakelig, da jeg de første gangene bladde opp i boken. Gleden over å starte dagen med denne diktsamlingen i tanker og hjerte er stor, det er ikke mange som så enkelt fletter sammen fornuft og følelser i det han skriver. Jeg avslutter med noen skikkelige tankevekkere, fra det siste diktet i boka, som kalles SPØRSMÅLENES BOK: (i boken finner du svar, ja eller nei på disse spørsmålene, jeg valgte å utelate disse her)

Er folk til å stole på?
Bør man drikke seg full før man vasker seg i ansiktet?
Er det bra at trær slipper å se ut som møbler?
Var Jesus like tung som alle andre for eselet han red på?
Kommer vi til å like det som kommer etter Amerika???

Jeg gleder meg til dette, det finnes ledige billetter ☺
https://www.kulturhusetibergen.no/program/moonpedro-and-the-sinking-ship-supp-separate-bed/

Tre år - intens spennende krim av svenske Anders Roslund

Da BokBloggBerit i oppsummeringen sin for februar, glimtet til med en sjelden sekser på terningen, ble jeg så nysgjerrig at jeg sporenstreks lånte boken på biblioteket. Jeg har ikke lest noe av Anders Roslund før, Tre år er bok nummer 10 i en serie jeg sannelig skal se litt nærmere på. På Berits blogg kan du lese omtalen hennes, og finne en oversikt over bøkene som er gitt ut på norsk. Takk Berit, for at du gjorde helgen min veldig spennende!

Fra bakpå boken: 
De var begge 4 år da de forsvant. Nå sørger man over dem på samme kirkegård. Ved hver sin grav. Men kistene til småjentene er tomme begge to. 

For å forstå hvordan de to jentenes historier henger sammen, må kriminalbetjent Ewert Grens og undercover-agent Piet Hoffmann besøke den mørkeste av alle mørke verdener og kjempe sin vanskeligste, farligste og motbydeligste kamp til dags dato.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 432

Oversatt av: Morten Hansen

Kilde: Lånt på biblioteket

For meg som ikke ante hva boken handlet om ble det et sjokk å se hva Berit hadde lokket meg til å lese. Tematikken åpenbarer seg ganske tidlig, men leseren får litt tid på å stålsette seg, for først blir vi litt kjent med  Ewert Grens. 

Kriminalbetjenten mistet sin gravide kone for mange år siden, men besøker graven hennes hyppig fremdeles. På en benk på kirkegården kommer han i snakk med en kvinne som også besøker en grav, en tom grav hvor hennes forsvunne datter skulle ha lagt.

Den temmelig tilårskomne betjenten oppfører seg litt surrete på jobb, i sin iver etter å blåse støv av kirkegårdskvinnens gamle sak, ender han opp med å bli suspendert. Fritiden bruker han godt, og det er her samarbeidet med Piet Hoffmann begynner. Infiltratøren må overtales, for etter å ha vært kriminell tidligere, er han nå en oppofrende trebarnspappa som elsker sin kone høyt. 

Ewert Grens greier å jobbe i det skjulte for politikollegene sine, og knytter til seg flere uformelle aktører. De avdekker etter hvert en internasjonal pedofiliring, og målsetningen deres er å finne de to svenske småjentene, og knuse denne. For at medlemmene av ringen skal få sin straff, og barna de misbruker skal slippe unna, er det viktig å gå frem på rett måte.

Piet Hoffmann, som var overbevist om at han hadde holdt kaoset, rådvillheten inni seg. Ekspert på å opptre blant mennesker som aldri lærte ham å kjenne. 
        Men Grens kjente ham.
        - Du? Piet?
        Hoffmann trakk på skuldrene.
        - Å spille kriminell - det er èn ting.
        Hvisket, uten å vite hvorfor.
        - Da er jeg sikker på hvordan jeg skal tenke. Hvordan andre tenker. Vet hvordan fare ser ut. Kan angripe, flykte. Men å spille... pedofil? Nei. Jeg kan ikke. Det funker ikke.

Tre år er hardkokt krim på sitt aller beste. Actionnivået er formidabelt, samtidig som gode personskildringer tilfører menneskelighet og varme. Her skildres den verste av alle forbrytelser, og til tider føltes kvalmen helt på ekte. Jeg holdt pusten, leste med boken på strak arm og innimellom med ett øye lukket, men jeg kom meg videre.

Boken er handlingsmettet til tusen, men dveler ikke lenge ved hver scene, derfor føltes de 432 sidene mye færre enn det de er. Skriveteknikk og oppbygning er helt etter mitt hjerte, og selv om jeg ikke har belegg for å uttale meg om det grundige arbeidet som skildres, så vil jeg påstå at historien er troverdig. 

Det jeg sitter igjen med etter denne formidable lesningen, er en forståelse for hvordan en pedofiliring kan være bygget opp, og hvordan ekstremt datakyndige mennesker som samarbeider kan greie å pulverisere nettverket. 

Rekkefølgen på serien: Udyret, Boks 21, Oppreisningen, Jenta under byen, Tre sekunder, To soldater, Tre minutter, Tre dager, Tre timer, Tre år

Ser du etter en slukebok til påskeferien så anbefaler jeg deg denne!

Mange løgner små av Monika Steinholm

Monika Steinholm debuterte i 2015 med Fuck verden, etter det har hun skrevet flere alvorlige romaner  for ungdom, så også fjorårets psykologiske thriller Ikke la de døde komme hit. Årets utgivelse er en krim for voksne, med en historie som vil holde de fleste lesere på pinebenken.

Forlaget om handlingen:
Under en vinterstorm for fem år siden forsvant en kvinne sporløst ute i havgapet. Ett år senere ble hun erklært død. Hva skjedde egentlig med Linnéa?

Oslojenta Ingrid ser frem til ferie under nordlyset med kjæresten Robert, men allerede på ferga over fra fastlandet, blir det tydelig at ikke alle er glade for besøket. 

Bygdas frisør, Sunniva, kjenner det gamle sinnet blusse opp da hun ser Ingrid for første gang. Hvorfor må hun komme og rippe opp i alt? 

Og Trude, som håpet hun hadde sluppet unna trusselen for fem år siden, og så dukker Robert opp med en som kunne vært dobbeltgjengeren til Linnéa. Hvorfor kan hun ikke bare få være i fred?

Den eneste som gleder seg, er Roberts mor. Endelig er sønnen tilbake, og kanskje kan hun få ham til å bli for godt denne gangen? Hadde bare ikke denne Ingrid vært så lik den fæle svigerdatteren. Det kan umulig være tilfeldig at en gravejournalist fra hovedstaden dukker opp kort tid etter, for å skrive om «Linnéa-saken» …

Vi befinner oss i en øde bygd, på en øy langt nord i landet. Her bor befolkningen tett på naturen og været spiller en stor rolle i hverdagen deres. For et utrent øye ser bygda ut som et idyllisk sted, men under bygderomantikkens slør ulmer det.

Johanna er en journalist fra Aftenposten, som er utsendt fra Oslo for å tilbringe noen uker i bygda, og skrive om den gamle Linnèa-saken. Hun visste ikke hvilket scoop hun kom til å gjøre, da enkemannen etter Linnèa akkurat nå tenker seg hjem til jul, for å presentere sin nye kjæreste for foreldrene.

Historien tar oss med tilbake i tid, til da Robert vokste opp, sammen med flere av karakterene vi møter nå. Hendelser fra denne tiden gir oss et bilde på hvorfor store deler av persongalleriet har blitt som de har blitt. For det er en artig forsamling vi møter her, på godt og vont.

                        Nede i stua blir hun stående og se på brudebildet av Robert og Linnèa. Sinnet starter i magen og brer seg lynraskt til resten av kroppen, men dette ubehaget er ikke Ingrids feil. Det er den forbannede journalisten som graver i gammelt grums. Marry trodde hun kunne glemme det Linnèa gjorde rett før hun forsvant, konsentrere seg om det positive, men nå plager det henne hvert våkne minutt.

I dette lille lokalsamfunnet møter vi en god del mennesker som har sine svin på skogen. Gjennom besøk, både i Sunnivas frisør, på hennes manns treningssenter og på omsorgssenteret, får leseren en fin oversikt, og mulighet til å bli kjent med det skumle bygdedyret, som vi litt mer urbane bare har lest om.

Mange løgner små er godt bygget opp, og absolutt spennende, men et par tilfeldigheter, var litt for tilfeldig, og noen scener var lite troverdig, i mine øyne. Monika Steinholm skriver i alle bøkene sine, omsorgsfullt om de svake i samfunnet, det gjør hun også i denne kriminalromanen. 

Forlag: Vigmostad Bjørke

Utgitt: 2023

Sider: 360

Kilde: Leseeksemplar

Firdaws - en kvinne på nullpunktet av Nawal El Saadawi

Tolv bøker fra boken 1001 bøker du må lese før du dør, skal leses i år, og dette er en av dem. 1001-lesesirkelen har en kategori i hver måned, og denne boken har jeg plassert i mai, hvor kategorien er "wild card" - les hva du vil fra listen. Ebokhyllami hadde en omtale av boken som fikk meg til å rydde plass for den, noe jeg ikke angret på.

Fra bakpå boken: 
Dette er historien om en fattig arabisk bondepikes katastrofale møte med islams mannsverden. For Firdaws er et bare en vei: hun giftes bort til en velstående, gammel og gjerrig mann, som ser det som naturlig at kvinnen tuktes til underkastelse. En dag får Firdaws nok. Sterkt mishandlet forlater hun huset, og tvinges til å prostituere seg. 

Prostitusjon gir henne egenverd fordi hun ikke lenger er noens eiendom, og økonomisk uavhengighet slik at hun ikke behøver å innordne seg en manns makt. Men en kvinne kan ikke ustraffet sette seg utenfor det patriarkalske samfunns lover og regler.

Forlag: Tiden (utgått)
Utgitt: 1975/på norsk 1984
Sider: 151
Kilde: Biblioteket

Nawal El Saadawi var lege og opposisjonell aktivist. Hun giftet seg tre ganger, og gjennom hele livet kjempet hun for kvinners rettigheter. Etter å ha lest denne boken, måtte jeg google litt, og sannelig fikk hun et langt og innholdsrikt liv. Hun døde for to år siden, 89 år gammel. 

I forordet til romanen forteller forfatteren at hun skrev denne boken etter å ha møtt en kvinne i El Qanaterfengselet. Dit reiste hun for å observere karaktertrekk hos kvinnelige forbrytere, noe som absolutt er en interessant innfallsvinkel for en (annen) roman.

Boken er delt i tre, del to er den lengste, og her forteller denne kvinnen fortelleren møtte, sin historie. Det livet hun ble tvunget til å leve er hjerteskjærende, vi vet at kvinnesynet mange steder er helt på tryne, men det er først når en leser en historie som denne, at en skjønner hvor ekskluderende det kan føles å ikke ha en egen vilje.

Og du må ikke tro at de kvinnene som jobber på kontor har det bedre enn en prostituert! Forfatteren gir fine bilder på hvordan kvinner berøves sin frihet midt i det tilsynelatende frie samfunnet de lever i.

Firdaws er en lettlest bok, mitt eksemplar har tykke ark med store fonter, så lesingen gikk fort unna. Historien er fengslende, og så er det opp til leseren, å vurdere om hun skildrer virkeligheten sånn som den var, eller om hun legger til litt. Boken gjorde inntrykk på meg, så jeg støtter Mariannes anbefaling om at dette er en historie å få med seg☺

Les gjerne ebokhyllami og Bokmerker sine fine omtaler av boken!

Babetta av Nina Wähä

Det var sommeren 2020 jeg lyttet meg gjennom Nina Wähäs forrige roman Testamente. Jeg likte boken godt, og ble begeistret da jeg så at hun er ute med en ny. Boken kalles "et saftig svensk kammerspill" og er et psykologisk drama som hyller filmkunsten. 

Forlaget om handlingen:
Da Lou inviterer Katja til å tilbringe sommeren i det solfylte franske slottet hun deler med en eldre fransk filmlegende, griper Katja sjansen. Hun og Lou har vært bestevenner siden de møttes på dramalinjen på videregående, men i løpet av de siste femten årene har livet deres tatt forskjellige retninger. Katja jobber på en økologisk kafé, mens Lou har blitt filmstjerne etter suksessen med storfilmen «Babetta».

Selv om Lous verden fremstår mer som fantasi enn virkelighet, finner de to likevel tilbake til hverandre og den verdenen hvor de deler alt, nesten som to søstre. Eller som to sider av samme speil? Men det blir fort klart at ikke alt er slik det ser ut, og den ene foruroligende hendelsen avløser den andre. Sannhet blir stadig vanskeligere å skille fra løgn.

Vennskapet til de to kvinnene skildres så og si i etterpåklokskapens lys. Samtidig som leseren blir kjent med livet deres i nåtid, hører vi minst like mye om hvordan oppveksten deres var. 

Filmen som gjorde Lou til filmstjerne hører vi også om, ikke så mye tilblivelsen, men selve handlingen. 

Selv om Katja har ferie og Lou ikke spiller inn film, men jobber med diverse utseendeforbedrende tiltak, så beskrives filmmiljøet litt mellom linjene. 

Mot slutten spisses tematikken så den favner metoo, rasisme, kjønns- og aldersdiskriminering. Det skjer fort, nesten i en eneste setning og alt på en gang. Jeg tenkte "endelig", substansen jeg har ventet på gjennom hele boken. En liten smakebit fra da Katja etter mye overveielse klippet av seg det lange håret sitt:

                            Da jeg gikk ut fra frisøren og kjente alle blikkene som plutselig ike var rettet mot meg, var det som om hjertet holdt på å eksplodere i brystet på meg. Skulle livet være på denne måten fra nå av? Skulle jeg være fri? Fri fra blikk, eller fri fra redsel når jeg var på vei hjem sent på natta, fri fra fordømmelsen og uttalelsene fra alle rundt meg, alt fra fremmede menn på buss og T-bane til hyggelige damer i trappeoppgangen, bare fri, som usynlig?

Det er Katja som er fortelleren i denne historien, og det er hun som har vært "den tapende part" i forholdet deres, hvis en kan kalle det det. Det ligger ingen dramatikk her (dessverre) for Katja har for lengst avfunnet seg med tingenes tilstand. 

Jeg er ikke spesielt opptatt av "the rich and the famous", så jeg klarte ikke å engasjere meg så veldig. Siden venninneforholdet også utspilte seg uten særlig dramatikk, både i nåtid og i ungdommen, så beit liksom ikke historien fra seg. Men, slutten den tok grundig igjen, for her får vi velge slutt, en liten krimgåte, og to overraskende løsninger på den - gled deg!

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Pax

Utgitt: 2023

Sider: 297

Oversatt av: Trude Marstein

Kilde: PDF fra forlaget