Bånd av Domenico Starnone

Domenica Starnone = Elena Ferrante?? Ikke vet jeg, men i denne romanen er vi tilbake i Napoli i en historie fortalt på den samme neddempede måten som Napoli-kvartetten. At Bånd falt i smak hos meg, er det ikke tvil om, så jeg gleder meg til lenger ut på året, når hans andre bok på norsk Spøk, er å få tak i.

Forlaget om boken:
Bånd er en liten, ubehagelig og veldig god roman om gammelt grums. Et psykologisk portrett av en dysfunksjonell familie.

Som så mange ekteskap har Vanda og Aldos vært gjenstand for krangler, slitasje og rutinenes nedbrytende kraft. Likevel har det overlevd. Eller det virker sånn. Bruddet i ekteskapet deres ligger langt tilbake i tid, men hvis man ser nærmere etter, er sprekkene og manglene åpenbare. Det er som en skjør vase som kan gå i stykker ved den minste berøring. Eller har det kanskje allerede gått i knas uten at noen vil innrømme det.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 172

Kilde: Leseeks

Bånd består av tre deler, hvor vi foretar et temmelig stort hopp i synsvinkel og årstall mellom hver bok. Aller først  er vi i 1974, paret Vanda og Aldos har vært gift i 12 år, de har to barn, Anna på 5 og Sandro på 9. Aldos er forlengst kastet ut av deres hjem, og bor i Roma med sin elskerinne Lidia. Historien får vi gjennom brev som Vanda skriver til Aldos, og vendepunktet er at Aldos vil flytte hjem igjen.

Når det så hoppes fremover er Vanda og Aldo i syttiårene. De er sammen igjen, og synes å ha vært det en tid. Når de kommer hjem fra ferie er leiligheten deres ramponert og katten er sporløst forsvunnet. Aldo bruker tid på å gå gjennom tingene, ikke så mye for å bidra til ryddingen, men for å forsøke å spore opp et knippe nakenbilder han har hatt gjemt vekk, og som nå synes å være det eneste, bortsett fra katten, som er tatt fra leiligheten.

I den avsluttende delen av boken er det de to barna vi følger. De er begge i slutten av førtiårene, og er preget av sin oppvekst og voksenliv, sammen med foreldre som har vært alt annet enn kjærlig og inkluderende. Tidsmessig befinner vi oss nå bare en uke før den forrige delen, og vi får avklart hendelser vi allerede har hørt om. Boken avrundes på en fin måte, som kan oppleves både konkluderende og "litt" åpen.

Domenico Starnone har et vakkert språk, en skulle tro jeg hadde lest boken på italiensk, jeg greide i alle fall å suge til meg atmosfæren fra bydelsleiligheten deres, av varme, lukter og stemninger. Han har noen flotte setninger som: "man må gi følelsene grammatikk og syntaks" eller "å sperre barna inne i sin egen påtrengende logikk".

Liker du den napolitanske stemningen, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Bånd ☺

Beathes bibliotek har også en flott omtale av boken!