Tyskland, 1930-tallet. Ved bredden av en innsjø utenfor Berlin bygger en arkitekt et sommerhus til sin unge hustru. Huset har forseggjorte detaljer: fargede glassvinduer, en jernfugl smidd på balkongrekkverket, en skjult dør i kleskottet på soveværelset. Huset er omringet av en frodig hage og er tenkt som et sted for rekreasjon og hvile. Det henger imidlertid mørke skygger over landskapet og menneskene som skal komme til å bo der: en ung kvinne har druknet seg i innsjøen, de jødiske naboene forsvinner én etter én, Den røde armé raserer huset og hagen, en kvinne gjemmer seg i kleskottet i krigens kaotiske siste dager, en ung østtysk student forsøker å svømme til frihet i vest, et ektepar returnerer fra brutalt eksil i Sibir. Sommerhuset står støtt gjennom alle omveltninger og skiftende eierskap - til det ikke lenger gjør det.
Romanen åpner som en lystig og sanselig skildring av gode år hvor det avholdes familiefester, det bygges hus, det elskes og alle er lykkelige. Teksten er poetisk i den forstand at alvoret holdes skjult bak litt oppkonstruerte setninger og hyppige gjentakelser (i god Jon Fosse stil).
Historien har en fortellerstemme, og som romanens røde tråd, hører vi om arbeidet til den tause gartneren, som holder til i hagen til den koselige sommerboligen. Selv om det etterhvert er rystende å høre om deportasjonen av Doris og de andre, er det også grusomt å høre om russerne, når de inntar eiendommen og tilintetgjør hagen, ved å slippe 200 hester løs på beite.
Ikke vær så vill, pleide faren å si når hun skled over parketten, tvers gjennom rommet, og her har hun blitt en vill unge, men nå betyr vill: ikke gå i stedet for en annen, ikke stikke hodet frem og la seg telle, spille død heller enn å melde seg for å dø, ha vilje til å overleve uten drikke, uten mat.
Aldri i livet har hun vært villere enn i dette bitte lille kottet der hun ikke snakker, ikke synger, ikke kan reise seg, og støter borti veggen med knærne når hun sitter. Hun, Doris, datter av Ernst og Elisabeth tolv år gammel født i Guben, er en vill unge, en døv og blind gamling som knapt kan røre på lemmene mer.
Den sovjetiske hæren som gikk fra å forsvare seg, til å invadere Tyskland, skildres gjennom observasjoner sett fra en enkelt sovjetsoldats øyne. Dette grepet gjør romanen til sterk lesning, og gir de mange umenneskelige handlingene en form for mening.
Framferden til den fryktede koloradobillen, blir et bilde på soldatenes fremrykking, et eksempel på den gode bruken av metaforer som preger romanen. Mot slutten av historien forsvinner gartneren, sommerboligen blir jevnet med jorden, verdisakene som ble gravd ned før krigen, blir funnet og gravd opp igjen, og frukttrærne som fikk sine røtter satt dypt i 80 cm store hull, møter sin død i form av mugg, og sånn avsluttes historien om et idyllisk hus som overlevde alle sine eiere og brukere.
For en skjønn liten roman Jenny Erpenbeck skrev i begynnelsen av sitt forfatterskap. En merker at hun har god kjennskap til DDR-tiden, selv om utryddingen av jødene belyses på en litt annerledes måte enn det jeg er vant med.
Historien er mørk og slutter i klar moll-stemning, min oppmerksomhet varierte fra intenst fengslet til heller laber, men den originale hovedpersonen gjorde dette til en roman utenom det vanlige.
Fortsatt god pinse dere!
