torsdag 28. februar 2019

Don Quijote av Miguel de Cervantes

Etter å ha hørt flere nålevende forfattere nevne Don Quijote som en klassiker man må få med seg, var det ingen vei utenom. Siden boken som blir kalt "den første moderne europeiske roman" er en murstein av en bok, med et språk i den gammeldagse enden av skalaen, valgte jeg ARK appen sin lydbokversjon, noe jeg ikke angret på, for Duc Mai-The leser forbilledlig.

Forlaget om handlingen:
Don Quijote er en fattig spansk landadelsmann ved navn Quijad. Han forleser seg på sin tids populære ridderromaner i en slik grad at han fullstendig mister evnen til å skille mellom diktning og virkelighet. Han bestemmer seg for å bli ridder og tar navnet Don Quijote de la Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han velger en av landsbyens bønder, Sancho Panza, til sin væpner.
Sammen drar de ut for å bekjempe verdens ondskap og verne om de svake og ikke minst om de skjønne kvinner, slik en sann ridder skal. På sitt gebrekkelig øk Rosinante drar don Quijote fryktesløst i kamp mot alle farer. Han ser kjemper i stedet for vindmøller, slott i stedet for kroer og hærer i stedet for saueflokker. Etter mange prøvelser både for den forvirrede ridder - og ikke minst for hans arme væpner - må don Quijote se virkeligheten i øynene og forlate illusjonenes verden.

Don Quijote kom ut første gang i 1605 og 1615. Til tross for at han så vidt levde samtidig med Shakespeare, er skrivemåten deres veldig forskjellig. Cervantes` geniale sammensmeltingen av absurd komikk, sosial og litterær satire og dyp psykologisk innsikt er noe helt for seg selv, og sies å ha inspirert forfattere som Dostojevskij, Gustave Flaubert, Salman Rushdie og John Irving.

Det er en fryd å lese om den eksentriske godseieren som rett og slett forleser seg på ridderromaner, og rir ut i verden for å bli en ridder selv. Han har en fantasi av en annen verden, eller en evne til å se for seg det han aller helst vil se, dette til Sancho Panzas store fortvilelse, for mangelen på virkelighetssans får dem opp i den ene uheldige situasjonen etter den andre.

Grunnen til at drømmeren Don Quijote rir rundt og vil redde uskyldige jomfruer fra fare, er at han vil opparbeide seg et rykte som gjør at han kan fri til Dulcinea, som han har lagt sin elsk på.

Den første delen av denne boken gjør på en satirisk måte narr av ridderromanene som var populære på denne tiden. Vi får høre om det ene eventyret etter det andre, noe som for en utålmodig leser som meg, ble litt langdrygt.

I den andre delen er det gått noen år, og Don Quijote har blitt kjent. Han kommer mer og mer ut av sin uvirkelige tankegang, og samtidig som han begynner å se verden som den er, mister han også sin glade og muntre personlighet. Historien hvor 12 uheldige kammerpiker kommer i problemer, minner meg sterkt om myten om Penelope og Ulyssevs som jeg nettopp har lest, og flere ganger kunne jeg fornemme hvor forfattere av i dag, har blitt inspirert.

"Vi må vokte oss for å lese for mange bøker" er det proklamerte budskapet i romanen, men det er hovedpersonens måte å være på som rører noe ved oss. Motet og kraften Don Quijote har i sin personlighet, er for stor for utfordringene han tar på seg. Med sin væremåte synliggjør han behovet for omsorg i verden, og viser leseren at et menneske skaper seg selv, ved måten det lever på.

Miguel de Cervantes sin fornøyelige roman var den første av sitt slag, og Don Quijote står fremdeles som den mest betydelige romanen fra en spansk forfatter. Til tross for at dette er en underholdende roman, så kan en mellom linjene, får en øye på mye menneskekjærlighet og tapperhet hos den forvirrede og lutfattige mannen som så sårt ønsker å være en vandrende ridder.

Duc Mai-The leste som sagt forbilledlig. Han har forskjellige stemmer for de to hovedkarakterene, Sancho Panza er litt nasal, mens Don Quijotes stemme en tanke høyverdig. I tillegg hører vi fortellerstemmen, og denne måten å løse utfordringen med mye dialog, klang flott i mine ører.

Har du lyst å lese en klassiker fra 1001 boken, så velg deg gjerne Don Quijote!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1605 og 1615/på norsk første gang 1918
Spilletid: 40 timer!
Kilde: ARK appen - kjøpt selv

12 kommentarer:

  1. Måtte bare lese hva du mente om denne, selv om jeg skal lese den i nærmeste fremtid. Ble ikke avskrekket, heldigvis. Det blir nok sommeren tenker jeg, siden boka er såpass tykk.
    Jeg foretrekker papir, da.. 40 timer lyd? Det er jo litt over en hel arbeidsuke. Wow!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var litt av en håndfull å komme seg gjennom denne, begynte i romjulen og har lyttet temmelig ofte :) Gled deg, spent på å høre hva du synes.

      Slett
    2. Det kan jeg tenke meg. Den virker litt morsom da, men kanskje periodevis langdryg?

      Slett
  2. Denne las eg for fleire år sidan, i 1001-lesingas spede begynnelse. Eg valgte papirboka, og med din hyllest av Duc Mai-The sin opplesing fekk eg nesten lyst til å høyre den igjen. Men bare nesten ;-)

    Dette er ditt bidrag for februar i lesesirkelen?

    SvarSlett
    Svar
    1. Å ja, det glemte jeg å nevne i omtalen, dette er mitt bidrag for februar :) Heretter holder jeg utkikk etter bøker lest av Duc Mai-The, han er virkelig en av de beste!

      Slett
    2. Eg trur eg har vore borti han som innleser, og han er veldig god. Då noterer eg at du har lest ferdig :-)

      Slett
    3. Det har jeg også. Deler av 1Q84 av Murakami. Veldig bra.

      Slett
  3. Don Quiote er faktisk hysterisk morsom! Jeg leste den mens vi var på ferie i Spania og jeg lo høyt og lenge mange ganger. Vi reiste også litt rundt i sporene til Don Quiote og så både vindmøllene og det mulige hjemmet til Dulcinea. Så kjemt at du har lest og likt boka. Den fortjener å bli lest av mange!

    SvarSlett
    Svar
    1. Å ja, jeg lo flere ganger jeg også, men brukte litt tid på å skjønne at det var morsomt (og ikke bare dumt) Etterhvert ble det mange utgaver av samme vitsen, så latteren la seg, men artig og original vil jeg heller kalle den :) hilsen hun som har erklært at hun ikke eier humoristisk sans.

      Slett
  4. Denne har man bare hørt om som "Det er å sloss mot vindmøllene" den har jeg virkelig fått lyst til å høre.
    Jeg liker langggggge lydbøker og har vært syk den siste uka og da har jeg kost meg liggende på sofaen med med Kim Leine "Avgrunnen" på over 22t. Omtalen kommer etterhvert, den var heftig!

    SvarSlett
  5. Jeg har hatt boken stående i bokhyllen noen år, men av en eller annen grunn har jeg ikke tatt den frem. Derfor: takk for omtalen! Den ga meg inspirasjon til å i alle fall TENKE på å starte lesingen av den :))

    SvarSlett
  6. Hehe til Birthe - der befinner jeg meg også. Jeg har hatt boka liggende på Kindle i evigheter, men har ikke kvinnet meg opp til å lese den ennå. Lydbok, sier du? Ja der sa du noe...

    SvarSlett