Det gamle barnet av Jenny Erpenbeck

Når en har lest og likt en forfatter gjennom mange år, er det litt skummelt å skulle gå 26 år tilbake i tid, å lese debuten. Mitt første møte med Jenny Erpenbeck var i Går, gikk, har gått, året etter kom Alle dagers ende på norsk, så kom også Hjemsøkelse ut på norsk, en bok som var skrevet før de to andre. Den siste boken jeg har lest av henne var Kairos, før jeg nå frydet meg over at Det gamle barnet, som er Erpenbecks kritikerroste debutroman, også har kommet ut på norsk.

Forlaget om handlingen:
En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. 

Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer.

Den er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, om omskiftelige samfunn og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

Etter å ha blitt funnet av politiet og fraktet til et barnehjem, får hun utdelt klær og anvist en seng på et firemannsrom. 

Barnet får aldri noe navn, noe bare et fåtall i persongalleriet blir utstyrt med. Det er en kald og fiendtlig atmosfære som oser fra denne romanen, bildet på coveret gjorde meg litt urolig, og det ble ikke bedre da jeg begynte å lese historien.

Årstall eller stedsanvisninger følger heller ikke med historien, men på et tidspunkt nevnes en bombing, så kanskje andre verdenskrig? Måten barna på hjemmet blir behandlet av de voksne på, kan bekrefte mine antakelser om tid, for både lærere og personalet på hjemmet er avmålt og kravstor overfor barna. 

Jenta er 14 år gammel og storvokst. Hun har en uttrykksløs fremtoning og blir fort stemplet som dum. Det kommer hun til å leve opp til, for hun har ingen ambisjoner for seg selv, er ikke lat eller vrang, men vil ikke videre. Hun dukker nakken og lar være å svare når noen snakker til henne, og etter kort tid sier hun bare takk, ja og nei.

Det sier seg selv at hun blir en de andre barna kan plage, og de gjør mer enn å plage henne, for i flere scener er de skikkelig voldelige. Hun tar ikke igjen, hun sladrer ikke, og etter hvert skjønner de at de kan bruke henne. 

De utnytter godtroenheten hennes, hun blir plassert utenfor et bøttekott og skal banke på hvis det kommer en voksen. Når hun får stappet en bunke sedler i neven, putter hun dem i lommen under snotteduken, og leverer dem fint tilbake når hun blir bedt om det. 

Barna som har mobbet henne fordi hun er stum, spurt henne om hun er fra en annen planet og lignende, begynner å stole på henne. Mobbingen avtar, og hun får kjenne en hånd på ryggen, litt støtte og forståelse, men det er ikke sikkert at dette er til det beste for henne.

Romanen har hele handlingen sin innenfor barnehjemmets murer, og gjennomgående handler det om hvordan jenta forsøker å gjøre seg mest mulig usynlig for alle de andre. Historien er skrevet i tredjeperson, altså er det en som forteller om denne jenta, og noen få setninger fra et "jeg" dukker opp.

Historien handler egentlig ikke om hun som er hovedpersonen, men skildrer på glimrende vis hva møter med andre mennesker gjør med våre egne tanker og følelser. Læreren undrer seg over hva det er i barnet som vekker følelser i ham; hennes dumskap oppfatter han som sjikane, han blir nervøs og føler en irritasjon, som han igjen må kontrollere. Dette fører videre til, at han føler tvil om sitt eget yrkesvalg.

Det gamle barnet er en kort roman, satt innenfor en stram ramme. Originalt skrevet, briljant på sitt vis, sentimental og hjerteskjærende. Jeg så hele tiden frem til å få vite hvem jenta er, hvor hun kommer fra etc. så det er ikke tvil om at handlingen engasjerte. 

Siden jeg allerede har lest bøkene som Jenny Erpenbeck skrev etter denne, vil jeg påstå at hun har hatt en tydelig utvikling, men så er da denne romanen kort og noe helt annet enn de andre romanene.

Har du fulgt forfatterskapet til Erpenbeck må du få med deg denne ⚃

Beathes Bibliotek har skrevet litt om boken her!

Forlag: Oktober

Utgitt: 1999/på norsk 2025

Sider: 104

Oversatt av: Ute Neumann

Kilde: PDF fra forlaget

Gittersee av Charlotte Gneuss

Charlotte Gneuss er en ung forfatter det er verdt å få øynene opp for. Hun debuterte med Gittersee i 2023, men hadde allerede publisert tekster i forskjellige publikasjoner i hjemlandet. Har du ikke lest så mye om Stasi-tiden, er Gittersee en fin anledning til å lære litt om leveforholdene i Øst-Tyskland på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Året er 1976 i Øst-Tyskland. I drabantbyen Gittersee utenfor Dresden bor 16 år gamle Karin. Hun tar seg av lillesøsteren og hjelper den småhissige bestemoren med husarbeidet. Karins far prøver å holde liv i Škodaen og ellers holde familielivet gående, mens moren ønsker seg et helt annet liv. 

I Karins omgangskrets er det kun bestevenninnen Marie som har planer for framtida. Hun drømmer om å være den første kvinnen på månen. Kjæresten Paul, som Karin er stormforelsket i, jobber i gruvene og har et håp om å bli kunstner. 

Da Paul reiser bort en helg og ikke kommer tilbake, tropper to politibetjenter opp hjemme hos Karin og spør henne hva hun vet om forsvinningen. 

Med ett snus verden slik hun kjenner den, på hodet, og i den kaotiske situasjonen som oppstår, søker hun trøst hos den attraktive politimannen Wickwaltz.  

Når kjæresten Paul gjør sitt forsvinningsnummer blir Karin anklaget for medvirkning til republikkflukt. Wickwaltz som er stasi-representanten som følger henne opp, slipper ikke taket i Karin, men dukker opp på de mest beleilige tidspunkt, i hverdagen hennes. Han kjører henne hjem fra fest, og sakte men sikkert styrker han Karins tillit til ham, og til systemet.

I tillegg til Wickwaltz` forfølging av Karin, er handlingen satt sammen av minner fra hennes samtaler med Paul, glimt fra hennes familieliv, fra forholdet til venninnen Maria og skolesituasjonen deres. Det er ikke tvil om at de blir hjernevasket på skolen, de starter dagen med Freie Deutsche Jugend-hilsen og blir opplært til at kapitalismen er den store fienden. 

Foreldrene fortier ting fra fortiden sin, det er vaktmesteren som nevner farfaren for Karin, og kaller ham en desertør. Far vil ikke snakke om det, og det viser seg at også Maries far hoppet av til Vest Tyskland, noe familien alltid har holdt hemmelig.

Mye av fritiden til jentene går med til å gjøre samfunnsnyttige oppgaver. Hele dager går med til fellesarbeid som å luke ugress på de store åkrene eller rydde søppel. Noen vitser de fortalte hverandre mens de luket:

Var Adam og Eva de første sosialistene? - I prinsippet ja, de hadde ingen leilighet, ingen klær, ingen bil og ingenting annet heller, men de trodde de var i paradis.

Blir man virkelig buret inne i ti år hvis man sier at Stalin var en idiot? - I prinsippet ja, når alt kommer til alt, er jo det en statshemmelighet. 

Hva er kaos? - Spørsmål fra landbruket besvares ikke.

Morsomhetene er til å fnise av, men når en tenker på hvilket samfunn de levde i, så er det egentlig ikke så morsomt. Her måtte de ha plettfritt "rulleblad" for å få muligheten til å ta artium, et privilegium som den flinke eleven Marie mister. Når hun skal fortelle Karin dette, er hun så redd for å bli overvåket, at hun løper inn og skrur musikken på fullt, for i dette landet har veggene ører.

Charlotte Gneuss bruker et helt spesielt språk i denne romanen. Hadde hun skrevet ut alle setningene hadde boken blitt en del lengre, men det funker. Her er bare det nødvendige med, den selvsagte fortsettelsen av setningen uteblir.

Jeg har tatt med en del av handlingen her, men det er flere interessante aspekter som blir forfulgt gjennom denne historien. Gittersee har en autentisitet som gjorde at jeg levde meg godt inn i denne historien, som fengslet meg fra første til siste side. Den er usentimental og språklig sterk med god utvikling i teksten.

Det er en imponerende debutroman jeg har lest denne helgen

som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 240

Oversatt av: Merete Franz

Kilde: Lånt på Bookbites

Ådnabu - den eneste dagsturhytten i Bergen Kommune

Den vellykkede debuten forrige helg, da vi tok turen til Osterøy og Brakabu for å gå opp til dagsturhytten som ligger på Erstadfjellet, ga mersmak. 

På selveste kvinnedagen fant vi frem til den eneste dagsturhytten i Bergen Kommune, og den måtte vi til Arna for å finne.

På et lite platå nedenfor toppen av Skåldalsnipa ligger hytten som en lett kommer seg til hvis en følger den merkede løypen fra Ådnanipa Skule. Merk at parkeringen bare er tilgjengelig når skolen er stengt! Turen oppover går først på vei, og når en kommer opp til Opptveitvegen finner en lett innsteget til fjellet.   

Estimert tid opp er 45 minutter, og i likhet med på Brakabu er man "plutselig" oppe. Hytten sto der ensom og ventet på oss, vi gikk inn og fikk på oss gode varme raggsokker som er til låns. Mens vi ventet på at kaffevannet skulle koke, koste vi oss med å se på bøkene i hyllen. Jeg fant noen favoritter jeg ikke har sett på lenge, og ble rent nostalgisk.

Igjen kom vi til en ren og ryddig hytte, her lå det en stor sekk ved klar, hvis en ville fyre opp, og sittebenkene var dekket med deilige saueskinn. Siden det ikke var regn ute, var ikke hytten dugget ned, sånn som den på Osterøy var, det var kjekt. 

Alle hyttene ligger på fine steder i naturen. Noen av hyttene har godt tilrettelagt tilkomst, som betyr at vogn eller rullestol har mulighet til til å komme seg frem. Ikke tro at disse hyttene bare er for drevne friluftsfolk, dette er et lavterskeltilbud som de aller fleste kan komme seg til.

Alle hyttene har et godt utvalg bøker til store og små, så det er lett å kombinere frisk luft og trim, med en avslappende lesestund, før en returnerer.

Vestland Fylkeskommune har en glimrende oversikt over Dagsturhyttene på nett, her får en all den informasjon en trenger. Men, det er noe med planlegging og idemyldring, som gjør at det er godt med en bok likevel. Vi er så heldig å ha fått tak i bøkene som presenterer Dagsturhyttene i Vestland. Bøkene er kjempefine og sier litt om hvor høyt hytten ligger, hvor langt det er å gå i kilometer og estimert tidsbruk.

Her er også tips til andre opplevelser i nærområdet, noe som er kjekt hvis en har reist langt for å gå på tur. En ryddig hytteoversikt og en oversikt over kommunene følger også med, og ikke minst kartet som viser hvor i fylket alle hyttene ligger - det er gull verdt!

Et eksempel på presentasjon i boken

 

God tur!

Tua av Annika Norlin - en fin roman med mye natur og fellesskap

Annika Norlin er musiker og låtskriver, hun debuterte med en novellesamling i 2022, og har nå skrevet en roman som har håvet inn priser, og som er solgt til 16 land. Etter å ha vært i verdensrommet i min forrige bok, var det deilig å avsondre seg fra folk, ved å tilbringe tid i skogen. Som du sikkert skjønner, jeg likte boken veldig godt.

Forlaget om handlingen:
Emelie har rømt til skogs for å slippe unna livet i byen. Plutselig oppdager hun en gruppe mennesker. Det er syv av dem, hver med sine oppgaver.

En av dem var her først og startet det hele. En annen er så handlekraftig at hun har sittet i fengsel for drap. En av dem, den yngste, holder seg alltid litt unna de andre, Stakkars Jævelen. Og så er det Sara, først og fremst er det nok henne. Alfahunnen. Tua skildrer en gruppe mennesker utenfor samfunnet. Hvordan havnet de der? Og hva skjer når en fremmed dukker opp og truer alt?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 417

Oversetter: Trude Marstein

Kilde: PDF fra forlaget

I denne romanen har vi en nåtid i 2023, her møter vi Emelie som lenge har ligget flat med en utmattelsessyke. Nå har hun satt seg i bilen og kjørt ut på landet til området hvor farmoren ga henne gode barndomsminner. Hun bor i telt, og får øye på denne gruppen mennesker som også oppholder seg i skogen.

Parallelt med at vi blir kjent med Emelie, lærer vi hver enkelt i gruppen å kjenne. Her går vi tilbake i tid, vi får høre om oppveksten deres, og hvordan bånd ble knyttet mellom dem. Det er litt av en gjeng, men deres sameksistens er tuftet på gjensidig respekt, til tross for at de alle har sine demoner i form av angst, redsler, skam og sorg.

Jeg er imponert over hvordan Annika Norlin har greid å skrive frem livet til disse menneskene på en så troverdig måte. Det skal jo ikke være mulig, å skape et sånt liv for seg selv som disse har gjort, siden det føles så troverdig, er dette rett og slett et godt stykke skrivearbeid!

Tua har en god nerve, for de har jo gjemt seg bort på et vis, hva vil Emelie gjøre når hun ser den unge Låke gå alene rundt? Hva vil skje når skogsarbeiderne nærmer seg deres område? og hvordan skal de skaffe nok ressurser til å fortsette livet i skogen? 

Jeg lot meg rive med av denne historien, den vekket til live huldrekvinnen i meg, som har lært seg å elske skogen. Handlingen har mye fin dialog, med refleksjoner rundt hva det betyr å være et menneske. Detaljer jeg undret meg over i begynnelsen, som for eksempel skrivefeilene i det som ble formidlet fra "skriveblokken", fikk etter hvert sin forklaring.

Storfornøyd med språk og tekniske veivalg koste jeg meg med denne romanen. Jeg var lenge spent på hvordan historien kom til å bli avsluttet, men jeg slo fornøyd igjen boken, etter endt lesning.

Liker du å lese samtidshistorier som oser av kjærlighet til naturen, og samtidig gir et lite spark til det moderne hamsterhjulet? 

Tua er medrivende og tankevekkende, og jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Jordbane av Samantha Harvey

Tradisjonen tro leser jeg vinneren av Bookerprisen, men denne gangen kom jeg ikke så langt, før den norske oversettelsen overraskende fant veien til postkassen min. For et hell, jeg fikk boken med meg på årets første campingtur, og begynte å lese i godstolen ute mens mørket sakte la seg over meg. Den stemningsfulle starten på lesingen fulgte meg gjennom hele boken, selv om jeg måtte trekke inn, og lese ferdig dagen etter.

Forlaget om handlingen:
En gruppe astronauter på den internasjonale romstasjonen samler inn meteorologiske data, gjennomfører vitenskapelige eksperimenter og tester menneskekroppens begrensninger. Men først og fremst observerer de. Sammen ser de på sin tause, blå planet, kretser rundt den seksten ganger, virvler forbi kontinenter og glir gjennom årstider, studerer isbreer og ørkener, fjellenes topper og havenes dønninger. De er vitne til uendelig, enestående skjønnhet i løpet av en eneste dag.

Men selv om de er skilt fra verden, trekker den dem fortsatt til seg. Nyheten om en mors død når dem, og med det kommer tanker om å vende hjem igjen. De ser en tyfon samle seg over en øy og mennesker de er glade i, og blir lamslått av hvor mektig virvelstormen er og redde for hvor ødeleggende den vil være.

Menneskelivets skjørhet fyller samtalene deres − frykten, drømmene. Enda så langt unna jordkloden de er, har de aldri følt seg mer som en del av den, eller ønsket sterkere å beskytte den. De begynner å spørre seg: Hva er livet uten jordkloden? Hva er jordkloden uten menneskene?

For en fortryllende historie! Normalt er jeg ikke så veldig fascinert av verdensrommet, så at denne romanen skulle fengsle meg så sterkt som den gjorde, kom som en overraskelse. 

En blir kjent med de seks astronautene, som representerer fem forskjellige land. Samtalene dem i mellom sirkler mye rundt hva som vekket deres interesse for verdensrommet, og gjennom dette kommer det frem barndomsminner. Vi hører også om Challenger utskytingen som gikk galt, og ikke minst om den første månelandingen i 1969. 

Dette høres mer konkret ut enn det er, for det er tankene de gjør seg under samtalene som gir tyngde til denne teksten. Hvordan er det mulig å være astronaut og tro på Gud spør Nell? Hvordan er det mulig å ikke tro på Gud? svarer Shaun tilbake. Dette er en av mange diskusjoner de har rundt forskjellige temaer, hvor verdensrommet, og hvor vi kommer fra, er essensielt.

Siden de må forholde seg til den manglende tyngdekraften hele tiden, kommer de opp i mange uvante situasjoner. De sover i svevende soveposer, drikker kaffe av en kopp med tut som ligner på en vannkanne som barna leker med. Når Anton gråter: tårene blir til fire dråper som svever vekk fra øynene hans, og som han og Chie fanger i hendene. De skal ikke la noe væske være løs her inne, og det er alle veldig nøye på.

Historien innehar mange av disse overraskende situasjonene, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var alle observasjonene de gjør av kloden vår. 400 kilometer fra jordkloden kan de kjenne igjen Andesfjellene, Amazonas, indigoblå daler og snøløse tinder i Alpene. 

Hele tiden endres bildet, det vakre teppet av storbylys viser seg, solen kommer og går, passatvinder lager kunst, mens tyfonen som vi følger på dens vei, ikke ser rasende ut fra verdensrommet. Her oppe kan en ikke se grenser, alt er fredelig, en ser ikke kriger eller miljøødeleggelser, en kan da lett undre seg over hva som er viktig.

                            Men så en dag er det noe som endrer seg. En dag ser de på jordkloden, og de ser sannheten. Tenk om politikk bare hadde vært farseaktig, idiotisk underholdning servert av rollefigurer som jevnt over ikke har kommet seg frem i verden ved å ha synspunkter som er revolusjonerende eller innsiktsfulle eller kloke, men ved å være mer høylytte, større, mer brautende, mer samvittighetsløst lystne på maktspillet enn alle rundt seg, hvis det var starten og slutten på historien, ville det ikke ha vært så ille. 

Disse seks astronautene sitter i det samme kretsende laboratoriet som også Sergej Krikaljov satt i. Også den gang et vitenskapelig eksperiment i nøye overvåket fredspleie. Det er så mye uhyggelig som skjer i verden for tiden, at å lese om fredspleie kjenner jeg, at gjør godt. Den russiske kosmonauten Krikaljov får litt plass i denne romanen, og en skjønner godt hvorfor når en leser om ham.

Jordbane var en lise for sjelen å lese, jeg nøt en godt fortalt historie, og lot meg fascinere av alle bildene Samantha Harvey klarte å feste på netthinnen min. 

Liker du vitenskap og magi i skjønn forening da er Jordbane noe for deg ⚄

Forlag: Gursli Berg

Utgitt: 2023/på norsk 2024

Sider: 175

Oversatt av: Kristi Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Sesongåpning for campinglivet 2025 - tur til Osterøy

Etter tre måneder uten campingtur klarte vi ikke å vente på flere varmegrader. Helgen var grå og det var meldt regn av og på, men vi lot oss ikke skremme. Jeg hadde forelsket meg litt i disse fine Dagsturhyttene som har blitt satt opp rundt omkring i landet, og etter å ha studert oversikten over dagsturhytter i Vestland,  valgte vi oss Brakabu på Osterøy som mål, for å gå til vår første hytte. 

Sånn kunne det sett ut på Brakabu, hvis ikke tåken lå tjukk (bilde fra nettsiden)

Det går fort å kjøre fra Bergen, over Osterøybroen og til Valestrand. Parkeringen som er anvist i turbeskrivelsen er gratis, og befinner seg like ved starten på turen. Etter en drøy oppoverbakke på asfalt i begynnelsen, la vi bebyggelsen bak oss, og resten av turen opp på Erstadfjellet gikk på kjempefin sti. Stien var tydelig merket og umulig å bomme på.

Total stigning er 523 høydemeter, og hytten ligger 438 moh. Vi brukte 1 time opp, men turbeskrivelsen sier 2 timer og 20 minutter en vei - vel, da skal du somle skikkelig.
Hytten har utedo, strøm og vedovn, men skal du bruke dette må du ta med deg ved og kanskje også toalettpapir. 

Vi så oss omkring, pratet litt med en hyggelig mann som skulle gå da vi kom, og fikk pusten igjen før vi fant veien ned igjen til bilen.

Vi fulgte vei 567 helt til endes, snudde og fant en fin plass for villcamping like før vi var tilbake til Tyssebotnen. RAV`en sa fra med litt clutchlukt før vi hadde rygget på plass med vognen, men det var verdt det. 

Her rigget vi oss til, frydet oss over at det hadde sluttet å regne og etter hvert varmet vi bacalaoen vi hadde med oss. Mørket falt på, så når det ikke var mulig å lese ute lengre, krøp vi inn i vognen og hørte på podcast. 

Regnet startet opp igjen før vi var sovnet, så da vi våknet neste morgen kjørte vi like godt hjem igjen med en gang. Litt kaldt og litt vått ble det, men en fin start på campingsesongen 2025 ☺