tirsdag 28. februar 2023

Oppsummering av lesemåneden februar

At februar er årets korteste måned, skulle hjelpe meg å nå målet mitt på mindre enn 14 bøker. Selv før jeg talte opp, følte jeg på meg at jeg hadde gått på en smell. Jeg får skylde på at 2-3 av bøkene var korte slukebøker, og 3 er barnebøker. Måneden har vært preget av mye mørke og regn her i Bergen, så byfjellene har fått fred fra meg. Det har også vært uvanlig lite futt på kulturfronten, så da blir det bok i sofaen da ☺

Dette har jeg lest i februar: 

  1. Toril Brekke - Brostein - 5
  2. Ia Genberg - Detaljene - 6
  3. Läckberg og Fexeus - Sekten - 4
  4. Frans-Arne Hedlund Stylegar - Den siste vikinghøvdingen - 4
  5. Nawal El Saadawi - Firdaws (1001) - 5 
  6. Barnett og Klassen - De tre bukkene Bruse - barn - 6
  7. Vidar Sundstøl - Nattsang - 5
  8. Toril Brekke - Granitt - 4
  9. Joyce Carol Oates - Barnevakten - 6
  10. John Boyne - Alt som er ødelagt - 5
  11. Jon Fosse - Kvitleik - 4
  12. Antoine de Saint-Exupery - Den lille prinsen - 5
  13. Balsam Karam - Singulariteten - 4
  14. Bror Hagemann - Ved elva - 4
  15. Gro Dahle - Ikke! - barn - 4
  16. Stig Holmås - Der gresshoppene aldri synger - 5
  17. Tor Åge Bringsværd - Den himmelske makrell - 5
  18. Ketil Bjørnstad - Drift - 4
  19. Nina Waha - Babetta - 4
  20. Florian Illies - Kjærlighet i hatets tid - 4
  21. Lise Kristine Viken - Heretter trenger jeg ingen - 4
  22. Monika Steinholm - Mange løgner små - 4
  23. J.M. Coetzee - Jesu barndom - 4

Romaner: 14
Krim/thriller: 3
Sakprosa: 2
Sci-fi: 1
Barn: 3


Med ingen treere og tre seksere på terningen, så må dette sies å være en god måned. Jeg er fornøyd med å ha lest i fem sjangere, og fått med meg en 1001-bok også. 

Kultur!?
Måneden startet på DnS med forestillingen Stillheten og litt senere så jeg Den vesle prinsen - veldig bra begge to. Så var vi på byvandring i Rosenkrantztårnet med flinke skuespillere som levendegjorde historien. Litteraturhuset hadde besøk av Jenny Erpenbeck, som snakket om forfatterskapet sitt og om hvordan det var å vokse opp i DDR. Den eneste konserten jeg fikk med meg var Harmonien som spilte Sibelius og Rakmaninov, men jeg har vært to ganger på kino De åtte fjellene var fin, og Munch var enda finere. På Cinemateket viste de den gamle filmen The man who fell to earth, David Bowie sin første rolle på film - anbefales!


En fin liten bunke med bøker ligger klar for mars, men tenker jeg litt lengre frem, så trenger jeg litt spennende krim til påske - har du noen tips?

Takk for besøk, og god lesemåned i mars!!

mandag 27. februar 2023

Der gresshoppene aldri synger av Stig Holmås

(Erke)bergenseren Stig Holmås debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Åtte fra Bergen. Han holdt seg til dikt i ti år før han ga ut sin første novelle. Etter det har han gjort seg bemerket med barne- og ungdomsbøker, dramatikk, sakprosa og et korverk. Selv om Holmås er en kjent skikkelse i Bergen er det ikke mye jeg har lest av ham, men jeg er stolt av å ha vært på åpningsforestillingen på Cornerteateret for 10 år siden, hvor hans stykke Gatens helter, ble det aller første de satt opp. 

Forlaget om handlingen:
Ansiktene. Han tydet blikkene, prøvde å forstå. Munner, lepper. Munnene åpnet seg, leppene beveget seg. Han åpnet sin egen munn, beveget sine egne lepper. De andre ungene så uforstående på ham. Blikkene deres var ubehagelige da. Det hendte at de lo. Både ungene og de voksne. Han visste ikke at det het lo, eller le, og han hørte ikke latteren. Han levde i en lydløs verden.

Der gresshoppen aldri synger er en gripende beretning om en gutt som blir født døv på 1880-tallet. Vi følger ham og hans nærmeste gjennom flere tiår. Det handler om fordommer, om svik, om urette gjerninger – og om stor, stor kjærlighet.


Det er 15 år siden Stig Holmås ga ut sin forrige roman, så de som har ventet, har sannelig fått vente en stund. Jeg er sikker på at de det gjelder ikke føler de har ventet forgjeves, når de leser årets utgivelse Der gresshoppene aldri synger.

Selv var jeg bergtatt av det jeg leste fra første side, jeg hadde halvveis forventet meg noe tjuaguttaktig med kraftig bergenskoloritt, men det fikk jeg ikke. Vi befinner oss i Nordhordland, og historien starter helt på tampen av 1800-tallet. 

Her blir vi kjent med miljøet i de små bygdene som er avhengig av kystbåter for kommunikasjon med omverdenen. Egentlig blir vi bedre kjent med omgivelsene og skikkene på stedet enn familien romanen handler om, helt til Sigurd blir født. 

Sigurd er den fjerde sønnen i familien Søvik, hvor en driftig far og en kjærlig mor tar hånd om gjengen sin. Til tross for at far har trebein, så er han iherdig og en ressurs for lokalsamfunnet. Sigurd er født døv, og på denne tiden medfører dette skam for familien. Han blir sett på som evneveik og en belastning, men moren og storebroren gjør sitt beste for å gi ham et godt liv. 

Det er ingen som forventer seg noe av Sigurd, storebror Georg skjønner at han ikke er dum, og begynner å lære ham bokstavene, mens mor Ingeborg lar ham styre kulerammen på kramboden deres.

Når mor dør og Georg drar til sjøs blir det vanskelig å være Sigurd, men 10 år gammel får han komme på døveskole i Trondheim, hvor han blir i 8 år.

Det er grusomt å lese om hvor stygg folk kan være mot mennesker som har en utfordring som den Sigurd hadde. Holmås greier med historien sin å få frem sinnelaget til sambygdingene til familien Søvik på en tydelig og troverdig måte. 

Fortsettelsen er ingen solskinnshistorie, ensomheten i det å være døv skildres gjennom hverdagslige hendelser, noe som gjør at leseren kjenner sorgen og savnet langt inn i margen.

Litt intrige bygges det også, når far gifter seg med husholdersken, som er en mannevond kvinne med sterke fordommen mot Sigurds handikap. Enkelte antydninger setter leseren på sporet av hva som vil komme, men i stedet for å male ut scenene, får vi en fin skildring av livet til sjøs, når Georg endelig dukker opp i historien igjen. 

Med sine sterke kulturhistoriske skildringer og knivskarpe betraktninger rundt hvordan det føles å leve med en hørselshemming, vil dette være en av bøkene jeg leser i år, som ikke slipper tankene så lett. 

Denne må du få med deg! 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 256
Kilde: Bookbites

søndag 26. februar 2023

Kjærlighet i hatets tid av Florian Illies

Florian Illies debuterte som forfatter i 2000. Tolv år senere kom hans andre bok 1913 Århundrets sommer. Denne ble oversatt til 24 språk, og havnet også i de norske bibliotekene. Etter enda en lang "pause" kom i år den norske oversettelsen av Kjærlighet i hatets tid, hvor han, i likhet med 1913 tar for seg en tidsepoke, og skildrer hva kjente navn gjorde i sin nåtid.

Forlaget om handlingen:
Florian Illies gir oss et spektakulært blikk på 30-tallet gjennom øynene til datidens mest berømte kjærlighetspar. Mens Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir spiser ostekake på Kranzler Eck kafé i Berlin, Henry Miller og Anaïs Nin befinner seg i Paris, F. Scott Fitzgerald og Frida Kahlo reisende i Europa, flykter Bertolt Brecht og Helene Weigel, og Thomas Mann og Katia Mann i eksil. 

Alt dette mens nazistene griper makten i Tyskland, brenner bøker og begynner forfølgelsen av jødene.

I dette panoramaet av en epoke tar Florian Illies oss på en brilliant måte tilbake til et tiår som vaklet under trykket av politiske og kulturelle spenninger. 


Samtidig som jeg leste denne boken, var vi i gang med å bestille høstens tur til Berlin. Dette blir mitt tredje besøk i denne byen, som jeg synes er veldig fin og utrolig spennende. Tusen takk til Beathes bibliotek for supert lesetips!

Det var veldig kjekt å lese om hvordan Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir møttes, i Paris i 1929. Jeg har lest om dem, stykkevis og delt, flere ganger, men aldri med et forstørrelsesglass på en spesiell detalj. Gjennom denne boken møter vi dem flere ganger, så leseren får en godt bilde av hvordan forholdet deres utviklet seg.

På samme måte møter vi en lang rekke personligheter, noen er godt kjent, som Marlene Dietrich, Thomas Mann, Pablo Picasso, Bertholt Brecht osv. mens andre navn var ukjente for meg. Jeg må innrømme at det var gøyest å lese "sladder" om de jeg kjente til fra før, men noen av de andre historiene, overrasket og underholdt like mye.

Lisa Matthias vet at Tucholsky, i tillegg til hustruen Pary i Paris som han nå slett ikke vil skille seg fra lenger, også har enda et par damer i Berlin, ofte enker eller gamle venninner fra skoletiden. Siden Tucholsky flyttet inn med henne da de kom tilbake fra Gripsholm slott i oktober 1929, har hun rett og slett forsøkt å ta så stor plass i livet hans at det ikke lenger blir plass til noen andre i sengen.


En annen av disse (for meg) ukjente, var engelske Christopher Isherwood, som reiste fra London til Berlin for å møte gutter. Så skal det altså vise seg at han er forfatteren bak romanen Goodbye to Berlin, som inspirerte til musikalen Cabaret, som så lystig skildrer den seksuelle gråsonen på 30-tallet. 

Det er ikke bare forfattere som blir presentert her, vi får høre om Billy Wilder som skrev manus til en av de siste stumfilmene, om Albert Einstein, og Josephine Baker, varietèartisten som ble den første afroamerikanske superstjernen i Europa. 

Selv Albert Einstein, relativitetsteoriens oppfinner, vet at tid og rom spiler en svært relevant rolle i kjærligheten, og ikke så enkelt kan overvinnes. "Å skrive er dumt", telegraferer han til sin hustru ved den sommerlige innsjøen i Caputh, "på søndager kysser jeg deg muntlig". Søndager er altså lik kyss ganget med tiden i andre potens.

Berlin var en menneskelig smeltedigel på denne tiden, preget av ekspresjonistiske mennesker og salongløver. På Kurfürstendam kunne en se kvinnelige dandyer, som ikke trengte menn, men røykte og drakk og danset med hverandre. 

Etter hver som vi kommer utover i dette tiåret, spesielt etter Hitlers maktovertakelse i 1933 er det jødenes forfølgelse og kunstnernes flukt det handler mest om. Det er interessant å lese om hvor forskjellig de reagerte på de trange vilkårene som oppsto, i en ellers veldig liberal by.

For meg som ikke leser sladderpressen, ble det litt mye "hvem som ligger med hvem". Teksten er i stor grad preget av kjønnslige forhold og utenomekteskapelige eskapader, men det store bildet av Berlin og av tidsånden, viser seg tydelig gjennom alle de personlige detaljene.

Utgitt: 2021/på norsk 2022
Sider: 336
Oversatt av Merete Franz
Kilde: Biblioteket

fredag 24. februar 2023

Ved elva - ny roman fra Bror Hagemann

Ved elva sies å innlede en ny fase i Bror Hagemanns forfatterskap, med fokus på hverdagens metafysikk og historier han lenge har ventet på å kunne fortelle. Jeg har tidligere lest Syng meg vekk og Det vidunderlige to bøker jeg likte godt, og det samme kan sies om årets utgivelse. 

Forlaget om handlingen:
Da politiet kommer på døra til Åshild Brekka en morgen for å fortelle at mannen hennes, den høyt elskede presten Per Louis Smedsrud, er død, druknet i Akerselva, reagerer hun ikke som ventet. Hun vil bare bort. Lengst mulig unna den tradisjonelle enkerollen.

Flukten fører henne til andre kanter av landet og bakover i historien, til valg hun tok som ung, og erfaringer som ble avgjørende for dem begge.

Finnes det noe farligere i verden enn å gå inn i et kjærlighetsforhold? Og hva skjer om man begynner å lese sitt eget liv i lys av en annens ulykke?

Med fine skildringer av omgivelser og miljø i Oslo, som bakgrunn, blir vi kjent med Åshild, kona til presten Per Louis, som ble funnet drept i elven. Hun fremstår ikke som en tradisjonell prestefrue, for hun engasjerer seg lite i mannens arbeid.

Det er politimannen Gudmund Haakestad som skal etterforske dødsfallet til Per Louis og vennen Aage, som også ble funnet i elva, dog et annet sted. Gudmund har problemer med å tolke Åshild, hennes avvisninger og (tilsynelatende) mangel på interesse, for hva som har skjedd med ektemannen. 

Åshild har samtaler med sin avdøde mann, og med dette fortellergrepet får leseren vite mer om bakgrunnen for deres odde kjærlighetsforhold.

Han plukker deg fra hverandre, sa Åshild. Politifyren. Hver sånn liten ting han finner ut, disse innfallene dine, bruker han til å plukke deg fra hverandre og gjøre deg til noe annet. Et tilfelle, ikke sant, et sånt idiotisk case de kan pille videre på nede på kammeret, som jeg må trekke ut de forskjellige delene av igjen, for å beskytte deg.

De er ikke mange disse samtalene Åshild har med sin avdøde mann, og det "forstyrrer" ikke lesingen. En fortellerstemme dukker også opp, som styrer handlingen på en stødig måte. 

Et av høydepunktene for min del var Åshilds tanker rundt hvordan hun og Per Louis kunne være stille sammen. Hvordan stillhet kan være varm og oppmerksom, lyttende og fortrolig, men stillhet kan også være et uttrykk for avstand, eller en anklage. 

Dette er så nydelig, jeg leste disse passasjene flere ganger, og frydet meg over dem, (mulig jeg er mer opptatt av stillhet enn de fleste...)

Når dødsfallene i elva ettervært blir omtalt i media, får Åshild panikk. Hun vil ikke ha oppmerksomhet, ingen omsorg, eller tilgjort omsorg, så hun vegrer seg for å treffe på mennesker som vet at hun er involvert. Helst ville hun meldt seg ut av verden. Til tross for at jeg aldri har opplevd noe lignende som det hun gjør, så kan jeg kjenne meg igjen i stresset Åshild føler på.

Bror Hagemann imponerer med sin nyeste roman, jeg lot meg engasjere og imponere underveis i lesingen, og hadde stor glede av å bli kjent med Åshild. Bortsett fra at forfatteren på siste side lar leseren henge litt å dingle, så likte jeg refleksjonene mot slutten veldig godt.

Denne må du få med deg, Beates bibliotek likte også boken godt!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2023
Sider: 250
Kilde: PDF fra forlaget

onsdag 22. februar 2023

Singulariteten av Balsam Karam

Forfatteren Balsam Karam er kurder, med røtter i Iran og Irak, som siden barndommen har bodd i Stockholm. Karam jobber på et bibliotek, og debuterte som forfatter i 2018, Singulariteten er hennes andre roman. 

Forlaget om handlingen:
En mor leter etter sin forsvunne datter. Hun går langs klippene der datteren gikk hver dag på vei til jobb, vandrer hvileløst gatelangs og roper navnet hennes i desperasjon. Lengselen og sorgen gjør henne gal.

En gravid kvinne er på ferie og ser plutselig en fremmed kaste seg i døden fra en klippe. Senere må hun føde sitt dødfødte barn, overbevist om at barnet døde idet hun var vitne til selvmordet. En tanke hjemsøker henne: om hun nekter å føde barnet, vil det aldri kunne forlate henne.

Forlag: SolumBokvennen
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 203
Oversatt av: Monica Aasprong
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg googlet ordet singularitet før jeg begynte å lese boken, så jeg hadde med meg i tankene relativitetsteoriens idè om at en egenskap er uendelig. En trenger ikke sette seg inn i dette, før en leser boken, men vær forberedt her er det mye sorg og savn, og ikke minst mangel på det viktigste vi mennesker trenger - håp.

Moren leter etter datteren som er forsvunnet, på cornichen. Dette ordet, fant jeg ut kan bety strandpromenade, og det var det jeg så for meg, alle gangene ordet dukket opp. 

Hovedpersonen har tre døtre til, disse går for lut og kaldt vann, da deres mor har alle sine tanker hos den forsvunne datteren. Heldigvis er det en gammel mormor inne i bildet, så barna har litt tilsyn og tilgang til mat, men det er bare så vidt. 

De lever i et område preget av fjell, hav, sukkerrørsplantasjer og ikke minst ørken. Fattigdommen er stor, like stor som søppelbergene som ser ut til å vokse fra dag til dag. Bare føtter beveger seg på støvete veier, når barna leter etter mat, og moren leter etter den fjerde datteren. 

Apatien preger befolkningen, barna slutter å leke og å synge. Vi hører om hjelpeorganisasjoner som kommer med skriveplater og blyanter, og heldigvis mot slutten emigrerer familien til et annet land. Her famler de med tradisjonene, og har problemer med å finne seg til rette.

Selvmordet som blir observert av den gravide kvinnen, er en del av historien som ikke grep meg like mye som den om de tre barna som led. Rozia er også en fortellerstemme, som bidrar til å bygge ut historien til den fine helheten den har blitt. 

                       Kvinnen som leter etter barnet sitt våkner i brennende morgensol og setter seg opp i sanden. Det store tapet har allerede rullet inn over jorda, sorgen og tørken, et ødelagt landskap i solskinn og to tomme hender langs sidene; dagene er ikke lenger dagene og rommet et annet rom, luften tung og gammel og byen et hull mellom det som ble og det som kunne ha blitt. 


Singulariteten er sterk kost, rett og slett hjerteskjærende lesning. Fortellermåten er ikke preget av konkrete navn og hendelser, men antar en litt løselig form. Her er det rom for leseren til å danne seg sine egne bilder, og sette handlingen til det område, som måtte passe en selv.

Balsam Karam deler ikke ut skyld eller skam, hun fokuserer ikke på overgriperne i landet vi befinner oss i, men på håpløsheten menneskene lever i, og sorgen som preger alle som har mistet noen.


mandag 20. februar 2023

Kvitleik - en liten fortelling av Jon Fosse

Siden Jon Fosse debuterte som forfatter i 1983, har det kommet masse spennende fra denne pennen. Han er dramatikeren som også har gitt ut romaner, essays, lyrikk og en rekke barnebøker. Han har oversatt en lang rekke kjente navn, blant annet, Edda, Ibsen og James Joyce, og i fjor fikk vi Kafkas Prosessen i hans språkdrakt. Oppsetningen av Den vesle prinsen som går på DnS nå, er oversatt fra fransk av Jon Fosse, jeg stormet av sted og fikk sett stykket dagen etter jeg leste Kvitleik.

Forlaget om handlingen: 
Ein mann køyrer av garde utan å vita kvar han skal. Han vekslar mellom å ta til høgre og til venstre og kjem til slutt inn på ein skogsveg med djupe hjulspor. Han stoppar ikkje før bilen står bom fast i ei tuve og kjem korkje fram eller tilbake. 

Det byrjar å snø, det blir mørkt og kaldt. I staden for å gå etter hjelp går mannen innover på ein sti i skogen. Han gjer det sjølv om det allereie har vorte så mørkt at han knapt ser noko mellom trea, og sjølv om han tenkjer det er toskeskap å gjera slikt.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2023
Sider: 72
Kilde: Biblioteket


Jeg har etter hvert lest en hel del av Jon Fosse, så jeg har endelig avfunnet meg med hans litt snodige måte å skrive på. I en fosse-bok er det ofte langt mellom punktumene. Bisetning følger bisetning, i en tekst som gjerne repeterer uttalelser flere ganger. Han er god på å gjentagelser, og jeg må innrømme at det tok sin tid, før jeg ante poenget med det. 

Kvitleik leste jeg som en liten pustepause i en annen bok jeg holdt på med, litt før jobb og resten etter jobb. Jeg frydet meg over mannen som lekte høyre, venstre, høyre, venstre mens han kjørte bil, og endte opp i en skogsvei, som til slutt ble en sti.

Det er vinter og kaldt, og han roter det skikkelig til for seg selv, når han forlater bilen. Han trenger helt tydelig hjelp til å komme seg til sivilisasjonen igjen, og noen dukker faktisk opp. Det er ikke mye vi får vite om den ene karakteren i fortellingen, så på den måten avviker Fosse fra mye annet jeg har lest av ham. Som oftest lærer vi karakterenes følelsesliv å kjenne ganske godt, men her får leseren danne sitt eget bilde, av hvem denne karen er. 

Hos meg blir denne lille fortellingen satt i kategorien "helt grei", jeg fikk det jeg forventet, kanskje med litt mindre motstand enn jeg hadde fryktet. Egentlig liker jeg best overraskende vendinger og litt nytt, men det var ok at boken var så lettlest. 

søndag 19. februar 2023

Alt som er ødelagt av John Boyne

Leste du suksessromanen Gutten i den stripete pyjamasen, er jeg sikker på at du blir glad for å høre at det nå har kommet en oppfølger. Denne er frittstående, men jeg anbefaler allikevel å lese den forrige boken, for den er virkelig veldig bra.

Forlaget om handlingen:
91 år gamle Gretel Fernsby har bodd i den samme leiligheten i London i flere tiår. Hun lever et stille, tilbaketrukket og behagelig liv, til tross for hennes dystre bakgrunn. Flukten fra Nazi-Tyskland for over 70 år siden snakker hun aldri om. Hun snakket heller ikke om etterkrigsårene i Paris sammen med moren. Og minst av alt snakker hun om sin far, som var sjefen for en av de mest beryktede og fryktede konsentrasjonsleirene i Polen.

En dag flytter det inn en ung familie i leiligheten under Gretel. Nærmest mot sin vilje blir Gretel kjent med den lille gutten, Henry, selv om synet av ham vekker minner hos Gretel som hun helst vil glemme. Da hun blir vitne til en voldsom krangel mellom Henrys foreldre, forstår Gretel at noe må gjøres. Men for å hjelpe gutten må hun fortelle verden hvem hun er. 

Spørsmålene som tas opp i denne romanen er av typen det ikke er et entydig svar på. Hva fikk Gretel egentlig med seg, da hun 12 år gammel begynte å skjønne hva farens arbeidsdag egentlig gikk ut på?

Hun flyktet sammen med moren like etter krigen var slutt, den skyldfølelsen hun bar med seg, har preget resten av livet hennes. 

Romanen fortelles i flere lag, med nåtidsfortellingen hvor Gretel er en gammel dame, som utgangspunkt for de andre historiene. Disse skildrer hennes liv i forskjellige stadier, og ikke minst hennes streben etter å holde fortiden sin skjult. 

        Hvor gammel er du? spurte han tilbake.
        Tolv.
        Det er gammelt. 
        Egentlig ikke. 
        Det er eldre enn ni.
        Ja,
sa jeg. Men når du blir tolv, vil du ikke føle deg gammel. Du kommer fortsatt til å føle at ingen legger merke til deg eller bryr seg om deg. 
        Jeg kommer ikke til å fylle tolv, sa han stille. 

        Ordene sendte et gys gjennom meg. Hvorfor skulle han ikke fylle tolv? Vi fyller alle tolv en eller annen gang, og det kom han også til å gjøre. Det var jeg sikker på.

Historien har noen ganske så overraskende vendinger fra tid til annen, og er underholdende, så og si hele tiden. Den begynte litt rolig, men dramatikken øker i takt med at intrigen bygges opp.

Det er ikke så ofte jeg leser denne type romaner for tiden, men gjensynet med John Boyne sin stødige penn var et godt et. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

Utgitt: 2023
Sider: 367
Kilde: Leseeksemplar

fredag 17. februar 2023

Barnevakten av Joyce Carol Oates

Vi får en mørk spenningsroman fra Joyce Carol Oates denne gangen, ganske så ulik de andre seks bøkene jeg har lest av henne. Denne amerikanske forfatteren har gitt ut en lang rekke bøker siden hun debuterte i 1964, og av det jeg har lest så har det vært gull alt sammen. Jeg tar av meg hatten for at en 84 år gammel dame fremdeles har det i seg å skremme livskiten av leserne sine ☺

Forlaget om handlingen:
På dørhåndtaket til rom nummer 6183 på Renaissance Grand Hotel henger skiltet: «OPPTATT! IKKE FORSTYRR». Hannah vet at det å ignorere advarselen og tre inn i rommet ugjenkallelig vil endre livet hennes.

I kjølvannet av en rekke uløste barnedrap i Detroit på 1970-tallet, vikles livene til flere personer sammen – og med tragiske konsekvenser: Hannah, en velstående forstadsfrue og mor, gift med en fremstående lokal forretningsmann, har dratt til hotellet for å innlede en affære med en mystisk mann hun møtte på en veldedighetsgalla. Den tidligere barnehjemsgutten Mikey, en gatesmart småkjeltring, er ute på oppdrag for å gjøre opp for urett. I periferien av Detroit-eliten opererer seriemorderen, kjent som Barnevakten.

Barnevakten er en bitende anklage mot korrupte politikere, et oppgjør med fordekt rasisme og seksuell rovdyrmentalitet – en psykologisk spenningsroman som tar pulsen på det moderne USA slik bare Joyce Carol Oates kan. 

Det gikk mange timer med til å lese denne boken, mange timer med høy puls og stivt blikk. Joyce Carol Oates tok meg helt på sengen, med dette som jeg trodde var en roman, men som i mine øyne er en psykologisk thriller av beste type.

Historien ledes av et handlingsforløp, hvor forstadsfruen og tobarnsmoren Hannah er hovedperson. Samtidig hører vi om Barnevakten, massemorderen som etter hvert har tatt livet av syv barn, og som viser de unge ofrene sine, en pervers form for ømhet i ritualet sitt. Denne sistnevnte delen hører vi bare om, men de små dryppene, sammen med Hannahs historie gir romanen en dybde preget av skrekk.

Hannahs fortid hører vi lite om, men stadig nevner hun "moropappa" fra barndommen, noe som gir et gys, og kanskje en forklaring på hvorfor vi ikke hører mer om familien hennes. Flere detaljer er med på å bygge oppunder beveggrunnene til Hannah, for etter et første private møte med mannen på gallaen, tar hun unektelig mange underlige valg.

Beslutningen Hannah tar om å ikke si det som det var, slår tilbake på henne på en måte som får store konsekvenser. For Hannah vet ting, som hun holder inne med, og mye hadde vært unngått om hun hadde sagt i fra.

                            Så hjelpeløs hun hadde følt seg i hans nærvær. Et kompass med en spinnende nål. I villrede, i fri flyt. Hånden hans på hennes, berøringen hans- Munnen hans mot hennes, sugde oksygen fra lungene hennes. 


Vi befinner oss i 1977, og noe er helt tydelig forandret i Amerika, når barn må ha konstant tilsyn. Romanen byr på et tydelig kvinneperspektiv, hvor Hannahs skam og selvforakt belyses gjennom hennes forhold til elskeren, mannen, barna, faren sin, hushjelpen, forpliktelsene sine og de tidligere erfaringene. Dette er glimrende fremstilt, og en styrke i romanen, etter mitt skjønn.

I tillegg beskrives ekstreme ubalanser i maktforhold mellom menn og kvinner, hvite og svarte og ikke minst mellom rike og fattige. Spesielt dynamikken mellom Hannah og hushjelpen er godt fremstilt, hvor Hannah er den som krever og bestemmer, mens hun også er litt redd for damen, som tar seg så godt av barna og husholdningen. Tematikken kunne like godt vært skildret ut i fra forholdene i dagens Amerika, så mye har ikke forandret seg, dessverre.

Barnevakten er en ekstremt "oppegående" roman, med høytliggende spenningskurve, til tross for at vi "bare" følger en troskyldig hjemmeværende husmor i sin hverdag. Slutten på historien tok helt pusten fra meg, mens den vidåpne avslutningsscenen godt kunne vært litt mer avklarende. Til tross for den åpne slutten, hadde jeg stor glede av å lese boken, som jeg slukte i løpet av forrige helg.


Forlag: Pax
Utgitt: 2023
Sider: 505
Oversatt av: Bente Klinge
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 14. februar 2023

De tre bukkene Bruse av Jon Klassen og Mac Barnett

Det gamle Asbjørnsen og Moe-eventyret er kjent over hele verden. Du tenker kanskje enda en bok om bukkene Bruse?  I denne versjonen er det Mac Barnett som gjenforteller, og Vibeke Saugestad som har gjendiktet historien til norsk. Illustrasjonene er av Jon Klassen, en kunstner jeg allerede er godt kjent med fra bøkene Jeg vil ha tilbake hatten min, Dette er ikke min hatt og Vi fant en hatt.

Forlaget om boken:
Det var en gang en bro. Og under broen bodde det et troll. Han holdt nesten på å sulte i hjel. «Jeg er et troll. Det beste jeg vet, Er å gnafse og gomle meg tykk og fet. Jeg elsker føtter mot planker og stein, For det er lyden av kjøtt og bein.» «Kloppeti- klopp! Kloppeti-klopp!» Hørtes det på broen.
En morsom og stilig gjenfortelling av det klassiske eventyret fra den flere ganger prisvinnende og bestselgende duoen Mac Barnett og Jon Klassen.

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2023
Sider: 42
Kilde: Leseeksemplar


Se for deg to-åringen, som nettopp har mestret å sette sammen tre ord, bøyer hodet til side og opp, som en liten fugl, øynene lyser av fryd og forventning, når han uttaler de herlige ordene "en gang til?"

I år har vi hatt bukkene Bruse som tema på min gruppe, barna kjenner historien godt, vi har lest og sunget, og spilt teater, med de rareste ting som bukker, troll og bro. 

Undringen sto tydelig skrevet i barnas ansikt, da jeg startet det kjente eventyret med å si Det var en gang en bro. Når de like etter blir kjent med det stakkars trollet, som holder på å sulte i hjel, satt barna spikret til matten, for dette var noe annet!!

Etter 4-5 gjennomlesinger, over et par dager, er barna med på å si den litt vanskelige setningen:

Hvem våger å krysse min bro for å nå

den gresskledde bakken med saftige strå?


Vel, dette trollet elsker geit, og da de to første bukkene passerer, lirer han av seg en tirade av alle rettene han kan lage av geit. Akkurat denne delen har jeg ventet med å lese for de minste, for dette vil gå høyt over hodene deres. Det er lett for leseren å lese den første og de to siste setningene, og avslutningssetningen Ja, nå spiser jeg deg!

Å nei! sa geita. Vær så snill!
Du må ikke spise meg.

Trollet rynket pannen
Hvorfor ikke?
Du ser jo kjempegod ut.

Geita smilte.

Du ødelegger bare appetitten.

Bukkene lurer trollet trill rundt, samtidig som han føler at han er den smarteste. Trollet føler seg ganske liten da han møter den største bukken, men han gir ikke opp så lett, for han truer også den største bukken med å spise ham.

Det som er gøy med denne boken er at den største bukken er så utrolig stor. Når vi ser ham første gang, ser vi bare to svære bein, og jeg ble forbauset over at barna i det hele tatt oppfattet at dette var den store bukken. Men, det gjorde de, gjett om, for de formelig sitret av forventning til hva som skulle skje videre.


Illustrasjonene i denne boken er mesterlig utført av Jon Klassen. Han greier å tilføre noe underfundig og absolutt mørkt med tegningene sine, samtidig som teksten er full av humor. Ungene elsker det, både dødninghodet som trollet har til pynt, og det at han må spise ørevoks og navlelo for å overleve.

Jeg hadde en gjesteopptreden på stor avdeling, og boken ble tatt med opp. Tre ganger leste jeg, først to ganger for 3-4 åringene og så for 4-5 åringene, sistnevnte gjeng har sjelden tid til å sitte stille, men med god hjelp av Klassen og Barnett gikk det helt fint. 


Heartart har også skrevet varmt om boken 

søndag 12. februar 2023

Nattsang av Vidar Sundstøl

I 2015 leste jeg min første bok av Vidar Sundstøl, som da var kjent for Minesota-trilotien (Drømmenes land, De døde og Ravnene). Djevelens giftering var en spennende krim, men det jeg har lest av Sundstøl siden da, har vært av det litt mer snurrige slaget, Hullet han krøp ut av, Oseberg, Jeg sank og En hellig lund. I dag deler jeg to små smakebiter som viser det nydelige språket Sundstøl skriver i.

Forlaget om handlingen:
Etter skilsmissen møtes far og sønn i en felles interesse for fugler. I kikkerten studerer de arter som vandrefalk, kvinand og myrsanger, men samværet får også faren til å tenke på hva han er på vei til å miste. «Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,» sier han når gutten spør hva han noterer i boken sin. Åkerriksa er så godt som utryddet i Norge, naturen er ikke hva den en gang var, men også gutten vil vokse fra ham og bli borte.

Nattsang kan leses som en sørgesang, en elegi for noe som er i ferd med å gå tapt. Det er et portrett av ensomhet, men også en beskrivelse av fellesskapet som kan oppstå i møte med det som er annerledes enn oss.


For en allsidig forfatter Vidar Sundstøl er! Da jeg skrev innledningen til omtalen fikk jeg en fin påminner om de tidligere bøkene hans, og etter å ha lest årets utgivelse gleder jeg meg virkelig til neste bok. 

Nattsang starter med at hovedpersonen står opp midt på natten, går ut og står og stirrer ut i mørket. Han tenker på gutten og moren hans, (kona og sønnen), minnes sønnens fødsel og parets separasjon noen år tilbake.

Sønnen som var rundt 12 knyttet seg til faren ved å hive seg på hans interesse for fugler, men når rystelsen etter skilsmissen har lagt seg, finner sønnen tilbake til vennene sine, og faren sitter ensom tilbake. Som vi alle gjør når barna begynner å få grep om livet sitt, tenker jeg.

Når hovedpersonen blar i minneboken sin, blir vi tatt med til rekkehuset i Bø, til Kentucky og flere andre steder. Romanen beveger seg ikke så langt i tid, men den beveger leseren. Sundstøl byr på noen nydelige betraktninger, og viser seg i denne historien som en sann ordsmed. Tygg på disse setningene, og ta dem med ut i hverdagen: 

Alt fremtrer som fravær av noe annet

Pennen styres av viljen ganger avstanden til det jeg skriver om


Romanen er et oppkomme av funfacts om fugler. Hvilke fugler er gode imitatorer, hvilken fugl består speiltesten etc. Historien byr på ildfluer og sankthansormer, vi hører om da kineserne på 60-tallet satte i gang en kampanje for å drepe spurvene, uten at de skjønte at konsekvensen ble en helt annen, enn den de hadde sett for seg. Anekdoten om åkerriskens flukt fra ljåens sang over engen, var en høydare blant mange fine historier.

Nattsang er en historie fortalt i moll, her er ingen høye lyder eller roping, bare en lavmælt fortelling om ensomhet og savn, rammet inn av fugler og naturopplevelser. Lesingen ble aldri kjedelig, og det var noe med disse fuglehistoriene, som sådde en uro i meg. Selv om teksten er nedstemt, så var sukkene jeg kom med underveis i lesingen av det fornøyde slaget ☺

Forlag: Tiden
Utgitt: 2023
Sider: 120
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 11. februar 2023

Den siste vikinghøvdingen av Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kanskje du ikke kjenner til Einar Tambarskjelve, og hans plass i historien? Vikingtiden har alltid fascinert meg, og jeg har besøkt vikingmuseumet på Borg i Lofoten, opplevelsessenteret på Stiklestad og vikinggården på Avaldsnes. Å få hode og hale på vikingenes historie er ikke bare bare, så noen ganger er det kjekt å sette seg ned med en bok. 

Fra bakpå boken:
Einar Tambarskjelve var en av landets mektigste menn i flere årtier. I en årrekke var det han som reelt styrte Norge, i egenskap av å være fosterfar og verge for kongene Håkon Eiriksson og Magnus den gode. 

Endelig har Einar fått sin biografi. I boka følger vi hans vei til makten, fra svolderslaget og frem til han ble drept på kong Harald Hardrådes ordre et halvt århundre senere. Vi blir med på vikingferder og krigstog i øst og vest, og på pilgrimsferd til Roma.
I boka er et sagaene som er utgangspunktet, men det trekkes også veksler på et rikt tilfang av andre kilder.

Det være seg arkeologiske funn, runesteiner, mynter, muntlig tradisjon og utenlandske krøniker. Det er en fortelling som like mye handler om utviklingen av det norske kongedømmet på første halvdel av 1000-tallet, som om Einar Tambarskjelve. Men Einars rolle, og hans ambisjoner, holdninger og handlinger, står i fokus.

Boken starter med funnet av en skatt i år 1040, gjennom årevis med maktkamp ble det knivet om hvem som var den rettmessige etterfølger som hersker i Norge, Harald Hardråde eller Einar Tambarskjelve. 

Einar og kona Bergljot bodde på gården Husaby, samme gård hvor Sigrid Undset plasserte Erlend og Kristin Lavransdatter. 

Gjennom boken kan vi lese spennende historier om vikingenes seire og nederlag i inn- og utland, her skildres oppgjør blant vikingene, bot og forsoning. Vi får møte danekonger og lære om jarleættenes betydning, samt høre om høvdinger og fyrster fra langt borte. 

Lofotr - vikingmuseum på Borg i Lofoten


Miljøbeskrivelsene byr på sultkatastrofer og uår, snø i Bagdad, flom og en islagt Donau. Det kom ikke som noen overraskelse at vikingene reiste langt, men noen av historiene vi får her, befestet inntrykkene jeg har om dette bedre.

Dette er ingen roman, men en godt dokumentert historisk skildring. Heldigvis uten notehenvisninger, for det syntes jeg alltid forstyrrer lesingen. Bakerst finner leseren en årstallsliste, som er grei å bruke underveis hvis du blir litt forvirret. For det er lett å gå i ball med alle jarlene og kongene som nevnes, men fortvil ikke, det betyr bare at du følger med. En litteraturliste og et personregister finnes også, for de som virkelig vil dvele ved detaljene.

Den siste vikinghøvdingen byr på innsikt i en spennende tid, formidlet på en lettfattelig måte, hvor fremdrift preget lesingen. Her er ingen irriterende repeteringer, boken er skrevet på en måte som hjelper leseren å holde den røde tråden, midt oppi alle hendelsene. 

Fra opplevelsessenteret på Stiklestad


Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺


Forlag: Sagabok
Utgitt: 2022
Sider: 297
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 8. februar 2023

Sekten av Camilla Läckberg og Henrik Fexeus

Camilla Läckberg og Henrik Fexeus viste seg å være en bra match. Den første delen i denne serien heter Mentalisten, den likte jeg så godt at jeg gjerne ville fortsette å lese det dette radarparet kom ut med. Er ikke like begeistret denne gangen som sist ☺

Forlaget om handlingen:
Sekten er andre del i serien om etterforskeren Mina og mentalisten Vincent. En liten gutt forsvinner fra en barnehage på Södermalm. Politiet kobler bortføringen til en annen sak og mye tyder på at tiden er knapp dersom de skal redde vesle Ossian. 

Det er først da Vincent tar kontakt med Mina og påpeker en sammenheng politiet har oversett, at etterforskningen skyter fart. Mina forsøker på sin side å gjenopprette forholdet til datteren som er blitt influenser og talerør for en bevegelse som får stadig flere tilhengere. Ganske raskt forstår Mina at datteren er med i en sekt med gruvekkende hensikter. Sammen med Vincent forsøker hun å få datteren ut og avprogrammert. 


Saken som politiet i Stockholm skal etterforske i denne historien, burde vært en enkel match. Dessverre så er det ikke det, og jeg har mine tanker om hvorfor. 

Christer har hunden med seg på jobb, så fokus er hos Bosse, og i tillegg sniker han seg til å spille sjakk i arbeidstiden. Peder har fått trillinger, så hans hode er opptatt av å være pappa, tydeligvis hele døgnet, også på jobb. Julia har en baby på 6 måneder hjemme, det er en til de grader uvillig ektemann som skal passe, noe han ikke mestrer. Ruben har et sexfikseringsproblem som han er under behandling for, og så har vi Mina Dabiri da, som strever med renslighetsfobien sin, forholdet til datteren (som tror hun er død) og alt mulig annet. 

Den erfarne leser skjønner jo at det ikke blir noe fremgang i etterforskningen før Mina og Vincent stikker hodene sammen, men vi er halvveis i den lange boken før dette skjer. Läckberg og Fexeus vet å bygge ut karakterene sine, men det får være måte på. Frem til halvveis har det ikke vært spennende, bare mye snakk hvor de river seg i håret. De avhører folk, og sammenligner med et lignende drap som skjedde et år tidligere, men de finner ikke ut noen ting. 

Tittelen indikerer at handlingen har noe med en sekt å gjøre, og det stemmer på en prikk. Heldigvis er det ingen klaustrofobiske scener hvor mennesker er hjernevasket, eller må gjøre skrekkelige ting. 

Liker du krim hvor fokus er på de personlige historiene til karakterene, og du slipper å bli skremt vettet av, så er Sekten et godt valg - for meg ble dette litt skuff...

Camilla Läckberg er kjent for krimromanene fra Fjällbacka der hun selv er oppvokst. Hun har solgt over 30 millioner bøker i til sammen 60 land. Henrik Fexeus er en svensk mentalist, forfatter og programleder. Siden 2005 har han vært en hyppig gjest i media, som ekspert på kroppsspråk og ikke-verbal kommunikasjon.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2022
Sider: 636
Kilde: Leseeksemplar

søndag 5. februar 2023

Detaljene av Ia Genberg

I helgen har jeg lest vinneren av Augustprisen 2022, og for en leseopplevelse dette ble. Svenske Ia Genberg debuterte i 2012 med romanen Søta fredag, og har etter det skrevet en roman og en novellesamling, før hun i fjor klinket til med denne nydelige romanen. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.
Romanen beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?

Det var rett og slett en nytelse å lese denne boken, jeg var så dradd inn av det jeg leste, at støyen fra medpassasjerer på fergeturene i helgen, forsvant for meg.

Fortelleren som er forfatteren selv, forblir navnløs gjennom hele romanen. Fokus er lite på henne, men på noen menneskemøter hun har gjort seg i livet, og som hun nå i sin febervillelse minnes.

Johanna er venninnen som fullførte alt hun startet på. Hun kjøpte dyre gaver, men hennes evne til å skifte følelse, og vise kulde mot andre mennesker gjorde slutt på vennskapet. 

Ordene for tilgivelse og frihet er det samme på flere språk, det kan synes som en selvfølgelighet, men jeg innså nå  at ordet for å slippe kunne sies på samme utpust. 

Så møter vi Niki, som skaper drama rundt seg, hvor enn hun er. Hun hater foreldrene sine, men tar i mot den månedlige summen de setter inn på kontoen hennes. 

Når vi presenteres for Alejandro, mannen fortelleren forelsker seg i, får vi også høre mer om Sally. Hun har blitt nevnt tidligere som en venninne, og her får vi høre litt mer. Denne sekvensen er en av de sterkeste, hvor subtile følelser skildres så eksakt at det nesten svimler for meg.

Håpet har det best på bar, særlig når det begynner å svinne.

Forholdet til Alejandro var kort som et åndedrag, men bidro til en ny tidsregning for henne. I denne skildringen befinner vi oss ved Milleniumskiftet, og skildringer av menneskenes kollektive bekymring for hva overgangen til det nye årtusenet kan medføre, blandes med hennes minner om hva møtet med Alejandro gjorde med henne.

Til sist møter vi Birgitte. Da er vi lengre tilbake i tid, og faktisk også en svipptur til Stavanger. Hun ble mentalt lemlestet tidlig i tenårene, og måtte tilpasse seg, eller knekke sammen. Engstelsen som plantes i henne ved denne hendelsen på 70-tallet, preger hele livet hennes. 

Forfatteren reflekterer rundt engstelse, at det er en del av vår natur. Jeg bet meg fast i noen av de besnærende betraktningene som kommer frem i denne romanen, og akkurat denne slapp ikke taket på en stund. 

For en nydelig roman, språket er formidabelt, og fortellerstilen drar leseren inn og holder på oppmerksomheten til siste slutt. Etter å ha presset meg gjennom noen litt trege bøker i det siste, var det godt å slippe fra seg Ia Genberg, med et inderlig ønske om mer. - Denne må du lese!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 140
Oversatt av: Bodil Engen
Kilde: Leseeksemplar

fredag 3. februar 2023

Sammenkomsten av Anne Enright

Anne Enright er en irsk forfatter som har gitt ut en rekke bøker. Noen av dem er oversatt til norsk, blant annet Veien ved Boolavaun, som jeg har lest tidligere. Sammenkomsten har vunnet flere priser, blant annet The Man Booker Prize i 2007. I boken 1001 bøker du må lese før du dør, står denne oppført, og i 1001-lesesirkelen valgte jeg denne under "tema kvinnelig forfatter".

Forlaget om handlingen: 
Sammenkomsten er et familiedrama, lagt til Irland og England. I Victorias historie fortoner fortiden seg som et puslespill der brikkene til slutt faller på plass og skaper et bilde man ikke vet om man ønsker å se.Elegant trekkes tråder fra fortid til nåtid, fra sex til begjær og fra selvdestruksjon til livsglede. Anne Enright har et rikt språk og en utsøkt litterær stil som får teksten til å gløde.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2007
Oversatt av: Johann Grip
Sider: 303
Kilde: Biblioteket

I Sammenkomsten befinner vi oss i Irland, gjennom en periode som favner tre generasjoner. 


Hovedpersonen Veronica er 39 år, hun er sånn passe lykkelig gift med Tom, og sammen har de to jenter. Hun er oppvokst i en familie med mange barn, så pass mange at det var lett å miste oversikten. 

"Ikke si det til mamma" var noe som gikk igjen blant barna, og denne romanen tar oss med tilbake til begivenhetene som utløste uttalelsen blant barna. 

Det fantes jenter på skolen med familier som vokste til et robust antall på fem eller seks. Det fantes jenter med familier på sju eller åtte - noe som ble betraktet som litt entusiastisk - og så fantes det de patetiske jentene, som meg, med foreldre som bare ikke kunne noe for det, og avlet unger like naturlig som de dreit.

Det er spennende å lese bøker hvor noen setninger tidlig i romanen, skal vise seg å ha en langt viktigere betydning, enn det jeg først trodde. Og det er ikke bare oppbyggingen av romanen jeg satt pris på, språket Enright bruker er formidabelt - saftig og spekket med treffende metaforer. Her er mye humor også, både i valg av ord og i fremstilling av erindringer. Små språklige tankevekkere får vi og, som for eksempel uttalelsen om at engstelse egentlig er en annen form for fryd.

Liam er død. I den store søskenflokken var han den Veronica var mest glad i, kanskje fordi han var den som var nærmest henne i alder. Hun har i seg en fornemmelse, noe hun gjennom årene har ant om ham, men som aldri har materialisert seg som en konkret tanke. Begravelsen hans, og denne tanken, er det som holder historien sammen, i tillegg til fortellerens forhold til bestemor Ada, sin demente mor, mann og barn.

Familien Heagarty har mye uforløst å bære på, men romanen går egentlig ikke i dybden på relasjonene. Handlingen lar leseren fylle inn hullene selv, og med de mange meningsbærende sekvensene, er det ikke vanskelig å se for seg en fremstilling av dette familielivet, som mye mer dramatisk, enn sånn det er fremstilt her.

Jeg likte romanen godt, den har noen rolige sekvenser innimellom, men jeg frydet meg over å få øye på gamle irske tradisjoner underveis. 

Til deg som er glad i irsk kultur og historie, vil jeg anbefale kinofilmen Banshees of inishering som går nå, virkelig fornøyelig, litt dyster men tankevekkende på flere plan ☺