Vi får en mørk spenningsroman fra Joyce Carol Oates denne gangen, ganske så ulik de andre seks bøkene jeg har lest av henne. Denne amerikanske forfatteren har gitt ut en lang rekke bøker siden hun debuterte i 1964, og av det jeg har lest så har det vært gull alt sammen. Jeg tar av meg hatten for at en 84 år gammel dame fremdeles har det i seg å skremme livskiten av leserne sine ☺
Forlaget om handlingen:
På dørhåndtaket til rom nummer 6183 på Renaissance Grand Hotel henger skiltet: «OPPTATT! IKKE FORSTYRR». Hannah vet at det å ignorere advarselen og tre inn i rommet ugjenkallelig vil endre livet hennes.I kjølvannet av en rekke uløste barnedrap i Detroit på 1970-tallet, vikles livene til flere personer sammen – og med tragiske konsekvenser: Hannah, en velstående forstadsfrue og mor, gift med en fremstående lokal forretningsmann, har dratt til hotellet for å innlede en affære med en mystisk mann hun møtte på en veldedighetsgalla. Den tidligere barnehjemsgutten Mikey, en gatesmart småkjeltring, er ute på oppdrag for å gjøre opp for urett. I periferien av Detroit-eliten opererer seriemorderen, kjent som Barnevakten.
Barnevakten er en bitende anklage mot korrupte politikere, et oppgjør med fordekt rasisme og seksuell rovdyrmentalitet – en psykologisk spenningsroman som tar pulsen på det moderne USA slik bare Joyce Carol Oates kan.
Det gikk mange timer med til å lese denne boken, mange timer med høy puls og stivt blikk. Joyce Carol Oates tok meg helt på sengen, med dette som jeg trodde var en roman, men som i mine øyne er en psykologisk thriller av beste type.
Historien ledes av et handlingsforløp, hvor forstadsfruen og tobarnsmoren Hannah er hovedperson. Samtidig hører vi om Barnevakten, massemorderen som etter hvert har tatt livet av syv barn, og som viser de unge ofrene sine, en pervers form for ømhet i ritualet sitt. Denne sistnevnte delen hører vi bare om, men de små dryppene, sammen med Hannahs historie gir romanen en dybde preget av skrekk.
Hannahs fortid hører vi lite om, men stadig nevner hun "moropappa" fra barndommen, noe som gir et gys, og kanskje en forklaring på hvorfor vi ikke hører mer om familien hennes. Flere detaljer er med på å bygge oppunder beveggrunnene til Hannah, for etter et første private møte med mannen på gallaen, tar hun unektelig mange underlige valg.
Beslutningen Hannah tar om å ikke si det som det var, slår tilbake på henne på en måte som får store konsekvenser. For Hannah vet ting, som hun holder inne med, og mye hadde vært unngått om hun hadde sagt i fra.
Så hjelpeløs hun hadde følt seg i hans nærvær. Et kompass med en spinnende nål. I villrede, i fri flyt. Hånden hans på hennes, berøringen hans- Munnen hans mot hennes, sugde oksygen fra lungene hennes.
Vi befinner oss i 1977, og noe er helt tydelig forandret i Amerika, når barn må ha konstant tilsyn. Romanen byr på et tydelig kvinneperspektiv, hvor Hannahs skam og selvforakt belyses gjennom hennes forhold til elskeren, mannen, barna, faren sin, hushjelpen, forpliktelsene sine og de tidligere erfaringene. Dette er glimrende fremstilt, og en styrke i romanen, etter mitt skjønn.
I tillegg beskrives ekstreme ubalanser i maktforhold mellom menn og kvinner, hvite og svarte og ikke minst mellom rike og fattige. Spesielt dynamikken mellom Hannah og hushjelpen er godt fremstilt, hvor Hannah er den som krever og bestemmer, mens hun også er litt redd for damen, som tar seg så godt av barna og husholdningen. Tematikken kunne like godt vært skildret ut i fra forholdene i dagens Amerika, så mye har ikke forandret seg, dessverre.
Barnevakten er en ekstremt "oppegående" roman, med høytliggende spenningskurve, til tross for at vi "bare" følger en troskyldig hjemmeværende husmor i sin hverdag. Slutten på historien tok helt pusten fra meg, mens den vidåpne avslutningsscenen godt kunne vært litt mer avklarende. Til tross for den åpne slutten, hadde jeg stor glede av å lese boken, som jeg slukte i løpet av forrige helg.
Utgitt: 2023
Sider: 505
Oversatt av: Bente Klinge
Kilde: PDF fra forlaget