Dødsverk av Kjersti Anfinnsen

Årets utgivelse fra Kjersti Anfinnsen er den avsluttende boken i trilogien om Birgitte Solheim. Jeg har fulgt serien, og så med forventning frem til å ta fatt på denne siste romanen.

Forlaget om handlingen:
Birgitte Solheim ligger på dødsleiet på et privat pleiehjem utenfor Paris. Aldringens siste kapittel har begynt, hun er blind og fullstendig pleietrengende. Døgnets ensomhet avbrytes av besøk av levende og døde, og en bråte pleiere. Tilværelsen er uutholdelig, og hun lengter etter døden. Dødsverk er en roman om alderdommens siste fase og veien mot den uunngåelige slutten.

Dødsverk er tredje roman i trilogien om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, som utsier sine siste sukk fra et sted i mørket. 

De to første bøkene, De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten, har fått fantastisk mottakelse i Norge. Bøkene er solgt til 13 land og har fått flere litterære priser.

Jeg bærer Birgitte Solheim med meg i hjertet, for en skjebne det er for et selvstendig menneske å bli mottaker av betalt omsorg. Når vi møter henne for tredje gang er den seiglivede kvinnen blind og sengeliggende. 

I korte sekvenser, forteller Birgitte om sine opplevelser på pleiehjemmet. Det er vemodig lesning, men også lærerikt, hvordan hun opplever å bli flyttet til et annet rom, eller å ligge flat å bli nødt til å tisse i sengen. Det er ikke sikkert at pårørende og ansatte tenker over hvordan pasienten opplever disse tingene.

Det er en artig dame vi har med å gjøre, en som gjør seg vanskelig, bare for å få lov å bestemme noe selv. I denne fasen vil hun bare bli latt i fred, hun vil ikke ha mat og hater å være til bry til alle døgnets tider.

I løpet av romanen forvitrer Birgitte mer og mer, at hun surrer kommer bedre frem, hun hører lyder som ikke er der og kommuniserer dårlig med personalet. 

Tilstanden Birgitte er i, er selvfølgelig trist, men romanen er egentlig ikke trist, for selv om hun glemmer og misforstår enkelte ting, så har hun en skarp tunge. Døden er det eneste den gamle hjertekirurgen ønsker seg, så jeg heier henne over målstreken, mens jeg smiler av vittighetene hennes.

Dødsverk er en usentimental og engasjerende roman, som på en troverdig måte skildrer de siste dagene i et menneskes liv. Denne situasjonen skal de fleste av oss gjennom, så det er godt å være forberedt - jeg anbefaler deg å lese denne romanen ⚄

Forlag: Kolon

Utgitt: 2025

Sider: 108

Kilde: Leseeksemplar

Most - Cecilie Løveid sin skjønnlitterære debut fra 1972

Jeg sitter med en liten bunke på tre bøker av og om Cecilie Løveid foran meg på arbeidspulten. Dette fordi jeg venter på at Piggeple skal komme ut, en bok jeg hørte om og bestilte på biblioteket i februar 2022. Ventetiden har blitt lang, siden Piggeple kommer ut først nå i høst, så da jeg overraskende fikk Most tilsendt, ble jeg glad. 

Forlaget om boken:
Most veksler mellom sanger, dikt, eventyr og korte prosatekster. Virkeligheten er ingen sammenhengende fortelling, men mangfoldig. Most har tre kvinnelige hovedpersoner: Veslemøy, Inger og Marit, og en mannlig hovedperson, John Wesley, en Robin Hood-figur, med røverheltens erotiske tiltrekningskraft. 

Boken åpner på vestlandsøya Most og slutter i en blokkleilighet i byen, og handler om folks bruk og misbruk av hverandre, og undersøker muligheten for en ny solidaritet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 1972/mitt eksemplar 2025
Sider: 108
Kilde: Leseeksemplar

Most er den første av de fire prosalyriske romanene som Cecilie Løveid ga ut i begynnelsen av sitt forfatterskap. Vil du lese alle fire, må du også få tak i Tenk om isen skulle komme, Skyer over Askøy og Sug. Nå må det sies at jeg leste denne for tre år siden, uten at den ga meg noe, men etter mitt dypdykk i tekst og illustrasjoner som kommer i Piggeple (utstilling på Christinegaard) så leste jeg Most på nytt, og sitter beveget og imponert tilbake.

Teaterdame som jeg er, forbinder jeg Cecilie Løveid med skuespill og til dels dikt, men det var altså romanen som gjorde henne til forfatter, det er gøy. 

Min første tanke om Most er at det er en modig tekst hun gir ut som sin første, full av sensualitet og tematikk som på begynnelsen av 70-tallet ikke nødvendigvis ble snakket om. Teksten flyter og har en musikk i seg, som det var lett å like. 

Her er mye eksperimentering med form, alt fra dikt og stikkord, til halvferdige setninger og artig lek med ord. Her må leseren bruke sin egen musikalitet og fantasi, for å fylle setningene med følelse og betydning. 

Ta bare setningen "Nå bor jeg alene, som en undulat": Noen vil gjerne tenke at å bo alene er toppen på ensomhet, men jeg tenker mer at å bo alene er toppen på frihet. Så var det den undulaten da, og da jeg kom på buret, og at det holder meg stengt inne, og jeg var tvunget til å spise det jeg ble tilbudt, ble denne enkle setningen fylt med sterke motsetninger.           

Vel, i denne historien møter vi Marit og Inger, Vigdis og Veslemøy, og ikke minst John Wesley, Veslemøys kollega fra lærerskolen. Deres skjebner blir vi kjent med underveis, i en litt springende handling, hvis fortellerstemme veksler, noe også sted og tid gjør. 

                    Ingvald slengte ut bøtten og heiste opp en bølge. I kåthet slengte han den over oss begge. Vi skrek så alle kaikatter for. Hadde det begge i underlivet og leppene. Makrellen, rekene klare til å elske. Elske til den sene natt. Dette er minne, ikke utroskap. Jeg lyger så jeg kjenner det i samvittigheten. Det er så avsindig deilig, John. En gutt fra barndommen.

Skildringer av følelser gjøres på en poetisk høyverdig måte, selv om det innimellom er ganske så saftige bilder jeg får på netthinnen. Vi hører om jenter som finner frem til hverandre (sprengstoff i 1972),  prostitusjon, prevensjon og utføring av abort. Kvinner som vil flekke av seg det klaustrofobiske husmorhabitten er også et tema, og vi får innblikk i boforhold, der de i leiegårdene manglet dusj.

Jeg likte godt den orange/brune gløden fra 70-tallet, som fremdeles omfavner denne lille (store) romanen, og er overrasket over at fortellerstilen fremstår som om historien var skrevet i dag. At romanen har holdt seg gjennom tiårene gjør den selvskreven til å komme på listen over norske klassikere. 

Jeg anbefaler gjerne Most videre ⚄

Dette har jeg lest av Cecilie Løveid: 

Most - lest for tre år siden 

Flytterester - dikt

Vandreutstillinger - dikt

Jeg er SYLv - om Sylvia Plath

Kamerat Livet om Cecilie Løveid

Sug - den siste boken i romankvartetten

Den røde døren av Gert Nygårdshaug

I sin nye spenningsroman tar Gert Nygårdshaug fatt i et svært aktuelt tema, nemlig utviklingen av en teknologi som kan føre til vår egen utslettelse. Blant karakterene møter vi kvantefysikere og avanserte hackere, som sammen med flere andre diskuterer faren som KI kan representere.

Forlaget om handlingen:
I Bibelen står det at Gud befalte israelittene å slakte et lam og stryke blodet fra lammet på dørene slik at de ble røde. Dette var tegnet som gjorde at Dødsengelen gikk forbi hus med røde dører.

Den røde døren i denne romanen er ikke nevnt i Bibelen. Men den er mye, mye farligere.

Her møter vi noen samfunnsbevisste mennesker som ser med stor uro på hvordan verden har utviklet seg, og bestemmer seg for at noe må gjøres. De arrangerer en stor samling av freds- og naturforkjempere fra flere land i Vikingskipet på Hamar.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 464

Kilde: PDF fra forlaget

Den første personen vi blir kjent med er tilsynelatende bare en avslappet kranfører. Johan Svovel er 33 år og har hatt en dramatisk start på livet. Hans rebelske side blir vekket av kjæresten Tiril Tind som er en aktiv politisk rebell og opprører. 

I det store og hele handler denne romanen om menneskehetens fall. Gjennom handlingen diskuteres hva som ødelegger og hva som stabiliserer et samfunn, og tanker rundt hvorfor krig og konflikt oppstår.

Begivenhetene finner stort sett sted i Norge, men vi besøker blant annet Sør-Korea og Canada, for arrangementet som skal gå av stabelen på Hamar får oppmerksomhet internasjonalt. Vi befinner oss noen år frem i tid, samfunnet er likt det vi har nå, men ting har skjedd, både politisk og i form av teknologiske fremskritt.

Betydningen Thwaitesbreen på Antarktis har på stigende havnivå, og kunstig fremstilt virus som kan ramme store deler av befolkningsgrupper, er innspill som ga denne leseren klump i magen. Der jeg noen år tilbake ville avskrevet sånt om ren fantasi, tenker jeg nå at dette er fremtiden for barnebarna våre, så det er skumle betraktninger Nygårdshaug kommer med her.

For meg ble det litt fall i fremdriften da jeg leste, innhold i samtaler og hendelser ble viderefortalt, og gått igjennom, sånn at det litt for mange ganger ble repetisjon. Det er mye prat om hacking, fremtidens teknologi, astrobiologi og avanserte livsformer, noe som ble litt for abstrakt for meg.

Den røde døren er en tankevekker, den besnærende dramatikken viser helt tydelig at forfatteren har en agenda med romanen, parallelt med at den skal være spennende. Jeg stusset over bruken av ordene "skifer" og "skarpt" og kunne ønske meg noen synonymer, men ellers er oppbygging av handlingen og språkføringen av ypperste klasse. 

Er du fan av Gert Nygårdshaug sine bøker, kommer du til å elske hans nyeste bok. Liker du spenningsromaner med temperament og som løfter et rødt flagg for sivilisasjonen, da er dette boken for deg!

Jeg anbefaler gjerne Den røde døren videre ⚃

Toril Moi - I frihetens tegn, en samtalebiografi av Ane Farsethås

Tidligere i sommer leste jeg Toril Mois bok På jakt etter Norge, så denne samtalebiografien, blir årets andre bok som har mye om litteraturprofessor Toril Moi i seg. Boken er ført i pennen av den erfarne journalisten, forfatteren, kritikeren og redaktøren Ane Farsethås. Jeg har ikke lest noe av henne før, men denne fine biografien om Toril Moi har satt henne ettertrykkelig på kartet. 

Forlaget om boken:
Siden brakdebuten med Sexual/Textual Politics i 1985, har Toril Moi vært en av sin tids ledende litteraturteoretikere. I tillegg til å være en internasjonalt anerkjent forsker og en innflytelsesrik forfatter, er hun en populær foredragsholder både i og utenfor Norges grenser og en hyppig bidragsyter i den offentlige debatten. Hun er en godt kjent offentlig skikkelse, som ofte blir intervjuet i norsk presse, men som sjelden er verken privat eller mer personlig enn rollen som kjent akademiker tilsier.

I denne boken danner nettopp hennes eget liv materiale for en utforskning av de filosofiske, politiske og eksistensielle spørsmålene hun har undersøkt gjennom sitt forfatterskap og sin forskning. 

Moi snakker med Ane Farsethås om oppvekst på 1950-tallet, om radikale miljøer i Bergen, Oxford og Paris, om språk og litteratur, om transdebatt og identitetspolitikk, om flørt og filosofi – og om Nietzsches paraply.

Etter en kort innledning, en presentasjon av Toril Moi som fagperson og som menneske, tas vi i fortsettelsen med tilbake til barndom og oppvekst. Mye av det som kommer frem her, har Moi delt med oss i boken Jakten på Norge, så dette ble som et velkomment gjensyn med en følgesvenn fra sommerferien.

Boken har en ryddig fremstilling, hvor vi beveger oss fra oppvekst, til studier i Bergen og de ti årene hun oppholdt seg i Oxford. 1979 - 1989 sammenfaller temmelig nøyaktig med regjeringsårene til Margareth Thatcher, så jeg har ikke vanskelig med å se for meg samfunnet hun kom til. (jeg bodde i London et år på 80-tallet)

I retrospektiv ser hun at dette var en brytningstid, Oxfordcolleger åpner opp for at kvinner og menn kan studere i samme college, og de første kvinnelige foreleserne får innpass i det konservative miljøet. 

Jeg leser om politisk aktivisme, feministiske teorier, hennes forsøk på å reformere pensumlisten og hennes tanker om å være en intellektuell uten å bli høy på pæra. Et utfordrende og stivt arbeidsmiljø, gjorde at hun søkte seg til USA, nærmere bestemt North Carolina. 

Her ble hun nærmest pådyttet en fast stilling som forsker, og det er her hun har bodd siden. Toril Moi er en forsker som også setter stor pris på å undervise. Hun foreleser litteratur, oppjusterer ambisjonsnivået sitt, skriver og publiserer artikler, blant annet finnes det en fin passasje om transkjønn og transekskluderende radikalfeminister i denne boken, som jeg satt stor pris på å lese. 

        Hvorfor må man oppgi kjønn i passet? Er ikke passets funksjon bare å dokumentere at jeg er meg? I stedet for å lage flere kjønn kunne man kanskje vurdere å kvitte seg med hele kjønnskategorien i denne typen papirer? 

        Moi har vært en av de klareste kritikerne av ideen om kjønn som en ren sosial konstruksjon, samtidig som hun som feminist er grunnleggende solidarisk med de transkjønnedes fanesaker.

Filosofi er en naturlig del av helheten, med dette følger definisjoner av begreper som sannhet og frihet. Språk er en naturlig beskjeftigelse for en litteraturprofessor, når jeg leser denne boken skjønner jeg hvor mye man kan legge i betegnelsen "språk", og jeg fryder meg over å utvide horisonten min.

Samtalebiografien I frihetens tegn er lettlest og underholdende, ikke la deg skremme av det som kan virke tørt og akademisk. Boken er jordnær og nedpå, akkurat som hovedpersonen selv. Teksten er spekket med litterære referanser av folkelig karakter, og vi får et lite sniktitt inn i et liv, som til nå har vært alt annet enn kjedelig (sett fra mitt ståsted) 

Jeg anbefaler gjerne samtalebiografien om Toril Moi videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 368

Kilde: Lånt på biblioteket

Bomberen av Samuel Bjørk

Bomberen er den sjette boken i serien med Holger Munch og Mia Krüger. Jeg leste Det henger en engel alene i skogen da den kom ut i 2013, og har etter det fulgt med på krimserien med stor forventning. Uglen, Gutten som elsket rådyr, Ulven og Hitra er de neste bøkene. Serien anbefales hvis du er ute etter spennende lesestoff, nå når de lange høstkveldene snart melder seg.

Forlaget om handlingen:
En lørdag formiddag går en kvinne inn på T-banen i Oslo iført en bombevest. Eksplosjonen ryster hovedstaden. Byen stenges ned, kongefamilien bringes i sikkerhet, og alle enheter settes i alarmberedskap. Journalisten Jessica Blomqvist får en telefon fra en mann som hevder å stå bak angrepet. Han sier at dette kun er første bombe, og at det vil komme flere, én hver tjuefjerde time. 

Drapsetterforsker Holger Munch har sommerferie. Mia Krüger har akkurat kjørt søsteren Sigrid til en rehabiliteringsklinikk. Begge blir vekket fra dvalen og kaster seg inn i en jakt som blir et desperat kappløp mot tiden.

De må finne gjerningsmannen.

Før neste bombe går av.

I denne historien befinner vi oss hele tiden i Oslos indre kjerne, noe som er med å bidra til den klaustrofobiske stemningen som festet seg i meg, så snart jeg hadde begynt å lese. 

Ugjerningsmannen spiller hele tiden en aktiv rolle i det som utspiller seg, og gjør en god jobb i å skremme både karakterene i historien og denne leseren. En skjønner fort hvordan plottet er bygget opp, for neste bombe går jo av, og den klokken som hele tiden tikker frem til 9:07 hvert nye døgn, bidrar til høy puls.

Etterforskerne med Holger Munch i hovedrollen blir lurt trill rundt av en terrorist, hvis motiv ikke kommer klart frem. En sidehistorie som gir ekstra fart på spenningskurven handler om journalisten Jessica Blomqvist og hennes involvering i saken. 

Måten Samuel Bjørk skildrer rutinger og tempo i etterforskningsarbeidet gjør at jeg ikke kjedes av gjentakelser og unødvendige detaljer. Persongalleriet vi blir presentert for har alle slags typer, bare noen få av dem får vi vite noe om bakgrunnen til, noe jeg synes er helt topp. Personligheten til Mia Krüger, hennes historie og måten hun jobber på, er en av seriens styrker, men så liker jeg jo litt sære mennesker.

Til tross for at dette ble en slukebok for meg, så må det sies at plottet følger en kjent mal, hvor politiet blir jaget fra skanse til skanse, av en seriemorder som det tar tid å forstå. Flere av spenningsmarkørene underveis var litt tam, siden en dreven krimleser lett gjennomskuet dem. 

Jeg anbefaler gjerne Bomberen, men få gjerne med deg
de første bøkene i serien også ⚃ 

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 542

Kilde: Lånt på Bookbites

Superbloom av Harmeet Kaur

Superbloom er Harmeet Kaur sin debutroman. Alt jeg vet om henne er at hun er fra Oslo, - at hun har gjort en sterk debut som forfatter det er helt sikkert.

Forlaget om handlingen:
Amrita har reist på utveksling til New York, fast bestemt på å unnslippe seg selv og sitt eget speilbilde. Men det er først da hun møter Deepika at byen virkelig åpner seg. I Deepikas verden kan jenter som dem utfolde seg fritt. Så hvorfor er likevel ikke alt som det skal?

Rundt tjue år tidligere foretar en annen kvinne en lignende reise. Meera drar fra Punjab i India til Oslo for å bo med en mann hun knapt kjenner. Når hun for første gang er fri fra andres vurderende blikk, kommer hun i kontakt med lengsler hun ikke visste at hun hadde.

Med Superbloom har Harmeet Kaur skrevet en gripende debutroman om arven fra en kvinne til en annen, og et av vår tids store spørsmål: Hvordan forstår man seg selv i en verden der alt handler om hvordan man blir sett av andre?

Romanen åpner med at hovedpersonen tenker tilbake på en gang hun spurte moren om hun noen gang hadde gjort noe hun angret på. Denne milde åpningen, som inviterer leseren inn i et eksotisk miljø, skal komme til å spille en viktig rolle i andre del av boken.

Amrita befinner seg i New York, og på den litt trange lunchrestauranten setter hun seg ned ved siden av Deepika. Hun spør henne om hvordan tipsing foregår i NY, og etter denne samtalen blir Deepika den livet dreier seg om, for Amrita.

Hun er fascinert av den mye mer selvsikre Deepika, hun vil bli som henne i ett og alt. Amrita er i NY for å lære å skrive, men hun tilbringer mye tid sammen med Deepika og vennene hennes. Mye av historien skildrer kulturforskjeller mellom mennesker med indisk avstamning og "alle andre". Dette kommer frem naturlig i handlingen, gjennom tilfeldige kommentarer og små bemerkninger.

Gruppen Deepika tilhører har et bevisst forhold til kvinners rett til å blir hørt og sett, med et spesielt fokus på kvinner med indisk familie. Gjengen heier hverandre frem og våger å ta plass, selv om det av og til kan gå litt brutalt for seg.

Amrita skriver om moren sin, vi får lese noen snutter i løpet av denne første delen, så overraskelsen burde ikke vært så stor når vi halvveis i romanen plutselig får en helt annen historie. 

Meera er en ung indisk kvinne som blir hentet til Norge for å gifte seg. Historien er fengslende og interessant på en kulturutforskende måte, men den skildrer ikke noe, vi ikke har lest om mange ganger før. 

Superbloom forteller historien til to kvinner som famler og prøver å finne fotfeste i et nytt liv. Her reflekteres det rundt ensomhet og frihet i samme kontekst, noe som fant klangbunn i meg. Når en er "fargeblind" sånn som jeg er, og mener at alle liv er like mye verdt, så er det nesten skremmende at vi fremdeles diskuterer rasisme, kulturkonflikt og kvinnesak i 2025. 

Det er dessverre ikke tvil om at diskusjonen må holdes i gang, og med Superbloom har Harmeet Kaur kommet med et godt innspill til fortsatt dialog om denne viktige tematikken.

Jeg anbefaler gjerne Superbloom videre ⚄

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 223

Kilde: Leseeksemplar

Tragedie under drivende skyer av Rune Christiansen

Årets roman fra Rune Christiansen kan med rette kalles en mysterieroman, som er noe helt annet enn en kriminalroman. Les, og du skjønner hva jeg mener ☺

Forlaget om handlingen:
Det var noe annet også, et minne, kanskje bare noe så ubetydelig som den hastige skyggen over farens ansikt den høstdagen da hun for første gang skulle være med for å fiske kreps i sjøen. Men hvordan skulle hun som barn finne ord som forklarte det uforklarlige? En flyktig skygge, fortrolig, men like fullt sørgmodig mens han tente en sigarett. For er ikke skyggen det mest paradoksale av alle vesener?

Etter farens død bryter Kerstin opp og reiser til et lite sted ved kysten nordvest i Frankrike. Men på pensjonatet, med sine hemmelige dører og sine fåmælte, skyggeaktige skikkelser, utsettes hun for forstyrrelser og skremmende trusler. Hun befinner seg i et drømmeaktig landskap med forrevne klipper, vintermørke brenninger og dype grotter. 

Når en ung gutt blir funnet død ute ved kalksteinsbruddet, blir Kerstin trukket inn i en rekke gåtefulle hendelser som utspiller seg på det ødslige stedet.

Lesingen jeg har bedrevet i sommer har inneholdt mange filosofiske tankesprang, noe også Rune Christiansen sin nye roman er preget av. 

I løpet av handlingen får leseren tygge på refleksjoner som "hvor forsvinner tankene hen?" og grunne litt over om det går an å sørge over levende og nærværende mennesker. Her er mange søvnige grublerier, og når hovedpersonen vår Kerstin drar alene til Frankrike, opplever hun mer enn hun kanskje hadde håpet på.

Hun blir vitne til en hendelse, som gjør at den lokale etterforskeren får henne i kikkerten. Flere ganger forveksler hun det hun opplever med drømmer, og mye av teksten flagrer litt fra meg med sine mange overnaturlige og litt okkulte innslag. 

Vi blir kjent med et lite knippe karakterer, som alle har en viktig rolle. Kriminalplottet er ikke det essensielle i denne romanen, betraktningene Kerstin gjør seg i forhold til eget liv og egne forbindelser til andre mennesker, er det som bærer handlingen i mål.

Rune Christiansen bruker et spennende språk som er ispedd lite brukte ord, som kataleptisk og forborgne. Lesingen fløt lett, og forventningen til hva som kommer til å skje, var til stede hele tiden. Dette er nok ikke en historie som brenner seg fast i minnet, men leseopplevelsen der og da var fin.

Jeg anbefaler gjerne Tragedie under drivende skyer videre ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 227

Kilde: PDF fra forlaget

Dans dans dans av Haruki Murakami

Dette er en frittstående fortsettelse av Sauejakten som kom ut i 1993. Boken er Haruki Murakamis sjette roman, den andre som er oversatt til norsk, og den fjerde boken i Serien om rotta. Denne serien startet med de to kortromanene Hør vinden synge og Flipperspill 1973, de ble gitt ut på norsk i 2015 i en og samme bok. 

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen, en navnløs tekstforfatter leter etter en kvinne han ikke kan glemme. Det fører ham tilbake til Hotell Delfinen, men han finner at det er revet og erstattet av et stort internasjonalt kjedehotell. Midt inne i denne nye skyskraperen oppdager han et annet sted . mørkt, og med lukt av noe gammelt. Her møter han igjen den mystiske Sauemannen, som har en viktig melding til ham: Dans!

Det er en kald, glatt verden vår mann må danse i. Han møter en gammel venn som er blitt filmindustriens superstjerne og har fått livet sitt tømt for mening. Han blir kjent med en 13-årig jente som stadig glemmes, og gjenglemmes av sine kunstnerforeldre. Han får innblikk i den moderne kapitalismens nyeste former, som seksuelle tjenester per sex-o-gram. Han får flere varsler om død, og han blir selv mistenkt for mord.

Dette er den fjerde boken i en serie, som holdes sammen av litt underlige hendelser og fenomener. Det finnes et handlingsforløp gjennom serien, men siden det skjer mye, som tilsynelatende avviker fra handlingen, tenker jeg at det går greit å ikke lese dem i rekkefølge.

Hovedpersonen har fremdeles ikke fått et navn, men han er lett å kjenne igjen på livsførsel, musikkpreferanser, drikkevaner og Subaruen han fremdeles kjører rundt i. Det som gjør ham så interessant er holdningen han har til andre mennesker, noe som viser seg på en nydelig måte, når han kommuniserer med den 13 år gamle Yuki.

Det er en eventyrlig historie dette, hvor forbindelser går i surr og virkelighetssansen får litt å jobbe med. Tid og rom kommer i ulage når når han går ut av heisen i 16. etasje i Hotell Delfinen. 

Haruki Murakami har en usentimental sjargong, men refleksjonene han gjør seg gjennom hovedpersonens observasjoner og syn på livet, gjør at jeg blir veldig glad i denne NN. Han har et avslappet forhold til penger og karriere, er ikke opptatt av materielle ting, men drikker god whiskey og lytter mye til musikk. 

Du har kanskje lest noe av det ferskeste Murakami har gitt ut, men jeg vil påstå at disse fire romanene om Rotta skårer høyere enn dem på originalitet. Det er som om disse bøkene er skrevet uten tydelig bruk av virkemidler, men med en forståelse av menneskesinnet det står stor respekt av.

Oversetterduoen Risvik har oversatt mange av Murakamis bøker, men i akkurat denne stoppet jeg opp flere ganger og reflekterte over hvordan oversettelsen bidro til min følelse, av å lese på originalspråket. Jeg klarer ikke utdype dette nærmere, men jeg tilskriver denne fornemmelsen til oversetterne - godt jobbet!

Er du på jakt etter noe helt for seg selv, trenger du ikke lete lengre ⚅

Forlag: Pax

Utgitt: 1988/på norsk i 1994

Sider: 344

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Sommerboken av Tove Jansson

Vi som er oppvokst med historiene fra Mummidalen, synes kanskje det er litt rart å skulle lese Tove Jansson sine voksenromaner. I disse romanene kommer Jansson sin milde og reflekterte stemme enda bedre frem. Jeg leste boken i et idyllisk hjørne av campingplassen, og fikk en sterk opplevelse av denne farmor/barnebarn-relasjonen.

Forlaget om handlingen: 
Sommerboken er historien om Sophia, en seks år gammel nysgjerrig og vitebegjærlig jente, og hennes farmor. De tilbringer sommeren på en liten øy i den finske skjærgården. 

Sammen streifer de rundt på øya, svømmer i dypt, forbudt vann, bygger båter av bark og blader, studerer insekter og blomster, tegner og skriver - men først og fremst følger de hver især deres egne luner og innfall, og snakker om tilværelsen og naturens små og store mysterier og undere.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 1972/min utgave 
Oversatt: William Heinesen
Sider: 187
Kilde: Kjøpt selv

For en nydelig roman Sommerboken er! jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før. Jeg har lest Det usynlige barnet, og de to sakprosabøkene Billedhuggerens datter og Paul Gravett sin bok om Illustratøren Tove Jansson. 

Selv om jeg ergrer meg over alskens spinoffprodukter med mummi på, så vil jeg gjerne lære mer om denne spennende kunstneren, og litteraturen hun har etterlatt seg.

Romanen består av 22 kapitler, som hver tar for seg en situasjon, et tema eller en hendelse. Selv om dette høres ut som en samling småfortellinger, så har boken allikevel noe av romanen i seg. Streken til Tove Jansson er mettet med følelser, se bare på forsidebildet! Det er mange små illustrasjoner gjennom boken, hvis betydning trer frem gjennom teksten.

Farmor er over åtti og Sophia er seks. Det dveles ikke ved det, men vi forstår at mammaen er død, mens pappaen er på øya. Han passer nok på, men i likhet med mummipappa er han opptatt med sine egne greier, og tar ikke mye plass. Noen få andre karakterer har gjesteopptredener, men stort sett er det farmor og Sophia som boltrer seg i fantasi og lek på den lille øyen.

Farmoren sin helse nevnes helt kort i nesten alle historiene, uten at temaet får stor plass. Livets gang skildres på en måte gjennom aldersutfordringene til begge to, i tillegg til øyas skiftende årstider og vær. Sophia kommer med dype spørsmål til farmor, og hun kommer med svar, som ofte biter overraskende godt fra seg. Hun jatter ikke med, eller forskjønner, og mange ganger gir ikke farmor muntlig svar, men gir den lille jenta rom til å tenke selv.

I den første historien våkner Sophia til synet av farmor som står på terrassen og kikker over gjerdet. Hun leiter etter gebisset som hun har mistet ned i gresset mellom peonene. Sophia finner det til henne, og sier "sett dem inn".

        Men du må ikke seg på, sa farmoren. Dette er privat.
       Sophia holdt tennene på ryggen. Jeg vil se på, sa hun. Da satte farmoren hennes gebisset på plass med et schmokk, det gikk glatt og var egentlig ikke noe å snakke om.
        Når dør du? spurte barnet.
        Og hun svarte: Snart. Men det har du slett ikke noe med. 
        Hvorfor ikke? Spurte barnet.
        Hun svarte ikke, hun gikk ut på knausen og fortsatte videre mot kløften. 

Har du lyst å lese deg inn i et miljø helt uten klisjèer, oppleve undring og naturlig samkvem på tvers av generasjonene, da er Sommerboken noe for deg. 

Jeg likte Tove Janssons Sommerbok veldig godt, og lar den ligge i campingvognen som fast følge på turene våre fremover ⚄

Sommerferie 2025 del II - fra Urke til Voss

Ekvipasjen fotografert på Veganeset Camping på Dragsvik

Etter to netter på Åndalsnes Camping tøffet vi videre med mål for den lille bygda Urke. Nå befant vi oss ved Norangsfjorden, midt i Sunnmørsalpene i Ørsta Kommune, og for et drømmested dette var! Urke Camping var plassen å være for oss som lengtet etter en liten uke i flatlandet, lengtet etter noen skikkelige topper igjen. Les gjerne om historien til campingplassen og bygda! 

Vi ser hytten der fremme 

Her er jeg klar for turen opp til Patchellhytta

Urke Camping - et rolig sted med butikk like bortenfor

Tirsdag 29/7, etter å ha rigget oss til, pakket vi sekken og la i vei oppover mot Patchellhytta. Slogen er den mest karakteristiske toppen i området, men med sine 1564 høydemeter legger det seg lett skyer rundt toppunktet. Vi valgte DNT-hytta med det slående navnet, som ligger på 818 meter over havet. Etter en rask rast der gikk vi rundt Slogen og ned til campingen derfra. En slitsom tur var det, men fjellene som ruvet over oss, ga styrke hele veien.

Onsdag 30/7 gikk Frode på tur til  mens jeg syklet til Øye og tok inn på grusveien som følger fjorden på den andre siden. Vi fikk oss en fin kveld på campingen før vi for alvor vendte nesen hjemover. 

Fra Torsdag 31/7 var det dagsturhytter som styrte turmålene våre. Etter å ha tatt farvel med vakre Urke kjørte vi til Grodås hvor vi gikk opp til dagsturhytten Nakkebruna. Det var ikke mange høydemeter å snakke om, så de 20 minuttene det tok å gå opp, ble mest som en strekk på beina for oss. Hytten har fin utsikt mot Hornindalsvatnet, som er Nordeuropas dypeste vann med sine 514 meter.

Haugaro i Viksdalen - lettgått med grusvei helt opp men for bratt for rullestol

I Viksdalen i Sunnfjord ligger dagsturhytten Haugaro. Vi parkerte nede på skolen og fulgte grusveien opp i lia, og forbi en gård før vi var oppe etter 30 minutter. 1,6 lettgåtte kilometer tok oss opp 284 meter over havet. Ferden videre gikk over Gaularfjellet, en fjellovergang vi ikke har kjørt før. Etter å ha stoppet ved utkikkspunktet fulgte vi serpentinsvingene ned på andre siden av fjellet. Etter å ha fulgt flere av Sognefjordens mindre armer, havnet vi i Balestrand. 

Den svingete veien ned fra Gaularfjellet

Etter å ha besøkt Balabu kom vi oss opp på Raudmelen 972 moh

Balabu er en av tre dagsturhytter i Sogndal Kommune, vi har vært på alle tre, og kan lett kåre Balabu som hytten med den flotteste tilkomsten. Ikke minst har turen et fint "påbygg" som tok oss opp 972 meter over havet til toppen Raudmelen. Her var det også et lite hvileskur, som vi spiste nisten vår i, før vi hoppet og spratt ned igjen på den fine stien. 

Vel nede kjørte vi mot fergen, men klarte å misse den med et par minutter. Klokken var mange, og siden det var en time til neste ferge, og det tilfeldigvis lå en campingplass like i nærheten, endte det med at vi overnattet på Veganeset Camping. Her var det masse varmt vann i dusjen, (noe det ikke var oss forunt på forrige camping) stedet var stille og rolig, og lå idyllisk til i terrenget helt ved sjøen.

Fredag 1/8 ferget vi fra Dragsvik til Vangsnes og gjorde oss klar for å finne dagsturhytten i Vik Kommune. Først provianterte vi og utforsket den flotte trehusbebyggelsen i Vik, den er det verdt å vie noen minutter til. 

En liten krok av den levende trehusbebyggelsen i Vik

Fin tur opp fra skisenteret, med masse blåbær

Hytten Liabu som vi skulle finne, ligger på 825 meter over havet, men kun 330 av de høydemetrene gås til fots. Turen starter ved skianlegget i Vik, og er godt skiltet de 2,3 km. som skal tilbakelegges. Litt bløt sti, sterkt preget av husdyrhold i området gjorde at vi måtte følge med litt, men det var ikke bratt oppover. 

Det som ble den siste turen på denne sommerferien ble ekskursjonen til dagsturhytten Klepp på Voss. Det hører med til historien at jeg har gått to turer i området, og uten hell tittet litt etter hytten. De fleste av dagsturhyttene er lett tilgjengelige, og skal være et lavterskeltilbud til befolkningen. Tror vossingene glemte dette, for denne hytten ligger 600 meter over havet. 

Vi startet nede på Vangen, og fulgte stien opp forbi Voss Folkemuseum, og videre oppover langs Bavalen. Største delen av stien oppover var tørr og fin, men mot slutten var det yr i luften og vi gikk på en sti som var så godt som gjengrodd. 

Like før vi var fremme passerte vi stølen med navnet Skirset, nysgjerrig som vi er på kulturminner, beundret vi hytten (og dens beliggenhet) men kunne ikke finne noe om den, da vi kom hjem på pc`en. 

Det var godt å komme ut av det våte buskasset og få seg en hvil på trammen.Vi valgte den lette grusveien ned igjen, selv om den ble lang, turen endte på nesten 11 kilometer og ble belønnet med et herremåltid på To Brør. 

Klepp - dagsturhytten på Voss

Med det var ferien over, 4 uker med camping og fjellturer. Del I finner du her!

Det har vært en drøm, selv om været ikke alltid spilte på lag. I fjor campet vi i oktober og november, men dagene er korte, og lange kalde kvelder i forteltet er ikke noe å trakte etter, men vi holder på noen måneder til ☺ 

Svalene sover på månen av Susanne Christensen

Svalene sover på månen er danske Susanne Christensens skjønnlitterære debut. Jeg vil påstå hun har gjort noen modige valg i forhold til skrivemåte, og selv om jeg ble litt utfordret i lesingen, applauderer jeg henne for disse valgene. 

Forlaget om handlingen:
Så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.

Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom, lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å se på verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskap og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.

Det var fugletemaet i denne romanen som fanget meg, jeg er veldig interessert i fugler og her befinner vi oss mye i den ornitologiske verden. 

På siden av denne tematikken får vi historien om hovedpersonens forhold til sin mor, hvis ni måneder lange dødsleie avrunder det hele. 

Før vi kommer så langt så gikk jeg gjennom en litt humpete start, vi møter en fortellerstemme som jeg først oppfattet som skuespiller. Jeg noterer meg at hun heter Susanne men like etter blir navnet Teo introdusert. Etter en stund oppfatter jeg at Teo er henne selv, et navn hun har gitt teorien, eller idèen om at en del av henne er en omsorgsperson.  

Romanen handler om Teos oppvekst i et hjem hvor mor er hjemmeværende. Der var en far inni bildet, men han hadde sterk regi på morens tilværelse, og forsvinner ut av bildet. Teo kommer også til å forlate moren, noe hun i voksen alder ser tilbake på som et svik mot moren.

Ved hjelp av utstrakt bruk av assosiasjoner til natur og kunst, og referanser til vidt forskjellige personer blir dette en innholdsrik roman, hvor en ikke vet hva som vil komme på neste side. Det som knytter det hele sammen er henvisninger til "den stille tiden" altså koronatiden, og det fremtidige dødsleiet til moren. 

Underveis koste jeg meg med å lære om forskjellen på låvesvaler og tårnsvaler, en tematikk som tar oss med til Afrikas ørkensand og en diskusjon rundt energipolitikk. Tittelen på boken er ikke bare poetisk, for et tilbakeblikk til 1700-tallet, skildrer hvordan vi tenkte før zoologen Carl von Linnè kom på bedre tanker.

Susanne Christensen har en svevende skrivemåte, men det som kommer frem har stø grunn under seg. Det ble noen timer med undring og frydefull utforskning da jeg leste debutromanen hennes, og det er ikke tvil om at jeg vil finne tilbake til denne forfatteren, når hun kommer med neste bok. 

Liker du at romaner krever litt av deg,
da er Svalene sover på månen noe for deg ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 167

Kilde: PDF fra forlaget

Sommerferie 2025 - fire uker med minicamperen

Denne sommeren kjørte vi på med alle fire ukene i minicamperen vår. Første del av turen var delvis planlagt, og resten tok vi litt som det kom. Vi har gjort oss nye erfaringer med campingplasser, gått mange turer, både rundt i små sørlandsbyer, til lokale dagsturhytter og ikke minst langt til fjells. 

Lørdag 5 juli kom Frode hjem fra sin 21 dager lange sykkeltur Norge på langs. Klær var vasket, campingvognen var pakket med alt vi kom til å trenge, så allerede søndag la vi i vei. Første stopp på veien var i Jondal, hvor vi besøkte dagsturhytten Teglbu. Ferden videre gikk til Odda hvor vi gikk opp til dagsturhytten Ragdebu, to fine småturer som ikke slet oss ut. Planen var å overnatte i Odda men vi valgte å kjøre hele veien til Dalen og Buøy Camping som ble første stopp på ferien.

Buøy er en liten øy på tettstedet Dalen i Tokke Kommune, som er endestoppet på Telemarkkanalen. Turplanen vår ble utsatt et døgn på grunn av regn, men vi brukte tiden godt, og kjørte til den nedlagte kobbergruven Åmdals Verk, som nå er museum. Her fikk vi oss en fin tur oppover i skogen, hvor vi jaktet på gruveganger.

En av de nedlagte gruvegangene vi fant på turen

Etterpå kjørte vi til Grimdalstunet, som er et kunstmuseum med historiske bygninger og skulpturer i hagen. Det ble med det, for begge disse museene var stengt, siden det var mandag. På Buøy leste vi om Rui-søstrene og gikk Sherpatrappene opp til gården deres, og siden Frode hadde lest at det finnes bever i elvene rundt øya, så tok vi oss en beversafari på kvelden.

Tirsdag 8/7 var været på vår side, Lårdalstigen starter en kort drosjetur fra campingen, og herfra går en langs eggen, fra Dalen til Lårdal. Turen går inne i skogen på tørr fin sti, men utsiktspunkter er god merket, så det er ikke vanskelig å få seg noen skikkelig magasug. Mot slutten går det bratt nedover i noe som minner om en jungel, stien er merket med sort skilt, noe som ga oss en liten advarsel.

15,6 km senere gikk vi ned til Lårdal, vi hadde klatret 756 høydemeter og det tok oss 5,5 time å gå. Billetter til turistbåten Viktoria var kjøpt, heldigvis var det fint vær for det ble et par timer å vente på båten.

Meg ved et av utsiktspunktene på turen

Onsdag 9/7 kjørte vi fra Dalen til Grimstad hvor vi tok inn på Morvigsanden Camping for 3 netter. Her bodde vi helt ved sjøen og nøt både solen til det fulle. Vi fikk oransje måneskinn inn i vognen da vi hadde lagt oss, og frydet oss over fuglelivet på den langgrunne stranden. 

Fra campingen kunne vi spasere gjennom skogen og besøke dagsturhytten med navnet Terje Vigen, vi tok oss en rundtur i Grimstad den første dagen og dag to kjørte vi til Kristiansand for å besøke Kunstsiloen. Dette anbefales, to av utstillingene ga oss flotte kunstopplevelser. 

Kristiansand er en travel by, småhusbebyggelsen er veldig fin, og det er kyststripen også. På vei hjem stoppet vi i Lillesand, hvor vi spiste pizza (Frode) og blåskjell (meg).

Fredag kjørte vi til Vennesla hvor vi først oppsøkte Mollestadeika, som er Norges nest største tre på 11 meter i omkrets. Siden vi hadde lest litt om tømmerfløting på vei østover, ville vi følge opp dette med å gå Tømmerrennen i Vennesla. Det var en gøy opplevelse, 10,3 km ble turen på, som gikk i renna, gjennom spennende natur. 

Det ligger en dagsturhytte i området, så denne ville vi få med oss. Moseide heter hytten, som ga oss en bonustur på 7 km. denne dagen. På kvelden var det tid for litt sykling t/r Grimstad, for billetter til Are Kalvø sitt show, Bare bønder lengter hjem. Det var veldig artig, mye latter og god stemning i Apotekergarden denne kvelden. 

Lørdag 12/7 var det tid for å kjøre videre og Sandefjord ble stedet vi stoppet. Dette skulle vi raskt komme til å angre på for Granholmen Camping var kjempestor, og det som så ut som sjø til å bade i, var brakkvann med ekkel mudderbunn. Vi ble plassert ved "fastboende" som hadde tv i spikerteltet, og naboene våre hadde besøk av venner på deres siste feriedag, så mer innholdsløs skravling skal du lete lenge etter.

Søndag13/7 kom vi oss raskt av gårde igjen, vi suste under Oslo og forsvant oppover E6. Ved Lillehammer fant vi Furuodden Camping, hvor vi fikk oss en super plass, like nedenfor toalett/dusj, og med direkte utsikt over Mjøsa. 

Bedre enn dette kan vi ikke drømme om! Eneste minuset her var dusjer hvor en må trykke på en knapp hvert 5 sekund og at regnet gjorde grusen på plassen vår skikkelig grisete. Det er alltid noe, men vi pleier å finne små campinger som er rolige, så stort sett er det toalett/dusj-fasilitetene som avgjør "terningkastet".

På Rondetunet var det god plass, lille oss helt til venstre i bildet

Mandag 14/7 kjørte vi videre til Rondane, som var målet for neste post på programmet. På Rondetunet satt vi opp camp for tre dager, det var meldt tordenbyger, men før tordenbygen innhentet oss, fikk vi oss en lokal tur 7 km. t/r Knappen.

Mye av turen opp til Gravskarhøgda gikk gjennom ur

Dagen etter gikk vi til Gravskarhøgda som ligger på 1767 meter over havet. Vi brukte 4 timer på 14,4 km t/r, som gikk på tørr sti oppover, helt til uren luren himmelturen overtar. En turgåer vi møtte kunne fortelle at de fleste toppene i Rondane er preget av ur de siste 4-500 meterne øverst, så det var vi innstilt på, til morgendagens tur. 

Dagen etter gikk vi en enda lengre tur i Rondanefjellene, 22 km opp til Høgronden denne gangen. Toppen rager 2118 moh. men siden vi er i Rondane, så vi startet ikke på null. 

På bildet er vi helt i starten av turen, og stien går direkte mot toppen vil skal på. Store deler av stien er pyntet med reinlav, som gjør naturen helt spesiell.
Frode gikk helt opp på toppen, mens jeg droppet de siste hundre meterne, for det var så himla steinete og bratt. 

Det ble 1261 høydemeter på meg, på en tur som tok oss i underkant av 8 timer inkl. pauser. OBS! det er kun ett sted en kan fylle vann på denne turen, og det er veldig nær starten.

Torsdag 17/7 Vi takket for oss hos Rondane Camping og kjørte til Oppdal hvor jeg hadde noen ærender å gjøre. Jeg ventet her mens Frode kjørte ned til Orkanger for å få fixet en duppedings på springen som røk, så jeg fikk tatt med meg bok og pc på kafè, sjekket butikkene og planlagt mat for de neste tre dagene. 

Solen skinte og det var 30 grader i lavlandet, så vi holdt oss på fjellet og overnattet tre netter på Snøhetta Camping. Herfra kunne vi tusle opp til Villreinsenteret, hvor bussen inn til starten på turen, opp på Snøhetta ligger. 

Den turen var på programmet om lørdagen, men fredagen gikk vi Moskusstien, en tilrettelagt rundtur som vi utvidet til 18 km. med Kongevei og Pilegrimsvei og vaffel og øl på Kongsvold. 

En veldig fin tur, hvor sjansen for å se moskus skal være til stede. En godt merket sti leder deg fra parkeringen langs veien, som starter med å gå langs gjerdet du ser her. En lettgått tur som kan anbefales til alle.

Godt zoomet bilde av Snøhetta tatt fra Moskusstien

Så var det tid for Snøhetta, her må man bestille plass på skyttelbussen, for det er ikke lov verken å kjøre eller sykle de 13 km. opp til turlagshytten Snøheim, hvor turen til Snøhetta starter. Været var nydelig da vi startet, vi var først ut av bussen og fikk fjellet "for oss selv" en god stund. 

Det var da vi nærmet oss toppen at det begynte å buldre, ingen av oss ville stå på 2286 meters høyde med lyn som snaiet oss, men fristelsen var for stor, så vi fullførte oppturen, før vi stavret oss ned igjen. 

Utsikten fra toppen var formidabel spesielt den taggete Vesttoppen, gjorde inntrykk på meg. Det regnet så bare det, heldigvis hadde vi regnjakker i sekken, men med kort shorts ble det litt kaldt, når haggelbygen kom. 

Trygt nede fra uren som danner toppen, stoppet regnet, og da vi var ved Snøheim igjen kunne vi belønne oss selv med dobesøk, vafler og en iskald øl, for innsatsen. 

Turen opp til Snøhetta er bare på 7 km. og halvparten er ganske flatt. Vi måtte vade over en elv, men vannføringen var liten. 824 høydemeter stoppet Stravaen min på, noe som indikerer den bratte oppstigningen til toppen.

Vesttoppen

Den betjente turlagshytten Snøheim  (med en bro som leker dagsturhytte)

Det som vi trodde var mye torden og lyn på fjellturen var bare barnemat for det som kom på kvelden. Det ene tordenet avløste det andre, og det varte så lenge at vi ble litt stresset, og gikk ut i bilen og satt oss. Heldigvis våknet vi til sol og pent vær dagen etter.

Søndag 20/7 kjørte vi videre, mot Sunndalsøra og Gjøra Camping. Her satt vi opp camp, syklet bort til Matkroken og handlet litt, før Frode strøk til fjells. 

Jeg valgte bort tur denne dagen, for å hvile beina til i morgen, men mest for avvekslingen sin skyld.
Mandag gikk vi tur begge to, vi syklet den første biten (som ikke var lang) og så la vi i vei oppover. Bratt oppover, gjennom smal sti med mye vegetasjon. Så mye at det ble i heftigste laget med insekter for meg, men opp kom vi oss, helt opp på 1189 moh. 

Etter å ha latt oss begeistre av både utsikt og bratte fjellskråninger, fant vi en omvei ned igjen, som var like idyllisk som oppturen var strabasiøs. 

Stien var slakkere og bredere og gikk gjennom områder med gamle støler og fjellgårder. Da vi kom ned vadet vi i Driva som fløt forbi på vei bort til syklene. Med 16 km og 1075 høydemeter i beina, var det godt å slappe av på campingen etterpå. 

Gjøra Camping er den første av de 25 campingplassene vi har besøkt siden vi fikk campingvognen vår i fjor, som får terningkast ⚅ Gratulerer!!

Litt bonderomantikk på vei ned

Frode vader i Driva etter en svett tur i varmen

Tirsdag 22/7 kjørte vi fra nydelige Gjøra Camping og "hjem" til Snåsa, hvor vi var sammen med familien i noen dager, før begynte å kjøre sørover igjen, med første stopp Åndalsnes. 

Bilde av elven Rauma er tatt halvveis til toppen av Norafjellet 957 moh

Etter å ha villcampet utenfor Sunndalsøra, fikk vi søndag 27/7 en plass ved elven på Åndalsnes Camping. Ikke visste vi at vi skulle høre veien på andre siden så godt, men det gikk for to netter. Vi kom tidlig, frigjorde syklene fra bilen og trødde i vei innover mot Norafjellet. Etter syklene var forlatt, fikk vi en bratt og fin oppstigning, som ble belønnet med et spektakulært utsyn mot Trollveggen, Romsdalshornet, Raumadalen og Romsdalseggen.

Fjellene tårner seg opp på alle kanter i denne bygda, og turistene strømmer til, det merkes på campingen, men også på tettstedets sentrum, som er preget av turistifisering. 

Mandag tok vi en titt på Romsdalstigen Via Ferrata, men summet oss, og tok stien gjennom skogen og opp. Denne møter stien opp til Rampestreken der det er 200 høydemeter igjen å gå, en alternativ rute fra campingen vi bodde på som jeg anbefaler.
Det var meldt regn denne mandagen, men vi kom oss på tur og hjem igjen før det begynte. Resten av kvelden ble vi i teltet, lyttet til plipp plopp fra teltduken og campingvogntaket, og planla neste morgens avreise.

Vi fant oss en fin plass på Åndalsnes Camping

Fortsettelse følger i del II - fra Urke til Voss