Det nye hjertet - ny bok fra Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer debuterte som forfatter i 2012 med romanen Under verden. Denne heiv jeg meg over etter å ha blitt begeistret av Unnskyld, som kom ut to år etter. Siden da har ny roman fra Høyer blitt feiret her hos meg, og denne siste utgivelsen står ikke tilbake for noe av det andre jeg har lest av henne.

Forlaget om handlingen:
Helt siden hun var barn har hun forberedt seg på at farens svake hjerte skal stanse. Hun vil ikke være der når det skjer, men er samtidig redd hver gang han forlater huset, eller landet. Helt siden hun var barn har hun tenkt ikke gå, ikke gå, ikke gå. Hennes egyptiske far dør nesten, gang på gang. Og når hun er blitt voksen, trenger han henne på nye måter.

Hvilket ansvar har man som barn, som avkom? Far og datter reiser mellom ulike land, og pendler mellom nærhet og avstand. Har det med egyptisk og norsk kultur å gjøre, eller ligger beveggrunnene i hvem de to er?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Leseeksemplar

Faren som en gang som liten sprang rundt i Kairo, har aldri kunnet oversette barndommen sin til norsk. 21 år gammel, ble han sendt til Sinaiørkenen hvor han deltok i 6-dagers krigen, men snakket ikke om denne erfaringen. Han havnet i Norge, men rastløsheten hans tok ham videre, til Egypt og til USA og til flere bosteder i Norge. 

Ida er datteren hans og det er hun som forteller om hvordan hun hele livet har forberedt seg på at faren kan dø. Han har vært hjertesyk, hatt infarkter og slag gjennom hele oppveksten hennes, så hun er alltid beredt på beskjed om at det har hendt igjen.

I denne boken diskuteres det flere temaer, blant annet om hun vil skjule eller løfte frem den utenlandske bakgrunnen sin. I kapitlet mot slutten hvor de har familiebesøk, og noen gamle tanter av mannen hennes, gir meg hjertebank av uttalelsene de kommer med. Den egyptiske tilhørigheten hennes, får tantene til å konkludere helt hinsides, og stille spørsmål ved hennes definisjon av identiteten sin.

                            Det er denne fremmedheten, som kommer fra ham, min fars utlendighet, som bor i meg, som andre fremhever ved meg, og som enkelte fester seg ved, det muslimske problemet? - muligheten for at jeg kan være en annen bak alt det norske - tenk om hun rømmer med barna! - det er denne tenkte fremmedheten som lokker frem de andres fremmedhet, og som ikke bare gjør oss til ulike, umake, men til mistenksomme, gjerrige, uverdige. Ikke bare i det som blir sagt, men i det som ikke sies tilbake. Jeg kan ikke huske noen gang å ha følt meg så øde og hjemløs som akkurat her, hjemme hos meg selv, foran min egen familie.

Ved å skildre pappa Hassan sin sykdomshistorie, forteller Ida Hegazi Høyer om fremmedhet og om en usynlighet som er en slags "klassereise". Sykdom og død ligger på lur i detaljene i denne historien, men det gjør ikke lesingen til noen trist affære. Her ser vi med et skråblikk på livshendelser, og mye av det som skjer går det fint an å le av, i alle fall etterpå.

Du kan glede deg til å lese tanker rundt det å ha gamle foreldre og samtidig være småbarnsmor. Det er treffende og sant på en gang, og en god tankevekker til oss andre, som ikke står i denne skvisen.

Min kjennskap til Ida Hegazi Høyers forfatterskap, gjorde at jeg på forhånd hadde store forventninger til denne boken. Derfor skulle det ikke være mulig å bli så imponert over boken, men det ble jeg da jeg leste Det nye hjertet. 

Skrivemåten er helt etter min smak, der hele historien blir fortalt på en gang. Språket er vagt poetisk, men byr samtidig på så skarpe observasjoner at en kan skjære seg. Dette er historiefortelling på sitt aller beste, med besnærende intriger og kloke refleksjoner på løpende bånd.

Få for all del med deg Det nye hjertet ⚅

Ingen skal drukne av Aslak Nore

Leste du Havets kirkegård, som er den første boken i Aslak Nores serie om familien Falck, er jeg sikker på at du fikk med deg bok nummer to, som er Ingen skal drukne. Det gjorde ikke jeg, før jeg ble oppmerksom på bok tre i serien. Alliansen kom ut nå i høst, og jeg er godt i gang med  å lytte til årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Det er adventstid på Rederhaugen. Nyutnevnt SAGA-direktør Sasha Falck donerer redningsskøyten «Falck 3» til Redningsselskapet og lanserer ideen om en forskningsekspedisjon til Svalbard. På et sykehus i Bodø ligger legen Hans Falck hardt skadet etter en ulykke med 330-skvadronen. I Oslo får Johnny Berg melding om at en fremmed makt har en infiltratør på innsiden av SAGA. Og snart er det tid for familien Falcks tradisjonsrike juleselskap.

Når «Falck 3» stevner mot Kirkenes og Svalbard, møtes de gamle fiendene fra den kalde krigen i en ny konfrontasjon - med avgjørende konsekvenser for de indre anliggender i den rike og mektige familien Falck.

Som alltid leverer Aslak Nore en storslått fortelling om ulovlig kjærlighet, farlige politiske ideer og bitter maktkamp. Her befinner vi oss blant fiffen i Bergen på 50-tallet hvor det jaktes på en forræder, og får oppleve at bergenserne tar rotta på oslofolket.

Ingen skal drukne fortsetter der Havets kirkegård sluttet. Jeg vil ikke si at jeg hadde detaljene fra den første boken klart for meg, men det var ikke vanskelig å komme inn i det som skjer i denne delen. Det er spennende å være med til Svalbard, spesielt den første turen hvor Hans som er lege, under svært vanskelige forhold på 330-skvadronen, redder livet til en russer.

Alexandra Falck, mer kjent som Sasha er en av dem vi følger tettes. Hun brant Veras manuskript, en tekst som inneholdt så farlige hemmeligheter at det måtte gjøres. Denne familien har to fraksjoner, og begge har ting de skjuler for hverandre. Sverre Falck har returnert fra Afghanistan og melder seg på i kampen om Saga-stiftelsen og om hvem som skal bestemme i familiedynastiet.

Liker du historier som har virkeligheten som bakgrunn, og som byr på dypdykk inn i historien til landet vårt, så er Aslak Nore sin serie midt i blinken for deg. Her handler det om geopolitikk, hva som skjer i Barentshavet, og ikke minst russerne og deres interesser på Svalbard.

Historien byr på mange dramatiske scener, overraskende hendelser driver handlingen raskt av gårde, så boken er vanskelig å "legge fra seg". Jeg frydet meg da jeg lyttet til boken som er glimrende lest inn, av Thorbjørn Harr og Anna Dworak.

Jeg anbefaler gjerne Ingen skal drukne videre, og gleder meg nå til å ta fatt på Alliansen, den tredje boken i serien.

Denne må du få med deg ⚄ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 459

Kilde: Lytteeksemplar fra forlaget

Kollaps av Edouard Louis

Igjen skriver Edouard Louis om sin familie og sitt forhold til de nærmeste. Jeg har lest flere av bøkene hans, og tenkte å styre unna denne nyeste, men nå er jeg glad for at jeg har lest den, for dette er den siste boken i dette romanprosjektet, som nå rommer syv bøker.

Forlaget om handlingen:
Broren min brukte store deler av livet sitt på å drømme. I hans fattige arbeiderklasseverden, der sosiale strukturene er smidd for å slukke håp, forestilte han seg en verden der han ville bli en verdensberømt håndverker, at han kom til å reise, restaurere katedraler og tjene penger, at faren hans, som for lengst var ute av bildet, ville komme tilbake og elske ham.

Drømmene hans kolliderte med virkeligheten, og han klarte ikke å realisere noen av dem.

Mer enn noe, ønsket han å rømme fra livet sitt, men ingen hadde lært ham hvordan man rømmer, og alt han var - brutaliteten hans, oppførselen overfor kvinner og andre mennesker-holdt ham fast; alt han hadde igjen var gambling og alkohol for lettere å glemme.

Trettiåtte år gammel blir broren til Edouard funnet død på golvet i den lille leiligheten sin. Denne romanen er historien om et traurig liv, og en kropp som brøt sammen av ren utmattelse. 

Bøkene jeg har lest om denne familien tidligere har vært preget av å forklare hvor Edouard Louis kommer fra. Fattigdom, usunn livsstil, mishandling og ikke minst mangel på reelle muligheter, har preget bildet som skrives frem. I denne boken synes jeg Louis i større grad skildrer "problemet" fra flere kanter, og det er heller ikke så mye utdeling av skyld. 

I Kollaps opplevde jeg raseri og sorg, men voksne refleksjoner og en litt uhøytidelig selverkjennelse, kom også til syne i teksten. Familien er fattig, nå er det vel Louis av dem som er den eneste som kan bidra til begravelsen. Men, han vegrer seg, og vil ikke gå i begravelsen til denne broren som han aldri har elsket, eller vil han det? 

Intrigen ligger i akkurat dette, vi får høre episoder fra oppveksten deres, hvor storebror oppfører seg som en dritt mot Edouard. Kjærester, familie og andre skildrer broren som en snill og omtenksom mann, som med jevne mellomrom oppfører seg som en jævel. Hvordan hans oppførsel har preget familieforholdene, er det tematikken sirkler rundt, og det forblir interessant gjennom hele romanen.

Kollaps er heftig lesning, jeg strikket og lyttet meg gjennom boken, som er nydelig innlest av Christian Hestø, og fikk hele historien i en eneste heseblesende jafs.

Jeg anbefaler gjerne Kollaps videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 249

Kilde: Lytteeksemplar  

Ulvespor av Ingeborg Arvola

Ulvespor er den tredje boken i serien Sanger fra ishavet. Den første boken Kniven i ilden likte jeg godt, allikevel gikk bok to Vestersand, meg hus forbi. Den fikk jeg lyttet til på Storytel før jeg ga meg i kast med Ulvespor, årets utgivelse i denne serien.

Forlaget om handlingen: 
På 1860-tallet herjer sulten i Finland. Brita Caisa Seipajærvi og Mikkel Aska har rømt over grensa og slått seg ned i en jordgamme ved innsjøen Iijærvi med døtrene Marja og Annie. Mikko er flink til mangt, men ikke livet i ødemarka. Han setter ikke snarene riktig. 

Familien får knapt med mat. Brita Caisa skjærer bark og baker brød. Hungeren gjør noe med hjertet, hodet og kroppen. Uten å fortelle det til Brita Caisa, oppsøker Mikko den unge noaiden Ison Antin Anna, som har spesielle evner.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 334
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke bare bare å klare seg i en jordgamme gjennom en hard vinter. Det å bli tatt med ut i dette karrige miljøet, ga meg en helt spesiell leseopplevelse.  

Mikko og Brita Caisa har to små barn med seg til gammen, som de måtte flykte til da myndighetene ikke godtok at de levde under samme tak uten å være formelt gift. 

De er glad i hverandre, men Brita mister tålmodigheten med Mikko, når han ikke finner ut av hvordan han skal skaffe dem mat. Han sovner på post, kløner til fiskegarnet og roter med rypefellene. Det er ikke det at han slurver, han kan det bare ikke, tenker Brita når hun innimellom synes synd i ham. 

Brita er oppgitt, og synes ikke han er mer til hjelp enn en gammel gubbe. Mikko er også lei av å ikke få det til, og søker trøst hos Ison Antin Anna. Så kommer deres første vinter uten medbrakt proviant, og det begynner å bli skikkelig vanskelig for dem. 

Skildringene av hva sulten gjør med kroppene deres er grusom lesning, det regner og regner, potetavlingen råtner på rot og de har problemer med å finne tørr bark til å blande i melet for å drøye det. Brita klipper opp tråden i en ulljakke, i små biter og legger det i gryten. Så gjør hun det samme med håret sitt, og har i litt barkemel. Når dette har kokt mye lenger enn de trodde, har de noe å spise.

Overtro er en naturlig ting i dette miljøet, Brita kan ikke unngå å tenke, at grunnen til at alt går galt for dem, er at  Annie ikke er døpt og foreldrene er ugift. De snakker med, og gir gaver til det usynlige småfolket, mens de leser beskjeder i alskens tegn de får øye på. 

Ulvespor er en roman proppfull av nydelige betraktninger, det er historiefortelling på høyt plan, iblandet en virkelighetsskildring jeg ikke har lyst å tro er sann. Tidlig i boken er det en fascinerende scene hvor Brita er ute og går i tåken, jeg leste disse sidene flere ganger og lot meg virkelig fortrylle av det jeg leste.

På samme måte elsket jeg hvordan Mikko og Britas fortvilelse bunner i det samme, men at deres løsninger på problemene er så forskjellig. Diskusjonene de har rundt dette, er levende og innholdsrike og ikke minst hjerteskjærende lesning.

Ingeborg Arvola greide å fengsle meg med kulden, sulten og kjærligheten som hovedpersonene opplever. Romanen er dramatisk til tusen, og tettpakket med handling, den engasjerte meg fra første side, og selv om jeg måtte ta pustepauser innimellom, var det aldri snakk om å ikke orke mer av påkjenningene de må stå i.

Jeg anbefaler gjerne Ulvespor videre ⚄

Sår av Thomas Enger og Johana Gustawsson

Sår er et norsk-fransk-svensk samarbeid mellom to drevne krimforfattere. Thomas og Johana fortalte om arbeidet med boken under forlagets høstmøte, hvor jeg var så heldig å få være tilstede. Boken er en intens, mørk og mesterlig start på en ny serie hvor psykologen Kari Voss er hovedpersonen. Etter å ha kost meg med Sår, er det godt å vite at dette er den første boken i en ny serie - det er bare til å glede seg til neste!

Forlaget om handlingen:
Kari Voss, ekspert på kroppsspråk og minner, opplever enhver forelders mareritt da sønnen Vetle blir kidnappet på sin ni-årsdag. Sju år senere er han fortsatt savnet, men Kari nekter å gi opp håpet om å finne ham.

Da Eva og Hedda, to av Vetles barndomsvenner, blir funnet brutalt drept, kastes Kari inn i etterforskningen. Jesper, den fjerde vennen i gjengen, blir raskt arrestert med et hav av bevis mot seg. Kari er den eneste som tror han er uskyldig.

Mens Kari forsøker å plukke opp bitene av livet sitt, tar hun opp jakten på sannheten, som skjuler seg godt i et miljø der alle har hemmeligheter. Men hvor mye kan hun egentlig stole på sin egen vitenskap og dømmekraft? 

Det er litt av en ungdomsgjeng vi blir kjent med her, ingen av dem vet å oppføre seg jo! til og med barna til overbetjenten er helt sprø. Flere av de voksne skjuler sin mørke side bak en blank fasade, så de er ikke så mye bedre de heller.

Historien begynner (og slutter) med Vetle. Det som skjedde med ham, og det traumet moren Kari Voss fremdeles bærer utenpå huden, rammer inn handlingen, på en ryddig og fin måte. Kari Voss er professor i minner og kroppsspråk, og gjennom hele historien får vi innblikk i hvordan de ubeviste bevegelsene vi alltid gjør, sender signaler om hva vi tenker og føler. 

Det er mye en må tenke på når en skal tolke disse signalene, for det er lett å legge feil betydning til ansiktsuttrykk eller andre bevegelser under en samtale. Kari er god på å observere, hun analyserer det hun ser fortløpende, og leser adferden til folk på en helt annen måte enn det politiet gjør.

Handlingen er satt i oktober like før halloween, så det passet perfekt å lese boken nå. Forfatterne har brukt subtile metoder for å skape stemning, så uhyggen kryper hele tiden innpå en når en leser. 

Persongalleriet i denne historien befinner seg alle i samme omgangskrets, siden de to drepte jentene og den antatte ugjerningsmannen alle var venner av Vetle. Kari er datter av en tidligere politimann, de er veldig nære, så gjennom hans kontakter i politiet, får de tilgang til unik informasjon.

Jeg likte Sår veldig godt, skrivemåten, ordbruk og ikke minst plottet, er helt sånn jeg foretrekker det i krim. Engasjementet mitt var til stede på hver eneste side, og boken vant kampen med strikketøyet, hver gang jeg satt meg ned i kroken min. 

Cliffhangeren på siste side er formidabel, håper forfatterne er i full gang med neste bok. 

Jeg anbefaler gjerne Sår videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 350

Kilde: Leseeksemplar

Ingenting å skjule av Espen Skjerven

Espen Skjerven ga meg en liten overraskelse med denne boken, som ikke er en av kriminalromanene hans, men en roman som tar opp et alvorlig tema. Det er nok jeg som ikke har fulgt med i timen, for siden jeg liker krimserien godt, satt jeg i gang med lesingen, som vanlig uten å lese bakpå boken først, så snart den var lastet ned til Kindelen.

Forlaget om handlingen:
Oscar er femti år og jobber som lærer. Han lever et godt og harmonisk liv med kona Maria og sønnen Erik. Rett før påskeferien spør rektor om han kan snakke med en elev på skolen, som har fått parykk. Oscar føler seg overrumplet, fordi han ikke har fortalt sin egen historie til noen på skolen. Han mistet håret syv år gammel og gikk med parykk i mange år.
I ferien kommer Oscar også over en artikkel om en ny, lovende medisin – en behandling staten ikke vil støtte økonomisk. Alt dette rører noe i ham. Han kjenner et behov for å sette ord på følelsene sine – følelser han knapt har delt med noen.

Ingenting å skjule er Skjervens første skjønnlitterære roman. Skjerven opplevde selv å miste håret som barn, og selv om historien er fiktiv, er den inspirert av egne erfaringer.

Til tross for at leseren vet at denne historien er bygget på forfatterens egne erfaringer, så fremstår den helt tydelig som fiksjon. Den milde og tydelige måten boken er skrevet på gjør at jeg gjerne anbefaler den også til tenåringer som blir rammet av Alopecia. 

To ting skjer på en gang i Oscars liv, han blir bedt om å snakke med eleven som har fått Alopecia, og han leser artikkelen om at Norge ikke vil prioritere medisinen som finnes. Når de reiser på hytten i påsken, bruker Oscar mye tid på å tenke gjennom hvordan det opplevdes å miste håret som syvåring . 

Vi hører om hvordan moren hans reagerte på det plutselige håravfallet, om hvordan det var å gå på skolen noen dager senere, med parykk på hodet, og om de andre utfordringene i livet hans.

Historien veksler mellom minner fra barndommen som etter hvert beveger seg godt opp i ungdomstiden, og nåtid hvor han er på en tenkende og skrivende påskeferie med familien. 

I vårt moderne samfunn er det mange mennesker som lever uten hår på hodet, men for førti år siden var det ikke moderne. I boken reflekterer Espen Skjerven over om det er verre for jenter enn for gutter å oppleve hårtap, og hvilken påvirkning Alopecia har på livskvaliteten til den rammede. Mange kan oppleve betydelige psykiske belastninger, som kan slå ut i dårlig selvfølelse og skam.

Oscar sin oppveksthistorie forteller oss at det går bra til sist, men det var tøft det han var gjennom, og det er ikke tvil om at han gikk glipp av mye glede og moro som barn, da han hele tiden skulle holde parykken hemmelig for klassekameratene.

Ingenting å skjule biter ikke tydelig fra seg på noen måte, men er en interessant og lærerik historie å få med seg. Boken er bygget opp på en logisk og ryddig måte, vekslingene mellom nåtid og fortid er tydelige og skjer naturlig. 

Jeg anbefaler gjerne Ingenting å skjule videre ⚃

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Kilde: PDF fra forlaget

Gjenskapelsen av Bjørn Bakken

Etter å ha lest debutboken til Bjørn Bakken Lang, lang rekke, var jeg imponert, og lykkelig over at han fulgte opp med Forklarelsens øyeblikk og Blind hevn. Disse tre bøkene henger sammen, mens årets utgivelse er noe helt nytt. Som dere vil se bakerst i boken, leste jeg historien da den bare var et utkast, jeg likte godt det jeg leste. Dette var et år siden, så nå frydet jeg meg over å få lese det ferdige verket - gled dere!

Fra bakpå boken:
Even Halvorsen og Elise Ellingsen i Kristiansandspolitiet får en forsvinningssak i fanget, tilsynelatende en rutinesak. 

Men når lignende forsvinninger skjer kort tid etter, går alarmen. 

Et kappløp mot tiden, hvor vi følger politiets arbeid, de bortførtes fortvilte redsel og hevnerens forvillede tanker. 

Tiden tikker ubønnhørlig mot datoen for gjenskapelsen …

Forlag: Her bestiller du boken!
Utgitt: 2025
Sider: 329
Kilde: Leseeksemplar

Moralen i denne historien må være at det kan få konsekvenser å etterlate seg en dagbok. Paula Jensens dagbok fra 1944 ser til til å være årsaken til at det litt skjøre oldebarnet i nåtid, nærer grusomme tanker om hevn.

Som tittelen indikerer, her skal fortidens grusomheter gjenskapes, og det gjennomføres på en godt planlagt og systematisk måte. Klart dette blir spennende, for snart holdes fire menn fanget og blir utsatt for overgrep. Er ofrene plukket ut av en årsak, eller er de mer eller mindre tilfeldig valgt?

Historien vender noen ganger tilbake til oldemorens dagbok, hun som er ankeret i hovedpersonens liv. Mesteparten av handlingen foregår i nåtid, noe som gir historien fart og tilstedeværelse.

Barnebarnet har laget seg flere personligheter, om det er noe selvvalgt eller en mental sykdom, klarte jeg ikke å bestemme meg for, men innleggelser og hint om en vanskelig barndom, peker kanskje mot det siste.

Ofrene for ugjerningen blir vi kjent med i korte innledninger, kanskje litt for korte, for jeg greide ikke å opparbeide meg noe særlig sympati for dem. Muligens fordi de også er lovbrytere, selv om straffen i enkeltes tilfelle er i overkant streng.

Det er en fin gjeng i politiet som skal finne disse fire, som er sporløst forsvunnet. Jeg liker ikke for mye fokus på politiets etterforskning i krim, men her likte jeg godt det som handlet om etterforskningen, kanskje fordi disse sekvensene ikke ble dradd ut, og etterforskerne var dyktige i jobben sin. 

Hovedpersonens tanker og følelser får leseren når det leses dagbok, "filmer" blir spilt av på netthinnen og det snakkes med seg selv om realiteter, som er ispedd en god dose fri fantasi. Dette mennesket er det ikke lett å forstå seg på, men viljen til å prøve, festet seg fort i meg.

Volden som blir påført ofrene er preget av protagonistens grandiose tanker. Symbolikk, datoer, navn og metoder gjenspeiler det som står i dagboken, og det er helt tydelig at motivasjonen for ugjerningen er traumer i den såre slektshistorien.

Er du en krimsluker som av og til kunne tenke deg en historie litt utenom det vanlige, så gir Gjenskapelsen deg en mulighet for dette. Jeg aksepterte det tydelige frempeket som tidlig i historien røper rammen for handlingen. Deretter festet interessen min seg på psyken til den som planlegger og utfører forbrytelsene.

Det er ikke tvil om at vi her møter en minneverdig karakter, som lett finner plass i hukommelsen. Historien er ryddig skrevet, litt overdrevet i noen sekvenser, men spennende og absolutt god underholdning å ta med seg inn i vintermørket. 

Jeg anbefaler gjerne Gjenskapelsen videre ⚄

Les gjerne Bokblogger sin flotte omtale av boken!

De svarte enkene av Ingar Johnsrud

Da jeg for to år siden leste Patrioter, den første boken i denne serien, klamret jeg meg til Kindelen og ønsket meg mer da boken var slutt. I høst fikk jeg ønsket mitt oppfylt, for i De svarte enkene møter vi Martin Tong, Liselott Benjamin og Jens Meidell igjen, i en forrykende spennende historie, glimrende lest av Lars Berge.

Forlaget om handlingen:
Det er 17. mai, og politiet jakter en mann i folkehavet langs Karl Johan. Noen timer tidligere forsvant et norsk militærfly over Østersjøen.

Jens Meidell er alenefar og landets nye justisminister. På sin første dag får han vite at det foregår fredssamtaler mellom russere og ukrainere i Norge. Men samtalene er nær ved å grunnstøte, og regjeringens ære står på spill. Kan prisen for fred bli for høy? En maktkamp bryter ut, og Jens må manøvrere i et landskap av kjærlighet, kynisme og hat. 

Innbyggere i et land kan neppe forestille seg hva som foregår i kulissene, når det gjelder politikk, strategisk planlegging og beskyttelse av befolkningen.

To ting skjer i Oslo denne maimåneden, en person blir drept i en parkeringskjeller på nasjonaldagen, og etterpå sprenges et Herkulesfly med trent ukrainsk personell i luften. Alle instanser er på ballen, fra det lokale oslopolitiet til Kripos, PSD, Delta og E-tjenesten. Alle har ikke like stor betydning for historien, men det var interessant å bli vitne til hvordan de opererer sammen.

Historien var i begynnelsen ganske så lærerik, vi blir kjent med et par intriger med karakterene, før spenningskurven etter hvert begynte å peke oppover. De hemmelige fredssamtalene på Hurdal blir forstyrret av et attentat, og måten dette skildres på føltes nesten litt for virkelig. Med innsikt og engasjement skildres forhandlinger fylt med trusler fra begge sider, og mennesker som fyller forskjellige politiske roller. 

De nevnte Liselott og Martin jobber i PSD, to tøffe politifolk med hodet og hjertet på rett plass. Sammen med dem møter vi også de som anses å være forbryterne i denne historien, et møte som viser at alle saker må ses fra minst to sider.

De svarte enkene er velskrevet og innsiktsfull, jeg lot meg engasjere i den politiske maktkampen, og lo litt av den håpløse forholdet som justisminister Jens Meidel og forsvarsminister Angela Bjerke rotet seg inn i.

Ingar Johnsrud skriver i et klart og tydelig språk, han har korthugde setninger og kommer raskt til poenget i alle scenene. Dette gir høyt tempo, i en spennende historie som har god utvikling. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien - denne må du lese ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 5:39 timer og 394 sider i boken

Kilde: Lydfil fra forlaget

Elvestad av Ketil Bjørnstad

Elvestad er bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Bok en het Norefjell, den likte jeg godt, og etter å ha lyttet meg gjennom årets utgivelse, gleder jeg meg til den avsluttende boken i Vendepunkt-trilogien. Vi følger ikke de samme personene i denne trilogien, tematikken dreier seg om kjærlighet, alderdom, ensomhet og vennskap i selvstendige historier.

Forlaget om handlingen: 
Den kjente programlederen Brockenhurst faller sammen og dør utenfor NRK-huset, etter et hemmelig møte om en ny TV-serie. Hans beste venn, pianist og assistent Elvestad, kjenner et sterkt savn og forsvinner inn i sorgen. 

Men når et forlag ber ham om å skrive biografien om sin avdøde venn, sier han ja, og leier en forfallen gård i et dalføre noen timer nord for Oslo. Der møter han mennesker som han på forskjellig måte får sterk kontakt med. 

I tillegg blir han kjent med en rotte, som blir ekstra glad når han spiller Schumann, og han møter den tidligere drapsdømte kassadamen Une Bekkedalen.

For oss som kjenner til Ketil Bjørnstad fra Verden som var min, kan ikke unngå å se Bjørnstad i Elvestad. De er begge musikere og skrivende mennesker, to hovedelementer i denne romanen. Hovedpersonen i denne romanen har leid en falleferdig storgård for to år, her skal han sitte å skrive biografien om mannen han hadde et tett samarbeid med i en årrekke, og som døde plutselig et år tidligere. 

Han tror han skal få være alene og konsentrere seg om arbeidet, men i denne bygda lever de tett på hverandre. Eiendomsmegler Glen Høyhalsen setter ham inn i forholdene, og som den ihuga sladrehanken han er, forteller han litt av hvert om både lensmannen, butikkdamene og redaktør Arnhild Siklebekken i "bladet". 

Det er litt av noen navn de har fått disse karakterene, og det er ikke det eneste Bjørnstad har lekt seg med i denne romanen. Rotta Ruth har en helt spesiell rolle i historien, først vil han ikke vite av henne, han kjøper rottegift på butikken, men han blir frarådet på flere hold, fra å ta livet av rotten, som hele bygda har blitt glad i. 

Støyømfintlig som jeg er, kjente jeg meg igjen i hva lyden av elven kan gjøre, og ikke minst når han hører lyd fra den nedlagte jernbanelinjen. Han går opp til gamle Alm stasjon, og går tur opp til den store fossen som flere ganger har forårsaket stor ulykke, da den har kommet brått på flere padlere. Her er også mange litterære referanser og ikke minst er musikken med gjennom hele boken.

Elvestad er en nydelig roman som skildrer livet på godt og vondt. Når han endelig kommer i gang med skrivingen, reflekterer han over hva bitterhet kan gjøre med et menneske, og hvordan tiden som går kan gjøre noe med minnene en bærer på, om så vel hendelser som mennesker.

Jeg satt og strikket da jeg lyttet til brorparten av denne romanen, jeg nøt hvert sekund og frydet meg over nerven som stadig var til stede i historien. Ketil Bjørnstad er en historieforteller av de sjeldne, det er et godt håndverk han har levert også denne gangen, og jeg gleder meg til neste og avsluttende bok i denne nydelige trilogien.

Boken er glimrende lest inn av Jan Gunnar Røise.

Jeg anbefaler gjerne Elvestad videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Lyttetid: 5 timer - boken har 233 sider

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Ulvestuen av Jan-Erik Fjell

Ulvestuen er den ellevte historien hvor Anton Brekke er hovedpersonen. Jeg har fulgt serien siden Tysteren kom i 2011 som første bok, og har fått mange spennende opplevelser. Denne utgivelsen er litt annerledes, for her tas vi med tilbake til Brekkes første tid som politi.

Forlaget om handlingen:
Under en kjøretur med Magnus Torp ser Anton Brekke en han pågrep for drap mange år tidligere. Han forteller Torp om saken der den 22 år gamle studenten Susanne Leander ble funnet drept.

Året er 2002. Anton er fersk i Kripos, og reiser til Kristiansand sammen med sin mentor Harald Uteng. Det tegner seg et bilde av Susanne Leander som en som kom fra et strengt, kristent hjem, og levde et dobbeltliv. 

Parallelt med etterforskningen blir vi kjent med Selma Gressmo, som er alenemor til Julie på fem år. De to møter en hyggelig mann som jobber i Dyreparken. Mannen kan mye om ulver.

Anton Brekkes liv har gjennom hele serien vært preget av at han liker å gamble, noe han tydeligvis gjorde som ung også. En kveld i 2002 kan han ikke unngå å tape en stor sum penger i poker, og dette blir den berømte dråpen, for hans høygravide kone Elisabeth.

Handlingen vender igjen og igjen tilbake til dette, Brekke er på jobbreise, mens tankene hans dreier seg om hvordan blidgjøre konen, som har flyttet hjem til foreldrene sine. Innimellom får han noen polititekniske tips av Harald Uteng, blant annet om tunnelsyn, og viktigheten av å ikke konkludere for tidlig. 

Selma og Julie er en handlingstråd som utvikles litt over langs. Vi følger mor og datter til dyrehagen hvor de ser på ulvene, og senere på butikken, hvor Julie kommer bort fra moren sin. Selv om jeg skimter noen spenningsmarkører her, så blir det aldri dramatikk ut av det.

Jonathan og Jeremias er to navn som dukker opp underveis. Sammen med et par mannsnavn til, har leseren mange muligheter å velge mellom, for å pønske ut hvem som drepte Susanne Leander. Hintene var dessverre for tydelige til at jeg hadde noen tro på dem, og jeg skulle få rett for gjerningsmannen var godt skjult i teksten til siste side. 

I nåtid er Anton Brekke og Magnus Torp på en lengre kjøretur. Jeg glemte fort hva det er de egentlig skal, og det angår heller ikke saken i stor betydning. Vekslingen mellom Anton Brekke i 2025 og Anton Brekke i 2002 var sømløs nok til at jeg flere ganger måtte bla tilbake og konferere notatene mine, noe som bidro til at engasjementet mitt glapp litt underveis.

Fortellerstilen til Jan-Erik Fjell forvirret meg, men at det også gikk utover spenningskurven, som ikke pekte nok oppover, var verre. Å legge frem hypoteser, presentere resonnementer, diskutere mulige utfall med kolleger eller intervjue tilfeldige vitner, skal i mine øyne bygge opp plottet, ikke vanne det ut, sånn som jeg synes skjer her.

Ulvestuen er en kort bok, med en slagside av personlige problemer. Kanskje jeg har blitt bortskjemt av Jan-Erik Fjell sine tidligere bøker i denne serien, for denne her fanget meg ikke inn, sånn som de andre har gjort. 

Du som har fulgt serien, må for all del få med deg denne også ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 299

Kilde: PDF fra forlaget

Taperen - ny spennende bok fra Terje Bjøranger

Taperen er bok seks i den kritikerroste thrillerserien med politietterforskeren Charlie Robertsen. Jeg har hatt stor glede av å følge denne serien, som tar for seg viktige tema som tvangsekteskap, menneskehandel og prostitusjon. Terje Bjøranger er jurist og har lang erfaring i det han skriver med, etter mange år i Kripos og Utlendingsdirektoratet, noe som bidrar til troverdighet i denne bokserien. 

Forlaget om handlingen:
Taperen er en forrykende actionthriller av Terje Bjøranger der hevnen forfølges og livet det verdsettes lavt. Men kanskje vinner kjærligheten og rettferdigheten også denne gangen?
For seks år siden utførte 17 år gamle Jaro sitt første drap. Det har gjort ham uovervinnelig – og nettverket han styrer har tentakler i alle samfunnslag.
I Chile lever Kim og Assala i skjul, men Assala oppdager akkurat i tide et ansikt hun gjenkjenner. Så ser de skyggene nærme seg huset der de skjuler seg.

I Norge blir politimannen Charlie Robertsen med i den strengt konfidensielle Arbeidsgruppen. I infiltrasjonens tjeneste og på tvers av landegrensene jobbes det med å avsløre dobbeltspill og korrupsjon i egne rekker.

Sytten år gammel var den kommende klanlederen Jaro opptatt av våpen og canabis. Det var forventet av ham at han skulle forakte de vantro og tukte sine søstre, men gutten som vokste opp i huset til en særdeles urimelig og voldelig far, delte ikke de samme idèene som ham.

Kim og Assala rømte for to år siden fra hjemlandet, og nå finner vi dem i på et lite sted sør i Chile, hvor de har gjemt seg bort så godt de kunne. Dessverre blir de tvunget på flukt igjen, og i denne historien har de begge viktige roller.

Charlie og kollegene hans, tror han blir stuet vekk på et kontor for å digitalisere gamle straffesaker, for når sjefene trenger hjelp til å sette fast den mektige klanlederen Jaro, må ingen vite noe. De kriminelle nettverkene har yrkesgrupper som advokater og revisorer, politi og skattemyndigheter i sin hule hånd, noe som knebler etterforskningen av denne typen kriminalitet.

Taperen tar med seg akkurat nok tråder fra de forrige bøkene, og til glede for trofaste lesere gjøres dette uten å repetere handlingen for mye. Historien viderefører også diskursen rundt et utfordrende samfunnsproblem, med fokus på guttenes rolle i de kriminelle nettverkene, som tar kvelertak på Sverige og Norge.

Tvangsgifting og æreskultur danner rammen for tematikken i denne serien, dette er litt nedtonet her, men siden vi befinner oss i de samme miljøene, og noen av karakterene går igjen, så er vi innom dette også i Taperen. 

Jaro er en reflektert ung mann som er fanget i et miljø hvor det kreves at han skal tukte kvinnene i familien strengt. Gjennom historien dukker det opp mange kriminelle, alle gutter, veldig unge gutter. Her inviteres det til refleksjon rundt hva det er som får disse unge guttene til å gjøre det de gjør. Hvorfor ikke flere sier nei til sine fedre eller onkler, som tvinger dem til å bli undertrykkere.

Tematikken er skremmende og plottet så spennende at det er umulig å ikke bare kjøre på. Hjertet mitt banket for Kim, Assala, Rojin og Charlie, jeg hadde ikke lyst at noen av dem skulle forsvinne ut av serien i denne boken. 

Terje Bjøranger holder seg akkurat innenfor streken når det gjelder de ekleste scenene, men lar det ikke gå på bekostning av actionnivået. Bortsett fra et par blaff av romantikk, så er det ikke mange lystige scener her, men da jeg fordypet meg i dette alvorlige temaet, fikk språket og ordvalgene meg allikevel til smile fornøyd.

Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at du må få med deg denne serien.
Taperen står ikke tilbake for de foregående fem bøkene,
jeg heier på gutta og håper mer ⚅

Serien i rekkefølge: 

Den tredje søsteren

Barcode

Business

Kalifatet

Den ingen ser

Taperen

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 304

Kilde: PDF fra forlaget

Doggerland av Agnes Ravatn

Forlaget kaller Agnes Ravatn sin nye roman for et intenst kammerspill om en familie og et forlag på randen av kollaps. Humor og satire preger, spesielt essayene til Ravatn, men også romanene har friske fraspark. Fugletribunalet fra 2013, fikk meg til å reise helt til Oslo for å se teateroppsetningen av nettopp denne romanen. Det var med stor forventning jeg satt meg ned med denne nyeste utgivelsen, som jeg hadde stor glede av å lese.

Forlaget om handlingen:
I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.

Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på ei isolert øy i havgapet, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familieløyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning.  

Doggerland viser oss at å hoppe til konklusjoner på sviktende grunnlag ikke er særlig smart. Dårlig samvittighet og evig skrekk for å bli avslørt, får en til å gjøre det utroligste.

Før vi kommer så langt skal vi gjennom en lang rekke morsomme scener. Med et skeivt blikk på menneskets lite sjarmerende sider, tas vi med på det noen tror er 70 års laget til Myrna, mens andre vet at det er helt andre ting som står på spill. 

Jesper Holt er organisasjonspsykolog, og det er han som tar i mot familien på Marholm Kysthotell, som ligger på en liten øy, isolert fra alt og alle. Allerede her heftes noe klaustrofobisk til handlingen, og det som skjer videre, skal ikke lette på denne følelsen.

Vi lærer dynamikken i familien å kjenne, og hører litt om historien til de fleste. Dialogen karakterene i mellom skjerpes, siden tvillingene Henny og Filip er veldig uenig i hvordan forlaget de skal overta etter sin mor, skal ledes fremover. 

Handlingen i romanen er lineær, men selve plottet utspiller seg på to plan. Kursleder Jesper leder familien gjennom mange korte sesjoner, hvor diskusjonene fortsetter i pauser og under måltider. På siden av dette tar Edda seg av sønnen Matias på 8 som har sine utfordringer. Han har stadig øreklokker på seg, for å prate med KI-vennen som skal hjelpe ham å bli mer sosial.

Doggerland har flere dramatiske høydepunkt, flere av dem sirkler rundt hva som egentlig står i det manuset som plutselig dukket opp. Boken handler om litteratur, om lesertall som synker, og en befolkning som ikke lengre kan konsentrere seg om en bok. Eksistensgrunnlaget til forlagene svikter, og også her kommer KI og selvpublisering frem som reelle utfordringer. 

Jeg koste meg virkelig med denne romanen, humret stadig vekk godt for meg selv, og frydet meg over skarpe observasjoner på hvor stupide vi mennesker av og til kan være. 

Doggerland må du få med deg ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2025

Sider: 211

Kilde: Leseeksemplar

Kismat - en roman av radarparet Torkil Damhaug og Abid Raja

Politiker og bokhandlerfavoritt Abid Raja har slått seg sammen med, trippel Riverton-vinner Torkil Damhaug. Jeg er fast leser av dem begge og frydet meg over dette samarbeidet. Etter jeg hadde slukt de siste hundre sidene og lukket boken, satt jeg tilbake med høy puls og et sterkt håp om en oppfølger - dette var gode greier!

Forlaget om handlingen:
35 år gamle Aurang Zeb Khan blir innkalt til et hemmelig møte på statsministerens kontor. Advokaten med minoritetsbakgrunn er ønsket som statsråd. Aurang har flere ganger latt seg intervjue om sin turbulente ungdomstid og hevder å ha vært åpen om sin fortid. Men når ungdomsvennen Musah Ahmad plutselig dukker opp, vekkes mørke minner fra koranskolen i Pakistan og ungdomsmiljøet på Oslo øst til live – minner som for enhver pris må forbli skjult.

Snart presses Aurang fra flere kanter, og det er ikke lenger bare karrieren som står på spill. Nå handler det om overlevelse, om gamle løgner og en fortid som aldri må se dagens lys. For finnes det sterke krefter i eller rundt oss som styrer hvem vi blir og hva vi gjør – eller er våre handlinger resultatet av frie valg?

Den velstående forretningsadvokaten Aurang Khan, får sitt livs mulighet når statsministerens kontor innkaller ham til et møte. Skal? skal ikke? - han har sine hemmeligheter fra fortiden, men også et strekt ønske om å gi karieren et byks oppover.

Før historien flytter seg bakover i tid, blir vi også kjent med gravejournalisten Kim Zahid Burmeister. Han har hørt ryktene om ministerskiftet, og setter seg fore å grave opp nok informasjon til et portrett av den nye ministeren. Han intervjuer folk fra Aurangs bekjentskapskrets, tidligere lærere og elever og en gammel kompis av Aurang.

I del to av romanen tas vi med tilbake til år 2000, da Aurang hadde en feide med sin far, og ble sendt til koranskole i Punjab. Her ble tiåringen i to år, i et miljø som bar sterkt preg av frykt og indoktrinering. Han møtte også mennesker som ville ham vel, og diskusjonene rundt islam og hvordan en skal tolke koranen, er nøye balansert mellom hat mot vestlige, og kloke utsagn i koranen som rommer livsvisdom og nestekjærlighet.

Historien veksler i tid, vi følger journalisten Burmeister i sitt arbeid, og får et nytt tidsbilde fra Aurang Khan sitt liv, denne gangen fra han er 16 år og blir innhentet av en "kompis" fra koranskolen. Vi hører om tradisjoner i familien, mishandling, hvordan han måtte jobbe for faren, med juling som takk. Han drømmer om fremtiden, og når han forelsker seg i en klassevenninne, topper det seg hjemme og han flytter til tanten og onkelen sin.

Kismat er en handlingsmettet spenningsroman, som med sine hyppige sceneskift holder på leserens oppmerksomhet hele tiden. Her er mye å lære om kulturen innad i pakistanske familier, men også hva som foregår i kulissene blant ungdommene på gata i Oslo, og de litt tøffere gjengkriminelle i B-gjengen og Young Guns. 

Spesielt relasjonene mellom enkelte av karakterene skildres på en utrolig fin måte, Aurangs svigerinne Kristin, tanten hans Maryam og den døde kusinen, har helt spesielle plasser i hjertet hans. Sønnen hans Ismael som sliter litt med utenforskap, har han også gode følelser for, mens resten av den nære familien, kona, døtrene, faren og søstrene hører vi lite om. 

Flere artige grep blir brukt for å tilføre historien dybde, blant annet dette at Kristin skal gjennom sitt tredje IVF-forsøk. Dunkle hemmeligheter holdes skjult for offentligheten, og for leseren blir dette spiren til forestående dramatikk på flere plan. 

I begynnelsen av romanen, syntes jeg at hovedpersonens historie, minnet meg litt for mye om det jeg har lest om den ene forfatteren av denne boken. Etter hvert som plottet utviklet seg, ble denne fornemmelsen mindre viktig, og jeg nøt å lese en logisk og ryddig fremstilt historie, med mye dramatikk og troverdige karakterer. 

Jeg anbefaler gjerne Kismat videre ⚅

Les gjerne den flotte omtalen på Artemisias Verden!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar

Lyset de døde ser av Levi Henriksen

Levi Henriksen gjorde en pangdebut som forfatter i 2004 med romanen Snø vil falle over snø som har falt. Jeg lot meg begeistre av denne romanen, og har siden fulgt dette forfatterskapet med stor interesse. Selv om de påfølgende romanene fra denne pennen også har sin handling fra Skogli og pinsevennmiljøet her, er det først i år vi får en direkte oppfølger til storsuksessen fra 21 år tilbake.

Forlaget om handlingen:
Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.

Det er en liten familie som har sitt samlingspunkt på Bergaust nå, huset ved foten av Brattberget som oldefar Kaspersen en gang bygget. Daniel er 59 år gammel, og begraver sin elskede Mona, som han ble kjent med i forrige bok.

Lille Sebastian som han den gang knapt turte å røre, er nå en voksen mann, og så har det kommet til en lillesøster, som har litt av det sprelske blodet til faren i seg.

Vi møter familien en dag i desember, hvor sidelengssnøen er i bevegelse. Nye lesere lærer fort Daniel å kjenne, som en som var og fremdeles er en mann med knyttede never. Har er en mann som ikke sløser med ordene, han observerer, trekker konklusjoner og holder følelsene sine i sjakk. Denne personligheten speiles i skogene og stillheten i traktene, den subtile ensomheten som preger Daniel, gir seg uttrykk i eksplosiv virketrang, som vitner om en mer sammensatt karakter enn først antatt.

Han er omgitt av gode mennesker men opplevde tidlig i livet å bli dolket i ryggen av folk som ikke ville ham vel, så han er skeptisk av natur. Her minnes vi onkel Rein, det fine forholdet de to hadde i forrige roman, vi får utvidet bildet av Markus Grude, den Charlie Parker-elskende lensmannen, som Daniel besøker på aldershjemmet hvor han har havnet.

Lyset de døde ser er en roman med flotte refleksjoner rundt livet, hvordan det ble, og ikke minst hvordan en må takle livet, når alderdommen begynner å feste sitt grep om en. At Mona nylig er død er en vemodig start på romanen, men betraktningene Daniel gjør seg rundt dette er nydelig lesning.

                    Det ble mørkt uten at han egentlig registrerte at det hadde vært dag. Han spiste, men det smakte ikke. Han sov, men hvilte aldri. Han så leppene til velmenende folk bevege seg år de snakket til ham, men han klarte ikke å registrere hva de sa.

Heldigvis har han mennesker rundt seg, og det er ikke få saker Daniel blir nødt å finne ut av. Denne romanen viser seg å være en mysteriebok av beste klasse, hvorfor ga Markus Grude Daniel en plate av Charlie Parker, sånn helt ut av det blå? og hvor stammer det den sure stemningen fra, som Markus Grude opplever med en annen beboer på pleiehjemmet? og ikke minst, hva er det atten år gamle Jakobine holder på med på kveldene?

Det er flere utfordringer å ta tak i her, noe som gjør historien til medrivende lesning, og boken vanskelig å legge fra seg. Hevn og straff, Gud og evigheten og ikke minst rettferdighet og oppreisning, er stikkord som poppet opp, etter å ha lest boken.

Handlingen er satt i en kort periode rundt juletider, men er ikke en utpreget julebok av den grunn. Den har sorg og tomhet etter en kjær persons død som utgangspunkt, men er langt fra sørgelig - Levi Henriksen greier å få frem sterke følelser med teksten sin, uten at det på noe tidspunkt blir sentimentalt eller søtsuppe. 

Hilde Sandvik og Levi Henriksen snakket om boken på høstsleppet forrige måned

Jeg anbefaler gjerne Lyset de døde ser videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 299

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden september

Da var jeg i gang med månedsoppsummeringer igjen, etter en liten pause i noen solrike og travle sommermåneder. Ikke det at september ble spesielt mye roligere enn sommeren, noe antall leste bøker denne måneden vitner om. Begeistret har jeg i alle fall vært siden jeg har trillet favoritt-terningen fire ganger ☺

Høstmøter med Gyldendal og Cappelen Damm var spennende å få med seg, presentasjonene deres (og leseeksemplarene) satt føringer for lesingen denne høsten, for her var det mange godbiter. 

Dette leste jeg i september: 

1. Karin Fossum - Kom hjem Amadou - 6
2. Jørgen Jæger - Narrespill - 6
3. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen - På ein skala frå ein til ti - 6
4. Helga Flatland - Så gjør vi så - 4
5. Hanne-Lene Dahlgren - To om gangen metoden - sak - 5
6. Cecilie Løveid - Tenk om isen skulle komme - 4
7. Cecilie Løveid - Alltid skyer over Askøy - 4
8. Anders og Anette De la Motte - Mord under solen - 4
9. Anne Holt - Diamanter og rust - 6
10. Jan-Erik Fjell - Ulvestuen - 4
11. Levi Henriksen - Snø vil falle over snø som falt - 5
12. Ørjan N. Karlsson - Det levende mørket - 5
    
    

Romaner: 4
Ungdom: 1

Krim: 6

Sak: 1

Litt gammelt og mye nytt har jeg lest denne måneden, det var artig å fullføre Cecilie Løveid sin romankvartett fra 70-tallet. Kostholdsboken til Dahlgren gikk jeg til anskaffelse av like etter forlagsmøtet, og jett om den har fått kjørt seg. Omtale kommer! 

Kultur i september:
Årets besøk av The Shakespeare Company spant kulturhøsten i gang med den herlige farsen Much ado about nothing. Så var det Cappelen Damm som inviterte til høstmøte, med god mat og spennende bøker på listen sin. DnS spiller teater rundt i byen fremdeles, og det litt løgne stykket Dikkedokken ble spilt på USF Verftet. Så var det sesongåpning med Harmonien, det er alltid litt ekstra. Skulerevyen med Hope og showet Menn har også følelser fulgte tett på hverandre, og mellom de to forestillingene var det Gyldendal som fikk all oppmerksomheten med sin årlige høstslepp Forfatterne kommer. Sist ut ble konsert med det rutinerte, islandske jazzbandet Mezzoforte.

Hilde Sandvik og Gunnar Staalesen, to av mine favoritter på scenen

To om gangen-metoden av Hanne-Lene Dahlgren ⛤⛤

Hanne-Lene Dahlgren deltok på Forfatterne kommer i september, jeg ble så begeistret for den nye boken hennes, at jeg gikk sporenstreks til innkjøp av den. Med myndighetenes justerte kostholdsråd, bør vi helst spise åtte porsjoner frukt og grønt for dagen. Siden 42% av befolkningen spiser under en porsjon på 100 gram hver dag, så trenger de fleste å gjøre en større innsats for helsen sin. 

Forlaget om boken:
2 om gangen-metoden er en sjeldent inspirerende og ikke minst digg kokebok med fokus på sunnere retter til hverdags og helg. I kokeboka 2 om gangen-metoden viser hun deg hvordan du kan komme nærmere målet og nyte hver bit på veien.

Flere av oppskriftene har allerede blitt folkefavoritter! Over 100 retter har vært gjennom mer enn 900 prøvelaginger fra 350 testlagere over hele landet, så oppskriftene er nøye testet og kvalitetssikret. Her får du skikkelig digg inspirasjon til frokost, lunsj, middag og dessert, helt uten pekefinger.

Hver porsjon inneholder minst 200 gram frukt eller grønt. Du lærer også hvordan du kan få i deg mer av andre viktige råvarer vi nordmenn spiser for lite av, ifølge forskningen.

2 om gangen-metoden er utviklet av forfatteren i samarbeid med noen av landets fremste ernæringseksperter, og er samtidig utrolig enkel å ta i bruk. 

To om gangen-metoden gir leseren et genialt triks for å innføre mer grønt i kostholdet. Boken gir en god innføring i hvorfor vi skal spise mer grønt, og diskuterer hvorfor det er så vanskelig for de fleste av oss, å få det til. Her finnes et poengsystem som styrer fokus inn på fullkorn, nøtter og belgvekster. Dette kan en følge hvis en vil, hvis du tilnærmer deg prosjektet som en konkurranse, slik som jeg gjorde. 

Det gikk ikke lang tid før jeg fokuserte fult og helt på oppskriftene, for mer fristende retter enn de Hanne-Lene Dahlgren presenterer er det lenge siden jeg har kommet over. Hos oss er vi flittige brukere av kokebøker, 3-4 stykker er nær sagt slitt ut, så denne boken ble et kjærkomment innslag på kjøkkenbenken. 

Oppskriftene har forholdsvis få ingredienser og ingen "rare" ting som bare blir stående i kjøkkenskapet. Fremgangsmåten er enkel og oppskriftene er logisk fremstilt. I skrivende stund har vi laget 6 av hovedrettene pluss noe av småtteriet som gir ekstra smak, som søte nøtter, pesto, dressing og guacamole. 

Vi har unngått kjøtt i 23 år nå, og hele tiden har vi også lat vær å spise tofu. Proteintacoen fristet, så nå har vi fått testet dette produktet som jeg lenge har vært skeptisk til. Den festlige fetasteken bø på utfordringer, siden vi brukte hele pakken med butterdeig, men akk for en smak den hadde, spesielt de oppvarmede restene dagen etter.

En trenger ikke være spesielt flink til å spise frukt og grønnsaker, selv om en ikke spiser kjøtt. I alle årene uten kjøtt har jeg kun spist frukt på tom mage, det vil si nesten aldri, men nå har jeg svelget denne "kamelen", og innført frukt som første måltid på dagen, noe som fungerer fint.
 

Søtpotetfrittata

I morgen skal gubben servere Søtpotetfrittata når jeg kommer hjem fra jobb, det gleder jeg meg til. Trenger du å gi familiens kosthold en stor dytt i retning bedre helse, så er denne boken en fantastisk god hjelp på veien!

Jeg anbefaler gjerne To om gangen-metoden videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 320

Kilde: Kjøpt selv!

Det levende mørket av Ørjan N. Karlsson

Ørjan N. Karlsson var i Bergen i september og fortalte om boken sin. Jeg har fulgt denne spennende serien som utspiller seg i Nordland, og frydet meg over å høre forfatteren skildre handlingen i boken litt om hvordan han arbeidet den frem. 

Forlaget om handlingen: 
I løpet av en uvanlig varm sommeruke i Bodø blir det gjort et uhyggelig funn av kroppsdeler på et avfallsanlegg utenfor sentrum. Hele anlegget må gjennomsøkes. Samtidig blir en halvnaken, blodig og truende mann observert i turistperlen Gildeskål, ti mil sør for Bodø, og etterforskningsleder Jakob Weber får hendene fulle. Begge hendelsene får raskt nasjonal medieoppmerksomhet, og etterforskningen sliter med lekkasjer til pressen. Jakob må prioritere ressursene strengt, samtidig som han sitter med følelsen av at det er noe han har gått glipp av. Et eller annet han burde ha forstått. Og langt unna offentlighetens lys har landbruksavløseren Abraham hatt uforklarlige og dypt foruroligende opplevelser på nabogården: en ulv som kommer og går, en mystisk birøkter, et lik som forsvinner.

Fire bøker inn i en serie er liksom et perfekt sted å være. Karakterenes personlige historie og landskapet handlingen utspilles i er kjent, i tillegg vet leseren litt om hva hun kan forvente av spenningskurve og graden av uhygge.

For å si det sånn, etter å ha lest Det siste stykket hjem, Natten reiser alene og Stille som snø var det ikke tvil i mitt hjerte om at jeg ville fortsette å lese Jakob Weber-krim.

Historien har et betydelig persongalleri, ingen er pappfigurer og alle har en rolle i handlingen som utspiller seg. Vi befinner oss på en gård, hvor griserøkteren oppdager at dyrene har blitt matet med noe, som ikke inngår i den normale kosten deres. Driftsbygningen får strømstans, og spenningen skrus opp et par knepp, når scenen som utspiller seg inneholder både ulv og en hodeløs mann.

Jakob Weber må ordne personalkabalen, og det er ikke enkelt i et politidistrikt som er til de grader underbemannet. Nye sjefer i toppen bidrar også til å gjøre det utfordrende, samtidig som politiet i Bodø må knive med Kripos som blir blandet inn i saken(e) deres. Heldigvis fikk han sendt lillebroren Ola Andre på skoletur, sånn at det bare var hunden Garm å ta seg av hjemme.

Josefine Skog er Jakobs høyre hånd. Hennes personlige historie strekker seg gjennom alle bøkene, både på det personlige planet, men også ved de tøffe situasjonene hun til stadighet befinner seg i. 

Det levende mørket er en krim med høyt tempo og heftige scener med tortur så vel som partering. Bokormer med de aller sarteste sjelene, bør kanskje styre unna, hvis ikke du tar utfordringen fra meg og hiver deg på.

Plottet er vellykket, den bakenforliggende tematikken kommer ikke frem før mot slutten, da den til tider grove volden, får en slags forklaring. Dette er hardkokt krim med et jevnt høyt spenningsnivå, for meg ble det en slukebok, som mannen i huset ytret ønske om å overta, bare ved å ha sett meg lese. 

Hilde Sandvik snakker med Ørjan N. Karlsson på høsttreff i Bergen

Jeg anbefaler gjerne Det levende mørket videre ⚄ 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Diamanter og rust av Anne Holt - få med deg avslutningen av serien!

Siden debutboken Blind gudinne fra 1993 har jeg fulgt Hanne Wilhelmsen med interesse. Diamanter og rust er den trettende og siste boken i denne serien, kunne Anne Holt fortelle sitt lydhøre publikum, da hun var en av flere interessante forfattere, som deltok på forlagets høstslepp nå i september. Denne lesningen fikk en helt spesiell stemning, siden Holt kunne fortelle at bakteppet for historien er inspirert av traumatiske hendelser fra hennes eget liv.

Forlaget om handlingen:
Det er sommer og sol i Skandinavia. Hanne Wilhelmsen befinner seg, mye mot sin vilje, på familiens nyinnkjøpte, staselige hytte ved Viksfjord i Vestfold. Badegjester kommer og går, og det ene høytrykket etter det andre siger inn over Sør-Norge. Alt er ren idyll. For alle unntatt Hanne.

Det har gått to år uten at hun har deltatt i noen etterforskning, og politimesteren selv har nedlagt forbud mot å involvere henne i nye. Lediggangen går både henne og familien på nervene. Men så blir en eldre kvinne blir funnet død, naken i et badekar, innerst i Maridalen i Oslo. Avdøde viser seg å være en bekjent av familien Wilhelmsens hyttenabo, den folkesky krimforfatteren Kristine Hoff. For å slippe unna en hytte full av fester og gjester, søker Hanne raskt tilflukt i den svale, skyggefulle hagen til Kristine. Et merkelig vennskap oppstår, og Hanne Wilhelmsen skal enda en gang få vist at hun overgår de fleste når det gjelder å grave opp gamle hemmeligheter og løse nye forbrytelser.

Diamanter og rust er en historie om sår som aldri leges, om misunnelse, svik og hevn, og om en forbrytelse så godt og grundig planlagt at den kanskje aldri lar seg oppklare. Om ikke Hanne Wilhelmsen får prøve seg.

Tre korte innledninger pirrer nysgjerrigheten før vi får et innblikk i hvor Hanne Wilhelmsen oppholder seg. Det er en skikkelig varm sommer, Hanne og Nerfis har kjøpt seg hytte. Hanne som hater sol, sjø, bading og ikke akkurat digger Nerfis sine evinnelige sammenkomster, har det ikke bra. Hun er desperat etter å ha noe å bruke hodet på, men finner litt glede i å oppsøke den nærmeste hyttenaboen.

Kristine Hoff er en forfatter, som for mange år siden ble utsatt for en massiv ærekrenkelse, fra forlagskolleger som burde vite bedre. Nå er hun folkesky til tusen, men får sansen for Hanne, og åpner seg opp for henne.

Odin Gammelgård er overbetjenten som får ansvaret for å finne ut om kvinnen de fant livløs og naken i kuenes badekar eventuelt er drept. Han kunne nok tenke seg å ha Hanne på lag, men etter saken for to år siden har han streng beskjed fra øverste hold at hun ikke skal involveres i noen politisak igjen.

Til tross for at denne siste boken i serien om Hanne Wilhelmsen ikke er utpreget spennende (Anne Holts egne ord) så er språket til de grader fylt med nerve. Jeg vil påstå at jeg ikke fant en eneste side hvor jeg slappet av i stolen, lesingen gikk raskt unna, for dette ble en skikkelig slukebok for meg.

Det at jeg kan relatere meg til Hanne Wilhelmsens behov for å være alene og styre unna tomprat, gjorde at jeg mange ganger satt med en litt klaustrofobisk følelse. Det Anne Holt fortalte om ærekrenkelsen hun selv ble utsatt for, lå også der og speilte ting jeg selv har opplevd, noe som var med å forsterke følelsen av ubehag jeg fikk da jeg leste.

Diamanter og rust spilles ut i miljøet rundt forlagsbransjen, hvor vi møter redaktører, språkvaskere og korrekturlesere, i tillegg til mer eller mindre vellykkede forfattere. Jeg leser lite nyheter, så alle oppslagene rundt Anne Holt opp igjennom årene har gått meg hus forbi, derfor fikk jeg heller ikke "overdose" av at deler av handlingen her, ligger tett opp til hennes egne erfaringer.

Anne Holt kan alle triksene for å holde leserne sine fengslet, og er så god til det hun holder på med, at selv en dreven leser ikke får øye på dem. Jeg tar hatten av for avslutningen av denne serien, og håper inderlig at Anne er i gang med noe nytt å se frem til.

Hilde Sandvik prater med Anne Holt om hennes nyeste bok

Jeg anbefaler gjerne Diamanter og rust videre ⚅

Les gjerne Elin Brend Bjørhei sin flotte omtale i VG!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 342

Kilde: Leseeksemplar 

På ein skala frå ein til ti av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

På ein skala frå ein til ti er en sterk skildring av en ung jentes helseutfordringer. Forfatteren har ikke lagt skjul på at romanen er bygget på egne erfaringer, noe som gjør denne historien ekstra sterk. Boken er en ungdomsroman, som er skrevet uten slang og fjas i språket, slik at voksne også vil ha glede av den.

Forlaget om handlingen:
Miriam har levd med skada fot sidan ho var to år gammal. Ho haltar og har store smerter. Då ho fyller seksten, får ho beskjed frå legane på sjukehuset om at ho må amputere foten. 

Kort tid før operasjonen møter Miriam den kjekke guten Torjus, som ho blir hovudstups forelska i. Kan ho greie å fortelje han kva ho skal gå gjennom på sjukehuset? 

Og kva vil han seie når han får vite sanninga om kroppen hennar? 

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2025
Sider: 158
Kilde: Lånt på Bookbites

Sommeren er her og tvillingene Miriam og Malin ser frem mot å begynne på videregående til høsten. Miriam har hatt en oppvekst preget av skaden hun pådro seg som liten, beina er full av arr, noe hun har store komplekser for. 

Søsteren og venninnene kler seg i sommerkjoler når de skal på fest, men Miriam orker ikke å vise frem de stygge beina sine til noen. For henne blir det ingen kjoler og skjørt, ei heller sandaler med lakkerte negler. Hun blir med på fest til tross for at hun blir den eneste i bukse, og bare kan stå på beina en kort stund av gangen. På festen møter hun Torjus, de prater og hun får sitt første kyss. 

Midt oppi alle utfordringene beina gir henne, vil hun holde sannheten om dem borte fra Torjus. Hun vil ha ham til å forelske seg i henne, før hun avslører dette som formørker selvtilliten og livet hennes.

Til tross for at behovet for en håndsrekning stadig melder seg, så hater hun å bli tatt hensyn til. Etter et legebesøk blir det bestemt at hun må opereres, og sjokket ble stort for henne når dette viste seg å bety amputasjon.

Romanen skildrer en fortvilet ung jente som er opptatt av å være akkurat som alle andre. Begrensningen og smertene hun lever med preger tankesettet hennes, mørket tar stor plass når operasjonen er gjennomført og ensomhetsfølelsen forsterkes når familien stadig spør hvordan det går med henne.

Tittelen på romanen, På en skala fra en til ti forteller oss at boken handler om smerte, både den fysiske smerten i kroppen, og også hjertesmerte i forhold til kjæresten. Vi får fine skildringer av prosessen hun går gjennom og et positivt eksempel på hvor fint det kan være å dele en sånn erfaring på sosiale medier.

For meg ble dette en slukebok som engasjerte fra første til siste side. Romanen er velskrevet, stadig med små spenningstopper som driver leseren videre. Jeg satt pris på å få innsyn i det å amputere en fot, og prosessen etterpå med å få på plass en protese.

Butikkene har et stort utvalg av ungdomsbøker for alderen 12-16. Dessverre drukner godbiter som denne i fantasy og andre eventyr. Jeg håper sterkt at På ein skala frå ein til ti finner veien ut til skolebibliotek og lesere over hele landet.

Ikke gå glipp av denne ⚅