Langhelg til Sogn i slutten av mai

Kristihimmelfartsdag betyr alltid langhelg for oss, og denne gangen pakket vi i minicamperen og satte nesen mot vakre Lærdal for å gå på turer. Her tilbrakte vi to netter, før vi gjorde en liten forflytning til Stedje, hvor tur igjen var på programmet.

Onsdag etter jobb kjørte vi av sted, vi satt opp camp, handlet litt mat, og tok en sving innom den fine bebyggelsen i Lærdalsøyri, før vi spiste middag og sov som noen steiner i vognen. 

Torsdag gikk vi opp til Mjølkeflathytta som ligger 95 høydemeter over munningen til Fodnestunnelen, nede i Lærdalsøyri. Det er bare en kilometer å gå, turen var gjort på 18 minutter, så vi fortsatte likegodt videre oppover.

Det var vi glad vi gjorde, for dette ble en spennende tur, både med tanke på utfordrende passasjer, nydelig utsikt og den varierte biotopen, som holdt praten vår i gang. 780 meter over havet nådde vi Åsen, etter å ha gått samme vei et stykke ned, fikk vi oss en rundtur ned til campingen igjen.

Mjølkeflathytta 95 moh

Seteren på Åsen 780 moh

Returen fra svimlende høyder er alltid en utfordring, men ved å bruke en stav for å ta av for de verste støtene, så greier venstrefoten min seg bedre og bedre. Derfor ble det tur også etter middag, vi kjørte til Øvre Årdal for å besøke dagsturhytten Moakamben. Hytten ligger 245 moh med utsikt ned mot smelteverk og alt det andre som foregår i dette området.
Turen opp tok 20 minutter, den gikk gjennom den tørre skogen og var lettgått og fin. Vi liker å plusse på korte turer med en liten omvei, og det greide vi også her. 

Dagsturhytten Moakamben i Øvre Årdal

Frode la til noen timer på sykkelen etter denne turen, mens jeg satt meg ned i solen og prøvde å samle tankene om boken jeg holder på med. Før vi køyet pakket vi ned teltet med tanke på en tidlig forflytning til Stedje dagen etter. Vi ville kjøre når det var gråvær denne dagen, for å være klar for langtur lørdag da det var meldt mye bedre vær.

Takk for nå vakre Lærdal, vi kommer tilbake!

Etter en fergetur og litt kjøring, var vi i Sogndal. Vi fant oss en fin plass på Stedje camping, før vi kjørte til Leikanger for å gå opp til Orrehytta. Denne ligger på toppen av alpinbakken på Kleppa, så selv om vi kom oss opp på 525 høydemeter, så var det bare 112 av disse høydemetrene vi gikk til fots. 

Orrehytta med fin utsikt ned til Hermansverk

Vi fant parkeringsplass!

Dagen er ennå ung, og etter litt lunch i vognen snørte vi turskoene igjen, og denne gangen gikk turen fra Stedje camping og rett opp i skogen. Vi tok sikte på å finne Stedjestova som ligger på 413 moh, det gjorde vi etter 30 minutters gange i fint terreng med en rik flora. Selv om hytten har fin utsikt ned til bebyggelsen, så blir utsynet "forstyrret" av alle trærne, blant andre av type svartor, et treslag som ble fredet i 1980. 

Solen var tittet frem og fra hytten så vi en fristende sti som fortsatte oppover. Vi lot oss lokke, og endte turen på toppen av Stedjeåsen 612 moh. Vi gikk til sammen 7,2 kilometer i dette nydelige terrenget - anbefales!

En lang tur opp gjennom skogen krever en pust i bakken

Og for en utsikt vi ble belønnet med

Lørdag hadde vi dagsturhytten Eikjabu på planen, men aller først sto et gjensyn med Molden på ønskelisten. Vi har vært her før, Frode var med på Molden Opp mens jeg trakket meg opp på 1116 høydemeter for å heie ham og de andre i mål.
 

Denne gangen vandret vi uten andre turgåere, nesten helt til toppen før vi møtte de som hadde kjørt opp de første 500 høydemetrene og parkert på Mollandsmarki. Vi fikk følelsen av å ha gått opp et "Donald-fjell", da vi kom opp og det var masse mennesker på toppen. 

Siden det egentlig er lite utsikt på veien opp, er opplevelsen en får etter å ha krysset det flate platået på toppen, nær sagt eksplosiv. 

Vi brukte 4 timer t/r på turen, over tusen høydemeter kjennes i beina, men stien er lettgått uten store kneløft og svimlende høyder, så turen er for alle.

Så var det helgens hodepine til slutt da. I boken hvor dagsturhyttene i Sogn og Fjordane presenteres, står det at langt de fleste padler kajakk for å besøke denne hytten. Det hadde ikke vi mulighet til, så det ble å ta beina fatt. Det står i boken at det er mulig å ta seg ned til Eikjabu fra Mollandsmorki, så vi kjørte opp og parkerte like etter parkeringsplassen, hvor det er skiltet ned mot Stuaflåten.
 

Sånn ser det ut der turen starter noen hundre meter videre fra parkeringen

Huset er åpent og vi kunne gå inn å se oss omkring

Husmannsplass fra 1700-tallet i bratt bratt terreng

Så langt så bra! Den smale og overgrodde stien slynger seg nedover fjellsiden som er skikkelig bratt. Det er kronglete og utfordrende å gå, mest på grunn av all vegetasjonen som i perioder nådde oss til hoftene. Vel nede ved den gamle husmannsplassen fra 1700-tallet, kom den virkelige utfordringen, hvordan komme seg helt ned til sjøen?

For å gjøre en lang historie litt kortere, det gikk ikke. Her er det stupbratt over alt, det skal finnes noen stier bortover og nedover, men nå har naturen har tatt over styringen. Etter å ha bakset i mengder av brennesle, stikkebusker (og masse fine blomster) som nådde oss til livet, hadde vi ikke sjanse å finne en trygg vei ned. 

Det står i boken at det foreligger planer for sikring av denne stien, og den planen bør settes i verk fortere enn fortest, før noen går utfor her.

Dagsturhytten Eikjabu ligger helt nede ved sjøen, bortenfor neset på bildet. Det ser kanskje ikke så bratt ut, men det er helt ufremkommelig. Den totale lengden på stien er 4 km, så det tar en drøy time å gå opp igjen.

Vi klatret opp igjen til bilen, og nå var vi så slitne at vi droppet å besøke hytten i Vik, som vi hadde på planen. Den står godt der til neste gang vi skal kjøre over Vikafjellet.

Hvis ikke pinsen glimter til med nydelig vær, ble dette siste tur med campingvognen på en stund. Midt i juni skal Frode sykle Norge på langs, og når han kommer hjem er det tid for årets sommerferie ☺

Angst - mordene i Notting Hill av Parly Stallvik

Boken jeg har lest nå er intet mindre enn vinneren av Indiebokprisen 2024! Gratulerer Parly Stallvik! Boken er første del av en klassisk engelsk krimserie med privatdetektiven Richard C. Voss i hovedrollen. Vi befinner oss i et kunstnermiljø og ikke minst, lesingen ga meg en etterlengtet tur til London, mine gleders by. 

Forlaget om handlingen:
En vårdag i Notting Hill, London, gjør prominente gjester seg klare til åpningen av en Munch-utstilling ved Kensington Museum of Arts. Idet dørene åpnes, gjøres et makabert funn. Et menneskehode er plassert på en pidestall midt i rommet der Edvard Munchs mest kjente verker henger utstilt. Hodet er deformert og ligner figuren malt av Munch i et av hans mest kjente verk – Skrik – som henger på veggen ved siden av.

Blant gjestene er Richard C. Voss, en norskættet privatdetektiv og Munch-entusiast. Sammen med The Metropolitan Police begynner Voss å nøste opp i mordgåten, men oppdager raskt at mye er galt. Både museets nattevakt og Munch-maleriet Madonna har forsvunnet i løpet av natten. 

Vi som husker tyveriet av Skrik og Madonna i 2004, er glad i Edvard Munchs kunst, og elsker London, kan fryde oss over et dypdykk i nettopp dette scenarioet. 

Selv om historien absolutt er fri fantasi, og enkelte detaljer er litt vanskelig å tro på, så kan en lære litt om kunst ved å la seg underholde av lettbent krim. 

Boken er delt inn i fem deler, hvor hver del har fått navn etter et av Munchs bilder. Kapitlene er korte, noe som bidrar til at lesingen går unna i en fei. Når det er sagt, det er en ordrik historie dette her, for etterforskningen tar mange vendinger. Leseren blir tatt med på etterforskningsmøter, hvor teknisk og taktisk etterforskning diskuteres. Det er også flere oppsummeringer underveis, hvor teamet forsøker å finne helhet og sammenhenger, når de går gjennom de ulike hypotesene.

Privatdetektiven Richard C. Voss er hovedpersonen i historien. Han plages av bekhterevs men blir kjørt rundt i en staselig Bentley, og drikker dyr konjakk i dype chesterfieldstoler, så jeg syntes ikke så veldig synd i ham. Det er gøy at han har aner fra Fosen i Trøndelag, og de norske innslagene følger både Edvard Munch og R. Voss. 

Historien har et passe stort persongalleri, vi møter museumssjef, konservator og kurator på kunstmuseet, og en god del andre i tillegg til hele politikorpset. Ugjerningsmannen har også en liten stemme, der han følger med på tumultene som utspiller seg i rommet, hvor de fjorten Munch-bildene har blitt stokket om på.

Det blir litt for mye repetisjon og etterforskning til at spenningskurven kommer så høyt som jeg liker den, men mot slutten får kurven en fin bøy oppover. Ikke alle karakterene var den de utgav seg for, og litt nytt åpenbarer seg mot slutten, men det hele ble avrundet på en fin måte. 

Dette er første bok i en serie, og jeg gleder meg til å følge Richard C. Voss videre i hans detektivliv i selveste London. 

Jeg anbefaler gjerne Angst videre ⚃

Forlag: ParlyParty

Utgitt: 2024

Sider: 325

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden mai

Mai er favorittmåneden min, til tross for at det regnet på 1 mai, så kom finværsdagene på rekke og rad til langt over 17 mai. Fint vær betyr lite tid bak pc`en, så bibliotekbøker og lydbøker har jeg ikke brydd meg om å skrive om, selv om Eikemo sin bok nok skulle fått litt spalteplass, for den var nydelig. 

En aldri så liten oppsummering er allikevel på sin plass, så her kan dere se hva jeg har holdt på med.

Dette leste jeg i mai:

1. Vibecke Groth - Rovfuglene - 5
2. Lars Widding - Eva Brauns forspilte liv - 4
3. Johanna Frid - Haralds mamma - 5
4. Truls H. Grimstad - Alvoret - 4
5. Vibecke Groth - En fredsmeglers død - 4
6. Johanna Swanberg - Cassi - 4
7. Maria Grund - Nattflygeren - 4
8. Haruki Murakami - Byen bak muren - 5
9. Birte Svatun - Til deg som jeg savner - 4
10. Selma Lønning Aarø - Feliz Navidad - 4
11. Eva Aagaard - Vi ser deg - 4
12. Marit Eikemo - Vi er brødrene Eikemo - 5
13. Ljudmila Ulitskaja - Det store grønne teltet - 3
14. Parly Stallvik - Angst eller Mordene i Notting Hill - 4

Litt kultur ble det også: 

Den andre mannen i meg, om Olav H. Hauge, en AI påvirket konsert "med" Kirsten Flaggstad, show med Else Koss og Trond Viggo, og et mimreshow om Radiofantomene Kurt Foss og Reidar bø, med P.I.L.S-gutta Finn Tokvam og Bård Ose med venner.

To turer med minicamperen ble det også, først en runde i Hardanger hvor vi tok oss frem til fire dagsturhytter, og så kristihimmelfartshelgen som vi tilbrakte i Lærdal og Sogndal.

Med dette ønsker jeg alle som er innom en fin lesesommer!!

Til deg som jeg savner av Birte Svatun og Borghild Fallberg

Birte Svatun har gitt ut en rekke flotte bøker for barn, som med deltagelse fra en voksen leser, kan lære mye om å håndtere følelsene sine. Jeg har lest flere av bøkene hennes, og de har alle inspirert og hjulpet meg til å lage fine samlinger med barna i barnehagen jeg jobber i. Denne nyeste boken er litt annerledes, den går tett på de aller vanskeligste følelsene.

Forfatterens innledning til boka:
Når en som er viktig for oss dør, kommer sorgen. Sorg kan ligne en grå sky full av tårer. Sorgen lever i følelsene våre. Du kan kjenne deg trist. Kanskje lengter du veldig etter den som døde. Det går også an å bli sint. Kanskje roper du høyt. Noen kan også bli redde. Noen kan føle seg alene. 

Sorgen flytter også inn i tankene våre. Kanskje tenker du at dette er urettferdig. Kanskje lurer du på hvor den som døde er nå. Noen vil spørre seg selv: «Hvordan vil resten av livet mitt bli nå?»

Sammen med illustratøren Borghild Fallberg har Birte Svatun denne gang skrevet en bok for barn og familier som har mistet en de er glad i. 

Slik jeg ser det er barnet i fokus, mens målet med boken fremstår som å trygge voksne i møte med barn som har opplevd tap. Mange voksne er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns følelser, da er de luftige sidene i denne boken en døråpner til refleksjon og gode samtaler. Boken er nydelig illustrert av Borghild Fallbergs meningsbærende tegninger utført i en rolig og dus palett. 

En av Borghild Fallbergs flotte illustrasjoner fra boken

Det er vanskelig men viktig, å vise barn gjennom åpne samtaler, at sorgen de føler på er ekte. Hvis det ikke blir snakket om, oppfatter gjerne barnet det som, det ikke skal snakkes om, og det skal det jo. 

Til deg som jeg savner er ment å leses i fellesskap, barnet som er i sorg, og en voksen som barnet er trygg på. Boken innbyr til aktivitet, for på hver side er det en igangsetter i form av en setning, som gir barnet en oppgave, som skal løses i boken, ved hjelp av fargeblyanter eller tusjer.
Jeg ser for meg at den voksne må bli sittende når barnet gir seg i kast med å illustrere sidene, som på de åpne sidene har et lite bilde og overskrifter som:

Hvis du var her nå, ville jeg sagt dette til deg:

Den beste trøsten for meg er:

Når de hjemme er lei seg, får jeg disse følelsene:

Stillhet og roen som følger med det at den voksne stadig er tilstede, vil nok løsne på stemmebåndene til barnet. Det er mange måter å vise barn at vi tar dem og følelsene deres på alvor, og at vi er villig til å lytte. Ved å gi dem tid til å være stille og samle seg, samtidig som de beholder den voksnes tilstedeværelse, innbyr automatisk til prat.

Vi mennesker er forskjellige, så sorgbearbeiding kan arte seg på ulike måter. At vi trenger gode hjelpemidler for å få i gang de rette refleksjonene rundt sorgen er helt sikkert, og med denne litt uvanlige boken, tenker jeg at det er mulig å komme i gang med det som skal til for å gå videre, på en positiv måte. 

Jeg anbefaler gjerne Til deg som jeg savner videre ⚄

Forlag: Birte Svatun

Utgitt: 2025

Sider: 52 litt spesielle sider

Kilde: Leseeksemplar

Byen bak muren av Haruki Murakami

Det er ikke første gang Murakami skriver om isolerte byer, og i etterordet til denne romanen, forteller han hvordan akkurat denne boken ble til fra en langnovelle, som kom ut i 1980. Bokens forhistorie er spennende, og det var romanen jeg har kost meg med den siste uken også. 

Forlaget om handlingen: 
En mann møter igjen ungdomskjæresten han aldri har glemt, og befinner seg snart i en by omsluttet av en høy mur. Da han drar tilbake til hverdagen og bibliotekarjobben, er det som om livsgnisten er borte. Han vil tilbake til byen bak muren, til kvinnen han endelig er blitt gjenforent med. 

Men er byen virkelig, eller bare en fantasi de to diktet opp da de var unge og nyforelsket? Byen bak muren er en historie om kjærlighet, ensomhet, drømmer og illusjoner, fortalt slik bare Haruki Murakami kan.

Forlag: Pax
Utgitt: 2024
Sider: 512
Oversatt av: Ika Kaminka
Kilde: Leseeksemplar

Haruki Murakami er noe helt for seg selv, jeg antar at han er en forfatter som en enten elsker eller ikke helt får grep om. Selv er jeg begeistret, og lot meg atter en gang fascinere av universet jeg ble invitert inn i, da jeg leste Byen bak muren. 

De møtte hverandre da hun var 16 og han 17. Hun forteller at hennes egentlige jeg holder til i byen bak den høye muren, og at den han nå snakker med er en stedfortreder, en slags skygge. Han har forelsket seg i henne, og vil med hele seg finne den ekte utgaven av henne, som befinner seg i en by hvor klokken i tårnet på markedsplassen, er uten visere. På sin søken må han legge fra seg sin egen skygge, noe som blir litt av en utfordring etter hvert.

Murakami bruker språket på en glimrende måte, for å gi leseren tydelige bilder av miljøene karakterene ferdes i. Historien har god utvikling og blir aldri kjedelig. Handlingen endrer seg underveis, og på en litt magisk måte innlemmes nye mennesker i historien. 

At jeg hele tiden var nysgjerrig på hvordan alt hang sammen, gjorde at jeg gledet meg til hver leseøkt jeg skulle i gang med. Romanen er mer magisk enn realistisk, men skildrer bygninger og samfunnsstruktur som en kan kjenne igjen fra hundre år tilbake. 

                                    I det jeg kommer ut fra dette mørke området hvor ikke en sjel er å se, ligger arbeiderboligene på rad og rekke, toetasjes trebygninger som ser ut som de når som helst kan ramle sammen. Selv om folkene som bor der omtales som fabrikkarbeidere, jobber de ikke egentlig på fabrikk, eller jobber i det hele tatt. Så i dag refererer ikke navnet til noe virkelig, men brukes av gammel vane. Det er evigheter siden fabrikkene var i drift og røyken fortsatt steg opp fra de høye skorsteinene. 

Liker du å lese bøker hvor hodet får litt å jobbe med underveis, romaner hvor språket er bunnsolid, og hvert ord og setning som er satt på trykk, er gjennomtenkt? Da er Byen bak murene den perfekte romanen å putte i håndbagasjen til sommerferien!

Jeg anbefaler gjerne Haruki Murakamis nyeste roman på norsk videre ⚄ 

Nattflygeren av Maria Grund

Maria Grund er en av mange dyktige krimforfattere i Sverige, et nytt navn for meg, men etter å ha lest Nattflygeren er hun på radaren min. Dette er den første boken i serien om Sanna Berling, en ung politibetjent som klarte å gjøre seg bemerket, sin aller første uke på jobb i politiet.

Forlaget om handlingen:
I mars 1986 blir en 16-årig jente vitne til et mord på et motell i sørlige Sverige. Hun har dratt hjemmefra etter en grusom hendelse som ødela hennes familie: Søsteren som forsvant og til slutt ble funnet myrdet.

Sanna Berling, nyutdannet politi, får sakene de andre kollegaene ikke vil ha. Og ettersom alle andre er opptatt av mordet på Olof Palme, blir det hun som må kjøre 16-åringen hjem til småbyen Augu i Småland.

En ny tenåringsjente blir meldt savnet. Politiets generelle holdning er at det er frivillig, men Sanna er uenig. Hun fortsetter etterforskningen på egenhånd, og gjør urovekkende funn ved et gammelt nedlagt sykehus og ved de bunnløse sjøene i Augu.

Aller først møter vi Camilla som er fanget i et forhold med "kjæresten" sin, som selger henne til andre menn, og Jorun på 16, som Camilla verner fra ham, så godt hun kan.

Vi befinner oss i dagene like etter Palmedrapet, så alt personell går med til dette. Når Camilla blir drept, blir den blodferske politiaspiranten Sanna Berling sendt åstedet, og hun er akkurat rett person på rett sted. 

Så hører vi om portugisiske Henriqueta, eller Harriet som hun kalles i Sverige. Hun har en mor som sliter med psyken, og selv kommer hun til å ta seg av en diger pytonslange. Når Sanna skal kjøre Jorun hjem til foreldrene i Augu, haiker Harriet og slangen med dem.

Dette er bare begynnelsen, for Maria Grund sin nye krim er en innholdsrik historie, med et stort persongalleri. Teksten inneholder mange hint til leseren om mulige gjerningsmenn, i forhold til gamle saker lokalt i Augu. 

Det lille stedet med butikk, videosjappe, bensinstasjon og solarium, er bebodd av en del underlige mennesker. Her er mange spenningsmarkører som avlåste kjellere og et for lengst nedlagt sykehus, men også språket Maria Grund bruker bidrar til å gjøre det spennende.

Nattflygeren er en klassisk krim, etterforskingen utføres av en person, litt i skjul og litt på trass og litt i hevn for den dårlige behandlingen hun har fått av sjefer og kolleger. Spenningskurven er jevnt høy, noe jeg kan like, og et godt tegn er at etter en kjapp fjelltur leste hele boken på en lang lat søndag i solen på terrassen. 

Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne serien og

anbefaler gjerne Nattflygeren videre ⚃ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 304

Oversatt av: Morten Hansen

Kilde: Lånt på biblioteket

Haralds mamma av Johanna Frid

Haralds mamma knytter sammen satire og tristesse på beste måte. Johanna Frid er en svensk lyriker som i 2019 også kom med sin første roman Nora eller brenn Oslo brenn. Haralds mamma er dermed den vanskelige andreboken, men dette kom hun seg fint igjennom. 

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne og hennes svigermor befinner seg på en flyplass i Nord-Sverige. Begge har ett mål for øye: Å ta med seg Harald hjem. Sitt hjem.

Etter hvert som den ene avgangen etter den andre blir innstilt, tvinges de til å konfrontere det store spørsmålet som ulmer mellom dem: Hvordan kan de ha seg at de begge elsker Harald, men hater hverandre?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2025
Sider: 253
Kilde: PDF fra forlaget

Det ser gjerne ut som det er Harald som er hovedperson i denne romanen, men det er det ikke. Her er det kjæresten hans som stort sett er anonym, som er den vi følger tettest. 

Vi hadde ikke lært noe om henne, hadde hun ikke blitt speilet opp mot svigermoren fra helvete. Harald selv er en underlig skrue, han følger med strømmen som er livet, og tar seg sjelden sammen. At han har blitt sånn, skjønner en etter hvert som en blir kjent med hans mor, for til tross for at han for lengst er voksen, så tvinger hun seg på, og duller voldsomt med ham. 

Det er ikke tvil om at jeg heier på Haralds samboer, som er den som er der når han, eller ADHD`en hans gjør ham oppskrudd og umulig å få kontakt med. Han er i perioder manisk og pillemisbruket hans, går helt av skaftet.

Haralds mamma har en god dose mørk humor av typen hvor en puster fort ut, og rister på hodet. Det er ikke nødvendigvis språket som er morsomt, men situasjoner som karakterene kommer opp i. Mest av alt er historien trist, i forhold til hvordan relasjonen mellom Claudia (som jeg tror hun het) og svigermoren har utviklet seg. Romanen har god fremdrift, skrivemåten og språket gjorde at den holdt på min oppmerksomhet til siste slutt.

Jeg anbefaler gjerne Haralds mamma videre ⚄

Alvoret av Truls Hagbart Grimstad

Arkitekten Truls H. Grimstad debuterte som forfatter i 2017 med romanen En forutsigbar historie, om øyeblikkets transcendentale smutthull og lovmessighetens bøyningspotensial (?) I fjor kom Alvoret, som er hans andre roman, og denne fikk jeg lyst å lese.

Forlaget om handlingen: 
Teknologigründeren Per Olav Larsen Ludviksen Lie faller død om på bussholdeplassen, brått og helt overraskende. Tilbake står kona, Anja, og kollega og mangeårig venn Herman Haptenhorp. 

Den forestående bisettelsen virvler opp angst og grums og etter hvert også en uggen mistanke. For hva var det Per Olav egentlig dreiv med? Og hvorfor er digitaliseringsministeren såpass på hugget?

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 288
Kilde: Biblioteket

Denne litt lystige romanen har et lite knippe karakterer, som alle oppfører seg litt underlig. Herman, den avdødes barndomsvenn og kollega er en nevrotisk elektrojunkie. Her er en lite smakebit fra frykten han utviklet etter han som femteklassing leste en artikkel om alskens bakterier, og hva de kan gjøre med organismen vår: 

                            Hendelsen markerte et skags personlig medisinsk- eller angsthistorisk skille. Fram til dette hadde bekymringsmodusen og den generelle dødsangsten fortona seg som frykten for en enkeltstående (dog evigvarende) ulykke. Men nå grodde dødsangsten ut i et mangslungent nettverk (eller slo røtter). For som følge av Hermans nyervervede frykt for parasitter og påfølgende forestillinger om inn- og utgangsmulighetene disse skapningene hadde, utviklet han utover uka også trypofobi - frykten for små hull i organisk materie.

Alvoret fokuserer mest på hvordan kona til avdøde, Anja og Herman reagerer på dødsfallet av sin nære venn. Anja har en storebror Idar, han er skilt, men samarbeidet med ekskona går ikke akkurat på skinner. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om betraktningene som gjøres her er morsomme, eller bare triste, det avhenger vel av hvor leseren selv er i livet sitt.

Digitaliseringsministeren som er sjefen til Herman og Per Olav er av en helt annen støpning, enn resten av persongalleriet. Han tar ansvar for det praktiske, og gjør det som de to andre burde gjort. Presten som skal ta seg av bisettelsen er en forfyllet personlighet som sliter litt med gudstroen, og når Anja unnlater å dukke opp på det avtalte møtet med ham, skjærer det seg totalt.

Gjennom hele romanen antydes det om fortiden til Per Olav og Herman. Dette bidrar til en viss spenning i leseprosessen. Det var med forventning og nysgjerrighet jeg humret meg gjennom denne historien, og jeg undret meg spesielt over det med Hermans elektromagnetiske hjernestimulering, og hva denne mye omtalte duppen, egentlig er.

Alvoret er en velskrevet roman hvor alt henger sammen til slutt. Nerven er der hele tiden, og bygger opp mot en dramatisk slutt, hvor leseren skjønner hvordan alt henger sammen. Liker du karakterdrevne historier, med litt snåle innslag, så er dette boken for deg!

Jeg anbefaler gjerne Alvoret videre ⚃

Cassi - debutromanen til Johanna Swanberg

Svenske Johanna Swanberg har lenge arbeidet innen avis, tv, radio og reklame, i tillegg til å være podcaster. Hun debuterte som romanforfatter i fjor med Cassi, en historie jeg lot meg underholde av.

Forlaget om handlingen:
Cassi har ikke alltid drukket pulverkaffe fra plastflaske til frokost eller bedøvet kveldene med kartongvin. Tidligere var hun den vakre perfeksjonisten som skinte som sjef, på treningsstudioet, blant vennene og i kjærligheten.

Nå blir hun til og med sagt opp fra kjellerleiligheten hun leide, og kjøper i stedet et avsidesliggende torp. Men når hun flytter inn, har ryktet spredd seg i bygda om at hun er en erfaren selvhjelpsguru. 

Uten helt å vite hvorfor, begynner Cassi å takke ja til oppdrag, hun finner nye venner og blir en del av bygdesamfunnet. Men å prøve å rømme fra fortiden og den man har vært, er aldri en særlig god idé.

Når vi møter hovedpersonen, er hun som et møkkete vrak, med ustelt hår og flekkete genserermer. Vi hører om en fortid da hun var vellykket og hadde alt på stell, mens vi aner konturene av et punkt hvor alt har skjært seg for henne.

Cassi er 37 år gammel, for en tid tilbake adopterte hun hunden Maine på impuls, og det er denne hangen til å kjøre på uten å tenke så nøye gjennom ting, som også fikk henne til å kjøpe det forfalte torpet på landet.

Hun har for lengst meldt seg ut av samfunnet, hun skygger unna folk og vil være i fred. Hva er det som har skjedd med henne? Vi hører om en kjæreste og en vellykket karriere, men også om en oppvekst med en mor som var og fremdeles er, alkoholmisbruker. Hangen til å drikke har hun arvet av moren, og dette er en av flere detaljer som bygger oppunder humoren som romanen er preget av.

Historien har flere vendepunkter og drives frem av tydelige markører. Det ble litt mye selvhjelp for min smak, for selv om det var til å flire av, så føltes det på en måte gjentagende. Dette er dog det eneste pirket, for historien har en tydelig retning, og holdt på engasjementet mitt.

Det er godt gjort av Swanberg å skrive så mye humor inn i en roman om ensomhet, og samtidig lykkes med forsettet. Romanen har flere nydelige skildringer av møter mellom mennesker, som gjøres sterke ved at vi også får refleksjonene til hovedpersonen.

Jeg anbefaler gjerne Cassi videre ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024/på norsk 2025

Sider: 336

Oversatt av: Karen Forberg

Kilde: Lånt på biblioteket

En kort helg med besøk til 4 dagsturhytter på to flotte turdager

Helgen vi nettopp er ferdig med, så i slutten av uken ut til å regne vekk. I alle fall starten, men vi gamblet, pakket vognen lørdag morgen, og la i vei. Før helge var omme skulle vi innom Prestakvilet, dagsturhytten i Samnanger, Kvilekroken som ligger i Kvam og på søndag var det Vetlevardhytto og Borgabuo i Bjørnafjorden Kommune sin tur.

De fleste har kjørt til Kvamskogen, da har du også passert Prestakvilet, som ligger ved Bjørkheim. Vi parkerte ved kirken i Årland, og gikk innover veien/stien som presten gikk den gang han vekslet mellom å forrette i Samnanger og Os menighet. En nydelig tur på en halv time, som endte  ved hytten som ligger i skogen ved et lite vann. Hytten ligger på 45 moh, men klokken min viste at jeg hadde gått 152 høydemeter totalt, så litt opp og ned var det.

Prestakvilet i Samnanger kommune

Ferden videre gikk til Norheimsund, hvor vi parkerte vognen på Hardanger Feriepark, før vi kjørte tilbake til sentrum. Herfra starter turen opp til Kvilekroken som ligger på 600 moh. Boken (evt. nettsiden) vi henter alle turtipsene fra har start fra Solhaug, da kjører en opp de første 400 høydemetrene, men vi valgte å gå hele veien. 

Kvilekroken ligger høyt til fjells noe krokbjørken vitner om

På toppen var det litt ruskevær, og hytten var "okkupert" av en storfamilie som gjorde så mye av seg, at vi ble sittende litt i ly for vinden utenfor, for å få pusten igjen, før vi tok fatt på returen. Turen opp gikk på sti, som innimellom sammenfalt med en grov traktorvei. Du kan følge denne hele veien opp, men trasèen på sti, var veldig fin.

Vel tilbake til kveldens base på campingen la Frode i vei på sin daglige sykkeløkt, jeg pakket meg godt inn i ull og dun, og fant frem Kindelen for å begynne på Haralds Mamma av Johanna Frid. Boken engasjerte, så den ble neste ferdiglest før jeg tok kvelden ved midnatt. Da hadde Frode som øvde seg på å ligge i telt, sovnet for lengst.

Søndag morgen kjørte vi videre mot Eikelandsosen. Nå var vi i Bjørnafjorden, kjempekommunen som ble opprettet i 2020 da Os og Fusa ble slått sammen. Starten på turen opp til Vetlevardhytto er på parkeringen til Fjorden Arena, herfra er det en godt merket og lettgått sti opp på 326 moh. Vi brukte 35 minutter på de 1,9 kilometerne opp til hytten, i et variert og fint terreng, som tok oss nesten helt opp til snaufjellet. 

Vetlevardhytto var godt besøkt i finværet i dag

Sjekk den himmelen Frode lukker øynene for et øyeblikk!

Med 301 høydemeter i beina, var vi klar for den fjerde og siste turen denne helgen, men først måtte vi ta ferge til Os.

Når en kjører av fergen er det ikke mange minuttene å kjøre før en finner Borgafjell skule. Herfra går det en godt brukt sti opp til Borgabuo, som ligger på 346 moh, like bak masten som en kan se når en parkerer nede ved skolen. Solen skinte og masse folk var ute denne ettermiddagen, men det var plass til alle og turen opp gikk i racerfart. 

Ved masten står det skiltet videre til flere andre destinasjoner, men ikke til dagsturhytten. Du følger bare stien videre 50 meter, så finner du den, og blir premiert med nydelig utsikt.

Her var det godt å sette seg ned før vi føk ned til bilen igjen

I påsken gikk vi til 12 av de 29 dagsturhyttene i Sogn og Fjordane. Nå har vi gått til 12 av de 32 fine dagsturhyttene i Hordaland også. Hyttene er jo til forveksling like, men terrenget, naturen og utsikten er alltid forskjellig, så det er verdt turen. Kjøreturen denne helgen startet lørdag morgen, og tok oss med på en runde i Hardanger, hvor trærne blomstret og markene var blitt grønne. 

Her kan dere se hvordan vi planlagte turen 

Rovfuglene av Vibecke Groth

Vibecke Groth har vært jurist og dommer, og i tillegg skriver hun bøker i forskjellige sjangere. Årets utgivelse Rovfuglene, er den sjette boken i krimserien om advokat Vera Cappelen og hennes to kompanjonger på advokatkontoret Lars og Cornelia. Jeg har bare lest en bok av henne tidligere, og det er romanen Ensom er den som ikke er nummer en for noen.

Forlaget om handlingen:
En kvinne blir funnet drept ved Sognsvann en grytidlig lørdag morgen. Hun er skutt og blir funnet av en jogger. Den drepte kvinnen er ansatt i Utenriksdepartementet og jobber nær utenriksministeren, særlig med støtten til Ukraina og korrupsjonen i landet. Hun var også utenriksministerens elskerinne. Politiet er overbevist om at det dreier seg om et sjalusidrap og sikter utenriksministerens kone.  

Advokat Vera Cappelen blir hennes forsvarer. Vera mener politiet er på villspor og starter egen etterforskning som raskt viser at løsningen er langt mer komplisert. Etterforskningen er ikke ufarlig. Snart trues både Vera og teamet hennes.

Hvem drepte Birgit Hall og hvorfor?  

 
Historien starter med at Birgit Hall og Unni Vik skal jogge sammen. En misforståelse gjør at de ikke starter samtidig, og dermed blir Birgit et lett bytte for de mørke kreftene vi stifter bekjentskap med i denne krimmen.

Politiet med førstebetjent Ole Sæther i ledelsen, tar med seg kollega Lise Brede og rykker ut til åstedet. Mye av handlingen i denne historien dreier seg rundt Sæthers vanvittige syn på jobben sin, hans høye tanker om seg selv, og ikke minst hans manglende evne til å lytte til andre. Allerede på side 33 har han pågrepet og siktet utenriksministerens kone for drapet. 

Mai Jenssen ber om Vera Cappelen som advokat, og hun stiller opp, til tross for at utenriksministeren selv sier nei til å ta regningen. Vera har den tidligere Kripos-etterforskeren Cornelia på laget, og sammen med Lars greier de tre, det politiet ikke prøver på en gang, å finne sannheten om Birgit Hall.

        - Du, vi har en forsmådd kone som sendte drapstrusler til Birgit dagen før drapet, som fulgte etter Birgit til Sognsvann og som kan skyte. Hun løy og sa hun ikke hadde vært på Sognsvann den morgenen. Pistolen hun hadde tilgang til, hevder hun er stjålet. Ja, det har hun trukket tilbake, for så vidt, men dette er et veldig opplagt sjalusidrap, etter mitt syn, svarte Ole og satte øynene i den blonde etterforskeren.

Vibecke Groths bakgrunn fra jussen viser seg tydelig i teksten hennes. Hun går i detalj inn på våpenlover, justismord, hvordan norske rettsmøter gjennomføres og rutiner innen jussen fra A til Å. Det er tydelig at hun i sin tid gikk lei av at politiet konkluderer på svakt grunnlag, bare for å få bekreftet teorien sin. Rovfuglene er en studie i dårlig politiarbeid, mens advokater, dommere og til og med pressen gjør jobben sin, helt etter boken.

Selv om Rovfuglene er bygget på en solid faglig grunnmur, så har Groth klart å holde på spenningen. Løsningen på mordmysteriet er ikke oppe i dagen, og gjennom hele boken var jeg engasjert og nysgjerrig på hva som skjer videre. 

Tematikken som utkrystalliserer seg dreier seg om naiviteten i det tillitsbaserte samfunnet vi lever i, Dette gjennomsyrer også statsforvaltningen, noe kriminelle vet å utnytte. Det handler om bistandsmidler som ikke kommer frem og om korrupsjon i en krigsøkonomi. I tillegg møter vi folk som gjennom å forfalske ansettelsespapirer, kommer seg oppover i makthierarkiet, for å mele sin egen kake.

Det som skjer med stakkars Mai som sitter i varetekt, skildres i denne boken på en varm og respektfull måte. Kanskje noen som leser denne krimmen, vil kjenne seg igjen denne karakteren, og tenke at de selv hadde det akkurat sånn i varetekt, som Mai. Sammen med hjertevarmen som Vera og Cornelia viser, er Mais skjebne, og måten innvandrerkvinnen med alt for lite hun skulle ha sagt i familien, noe mykt i en ellers hardbarka krim.

Rovfuglene er en godt komponert historie, med tematikk som er underbygd på en sånn måte at leseren kan lære litt om samfunnet vi lever i. Handlingen har en gjennomgående nerve, som gjør boken vanskelig å legge fra seg. Jeg har som sagt ikke fulgt denne serien, men jeg fant den på Storytel, så kanskje blir Vera Cappelen mitt selskap på øret i ukene fremover. 

Er du glad i god krim, anbefaler jeg deg gjerne Rovfuglene ⚄

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 344

Kilde: Leseeksemplar

Offervilje av Tommy Ueland

Offervilje er en frittstående oppfølger til Tommy Uelands debut Sofienbergmysteriet. Denne boken kom ut i 2023, og ble nominert til Maurits Hansen-prisen Nytt blod. I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer – eller de sjekker ut for godt, som du sikkert kan tenke deg blir det mange artige situasjoner ut av dette kaoset. 

Forlaget om boken:
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.

Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle. 

Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. 

Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne – selv om det betyr å ofre alt.

Forsideteksten og forlagets introduksjon av boken levner ingen tvil om at denne historien er karakterdrevet. Forfatteren har nok kost seg godt, når han har skrevet frem den gjengen vi møter her, for her er det ingen A4 mennesker i sikte.

Gjengens tidligere samarbeid, om å gjøre samfunnet til et tryggere og mer rettferdig sted å leve, kommer frem av handlingen. Jeg hadde ikke lest Sofienbergmysteriet, men tenker at det ikke har noe å si, for at leseren kan ha glede av å humre seg gjennom Offervilje. 

For humring blir det, både av det karikerte persongalleriet, og av de uventede situasjonene de stadig vekk befinner seg i. Dette er situasjoner som gjerne utløses av karakterenes fysiske utfordringer.

Et av tilbakepekene på forrige bok er Ingrid Utheim, som er innlagt på Akuttpsykiatrisk avdeling. Hun er strengt bevoktet, for grunnen til at hun er der, er ganske brutal. Den CP-syke Elliot Berger besøker henne, og i løpet av samtalen, får leseren et bilde av forhistorien til denne gjengen.

Lothalind, som hun heter i World of Warcraft er en 27 år gammel fysioterapeut ved navn Rikke. Hun bor i en rotete 1-roms leilighet  og har lite kontroll på livet sitt. Heldigvis er hun en tøffing, for når disse kjeltringene skal fakkes, er det hun som gjør den modigste jobben.

Det er Runar Holm i politiet, som vil ha etterforsket en utstrakt svindelvirksomhet fra veldedige organisasjoner. I mangel av ressurser gir han oppdraget til sin gamle kollega Edgar, som sammen med den evig kolshostende, nå uføretrygdede Alma (FBI-utdannet profiler) setter i gang undersøkelser.

Offervilje er ryddig bygget opp, og føres i et språk som flyter lett å lese. Den litterære idèen er god, men min (manglende?) humoristiske sans, ga slipp underveis. Det er ikke tvil om at handlingen viser friske mennesker hvordan det kan føles å leve med et handikap. Søkelyset settes også på hvordan innsamlingsaksjoner kan bli rammet av uærlige sjeler, hvor stort dette problemet er i virkeligheten aner jeg ikke.

Handlingen er mest komisk, men det bygges intriger innimellom alle forviklingene, så litt spenning fikk jeg med på kjøpet. 

Liker du humor mellom permene dine, er Offervilje noe for deg ⚃ 

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Feirer arbeiderdagen med en liten oppsummering av lesemåneden april

Vi er alle enig om at månedene flyr fort, spesielt den måneden som blir "spist opp" av en lang påskeferie. Dagene går med til en daglig treningsøkt, jeg sykler t/r jobben noen ganger i uken, og bruker litt mer tid enn vanlig på forberedelser av måltidene mine. 

Selv om jeg leser jevnt og trutt, så engasjerer bloggingen lite for tiden, så i håp om at interessen snart tar seg opp, bruker jeg allikevel litt tid på å oppsummere april

Dette leste jeg i april:

1. Joakim Kjørsvik - År og dag - Dikt - 5
2. Jon Ewo - Det står skrevet i stjernene - barn - 5
3. Jon Ewo - Trollkamp - barn - 4
4. Sadeqa Johnson - Evas Hus - 4
5. Anders de la Motte - Glassmannen - 4
6. Synne Øverland - En skade og en gave - 4
7. Erik Bertrand Larssen - Urkraft - sak - 6
8. Petter Fergestad - Adams tredje øye - 4
9. Øyvind Bratberg - Falmet fløyel i London - 4
10. Anders de La Motte - Rustskogen - 6
11. Max Seeck - De fortaptes øy - 5
12. Emely Benedicte Kahrs - Hvem på en fredag - 4
13. Henrik Fexeus - Offerdyret - 6
14. Bjørn Bottolfs - Brenda Ann likte ikke mandager - 6
15. Tommy Ueland - Offervilje - 4

Romaner: 3

Krim: 7

Barn: 2

Dikt: 1

Sak: 2

Det blir alltid litt ekstra mye krim i påskemåneden, men det overrasket meg at jeg bare har lest tre romaner. Den fine bokpakken jeg fikk fra Liv Forlag før påske har jeg nesten pløyd gjennom, ellers står det forsvinnende lite bøker i tbr-hyllen min. Bestillingen på biblioteket er også kort, noe som varsler om utfordringer for lesingen fremover. Kanskje dette er tiden for å lese på nytt, noen av klassikerne jeg har i hyllen?

På kulturfronten: Tenk at Jon Fosse har sin egen opera, Asle og Alida så jeg i begynnelsen av måneden, og jeg likte den godt. Antigone av Sofokles har vært spilt nå i april, en nydelig oppsetning i et annerledes lokale. (DnS er under oppussing, og stykkene spilles på ulike steder rundt i byen).

Påskeferien var lang, fine besøk av barn og barnebarn før og etter, en 7 dagers tur med minicamperen.

Verdens bokdag forbigikk jeg i stillhet (ref. manglende engasjement) og helt på tampen fikk jeg med meg Harmoniens nydelig fremførte versjon av Romeo og Juliet.

Ha en strålende lesemåned i mai dere!

Adams tredje øye av Petter Fergestad

Adams tredje øye er en spenningsroman som befinner seg i gråsonen mellom myter og virkelighet. Jeg har fulgt forfatterskapet til Petter Fergestad siden Armageddonalgoritmen i 2017. Året etter kom Og himmelens krefter skal rokkes ved, som sammen med Indras nett (som jeg ikke har lest) utgjør en trilogi. Saltstøtten kom i 2023, og det var første gang vi møtte Ola Linge og Amelda Kirogwe som vi møter igjen her. 

Forlaget om handlingen: 
Hjerneforskeren Ola Linge og hans kjæreste og kollega, Amelda Kirogwe, får inn en hjerneskadet pasient til klinikken sin i Drammen. Kombinasjonen av skade og behandling gir tilsynelatende pasienten overnaturlige evner. 

Eller kanskje noe langt mørkere? Pasienten knyttes til to mordsaker, og Ola og Amelda bistår politietterforskerne Krohn og Munthe i forsøket deres på å løse mysteriet og hindre at flere liv går tapt. Samtidig deltar Ola Linges klinikk i forskningsprosjektet «Superhuman», drevet av det internasjonale lege- middelfirmaet KnoWare. 

Bakteppet er at kunstig intelligens snart vil overgå oss, noe som kan bli starten på slutten for menneskeheten. 

I et kappløp med tiden prøver KnoWare å frigjøre slumrende superegenskaper i mennesket, som kunstig intelligens aldri vil kunne matche. Noe de anser som så viktig at enkeltskjebner blir uvesentlige.

Den superintelligente trettenåringen Adam blir lokket av sin sytten år gamle storebror Victor til å være med på en kjøretur i farens bil. Victor vil kjøre forbi huset til kjæresten sin Yasmin, som han ikke har fått kontakt med på en stund, og når de gjør dette ender det med at en bil forfølger dem, og forårsaker en ulykke.

Stefaren til Adam forsvinner ut av bildet når han forstår at Adams fantastiske hjerne kan ha blitt skadet, i ulykken. Dette er en av flere detaljer i historien som jeg syntes var litt søkt. At Adam og Victor aldri sa til noen at de ble forfulgt, og luftet sine bekymringer for Yasmin for de voksne, syntes jeg også var rart.

Ola Linge som er i San Fransisco på konferanse forsnakker seg big time, om det lett anonymiserte forskningsgrunnlaget sitt Adam. En pengesterk og supergrisk amerikaner følger etter Linge tilbake til Norge, og tar opp jakten på Adam. Igjen undrer jeg meg over at ikke Linge selv skjønner hvor verdifull Adams hjerne er for forskningen han selv driver med, og at amerikanerens besøk, ikke er vennligsinnet.

Historien har flere elementer enn de jeg har nevnt her, jeg vil ikke røpe for mye, men det at Adam går i frykt for å bli tiltalt for en kriminell handling, syntes jeg også var litt tynt. Det var interessant å lese om KI-utfordringen verden står overfor, og jeg likte forslagene til hvordan mennesket kan unngå å bli overlistet av kunstig intelligens.

Adams tredje øye er en lettlest spenningsroman, med korte luftige kapitler. Selv om jeg nevner noen innvendinger her, så hadde jeg glede av å lese boken. Historien er spennende og drives raskt fremover, uten at leseren får alt servert med en gang, så litt er det å gruble på underveis.

Jeg anbefaler gjerne Adams tredje øye videre ⚃

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 328

Kilde: Leseeksemplar 

Brenda Ann likte ikke mandager av Bjørn Bottolvs

Bjørn Bottolvs er forhenværende 1.betjent ved Oslo politidistrikt. Etter å ha skrevet barnebøker i fire år, debuterte han som krimforfatter med Kometen i 1999. Serien som startet med Kometen, kom opp i 10 bøker og hadde sin handling fra Majorstua Politistasjon, hvor han selv jobbet. Etter noen skjønnlitterære titler, er han med årets utgivelse tilbake i krimsjangeren. 

Forlaget om handlingen: 
Nitten år gamle Ingrid drømmer om å gifte seg med Lars Monsen når han blir lei av syngedama si. Isteden skyter hun en drosjesjåfør med pistolen hun har funnet i morfarens hytte. 

Mens hun etter fattig evne prøver å skjule sporene etter ugjerningen og komme seg hjem, reflekterer den sorgtunge jenta over forholdet sitt til bestefaren som to uker tidligere gikk gjennom isen på Grunntjønn. Selv om det hadde vært unormalt kaldt, var det ingen som trodde at isen kunne holde en voksen mann. Og det gjorde den jo heller ikke. Samtidig jobber politiet for å finne ut hvem som drepte drosjesjåføren. Kan han ha blitt drept av en kvinnelig passasjer mens han forsøkte å voldta henne?

Det er en ung dame i sorg vi møter i denne historien. Savnet etter Moffa sitter dypt i henne, hun snakker ikke om det med noen, men den forvirrede oppførselen hennes og ikke minst tankene hennes sier alt.

Handlingen utspiller seg over knappe to døgn. I begynnelsen veksles det mellom den kvelden og dagen før, så leseren er hele tiden på det rene med at det er Ingrid som har drept drosjesjåføren. Jeg var i undringsmodus da jeg leste, og siden årsaken til drapet ikke sa seg selv med det første, så varte spenningen rundt dette lenge.

Jeg lot meg begeistre over alle minnene Ingrid har fra naturopplevelser med sin kjære Moffa. Her skildres gleden over å høre lydene fra skogsstien, over å nå frem til den faste hvilestenen, og å stryke fingeren over tynne ishinner på pyttene underveis.

Moffa lærte henne å sette pris på neglesprett og ikke minst den øredøvende stillheten, som en kan oppleve i skogen eller på fjellet, hvis en er heldig. Når lydene fra fuglene generelt og rugden spesielt blir et tema, vris handlingen umerkelig mot det som kan være en utløsende årsak til ugjerningen hennes.

Tittelen på boken er fra I don`t like Mondays, Bob Geldof sin sang fra 1979. Flere referansetips til handlingen får vi gjennom Tarjei Vesaas, i Unn og Siss fra Is-slottet, og Mattis fra Fuglane. Nå skjønner leseren fort årsaken til hvorfor Moffa spente på seg skøytene når han visste at isen ikke holdt ham, og kanskje også i litt videre betydning, hvorfor Ingrid klikket denne dagen.

Å være alene om stor sorg og ikke ha noen å dele savnet sitt med, gjør den som lider ekstra ensom. Dette er et heftig tema, som det burde være umulig å skildre godt på 152 sider, men det greier Bjørn Bottolvs med glans. 

Ved hjelp av kjente referanser blir antydningene i denne historien tydelige for de fleste. Når en i tillegg får skildret en relasjon som er fylt av tillit og kjærlighet, og det hele krones med dyp respekt og kjærlighet til hva naturen har å si oss, så er jeg som leser solgt. 

Når dette er sagt, intrigen bygges i følelsene, men handlingen holdes i hverdagen. Politiet blir koblet inn, og de driver sin etterforskning som seg hør og bør. Det er altså en krim dette, men for meg ble det en dypt rørende roman som engasjerte og fengslet fra første til siste side. 

Brenda Ann likte ikke mandager må du virkelig få med deg ⚅

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 152

Kilde: Leseeksemplar