Sauejakten av Haruki Murakami

Den tredje Murakami-romanen denne sommeren er Sauejakten, som er den første av hans bøker som ble oversatt til norsk. Dette er også den tredje boken i Serien om rotta, som jeg har planer om å fullføre i denne sommerens Murakami-skippertak ☺

Forlaget om handlingen:
Romanens navnløse forteller bor i Tokyo i en leilighet stort sett uten møbler, med et nesten tomt kjøleskap og med minimal kontakt med andre mennesker. Han har et forlist ekteskap bak seg og en jobb i et reklamebyrå han finner ganske meningsløs. 

Men kjedsomhetens motsetning - eventyret - åpner seg for vår forteller. Først møter han en ung kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Så kommer han over et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og kort tid etter blir han oppsøkt av en mann som kalles «Sjefen». 

Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn, med forbindelse til høyrenasjonalistisk krefter. Han får den klare ordren om å finne supersauen hvis han vil leve videre.

Sauejakten er en roman som fortelles kronologisk, men den er så innholdsrik at en stakkars leser kan gå seg vill underveis allikevel. 

Det begynner med at hovedpersonen blir tipset om en dødsannonse i en avis, dette er en jente han kjente for 9 år siden. Hun satt ofte ved det overfylte askebegeret og leste, på kafèn hvor de spilte hardrock og serverte dårlig kaffe. 

Det er en sterk start, for en kveld de har ligget sammen, spør hun ham om det noen gang har streifet ham å ta livet av henne? han svarer litt overrumplet nei, hvorpå hun proklamerer at hun skal leve til hun blir 25, så skal hun dø.

Så hopper vi åtte år frem, han er nyseparert etter et trøstesløs og barnløst ekteskap, og han blir kjent med en ordinær pike med de vakreste ørene. Når J, kompanjongen hans i firmaet så ringer med nyheter, får vi anslaget til det som skal bli sauejakten.

Et gammelt fotografi av en saueflokk i et japansk landskap, er det som setter i gang spiralen som skal bli en eventyrlig reise. Her er det opp til leseren å legge inn referanser og mening i flommen av detaljer, som til tider kan virke temmelig meningsløse. (Minner om at boken kom ut i 1989, et turbulent år i Europa, noe som sikkert påvirket samfunnet i Japan også).

Vi blir kjent med "Sjefen" som hyrer ham til å finne denne spesielle sauen, (på bildet fra 1936). Når han og kjæresten kommer seg av gårde til Sapporo hvor detektivjobben skal gjennomføres, havner de på Hotell Delfinen, og blir kjent med Sauemannen og Saueprofessoren.

Murakamis språk er alltid godt, så også her i dette som er en av de første romanene hans. Boken fremstår som ryddig, oppdelt i deler og kapitler med overskrifter som sier litt om hvor vi skal denne gangen. Det jeg liker best med Sauejakten, er at en aldri vet hva en får på neste side. Etter å ha lest mange av bøkene hans, fryder jeg meg over hvordan han har gjenbruk på karaktertrekk, interesser og mange andre detaljer, som katter, hardrock, barliv etc. i bøkene sine. (I denne romanen kan det ikke kalles gjenbruk...)

Hovedpersonen i denne romanen fremstår som en sjelløs person, hadde ikke menneskene rundt ham holdt ham i bevegelse kunne han nøyd seg med en kjedelig jobb, mat, drikke, røyk, tilfeldig sex, og tålt den varierende søvnkvaliteten. 

Dette er ting som stadig bringes frem i handlingen, her er også flere betraktninger rundt tid, blant annet sekvensen hvor de diskuterer hva vi gjør med tiden vi sparer, når vi flyr i stedet for å kjøre et sted. 

De låser seg inn i det avsidesliggende huset de har tatt seg frem til, høyt oppe i fjellene:

            Hallo? ropte jeg. Er det noen hjemme?
            Selvsagt ikke. Det var klart at det ikke var noen der. Bare et bestefarsur gjorde seg gjeldende, der det tikket i vei borte ved peisen. 
            Et øyeblikk svimlet det for meg. Det inne i mørket ble tiden snudd på hodet. Øyeblikk grep over i hverandre. Minner smuldret. SÅ var det over. Jeg åpnet øynene og alt falt på plass igjen. Det jeg så foran meg, var et alminnelig grått rom, ikke noe annet. 
            Går det bra med deg? spurte hun bekymret.
            Bare bra med meg, sa jeg. Vi går å sjekker ovenpå.

Sauejakten er en imponerende prestasjon av en så fersk forfatter som Haruki Murakami var da han skrev boken. Han har med massevis av detaljer, men roter seg ikke bort underveis. Historien henger sammen og selv om det finnes noe eventyrlige biter her, så kan jordnære lesere ta det helt med ro. 

Jeg likte Sauejakten veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1989/på norsk i 1993

Sider: 338

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà

I denne fornøyelige romanen befinner vi oss i grenselandet mellom liv og død. Jeg har ikke lest de forrige bøkene hennes, men lot meg friste av noe mørkt å djevelsk, sånn midt på sommeren.

Forlaget om handlingen:
På en forfallen fjellgård i Katalonia våkner en usannsynlig gammel kvinne til en ny dag: hennes siste. Mens etterkommerne hennes lister seg inn og ut av sykeværelset, samler kvinnene som har bodd og dødd på gården seg for å gjøre i stand et storslagent festmåltid. De venter – og fryder seg over – ­at hun snart skal slutte seg til deres rekker.

Etter hvert som livet hennes ebber ut, utfolder flere hundre år med minner seg. Det starter med stammoren Joana, som så sterkt ønsker å gifte seg at hun velger å påkalle den onde selv. I bytte mot en «hel mann» selger hun sin sjel til ham. Men da hun på bryllupsdagen oppdager at ektemannen mangler lilletåen og at hun på ren slump har overlistet djevelen, trekker hun seg fra avtalen.

Det er ikke før hun har satt fire barn til verden at hun aner uråd. Etter løftebruddet mot fanden må alle som blir født på gården, bøte med en mangel, noen latterlige og uten praktisk betydning, andre mer skjulte, men livsomveltende – og med konsekvenser selv ikke djevelen ville ant rekkevidden av.

Overrasket som jeg ble av originaliteten i denne romanen, så tok det meg litt tid før jeg kom inn i flyten av lesingen. Her møter vi en gruppe kvinner som er i slekt med hverandre, som utstår volden og uhyggen som mennene rundt, påfører dem. Djevelen er i detaljene heter det så prosaisk, og han er også med i denne historien. Det er Gud også, for de vi blir kjent med her, har sterke tanker om dem begge to.

Historien er satt sammen av av gamle sagn og fortalt som et fantasifullt eventyr. Volden er grov og sexen likeså, men siden hodet mitt allerede er i fantasimodus, så gjør det ikke så veldig inntrykk på meg. Til tross for dette så holdes handlingen i virkeligheten med noen få godt plasserte henvisninger til vår verden, det likte jeg godt. 

Liker du å lese romaner som er litt utenom det vanlige, så er

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket boken for deg ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 160

Oversatt av: Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Venterommet - dikt med illustrasjoner av Bente Sandtorv

Jeg er glad i kunst, og strektegninger i svart/hvitt finner jeg veldig fascinerende. Bente Sandtorv debuterte i fjor med boken Hjerteriss, hvor hun i likhet med årets utgivelse deler sine tanker gjennom ord og tegninger. 

Forlaget om boken:
Venterommet er en illustrert diktsamling der hovedtemaet er andres forventninger og egen selvfølelse i overgangen fra voksen til litt mer voksen.

De lister seg rundt på gangen, alle forventningene. De tror ikke jeg hører dem. Etter en stund med rasling og kloring, banker de på døren. Jeg åpner litt, bare på gløtt, for å høre om det er noe nytt. 

Før jeg vet ordet av det, setter de foten i døren. Jeg holder igjen, holder igjen. Det lokkes og smigres om det perfekte livet, toppturer og livets dessert. 

Men jeg smeller igjen døren midt i fleisen på dem.

Venterommet lå lenge fremme i lesekroken min. Jeg leste litt i den hver dag, og tok meg tid til å gå inn i tekster og illustrasjoner med hele min oppmerksomhet. Dette ga meg  flere fine leseopplevelser.

De små diktene og den tilhørende strektegningene er satt sammen side ved side, gjennom hele boken. Dette gir et ryddig og rolig inntrykk som jeg tok med meg inn i lesingen. Ikke alt traff meg like godt, men flere av diktene gikk rett i hjerteroten.

Det er noe sårt over disse tekstene, de skildrer utenforskap og ensomhet med en stor dose selvironi. 

Jeg likte Venterommet godt, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Sirkel 

Utgitt: 2025

Sider: 97

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden juni

Da var vi halvveis ferdig med 2025, det er så vidt jeg greier å holde meg fast i svingene, så fort som tiden flyr av gårde. 

I juni har gubben syklet Norge på langs, foreldrene mine har cruicet til Svalbard og  to av tre barn har dradd på ferie. 

Jeg ser frem til det er min tur å dra på sommerferie, når bare denne uken tar slutt. Har egentlig ikke fått feriefølelsen enda, for i Bergen har det vært kald nordavind og mye regn.

Dette leste jeg i juni: 

1. Karen Forberg - Det første bryllupet - 5
2. Ruth Lillegraven - Mitt neste liv - 6
3. Emily Rudolf - Hotellet - 3
4. Ali Smith - Gliff - 6
5. Caterina Cattaneo - Finne veien hjem - ungdomsbok - 5
6. Ali Smith - Så inni granskauen - 5
7. Laila Sognnæs Østhagen - Elvina - 5
8. Haruki Murakami - After dark - 5
9. Lars Fr. H. Svendsen - Håpets filosofi - sak - 4
10. Nikolai Torgersen - Gater jeg har levd - 4
11. Haruki Murakami - Vest for solen, syd for grensen - 5
12. Bente Sandtorv - Venterommet - dikt - 4
13. Irene Solà - Jeg ga deg øyne og du så mot mørket - 4
14. Anita Ness - Reis alene - sak - 5
15. Haruki Murakami - Manga Stories vol. 1 - tegneserie - 6
16. Haruki Murakami - Sauejakten - 5
17. Mathew Blake - Anna O - 4

Romaner: 8

Ungdom: 1

Manga: 1

Essay: 1

Krim: 3

Dikt: 1

Sak: 2

Det ble et fint knippe bøker denne måneden også, og jeg er spesielt fornøyd med å ha spredd lesingen min på hele syv kategorier. Ekstra artig var det at den aktive bokbloggeren Anita Ness sin flotte bok om å reise alene er med denne gangen. 

Jeg ble inspirert av å høre om Haruki Murakami fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, og bestemte meg for å lese de eldste bøkene hans, så det prosjektet er jeg i gang med. Ali Smith greide også å holde meg i hennes univers, siden jeg oppdaget en helt ny bok av henne som handler om Edvard Munch.

Kultur i juni: 

Cecilie Løveid sin ferskeste bok har vært på trappene lenge, og i begynnelsen av juni gikk jeg på en liten utstilling hvor jeg kunne lese tekster og se illustrasjonene som Lotte Konow Lund står for. 

Deretter gikk det slag i slag med Harmonien som spilte Beethoven og Tertneskoret som sang sommeren inn. 

Jeg tok meg en tur på Cinemateket og så den utrolig sterke dokumentaren Nothing compares fra 2022, om Sinead O`Connor. Det ble lokal Bowie-konsert med Bjørn Willberg Andersen, skuespilleren på DnS som hadde hovedrollen i musikalen om David Bowie. Helt til slutt så jeg teater på selveste Gamlehaugen, kongens slott du vet, som jeg har kjørt forbi hele livet når jeg kjører til eller fra Flesland. Vestnorske teater satt opp Mordet på Michelsen, så vi fikk oss en fin oppfriskning av dramatikken rundt valget i 1905.

Det er ikke mye krim jeg har lest denne måneden, men jeg begynner feriemåneden med krim både på Ipad og Kindle. Gubben har syklet siden 12 juni, og i morgen kommer han hjemom for å sove i sin egen seng en natt, før han sykler det siste stykket ned til Kristiansand. Jeg går på ferie på fredag, så han får bare henge i, så vi kan komme oss på tur med det lille grønne gullet vårt.

Lurer du på hva jeg skal lese i sommer kan du ta en titt her ☺

God sommer dere!

Reis alene - en reisehåndbok av Anita Ness

Kanskje du er en av oss som drømmer om å legge i vei på tur helt alene? Selv har jeg reist til London 3-4 ganger uten reisefølge, og ikke hatt problemer med det, men alderen eller litt kaotiske reiser under covid har tatt motet fra meg. Derfor har jeg ventet på at Anita skulle bli ferdig med boken sin, med det håp at hennes erfaringer kan blåse liv i reiselysten igjen.

Fra bakpå boken:
Drømmer du om å reise alene, men trenger en liten dytt?

Denne boka er for deg som lengter etter å reise på egne premisser. Enten du vil rusle alene gjennom en europeisk storby, finne ro i naturen, kjenne solen i Syden eller bare våge deg ut på din aller første soloreise. Reis alene er din praktiske og personlige veiviser.

Reis alene viser at det å reise alene ikke handler om å være modig, men om å gi deg selv frihet og å ta små steg i din egen retning. Reis alene gir deg mot og lyst til å dra ut på egne eventyr. 

Jeg kjenner Anita Ness fra bokbloggmiljøet, og har møtt henne på 2-3 arrangementer. Hun ga meg det ærefulle oppdrag å være testleser i begynnelsen av prosjektet, så ser du godt etter vil du finne navnet mitt i boken ☺

Det er en sakprosabok dette, men åpningen av boken er zanzelig til tusen, når Anita tar oss med til Zanzibar. En kan få lyst å hive seg på første fly med en gang.

Gjennom fine anekdoter fra sitt eget liv skisserer Anita opp bakgrunnen sin. Hun er ikke en globetrotter som er født med passet på baklommen, for reising begynte hun med for alvor etter at den vanlige livstralten med utdannelse, jobb, familie og huslån var gjennomlevd. 

I teksten har hun stor respekt for hvor forskjellige vi mennesker er, når det gjelder reisedrømmer, mot til å bestemme seg for å reise alene og ikke minst når det handler om helse og økonomisk situasjon. Her er det ingen belærende tone, men ved å by på seg selv viser hun at også de med halvdårlig økonomi og ditto helse, kan komme rundt disse utfordringene og få et mer spennende liv.

Her finner du masse konkrete tips til hvordan du kan gå frem for å danne et best mulig grunnlag for at turen blir akkurat sånn som du selv ønsker.

Fordelene med å reise alene er mange, men det er viktig å ha tenkt gjennom hvilken reisetype du er, og hva du ønsker av turen. Selv har jeg ofte tenkt, at de som foretrekker å reise alene er sånne einstøinger som meg selv, som helst ikke vil ha kontakt med andre, men det er ikke den globetrotteren Anita skisserer opp her. For hun er sosial til tusen, og tipser oss om hvordan en lett kan komme i kontakt med mennesker i forskjellige situasjoner, og på den måten skape variert innhold i ferien.

Anita er selv en leser, og med i boken har hun flere bolker med boktitler som er verdt å ta en titt på, når drømmen havner på tegnebordet. Forberedelser skjer i form av søk og bookinger av alt fra hoteller, fly, tog, transfer etc. men det aller viktigste hjelpemiddelet er lister! 

Reis alene avsluttes med noen spennende historier fra hennes egne turer, blant annet i Argentina. Utfordringer må en lære seg å takle underveis, Anita har opplevd litt av hvert men selv om det var litt pes da det sto på, så viser hun her hvordan hun taklet det som skjedde. 

Boken er skrevet på en ryddig og saklig måte, med en logisk fremdrift. Anita bruker et folkelig språk, og skisserer situasjoner som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Boken har små illustrasjoner i form av symboler som frisker opp de allerede luftige sidene. Helt bakerst er det en litteraturliste til inspirasjon og litt plass til egne notater underveis i lesingen. 

Denne reisehåndboken er for de av oss, som ikke har god erfaring med å se mulighetene som finnes på egen hånd. Den satt mot i meg, og jeg tenker boken kan gi en piff, til enhver som drømmer om å utfordre seg selv til å ta en tur.

Jeg anbefaler gjerne Reis alene videre ⚄

Bestill boken her: ARK

Utgitt: 2025

Sider: 140

Kilde: Leseeksemplar

Gater jeg har levd av Nikolai Torgersen

Nikolai Torgersen er i dag en anerkjent kunster, noe jeg fant ut etter å ha lest denne boken, som handler om hans oppvekst. Med Gater jeg har levd har han også debutert som, jeg har lyst å si romanforfatter, men det er en biografi dette.

Forlaget om handlingen:
En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.

Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.

Tittelen på boken Gater jeg har levd kan tas bokstavelig, for i 4-5 år hadde ikke Nikolai noe hjem å gå til. Han var ikke uteligger i denne perioden, men snakket seg inn i hjemmene til sin store venneflokk. At han har skaffet seg et så stort nettverk av veldig gode venner som alltid stiller opp, er fantastisk, når det de møtte var en stinkende fyr med dårlig hygiene som snyltet på dem. 

Her forteller han om sin oppvekst i et hjem med tre yngre søsken og to alkoholiserte og syke foreldre, hvor alle gjorde sitt ytterste for å lure barnevern og NAV til å tro at alt er ok i familien.

Det handler om fattigdom, rusproblematikk, skam og utenforskap. Foreldrenes omsorgssvikt i oppveksten preget livet hans også som ung voksen, i form av sviktende tannhelse, mangel på ferdigheter som for eksempel å spise med kniv og gaffel eller å kunne svømme.

Den manglende tilstedeværelsen til foreldrene gjorde at de aldri satt rundt bordet og spiste måltider sammen. To voksne og fire barn levde sine liv helt uten noen form for rammer, i et hus hvor alt fløt. 

Teksten i denne boken er inndelt i kapitler som alle har et gatenavn og et årstall som tittel. Det hoppes i tid og sted gjennom hele boken, flere enkelt episoder blir belyst på denne fragmenterte måten, og kun det som har skjedd helt nylig har et positivt fortegn.

Jeg syntes denne hoppingen var litt forvirrende, i forhold til å holde tritt med utfordringene han sto overfor til en hver tid. Det var mye og det var heftig, og nær sagt uforståelig at ikke myndighetene greide å gripe inn.

Gater jeg har levd er skrevet i et stødig språk, skildringene av livsdetaljene hans er medrivende og hjerteskjærende lesning og jeg åpnet meg opp for lidelsene han har måttet gjennomgå ved foreldrenes omsorgssvikt. 

Når jeg i ettertid har lest om Torgersen, at han debuterte på Høstutstillingen i 2012, at han hadde et opphold i Paris etc. og legger til at han i en alder av 12-13 hadde tilgang til videokamera, fotoapparat, pc og Photoshop, han gikk på malekurs, spilte instrumenter og skatet, hvor kom pengene fra til dette? Det var kanskje seinere det skar seg, når rusen tok helt overhånd.

Jeg er glad jeg har lest boken, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 208

Kilde: PDF fra forlaget

Vest for solen, syd for grensen av Haruki Murakami

Dette er nummer to av de fem Murakami-bøkene jeg har på sommerens leseliste. Leseprosjektet handler om å lese de eldste utgivelsene til Haruki Murakami, en japansk forfatter jeg har stor beundring for. 

Forlaget om handlingen: 
Hajime er i førtiårene, en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er vellykket gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo. 

En kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.

Forlag: Pax

Utgitt: 1992/på norsk 2000

Sider: 189

Oversatt av: Ika Kaminka

Kilde: Kjøpt selv

Denne romanen er ikke på langt nær så mystisk og grensesprengende som mange andre av Murakamis bøker. Historien var fengslende, så jeg endte med å sluke denne lille flisen i løpet av et par lange kvelder.

Hajime er et etterkrigsbarn født i 1951, som hadde en behagelig og trygg oppvekst i en av Tokyos forsteder. Han skilte seg ut på skolen, siden han er enebarn, noe veldig få var på denne tiden. På skolen møter han Shimamoto, hun er også enebarn, og de to får en helt egen kontakt, som de mistet da 12 år gamle Hajime flyttet til et annet sted.

Videre i romanen følger vi hovedpersonen når han møter Izumi. Hun vil ikke gå hele veien når de er sammen, så når han blir introdusert til den vakre kusinen hennes, blir det henne han knuller. 

Ja det høres rått ut, sagt på den måten, men det er akkurat så rått det fremstår i boken. Han føler ingen forelskelse til kusinen, bare en sterk dragning, helt uten tanke eller tvil. Jeg har lært meg å sette pris på den liketille måten forfatteren skildrer sex i bøkene sine, det er ingen utbrodering, bare jordnær fakta.

Allerede som attenåring spekulerer han på møter mellom mennesker, hvem er jeg? hvorfor gjør jeg de samme feilene igjen og igjen? Han prøver å finne seg selv på nytt, midt oppi det kaoset som er hans indre. 

Han har blitt litt eldre, gifter seg med Yukiko, som i likhet med de andre kvinnene han har kjent, er helt ordinær både av personlighet og utseende. Dette er et gjennomgangstema i boken, som Murakami diskuterer på en fin måte. Med finansiell hjelp fra svigerfaren åpner han en bar og en jazzbar, og det er på jazzbaren han etter mange år får øye på Shimamoto, venninnen fra barndommen.

Hun er en underlig skrue, hun deler lite fra sitt personlige liv, bare kommer og går i baren, helt etter eget forgodtbefinnende. Hajime forelsker seg i henne, og de lange periodene hun ikke dukker opp, går han rundt seg selv. De prater godt om mange tema, men livet sitt styrer hun unna. Hun sier innimellom at nå kan hun kanskje ikke komme på en stund. 

Denne delen av historien minnet litt om noe i Byen bak muren, hvor det også er en kvinne som utfordrer hovedpersonen med sitt nærvær og fravær.

            Alt er bare et spill, tenkte jeg av og til. Vi tar de rollene vi får tildelt, og scene for scene spiller vi oss gjennom livet. Om grunnlaget blir borte, gjør det ikke noe, vi er blitt så flinke i rollene våre at vi kan fortsette å spille oss gjennom hverdagen som om ingenting har hendt. Det var ekkelt å tenke på.

Tittelen på romanen forklares gjennom handlingen og noen fine refleksjoner mot slutten. Jeg satt pris på at romanen var nesten fri for underlige settinger, det gjorde den lettlest, samtidig som betraktninger rundt livet ble løftet frem.

Jeg anbefaler gjerne  Vest for solen, syd for grensen videre ⚄

After dark av Haruki Murakami

After Dark er min sekstende Murakami-bok, så jeg visste hva jeg gikk til, før jeg begynte å lese. Men med Murakami kan være grundig forberedt, og allikevel måtte jobbe litt for å forstå alt det merkelige som kan skje. Med denne korte romanen trengte jeg ikke bekymre meg, dette var lett og underholdende lesning.

Forlaget om handlingen: 
Handlingen i After Dark er konsentrert til en natt i Tokyo – fra kl. 23:56 til 6:52. 

I sentrum er to søstre: Eri, den vakre modellen som har ligget i en merkelig søvn i flere måneder, og Mari, en ung student som sitter og leser på en anonym restaurant. En ung jazztrombonist slår seg ned ved Maris bord, før han må videre for å øve med bandet sitt. 

Senere på natten blir hun trukket inn i et drama på et kjærlighetshotell, der en kinesisk prostituert er blitt banket opp. På et kontor i en stor bygning gjør overgriperen seg klar for å dra hjem til sin kone etter endt nattarbeid. 

I Eris soverom skrur tv-en seg på og sender ut mystiske signaler.

Romanen begynner på Denny`s en pregløs familierestaurant. Det nærmer seg midnatt og Mari sitter der alene på et firemannsbord og leser i en tykk bok. Jazzmusikeren Takahashi gjenkjenner henne fra et flyktig møte hvor hun var sammen med den vakre søsteren sin Eri, og hilser på henne.

I andre kapittel er det Maris søster Eri vi observerer gjennom et udefinerbart blikk, som liksom svever rundt i rommet hvor Eri har lagt å sovet i to måneder i strekk. 

Mari sitter fortsatt og leser etter Takahashi har gått, og nå kommer Kaoru, en en grovlemmet kvinne inn og deiser ned foran henne. Takahashi tipset henne om at Mari satt på kafeen, og siden Kaoru var desperat etter en som kunne snakke kinesisk, skyndte hun seg inn og hentet Mari.

Dette er starten på historien, gjengitt fordi jeg ville vise til eventuelle skeptikere at handlingsforløpet er lett å følge, og temmelig medrivende også. Etter hvert som begivenhetene utspiller seg, får vi en liten liste over steder hvor handlingen stadig vender tilbake til. 

Den dramatiske delen av handlingen utspiller seg på kjærlighetshotellet Alphaville, herfra får vi flere nye karakterer på scenen, en overgrepsmann og offerets "eier".
Haruki Murakami gjentar favorittdetaljene sine i mange bøker, vi hører om jordskjelvet i Kobe også her, om musikk og jazzklubber og ikke minst katter. Mange av scenene har klaustrofobiske innslag, det å være innestengt i små rom uten vindu, bli jaget i drømmer eller sitte fast i en heis. Her dukker til og med forholdet til en skygge opp, 20 år etter han skrev Byen bak muren, hvor skyggen har en stor rolle.
(Jeg har nettopp lest Ali Smiths bok Så inni granskauen hvor hun skriver litt om Edvard Munchs bilde Den sinnssyke fra 1908, hvor kvinnen konfronterer sitt skygge-jeg). 

Det er mange baller som skal landes mot slutten av romanen, og den viktigste finner helt tydelig sin naturlige plass i puslespillet. Noen ting står litt uforløst igjen, men det har ingenting å si for helhetsinntrykket jeg danner meg av boken. 

Jeg har lært meg å sette pris på det litt absurde i Murakamis bøker, og fant After Dark mer spennende og underholdende, enn merkelig.

After dark kan lett anbefales videre ⚄ 

Forlag: Pax

Utgitt: 2004/på norsk 2007

Sider: 181

Oversatt av: Ika Kaminka

Kilde: Kjøpt selv

Elvina av Laila Sognnæs Østhagen

For en fin roman, denne koste jeg meg virkelig med, til tross for settingen og hovedpersonens utfordringer. Laila Sognnæs Østhagen debuterte i 2012 med konglehjerte, to år etter kom det en roman til, og "endelig" etter alle disse årene fikk vi en liten godbit av en historie - anbefales!

Forlaget om handlingen:
Elvina er 48. Hele livet har hun bodd hjemme hos mor på Årvoll. Nå som tante Turid er død og leiligheten hennes på Ryen står tom, er det på tide at Elvina flytter dit. De er enige om det, alle sammen: omsorgstjenesten, sosialkonsulenten, behandleren. Til og med mor har sagt det. Elvina må greie seg selv. Lage sin egen kaffe. Ha sitt eget liv. Forholde seg til helt nye mennesker, være en god nabo.

Elvina er en roman om å stå på utsiden av det alminnelige sosiale fellesskapet, skrevet med en tvetydig blanding av stor uro og bitende humor.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 206
Kilde: PDF fra forlaget

Det er 8,2 km fra Årvoll til Ryen, hvor Elvina må flytte. Hun har vært i tantes 2-rommer i fjerde etasje før, så helt ukjent er det ikke. 

Allikevel er dette en stor utfordring for den godt voksne damen som hele livet har vært avhengig av små, kjærlige dytt fra sin mor. Mamma er nå gammel og syk, så Elvina blir flyttet, og må jobbe hardt med å gjenopprette forutsigbarheten i livet sitt.

En to tre en to tre en to tre - det må telles og knipses og kløes for at Elvina skal holde stø kurs i livet. Rekkefølge betyr noe, og på postitlappene hun henger på kjøkkenskapene står det ting som "Det er ingen grunn til å begynne å grine" og "Det kommer til å bli fint".

Elvina liker ikke dørklokken, det som de fleste vil oppfatte som hyggelige naboer betyr nye tilknytninger, nye tanker og nye følelser for Elvina, og dette er vanskelig.

Østhagen skriver frem en kvinne som slipper taket i livet slik hun kjenner det. Scenene er til dels morsomme, selv om dette er ramme alvor for hovedpersonen, og absolutt ikke noe å le av. Når hun møter igjen noen av elevene fra skolen, får vi se hvilken langtidseffekt det kan få å bli mobbet i tenårene.

Historien har god utvikling, det ble litt hysterisk på slutten da Elvina skulle passe naboens undulat. Hun må handler inn uvante varer på butikken, koke grønnsaker til fuglen og passe på den, det går litt over styr, for å si det sånn. 

Den gjennomgående tonen i romanen er respektfull, hun snakker om førgleden og selvegleden og at jobben hennes er å holde seg fast i verden. Romanen har mange fine refleksjoner over å være et menneske, noe som gjorde at jeg koste meg med denne historien.

Jeg anbefaler gjerne Elvina videre ⚄

Haruki Murakami fascinerer meg og blir med på sommerferie

Inspirert av å ha lyttet til NRKs innslag fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor Haruki Murakamis forfatterskap ble ettertrykkelig presentert, blåste jeg liv i min egen lesning av denne spennende forfatteren. 

Oversikten under her er ikke sortert verken på sjanger, utgivelsesdato eller når jeg leste boken, nå er du advart ☺

Oversikt over bøkene jeg allerede har lest: 

• Første person entall - noveller
• Å forlate en katt - essay 
• Yrke forfatter - sakprosa
• Drapet på kommandanten bok 1 - roman
• Drapet på kommandanten bok 2 - roman
• Hør vinden synge og Flipperspill - to kortromaner = serien om rotta del 1 + 2
• Trekkoppfuglen - roman
• Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping - sakprosa
• Menn uten kvinner - noveller 
• Etter skjelvet - noveller
• Norwegian wood - roman
• Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår - roman
• 1Q84 bok 1+2 - roman
• 1Q84 bok 3 - roman
• The strange library - roman 
• Byen bak muren - roman

Haruki Murakami var en av mange interessante forfattere som besøkte Norsk Litteraturfestival, som gikk av stabelen under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i begynnelsen av juni. Jeg skulle gjerne vært der, men det får bli neste gang. Ta gjerne en titt på det velfylte programmet!

Murkami er en beskjeden mann som ikke liker å gi intervjuer, men under festivalen fikk Kronprinsesse Mette Marit æren av å prate med ham fra scenen. I følge Anne Cathrine Straume, Knut Hoem og Siss Vik i Åpen Bok, gjorde vår fremtidige dronning en god jobb. 

Bunken av bøker som blir med på sommerferie viser tydelig tegn av inspirasjonen jeg fikk, da jeg var innom festivalprogrammet og drømte meg til Lillehammer. 

Pakken jeg fikk i posten fra ARK inneholdt disse titlene, som jeg skal prøve å få lest før sommerferien er ferdig:

Sauejakten

Dans dans dans

Vest for solen

Elskede Sputnik

After dark

Tove Jansson sin Sommerboken og Anders Hansens Bli hjernesterk fant jeg på tilbud i samme butikk.

Torborg Iglands diktsamling Ingen av oss kommer tilbake er et leseeksemplar som blir med på ferie, og det gjør også Jordfest av Eivind Buene, Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà og Skyggekvinner av Fumiko Enchi. 

Titlene som ligger klar på Kindelen er PDF`er jeg har fått fra forlag, de er selvfølgelig også med, så jeg skal være godt rustet for nesten 4 uker på campingtur.

Nikolai Torgersens Gater jeg har levd

David Nicols Du er her

Susanne Christensen Svalene sover på månen

Rune Christiansens Tragedie under drivende skyer

Har du lagt planer for ferielesingen din? Jeg er nysgjerrig på om du har noen prosjekter på gang, eller bare stikker en tilfeldig bok i kofferten ☺

God sommer!!

Finne veien hjem av Caterina Cattaneo

Det nærmer seg elleve år siden jeg leste min første roman av Caterina Cataneo.
Jeg sluttet å telle dager fikk full pott på terningen fra meg. Jeg skulle gjerne lest mer fra St. Jørgen hospital og om frihetene Dr. Armauer Hansen tok seg, da han forsket frem en kur mot leprabasillen. Sånn jeg har forstått det har forfatteren siden da gitt ut romaner for ungdom, noe også Finne veien hjem er.

Forlaget om handlingen:
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute. Unni kjenner likevel igjen det hun ser, hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.

Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva? Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke. Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 243

Kilde: Leseeksemplar

Når jeg som godt voksen skal lese en ungdomsroman, husker jeg alltid på at jeg ikke er i målgruppen. Mitt fokus blir på oppbygging, språk og spenningskurve mer enn ungdommers utfordringer.

I denne romanen har hovedpersonen Alexandra og venninnen Katja vært tenåringer i noen år, og tematikken som tidlig viste seg, var interessant nok å følge, til at jeg ikke trengte å "passe på".

Karakteroppbyggingen er veldig god, først hører vi om Alexandra som er med i en pistolklubb. Rugeren står i morens navn og må være innelåst i klubben, siden hun ikke har fylt 21 år. Hun er yngst og flinkest i klubben, til tross for at hun i ti år har levd med leddgikt. 

Smertene gikten gir henne i hverdagen, og måten hun medisinerer seg på, er interessant lesning. Det er også holdningen hun har til denne utfordringen, og hvordan hun takler livet sitt. 

Bestevenninnen Kaia er ikke glad i skytingen hennes, men de henger sammen i tykt og tynt. Vi hører også om den middelaldrende kvinnen Unni fra pistolklubben, og innimellom har også Ingrid, mor til Alexandra fortellerstemmen.

I begynnelsen av romanen hakket det litt, her var det korthugde setninger med mye adjektiver, men etter hvert fløt det bedre, og jeg forsvant inn i handlingen. Ganske snart skjer det ting som gjør at spenningskurven begynner å peke oppover, og igjen er det en kjent utfordring blant ungdom, som danner grunnlag for begivenhetene.

            Han nikker og er hvit i ansiktet.
            For en stund siden sa du at jeg likte hva du gjorde med meg, at alle damer liker det. Det kan godt hende at du mente det, at du er helt overbevist om at du ikke har gjort noe galt. Hvordan skulle du ellers kunne leve med deg selv? Men det har du. Ikke alle damer liker pikk, noen foretrekker fitte. Som jeg. Det gjør alt sammen dobbelt motbydelig.

Finne veien hjem handler om nettopp det, å finne tilbake til seg selv, når noen eller noe har satt en ut av spill. Cattaneo har sterke skildringer av relasjoner mellom menneskene, med en modig ung dame med bein, i nesen som ledestjerne. 

Jeg ser ingen grunn til at ikke alle tenåringer kan lese denne romanen. Historien er språklig sterk og byr på gode refleksjoner rundt hva det betyr å være menneske. God nerve og et par uventede vendinger, gjorde at romanen aldri ble kjedelig. 

Jeg anbefaler gjerne Finne veien hjem videre ⚄

Så inni granskauen av Ali Smith

Etter å ha latt meg begeistre av Ali Smiths nyeste roman Gliff denne måneden, ble jeg gledelig overrasket over å finne enda en utgivelse i hennes navn denne sommeren. Liker du betraktninger rundt kunst generelt og Edvard Munch spesielt, så er denne lille perlen av en bok noe for deg.

Så inni granskauen er en kort tekst som ble skrevet til utstillingskatalogen Edvard Munch. Jordsvingninger i fjor. Boken består av 19 gjengivelser av Munch sine malerier, med refleksjoner rundt bildene. 

Teksten er delvis en samtale Alison har med sin for lengst avdøde mor, som hun fornemmer at befinner seg bak henne. Hun tar også kontakt med sin norske oversetter Merete Alfsen, for å få innspill til betydningen av flere ord, blant annet gran. 

Det er ikke snålt i det hele tatt, men en artig innfallsvinkel for å formidle det hun vil si om kunsten og naturen, både sin egen via årstidskvartetten sin og den til Edvard Munch. 

Det er kunstverket Mørk granskog fra 1899 som åpner boken og tar leseren med gjennom et hav av tekstur, lyssetting, fargevalg etc. Dette er de enkle sidene ved kunsttolkning, så det er kjekt at vi også får bryne oss litt på symbolisme og figurasjon. 

Som i skjønnlitteraturen hennes, leker Ali Smith med språket også her. Boken er fengslende og lærerik, samtidig som den gir leseren god underholdning med på kjøpet.

Jeg likte boken veldig godt, den ga meg ro i sjelen, en stille morgenstund i solen på terrassen. Vi skal besøke Åsgårdstrand i sommer, så da kommer nok biter fra teksten til å poppe frem i hodet mitt. Munchmuseet har vi vært på, så selv om vi snaier Oslo på ferieturen vår, orker vi ikke å stoppe der i år.

Lenke til intervju med Ali Smith - sjekk den ut!  

Forlag: Munchmuseet

Utgitt: 2025

Sider: 44

Oversetter: Merete Alfsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Gliff - ny skremmende god roman fra Ali Smith

Ali Smith har lenge vært en favoritt hos meg. Det har gått tre år siden jeg var så heldig å få oppleve henne i fri passiar med Linn Ullman og Ole Torp på De litterære festspill. Jeg hadde da lest årstidskvartetten, oppfølgeren Andre tider og På stedet mil som er en 1001-bok. Jeg digger Alis skråblikk på det britiske samfunnet, selv om en kan bli skyggeredd av mindre mange ganger. 

Forlaget om handlingen:
En gang i nær fremtid kommer to barn hjem og får se en nymalt, rød strek rundt huset sitt. Hva betyr det?

Det er opplest og vedtatt at det er neste generasjon som må leve med og ordne opp i vår stadig giftigere verden. Hvordan blir det, egentlig? Når samfunnet er fiendtlig og verden er delt, når noen er innenfor og andre utenfor - hvordan kan motstand og opprør komme til uttrykk? Hva kan vi holde fast i og søke trøst hos, og hva har en hest med alt dette å gjøre?

Gliff er en roman om hvordan vi skaper mening og gjøres meningsløse. Ali Smith skriver fengslende om menneskeverd i en umenneskeliggjørende stat og om det mangfoldige og oppløftende som finnes i språket, i naturen og i fellesskapet.

I årets utgivelse på norsk tar Ali Smith leveutfordringene en stor del av befolkningen opplever, enda et hakk lengre. Kanskje så langt at enkelte lesere ikke vil synes det er troverdig, men de av oss som har syslet med dystopiske bilder på netthinnen en stund, vil nok gjenkjenne en mulig fremtidig verden.

Se for deg en sånn maskin som vi streker opp fotballbaner med, bytt ut det hvite med rød maling, og den kan brukes til å ringe inn boliger hvor familiene som eier dem har blitt diskvalifisert fra samfunnet. 

Leif er den nye kjæresten til mor, i bokens åpningsscene har han satt Briar og Rose inn i campingbilen deres, og kjørt til det nye arbeidsstedet hvor moren nå oppholder seg. De får se henne, hun er apatisk og ikke til å kjenne igjen, så Leif tar med seg barna og plasserer dem i en fraflyttet jernbanebygning, på et øde sted, langt hjemmefra. 

                    Og en jente, jeg kunne ikke se hva hun drev med, men hun var elegant, selv om hun satt med ryggen til. Det var som om alle hadde ryggen til, selv de som satt med ansiktet mot meg. De var frakoblet. Det var det som var det elegante.

Leseren eller barna får ingen forklaring på hva som har skjedd med mor. Leif forlater barna, med en stabel boksemat, en opptrekker og en rull sedler, før han kjører av gårde med løfter om å komme tilbake.

Forfatteren er, som alltid knepen med utbroderingene sine, detaljene kommer heller som nålestikk etter hvert som leseren skjønner hva som foregår. Her er få navn på mennesker eller steder, og hvilken tid vi befinner oss i hintes bare om. Det viser seg at de to søstrene er helt spesielle, for deres mor så hva som kom til å skje med samfunnet, og har greid å skjerme dem fra smarttelefon, sosiale medier og internett. 

De ser på smarttelefonen som et apparat å se verden igjennom, og tenker at de som går med nesen i mobilen hele tiden, opplever verden på en mye bedre måte enn dem. De tenker at det som foregår på internett er èn virkelighet, mens den de lever i, er en annen.

Denne typen tankevekkende refleksjoner er bakt inn i teksten gjennom hele romanen, og det var ikke få ganger jeg måtte lese flere ganger, for å kjenne på hvor sterkt dette påvirket meg.

Collin som de blir kjent med på landet, går med en "edukator på armen, gjennom denne blir han, og alle andre overvåket mens de får sin utdannelse, borte fra skoler og bibliotek. 

Ali Smiths språkføring er poetisk uten å bli svulstig på noen måte. Hun leker seg med ord og setninger, men alt henger sammen med alt, så hendelser i begynnelsen av romanen får sin naturlige forklaring mot slutten. Deler av teksten er som en drøm eller et eventyr, og når vi møter på myndigheter som ikke aksepterer det de ikke kan kategorisere, føles romanen som et mareritt. 

Gliff er en velskrevet roman, som jeg leste med skrekkblandet fryd

- denne må du få med deg ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 238

Oversatt av: Merete Alfsen

Kilde: PDF fra forlaget

Hotellet - tyske Emily Rudolfs debut som forfatter

Emily Rudolf blir kalt et ungt tysk stjerneskudd, etter hun debuterte bare 26 år gammel med thrilleren De auszeit. Jeg har lest boken som heter Hotellet på norsk, og havnet i et miljø jeg ikke er særlig komfortabel i. 

Forlaget om handlingen:
Det skulle bli det perfekte avbrekket for Viktoria Kaplan og den lille vennegjengen hennes – alle unge, vakre og vellykkede.

Allerede på reisen dit aner man at idyllen slår sprekker. Etter hvert blir samholdet, kjærlighet og sex forvandlet til sjalusi, hevngjerrighet og hat.

Luksusferien ender med et grusomt drap, der alle mistenker alle. Er det avsidesliggende hotellet kanskje ikke så hemmelig som den lille gjengen trodde.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 384
Oversetter: Miriam Lane
Kilde: PDF fra forlaget

Et halvt år i forkant legger instagrammeren Viktoria Kaplan ut et innlegg som sparker i gang reklameringen for et luksushotell i de sørtyske fjellene. Denne framsnakkingen som hun lever av, går igjen gjennom hele romanen. 

Den innledende scenen finner sted i nåtid, og vi er med Karla når hun våkner, litt omtåket og ser at hun er dekket av blodsprut. 

Så går vi 37 timer tilbake i tid og blir kjent med hotellsjefen Pierre Karthee, teamassistenten Magdalena og den nye unge kokken de har ansatt. Nervene er på høyspent, for hvis gjengen som skal tilbringe langhelgen på hotellet deres, ikke skriver pent om oppholdet, betyr det kroken på døren.

Det blir færre og færre av timene før hendelsen Karla våkner til, og på de siste sidene er vi 1 minutt før. Om du ikke har skjønt sammenhengene tidligere, så får du dem her på slutten. 

Gruppen vi blir kjent med består av ekskjærester og søskenpar, relasjonene deres i gruppen overlappet litt gjennom boken, så selv om de var få, måtte jeg frem med pen og papir for å greie å holde dem fra hverandre. 

Hotellverten Pierre observerer dynamikken i gruppen og ser at de spiller skuespill for ham og for hverandre. Hva er det egentlig de holder på med? Intrigen som utspiller seg hardner til, og etter hvert får leseren bakgrunnen for de forskjellige karakterene. Her ligger det dunkle hemmeligheter

En historie som dette som finner sted på et lite tilgjengelig område oppi fjellene, gir automatisk god nerve. I tillegg får vi kjente spenningsmarkører som storm og kraftig regn, veier som blir ufremkommelige, internett og strøm som svikter etc. Intensiteten økte men har du lest denne type historie før, så blir det allikevel få overraskelser. 

Hotellet er en godt skrevet thriller uten verbale unoter, men den ble litt for springende for min smak. Liker du å mingle med mennesker som lever i de privilegerte sfærer, tenker jeg at dette er sommerunderholdning som vil falle i smak hos deg. 

Mitt neste liv av Ruth Lillegraven

Dette er den tredje boken i den spennende thrillertrilogien, hvor Clara Lofthus har hovedrollen. Mitt neste liv er en roman om maktbegjær, hemmeligheter og arvesynd. Jeg slukte de to første bøkene Alt er mitt og Av mitt blod da de kom ut, og hadde avslutningen av historien først på leseplanen i juni.

Forlaget om handlingen: 
Clara Lofthus lever tilbaketrukket med samboeren Axel og tvillingsønnene i Nairobi. Det er lenge siden hendelsene hjemme i Norge der ektemannen og faren døde. Etter et brutalt terrorangrep redder hun flere barn, får massiv oppmerksomhet og blir heltinne i hjemlandet.

Den tidligere gravejournalisten Erik Heier har i lengre tid vært ubestridt fredagskonge på NRK. Da noen finner et gammelt lik i en industrikjeller, bestemmer han seg for å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2025
Sider: 303
Kilde: PDF fra forlaget

Mitt neste liv er en psykologisk thriller av beste sort, så den ble slukt i to grådige jafser. Det som er spesielt med denne thrilleren, er at vi befinner oss i helt vanlige miljøer, noe som bidrar sterkt til troverdigheten.

Claras kjærlighet til gården i hjembygda byr på traust forankring i det norske. Vi får også flotte naturskildringer og skarpe blikk på det politiske miljøet. I tillegg drives handlingen frem av moderne innslag, som at den drevne talkshowverten på NRK Erik Heier, skvises ut av lineær-tv og over på podcast. 

                Folk trur justis er kjedeleg, det er motsett. Folk trur det handlar om paragrafar og tørre lover, men det gjer det ikkje. Det handlar om livet til folk flest, om godt og vondt og rett og feil, om å gi folk betre liv.

Temaet som strekker seg gjennom hele romanen handler om barns oppvekstmiljø. Dette får vi gjennom hennes politiske engasjement i hjemlandet og lokalt i landsbyen i Nairobi. Hennes tvillingssønner har en annen oppfatting av morens store hjerte for barn, men når vi lærer mer om hva som driver henne, kan vi nesten skjønne hvorfor hun er så splittet.

Erik Heier er den andre fortellerstemmen vi følger. Han er en erfaren gravejournalist, som sammen med kollegaen sin, greier å få frem mye nytt om det gamle liket som blir funnet, i tillegg til å pirke i Claras fortid. 

Handlingen starter med et smell i Nairobi, hvor den tidligere justisministeren Clara Lofthus nå skal ta imot besøk av den norske bistandsministeren, og håper på midler til skolen hun har bygget opp. Vi er ikke mange sidene inn i historien før dramatikken er et faktum, så da er det slutt på pustepauser.

                Han er død. Kroppen hans finst nok, men er kald og stiv og gummiaktig, pustar ikkje meir, dunkar ikkje meir, tenkjer ikkje meir, kan ikkje prate meir, ikkje avsløre meg.

Følelsen av å være jaget satt i meg lenge etter jeg var ferdig med boken. Det var umulig å ikke identifisere seg med Clara, selv om hun har trekk i sin personlighet jeg heldigvis ikke har. En kan selvfølgelig stille spørsmål om troverdigheten rundt akkurat dette, men jeg velger å se gjennom fingrene med det, og heller juble for tempo, spenningskurve og ikke minst, et fantastisk plott.

Du trenger ikke leite lengre, hvis du er på jakt etter en velskrevet thriller, hvor du lett følger handlingen, og ikke like lett greier å legge fra deg boken.

Jeg anbefaler gjerne Mitt neste liv videre ⚅

Det første bryllupet av Karen Forberg

Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Siden jeg liker historisk drama, men ikke er så glad i det søte, var det med forventning og uro jeg startet lesingen av denne romanen.

Forlaget om handlingen:
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess. Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til. Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper. 

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 319

Kilde: PDF fra forlaget

I denne første boken i serien Miraklenes tid legges grunnlaget for det jeg allerede nå aner, kommer til å bli en stødig skildring av norske forhold på 1800-tallet.

Historien er satt i et fiktivt univers hvor storgårder og husmannsplasser, herskap og tjenere er oppdiktet. Til tross for dette kjenner jeg raskt på troverdigheten i romanen, for rammen for historien er gjenkjennelig i forhold til det jeg selv kan, om norske tradisjoner og liv, fra denne tiden.

De to gifteklare Wilhelmsen-søstrene kommer fra en rederfamilie ved sørlandskysten. Nå blir de fraktet inn i landet til Hurdal, hvor de to like gifteklare brødrene på Austad, er klar til å ta imot dem. Nær sagt selvfølgelig, blir det litt klabb og babb rundt hvem som skal ha hvem, og siden både jentene og guttene er veldig ulik sine søsken, så skjønner leseren raskt hvor skoen trykker.

Dette er en velskrevet og detaljrik roman, hvor intrigene mellom disse fire ungdommene er bærebjelken. Samtidig skildres et samfunn hvor det er stor forskjell på fattig og rik. Hverdagslivets seder og skikker beskrives som en selvfølgelig ting, og små drypp av nyheter, som Linnès nye system og innføring av poteten, er med på å forankre historien i virkeligheten.

Karen Forberg har gjort et godt stykke historisk arbeid med starten på denne romanserien, og jeg gleder meg til å lese mer om hvordan det går med Ella, Maria, Olav og Nikolai.

Jeg anbefaler gjerne Det første bryllupet videre,
gjerne som behagelig sommerlektyre ⚄

Langhelg til Sogn i slutten av mai

Kristihimmelfartsdag betyr alltid langhelg for oss, og denne gangen pakket vi i minicamperen og satte nesen mot vakre Lærdal for å gå på turer. Her tilbrakte vi to netter, før vi gjorde en liten forflytning til Stedje, hvor tur igjen var på programmet.

Onsdag etter jobb kjørte vi av sted, vi satt opp camp, handlet litt mat, og tok en sving innom den fine bebyggelsen i Lærdalsøyri, før vi spiste middag og sov som noen steiner i vognen. 

Torsdag gikk vi opp til Mjølkeflathytta som ligger 95 høydemeter over munningen til Fodnestunnelen, nede i Lærdalsøyri. Det er bare en kilometer å gå, turen var gjort på 18 minutter, så vi fortsatte likegodt videre oppover.

Det var vi glad vi gjorde, for dette ble en spennende tur, både med tanke på utfordrende passasjer, nydelig utsikt og den varierte biotopen, som holdt praten vår i gang. 780 meter over havet nådde vi Åsen, etter å ha gått samme vei et stykke ned, fikk vi oss en rundtur ned til campingen igjen.

Mjølkeflathytta 95 moh

Seteren på Åsen 780 moh

Returen fra svimlende høyder er alltid en utfordring, men ved å bruke en stav for å ta av for de verste støtene, så greier venstrefoten min seg bedre og bedre. Derfor ble det tur også etter middag, vi kjørte til Øvre Årdal for å besøke dagsturhytten Moakamben. Hytten ligger 245 moh med utsikt ned mot smelteverk og alt det andre som foregår i dette området.
Turen opp tok 20 minutter, den gikk gjennom den tørre skogen og var lettgått og fin. Vi liker å plusse på korte turer med en liten omvei, og det greide vi også her. 

Dagsturhytten Moakamben i Øvre Årdal

Frode la til noen timer på sykkelen etter denne turen, mens jeg satt meg ned i solen og prøvde å samle tankene om boken jeg holder på med. Før vi køyet pakket vi ned teltet med tanke på en tidlig forflytning til Stedje dagen etter. Vi ville kjøre når det var gråvær denne dagen, for å være klar for langtur lørdag da det var meldt mye bedre vær.

Takk for nå vakre Lærdal, vi kommer tilbake!

Etter en fergetur og litt kjøring, var vi i Sogndal. Vi fant oss en fin plass på Stedje camping, før vi kjørte til Leikanger for å gå opp til Orrehytta. Denne ligger på toppen av alpinbakken på Kleppa, så selv om vi kom oss opp på 525 høydemeter, så var det bare 112 av disse høydemetrene vi gikk til fots. 

Orrehytta med fin utsikt ned til Hermansverk

Vi fant parkeringsplass!

Dagen er ennå ung, og etter litt lunch i vognen snørte vi turskoene igjen, og denne gangen gikk turen fra Stedje camping og rett opp i skogen. Vi tok sikte på å finne Stedjestova som ligger på 413 moh, det gjorde vi etter 30 minutters gange i fint terreng med en rik flora. Selv om hytten har fin utsikt ned til bebyggelsen, så blir utsynet "forstyrret" av alle trærne, blant andre av type svartor, et treslag som ble fredet i 1980. 

Solen var tittet frem og fra hytten så vi en fristende sti som fortsatte oppover. Vi lot oss lokke, og endte turen på toppen av Stedjeåsen 612 moh. Vi gikk til sammen 7,2 kilometer i dette nydelige terrenget - anbefales!

En lang tur opp gjennom skogen krever en pust i bakken

Og for en utsikt vi ble belønnet med

Lørdag hadde vi dagsturhytten Eikjabu på planen, men aller først sto et gjensyn med Molden på ønskelisten. Vi har vært her før, Frode var med på Molden Opp mens jeg trakket meg opp på 1116 høydemeter for å heie ham og de andre i mål.
 

Denne gangen vandret vi uten andre turgåere, nesten helt til toppen før vi møtte de som hadde kjørt opp de første 500 høydemetrene og parkert på Mollandsmarki. Vi fikk følelsen av å ha gått opp et "Donald-fjell", da vi kom opp og det var masse mennesker på toppen. 

Siden det egentlig er lite utsikt på veien opp, er opplevelsen en får etter å ha krysset det flate platået på toppen, nær sagt eksplosiv. 

Vi brukte 4 timer t/r på turen, over tusen høydemeter kjennes i beina, men stien er lettgått uten store kneløft og svimlende høyder, så turen er for alle.

Så var det helgens hodepine til slutt da. I boken hvor dagsturhyttene i Sogn og Fjordane presenteres, står det at langt de fleste padler kajakk for å besøke denne hytten. Det hadde ikke vi mulighet til, så det ble å ta beina fatt. Det står i boken at det er mulig å ta seg ned til Eikjabu fra Mollandsmorki, så vi kjørte opp og parkerte like etter parkeringsplassen, hvor det er skiltet ned mot Stuaflåten.
 

Sånn ser det ut der turen starter noen hundre meter videre fra parkeringen

Huset er åpent og vi kunne gå inn å se oss omkring

Husmannsplass fra 1700-tallet i bratt bratt terreng

Så langt så bra! Den smale og overgrodde stien slynger seg nedover fjellsiden som er skikkelig bratt. Det er kronglete og utfordrende å gå, mest på grunn av all vegetasjonen som i perioder nådde oss til hoftene. Vel nede ved den gamle husmannsplassen fra 1700-tallet, kom den virkelige utfordringen, hvordan komme seg helt ned til sjøen?

For å gjøre en lang historie litt kortere, det gikk ikke. Her er det stupbratt over alt, det skal finnes noen stier bortover og nedover, men nå har naturen har tatt over styringen. Etter å ha bakset i mengder av brennesle, stikkebusker (og masse fine blomster) som nådde oss til livet, hadde vi ikke sjanse å finne en trygg vei ned. 

Det står i boken at det foreligger planer for sikring av denne stien, og den planen bør settes i verk fortere enn fortest, før noen går utfor her.

Dagsturhytten Eikjabu ligger helt nede ved sjøen, bortenfor neset på bildet. Det ser kanskje ikke så bratt ut, men det er helt ufremkommelig. Den totale lengden på stien er 4 km, så det tar en drøy time å gå opp igjen.

Vi klatret opp igjen til bilen, og nå var vi så slitne at vi droppet å besøke hytten i Vik, som vi hadde på planen. Den står godt der til neste gang vi skal kjøre over Vikafjellet.

Hvis ikke pinsen glimter til med nydelig vær, ble dette siste tur med campingvognen på en stund. Midt i juni skal Frode sykle Norge på langs, og når han kommer hjem er det tid for årets sommerferie ☺