Under radaren av Anthony McCarten

Denne boken har stått i hyllen min en stund, for amerikanske bestselgere pleier aldri å falle i smak hos meg. Etter å ha begynt på 3-4 bøker den siste uken, som ikke falt i smak, var jeg desperat nok til å gi denne en sjanse - og det angret jeg ikke på!

Forlaget om handlingen:
Ti amerikanske borgere er utvalgt til å delta i BETA-testen for «Fusion», et høyteknologisk initiativ i den nasjonale sikker­hetens navn. De som står bak er CIA og Cy Baxter et teknologisk vidunderbarn, multimilliardær og adm.dir. for landets største sosiale medium, WorldShare.

På et gitt tidspunkt vil hver av de ti deltakerne få to timer på seg til å gå helt under radaren. Utfordringen de neste 30 dagene er å ikke bli funnet av sikkerhetseksperter som vil ta i bruk alt av tilgjengelig overvåkingsteknologi.

For Baxter dreier det seg om en lukrativ kontrakt med myndighetene. For deltakerne innebærer en eventuell seier en premie på tre millioner dollar.

En av deltakerne er en upretensiøs bibliotekar fra Boston som alle forventer vil være den første som blir funnet. Kaitlyn Day er imidlertid langt mer talentfull enn hva sikkerhetseks­pertene hadde trodd. Og selve grunnen til at hun deltar, er også en annen enn hva noen hadde kunnet forutse.

Under radaren ble en slukebok for meg, endelig løsnet det jeg fryktet var en av de lesesperrene jeg bare har hørt om. Jeg liker at spenningsromaner sier noe om samfunnet vi lever i, og det gjør denne til gangs. En kan bli skyggeredd av mindre, men akk så gøy det er, så lenge de skumle scenene befinner seg mellom to permer. 

Jeg fryktet at vi skulle bli godt kjent med alle de ti deltagerne, men heldigvis så skildres ni av dem bare gjennom noen enkle setninger, enten når de gjemmer seg, eller når de blir tatt. Det er Kaitlyn Day som er den mest spennende karakteren, den som Cy Baxter får bryne seg på. 

Det handler altså om et statlig eksperiment for å teste masseovervåkning av samfunnet. Skremmende i seg selv, men når det også er private aktører som skal tjene penger, og gjerne henvender seg til andre nasjoner, så blir det ekkelt.

Under radaren har raske sceneskift, som involverer kjente ting som droner, VR-briller, bruk og kast mobiltelefoner og overvåkningskameraer, men bildet som utmaler seg gir oss også innblikk i en langt mer avansert form for overvåkning av mennesker. 

Historien skildrer Cy og kollegaen Erika og bakgrunnen for deres vennskap og samarbeid, og etter hvert lærer vi Kaitlyn Day å kjenne, og hennes motivasjon for å være med på denne galskapen. 

De ti deltagerne har fått forberede seg godt, men de blir raskt funnet en etter en. Når det bare er en igjen, endrer handlingen retning, og det er nå, når det hele minner mindre om en realityserie, at spenningen tar seg opp for alvor. 

De politiske spørsmålene som løfter seg opp av denne knallsterke thrilleren rystet meg, for nå ser også jeg at det blir et problem at myndighetene vet alt om alle, og kan bruke denne informasjonen som de lyster.

Er du klar for en velskrevet og engasjerende thriller, som får deg til å tenke på viktige spørsmål, så er Under radaren et godt valg.

Jeg anbefaler gjerne Under radaren videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2023

Sider: 399

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Med hodet i skyene av Paco Roca

For denne tegneserien vant Paco Roca den nasjonale spanske tegneserieprisen Premio Nacional del Cómic etter utgivelsen i 2007. Jeg har de siste årene blitt veldig glad i tegnede romaner av denne typen, men siden dette er første gang den prisvinnende tegneserieskaperen Paco Roca oversettes til norsk, har jeg naturlig nok ikke lest noe av ham - jeg ønsker meg mer!

Forlaget om handlingen:
Da den pensjonerte banksjefen Emilio får Alzheimers, må han flytte på aldershjem. Der blir han blant annet kjent med Miguel, en gatesmart herremann som hjelper ham med å skjule de tiltagende hukommelsesproblemene han har, og forklarer ham den nye verdenen han nå skal leve i og gjør ham kjent med menneskene som også bor der, og livene de har bak seg.

Med hodet i skyene er en historie om en alvorlig og uhelbredelig sykdom som rammer så altfor mange mennesker og deres pårørende, men den berører temaet med både galgenhumor og ømhet og viser hvordan livet kan fortsette selv etter at minnene forsvinner.

Handlingen i denne boken sier seg nesten selv. Åpningen av romanen sier oss litt om hvorfor sønnen ordner med aldershjem til ham, og i fortsettelsen er vi med når han skal finne seg til rette.

Det sier seg selv at det er mye følelser involvert i denne prosessen, og de kommer frem gjennom streken til Paco Roca, på en utrolig fin måte. Når Emilio for første gang står innenfor døren til sitt nye hjem med en liten koffert i hånden, blir han til en liten gutt, som drar en streng mann i jakken, og sier at han vil til mamma.

Den litt suspekte romkameraten hans Miguel viser ham rundt, og presenterer ham for noen av de andre beboerne. Flere av dem er forvirret, graden av hvor hardt beboerne er rammet, skildres også veldig fint i denne historien.

Med hodet i skyene har en viss nerve, men vemodet er nok det som satt hardest i meg da jeg var ferdig å lese. Kanskje alle sånne hjem har en Miguel som lager faenskap, ikke vet jeg, men i denne historien gjorde han en god jobb. Tegningene til Paco Roca er tydelige, og taler sitt tydelige språk, for her oser det av følelser. Dette fremstår gjerne litt "mellom linjene", noe jeg satt stor pris på. 

Forlag: Camino

Utgitt: 2007/på norsk 2023

Oversetter: Bente Lodgaard

Sider: 102

Kilde: Mammutsalg

Spuria av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes debuterte som forfatter i 2009, og har etter det gitt ut en rekke bøker i forskjellige sjangere. Jeg har ikke lest noe av ham før, men fikk heldigvis med meg denne romanen om tid, hemmeligheter og frykten for folkesnakkets tyranni.

Forlaget om handlingen:
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.

For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?

På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.

Tanken på at barn kunne bli stemplet som uekte, er helt absurd for oss i dag. Johan B. Mjønes har i denne forrykende romanen skildret livet til en ung mor, som blir tvunget til å føde et uekte barn i all hemmelighet, og som hele livet lever med det traumet dette ga henne.

Det er heftige saker dette her, historien fortelles med en klar nåtidshistorie, hvor Kristin akkurat har begravet ektemannen og faren til sine tre ekte barn. Gjennom hele romanen er vi tilbake til Kristins barndom, hvor vi lærer om hvordan hun traff mannen som gjorde henne gravid, om forholdende rundt graviditeten, og hvordan livet hennes ble etterpå. 

Kristin har det travelt, for i de mange timene hun har sittet ved Trygves seng har hun lagt en plan. Etter begravelsen, reflekterer Kristin over all sorgen hun opplever fra alle fremmøtte i kirken:

    Denne døden er en lettelse.
    Rundt henne snakkes det som om det akkurat har skjedd, og for de som ikke så ham hver dag, som ikke måtte forholde seg til kroppen i sykehjemssenga, er kanskje sorgen ny. De kjente ikke hvordan hjertet til Trygve, hvordan det banket og banket, som på trass, selv om holdet hadde gitt opp for lengst. Nei. Sorgen er gammel. Den er over. Og hun vil vekk.

Kristin har nok hele sitt liv blitt oppfattet som en bisk og tverr dame, og nå på sine gamle dager hører hun selv hvordan hun ofte lyder. Hun jobber med det, prøver å tone ned lyden av sin egen stemme, for dette er jo ikke henne. Gjennom å skildre forholdet til Karen og Elise, døtrene som kom med et års mellomrom, og attpåklatten Knut skjønner leseren hvilket enormt forsvarsverk Kristin har bygget rundt seg, og en forstår bakgrunnen for det litt sure oppsynet hun har.

Hovedpersonen vokser opp med en far som tar all plassen, i et hjem som er psykologisk trangt, til tross for at der er areal nok. Kristin blir kjent med Tobias, som bor i en liten koie i skogen, sammen med sin far. Her er det trangt, men stemningen i hjemmet er en helt annen enn det hun er vant med. Her føler hun seg velkommen, og opplever at skuldrene senker seg.

Det er så mye jeg kunne sagt om denne romanen: den er handlingsdrevet og til tider spennende. Jeg fikk stadig fornyet nysgjerrigheten på hva som kom til å skje, for tematikken ble belyst fra flere kanter. 

Johan B. Mjønes mestrer de glidende overgangene på en eminent måte, min indre kritiker kom stadig med utbrudd som "oho, den var smud". Språket plukker opp nyansene i Kristins følelsesliv, og mot slutten skjer det samme med Karen og søsknene, dette er veldig bra gjort.

Heldigvis har verden forandret seg, vi er ikke like opptatt av å skamme oss lengre. Selv om ikke alle menn er ektemenn lengre, så er heldigvis alle barn ekte! 

Spuria er ikke en sentimental roman, men klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Dette fordi det sto så mye på spill for Kristin, og vemodet over at hun har båret på denne blytunge hemmeligheten i 70 år, gjorde vont inni meg. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Kilde: PDF fra forlaget

Aurihophytta på Fedje og et gjensyn med Norges vestligste punkt

Etter en fin kjøretur gjennom Nordhordaland var jeg fremme på fergekaien på Sævrøy som frakter folk og fe over til Fedje. Jeg har besøkt Fedje før, men nå var det lenge siden, så jeg lot Dagsturhytta på Aurihopen lokke meg ut på tur. Jeg lot bilen stå på kaien og syklet rundt på øyen, så jeg fikk med meg det lille som er av severdigheter. 

Hellisøy fyr preger utsikten her ute

Aurihophytta i Fedje Kommune

Hytten ligger 20 meter over havet, men høydemeter var ikke poenget med denne turen. Det var det da vi i 2009 besøkte Fedjebjørnen, som er kommunetoppen på øya, for da var vi ivrige samlere av kommune- fylkes- og nasjonstopper.

Denne turen var preget av utforsking og naturopplevelser. Her finnes flotte torvmyrer og yrende fugleliv, den berømte grågåsen var det mange av, også så jeg noen svære svartbak og en nydelig stor hegre, fløy over hodet mitt. En følger Storkmarkveien sørover mot Hellisøy Fyr, og ved enden av veien, helt ute ved fyret, går en nordover mot hytta. Turen er på ca 1 km. som tar 25 minutter å gå. Jeg var heldig for fuktigheten i bakken, hadde akkurat nok frost i seg, at jeg kunne gå over det som var av myrer og bløte partier.

Siden jeg syklet rundt på øyen, fikk jeg øye på to andre startpunkt for turen, så her er det bare å velge. Jeg antar at turen er like lettgått fra alle kanter, selv om turen fra Hellisøy fyr er den korteste.

Stiene innover til hytten er ikke merket med Dagsturhytta-skilt. Jeg valgte å gå innover på det som nok var sauetråkk, men skjønte raskt at om jeg hadde fulgt skiltingen til Nordsjøløypa, som du ser her, ville jeg gått rett på. 

Hvis en ser etter hytten, så får en øye på den på store deler av turen, men den går i ett med terrenget, og for min del var jeg så fengslet av sjøutsikten, at ikke før jeg vendte ryggen til sjøen, så jeg hytten.

Jeg føler meg rent hjemme når jeg ankommer disse hyttene, i dag ryddet jeg litt i tøffelhaugen og rettet litt på sitteunderlagene, som var nydelig brodert med "Dagsturhytte" av forskjellige hender. Igjen fant jeg hytten tom, så jeg fant roen på hemsen. 

Å klatre opp hit gjør noe med pusten min, og selv om jeg hadde bok i sekken, satt jeg bare og nøt utsikten mot havet, før jeg startet tilbaketuren.

Tilbake i sentrum av Fedje syklet jeg ut til Sondre vidknappen som jeg trodde var et interessant kulturminne, men området bar preg av fjorårets sauehold, og et lite ivaretatt festningsanlegg etter tyskerne. Jeg syklet ut til de fine rorbuene på Kremmerholmen hvor vi feiret pappas 60 års dag, for en del år siden, og hvilte meg på benken utenfor landhandleriet, som dessverre var stengt.

Et av mange tegn på at landet vårt en gang har vært okkupert 

Det klaffet perfekt med fergen tilbake til fastlandet, og siden dagen fremdeles var ung, svingte jeg meg en tur ut til Vardetangen, som er Norges vestligste fastlandspunkt. 

Her ligger det nemlig Austreim Kommune sin dagsturhytte, en av de syv med universell utforming. Familien var en tur til Vardetangen i 2009, men det var lenge før hytten ble satt opp. Det er 860 meter å gå på grusvei ned til hytten som ligger bare 9 moh. Vil du ha en litt lengre tur kan du gå 1,2 km og komme til friluftsområdet Årvikane, hvor det er badeplass, sandstrand, grillplass og lekeapparater. 

Vardetangen 60°48′36″N 4°56′45″Ø

Austreim Kommune sin hytte er oppkalt etter stedet den ligger: Vardetangen

Mandag har vært min fridag hele dette barnehageåret, og det har vært godt. Som oftest legger jeg turen til byfjellene jeg ser utenfor vinduene, men i dag fikk jeg lyst å ta en liten ekskursjon - og det var veldig kjekt!

Margaret, er du i sorg av Maria Kjos Fonn

Etter å ha lest Kinderwhore og Heroin Chic, så var jeg ikke tvil om at jeg ville lese denne romanen. Maria Kjos Fonn imponerer igjen, med en historie som føltes hjerteskjærende og klaustrofobisk, men som var umulig å legge fra seg. 

Forlaget om handlingen:
Margaret er seks år da moren tar sitt eget liv. Hun får hjelp til å skyve sorgen og sjokket bort av faren, fantasien og ulike barneleker, men smerten forsvinner ikke. Den er bare gjemt unna.

Som voksen begynner hun å studere medisin, og stilt overfor sykdom og død vekkes barndomstraumet til live. Hun har alltid kunnet ty til fantasiene fra barndommen og fått hjelp av dem, men nå endrer de form og blir mer uforutsigelige. De leder henne ikke lenger bort fra, men rett inn i det vonde, og ting begynner å slå sprekker.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 180
Kilde: Biblioteket

Romanen starter i disseksjonssalen, hvor Margaret er uberørt av lukten av formalin og ikke er av dem som kvier seg for å skjære.

Måten boken er bygget opp på, gir leseren innsikt i barndommen til Margaret, både før og etter morens selvmord. Gjennom tilsynelatende tilfeldige kommentarer skjønner vi at barndommen med bare pappa var helt grei, til tross for at mamma brått og uforklarlig ble borte for dem, men alt trenger ikke være bra for det. 

Jeg ventet med å gå opp på loftet til pappa hadde lagt seg. Han hadde aldri sagt at jeg ikke skulle gå opp dit. Det var det som var fint, det var mye vi ikke trengte å si. 
       Pæra hadde gått, og jeg trengte en lommelykt. Da jeg passerte døra til pappas soverom, hørte jeg en lyd, men pappa lå ikke og gråt om nettene. Det gjorde ikke jeg heller. Gråt fantes ikke hos oss, og ikke skrik eller sorg eller smerte.

Legestudiet, og denne disseksjonen spesielt, åpner opp for hovedpersonens følelsesliv, på en måte hun ikke har opplevd før, og hun kjenner på mange uvante følelser, som handler om den døde moren sin. Far ser sin avdøde kone i sin nå voksne datter, spesielt det røde livlige håret hennes, vekker stadig savn hos ham, siden han deler dette med sin datter, gjør det noe med henne også.

Margaret opplever de nye følelsene som en tsunami hun ikke kan stå i mot. Hun går fra å være en flittig toppstudent, til pillemisbruker til psykiatrisk pasient til en naver, som er redd for det meste. Dette høres ut som traurig lesning, men iblandet barndomsopplevelser og en overraskende slutt, ble dette en stormende leseopplevelse.

Maria Kjos Fonn skyter fra hoften med treffende analogier på livet. Flere ganger leker hun elegant med ord som har dobbel betydning, og hun gjør noen fulltreffere med sine glidende overganger. 

Igjen leverer forfatteren en språklig sterk roman, teksten har god utvikling og byr på flere overraskelser underveis. Tematikken er interessant, mot slutten ønsket jeg at Fonn hadde utforsket den enda litt nærmere. Det er vel sånn med bøker en ikke vil skal ta slutt, hadde den vært lengre, ville det kanskje ødelagt alt det fine jeg satt igjen med, så sideantallet var nok helt perfekt.

Jeg anbefaler gjerne Margaret, er du i sorg videre ⚅

Vi besøkte de tre dagsturhyttene i Øygarden Kommune i dag

Hver av de gamle kommunene i Øygarden har fått sin egen dagsturhytte. Kanskje ble de satt opp før kommunesammenslåingen, men nå ligger alle i samme kommune. Her finner vi en hytte på fjellet, en hytte ved sjøen, og en av de 7 godt tilrettelagte hyttene i Hordaland. Det var meldt regn denne lørdagen, så vi benyttet sjansen til å få oss et par skikkelig ruskete turer. 

Rambua er hytten som vi kommer til ved å kjøre over broer og øyer til ganske langt nord i kommunen. Ved kirken i Blomvåg er det en stor parkeringsplass, følger du veien litt videre etter å ha parkert, ser du skiltingen som indikerer starten på turen. 

Nå er det bare til å følge kloppetiklopp innover og oppover en tydelig og lettgått sti. Det første en skimter av turmålet er utedoen, som en kan se på lang avstand. 

Jeg benyttet meg av fasilitetene, dorullen var tom, men ingen krise, jeg har alltid papir i sekken. Det var deilig å få en spritdusj i hendene på vei ut - takk! 

Etter en halv time var vi fremme og kunne nyte en fantastisk utsikt over havet, en liten pust i bakken så bar det av gårde tilbake de 1,9 kilometerne til bilen, og vi var klar for kjøreturen til sørspissen av Sotra.

Kloppetiklopp innover i skogen

Vetenbua ligger i gamle Sund Kommune, og er fjellhytten av disse tre. Turen starter på parkeringsplassen til Stranda skule, her er det god plass og godt skiltet, men vi så ingen tegn til Dagsturhytte-logoen. Det er det lokale turlaget som har merket den godt brukte stien opp, med stolper og skilt til Veten, så vi fulgte disse. 

Før vi startet på de 2,2 kilometerne til topps fikk vi oss litt kultur. Her hedrer de gode gamle Johannes Kleppevik, som jeg husker fra radioen i barndommen, med et bilde oppi fjellsiden, en gitar og en varmebu.
 

"Oldefar, oldefar, ja DA var en grepa kar"

Turen oppover er ikke spesielt bratt, men i dag var det bløtt. Gamle planker ligger i stien og vitner om at det er på tide å fornye litt. Deler av stien er steinete, og flere ganger måtte jeg dra meg opp og forbi knauser. Det var ikke et problem, men jeg var glad jeg hadde staven i sekken, til bruk da jeg skulle ned igjen.

Etter 45 minutter var vi oppe på 285 moh. Tåke og yr preget utsikten og hadde gjort oss ganske våte. Vi hang av oss sko og regnjakke ute, og bestemte oss for å fyre opp i ovnen. Et forsøk på å dampe oss litt tørre før vi gikk ned igjen, slo feil. Rå ved gjorde det til en utfordring, men vi fikk lunket oss litt. På vei ut oppdaget vi en flisekutter i uteboden, den skal vi se etter neste gang vi ønsker å tenne i.

Larslibua kan du komme til med rullestol og barnevogn. Turen inn tar bare 10 minutter og det er under en kilometer å gå, på fin grusvei. Plutselig er du der, jeg skjønner hvorfor de har valgt dette stedet for en urban og tilrettelagt hytte, for her var det veldig idyllisk. 

Nå hadde vi vært lenge ute, så vi ilte tilbake til bilen og kjørte hjem til dusjen. Tre veldig forskjellige turer har vi vært på, selv om dagsturhyttene er like, så blir oppholdet preget av innholdet i hytten. Utsikten og terrenget gjør også sitt til at hver hytte føles ulik de andre, det er veldig gøy.

Like utenfor hytta kan en gjøre opp bål, du skimter gangstien til høyre i bildet

Frister det med nye turmål? med disse to bøkene får vi veibeskrivelse til 32 turer i Hordaland og i den andre boken på bildet 29 turer i Sogn og Fjordane. Det er ikke lov å overnatte i hyttene, men de står til disposisjon for slitne turfolk som ønsker å komme seg ut av regnet. 

Har du lyst på en av disse fine bøkene, kan du ta turen innom Bergen Turlag eller Biblioteket og hør om de har eksemplarer igjen. Hvis de er tom, er jeg sikker på at de kan bestille til deg - god tur!

Takk Vestland Fylkeskommune som legger til rette for litt trim og frisk luft!!

Menn som faller av Ellen Sofie Lauritzen

Er du klar for en drivende psykologisk spenningsroman om makt, sannhet og den tynne linjen mellom rettferdighet og hevn? Journalist og litteraturanmelder Ellen Sofie Lauritsen har tidligere gitt ut to bøker, en sakprosa og en barnebok, og nå flesker hun til med en skikkelig nervepirrende roman.

Forlaget om handlingen:
«Han lurte ikke bare deg, han lurte alle»

Journalist Selna Bru våkner opp på sin egen 40-årsdag og har mistet alt: kjæreste, venner, jobb.

Et annet sted i Oslo ligger mannen som er skyld i alle problemene hennes, død på gata. Forfatter RT Remi var en mann med betydelig talent og stor makt. Han drev Hulen, en myteomspunnet litterær klubb i en stor leilighet vest i byen. Der skal han ha dopet ned og voldtatt flere kvinner.

Da Selna inviteres til å skrive en truecrime om Remis liv og død, er det ikke vanskelig for henne å takke ja. Det viser seg at RT Remi ikke var den han utga seg for å være. Og Selna Bru er ikke helt uskyldig, hun heller.

Det er litt av en tilstand hovedpersonen er i, når vi blir kjent med henne. Hun har meldt seg ut av sosiale medier, hun er ufrivillig barnløs men elsker katten sin. Vi skal komme til å høre om en litt uspiselig mor, og kompisen Andrè som irriterer vettet av meg, etter han flytter inn hos Selna.

Så får hun i oppdrag å skrive en mot-bok, til den boken som avdøde RT Remi hadde skrevet ferdig før han ble drept. Hans bok antas å forklare hvorfor Remi er uskyldig i voldtektene han først ble dømt, og siden frikjent for.

Selna setter i gang, leser avhør fra saken, og alle utspørringene, og gjennom dette får leseren et innblikk i RT`s liv. Hun går i begravelsen hans, og på gravølet som holdes i Hulen, landets hotteste litteraturscene. Selna setter seg fore å undersøke hva som egentlig foregikk i Hulen, og se om hun kan avdekke maktmisbruk i den kulturbransjen, som hun selv er en del av.

Det tar litt tid før jeg innser at dette ikke er en overfladisk roman, om forelskelse, desperat nedfrysing av egg og en makthigen i litteraturbransjen. Dette er tematikk jeg prøver å styre unna, men små drypp, som noen ekle tekstmeldinger Selna mottar og noen som lusker i skyggene, får pulsen opp å danse.

Narrativet endrer seg betraktelig mot slutten, og etter den twisten skjønner leseren hva som ligger bak uroen som hele tiden har lagt der og ulmet. For, etter hvert som Selna driver research til boken hun skriver, oppsøker hun mennesker i RT`s omgangskrets. Undersøkelsene hennes, utviklingen av et nytt kjærlighetsforhold, pluss en heidundrende hagefest som forlaget arrangerer, gir scener for mye dramatikk, det er bare til å holde seg fast.

For en lesefest dette ble! Jeg tuslet litt skeptisk inn på "festen" og tenkte "nei, hva er dette for noe?" men ganske raskt ble nysgjerrigheten min vekket, og jeg ble værende. Jeg vet ikke helt hva denne eggfrysingen skulle tilføre historien, men det var interessant å lære litt om prosessen. 

Etter hvert ble det mye dramatikk, og etter det jeg har hørt om hagefester i litteraturmiljøet, føltes den Selna var med på troverdig nok. Fokuset mitt var på at Selna måtte greie å sende inn passe mengde ferdigskrevne sider, holde avtaler og få kastet Andrè ut av leiligheten sin (ja, han irriterte meg), så jeg så egentlig ikke løsningen komme, før den sto der og blinket.

Er du på jakt etter å bli underholdt når du leser,

så er Menn som faller midt i blinken for deg  ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 368

Kilde: PDF fra forlaget

Det gamle barnet av Jenny Erpenbeck

Når en har lest og likt en forfatter gjennom mange år, er det litt skummelt å skulle gå 26 år tilbake i tid, å lese debuten. Mitt første møte med Jenny Erpenbeck var i Går, gikk, har gått, året etter kom Alle dagers ende på norsk, så kom også Hjemsøkelse ut på norsk, en bok som var skrevet før de to andre. Den siste boken jeg har lest av henne var Kairos, før jeg nå frydet meg over at Det gamle barnet, som er Erpenbecks kritikerroste debutroman, også har kommet ut på norsk.

Forlaget om handlingen:
En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. 

Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer.

Den er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, om omskiftelige samfunn og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

Etter å ha blitt funnet av politiet og fraktet til et barnehjem, får hun utdelt klær og anvist en seng på et firemannsrom. 

Barnet får aldri noe navn, noe bare et fåtall i persongalleriet blir utstyrt med. Det er en kald og fiendtlig atmosfære som oser fra denne romanen, bildet på coveret gjorde meg litt urolig, og det ble ikke bedre da jeg begynte å lese historien.

Årstall eller stedsanvisninger følger heller ikke med historien, men på et tidspunkt nevnes en bombing, så kanskje andre verdenskrig? Måten barna på hjemmet blir behandlet av de voksne på, kan bekrefte mine antakelser om tid, for både lærere og personalet på hjemmet er avmålt og kravstor overfor barna. 

Jenta er 14 år gammel og storvokst. Hun har en uttrykksløs fremtoning og blir fort stemplet som dum. Det kommer hun til å leve opp til, for hun har ingen ambisjoner for seg selv, er ikke lat eller vrang, men vil ikke videre. Hun dukker nakken og lar være å svare når noen snakker til henne, og etter kort tid sier hun bare takk, ja og nei.

Det sier seg selv at hun blir en de andre barna kan plage, og de gjør mer enn å plage henne, for i flere scener er de skikkelig voldelige. Hun tar ikke igjen, hun sladrer ikke, og etter hvert skjønner de at de kan bruke henne. 

De utnytter godtroenheten hennes, hun blir plassert utenfor et bøttekott og skal banke på hvis det kommer en voksen. Når hun får stappet en bunke sedler i neven, putter hun dem i lommen under snotteduken, og leverer dem fint tilbake når hun blir bedt om det. 

Barna som har mobbet henne fordi hun er stum, spurt henne om hun er fra en annen planet og lignende, begynner å stole på henne. Mobbingen avtar, og hun får kjenne en hånd på ryggen, litt støtte og forståelse, men det er ikke sikkert at dette er til det beste for henne.

Romanen har hele handlingen sin innenfor barnehjemmets murer, og gjennomgående handler det om hvordan jenta forsøker å gjøre seg mest mulig usynlig for alle de andre. Historien er skrevet i tredjeperson, altså er det en som forteller om denne jenta, og noen få setninger fra et "jeg" dukker opp.

Historien handler egentlig ikke om hun som er hovedpersonen, men skildrer på glimrende vis hva møter med andre mennesker gjør med våre egne tanker og følelser. Læreren undrer seg over hva det er i barnet som vekker følelser i ham; hennes dumskap oppfatter han som sjikane, han blir nervøs og føler en irritasjon, som han igjen må kontrollere. Dette fører videre til, at han føler tvil om sitt eget yrkesvalg.

Det gamle barnet er en kort roman, satt innenfor en stram ramme. Originalt skrevet, briljant på sitt vis, sentimental og hjerteskjærende. Jeg så hele tiden frem til å få vite hvem jenta er, hvor hun kommer fra etc. så det er ikke tvil om at handlingen engasjerte. 

Siden jeg allerede har lest bøkene som Jenny Erpenbeck skrev etter denne, vil jeg påstå at hun har hatt en tydelig utvikling, men så er da denne romanen kort og noe helt annet enn de andre romanene.

Har du fulgt forfatterskapet til Erpenbeck må du få med deg denne ⚃

Beathes Bibliotek har skrevet litt om boken her!

Forlag: Oktober

Utgitt: 1999/på norsk 2025

Sider: 104

Oversatt av: Ute Neumann

Kilde: PDF fra forlaget

Gittersee av Charlotte Gneuss

Charlotte Gneuss er en ung forfatter det er verdt å få øynene opp for. Hun debuterte med Gittersee i 2023, men hadde allerede publisert tekster i forskjellige publikasjoner i hjemlandet. Har du ikke lest så mye om Stasi-tiden, er Gittersee en fin anledning til å lære litt om leveforholdene i Øst-Tyskland på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Året er 1976 i Øst-Tyskland. I drabantbyen Gittersee utenfor Dresden bor 16 år gamle Karin. Hun tar seg av lillesøsteren og hjelper den småhissige bestemoren med husarbeidet. Karins far prøver å holde liv i Škodaen og ellers holde familielivet gående, mens moren ønsker seg et helt annet liv. 

I Karins omgangskrets er det kun bestevenninnen Marie som har planer for framtida. Hun drømmer om å være den første kvinnen på månen. Kjæresten Paul, som Karin er stormforelsket i, jobber i gruvene og har et håp om å bli kunstner. 

Da Paul reiser bort en helg og ikke kommer tilbake, tropper to politibetjenter opp hjemme hos Karin og spør henne hva hun vet om forsvinningen. 

Med ett snus verden slik hun kjenner den, på hodet, og i den kaotiske situasjonen som oppstår, søker hun trøst hos den attraktive politimannen Wickwaltz.  

Når kjæresten Paul gjør sitt forsvinningsnummer blir Karin anklaget for medvirkning til republikkflukt. Wickwaltz som er stasi-representanten som følger henne opp, slipper ikke taket i Karin, men dukker opp på de mest beleilige tidspunkt, i hverdagen hennes. Han kjører henne hjem fra fest, og sakte men sikkert styrker han Karins tillit til ham, og til systemet.

I tillegg til Wickwaltz` forfølging av Karin, er handlingen satt sammen av minner fra hennes samtaler med Paul, glimt fra hennes familieliv, fra forholdet til venninnen Maria og skolesituasjonen deres. Det er ikke tvil om at de blir hjernevasket på skolen, de starter dagen med Freie Deutsche Jugend-hilsen og blir opplært til at kapitalismen er den store fienden. 

Foreldrene fortier ting fra fortiden sin, det er vaktmesteren som nevner farfaren for Karin, og kaller ham en desertør. Far vil ikke snakke om det, og det viser seg at også Maries far hoppet av til Vest Tyskland, noe familien alltid har holdt hemmelig.

Mye av fritiden til jentene går med til å gjøre samfunnsnyttige oppgaver. Hele dager går med til fellesarbeid som å luke ugress på de store åkrene eller rydde søppel. Noen vitser de fortalte hverandre mens de luket:

Var Adam og Eva de første sosialistene? - I prinsippet ja, de hadde ingen leilighet, ingen klær, ingen bil og ingenting annet heller, men de trodde de var i paradis.

Blir man virkelig buret inne i ti år hvis man sier at Stalin var en idiot? - I prinsippet ja, når alt kommer til alt, er jo det en statshemmelighet. 

Hva er kaos? - Spørsmål fra landbruket besvares ikke.

Morsomhetene er til å fnise av, men når en tenker på hvilket samfunn de levde i, så er det egentlig ikke så morsomt. Her måtte de ha plettfritt "rulleblad" for å få muligheten til å ta artium, et privilegium som den flinke eleven Marie mister. Når hun skal fortelle Karin dette, er hun så redd for å bli overvåket, at hun løper inn og skrur musikken på fullt, for i dette landet har veggene ører.

Charlotte Gneuss bruker et helt spesielt språk i denne romanen. Hadde hun skrevet ut alle setningene hadde boken blitt en del lengre, men det funker. Her er bare det nødvendige med, den selvsagte fortsettelsen av setningen uteblir.

Jeg har tatt med en del av handlingen her, men det er flere interessante aspekter som blir forfulgt gjennom denne historien. Gittersee har en autentisitet som gjorde at jeg levde meg godt inn i denne historien, som fengslet meg fra første til siste side. Den er usentimental og språklig sterk med god utvikling i teksten.

Det er en imponerende debutroman jeg har lest denne helgen

som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 240

Oversatt av: Merete Franz

Kilde: Lånt på Bookbites

Ådnabu - den eneste dagsturhytten i Bergen Kommune

Den vellykkede debuten forrige helg, da vi tok turen til Osterøy og Brakabu for å gå opp til dagsturhytten som ligger på Erstadfjellet, ga mersmak. 

På selveste kvinnedagen fant vi frem til den eneste dagsturhytten i Bergen Kommune, og den måtte vi til Arna for å finne.

På et lite platå nedenfor toppen av Skåldalsnipa ligger hytten som en lett kommer seg til hvis en følger den merkede løypen fra Ådnanipa Skule. Merk at parkeringen bare er tilgjengelig når skolen er stengt! Turen oppover går først på vei, og når en kommer opp til Opptveitvegen finner en lett innsteget til fjellet.   

Estimert tid opp er 45 minutter, og i likhet med på Brakabu er man "plutselig" oppe. Hytten sto der ensom og ventet på oss, vi gikk inn og fikk på oss gode varme raggsokker som er til låns. Mens vi ventet på at kaffevannet skulle koke, koste vi oss med å se på bøkene i hyllen. Jeg fant noen favoritter jeg ikke har sett på lenge, og ble rent nostalgisk.

Igjen kom vi til en ren og ryddig hytte, her lå det en stor sekk ved klar, hvis en ville fyre opp, og sittebenkene var dekket med deilige saueskinn. Siden det ikke var regn ute, var ikke hytten dugget ned, sånn som den på Osterøy var, det var kjekt. 

Alle hyttene ligger på fine steder i naturen. Noen av hyttene har godt tilrettelagt tilkomst, som betyr at vogn eller rullestol har mulighet til til å komme seg frem. Ikke tro at disse hyttene bare er for drevne friluftsfolk, dette er et lavterskeltilbud som de aller fleste kan komme seg til.

Alle hyttene har et godt utvalg bøker til store og små, så det er lett å kombinere frisk luft og trim, med en avslappende lesestund, før en returnerer.

Vestland Fylkeskommune har en glimrende oversikt over Dagsturhyttene på nett, her får en all den informasjon en trenger. Men, det er noe med planlegging og idemyldring, som gjør at det er godt med en bok likevel. Vi er så heldig å ha fått tak i bøkene som presenterer Dagsturhyttene i Vestland. Bøkene er kjempefine og sier litt om hvor høyt hytten ligger, hvor langt det er å gå i kilometer og estimert tidsbruk.

Her er også tips til andre opplevelser i nærområdet, noe som er kjekt hvis en har reist langt for å gå på tur. En ryddig hytteoversikt og en oversikt over kommunene følger også med, og ikke minst kartet som viser hvor i fylket alle hyttene ligger - det er gull verdt!

Et eksempel på presentasjon i boken

 

God tur!

Tua av Annika Norlin - en fin roman med mye natur og fellesskap

Annika Norlin er musiker og låtskriver, hun debuterte med en novellesamling i 2022, og har nå skrevet en roman som har håvet inn priser, og som er solgt til 16 land. Etter å ha vært i verdensrommet i min forrige bok, var det deilig å avsondre seg fra folk, ved å tilbringe tid i skogen. Som du sikkert skjønner, jeg likte boken veldig godt.

Forlaget om handlingen:
Emelie har rømt til skogs for å slippe unna livet i byen. Plutselig oppdager hun en gruppe mennesker. Det er syv av dem, hver med sine oppgaver.

En av dem var her først og startet det hele. En annen er så handlekraftig at hun har sittet i fengsel for drap. En av dem, den yngste, holder seg alltid litt unna de andre, Stakkars Jævelen. Og så er det Sara, først og fremst er det nok henne. Alfahunnen. Tua skildrer en gruppe mennesker utenfor samfunnet. Hvordan havnet de der? Og hva skjer når en fremmed dukker opp og truer alt?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 417

Oversetter: Trude Marstein

Kilde: PDF fra forlaget

I denne romanen har vi en nåtid i 2023, her møter vi Emelie som lenge har ligget flat med en utmattelsessyke. Nå har hun satt seg i bilen og kjørt ut på landet til området hvor farmoren ga henne gode barndomsminner. Hun bor i telt, og får øye på denne gruppen mennesker som også oppholder seg i skogen.

Parallelt med at vi blir kjent med Emelie, lærer vi hver enkelt i gruppen å kjenne. Her går vi tilbake i tid, vi får høre om oppveksten deres, og hvordan bånd ble knyttet mellom dem. Det er litt av en gjeng, men deres sameksistens er tuftet på gjensidig respekt, til tross for at de alle har sine demoner i form av angst, redsler, skam og sorg.

Jeg er imponert over hvordan Annika Norlin har greid å skrive frem livet til disse menneskene på en så troverdig måte. Det skal jo ikke være mulig, å skape et sånt liv for seg selv som disse har gjort, siden det føles så troverdig, er dette rett og slett et godt stykke skrivearbeid!

Tua har en god nerve, for de har jo gjemt seg bort på et vis, hva vil Emelie gjøre når hun ser den unge Låke gå alene rundt? Hva vil skje når skogsarbeiderne nærmer seg deres område? og hvordan skal de skaffe nok ressurser til å fortsette livet i skogen? 

Jeg lot meg rive med av denne historien, den vekket til live huldrekvinnen i meg, som har lært seg å elske skogen. Handlingen har mye fin dialog, med refleksjoner rundt hva det betyr å være et menneske. Detaljer jeg undret meg over i begynnelsen, som for eksempel skrivefeilene i det som ble formidlet fra "skriveblokken", fikk etter hvert sin forklaring.

Storfornøyd med språk og tekniske veivalg koste jeg meg med denne romanen. Jeg var lenge spent på hvordan historien kom til å bli avsluttet, men jeg slo fornøyd igjen boken, etter endt lesning.

Liker du å lese samtidshistorier som oser av kjærlighet til naturen, og samtidig gir et lite spark til det moderne hamsterhjulet? 

Tua er medrivende og tankevekkende, og jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Jordbane av Samantha Harvey

Tradisjonen tro leser jeg vinneren av Bookerprisen, men denne gangen kom jeg ikke så langt, før den norske oversettelsen overraskende fant veien til postkassen min. For et hell, jeg fikk boken med meg på årets første campingtur, og begynte å lese i godstolen ute mens mørket sakte la seg over meg. Den stemningsfulle starten på lesingen fulgte meg gjennom hele boken, selv om jeg måtte trekke inn, og lese ferdig dagen etter.

Forlaget om handlingen:
En gruppe astronauter på den internasjonale romstasjonen samler inn meteorologiske data, gjennomfører vitenskapelige eksperimenter og tester menneskekroppens begrensninger. Men først og fremst observerer de. Sammen ser de på sin tause, blå planet, kretser rundt den seksten ganger, virvler forbi kontinenter og glir gjennom årstider, studerer isbreer og ørkener, fjellenes topper og havenes dønninger. De er vitne til uendelig, enestående skjønnhet i løpet av en eneste dag.

Men selv om de er skilt fra verden, trekker den dem fortsatt til seg. Nyheten om en mors død når dem, og med det kommer tanker om å vende hjem igjen. De ser en tyfon samle seg over en øy og mennesker de er glade i, og blir lamslått av hvor mektig virvelstormen er og redde for hvor ødeleggende den vil være.

Menneskelivets skjørhet fyller samtalene deres − frykten, drømmene. Enda så langt unna jordkloden de er, har de aldri følt seg mer som en del av den, eller ønsket sterkere å beskytte den. De begynner å spørre seg: Hva er livet uten jordkloden? Hva er jordkloden uten menneskene?

For en fortryllende historie! Normalt er jeg ikke så veldig fascinert av verdensrommet, så at denne romanen skulle fengsle meg så sterkt som den gjorde, kom som en overraskelse. 

En blir kjent med de seks astronautene, som representerer fem forskjellige land. Samtalene dem i mellom sirkler mye rundt hva som vekket deres interesse for verdensrommet, og gjennom dette kommer det frem barndomsminner. Vi hører også om Challenger utskytingen som gikk galt, og ikke minst om den første månelandingen i 1969. 

Dette høres mer konkret ut enn det er, for det er tankene de gjør seg under samtalene som gir tyngde til denne teksten. Hvordan er det mulig å være astronaut og tro på Gud spør Nell? Hvordan er det mulig å ikke tro på Gud? svarer Shaun tilbake. Dette er en av mange diskusjoner de har rundt forskjellige temaer, hvor verdensrommet, og hvor vi kommer fra, er essensielt.

Siden de må forholde seg til den manglende tyngdekraften hele tiden, kommer de opp i mange uvante situasjoner. De sover i svevende soveposer, drikker kaffe av en kopp med tut som ligner på en vannkanne som barna leker med. Når Anton gråter: tårene blir til fire dråper som svever vekk fra øynene hans, og som han og Chie fanger i hendene. De skal ikke la noe væske være løs her inne, og det er alle veldig nøye på.

Historien innehar mange av disse overraskende situasjonene, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var alle observasjonene de gjør av kloden vår. 400 kilometer fra jordkloden kan de kjenne igjen Andesfjellene, Amazonas, indigoblå daler og snøløse tinder i Alpene. 

Hele tiden endres bildet, det vakre teppet av storbylys viser seg, solen kommer og går, passatvinder lager kunst, mens tyfonen som vi følger på dens vei, ikke ser rasende ut fra verdensrommet. Her oppe kan en ikke se grenser, alt er fredelig, en ser ikke kriger eller miljøødeleggelser, en kan da lett undre seg over hva som er viktig.

                            Men så en dag er det noe som endrer seg. En dag ser de på jordkloden, og de ser sannheten. Tenk om politikk bare hadde vært farseaktig, idiotisk underholdning servert av rollefigurer som jevnt over ikke har kommet seg frem i verden ved å ha synspunkter som er revolusjonerende eller innsiktsfulle eller kloke, men ved å være mer høylytte, større, mer brautende, mer samvittighetsløst lystne på maktspillet enn alle rundt seg, hvis det var starten og slutten på historien, ville det ikke ha vært så ille. 

Disse seks astronautene sitter i det samme kretsende laboratoriet som også Sergej Krikaljov satt i. Også den gang et vitenskapelig eksperiment i nøye overvåket fredspleie. Det er så mye uhyggelig som skjer i verden for tiden, at å lese om fredspleie kjenner jeg, at gjør godt. Den russiske kosmonauten Krikaljov får litt plass i denne romanen, og en skjønner godt hvorfor når en leser om ham.

Jordbane var en lise for sjelen å lese, jeg nøt en godt fortalt historie, og lot meg fascinere av alle bildene Samantha Harvey klarte å feste på netthinnen min. 

Liker du vitenskap og magi i skjønn forening da er Jordbane noe for deg ⚄

Forlag: Gursli Berg

Utgitt: 2023/på norsk 2024

Sider: 175

Oversatt av: Kristi Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Sesongåpning for campinglivet 2025 - tur til Osterøy

Etter tre måneder uten campingtur klarte vi ikke å vente på flere varmegrader. Helgen var grå og det var meldt regn av og på, men vi lot oss ikke skremme. Jeg hadde forelsket meg litt i disse fine Dagsturhyttene som har blitt satt opp rundt omkring i landet, og etter å ha studert oversikten over dagsturhytter i Vestland,  valgte vi oss Brakabu på Osterøy som mål, for å gå til vår første hytte. 

Sånn kunne det sett ut på Brakabu, hvis ikke tåken lå tjukk (bilde fra nettsiden)

Det går fort å kjøre fra Bergen, over Osterøybroen og til Valestrand. Parkeringen som er anvist i turbeskrivelsen er gratis, og befinner seg like ved starten på turen. Etter en drøy oppoverbakke på asfalt i begynnelsen, la vi bebyggelsen bak oss, og resten av turen opp på Erstadfjellet gikk på kjempefin sti. Stien var tydelig merket og umulig å bomme på.

Total stigning er 523 høydemeter, og hytten ligger 438 moh. Vi brukte 1 time opp, men turbeskrivelsen sier 2 timer og 20 minutter en vei - vel, da skal du somle skikkelig.
Hytten har utedo, strøm og vedovn, men skal du bruke dette må du ta med deg ved og kanskje også toalettpapir. 

Vi så oss omkring, pratet litt med en hyggelig mann som skulle gå da vi kom, og fikk pusten igjen før vi fant veien ned igjen til bilen.

Vi fulgte vei 567 helt til endes, snudde og fant en fin plass for villcamping like før vi var tilbake til Tyssebotnen. RAV`en sa fra med litt clutchlukt før vi hadde rygget på plass med vognen, men det var verdt det. 

Her rigget vi oss til, frydet oss over at det hadde sluttet å regne og etter hvert varmet vi bacalaoen vi hadde med oss. Mørket falt på, så når det ikke var mulig å lese ute lengre, krøp vi inn i vognen og hørte på podcast. 

Regnet startet opp igjen før vi var sovnet, så da vi våknet neste morgen kjørte vi like godt hjem igjen med en gang. Litt kaldt og litt vått ble det, men en fin start på campingsesongen 2025 ☺

Oppsummering av lesemåneden februar

Der var vi ferdig med årets korteste måned, og forhåpentligvis så er det våren vi ser snurten av ute nå. Jeg elsker at det har blitt lysere på ettermiddagen, og at temperaturen har krøpet trygt vekk fra de blå gradene. Lest har jeg gjort denne måneden også, litt preget av dagene mine på LiTFest i begynnelsen av måneden. 

Det har blitt mye krim denne måneden, men sånn må det blir når flere favoritter kommer med bok samtidig.

Dette leste jeg i februar: 

1. Agnes Matre - Evig fred - 5
2. Ole Asbjørn Ness - En sang om hevn - 5
3. Johanna Mo - Brottsjøen - 4
4. Magnar Johnsgaard - Moldvarpballaden - 3
5. Geir Tangen - Snøengler - 6
6. Myriam H. Bjerkli - Onkel Edward - 4
7. Eva Fretheim - Papirdukkene - 3
8. Kjersti Løken Stavrum - Uhørt! - sak - 5
9. Claude Royet-Journoud - En primitiv disposisjon - dikt - 4
10. Dana Vowinckel - En verden i flyt - 5
11. Helene Alice Nortvedt - Røde fare - 3
12. Andrine Bruland - Avviksmelding - 6
13. Bernard Minier - Et øye i natten - 4

Krim og spenning: 8

Romaner: 3

Dikt: 1

Sak: 1

Kultur denne måneden: 

Et show med Raskemenn startet ballet. Så var det tid for film på Cinemateket, hvor så gode, gamle Gjøkeredet. Etter tre foredrag på LiTFest på torsdagen, løp jeg bort til Grieghallen og fikk med meg torsdagskonserten til Harmonien, og to uker senere var jeg tilbake i Grieghallen, denne gang noe helt annet; konsert med det evig unge trønderbandet TNT.

Jeg er lesekioskfadder, og denne måneden har jeg hatt ansvar for å henge opp plakater i alle de fem kioskene i Bergen, som forteller at vi søker flere faddere. Bor du i Bergen og har lyst å være med på laget, ta gjerne kontakt! 

En tur innom Mammutsalget ble det også. Det er ikke mange bøker jeg er interessert i å eie, men jeg plukket med meg tre stykker. Jeg fant en fin tegneserie om demens og jublet da jeg fant en nydelig illustrert bok med Shakespeares sonetter. Årets ferie tur skal gå til sør- og østlandet, så da fristet det med en blekke som gan guide oss litt i dette området. Planen er at alle tre bøkene skal være lest, innen mars er omme.

Vi har hatt tre måneders pause fra campinglivet, men satser på å starte ny sesong allerede 1 mars. Vurderer å blogg litt om hver tur, og samle dem på en fane, alltid kjekt å se tilbake på for oss, og kanskje noen andre har glede av dette også ☺

Busselskapet mitt skrudde kraftig opp prisene denne måneden, så nå har jeg forlatt et langt forhold til kollektivtransport, og begynt å kjøre bil til jobb. Den positive effekten av dette var at jeg gikk fra 40 til 10 minutters reisetid to ganger for dagen, og merkbart lavere stressnivå i kroppen, lykke! Det er ikke særlig grønt dette valget mitt, men jeg kompenserer litt ved å ha kjøpt meg en fletta ny el-sykkel, som ble tatt i bruk som sykle-til-jobben-sykkel akkurat i dag. (Jeg slo bussen med 7 minutter!)

Har ingen spesielle leseplaner for mars måned, men turer på som jeg pleier med å lese etter innfallsmetoden. Vinneren av Bookerprisen 2024 heter Jordbane og er skrevet av Samantha Harvey, denne lå i postkassen min da jeg kom hjem i dag, så første bok ut i mars blir nok denne. 

God lesing, til deg som titter innom bloggen!

Et øye i natten av Bernard Minier

Et øye i natten er åttende bok i Bernard Miniers serie med Martin Servaz. Jeg har fulgt denne serien med begeistring, serien er djevelsk god, men i denne boken fant jeg litt å pirke på. Lucia som kom ut i fjor hadde ikke Servaz i hovedrollen, så jeg ble litt overrasket over at han er tilbake i denne siste utgivelsen. Ikke at det gjør noe, Lucia Guererro var god hun, men Servaz er jo den jeg kjenner best, og fra nå av blir det annen hver bok med Martin og Lucia ☺

Forlaget om boken:
Langt oppe i fjellene, isolert fra omverdenen, bor skrekkfilmregissøren Morbus Delacroix, utskjelt og dyrket, briljant og gal. Det er mange år siden han brått sluttet å lage film og siden da har han nektet ta imot verken bekjente, fans eller journalister. Men så gjør han plutselig et unntak, for den unge filmstudenten Judith.
Samtidig blir en spesialeffekt-ekspert funnet død og maltraktert i Toulouse, bundet fast til en seng på en psykiatrisk avdeling. Han er den første som dør, men mange flere skal følge. Har mordene noe å gjøre med Delacroixs siste film, etter sigende hans aller mest grusomme, forlengst forsvunnet og kanskje forbannet?

Politietterforsker Martin Servaz står overfor det som kan være den mørkeste saken i hans karriere.

Mørk er den rette betegnelsen på handlingen i denne boken, bek mørk. Du må sette pris på skrekkfilm for å ha glede av handlingsforløpet, gjerne kunne litt om det også. Det er her "pirket" mitt ligger, for denne tematikken ligger tykk utenpå kriminaliteten som etterforskes.

I scene etter scene tas vi med til undergrunnsfester, overskridende kunst, bodyhorror, snuff-filmer og cursed images. Jeg tok meg flere ganger i å rynke på nesen da jeg leste disse ekle scenene, men Minier føler allikevel at han må forsterke det hele med setninger som "det er jo som en helvetes skrekkfilm" eller "jeg er faen meg livredd".

Minier er god på å bruke naturen og været i kulissene sine, i denne historien er det stort sett mørkt, det regner og blåser. I tillegg befinner vi oss i en øde skog dypt inne i Pyreneene, eller på et slott på en øde øy, folk blir drept på et pleiehjem og på et psykiatrisk sykehus.

Heldigvis, karakterene i historien er godt bygget opp, jeg så dem tydelig for meg, noe som bidro til at handlingen var lett å holde greie på. Vi møter igjen etterforskere som er kjent for oss som har fulgt serien. Martin Servaz sin kjæreste Lèa jobber i Afrika, sønnen hans Gustav savner henne veldig, og tar det litt ut over faren. 

Når seriemorderen Julian Hirtmann blir nevnt, begynte hjertet mitt å banke fortere, for de bøkene som han fikk litt plass, har brent seg fast hos meg. Ting skjer på privaten i etterforskningsgruppen, jeg vil ikke røpe noe, derfor er det masse jeg ikke har sagt noe om i denne lille omtalen.

Har du en lidenskap for skrekkfilm må du lese denne boken! Historien er ikke av typen som kryper innunder huden på deg og skremmer deg fra innsiden. Her blir de ekle scenene mer fortalt enn følt, så om du ikke er av den veldig lettskremte typen, så er nok dette god underholdning for de fleste.
Jeg anbefaler gjerne Et øye i natten videre ⚃

Serien i rekkefølge: Hvis helvete var av is - En sang for druknede sjeler - Ikke slå av lyset - Natt - Konfirmanten - Dalen - Jakten - Lucia (ikke Martin Servaz) - Et øye i natten

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 430

Kilde: PDF fra forlaget