Menneskets hjerte er tredje bok i trilogien om Gutten. Jeg har lest Himmelrike og helvete og Englenes sorg, og var allerede hekta, men jeg ble allikevel ikke skuffet over den avsluttende boken.
Forlaget om boken:
Det heter seg i en gammel arabisk tekst at menneskets hjerte har to kamre. Det ene for lykke. Og det andre for fortvilelse. Fordi det er to kamre, er det også mulig å elske to personer på samme tid. Den muligheten gir kroppen oss. Men samvittigheten stritter imot. Det gjør livet vanskelig å bære innimellom.
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2014/på lydbok 2018
Spilletid: 11:35
Kilde: Lytteeksemplar
Romanene i denne trilogien følger på hverandre uten opphold i handlingen, og det fungerte veldig fint å høre dem så tett som jeg gjorde. I Menneskets hjerte møter vi igjen Gutten og Jens når de blir reddet ut av stormen de var inne i da Englenes sorg sluttet.
Det er en introvert og fåmælt gjeng vi møter i denne romanen, i alle fall mennene, er usikre på seg selv og vet ikke hva de kan forvente ut av livet og av kvinnene rundt seg. Vi hører mer om Andrea, som Gutten skrev brev til, om hennes mann Pietur, og en kraftig ahaopplevelse får mine tårer til å sprute!
Denne siste delen har noen flotte mellommenneskelige betraktninger og en innsikt i vårt sinn som er så godt formidlet at jeg blir helt satt ut. Skildringene av Island i denne boken, er ikke fylt med vær, kulde og kroppslige utfordringer, men med tanker og følelser, aspekter av livet som er minst like viktige for oss som mennesker.
Forfatterens nydelige språk er det samme, et språk som er så fullt av vakre og treffende formuleringer, at jeg undrer meg over at han ikke har mottatt alle de store prisene for romanene sine. I denne siste delen av trilogien trekkes de lange linjene, og vi får skildret det indre landskapet til karakterene ytterligere.
Bodil Vidnes-Kopperud har lest inn alle tre bøkene, og jeg sier det gjerne igjen, stemmen hennes passer perfekt til denne romanen. Å lytte til henne lese tar litt lenger tid enn å lese selv, men jeg for min del, trenger av og til hjelp til å roe ned tempo, og her blir jeg belønnet med en flott leseopplevelse.
Fjellturer og ferieturer
tirsdag 31. juli 2018
mandag 30. juli 2018
Leksikon om lys og mørke - ny fantastisk roman av Simon Stranger
Simon Stranger har imponert meg mange ganger med sine romaner, både for ungdom og voksne. Derfor var det med litt klump i magen jeg startet å lese årets utgivelse, med den litt underlige tittelen. Heldigvis (eller selvfølgelig vil jeg heller si) så innfridde han også denne gangen, til tross for skyhøye forventninger.
Forlaget om handlingen:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
Simon Stranger har skrevet en roman som er bygget på faktiske hendelser i sin egen slekt. Det personlige aspektet blir aldri forsøkt skjult, og jeg føler aldri at vi titter inn i deres private anliggender.
Det er en personlig og til de grader velskrevet roman han kommer med, den engasjerte meg som er over gjennomsnittet glad i å lese om hverdagsmennesker under andre verdenskrig. Først og fremst er dette en unik bok, med tanke på hvordan den er skrevet.
Som tittelen tilsier så fremstår romanen som et oppslagsverk, og i stikkordsform først i hvert kapittel får vi ord, setninger eller påstander som begynner på den gjeldende bokstaven. Selv har jeg noen dårlige erfaringer med denne vinklingen, men han fått dette til å fungere. Mange ganger tok han pusten fra meg med denne sterke starten på kapitlet, og etterhvert begynte jeg å gi denne innledningen mer tid og mer pust.
Vi møter i romanen fire generasjoner fra Kommisar familien. Det er Hirsch Kommisar som er tippoldefaren til Strangers barn, og en snublestein med hans navn på, er et av utgangspunktene for handlingen. Det andre utgangspunktet er huset, Bandeklosteret hvor den beryktede Rinnangjengen holdt til.
Tidlig i romanen blir vi kjent med Henry Oliver Rinnan, som den ensomme gutten han var. Han led under å være kortvokst, noe som førte til mobbing i oppveksten. Etterhvert ordnet det seg for ham, og med små "uskyldige" knep fikk han opp selvtilliten. Historien om ham som voksen gjorde meg ikke trist som barndomshistorien, men eitrende forbanna, som voksen er stikkordene i hans liv, infiltrering, tortur og likvideringer.
Det er trist å lese om familien som i 1948 flyttet inn i Bandehuset. Kona Ellen reagerte sterkt på husets fortid og kom aldri over det, mens de tre andre ikke reagerte på samme måte. Å høre om ekteparet Gerson og Ellens ensomhet hver på sin side, var trist, men ga historien et "moderne" preg.
Leksikon om lys og mørke er en innholdsrik roman, vi får høre om Carl Fredriksens Transport om de 67000 snublesteinene som skal minne oss om de drepte jødene og avslutningsvis om Julius Paltiel, som lenge var en av to norske overlevende fra Auschwitz.
Simon Stranger har skrevet en roman som utvider min forståelse for mine medmennesker, og det er jo nettopp derfor jeg leser. Skrivemåten og språket er glimrende, og som historieforteller er han uovertruffen. Les boken, jeg kan ikke si det på en bedre måte, du vil ikke angre ☺
Vi har passert halvåret, og det er på tide å skrike ut om kandidater til Bokbloggprisen. Derfor !!!!! alle dere flotte bloggere i Norges land, om du bare skal lese ett leksikon i år, la det bli dette ☺
Forlaget om handlingen:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
Simon Stranger har skrevet en roman som er bygget på faktiske hendelser i sin egen slekt. Det personlige aspektet blir aldri forsøkt skjult, og jeg føler aldri at vi titter inn i deres private anliggender.
Det er en personlig og til de grader velskrevet roman han kommer med, den engasjerte meg som er over gjennomsnittet glad i å lese om hverdagsmennesker under andre verdenskrig. Først og fremst er dette en unik bok, med tanke på hvordan den er skrevet.
Som tittelen tilsier så fremstår romanen som et oppslagsverk, og i stikkordsform først i hvert kapittel får vi ord, setninger eller påstander som begynner på den gjeldende bokstaven. Selv har jeg noen dårlige erfaringer med denne vinklingen, men han fått dette til å fungere. Mange ganger tok han pusten fra meg med denne sterke starten på kapitlet, og etterhvert begynte jeg å gi denne innledningen mer tid og mer pust.
Vi møter i romanen fire generasjoner fra Kommisar familien. Det er Hirsch Kommisar som er tippoldefaren til Strangers barn, og en snublestein med hans navn på, er et av utgangspunktene for handlingen. Det andre utgangspunktet er huset, Bandeklosteret hvor den beryktede Rinnangjengen holdt til.
Tidlig i romanen blir vi kjent med Henry Oliver Rinnan, som den ensomme gutten han var. Han led under å være kortvokst, noe som førte til mobbing i oppveksten. Etterhvert ordnet det seg for ham, og med små "uskyldige" knep fikk han opp selvtilliten. Historien om ham som voksen gjorde meg ikke trist som barndomshistorien, men eitrende forbanna, som voksen er stikkordene i hans liv, infiltrering, tortur og likvideringer.
Det er trist å lese om familien som i 1948 flyttet inn i Bandehuset. Kona Ellen reagerte sterkt på husets fortid og kom aldri over det, mens de tre andre ikke reagerte på samme måte. Å høre om ekteparet Gerson og Ellens ensomhet hver på sin side, var trist, men ga historien et "moderne" preg.
Leksikon om lys og mørke er en innholdsrik roman, vi får høre om Carl Fredriksens Transport om de 67000 snublesteinene som skal minne oss om de drepte jødene og avslutningsvis om Julius Paltiel, som lenge var en av to norske overlevende fra Auschwitz.
Simon Stranger har skrevet en roman som utvider min forståelse for mine medmennesker, og det er jo nettopp derfor jeg leser. Skrivemåten og språket er glimrende, og som historieforteller er han uovertruffen. Les boken, jeg kan ikke si det på en bedre måte, du vil ikke angre ☺
Vi har passert halvåret, og det er på tide å skrike ut om kandidater til Bokbloggprisen. Derfor !!!!! alle dere flotte bloggere i Norges land, om du bare skal lese ett leksikon i år, la det bli dette ☺
Forlag: Aschehoug
Utgitt: juli 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeks på Kindle
søndag 29. juli 2018
Fonnabu og Breidablikk - og litt historie i vakre Rosendal
Sundal langt der nede, fotografert fra Gardshamar 745 moh. vårt første stopp |
Veien går nå over i sti, som går i ur, på fjell og på fin jordbunn. Jeg elsker krekling og et stykke ble det mye bærplukkestopp. Været har vært nydelig de siste ukene, og selv her på vestlandet har temperaturene bikket 30 grader, det var derfor ikke mye klær vi hadde på oss, noe vi skulle komme til å angre.
Breidablik 1322 moh. |
Er det Rudolf som drar sleden? |
Etter vi passerte Breidablik hvor Frode lekte reinsdyr og jeg julenisse tiltok vinden til uante proposjoner. Veien opp til Fonnabu bød på nydelig utsikt mot Folgefonna, med sine lyseblå farger og spennende formasjoner, men vinden den vinden. Vi krøp ikke akkurat, men nitid konsentrasjon var påkrevd for å holde oss på beina. Vi la begge merke til de svarte skyene som samlet seg over hodene på oss, så etter å ha vært inne og lukket et vindu, føtet vi nedover så fort vi kunne, for å komme lengst mulig før regnet tok oss igjen. Dessverre var det ikke så langt, så før vi var kommet ned til Breidablikk igjen, så det ut som vi var kommet rett ut av dusjen.
Fonnabu 1450 moh. med Folgefonna i bakgrunnen |
Synd det ikke går an å ta bilde av vinden :) |
Litt lenger nede i bakken stoppet regnet endelig, og noen kilometer senere hadde den kraftige vinden tørket både hår og klær. Turen anbefales, men ta med ull i sekken! Vi brukte ca 4 timer opp og 3 timer ned igjen.
Når vi først var i Rosendal hadde vi (les: Frode) lyst å gå tur søndagen også, så vi hadde bestilt rom på Rosendal Turisthotell. Her koste vi oss om kvelden med et måltid mat, før vi stupte i seng. Søndag gikk Frode til Gygrastolen, mens jeg besøkte Baroniet og kirken. Baroniet i Rosendal er fra 1665 og har en fantastisk historie. I dag var jeg med på en omvisning, med en kunnskapsrik ung mann (fra Italia) som levende fortalte om bygget, hagen, familien og samfunnet fra 1600-tallet og frem til Universitetet i Oslo overtok eiendommen i 1929.
Baroniet viste seg fra sin beste side i dag |
De driver med mye rart i de fine husene i Rosendal - vel verdt en rundtur for å titte |
Etterpå gikk jeg opp til Kvinnherad Kirke, en kirke fra 1250 med mye historie, som ligger majestetisk til oppe på en ås i Rosendal.
Kvinnherad Kirke fra år 1250 |
fredag 27. juli 2018
Rød mann/sort mann av Kim Leine
Dette er den andre boken i Grønlands-trilogien, som begynte med Profetene i Evighetsfjorden, som Leine mottok Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg likte godt den første boken, så det var med forventning jeg lastet ned denne romanen fra kalde Grønland, da jeg satt i varme Tyrkia i sommer.
Forlaget om boken:
I Kim Leines episke storverk Rød mann/Sort mann følger vi den danske koloniseringen av Grønland i første halvdel av 1700-tallet. Vi følger alle dem som frister lykken i det nye landet: guvernøren og de militære, leger, prester, skipskapteiner og håndverkere, men også desertører, tyver og horer. Sjelden har en forgangen tid blitt beskrevet med slik sanselighet, innsikt og humor.
Forlag: CappelenDamm
Utgitt: 2018
Sider: 608
Kilde: Leseeksemplar
Kim Leines skildring av koloniseringen på Grønland er fargerik, mangfoldig og troverdig, til tross for at mange av hendelsene som skildres nesten er utenfor vår fatteevne.
Historien har mange fortellerstemmer, noe som gir flere innfallsvinkler på noen av hendelsene. Romanen er bygget opp av dagboksnotater, brev og enkeltepisoder, flettet nennsomt sammen med en tydelig rød tråd. Språket er nydelig, og i mine øyne fant jeg denne boken mer lettlest enn Profetene i Evighetsfjorden. Overgangene mellom fortellerstemmene er noen ganger vage, og flere ganger hører vi stemmene fra de som ikke er der. Dette gir teksten ekstra liv og føles aldri oppkonstruert.
Handlingen skildrer den grandiose planen det var å fylle Grønland med dansker. Dessverre var det ikke de smarteste danskene som ble sendt nordover, så utførelsen av denne planen ble temmelig stupid. Vi hører om tro og overtro, hvordan presten Hans Egede går frem for å omvende, både katolikken Titia og alle "villmennene", i sitt bilde. Han er ikke en snill mann, men en som benytter seg av utstrakt maktmisbruk for å befeste sin versjon av kristendommen i befolkningen.
Denne Egede blir delvis skildret gjennom den ene sønnen Niels sin fortelling fra en tur de foretok sammen, en sterk historie som gjorde inntrykk på meg. Måten han behandler stakkars Titia som også har fallesyke, er grusom lesning, men enkelte prester på denne tiden var vel mer preget av sin egen angst enn av fromhet og godhet.
Menneskene lever under kummerlige forhold, og når de krever mat, brensel og andre ting for å overleve, får de bare øket brennevinskvoten. Matmangel og dårlige sanitære forhold, fører til tæring, forråtnelse, sott og feber. Løsningen på problemene er ofte naive og helt borti natta. Kopping, årelating og øgler blir som barnestreker i forhold til å trekke ut alle tennene til folk, eller å stikke en nål inn i et svaktseende øye. Feltkirurgen Kielding er en mann som gjør så godt han kan ut i fra kunnskapen han sitter inne med, men kommer ofte til kort.
Presten Egede og "villmannen" Aappaluttoq er de to karakterene historien er bygget rundt. Vi følger dem fra 1828 når det første skipet med dansker ankommer kolonien, til 1764, når Lauritz i epilogen får avrunde det hele. Til tross for at Kim Leine har brukt historiske personer i denne romanen, fraråder han leseren i etterordet, til å lese dette som en pålitelig historisk skildring.
Rød mann/Sort mann er en lang historie, med utallige små hendelser. Det skjer noe hele tiden, og lesingen går fort siden teksten er så mettet med handling. Betraktningene som gjøres dreier seg mye om tro og tvil, om Gud og Djevelen, og fedre og sønner. Det er ikke tvil om at handlingen engasjerte meg, og det var med interesse jeg studerte litteraturlisten helt til sist i romanen.
Forlaget om boken:
I Kim Leines episke storverk Rød mann/Sort mann følger vi den danske koloniseringen av Grønland i første halvdel av 1700-tallet. Vi følger alle dem som frister lykken i det nye landet: guvernøren og de militære, leger, prester, skipskapteiner og håndverkere, men også desertører, tyver og horer. Sjelden har en forgangen tid blitt beskrevet med slik sanselighet, innsikt og humor.
Forlag: CappelenDamm
Utgitt: 2018
Sider: 608
Kilde: Leseeksemplar
Kim Leines skildring av koloniseringen på Grønland er fargerik, mangfoldig og troverdig, til tross for at mange av hendelsene som skildres nesten er utenfor vår fatteevne.
Historien har mange fortellerstemmer, noe som gir flere innfallsvinkler på noen av hendelsene. Romanen er bygget opp av dagboksnotater, brev og enkeltepisoder, flettet nennsomt sammen med en tydelig rød tråd. Språket er nydelig, og i mine øyne fant jeg denne boken mer lettlest enn Profetene i Evighetsfjorden. Overgangene mellom fortellerstemmene er noen ganger vage, og flere ganger hører vi stemmene fra de som ikke er der. Dette gir teksten ekstra liv og føles aldri oppkonstruert.
Handlingen skildrer den grandiose planen det var å fylle Grønland med dansker. Dessverre var det ikke de smarteste danskene som ble sendt nordover, så utførelsen av denne planen ble temmelig stupid. Vi hører om tro og overtro, hvordan presten Hans Egede går frem for å omvende, både katolikken Titia og alle "villmennene", i sitt bilde. Han er ikke en snill mann, men en som benytter seg av utstrakt maktmisbruk for å befeste sin versjon av kristendommen i befolkningen.
Denne Egede blir delvis skildret gjennom den ene sønnen Niels sin fortelling fra en tur de foretok sammen, en sterk historie som gjorde inntrykk på meg. Måten han behandler stakkars Titia som også har fallesyke, er grusom lesning, men enkelte prester på denne tiden var vel mer preget av sin egen angst enn av fromhet og godhet.
Menneskene lever under kummerlige forhold, og når de krever mat, brensel og andre ting for å overleve, får de bare øket brennevinskvoten. Matmangel og dårlige sanitære forhold, fører til tæring, forråtnelse, sott og feber. Løsningen på problemene er ofte naive og helt borti natta. Kopping, årelating og øgler blir som barnestreker i forhold til å trekke ut alle tennene til folk, eller å stikke en nål inn i et svaktseende øye. Feltkirurgen Kielding er en mann som gjør så godt han kan ut i fra kunnskapen han sitter inne med, men kommer ofte til kort.
Presten Egede og "villmannen" Aappaluttoq er de to karakterene historien er bygget rundt. Vi følger dem fra 1828 når det første skipet med dansker ankommer kolonien, til 1764, når Lauritz i epilogen får avrunde det hele. Til tross for at Kim Leine har brukt historiske personer i denne romanen, fraråder han leseren i etterordet, til å lese dette som en pålitelig historisk skildring.
Rød mann/Sort mann er en lang historie, med utallige små hendelser. Det skjer noe hele tiden, og lesingen går fort siden teksten er så mettet med handling. Betraktningene som gjøres dreier seg mye om tro og tvil, om Gud og Djevelen, og fedre og sønner. Det er ikke tvil om at handlingen engasjerte meg, og det var med interesse jeg studerte litteraturlisten helt til sist i romanen.
torsdag 26. juli 2018
Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky
Roskva Koritzinsky debuterte i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted, en debut som ble lagt merke til, for hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris. Flammen og mørket er hennes andre bok, og første roman.
Forlaget om handlingen:
I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person, en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står overfor et viktig valg.
"Flammen og mørket" er en roman om bilder og speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer, refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst, barndom, rus og seksualitet, og om forholdet mellom skapelse og ødeleggelse.
Rammefortellingen er nesten på en linje, i alle fall ikke mer enn en halv side. Hovedpersonen (navnløs?) reiser til øya og hytten, hvor Hedda Veier tok livet av seg for fire år siden, for å skrive en bok om henne.
Herfra handler romanen egentlig om Heddas mor, og hovedpersonen selv, som i nåtid gjør observasjoner av andre gjester men også deler av sine erindringer fra ungdomstiden, om drømmer, fantasier og gamle historier.
Alle som vier livet sitt til å skape noe, er psykopater. Det handler ikke om annet enn å strebe etter et mer avansert språk, et mer overbevisende språk, for noen som var og er og bestandig vil være et sort hull i hjertet.
Etterhvert går det i ball for meg hvem som er "jeg", fortellerstemmen, Heddas mor, eller noen andre? refleksjonene er i alle fall gode, og Koritzinsky har mange flotte tanker rundt hvordan vi justerer tanker og følelser og hvordan et menneske kan fornemme at ingenting i seg selv består.
I det siste har jeg tenkt på at kjærlighet må være noe som oppstår idet man har frihet til å vende seg bort, men likevel velger å la være. At kjærligheten er myk, men å elske er noe hardt, eller kvelende, noe annet.
Teksten hopper i tid, så det er bare til å ta på seg treningstøy og komme seg opp på trampolinen! mye er helt ute av kontekst i mitt hode, og alle disse sprangene i teksten får meg til å miste konsentrasjonen. Heldigvis er jeg på ferie og lesetempo er i skikkelig slowmov, så jeg går ikke glipp av gullkornene disse fragmenterte sekvensene byr på.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg likte novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, hakket bedre enn romandebuten hennes. Denne romanen hang så løselig sammen, at den godt kunne vært skrevet som en novelle.
Forlaget om handlingen:
I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person, en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står overfor et viktig valg.
"Flammen og mørket" er en roman om bilder og speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer, refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst, barndom, rus og seksualitet, og om forholdet mellom skapelse og ødeleggelse.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sider: 167
Kilde: Lest på Kindle
Rammefortellingen er nesten på en linje, i alle fall ikke mer enn en halv side. Hovedpersonen (navnløs?) reiser til øya og hytten, hvor Hedda Veier tok livet av seg for fire år siden, for å skrive en bok om henne.
Herfra handler romanen egentlig om Heddas mor, og hovedpersonen selv, som i nåtid gjør observasjoner av andre gjester men også deler av sine erindringer fra ungdomstiden, om drømmer, fantasier og gamle historier.
Alle som vier livet sitt til å skape noe, er psykopater. Det handler ikke om annet enn å strebe etter et mer avansert språk, et mer overbevisende språk, for noen som var og er og bestandig vil være et sort hull i hjertet.
Etterhvert går det i ball for meg hvem som er "jeg", fortellerstemmen, Heddas mor, eller noen andre? refleksjonene er i alle fall gode, og Koritzinsky har mange flotte tanker rundt hvordan vi justerer tanker og følelser og hvordan et menneske kan fornemme at ingenting i seg selv består.
I det siste har jeg tenkt på at kjærlighet må være noe som oppstår idet man har frihet til å vende seg bort, men likevel velger å la være. At kjærligheten er myk, men å elske er noe hardt, eller kvelende, noe annet.
Teksten hopper i tid, så det er bare til å ta på seg treningstøy og komme seg opp på trampolinen! mye er helt ute av kontekst i mitt hode, og alle disse sprangene i teksten får meg til å miste konsentrasjonen. Heldigvis er jeg på ferie og lesetempo er i skikkelig slowmov, så jeg går ikke glipp av gullkornene disse fragmenterte sekvensene byr på.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg likte novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, hakket bedre enn romandebuten hennes. Denne romanen hang så løselig sammen, at den godt kunne vært skrevet som en novelle.
Artemisia har også lest og blogget om boken!
onsdag 25. juli 2018
Billedbrev - to uker i sjarmerende Alanya
Vi var i Alanya for første gang for tre år siden. Da trodde vi at 9 dager var mer enn nok, men jeg tutet da vi var nødt å dra hjem igjen. I år signet vi opp for 14 dager, og jeg skjønte raskt at jeg kom til å få det samme problemet ved hjemreise i år. For et vakkert sted Alanya er, tyrkerne er supergreie å ha med å gjøre, og selskapet vårt her nede,er jo det beste en kan tenke seg. Gode venner som har hatt leilighet i Oba i 10 år, og er lommekjent, de tar oss med på den ene opplevelsen etter den andre. Siden jeg prioriterer sol og avslapping (og lesing....) fremfor blogging disse ukene, blir det kun et lite bildebrev fra årets to uker i Alanya.
Hege og jeg gikk fra Oba hvor vi bor og helt opp til Borgen hvor det er nydelig utsikt |
Granatepler ved Borgen |
Fascinerende kaktus alle steder |
Vi besøkte en nydelig landsby og ble vist rundt av han til høyre |
Landsbyhanen |
En stund til disse blir vin |
Aller først spiste vi en fantastisk tyrkisk frokost - dette anbefales! |
The fabulous three på tur |
To ting gjorde ekstra sterkt inntrykk da vi kjørte opp i fjellene bak leiligheten vår, den deilige tyrkiske frokosten og den lille landsbyen Mahmutseydi, hvor vi drakk kaffe etterpå.
Vi besøkte moskèen i Mahmutseydi, som er fra år 1256. Vi var velkommen til å gå inn i andre etasje og se ned på selve kirken, men ikke før vår venn hadde utstyrt oss kvinnfolk med skaut og skjørt. Jeg har aldri vært inne i en moskè før, og lot meg fascinere av hvor tomt for stash selve "kirkerommet" var.
Etter turen inn i moskèen ble vi tatt med ned til en kunstner som laget te av rosmarin, mynte og ...?? (en urt til) som han plukket fra noen bed, han tømte vann over og vips var det servert! Nyyyydelig te, utrolig koselige mennesker, kjempefin prat, og selv om språket muligens ville by på utfordring så var det ikke noe problem. Frode fikk prøve hammeren på noen mandler, vi fikk smake av grøden som vokste rundt oss.
Vi fikk også se en liten ugleunge, som satt og halvsov i treet på landsbyens samlingsplass. Her satt 7-8 gamle gubber og, tilsynelatende slo ihjel tiden (livet?) men kanskje de egentlig ventet på de neste turistene? Vel, alle sammen var veldig hyggelige, en mann skremte livskiten av Frode med å komme bakfra med en gresshoppe i hånden, som han plutselig holdt opp mot øret hans ☺☺☺
Jeg ville ha kaffe, og de hadde gangsyn nok til å spørre om jeg ville ha tyrkisk eller "vanlig" kaffe. Normalt ville jeg gått for det lokale, men den smellen har jeg gått på før, så det ble "normal" kaffe.
Sist vi var i Alanya var vi med på sjørøvertokt, noe som var så kjekt at vi tok denne turen igjen. Øivind har funnet en "stillebåt" som er perfekt, vi ble godt tatt i mot og bevertet gjennom hele dagen. Båten stoppet 5-6 ganger for bading, både inne i en hule, ved en strand og ute i bølgene.
For noen deilige dager vi har hatt, tempo har vært tilpasset temperaturen som har lagt i overkant av 30 grader. Søndag var vi på et badeanlegg en halvtimes gange fra leiligheten, hvor vi kunne slange oss ved bassenget eller ta et par skritt og være ute i sjøen. Her var det musikk, toalett, bar og restaurant, så vi led ingen nød.
Jeg var med på en aldri så liten lesemaraton denne helgen, så jeg klarte å smette inn ganske mye lesing, både ved bassenget og på balkongen.
Siste dagen på ferie tok vi drosje opp i fjellene, hvor de har laget til badeanlegg i en elv. Her er flere sånne i nærheten, og vi har vært på et annet sted før, men dette stedet hadde vi nesten helt for oss selv. Etter å ha badet i krystallklart vann som holdt 20 grader, slanget oss i sofaen vår og spist lunch, gikk vi tilbake til Alanya ca. 10 km. På veien plukket vi fiken, druer, pærer, lime, appelsin, kaktusfrukt og mye mer, det var mye og se på, og de som passerte oss i bil og på moped på veien, lurte nok fælt på hvor vi hadde havarert med bilen.
Nå er det bare timer til vi blir hentet og kjørt til flyplassen. Håper inderlig at det er fint vær hjemme, så vi kan nyte de siste dagene før hverdagen begynner igjen.
De er ganske tøffe de som tør å kaste seg utfor her (12 meter...) |
Turstfelle deluxe, men veldig gøy med en dag på sjøen med disse røverne |
For noen deilige dager vi har hatt, tempo har vært tilpasset temperaturen som har lagt i overkant av 30 grader. Søndag var vi på et badeanlegg en halvtimes gange fra leiligheten, hvor vi kunne slange oss ved bassenget eller ta et par skritt og være ute i sjøen. Her var det musikk, toalett, bar og restaurant, så vi led ingen nød.
Jeg var med på en aldri så liten lesemaraton denne helgen, så jeg klarte å smette inn ganske mye lesing, både ved bassenget og på balkongen.
Kim Leines Rød mann/Sort mann på min nye Kindle |
Her slanger vi oss ved bassenget like ved stranden |
Siste dagen på ferie tok vi drosje opp i fjellene, hvor de har laget til badeanlegg i en elv. Her er flere sånne i nærheten, og vi har vært på et annet sted før, men dette stedet hadde vi nesten helt for oss selv. Etter å ha badet i krystallklart vann som holdt 20 grader, slanget oss i sofaen vår og spist lunch, gikk vi tilbake til Alanya ca. 10 km. På veien plukket vi fiken, druer, pærer, lime, appelsin, kaktusfrukt og mye mer, det var mye og se på, og de som passerte oss i bil og på moped på veien, lurte nok fælt på hvor vi hadde havarert med bilen.
Nå er det bare timer til vi blir hentet og kjørt til flyplassen. Håper inderlig at det er fint vær hjemme, så vi kan nyte de siste dagene før hverdagen begynner igjen.
tirsdag 24. juli 2018
Vestlandet - poeten Erlend O. Nødtvedts fantastiske romandebut
Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest denne romanen før. Kanskje jeg har trodd at det var noe helt annet en det det er, eller kanskje mine møter med forfatteren har fått meg til å tenke at dette er i særeste laget. Sært er det, men på en utrolig morsom måte, jeg lo høyt, godt og lenge flere ganger og humret meg gjennom boken.
Forlaget om handlingen:
En billedkunster og en poet trosser uvær, ras og stengte tunneler på en fuktig odyssé gjennom Vestlandets dramatiske natur. Som ledemotiv har de Anders Lysne, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803. Langs smale og farlige veier treffer de på alt fra døde og levende kunstnere og forfattere til spelemenn, separatister og tobakksbønder. Et burlesk og regnvått portrett av mennesker, landskap og land i endring.
Til å være litteraturformidler på Bergen Offentlige Bibliotek, synes jeg at Erlend har vært beskjeden, han bør peise på med heftig formidling av boken sin!
Det blir litt vanskelig å skulle skrive et handlingsresymè av Vestlandet, for det er ordene, setningene, observasjonene, og de mange usannsynlige hendelsene som gjør dette til en genial roman, helt utenom det vanlige. Du vet, når noen forteller om noe morsomt som har skjedd, og reaksjonen uteblir, da rister vi bare på hodet og sier "du skulle ha vært der...." Det er litt sånn med denne boken, dette er historie og historiefortelling på sitt aller beste.
Vi blir kjent med bondeopprøret i Lærdal, og utfallet av dette. Vi er også med når Erlend og Yngve skal finne Jon Fosse, og i mange små og store "problemer" som melder seg underveis. Det de er underveis til er Lærdalsmarknaden, hvor Yngve skal delta med en kunstutstilling, med bilder som blir til på veien. De har også Anders Lysnes hodeskalle med seg, en skalle de har planer om å begrave der den hører hjemme.
Heldigvis for meg så har jeg vært i Lærdal, jeg har gått Galdane rundt og opp Vindhella, og kjørt i Gudvangtunellen, så jeg hadde mange knagger å henge handlingen på. Er du interessert i kunst og ikke minst historie, så er dette boken for deg, for her møter vi i tillegg til Anders Lysne, også Absalon Pedersson Beyer, Gjest Baardsen, Olav H. Hauge og Ludvig Eikaas.
Vestland er en historie med mye fyll og spetakkel, faktisk nesten bare fyll og spetakkel, presentert som roadmovie, i beste "feel-good" stil. Skulle gjerne vært en flue på veggen baki Camryen til Erlend og Yngve, selv om snøstorm, regn, flom, ras og brann ikke akkurat står på ønskelisten min.
Forlaget om handlingen:
En billedkunster og en poet trosser uvær, ras og stengte tunneler på en fuktig odyssé gjennom Vestlandets dramatiske natur. Som ledemotiv har de Anders Lysne, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803. Langs smale og farlige veier treffer de på alt fra døde og levende kunstnere og forfattere til spelemenn, separatister og tobakksbønder. Et burlesk og regnvått portrett av mennesker, landskap og land i endring.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 190
Kilde: Kindle
Til å være litteraturformidler på Bergen Offentlige Bibliotek, synes jeg at Erlend har vært beskjeden, han bør peise på med heftig formidling av boken sin!
Det blir litt vanskelig å skulle skrive et handlingsresymè av Vestlandet, for det er ordene, setningene, observasjonene, og de mange usannsynlige hendelsene som gjør dette til en genial roman, helt utenom det vanlige. Du vet, når noen forteller om noe morsomt som har skjedd, og reaksjonen uteblir, da rister vi bare på hodet og sier "du skulle ha vært der...." Det er litt sånn med denne boken, dette er historie og historiefortelling på sitt aller beste.
Vi blir kjent med bondeopprøret i Lærdal, og utfallet av dette. Vi er også med når Erlend og Yngve skal finne Jon Fosse, og i mange små og store "problemer" som melder seg underveis. Det de er underveis til er Lærdalsmarknaden, hvor Yngve skal delta med en kunstutstilling, med bilder som blir til på veien. De har også Anders Lysnes hodeskalle med seg, en skalle de har planer om å begrave der den hører hjemme.
Heldigvis for meg så har jeg vært i Lærdal, jeg har gått Galdane rundt og opp Vindhella, og kjørt i Gudvangtunellen, så jeg hadde mange knagger å henge handlingen på. Er du interessert i kunst og ikke minst historie, så er dette boken for deg, for her møter vi i tillegg til Anders Lysne, også Absalon Pedersson Beyer, Gjest Baardsen, Olav H. Hauge og Ludvig Eikaas.
Vestland er en historie med mye fyll og spetakkel, faktisk nesten bare fyll og spetakkel, presentert som roadmovie, i beste "feel-good" stil. Skulle gjerne vært en flue på veggen baki Camryen til Erlend og Yngve, selv om snøstorm, regn, flom, ras og brann ikke akkurat står på ønskelisten min.
søndag 22. juli 2018
Berge av Jan Kjærstad
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese Berge, til tross for at tilstrekkelig mange bokbloggere mener den har fortjent Bokbloggerprisen. Boken havnet på kortlisten, men det var tilgangen på Fabel som gjorde at jeg bestemte meg for å lese den allikevel. De tre innleserne gjorde en formidabel jobb, det var ryddig og greit å ha tre forskjellige, når romanen er delt inn på denne måten
Forlaget om boken:
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Det var romanens likhet med 22 juli tragedien som opprinnelig fikk meg til å styre unna, men til andre som har de samme følelsene som meg, så kan jeg berolige dere med at dette er helt innafor.
Tematikken sirkler rundt hvordan vi reagerer på noe som kan anses som angrep på den norske folkesjela og hva terror egentlig gjør med menneskesinnet. Historien er tredelt, og først blir vi kjent med den litt utbrendte journalisten Ine Wang. Vi ser den første tiden etter drapene med hennes jounalistøyne, hun er ute etter en god historie som kan redde henne opp av bakevja hun føler hun befinner seg i.
For å finne en ny vri, vil hun intervjue Nicolai Berge, en ekskjæreste av avdøde Gry Storefjell. Han, en avdanket ungdomspolitiker og heller mislykket forfatter, sier seg villig til å la seg portretere. Denne delen slutter med en uventet vending, som gjorde handlingen lett å huske til senere.
Jan Kjærstad er en kløpper med karakterene sine, jeg blir skikkelig frustrert over Ine Wang, med sine nykker og særegne personlighet, samtidig som jeg forelsket meg i tingrettsdommer Peter Malm. Han er anglofil til tusen, en soignert herremann som promenerer i Oslos gater med spaserstokk og panamahatt. I den andre delen blir vi kjent med ham, som får svettebyger av tanken på at han blir utpekt til å være dommer i terrorsaken.
Den siste fortellerstemmen vi møter er Nicolai Berge selv. Romanen er lagt opp kronologisk, hva som har foregått frem mot fengsling og i året som må ha gått frem mot rettssaken får vi ikke høre noe om. Det er ikke en krim dette her, og fokus er milevis fra "hvem er ugjerningsmannen?" Mot slutten av romanen møter vi en forvirret mann, hvis tanker stort sett dreier seg om å samle ideer til en novellesamling (eller ti). Historien hans gir leseren en enkel forklaring på hvordan det gikk til at han havnet som anklaget i terrorsaken, men med tanke på hvor overfladisk mange detaljer behandles, måtte jeg sette meg ned å pønske ut, hva budskapet egentlig er her.
Med fare for å røpe essensen av slutten på boken, lar jeg detaljene ligge, men kan røpe så pass at jeg ikke likte den siste delen, ei heller slutten. Her mangler den underfundige humoren og viddet som preget de to første delene, og siden forløsningen jeg ventet på uteble, var det også lett å glemme de skarpe observasjonene som preget første del av boken.
Forlaget om boken:
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Det var romanens likhet med 22 juli tragedien som opprinnelig fikk meg til å styre unna, men til andre som har de samme følelsene som meg, så kan jeg berolige dere med at dette er helt innafor.
Tematikken sirkler rundt hvordan vi reagerer på noe som kan anses som angrep på den norske folkesjela og hva terror egentlig gjør med menneskesinnet. Historien er tredelt, og først blir vi kjent med den litt utbrendte journalisten Ine Wang. Vi ser den første tiden etter drapene med hennes jounalistøyne, hun er ute etter en god historie som kan redde henne opp av bakevja hun føler hun befinner seg i.
For å finne en ny vri, vil hun intervjue Nicolai Berge, en ekskjæreste av avdøde Gry Storefjell. Han, en avdanket ungdomspolitiker og heller mislykket forfatter, sier seg villig til å la seg portretere. Denne delen slutter med en uventet vending, som gjorde handlingen lett å huske til senere.
Jan Kjærstad er en kløpper med karakterene sine, jeg blir skikkelig frustrert over Ine Wang, med sine nykker og særegne personlighet, samtidig som jeg forelsket meg i tingrettsdommer Peter Malm. Han er anglofil til tusen, en soignert herremann som promenerer i Oslos gater med spaserstokk og panamahatt. I den andre delen blir vi kjent med ham, som får svettebyger av tanken på at han blir utpekt til å være dommer i terrorsaken.
Den siste fortellerstemmen vi møter er Nicolai Berge selv. Romanen er lagt opp kronologisk, hva som har foregått frem mot fengsling og i året som må ha gått frem mot rettssaken får vi ikke høre noe om. Det er ikke en krim dette her, og fokus er milevis fra "hvem er ugjerningsmannen?" Mot slutten av romanen møter vi en forvirret mann, hvis tanker stort sett dreier seg om å samle ideer til en novellesamling (eller ti). Historien hans gir leseren en enkel forklaring på hvordan det gikk til at han havnet som anklaget i terrorsaken, men med tanke på hvor overfladisk mange detaljer behandles, måtte jeg sette meg ned å pønske ut, hva budskapet egentlig er her.
Med fare for å røpe essensen av slutten på boken, lar jeg detaljene ligge, men kan røpe så pass at jeg ikke likte den siste delen, ei heller slutten. Her mangler den underfundige humoren og viddet som preget de to første delene, og siden forløsningen jeg ventet på uteble, var det også lett å glemme de skarpe observasjonene som preget første del av boken.
Utgitt: 2017
Spilletid: 14:46
Kilde: Fabel
lørdag 21. juli 2018
24 in 48 Readathon - lesemaraton for oss bokelskere
Dette maratonet er dårlig forberedt fra min side, siden det var Beathe og Elidas innlegg av i går kveld, som sparket meg i gang. Siden jeg er sammen med familie og venner på en heller aktiv ferie i Tyrkia, antok jeg at jeg kun ville være med i starten og heller ta en DNF etterhvert, men nå har jeg fått lest så mye i dag at jeg føler at jeg er "all in".
På min splitter nye Kindle leser jeg bok nummer to i Grønland-trilogien til Kim Leine. Rød mann/Sort mann er fengende til tusen, så jeg har nesten litt problemer med å legge ned maskineriet og lese litt i en av de to andre bøkene jeg hadde planer om å lese.
Nå skal jeg derimot ned til bassenget en tur, så da blir det lyd som gjelder (i solstolen). Jeg har kommet til tredje bok i trilogien om gutten av Jon Kalman Stefânsson, Menneskets hjerte, så da beveger jeg meg fra Grønland til Island. Heldigvis er bøkene veldig forskjellige, til tross for den tilsynelatende likheten i miljø og tidsepoke.
Har også lagt frem den eneste papirboken jeg har med til Tyrkia, Gaute Wicksanders krim Liket i Slottsparken. Denne boken hadde jeg ganske lave forventninger til, helt til Åslaug la ut en omtale av boken, som pirret nysgjerrigheten min.
Lykke til med lesingen i dag, til Ingrid Petrine, Beathe, Elida og alle dere andre som leser i dag, legg gjerne igjen et hallo, kjekt å vite hvem jeg leser med i dag ☺😎☀
Søndag kl. 07:30 Jeg har deilige dager, smetter ut av sengen, koker vann til kaffe og tusler ut på balkongen hvor det er strålende sol og 30 varmegrader. Bjørnebok la ut en omtale av boken jeg skal lese i dag, og siden han var ganske uenig med Åslaug ble jeg nysgjerrig. Hopper i det, og skal å bade kl. 10:00 så det blir to 2-timers økter på meg i dag.
Heldigvis fant vi roen i badeanlegget i dag, så det ble en ekstra leseøkt i solsteiken. Kan oppsummere sommerens lesemaraton med 12 timer lørdag og 6 timer søndag - ikke helt i mål, men absolutt "innafor" på en hektisk feriehelg.
På min splitter nye Kindle leser jeg bok nummer to i Grønland-trilogien til Kim Leine. Rød mann/Sort mann er fengende til tusen, så jeg har nesten litt problemer med å legge ned maskineriet og lese litt i en av de to andre bøkene jeg hadde planer om å lese.
Nå skal jeg derimot ned til bassenget en tur, så da blir det lyd som gjelder (i solstolen). Jeg har kommet til tredje bok i trilogien om gutten av Jon Kalman Stefânsson, Menneskets hjerte, så da beveger jeg meg fra Grønland til Island. Heldigvis er bøkene veldig forskjellige, til tross for den tilsynelatende likheten i miljø og tidsepoke.
Veldig behagelig måte å lese på :) |
Hønemor i hagen var allerede i gang med frokosten kl. 07:00 |
Har også lagt frem den eneste papirboken jeg har med til Tyrkia, Gaute Wicksanders krim Liket i Slottsparken. Denne boken hadde jeg ganske lave forventninger til, helt til Åslaug la ut en omtale av boken, som pirret nysgjerrigheten min.
Island ved bassenget - store kontraster |
Lykke til med lesingen i dag, til Ingrid Petrine, Beathe, Elida og alle dere andre som leser i dag, legg gjerne igjen et hallo, kjekt å vite hvem jeg leser med i dag ☺😎☀
Søndag kl. 07:30 Jeg har deilige dager, smetter ut av sengen, koker vann til kaffe og tusler ut på balkongen hvor det er strålende sol og 30 varmegrader. Bjørnebok la ut en omtale av boken jeg skal lese i dag, og siden han var ganske uenig med Åslaug ble jeg nysgjerrig. Hopper i det, og skal å bade kl. 10:00 så det blir to 2-timers økter på meg i dag.
Heldigvis fant vi roen i badeanlegget i dag, så det ble en ekstra leseøkt i solsteiken. Kan oppsummere sommerens lesemaraton med 12 timer lørdag og 6 timer søndag - ikke helt i mål, men absolutt "innafor" på en hektisk feriehelg.
torsdag 19. juli 2018
Der ingen finn oss av Mathias Nyhagen Asplund
Mathias Nyhagen Asplund debuterer i sommer med Der ingen finn oss. Boken er skrevet med tanke på barn i alderen 9-12 år, og jeg var derfor spent på hvordan jeg som voksen dame ville lese den. Dette ble også min debutbok, min debut som Kindle-leser, for boken og lesebrettet mitt kom samtidig, bare to dager før jeg skulle reise på årets sommerferie.
Forlaget om boken:
Bli med på ei reise inn i fantasien! Til ein stad der ingen finn oss ...
Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!
Det er ei stilfaren og tenksam, men også fantasifull og fabulerande bok, som grip tak i lesaren og ikkje slepp taket. Mathias Nyhagen Asplund har eit særeige språk og ein levande fantasi som overtyder alle som les boka om at fantasi er viktig. Viktigare enn å følgje reglar og å gjere ting «rett».
Tips nummer en, ikke heng deg opp i målgruppen, for dette er litteratur for deg som kan tåle å strekke fantasien litt, og setter pris på en handling som har kraft til å forandre noe i deg. Tips nummer to er til deg som vegrer deg for nynorsk, glem det! to sider og du merker ikke at det ikke er bokmål du leser.
Romanen er delt inn i kapitler hvor hvert tar for seg en fantasireise som de to barna foretar. Reisene kommer i stand på forskjellige måter, noe som gjør at romanen føles variert. De besøker et spøkelseshus, en underjordisk verden hvor de må hjelpe en tusse med å få tak i solen, og senere er vi i et litt dystopisk samfunn hvor barna må rømme fra de som bærer en sykdom.
Detaljer rundt guttens sykdom og jentas angst mot skole og familie, dveles det ikke ved. Når gutten er så syk at han er sengeliggende i mange dager, sniker jenta seg inn til henne og forteller en levende historie om når hun rømmer og slutter seg til et sirkus. Historien er fin, men det såre som ligger bak, hennes årsak til å ville rømme, blir ikke belyst.
Når gutten blir innlagt på sykehus er det hans tur til å fortelle historie. Han tar de andre syke barna med seg ned på gulvet, og for å døyve deres kjedsomhet forteller han.
Båten er borte. Havet er stort.
Om eg sym, sym eg opp eller ned? Kva er nede i djupet? Kor blir eg av? Der det tunge mørkeret pressar på.
Stille i rommet. Han sluttar å fortelje.
Alle held fram historien for seg sjølve. Ungane ser sin eigen båt, med sine eigne foreldre. Dei ser seg sølv symje, redde foreldra, eller seg sjølve.
Maathias Nyhagen Asplund skriver drivende godt, språket er behersket og bærer med seg en porsjon sårbarhet. Han berører meg dypt med skildringene sine, og selv om rammefortellingen er spenning for barn, så huser teksten noe hudløst som gjør sterkt inntrykk på meg.
Der ingen finn oss er en hyllest til den nær sagt glemte kunsten, å fortelle historier. Samtidig er det en skildring av hvordan det kan oppleves for et lite barn å være syk, å bli plaget eller å ha en venn som er syk. Det er nydelig fortalt, og selv om slutten var fylt av håp, trillet det noen varme tårer.
Forlaget om boken:
Bli med på ei reise inn i fantasien! Til ein stad der ingen finn oss ...
Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!
Det er ei stilfaren og tenksam, men også fantasifull og fabulerande bok, som grip tak i lesaren og ikkje slepp taket. Mathias Nyhagen Asplund har eit særeige språk og ein levande fantasi som overtyder alle som les boka om at fantasi er viktig. Viktigare enn å følgje reglar og å gjere ting «rett».
Tips nummer en, ikke heng deg opp i målgruppen, for dette er litteratur for deg som kan tåle å strekke fantasien litt, og setter pris på en handling som har kraft til å forandre noe i deg. Tips nummer to er til deg som vegrer deg for nynorsk, glem det! to sider og du merker ikke at det ikke er bokmål du leser.
Romanen er delt inn i kapitler hvor hvert tar for seg en fantasireise som de to barna foretar. Reisene kommer i stand på forskjellige måter, noe som gjør at romanen føles variert. De besøker et spøkelseshus, en underjordisk verden hvor de må hjelpe en tusse med å få tak i solen, og senere er vi i et litt dystopisk samfunn hvor barna må rømme fra de som bærer en sykdom.
Detaljer rundt guttens sykdom og jentas angst mot skole og familie, dveles det ikke ved. Når gutten er så syk at han er sengeliggende i mange dager, sniker jenta seg inn til henne og forteller en levende historie om når hun rømmer og slutter seg til et sirkus. Historien er fin, men det såre som ligger bak, hennes årsak til å ville rømme, blir ikke belyst.
Når gutten blir innlagt på sykehus er det hans tur til å fortelle historie. Han tar de andre syke barna med seg ned på gulvet, og for å døyve deres kjedsomhet forteller han.
Båten er borte. Havet er stort.
Om eg sym, sym eg opp eller ned? Kva er nede i djupet? Kor blir eg av? Der det tunge mørkeret pressar på.
Stille i rommet. Han sluttar å fortelje.
Alle held fram historien for seg sjølve. Ungane ser sin eigen båt, med sine eigne foreldre. Dei ser seg sølv symje, redde foreldra, eller seg sjølve.
Maathias Nyhagen Asplund skriver drivende godt, språket er behersket og bærer med seg en porsjon sårbarhet. Han berører meg dypt med skildringene sine, og selv om rammefortellingen er spenning for barn, så huser teksten noe hudløst som gjør sterkt inntrykk på meg.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 128
Alder: 9-12
Kilde: Leseeks
onsdag 18. juli 2018
Pappas gutt av Emelie Schepp
Pappas gutt er den fjerde boken i Schepps serie om den litt skakkjørte statsadvokaten Jana Berzelius. Jeg har lest de tre andre, og så med spenning frem til å høre bok nummer fire.
Forlaget om boken:
En varm sommerkveld ringer en seks år gammel gutt til faren sin. Skrekkslagen forteller han at noen har tatt seg inn i huset. Det er det siste faren hører fra gutten, før han sporløst forsvinner. Statsadvokat Jana Berzelius leder etterforskningen sammen med førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. Hva har skjedd med gutten?
Etter hvert som de sirkler seg inn mot sannheten, blir utredningen mer personlig for Jana. Hun innser at guttens liv er i fare og at det haster med å finne ham.
Emelie Schepp innfrir igjen! Til tross for høye forventninger til denne boken, lot jeg meg begeistre av både plottet og spenningskurven.
Tidligere har Jana og Mia vært skikkelig i strupen på hverandre, dette er noe tonet ned, samtidig som Jana Berzelius har blitt litt mer menneskelig. Nå ber hun om hjelp, hun har varme følelser for kollegaen Per, som ikke har gitt opp håpet på å få et romantisk forhold til Jana. Kanskje det funker for fortsettelsen? jeg lot meg fascinere av karakteren Jana slik vi ble kjent med henne i de første bøkene, og håper ikke hun blir mer rund i kantene og "normal" nå.
I denne historien møter vi udugelige fengselsbetjenter, og en skurk som greier å utrette kriminelle handlinger, til tross for at han sitter på isolat. Vi møter igjen den hensynsløse Danilo Peña, som er den eneste som har noe på Jana og som hun er nødt til å kontrollere, for å holde sin fortid skjult.
Pappas gutt er en velskrevet krim med mye action. Språk og skriveteknikk er perfekt for sjangeren, og plottet gjør at det sitter langt inne å slå av lydboken, som er glimrende lest av Anne Ryg.
De andre bøkene i serien:
Merket for livet
Hvite spor
Skult agenda
Forlaget om boken:
En varm sommerkveld ringer en seks år gammel gutt til faren sin. Skrekkslagen forteller han at noen har tatt seg inn i huset. Det er det siste faren hører fra gutten, før han sporløst forsvinner. Statsadvokat Jana Berzelius leder etterforskningen sammen med førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. Hva har skjedd med gutten?
Etter hvert som de sirkler seg inn mot sannheten, blir utredningen mer personlig for Jana. Hun innser at guttens liv er i fare og at det haster med å finne ham.
Emelie Schepp innfrir igjen! Til tross for høye forventninger til denne boken, lot jeg meg begeistre av både plottet og spenningskurven.
Tidligere har Jana og Mia vært skikkelig i strupen på hverandre, dette er noe tonet ned, samtidig som Jana Berzelius har blitt litt mer menneskelig. Nå ber hun om hjelp, hun har varme følelser for kollegaen Per, som ikke har gitt opp håpet på å få et romantisk forhold til Jana. Kanskje det funker for fortsettelsen? jeg lot meg fascinere av karakteren Jana slik vi ble kjent med henne i de første bøkene, og håper ikke hun blir mer rund i kantene og "normal" nå.
I denne historien møter vi udugelige fengselsbetjenter, og en skurk som greier å utrette kriminelle handlinger, til tross for at han sitter på isolat. Vi møter igjen den hensynsløse Danilo Peña, som er den eneste som har noe på Jana og som hun er nødt til å kontrollere, for å holde sin fortid skjult.
Pappas gutt er en velskrevet krim med mye action. Språk og skriveteknikk er perfekt for sjangeren, og plottet gjør at det sitter langt inne å slå av lydboken, som er glimrende lest av Anne Ryg.
De andre bøkene i serien:
Merket for livet
Hvite spor
Skult agenda
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: 10:32
Kilde: Lytteeksemplar
mandag 16. juli 2018
Irène av Pierre Lemaitre - andre bok i Verhoeventrilogien
Det har allerede gått tre år siden jeg lyttet til Håkon Ramstads innlesing av den første boken i trilogien om Camille Verhoeven. Alex heter denne, den fenget, men allikevel har jeg glemt å følge opp serien. Helt til nå, når jeg har blitt oppmerksom på at appen Fabel tilbyr "ikke-nyheter" fra Lydbokforlaget. Min første bok ut ble Irène, og det er ikke tvil om at jeg skal fullføre trilogien med Camille, om ikke lenge.
Forlaget om boken:
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys.
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.
Pierre Lemaitres måte å skrive på er på samme tid, forutsigbart og også ikke. Med fare for å røpe spennende vendinger i historien vil jeg ikke gå nærmere inn på dette, men kan røpe at jeg fattet mistanke til enkelte detaljer lenge før de ble avslørt.
Styrken i denne krimserien er karakteroppbyggingen, denne forfatteren har en helt egen evne til å bygge karakterer, og få leseren til å bli godt kjent persongalleriet. Han har også en fin balanse mellom action og personlig dramatikk, noe som er med på å drive handlingen fremover uten dødpunkter.
Dette er en historie med fokus på etterforskning. Handlingen holdes innenfor rammefortellingen, med bare få, korte unntak for å bli kjent med ofre eller ugjerningsmannen. For å få frem dialogen med morderen benytter forfatteren seg av noen lure knep, som var med på å holde tempo oppe.
Er du en sart sjel vil du nok få bakoversveis av de kvalmende skildringene i starten av boken, men om det er en trøst så er det ikke like ekkelt gjennom hele boken.
Irène er i mine øyne en gedigen hylles til krimsjangeren, for handlingen er spunnet rundt kjente og kjære krimforfattere. Selv ble jeg minnet på at jeg skulle lese noe av den svenske duoen Sjöwall og Wahlöö, som Gunnar Staalesen holder frem som sine forbilder. Det hadde vært gøy å lese Roseanna, som er en av flere kriminalhistorier, med en viktig rolle i Irène, men er den utgitt på norsk?
Nå er jeg spent på hvordan det går med Camille Verhoeven etter Irène, og siden siste bok i trilogien heter Camille, regner jeg med mye av handlingen fokuserer på nettopp dette.
Forlaget om boken:
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys.
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.
Pierre Lemaitres måte å skrive på er på samme tid, forutsigbart og også ikke. Med fare for å røpe spennende vendinger i historien vil jeg ikke gå nærmere inn på dette, men kan røpe at jeg fattet mistanke til enkelte detaljer lenge før de ble avslørt.
Styrken i denne krimserien er karakteroppbyggingen, denne forfatteren har en helt egen evne til å bygge karakterer, og få leseren til å bli godt kjent persongalleriet. Han har også en fin balanse mellom action og personlig dramatikk, noe som er med på å drive handlingen fremover uten dødpunkter.
Dette er en historie med fokus på etterforskning. Handlingen holdes innenfor rammefortellingen, med bare få, korte unntak for å bli kjent med ofre eller ugjerningsmannen. For å få frem dialogen med morderen benytter forfatteren seg av noen lure knep, som var med på å holde tempo oppe.
Er du en sart sjel vil du nok få bakoversveis av de kvalmende skildringene i starten av boken, men om det er en trøst så er det ikke like ekkelt gjennom hele boken.
Irène er i mine øyne en gedigen hylles til krimsjangeren, for handlingen er spunnet rundt kjente og kjære krimforfattere. Selv ble jeg minnet på at jeg skulle lese noe av den svenske duoen Sjöwall og Wahlöö, som Gunnar Staalesen holder frem som sine forbilder. Det hadde vært gøy å lese Roseanna, som er en av flere kriminalhistorier, med en viktig rolle i Irène, men er den utgitt på norsk?
Nå er jeg spent på hvordan det går med Camille Verhoeven etter Irène, og siden siste bok i trilogien heter Camille, regner jeg med mye av handlingen fokuserer på nettopp dette.
Utgitt: 2016
Spilletid: 12:21
Kilde: FABEL
søndag 15. juli 2018
De udødelige av Chloe Benjamin
Det er alltid spennende å skulle lese en New York bestselger, og med handling både i Los Angeles, New York, Las Vegas og San Francisco ble dette en fin skildring av USA de foregående femti årene.
Forlaget om boken:
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 377
Kilde: Leseeks
Spådommen barna får påvirker de fem neste tiårene i livene deres, og i denne romanen følger vi barna videre inn i voksen alder. Historien er delt i fire, så vi får skildret livet ut i fra hver enkelts personlige opplevelse.
Hvis du vet når du skal dø, hvordan vil du da leve livet ditt? Det er dette spørsmålet som granskes i denne romanen, blir vi det vi tror på, er det våre valg som styrer oss, eller er skjebnen bestemt allerede før vi blir født?
Når barnas far dør er det Simon som skal overta skredderbutikken. Han drømmer om noe helt annet for seg selv, og rømmer til San Francisco når han er 16 år gammel. Det er et heftig liv som skildres fra denne byen på 80-tallet, Simon lever ut sine homofile tilbøyeligheter etter alle kunstens regler. Aktivitetene blir så detaljert beskrevet at jeg etter åtti sider begynte å leke med tanken på å legge vekk boken. Heldigvis flippet jeg litt bak, og så at det snart var Klaras tur å være i fokus.
Klara er besatt av grensene mellom fantasi og virkelighet, og noe av grunnen til dette er at hun var den eneste av søsknene som viste dødsdatoen som Simon hadde fått av spådamen. Hun har også funnet dokumentasjon på at bestemoren var en tryllekunstner, noe som inspirerer henne til å fortsette med det hun har begynt på.
Vi får lære mye om jødiske tradisjoner, og får en forståelse for at alle jøder ikke nødvendigvis lever etter tradisjonene. Diskusjonen, eller skal jeg si krangelen Klara har med kjæresten Raj mot slutten av hennes sekvens, er spennende lesning. Han beskylder henne for å drikke, stjele og overse deres barn, mens hun bortforklarer det med "har du en anelse om hva som skjedde med mitt land?".
Den ene søskens historie følger den andre, og vi nærmer oss vår tid. Daniels historie begynner der Klaras slutter og vi har kommet til 1991. Han er mye mer tradisjonell enn de to yngre søsknene sine, søker trygghet som militærlege og feirer sin forlovelse med Mira. Hun studerer jødisk kunsthistorie, og oppsporer kunst som er stjålet av nazistene. Spådamen i barndommen sådde et ateistisk frø i Daniels barnetro, og tanker rundt reverseringen av dette er fornøyelig lesning.
Daniel har også en interessant diskusjon med Raj, hvor han stiller spørsmål rundt Israels rolle som strategisk alliert i invasjonen av Bagdad. Jødene er en av USAs viktigste velgergrupper og ikke lenger en svak part i verdenspolitikken. Det er kloke refleksjoner som gjøres i denne historien, som favner mye dypere enn hva rammefortellingen skulle tilsi.
Varya hengir seg til vitenskapen, der hun strekker seg langt i sin forskning på levetid og udødelighet. Også hun synes å være påvirket av spådommen, og teorier rundt hvordan man skal stanse aldring, gir romanen enda en vinkling. Vi har ikke fått høre så mye om Varya før, og i denne avsluttende delen får vi tilført både litt spenning og noen uventede vendinger.
Dette er en historie om tette familiebånd i en familie hvor menneskene er veldig forskjellig. De er preget av spådommen alle sammen, men takler det forskjellig, og lever med det på ulikt vis. Vi hører om alle søsknene, om foreldrene, den døde faren og den herskesyke moren, samt den jødiske familiens historie, gjennom hele romanen.
Romanen er lagt opp på en sånn måte, at overgangene går sømløst. Her får leseren et spennende plott, tankevekkende situasjoner, litt historie og ikke minst en handling uten kjedelige sekvenser. Anbefales på det varmeste!
Forlaget om boken:
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 377
Kilde: Leseeks
Hvis du vet når du skal dø, hvordan vil du da leve livet ditt? Det er dette spørsmålet som granskes i denne romanen, blir vi det vi tror på, er det våre valg som styrer oss, eller er skjebnen bestemt allerede før vi blir født?
Når barnas far dør er det Simon som skal overta skredderbutikken. Han drømmer om noe helt annet for seg selv, og rømmer til San Francisco når han er 16 år gammel. Det er et heftig liv som skildres fra denne byen på 80-tallet, Simon lever ut sine homofile tilbøyeligheter etter alle kunstens regler. Aktivitetene blir så detaljert beskrevet at jeg etter åtti sider begynte å leke med tanken på å legge vekk boken. Heldigvis flippet jeg litt bak, og så at det snart var Klaras tur å være i fokus.
Klara er besatt av grensene mellom fantasi og virkelighet, og noe av grunnen til dette er at hun var den eneste av søsknene som viste dødsdatoen som Simon hadde fått av spådamen. Hun har også funnet dokumentasjon på at bestemoren var en tryllekunstner, noe som inspirerer henne til å fortsette med det hun har begynt på.
Vi får lære mye om jødiske tradisjoner, og får en forståelse for at alle jøder ikke nødvendigvis lever etter tradisjonene. Diskusjonen, eller skal jeg si krangelen Klara har med kjæresten Raj mot slutten av hennes sekvens, er spennende lesning. Han beskylder henne for å drikke, stjele og overse deres barn, mens hun bortforklarer det med "har du en anelse om hva som skjedde med mitt land?".
Den ene søskens historie følger den andre, og vi nærmer oss vår tid. Daniels historie begynner der Klaras slutter og vi har kommet til 1991. Han er mye mer tradisjonell enn de to yngre søsknene sine, søker trygghet som militærlege og feirer sin forlovelse med Mira. Hun studerer jødisk kunsthistorie, og oppsporer kunst som er stjålet av nazistene. Spådamen i barndommen sådde et ateistisk frø i Daniels barnetro, og tanker rundt reverseringen av dette er fornøyelig lesning.
Daniel har også en interessant diskusjon med Raj, hvor han stiller spørsmål rundt Israels rolle som strategisk alliert i invasjonen av Bagdad. Jødene er en av USAs viktigste velgergrupper og ikke lenger en svak part i verdenspolitikken. Det er kloke refleksjoner som gjøres i denne historien, som favner mye dypere enn hva rammefortellingen skulle tilsi.
Frida Kahlo - selvportrett med ape |
Dette er en historie om tette familiebånd i en familie hvor menneskene er veldig forskjellig. De er preget av spådommen alle sammen, men takler det forskjellig, og lever med det på ulikt vis. Vi hører om alle søsknene, om foreldrene, den døde faren og den herskesyke moren, samt den jødiske familiens historie, gjennom hele romanen.
Romanen er lagt opp på en sånn måte, at overgangene går sømløst. Her får leseren et spennende plott, tankevekkende situasjoner, litt historie og ikke minst en handling uten kjedelige sekvenser. Anbefales på det varmeste!
Leser du De udødelige får du vite hvorfor jeg har illustrert
med Frida Kahlos kunstverk fra 1939 ☺
fredag 13. juli 2018
Nullpunkt av Jørn Lier Horst og Thomas Enger
To etablerte forfattere har stukket hodene sammen, og skrevet krim. Jeg har lest og likt begge forfatterne i en årrekke og det de har fått til sammen holder mål, innenfor en godt utprøvd ramme av krimlitteratur.
Fra bakpå boken:
Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan. Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. Drapsmannen ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet ...
I starten av boken blir vi kjent med karakterene, og spesielt med Alexander Blix og den tidligere partneren hans, som nå er hans sjef Gard Fosse. Dynamikken disse to imellom preges av hendelsen som har satt vennskapet deres på prøve. Emma Ramm er en annen solid karakter i denne historien, hennes rolle inngir til refleksjon, og gir leseren flere etiske dilemmaer og tygge på.
Det er i det hele tatt godt oppbyggede karakterer vi møter i Nullpunkt, i tillegg kan vi nyte et finurlig plott, som ikke avslører gjerningsmannen før helt mot slutten. Her følger vi en primærhandling som er fri for digresjoner og "utenomsnakk". Her er ingen maleriske skildringer, symbolikk eller metaforer og heller ikke mye føleri, med kun få unntak dreier alt seg om ugjerningene og etterforskningen.
Det er mange detaljer som skal på plass underveis, men handlingen bygges fint opp og via uventede vendinger holdes spenningsnivået høyt. Er du på jakt etter en krim som kan holde deg fengslet til solstolen i sommer, så anbefaler jeg gjerne Nullpunkt!
Fra bakpå boken:
Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan. Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. Drapsmannen ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet ...
I starten av boken blir vi kjent med karakterene, og spesielt med Alexander Blix og den tidligere partneren hans, som nå er hans sjef Gard Fosse. Dynamikken disse to imellom preges av hendelsen som har satt vennskapet deres på prøve. Emma Ramm er en annen solid karakter i denne historien, hennes rolle inngir til refleksjon, og gir leseren flere etiske dilemmaer og tygge på.
Det er i det hele tatt godt oppbyggede karakterer vi møter i Nullpunkt, i tillegg kan vi nyte et finurlig plott, som ikke avslører gjerningsmannen før helt mot slutten. Her følger vi en primærhandling som er fri for digresjoner og "utenomsnakk". Her er ingen maleriske skildringer, symbolikk eller metaforer og heller ikke mye føleri, med kun få unntak dreier alt seg om ugjerningene og etterforskningen.
Det er mange detaljer som skal på plass underveis, men handlingen bygges fint opp og via uventede vendinger holdes spenningsnivået høyt. Er du på jakt etter en krim som kan holde deg fengslet til solstolen i sommer, så anbefaler jeg gjerne Nullpunkt!
Forlag: Capitana
Utgitt: 2018
Sider: 431
Kilde: Leseeksemplar
onsdag 11. juli 2018
Det tause hjørnet av Dean Koontz
Kanskje er dette mitt første møte med Dean Koontz, jeg har i alle fall ikke blogget om noen av hans bøker før. Han har gitt ut mange bøker, også under pseudonym, siden debuten i 1972, og de fleste er oversatt til norsk.
Fra forlagets beskrivelse av boken:
Et grøss av et selvmordsbrev er skrevet av en mann som hadde alt å leve for. FBI-agent Jane Hawk er sikker på at ektemannen ikke tok sitt eget liv, og bestemmer seg for å jage sannheten - uansett hva hun måtte finne.
I jakten møter Jane Hawk mektige personer som beskytter en hemmelighet så viktig - og så grusom - at de vil utrydde alle som prøver å avsløre den. Men makt og ondskap møter sin overkvinne. Hun er like smart som de er hjerteløse, like nådeløs som de er hensynsløse. Hun er Jane Hawk - en kvinnelig Jason Bourne.
Jeg behøver virkelig å være død! - sånn starter denne thrilleren, med selvmordsbrevet til hovedpersonens ektemann. Dette er en thriller som driver leseren fra skanse til skanse.
Da jeg leste om forfatteren kom jeg over en ni punkts plottformel som etter sigende skal beskrive alle bøkene til Dean Koontz. Jeg vil påstå at jeg ikke kjente meg igjen i noen av punktene, da jeg leste denne boken. Med tanke på at han er en gammel traver med uhorvelig mange bøker bak seg, vil jeg karakterisere Det tause hjørnet som fresh og fremtidsrettet.
Handlingen driver seg selv fremover i høyt tempo, delvis styrt av at vi følger både Jane og hennes sjef Nathan Silverman. Karakterene er gode, vi skjønner hva som driver dem, og deres beveggrunner er tydelige og forståelige. Språket er godt, selv om det ikke akkurat taler til den poetiske delen av hjernestammen.
Dette er en thriller hvor handlingen bygger på ekle fremtidsscenarioer, noe som bringer et moderne preg over handlingen. Når en legger til action på høyt plan, så sier det seg selv at dette er en spenningsroman som driver seg selv fremover. Her bugner det ikke av symbolikk og metaforer, men en underholdende primærhandling uten verbale unoter.
Fra forlagets beskrivelse av boken:
Et grøss av et selvmordsbrev er skrevet av en mann som hadde alt å leve for. FBI-agent Jane Hawk er sikker på at ektemannen ikke tok sitt eget liv, og bestemmer seg for å jage sannheten - uansett hva hun måtte finne.
I jakten møter Jane Hawk mektige personer som beskytter en hemmelighet så viktig - og så grusom - at de vil utrydde alle som prøver å avsløre den. Men makt og ondskap møter sin overkvinne. Hun er like smart som de er hjerteløse, like nådeløs som de er hensynsløse. Hun er Jane Hawk - en kvinnelig Jason Bourne.
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2018
Sider: 522
Kilde: Leseeks
Jeg behøver virkelig å være død! - sånn starter denne thrilleren, med selvmordsbrevet til hovedpersonens ektemann. Dette er en thriller som driver leseren fra skanse til skanse.
Da jeg leste om forfatteren kom jeg over en ni punkts plottformel som etter sigende skal beskrive alle bøkene til Dean Koontz. Jeg vil påstå at jeg ikke kjente meg igjen i noen av punktene, da jeg leste denne boken. Med tanke på at han er en gammel traver med uhorvelig mange bøker bak seg, vil jeg karakterisere Det tause hjørnet som fresh og fremtidsrettet.
Handlingen driver seg selv fremover i høyt tempo, delvis styrt av at vi følger både Jane og hennes sjef Nathan Silverman. Karakterene er gode, vi skjønner hva som driver dem, og deres beveggrunner er tydelige og forståelige. Språket er godt, selv om det ikke akkurat taler til den poetiske delen av hjernestammen.
Dette er en thriller hvor handlingen bygger på ekle fremtidsscenarioer, noe som bringer et moderne preg over handlingen. Når en legger til action på høyt plan, så sier det seg selv at dette er en spenningsroman som driver seg selv fremover. Her bugner det ikke av symbolikk og metaforer, men en underholdende primærhandling uten verbale unoter.
Er du på jakt etter en lettlest thriller til late sommerdager,
så kan dette være boken for deg!
mandag 9. juli 2018
Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven
Ruth Lillegraven er den forfatteren som har fått meg til å knekke "diktkoden". Med sine vakre diktsamlinger SIGD, URD og Manillahallen ga hun meg smaken på dikt. Jeg har også lest hennes debutroman Mellom oss og hennes barnebokserie om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er ble kåret til årets vakreste skjønnlitterære bok for barn og ungdom i fjor, og året før ble den nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen i samme klasse, og nå endelig har jeg lest den.
Forlaget om boken:
Gjennom 39 dikt skildrar Eg er eg er eg er korleis det er å vere ung og levande. Dikta og kjenslene svingar frå vår til sommar til haust og vinter, og lesaren får vere med på den berg- og dalbanen livet kan vere når ein er ung.
Tidlegare Brageprisvinnar Ruth Lillegraven, viser med Eg er eg er eg er at ho verkeleg er ein forfattar som også unge lesarar vil få stor glede av, og vart igjen nominert til Brageprisen for denne boka! Samlinga er illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2016
Sider: 55
Kilde: Biblioteket
Det var en gedigen tilfeldighet som fikk meg til å lete frem denne boken. En lørdag i juli gikk jeg på en konsert i Domkirken i Bergen hvor Los Angeles Children`s Chorus skulle ha konsert. Forventningene var lave, "et barnekor liksom?" men gjett om jeg fikk hakeslepp da de begynte å synge. Dette var tenåringer som garantert har sunget i kor siden de kunne stave, for woao og dobbelt woao for noen stemmer.
Noe av det de fremførte var America fra West Side Story, Blue Skies av Irving Berlin og våren av Grieg. De sang til og med på norsk, opus 61 nordisk sang nummer 3 Kulok, og fikk det riktig så fint til.
Nok om det, grunnen til at jeg skriver om denne konserten når jeg skal omtale Ruth Lillegravens bok, er at en av sangene de fremførte var denne boken!
I am I am I am hadde norsk premiere 7 juli 2018, med musikk av Therese Ulvo og tekst av Ruth Lillegraven, som var oversatt av Kristine Hovda. Stykket var vakkert fremført, meeeeget spesielt og litt modernistisk av seg, men utrolig fint. Jeg ble veldig nysgjerrig på teksten, og derfor "måtte" jeg lese Eg er eg er eg er.
Med en kopp glovarm kaffe og huset for meg selv satte jeg meg ned med boken. Jeg leste sakte setning for setning, pustet i magen og lot teksten synke inn. Grunnen til at jeg sier dette, er at dette ikke er min normale måte å lese på.
Eg er eg er eg er er nydelig! Den handler om livet og døden, om naturens gang gjennom årstider og om menneskenes livssyklus og følelsesliv. Nye tanker og følelser blir født og ytre påvirkninger får endringer til å skje.
Dette er en diktsamling med mye livskraft og gode fremtidsutsikter. Det er skjønt å lese om det bitte lille frøet som ikke tar inn verdensrommet, men nøyer seg med det lille. Vi hører om mor og fars morgenmas, og vi får verdens beste medisin for masete stemmer inni hodet:
stemmene inni meg
masar verre enn
mamma og
pappa
hei hei, seier ei
nei nei, seier ei
ver glad, ver trist
ver snill, ver vill
ver god, ver slem
spring, stans!
så mykje som kan
gå gale, seier dei
ritsj ratsj rutsj, masar dei
til eg klatrar opp i eit tre
set med og ser utover
då blir dei stille
Av de 39 diktene som diktsamlingen består av har Ulvo, Hovda og Lillegraven bearbeidet 5 stykker for kor. De som ble så vakkert fremført av "barna" fra Los Angeles var: Eg er eg er eg er, Vårvill, Hjartet mitt, Kvil no, hjarte og Mi vogge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husket tilbake til nøyaktige deler av fremførelsen deres da jeg leste diktsamlingen, men hadde jeg lest først og lyttet etterpå, er jeg sikker på at jeg ville gjenkjent mye.
Eg er eg er eg er er Ruth Lillegravens første diktsamling for barn, og jeg håper inderlig at alle de positive tilbakemeldingene hun har fått har vært med på å gi henne lysten til å skrive en til.
Forlaget om boken:
Gjennom 39 dikt skildrar Eg er eg er eg er korleis det er å vere ung og levande. Dikta og kjenslene svingar frå vår til sommar til haust og vinter, og lesaren får vere med på den berg- og dalbanen livet kan vere når ein er ung.
Tidlegare Brageprisvinnar Ruth Lillegraven, viser med Eg er eg er eg er at ho verkeleg er ein forfattar som også unge lesarar vil få stor glede av, og vart igjen nominert til Brageprisen for denne boka! Samlinga er illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2016
Sider: 55
Kilde: Biblioteket
Det var en gedigen tilfeldighet som fikk meg til å lete frem denne boken. En lørdag i juli gikk jeg på en konsert i Domkirken i Bergen hvor Los Angeles Children`s Chorus skulle ha konsert. Forventningene var lave, "et barnekor liksom?" men gjett om jeg fikk hakeslepp da de begynte å synge. Dette var tenåringer som garantert har sunget i kor siden de kunne stave, for woao og dobbelt woao for noen stemmer.
Noe av det de fremførte var America fra West Side Story, Blue Skies av Irving Berlin og våren av Grieg. De sang til og med på norsk, opus 61 nordisk sang nummer 3 Kulok, og fikk det riktig så fint til.
Nok om det, grunnen til at jeg skriver om denne konserten når jeg skal omtale Ruth Lillegravens bok, er at en av sangene de fremførte var denne boken!
I am I am I am hadde norsk premiere 7 juli 2018, med musikk av Therese Ulvo og tekst av Ruth Lillegraven, som var oversatt av Kristine Hovda. Stykket var vakkert fremført, meeeeget spesielt og litt modernistisk av seg, men utrolig fint. Jeg ble veldig nysgjerrig på teksten, og derfor "måtte" jeg lese Eg er eg er eg er.
Med en kopp glovarm kaffe og huset for meg selv satte jeg meg ned med boken. Jeg leste sakte setning for setning, pustet i magen og lot teksten synke inn. Grunnen til at jeg sier dette, er at dette ikke er min normale måte å lese på.
Eg er eg er eg er er nydelig! Den handler om livet og døden, om naturens gang gjennom årstider og om menneskenes livssyklus og følelsesliv. Nye tanker og følelser blir født og ytre påvirkninger får endringer til å skje.
Dette er en diktsamling med mye livskraft og gode fremtidsutsikter. Det er skjønt å lese om det bitte lille frøet som ikke tar inn verdensrommet, men nøyer seg med det lille. Vi hører om mor og fars morgenmas, og vi får verdens beste medisin for masete stemmer inni hodet:
stemmene inni meg
masar verre enn
mamma og
pappa
hei hei, seier ei
nei nei, seier ei
ver glad, ver trist
ver snill, ver vill
ver god, ver slem
spring, stans!
så mykje som kan
gå gale, seier dei
ritsj ratsj rutsj, masar dei
til eg klatrar opp i eit tre
set med og ser utover
då blir dei stille
Av de 39 diktene som diktsamlingen består av har Ulvo, Hovda og Lillegraven bearbeidet 5 stykker for kor. De som ble så vakkert fremført av "barna" fra Los Angeles var: Eg er eg er eg er, Vårvill, Hjartet mitt, Kvil no, hjarte og Mi vogge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husket tilbake til nøyaktige deler av fremførelsen deres da jeg leste diktsamlingen, men hadde jeg lest først og lyttet etterpå, er jeg sikker på at jeg ville gjenkjent mye.
Eg er eg er eg er er Ruth Lillegravens første diktsamling for barn, og jeg håper inderlig at alle de positive tilbakemeldingene hun har fått har vært med på å gi henne lysten til å skrive en til.
Sjekk ut denne gjengen som satte Domkirken i Bergen på hodet på lørdag! |
søndag 8. juli 2018
Englenes sorg av Jòn Kalman Stefànsson
Englenes sorg er andre del av Stefànssons trilogi om gutten. Første del heter Himmelriket og helvete og var så vakker, at jeg durte straks videre med fortsettelsen.
Forlaget om handlingen:
Tiden er iblant et jævlig udyr. Den gir oss alt, for så bare å ta det fra oss igjen. Slik tenker Gutten. Han går rundt i den lille fiskerlandsbyen ved havet, det har gått tre uker siden den beste vennen hans døde, men allerede er han i ferd med å glemme. Nå har Jens postmann kommet til Plassen. Han skal ut å vandre, og Gutten skal være med. Eneboere, ulykker og gjengangere venter dem. Det er i slutten av april, men snøen faller likevel, den visker ut alle skiller, mellom hav og himmel, nord og sør.
Vi befinner oss altså på stedet Plassen, hvor vi forlot Gutten for tre uker siden. Sorgen sitter i, men selvmordsambisjonene har forlatt ham. Gutten er en tenker og en drømmer, men han har innsett at diktning og salt fisk er motsetninger, for ingen kan spise drømmene sine.
I små anekdoter i løpet av romanen blir vi kjent med historiene til flere av karakterene. Før Gutten blir med på den lange vandringen over fjellet sammen med postombærer Jens, hører vi om ham og forholdet hans til Salvør, som gjør tjeneste på en gård noen mil fra Plassen. Hennes historie er sterk, og viser et rått og brutalt bilde av Island.
Utmattet og kraftløs tar de to mennene seg over fjellet. Her er det loddrette fjellsider, vind som et brøl fra helvete, og gutten sliter med selskapet som Jens utgjør, for han er ikke interessert i å konversere.
Når Gutten og Jens blir reddet fra stormen av Hjalti, får vi skildret et fattigslig liv i en liten hytte med sotete jordvegger, langt fra folk. Kona på gården er død, men ligger fremdeles på gården, fordi bonden ikke vet råd om hvordan han skal få henne i vigslet jord. Det var hennes ånd som fanget Guttens oppmerksomhet, og fikk dem frem til Hjaltis gård, og nå påtar de seg oppdraget, å frakte henne over fjellet, til vigslet jord.
På veien skal de forsere noen svimlende skråninger og vi får høre historien om den grusomme kløften og sjøen som er full av druknede. I disse historiene hører vi også om fyll og konemishandling, men det som gjør sterkes inntrykk er alle refleksjonene som går på livet selv. Gutten har skyldfølelse over å være i live, og Jens har sin helt egen måte å formidle tanker og følelser på. Det er utrolig sterkt å være komfortabel og trygg når jeg tar innover meg disse kloke refleksjonene, det setter tankene i sving det er helt sikkert.
Jeg gleder meg til Bodil Vidnes-Kopperud skal fortsette sin nydelige innlesing, for Menneskets hjerte som er siste del av trilogien, ligger klar på mobilen min.
Forlaget om handlingen:
Tiden er iblant et jævlig udyr. Den gir oss alt, for så bare å ta det fra oss igjen. Slik tenker Gutten. Han går rundt i den lille fiskerlandsbyen ved havet, det har gått tre uker siden den beste vennen hans døde, men allerede er han i ferd med å glemme. Nå har Jens postmann kommet til Plassen. Han skal ut å vandre, og Gutten skal være med. Eneboere, ulykker og gjengangere venter dem. Det er i slutten av april, men snøen faller likevel, den visker ut alle skiller, mellom hav og himmel, nord og sør.
Vi befinner oss altså på stedet Plassen, hvor vi forlot Gutten for tre uker siden. Sorgen sitter i, men selvmordsambisjonene har forlatt ham. Gutten er en tenker og en drømmer, men han har innsett at diktning og salt fisk er motsetninger, for ingen kan spise drømmene sine.
I små anekdoter i løpet av romanen blir vi kjent med historiene til flere av karakterene. Før Gutten blir med på den lange vandringen over fjellet sammen med postombærer Jens, hører vi om ham og forholdet hans til Salvør, som gjør tjeneste på en gård noen mil fra Plassen. Hennes historie er sterk, og viser et rått og brutalt bilde av Island.
Utmattet og kraftløs tar de to mennene seg over fjellet. Her er det loddrette fjellsider, vind som et brøl fra helvete, og gutten sliter med selskapet som Jens utgjør, for han er ikke interessert i å konversere.
Når Gutten og Jens blir reddet fra stormen av Hjalti, får vi skildret et fattigslig liv i en liten hytte med sotete jordvegger, langt fra folk. Kona på gården er død, men ligger fremdeles på gården, fordi bonden ikke vet råd om hvordan han skal få henne i vigslet jord. Det var hennes ånd som fanget Guttens oppmerksomhet, og fikk dem frem til Hjaltis gård, og nå påtar de seg oppdraget, å frakte henne over fjellet, til vigslet jord.
På veien skal de forsere noen svimlende skråninger og vi får høre historien om den grusomme kløften og sjøen som er full av druknede. I disse historiene hører vi også om fyll og konemishandling, men det som gjør sterkes inntrykk er alle refleksjonene som går på livet selv. Gutten har skyldfølelse over å være i live, og Jens har sin helt egen måte å formidle tanker og følelser på. Det er utrolig sterkt å være komfortabel og trygg når jeg tar innover meg disse kloke refleksjonene, det setter tankene i sving det er helt sikkert.
Jeg gleder meg til Bodil Vidnes-Kopperud skal fortsette sin nydelige innlesing, for Menneskets hjerte som er siste del av trilogien, ligger klar på mobilen min.
På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av boken!
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt på lyd: 2018
Spilletid: 10:13
Kilde: Lytteeksemplar
Abonner på:
Innlegg (Atom)