onsdag 30. september 2015

Mios blues av Kristina Ohlsson oppfølgeren til Lotus blues

I Lotus blues som jeg leste i begynnelsen av året, ble vi kjent med advokat Martin Benner. Denne nye boken Mios blues, er en videreføring av historien i forrige bok, som sluttet med en solid cliffhanger. Heldigvis har forfatteren hjulpet oss å komme inn i historien igjen, med måten hun sparker igang Mios blues på.

Fra bakpå boken:
Hva skjedde egentlig i Mios barnehage den siste dagen før han forsvant? Mot sin vilje har advokat Martin Benner blitt dratt inn i jakten på den forsvunne fireåringen. Så lenge barnet er borte, kommer ikke mafiaorganisasjonen til å la Martin være i fred. Martin er desperat og følger opp de få sporene som finnes. 

Men Mios forsvinning er ikke Martins eneste problem. Han må også bringe klarhet i hvem som prøver å legge skylden på ham for to mord han ikke har begått. Martin blir mer og mer paranoid for hver dag som går. Hvem er det som følger ham så tett på uten å være synlig selv? Jakten på sannheten stiller ham overfor et uhyggelig dilemma: Kan han redde både Mio og seg selv? Eller vil flere liv gå tapt før Martin Benner får ro?

Martin Benner er en vellykket advokat med tilknytningsproblemer. Han hater tanken på hverdager, og nekter å bli samboer med sin kollega og elskerinne Lucy. Allikevel har han tatt til seg sin 4 år gamle niese, etter at foreldrene hennes døde. Den personlige historien rundt Martin, Lucy og lille Belle er en viktig bærebjelke i handlingen, og jeg synes kjemien dem imellom er beskrevet usedvanlig godt. Vel og merke kan jeg styre meg for hans apetitt på elskerinner, og hans kyniske holdning til kvinner, men jeg lar meg sjarmere.

Det er en thriller av godt merke dette her, og pulsen er høy allerede etter få sider. Ohlsson har et godt og ganske maskulint språk, som flyter lett og passer til denne typen rask thriller. Her er masse humor også, som denne lille passasjen:

Det pep i en av mobilene mine. Jeg måtte snart skaffe meg håndveske. Telefonene fylte bukselommene på en måte som i beste fall kunne beskrives som stygg.

Mios blues er en velskrevet krim som er fri for slurvefeil og løse tråder. Den har den nødvendige troverdigheten, er tvers igjennom spennende, og vanskelig å legge fra seg. Hva mer kan en kreve av en god krim? Anbefales på det varmeste, men les for all del den første boken i serien, Lotus blues først.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 381
Kilde: Leseeksemplar


tirsdag 29. september 2015

Helle Helle og Trude Marstein besøkte hovedbiblioteket i Bergen

Helle Helle er en dansk forfatter som har gitt ut romaner, noveller og barnebøker. Hun kom i år med romanen Hvis du vil, den eneste boken jeg har lest av henne. Hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015.
Trude Marstein er en norsk forfatter, med både romaner, barnebøker og essaysamlinger på samvittigheten. Marstein er også den som har oversatt Helle sine bøker fra dansk til norsk, så disse to kjenner hverandres forfatterskap rimelig godt, noe samtalen i kveld bar preg av.

Sandra Lillebø, Helle Helle og Trude Marstein i samtale på BOF
Sandra Lillebø startet samtalen med å sammenligne bøkene og karakterene til disse to forfatterne. På denne måten ble vi som ikke kjenner dem så godt, også kjent med stilen og skrivemåten.
Helle Helles skrivestil er at hun går rett på, og forholder seg til her og nå. Romanene hennes innehar ikke lange innledninger med bakgrunnshistorier og flere tidsperspektiv. Her er ingen metaforer eller symboler, men handlingen blir lagt frem ganske så konkret. Bøkene til Helle handler mye om forskjellige måter å være i verden på og om å være alene, eller ikke være alene.

Det er Roar som er fortelleren i Hvis du vil. Han er nesten skrevet ut av historien, for han forteller hennes historie, og i samtalen i dag fikk vi vite litt om hvorfor forfatteren har bygget romanen opp på denne måten.

  - Det å tale om andre er også en måte å snakke om seg selv på.

Trude Marstein fortalte at hun skriver den første delen av bøkene sine til sist, og at hun skriver mye på tomgang før det løsner, og da går det mer eller mindre av seg selv. Det er ikke mye tilfeldig over valgene hun tar når det gjelder detaljer i romanene, og hvis hovedpersonen er en kvinne, holder hun distanse til henne for å være sikker på at leseren ikke tror hun skriver om seg selv.

  - Hendene er klokere enn hodet.

Helle Helle legger også mye ned i utarbeidelsen av karakterer og detaljer i handlingen. I kveld fikk vi vite litt om pannebåndet og joggeskoene som er en av hver farge. Hun kommer ikke fra en akademikerfamilie selv, og lar aldri karakterene sine være akademikere, fordi hun har en tanke om å gi "vanlige mennesker" en stemme. Når hun begynner på en ny roman har hun ofte den første og den siste setningen klar, for så å jobbe mye med de 20 første sidene. Det er ikke tilfeldig om teksten blir skrevet i 1. person eller 3. person, om det fortelles i nåtid eller fortid eller hvilke kjønn karakterene skal ha.

Det var veldig lærerikt å høre på disse to forfatterne snakke om tilblivelsen av bøkene sine. Jeg fant ikke helt tonen med Hvis du vil da jeg leste den, men nå skal jeg sannelig lese den en gang til. Heldige meg var på dette boktreffet sammen med Beathe, som i høst har lest alle bøkene til Helle Helle. Kan vi kalle henne en blodfan? Hun anbefalte meg et par titler, som jeg skal låne av henne ved neste korsvei, så ingen kan nekte for at jeg ble inspirert av kvelden på biblioteket.

Helle Helle og Trude Marstein i lystig samtale 


Fra vinterarkivene en roman av Merethe Lindstrøm

For to år siden leste jeg forfatterens novellesamling Arktitekt, som jeg likte veldig godt, derfor var forventningene til hennes nye roman høye. Dessverre greier jeg ikke si noe fornuftig om denne boken, så det blir en liten epistel om min leseopplevelse.

Forlaget om handlingen:
Merethe har tatt med seg familien og flyttet på landet. Her, på kontoret i huset bak jordene og veien, mellom lysende dager og netter uten søvn, skriver hun fram fortellingen om Mats, som hun lever sammen med. Det er fortellingen om en stor og altoverskyggende kjærlighet. Om hvordan det er å være så nær et menneske som ikke alltid ønsker livet. Om frykten, og om å holde seg oppe på tross av alt.

Fra vinterarkivene er en akutt og dypt personlig roman. I glassklare bilder av omgivelsene til personer som befinner seg i en slags eksistensiell nød og hjelpeløshet overfor livet, speiler forfatteren sin egen historie.



Denne romanen ble for meg en utfordring å lese. Introduksjonen til forlaget ser klart og greit ut, men jeg hadde store problemer med å skille hvem som er hvem, og forstå hvem det er som snakker og hva det er som egentlig skjer.
Jeg har nettopp lest en annen roman hvor forfatteren forteller sin egen historie på en lignende måte, og jeg må innrømme at denne skrivestilen ikke tiltaler meg i det hele tatt.

I tillegg hoppes det i tid, og vi får forskjellige synsvinkler og handlingstråder blandet sammen i samme kapittel. Handlingen er ikke kronologisk, men er bygget på små notater som er satt sammen til tilbakeblikk og små historier. Språket er springende, og både kapitler og setninger kan begynne, ut av det blå med som eller at, noe som gjør det i overkant prosaisk.
Ca. halvveis i boken må jeg legge den vekk i noen dager, men når jeg med friskt mot tar den frem igjen, for så å gå på med krum hals, føler jeg at jeg befinner meg i den samme hengemyren.

Fra vinterarkivene er en sånn type roman som en må ta inn med hjerte og sjel, mer enn å prøve å forstå med tankene, men på tross av at jeg prøvde å bruke hele meg når jeg leste ga den meg ingenting. Handlingen var rotete, en må leite godt etter fremdrift, og slutten var akkurat det, en slutt. Et punktum, og så var boken ferdig. Det Lindstrøm "røper" om seg selv er alt for privat, og for meg som har vært en fan av henne, kjenner jeg at hun har gitt oss et bilde av seg selv som jeg godt kunne tenke meg å slippe å se.

I all rettferdighets navn, her er noen flotte setninger, og enkelte ting som treffer en streng i meg. Jeg vil derfor avslutte med en fin setning:

Jeg vil skrive noe, jobbe imot det som virker forutbestemt, den viljetunge retningen til trafikken, de motløse dumpene fra containerne, får øye på en hund som løper ned gata, den bjeffer fordi den møter noen eller ser noe på den andre siden, blir borte i sin egen lyd, er på innsiden av det å være hund, er bevegelsene sine, jeg fyller ikke meg selv, jeg passer ikke, må brekkes ut av begrensningen som av en overflødig form.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2015
Sider: 223
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke noe å si på leseiveren da vi ventet på flyet hjem fra Amsterdam

søndag 27. september 2015

Fotturar i Norge - kortprosa av Gaute M. Sortland

Fotturar i Norge var en "snakkis" på bokbloggtreffet, og etter å ha lest flere spennende bloggomtaler om boken, var det ingen vei utenom.

Forlaget om boken:
Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2015
Sider: 93
Kilde: Lånt på biblioteket


Denne lille boken på knappe hundre sider inneholder et knippe fortellinger, på alt fra en halv til fire-fem sider. Tekstene handler ikke så mye om å gå på tur som tittelen kanskje hentyder, for Fotturar i Norge er ikke det det ser ut til å være. Hovedperson eller jeg-stemme er ny i hver fortelling, og Fotturar i Norge kan være en person, en hjemmelaget snaps, en klump leire, en sneglegift eller en lærer i den videregående skolen.

Først undret jeg meg, så begynte det å rykke litt i munnvikene, og etter noen få noveller begynte jeg og fryde meg over det jeg leste. Tekstene føles ikke oppkonstruert på noe vis, selv om en del av scenarioene er ganske spesielle. Hver tekst forteller sin egen historie, noen er overveldende mens andre er uventet alvorlige.

Fotturar i Norge er en bok med karakter, en som skiller seg ut med sin fremførelse. Den er skrevet i en vakkert språk, og er givende å lese. Anbefales gjerne videre, og er en klar kandidat til bokbloggprisen 2015.

Andre bokbloggere om boken: Artemisia, Moshonista og Groskro

lørdag 26. september 2015

Kledd naken av Agnes Lovise Matre - en vanvittig creepy thriller

Aller først må jeg tilkjennegi at denne boken er litt spesiell for meg. For et år siden ble jeg spurt av forfatteren om jeg ville være testleser på førsteutkastet, noe jeg sa ja til. Derfor var det med stor interesse jeg denne uken tok fatt på det ferdige produktet, vel vitende om hvor bra boken er.

Fra bakpå boken:
I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige? Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes. 

Kledd naken er en av de mest creepye historiene jeg har lest på lenge. Den kryper under huden på deg, noe som gjør den umulig å legge vekk. Ja, det er kvalmende og du bør regne med å bli eitrande forbanna når du leser, men det er ikke på grunn av ekle beskrivelser av blod og gørr, men de faktiske hendelsene.

Handlingsforløpet byr på overraskende vendinger så det føles aldri forutsigbart å lese. Det som gjerne kan oppfattes som klisjèer, er kun skildringene av bygda, og den overveldende naturen de lever i. Men, samtidig er det akkurat disse tingene som gjør hele historien. "Bygdedyret" er glimrende beskrevet, med sladring, rykter og baksnakking, selv på tvers av etatene i kommunen. Samtidig som Øystese beskrives som "morellykke" og høy idyll-faktor, greier hun med små ord å gi innbyggerne verdighet ved å beskrive moderne hus med lameller, Nespressomaskin og rekkverk av glass. Denne kontrasten dukker opp ved flere anledninger og bidrar til at leseren hele tiden får et drypp av noe uventet.

Det var veldig lett å se seg selv i Iselin sine sko, både foranledningen for voldtekten, og reaksjonen hennes etterpå. Beskrivelsene av terroren hun lever under, etter voldtekten, og angsten som følger i kjølvannet av den, er "spott on".

Tematikken i denne romanen er viktig og absolutt aktuell. Kontrastene mellom de idylliske omgivelsene og de fryktelige hendelsene gjør dette til en historie å bli mørkredd av. Anbefales som du sikkert skjønner på det aller varmeste!

(Første gangen  jeg leste boken satt jeg ved pc`en og leste konsentrert med penn og papir ved min side. Når jeg nå leste den ferdige boken satt jeg ytterst på stolen, og selv om jeg viste hva som kom til å skje var det en intens opplevelse. Det er ingenting å utsette på romanen, og siden leseopplevelsen var kriminelt god er det ingen vei utenom terningkast seks på denne. Jeg vil til slutt nevne at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, og jeg ville pga. min medvirkning frabedt meg å blogge om den, hadde det ikke vært for at den er så utrolig bra. Tusen takk Agnes, for at jeg fikk lov å bidra!)

Kledd naken er gitt ut både på bokmål og nynorsk!

Beathesbokhjerte, Ebokhyllami og Mycriminalmind har også blogget om boken, så ta gjerne en titt innom dem.

Agnes Lovise Matre (1966) er lærer og kommer fra Haugesund. Hun debuterte i 2012 med Stryk meg over håret, en sterk roman om spiseforstyrrelser i voksen alder, anbefales her!

Forlag: Comino
Utgitt: 2015
Sider: 339
Kilde: Leseeksemplar

fredag 25. september 2015

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen

Ensomheten i Lydia Ernemans liv ble tildelt Brageprisen i 2014. I tillegg ble den nominert til kritikerprisen både for beste voksenbok og beste ungdomsbok samme år. Den ble også kortlistet til P2-lytternes romanpris i 2014. Forståsegpåerne jubler, og jeg kan ikke si annet enn at jeg slutter meg helt til jubelkoret.

Forlaget om handlingen:
Lydia Erneman har vokst opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland. Hun utdanner seg til veterinær og flytter etter noen år i Skåne til et lite tettsted i Norge. Vi følger Lydia i hennes virke som dyrlege, i gjøremålene som følger de skiftende årstidene og landlivets rutiner. Kontakten med foreldrene er sporadisk, for selv om Lydia lett vinner respekt og tillit for sin iherdighet, er det likevel som om hun er prisgitt ensomheten som den altomfattende betingelsen for sitt liv, en betingelse som kan slå et menneske til marken, men som like fullt er et utspring for lykke.

Rune Christiansens lille historie om Lydia Erneman fortryllet meg. Den var søt, sentimental men også optimistisk og intens på sitt vis. Andrine Sæther må få klapp på skulderen for måten hun leser på, som med sin rolige stemme medvirket til min flotte opplevelse av boken.

Handlingen er kronologisk og forholdsvis enkel, men tilbakeblikk og refleksjoner krydrer teksten sånn at det aldri blir kjedelig. Språket er ikke spesielt poetisk, men ganske konkret og rett på sak, og jeg frydet meg flere ganger over det varierte ordforrådet. Karakterene får fort kjøtt på beina, og jeg blir veldig glad i Lydia, som det selvstendige og medfølende mennesket hun er.

Spesielt likte jeg henne i møte med den unge Johan, som i skjul for moren pleier en syk hund han har funnet. Også hennes møte med Anna, den gamle damen i skogen gjorde inntrykk på meg. Jeg tror ikke Lydia forventer mer av livet enn å få lov å utøve sitt veterinæryrke i den lille bygda hvor hun har fått jobb, og være lykkelig på sin måte.
Hun flytter fra foreldrene i Sverige, og virker ikke særlig bekymret over dette, samtidig som kjærlighetsforholdet med Edvin, er ganske overfladisk beskrevet, så jeg tolker dette dithen at hennes personlighet er mangefaset.

Hvis du har lyst å lese boken men bare sporadisk lytter til lydbok, vil jeg anbefale deg å velge lyd på denne romanen. Den fine innlesingen gjorde at dette ble en god opplevelse!

Artemisia kaller boken "aldeles nydelig" og er begeistret. 
Rose-Marie likte den også godt.

Boken er utgitt: 2014
Lyttetid: vel 4 timer
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 23. september 2015

Forbrent - en stor opplevelse på Store scene i kveld

Teatergjengen min kjøper i januar billetter til alle forestillingene som DnS setter opp gjennom året. Derfor hender det at vi stormer avsted på teater en mørk septemberkveld, uten helt å vite hva det er vi skal se. Jeg hadde gløttet litt på DnS sin introduksjon av stykket, og jeg kan ikke akkurat si at det fristet, men takk og pris og heldigvis at vi gikk.

Vi ble alle fire tatt på sengen, og jeg vil påstå dette er noe av det sterkeste jeg har sett på teater. Den eksplosive starten ryddet grunn for det som skulle komme etterpå.

Historien er sterk, den rører og forbanner og etterlater tilskueren i en ettertenksom sfære.

Selv om historiens start er på slutten av 1970-tallet, føltes tragedien som fremstilles som høyaktuell, med de flyktningestrømmene vi fortsatt har. De er ikke overtydelig på årstall og sted, for det er ikke viktig, men jeg tipper Libanon, hvor grusomheter sendte store menneskemengder på flukt.


Kort fortalt: En mor dør, og hun etterlater seg et tvillingpar på 22 år. De har ikke mye pent å si om sin mor som de aldri har kommet nær, men testamentet hennes gir dem en oppgave: Janinie skal finne sin far og Simon skal finne sin bror. To mennesker de ikke viste at fantes.

Samtidig skildres historien til moren Nawal, og selv om denne er grusom, er det nesten verre å være med når tvillingene endelig begynner å forstå hvorfor deres mor har vært som hun var gjennom hele oppveksten deres.

Det er Marianne Nielsen som spiller Nawal, en rolle hun gjør på en fantastisk måte. Tvillingene spilles av Julia Bache-Wiig og Preben Hodneland og også deres tolkninger av rollene sine er vanvittig bra.
Egentlig kunne jeg ramset opp hele gjengen, for det er ingenting som ikke funker i dette stykket. Scenografien er original til tusen, med tre store trappetrinn kledd i papp som dekker hele scenen. Her er blod og vann og en sekk med kassetter, og alt har sin rolle i stykket.

Det eneste jeg syntes var litt rart var den komiske tolkningen av bøddelen. Jeg kunne ønske at han var mer ekkel og ikke komisk på en sånn trist måte.

Forbrent har et godt plott og er spennende som en kriminalfortelling samtidig som det er opprivende til tusen. Det er moderne i sin scenografi men samtidig føles temaet som omhandler morskjærlighet og tilgivelse, som veldig klassisk. Skal du se ett teaterstykke i år, så gå å se Forbrent!

Stykket er skrevet av Wajdi Mouawad og filmversjonen, Nawals hemmelighet - Incendies ble i 2010 nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Det er Ragnar Hovland som har oversatt teksten, mens Kjersti Horn har vært regissør. Les gjerne mer om oppsetningen på DnS sin side.

                                                                                                       Foto: DnS



tirsdag 22. september 2015

Spring så fort du kan - en ungdomsroman av Sofia Nordin

Hvis du leste Ett sekund om gangen som kom ut i fjor, er jeg sikker på at du er like ivrig som jeg var, etter å lese Spring så fort du kan. Dette er oppfølgeren til fjorårets bok som ble nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur.

Serien gir oss en dystopisk hverdagsfortelling, og i den første boken møtte vi Hedvig som må overleve alene etter at en feber har drept hele familien hennes – og sannsynligvis hele Sverige. Oppfølgeren «Spring så fort du kan», er fortalt fra perspektivet til Ante, en gutt Hedvig og venninnen Ella fant forfrosset og utsultet i skogen på slutten av første bok.

Du trenger ikke være i målgruppen for å ha glede av denne boken, ei heller være fan av dystopier.

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2015
Sider: 238
Målgruppe: 13+
Kilde: Leseeksemplar



Vi er i Sverige, i noe som kunne vært nåtid, men etter den store katastrofen har skjedd er et samfunn som er helt ugjenkjennelig. Den unge Ante er fortelleren, og vi blir i begynnelsen kjent med ham og hans forhistorie. Kvalene han lider under å bare ha forlatt den døende moren sin, og kjæresten Hillevi som han aldri oppsøkte etter alle sammen ble syk. Han har gitt opp å tenke fremover, og gjør bare spede forsøk på å holde liv i seg selv.

Når Hedvig og Ella finner ham blir han livredd, redd for feberen og at han skal bli smittet, men han blir med dem tilbake til gården hvor de har skapt seg en hverdag. På gården har de kyr, høns og ved som gir mulighet til oppvarming, nå som det er vinter.

Hun heller i en skvett melk, en skje sukker, rører rundt og plasserer koppen foran meg. Jeg vil si at jeg kan ordne det selv, men det er nok ikke sant akkurat nå. Jeg tror ikke jeg ville klart å reise meg. Det er noe med varmen også. Nå som jeg er i ferd med å bli ordentlig varm, begynner jeg å fryse. Det kan jeg ikke helt skjønne. Jeg burde frosset før, ikke nå. Det er som om alt det sultne og svake innhenter meg. 

Den ytre handlingen i romanen skildrer ungdommenes strev for å overleve, samtidig som de, nå når de har blitt tre, må posisjonere seg i forhold til hverandre. To jenter som begge vil ha Antes udelte oppmerksomhet, og Ante stakkars som føler han må "velge". Alle tre er redde for at de to andre skal bli bestevenner, når man ser en annen vei.

Via betraktninger Ante gjør seg rundt hans forhold til sin veldig kristne mor, får vi noen veldig fine refleksjoner rundt om det er mulig å være sjalu på Gud. Antes innsats for å presse seg selv til å ytre sine egne meninger og stå for dem, er også et tema i boken, som skildres på en fin måte.

Romanen er velskrevet og fin, men der Ett sekund av gangen tok meg med storm, føles Spring så fort du kan mer som en tradisjonell ungdomsroman, hvor tema kretser rundt tanker og følelser til ungdom i 16 års alderen. Den traff ikke meg i sterk grad, men så er ikke jeg i målgruppen heller.

Handlingen har spenning og fremdrift og boken er lettlest og jordnær, så jeg anbefaler den gjerne videre.

mandag 21. september 2015

Under verden av Ida Hegazi Høyer - hennes debutroman

Ida Hegazi Høyer har tre romaner bak seg, hvor Under verden er hennes aller første fra 2012. Jeg leste først Unnskyld som kom ut i fjor, en roman jeg likte så godt at det var med skrekkblandet fryd jeg begynte å lese Under verden.

"Få steder er så store og uoverkommelige som de stedene man ikke finner plass".
Å finne fotfeste i sitt eget liv er noe av tematikken i denne romanen.

Jeg-personen i romanen forblir anonym (tror jeg...) hun er ung, og har et havarert ekteskap bak seg. Bare i små drypp i løpet av romanen får vi vite litt mer om de faktiske forhold rundt livet hennes. Resten må leseren anta eller legge til for egen regning. I forbindelse med skilsmisseoppgjøret sitt fikk hun en gammel forfallen hytte og har nå valgt å flytte til denne lille østlandsbygda med bare 613 innbyggere.
Her forsøker hun å skape seg et hjem hun kan leve og være trygg i. Ute er det naturen som rår. Hun er ganske uredd når hun hører på musene i veggene, og elgen som pruster og peser rundt hyttehjørnene, men når det kommer til mennesker er hun ikke så tøff.

Helst vil hun ikke ta telefonen, hun vil ikke ha besøk av venninnene sine, og naboer og kolleger ser nok på henne som en kald fisk de ikke kommer inn på. Jeg-personen, vet hva som er det rette å gjøre i forskjellige situasjoner og gjør det gjerne (men ikke alltid), men det ligger ikke naturlig for henne, og hun bryter da med sitt innerste selv.

Den ytre handlingen er enkel og banal, og kunne vært gjenfortalt med to setninger, men det som gjør denne romanen spennende å lese er nerven som ligger smurt utover alle sidene, en nerve jeg med glede kjenner igjen fra Unnskyld.

Ida Hegazi Høyer har en karakteristisk skrivestil som jeg liker. Selv om hovedpersonen ikke deler sine følelser med oss, greier jeg med letthet å sette meg inn i hennes beveggrunner. Jeg liker henne, jeg liker at hun velger ensomheten, men det betyr ikke at jeg liker alt hun gjør.


Forlag: Tiden
Utgitt: debutroman fra 2012
Sider: 186
Kilde: Gave fra ukjent bokblogger

Boken ble plukket med fra bokbordet på bokbloggtreffet jeg var med på i helgen. Jeg følte meg veldig heldig som fikk akkurat denne boken, siden jeg om noen få timer også skulle få møte forfatteren som var nominert til Bokbloggerprisen 2014 for romanen Unnskyld.
Se her!
Romanen ble lest i sin helhet på toget fra Oslo til Bergen etter bokbloggtreffet.

Les gjerne Ellikken sin fantastiske omtale av boken!

onsdag 16. september 2015

Din sønn, Huckleberry Finn av norske Bekim Sejranovic

Bekim Sejranovic er født i Brcko i Bosnia- Hercegovina i 1972. Som 13 åring flyttet han til Kroatia hvor han med tiden gikk på sjøfartsskole og studerte litteratur. Han kom til Norge i 1993, og har i tillegg til å gi ut eget stoff, også jobbet med oversettelser og litterær analyse. Han har flere utgivelser bak seg, men Din sønn, Huckleberry Finn er hans første roman skrevet på norsk.

Romanen beskrives som en roadmovie til vanns. Den handler om vennskap og om å lære sin egen far å kjenne, når en har muligheten til det. Den har en veldig personlig stil, og spesielt siden den navnløse fortellerstemmen beskrives på en måte som får meg til å tenke på det jeg vet om forfatteren. Da jeg leste brukte jeg mye energi på å prøve å skille mellom forfatter og hovedperson i romanen, men har fått forklart at denne "dualistiske" måten å skrive på er gjort bevisst.

I denne romanen befinner vi oss på elven Sava, en sideelv til Donau som renner gjennom Bosnia-Hersegovina, Kroatia og Serbia. Vår venn har en husbåt på denne elven, og store deler av livet lever han på denne båten, uten å gjøre annet enn å flyte rolig medstrøms, eller ta seg tilbake oppover elven.


Han har en hund og noen få venner, som i perioder er med ham, og hjelper ham i jakten på sin far Gammer`n. Når han er tom for penger må han tilbake til slavearbeidet i Norge.
I starten på boken blir det norske samfunnet beskrevet som nasjonalistisk og falskt, og når det hoper seg opp med små sleivspark mot Norge og oss nordmenn, så tenker jeg "nei, ikke en sånn bok til". For det har jeg lest før, innvandrere til Norge som skriver bok på norsk, som handler mest om hvor fælt det er i Norge.
Vel, dette er ikke en sånn bok, heldigvis. I store trekk fabulerer han rundt etnisk tilhørighet med perspektivet fra både en utvandrer og en innvandrer. Det blir interessant, og han har mange fine synsvinkler som gjør historien tankevekkende.

Handlingen er delt opp i flere deler, og i flere av dem er vi tilbake i tid hvor fortelleren er sammen med sin far. Innimellom kommer det en novelle, fortelling eller historie om forskjellige ting, men disse handler også om de samme menneskene, og er en fortsettelse av handlingen sånn som den har foregått frem til avbruddet. Litt forvirrende å lese for en som liker å vite hvem det er som snakker.
Fortellerstemmen snakker direkte til leseren som om han var forfatteren. På side 99 forteller han om hvordan romanen på norsk har blitt til, og jeg bruker mye energi på å skille forfatteren Bekim Sejranovic fra jeg-stemmen i boken, noe jeg i ettertid har skjønt at jeg ikke hadde trengt å tenke på. Forfatteren og fortellerstemmen er en og samme person, men det som skjer i historien er nødvendigvis ikke sant av den grunn.

Som tittelen antyder er forfatteren inspirert av Huck Finn og Tom Sawyer, de er nevnt i handlingen, men det er Mark Twains roman Life on the Mississippi som har preget forfatteren mest. Andre forfattere er også nevnt som Orhan Pamuk og Albert Camus, men dette er ikke en bok preget av litteratur.

Det som preger denne boken sterkt er fortellerens (eller forfatterens?) narkotikamissbruk. Det er den røde tråden gjennom hele handlingen, og han beskriver dette missbruket, ikke som et missbruk men som en livsstil som selv jeg godt kunne tenke meg. Dag etter dag flytende nedover en rolig elv, uten forpliktelser, stadig vekk "blåst og ruset som en ål i rusen".  Han har mange glorifiserende beskrivelser av hva som skjer med ham når han ruser seg. Aldri før har jeg lest en roman og fått så lyst til å bli en dopet, lat unnasluntrer. Han ufarliggjør narkotikamissbruket ved å kalle dopet for "medisin". Han gir til og med sin far "medisin", i kaffen, uten at han vet det, for at han skal bli mer medgjørlig, mindre stresset, snillere....

I mine øyne er dette narkotikamissbruket og livsstilen det medfører ikke sjarmerende. Drømmen er jo at alle mennesker som er i stand til det, bidrar med sitt for å skape et trygt og godt samfunn, og jeg føler ikke at hovedpersonen i denne romanen bidrar med noe som helst.

Jeg likte ikke hovedpersonen i romanen, men jeg likte romanen han har skrevet, og kan absolutt anbefale den videre. 

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2015
Sider: 491
Kilde: Leseeks

Bekim Sejranovic sine romaner:
På vei til ingensteds (2011) oversatt fra bosnisk til nynorsk
En bedre slutt (2013) oversatt fra bosnisk til bokmål
Din sønn, Huckleberry Finn (2015) skrevet på bokmål


tirsdag 15. september 2015

På vei fra Atocha stasjon av Ben Lerner

En usedvanlig roman om krysningspunktet mellom kunsten og virkeligheten i dagens liv. Det jeg kommer til å huske best med romanen, er den briljante måten utviklingen i språkforståelsen hans skildres.

I denne romanen møter vi den unge amerikanske poeten Adam Gordon. Han oppholder seg i Madrid på et stipend, hvor han skal skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Det er ikke mye han forsker, for det stykke arbeid han har lovet å utføre, tar han ikke særlig alvorlig. I stedet funderer han over muligheten til å gjøre noe genuint i kunsten.

Adam bor i sentrum, og har en uteterrasse som han kommer til via et smalt loftsvindu. Her sitter han ofte å funderer over sine medmennesker og kunsten mens han drikker øl eller røyker seg god og skeiv.

Tiden gikk, uten tekstur.



Når Adam kommer til Madrid kjenner han ikke noen. Stiftelsen som betaler stipendet hans setter ham i forbindelse med noen mennesker, og det forventes at han skal være med på litterære arrangementer. Adam snakker dårlig spansk, og er generelt lite interessert i å yte noe tilbake for muligheten de har gitt ham.

Jeg fikk på samme tid et nærmere og fjernere forhold 
til min egen erfaring enn noen gang før.

Terrorangrepet på togene i Madrid 11 mars 2004 er bakteppe for noen av tankesprangene hans. Selve hendelsen er spennende å høre om, men det er Adams måte å forholde seg til virkeligheten og vennene sine på, som utgjør essensen i romanen.

Episoden da Adam gikk seg vill i Barcelona, og brukte 12 timer på å finne tilbake til hotellet, var lystig lesning. Jeg satt meg lett inn i den ydmykende utfordringen det er å forklare den ventende kjæresten det som har hendt.

Noen konkrete hendelser gir romanen en fast ramme, men det er Adams søken etter den sanne dype kunstopplevelsen som preger teksten. Han har et rikt indre landskap, og bruker bevisst kroppsføring og mimikk for å konstruere ett oppsyn som får folk til å tenke om ham, det han vil at de skal tenke.
Han utgir seg altså for å være noe han ikke er, og selv om han tenker dype tanker og er ganske så full av seg selv, så er han livredd for å bli avslørt.

Det jeg likte best med romanen er måten forfatteren skildrer spanskferdighetene til hovedpersonen. I begynnelsen er det mye "han sa sånn eller kanskje sånn", "det er mulig hun mente... Mens etterhvert viser teksten at han forstår mer og mer, og mot slutten av romanen går det klart frem at han snakker godt spansk.

Denne romanen er kort, men sidene er fullpakket og språket så pass poetisk, at det allikevel tok lengre tid å lese den, enn jeg hadde trodd. Jeg ble ikke spesielt glad i Adam, han er fordømmende og selvgod, og jeg ville gjerne unnet ham litt slit i form av hardt kroppsarbeid. Han er en bløffmaker, en lystløgner, som er opptatt av posisjoner og autoriteter, og selv om vi dypdykker inn i hans innerste følelser, så føler jeg ikke noe positivt for ham.

Er du akademisk anlagt og kanskje interessert i kunst? Da er denne lille romanen noe for deg. Selv om jeg ikke likte Adam, så likte jeg romanen godt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Sider: 204
Kilde: Leseeksemplar

mandag 14. september 2015

Bokbloggerpris, bokbloggertreff og Tvangslesing på kafè i Oslo

Silje, Elin, Elisabeth, Line og Gro - et fantastisk knippe damer som utgjør komiteen 
I helgen gikk årets store begivenhet av stabelen, bokbloggtreffet. Jeg var med for andre gang, og det var ikke fullt så "skummelt" denne gangen. For en herlig gjeng med jenter, jeg har hatt det veldig gøy. Vi var ikke så mange i år som i fjor, så jeg håper jeg med dette skal friste enda flere til å ta turen til Oslo, denne helgen neste år!

Dagen min startet da NSB vekket meg kl. 06:25. Tiden frem til bokbloggtreffet startet brukte jeg til å lokalisere hotellet jeg skulle bo på, Cappelen Damm sine lokaler, hvor vi skulle være, Eldorado og Tronsmo. Siden det er svært lite som er åpent før 10 i Oslo ble det en god del lesing før jeg endelig kunne besøke min favorittbokhandel Eldorado. Jeg så på posene til mine med-bokbloggere på treffet at jeg ikke var den eneste som hadde vært innom der.

Jeg ønsker meg en sånn bokhandel i Bergen!!

Bokbloggtreffet er mest for å sosialisere, og den årlige qvissen er formiddagens høydepunkt. Komiteen hadde pønsket ut noen nøtter å knekke for oss, og det laget som fikk flest poeng, fikk lov å forsyne seg først fra bokbordet. Dette er et bord bestående av bøker vi selv har tatt med oss, til stor gjensidig glede for alle. Under verden av Ida H. Høyer ble lest på toget hjem til Bergen - gleder meg til å skrive omtale om den!

Disse bøkene ble med meg hjem til Bergen

Etter en liten pause hadde vi en workshop, hvor vi diskuterte samlesingen, blogging og bloggverdenen, og vi fikk til en fin diskusjon ut av dette.

Klokken 17:00 var det klart for utdeling av Bokbloggerprisen 2014. Alle de seks forfatterne var tilstede, og før det ble røpet hvem som hadde vunnet prisen, ble alle seks bokbadet. Det var kjempegøy å høre dem fortelle om forfatterskapet sitt, om hvordan denne boken har blitt til, og tanker rundt selve handlingen i boken.

Ingvild H. Rishøi snakker om Vinternoveller
Romanklassen:
Ida Hegazi Høyer med Unnskyld
Aina Basso med Finne ly
Marit Kaldhol med Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz
Åpen klasse:
Ida Jackson med sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg
Simon Stranger med ungdomsromanen De som ikke finnes
Ingvild H. Rishøi med Vinternoveller

Alle er vinnere og alle har fått mye oppmerksomhet rundt boken sin, men de to som til slutt stakk av med den gjeve prisen var:

Ingvild H. Rishøi 
og 
Aina Basso. 


En ekstra gratulasjon til dere! 
Med denne andre utdelingen av Bokbloggerprisen har vi fått vår første mannlige nominerte (Gratulerer Simon Stranger!) Siden begge vinnerne i fjor skrev på nynorsk har vi nå også fått vår første vinner på bokmål (Gratulerer Ingvild Rishøi!)

Silje snakker med Marit Kaldhol om hennes roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz
Silje snakker med Ida Hegazi Høyer om hennes roman Unnskyld
Line snakker med Simon Stranger om hans ungdomsroman De som ikke finnes
Elisabeth snakker med Aina Basso om hennes roman Finne ly
Elisabeth snakker med Ida Jackson om hennes sakprosabok Morfar, Hitler og jeg

Guess who?
Etter spenningen var utløst og vi hadde sosialisert hele dagen var noen klar for å dra hjem, mens andre samlet seg og gikk for å spise middag. Det ble en fin kveld, selv om jeg, full av inntrykk som jeg var, avsluttet den ganske tidlig.

Siden gårsdagen var den 12. i måneden var det tid for Tvangslesing på kafè, og søndag sto dette på programmet. Stedet var Østbanehallen, og siden toget mitt ikke hadde avgang før på ettermiddagen, var jeg så heldig å få være med en lystig gjeng å lese sammen.
Jeg håper Tvangslesing avd. Bergen legger merke til de deilige stolene, vi må jobbe litt hardere med å finne et egnet sted for lesing, for i Oslo leste vi faktisk, ikke bare skravlet...

Line, Ingalill og Ellikken i dyp konsentrasjon (om å ikke se på fotografen)
Silje og Elida - ikke fullt så konsentrerte

Takk for en fantastisk helg jenter, 
jeg gleder meg til neste år!!

fredag 11. september 2015

Millennium - Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz

Nysgjerrigheten min ble vekket, og jeg greide ikke holde meg unna når enda en historie om Stieg Larssons Lisbeth Salander blir presentert. David Lagercrantz har skrevet boken på oppdrag fra de som sitter med rettighetene til Stieg Larsson.

Forlagets presentasjon:
Tidsskriftet Millennium har fått nye eiere. Onde tunger påstår at tiden har gått fra Mikael Blomkvist, og han lurer på om han burde finne seg noe annet å gjøre. Lisbeth Salander er rastløs. Hun deltar i et hackerangrep, tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Hun tar risikoer hun vanligvis er nøye med å unngå. Det ligner ikke henne. En sen nattetime får Mikael Blomkvist en telefon. Det er professor Frans Balder, en ledende autoritet innen AI-forskning. Balder påstår at han sitter på revolusjonerende opplysninger om amerikansk industrispionasje, som kan ryste verden. 

Han har dessuten hatt kontakt med en ung, kvinnelig superhacker, som har en viss likhet med en person Mikael Blomkvist kjenner godt. Mikael Blomkvist begynner å håpe at det skupet som han og Millennium sårt trenger, er innen rekkevidde. Lisbeth Salander har, som vanlig, sin egen agenda.

Oppfølgeren til de tre forestående bøkene om Lisbeth Salander inneholder noen av de samme karakterene, og fører på denne måten tradisjonen videre. Persongalleriet er enormt, og gjør at en stakkars lytter/leser må følge godt med. Her er også flere tema involvert, hvorav kun ett som interesserte meg, det som omhandlet 8 år gamle August Balder og hans savant begavelse.

I redaksjonen til magasinet Millennium er det fremdeles Erika som er sjefsredaktør. Mikael Blomkvist er gravende journalist, men har kommet litt bakpå og blir overkjørt av de nye eiernes endrede lederstil.

Historien begynner med et mord, og flettes løst rundt oppklaringen av dette mordet. Det som omhandler den myrdede og hans familie er ganske engasjerende, og ikke minst den ekle stefaren Lasse Westerlund, som er inne i bildet, forarger meg til tusen.

Lisbeth Salander er bare beskjedent til stede, men i de sekvensene hun er med, merkes det på spenningskurven, som går rett i taket. Forfatteren skildrer henne godt, og helt etter Larssons ånd, men siden de fleste som leser denne boken nok kjenner personligheten hennes, hadde den ikke trengt å være så overtydelig illustrert.

Som du ser er det 16,5 time med lytting, og jeg må innrømme at i lange sekvenser (når jeg lyttet og gikk på tur), vandret jeg i vei og messet "bla, bla, bla.....".  Boken kunne med letthet vært kuttet ned, for all den informasjonen vi blir presentert for, tok vekk mye av spenningen, og hensatte meg bare i en forvirret tilstand. Mange av hendelsene bare hørte vi om, vi fikk dem gjengitt og opplevde dem ikke. Mens den mest intense jakten på den lille gutten August pågikk, satt Blomkvist og sløvet på kontoret. Lisbeth Salander var superhelt en gang, men ellers var det ikke mye som imponerte med henne heller.

Det handler om Artificial Super Intelligens,  og om datamaskiner. Kan vi klare å lage et program som er smartere enn mennesket? Her kommer også denne savanten inn i bildet, og selvfølgelig Salander som har et snev av dette, og er som kjent, superintelligent selv. Hun har også et spionvirus hun planter, og vi får et gjensyn med både Wasp og Plague og hackermiljøet de beveger seg i. I tillegg til Lisbeths krumspring, all forskningen som går på AI og Mikael Blomkvist sitt arbeid, tar vi del i sikkerhetspolitiets jobb med å finne denne morderen, og også her er det mye snakk og lite action. Den myrdede hadde inntil nylig sitt virke i USA og på toppen av det hele dukker det opp et knippe amerikanske lurendreiere, som har behov for å blande seg i forviklingene.

Lagercrantz har en jobb foran seg hvis han skal fullføre Stieg Larssons plan om 10 bøker.
I denne boken dukker det opp en tvillingsøster av Lisbeth Salander. En skikkelig ekkel dame, som ga meg en kraftig kuldegysning. Når hun kommer inn i historien får vi i lange tilbakeblikk høre om oppveksten til jentene, og om hvordan moren hadde det da hun var sammen med Zalachenko.

Historien slutter med en cliffhanger, som gjør jeg nok kommer til å få med meg den neste boken i serien, selv om jeg håper de har kuttet vekk "avhandlingene". 


Utgitt: 2015
Lyttetid: 16 timer og 37 min.
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 10. september 2015

Hellig ku av David Duchovny - satire med en alvorlig undertone

Hellig ku er David Duchovny sin debut som forfatter. Vi kjenner ham som skuespiller i X-files, Californification og Twin Peaks. Han setter med denne romanen et søkelys på vår samtid, men det er gjort på en munter og original måte, at det nesten kan gå leseren hus forbi.

Fra baksideteksten:
Elsie Bovary er en temmelig fornøyd ku som bor på en temmelig grei bondegård. Helt til hun en natt sniker seg ut av innhegningen
og trasker ned til våningshuset. Gjennom vinduet oppdager hun at bonden ser på en dokumentarfilm om et slakteri. Livet til Elsie blir øyeblikkelig snudd på hodet. 

Løsningen blir å rømme. Hun får med seg den gretne grisen Shalom, som nettopp har konvertert til jøde, og Kalle, en beleven kalkun som ikke kan fly, men kan styre mobiltelefonen til gjengen med nebbet. Med stjålne pass og dårlige forkledninger legger de i vei på et fantastisk eventyr, blant annet for å mekle fred i Midtøsten.


Mitt første inntrykk da jeg startet lesingen var at dette er Mamma Mø for voksne. Og på samme måte som med karakteren fra barnebøkene, ble jeg fort glad i Elsie. Alle karakterene i denne romanen er dyr med menneskelige tanker, følelser og evner. Tanker om at selve handlingen skal være realistisk og logisk kan du bare glemme, men nyte dette eventyret hvor budskapet dukker frem mellom linjene.

For en som er kjent med den amerikanske kulturen vil det gjerne være et pluss å lese boken på engelsk, men jeg føler at det meste av sarkasme og henvisninger har blitt med over i den norske oversettelsen. For eksempel det at kalkunen Kalle absolutt vil reise til Tyrkia, fungerer bedre på engelsk hvor navnet på landet er "kalkun". - du skjønner det når du leser. Mye av humoren finnes i de populærkulturelle referansene, som går rett hjem hos lesere over 30.

Familien hadde latt vinduene stå åpne. Jeg hørte stemmer der inne, menneskestemmer, men egentlig ikke menneskestemmer, det ar veldig rart. Jeg så et flakkende lys, nesten som et bål uten å være et bål. Jeg ble dratt mot de rare stemmene og det merkelige, blafrende lyset. Jeg visste det var helsprøtt, men jeg måtte finne ut av det. Nysgjerrigheten drepte tross alt katta, ikke kua, så jeg regnet med at det var trygt.

Leseren er med på historien, i og med at Elsie snakker direkte til leseren. Hun henviser til hva redaktøren hennes har sagt til henne, og viser hvordan hun innfrir hans ønsker, eller blåser i dem.
Litt av teksten er satt opp som et filmmanus, og de aller fleste sidene er halvfulle, derfor går det forrykende fort å lese denne boken.

Det er som nevnt en alvorlig undertone i denne historien, og forfatteren gjør sine betraktninger rundt oss mennesker som bygger murer, for å stenge folk ute, eller inne. Hvordan den kinesiske mur førte til keiserrikets undergang, muren i Berlin og gjerdet på grensen mellom USA og Mexico, som heller ikke er til glede for noen.

Alle tre dyrene hadde en forestilling om hvordan det ville være å komme frem til sitt drømmeland. Kua drømte om India, grisen om Israel hvor de ikke spiser griser og kalkunen, som har et helt land oppkalt etter seg, fantaserte om å være konge i eget land.

Tror du det hjelper å bekjempe hat med hat? spurte han. 
Jeg bekjemper ikke hat med hat, jeg bekjemper hat med uvitenhet - det er en forskjell. Det er slik man gjør det i denne delen av verden, hver side spiller sine roller som skuespillere, sa han før han fortsatte med å forbanne barna på haltende jiddisch.

Heldigvis forsvinner ikke humoren og den originale historien når forfatteren mellom linjene prøver å få frem budskapet sitt. Handlingen er konsekvent gjennomført og med et blomstrende språk får vi en historie som ved første øyekast virker banal og lite realistisk, men som på en finurlig måte ga tanken noe å jobbe med. Anbefales for hele familien!

Forlag: Tigerforlaget
Utgitt: 2015
Sider: 213
Kilde: Leseeksemplar

mandag 7. september 2015

Løgnen av Yrsa Sigurdardottir - hørt på lydbok

Den eneste andre boken jeg kjenner til av Yrsa Sigurdadottir er De uønskede. Denne har jeg også hørt på lydbok og det funket så bra, at jeg gledet meg storveis til å starte på Løgnen.

Forlagets presentasjon:
Et helikopter er på vei for å hente fire mennesker som er værfaste på et fyr. Når de nærmer seg fyret ser de en kvinne sitte bøyd over en såret mann. Hun har en kniv i hånden, hun kikker opp mot helikopteret og hun skriker...

Gradvis avdekker forfatteren sannheten om hva som skjedde ute på fyret, samtidig som hun reflekterer over når man skal la noen leve, og når det er best å la et menneske man er glad i, dø.



Denne historien er tredelt. Alt foregår i nåtid, men i første halvdel av boken, er det tre helt separate handlinger.
Helgi er en fotograf som har blitt med tre andre ut på et skjær, hvor de skal utføre noe vedlikehold på et fyr. Vi blir bare overfladisk kjent med karakterene, for det er hendelsene på skjæret det fokuseres på. Oppholdet blir veldig nervepirrende og ettersom de blir sittende værfast, får de utfordringer både med forsyninger og hverandre.

Samtidig blir vi kjent med Nina. Hun er politi, men har blitt forvist til rydding i kjelleren etter hun tok affære i en internsak. Mannen hennes ligger i koma etter et mislykket selvmordforsøk, og mens hun ser gjennom gamle saker i kjelleren, dukker det opp en sak hvor mannen som barn var vitne.
Her er det også veldig spennende. Forfatteren har en unik evne til å skape skyggefulle landskap, og spesielt det som handler om garasjen hennes, ga meg frysninger nedover ryggen.

Den tredje handlingstråden beskriver familien som nettopp kom hjem fra ferie i USA. De hadde byttet hus med en amerikansk familie, men når de kommer hjem finner de mange tegn i huset på at ikke alt er som det skal. Katten er utmagret, de finner ikke nøklene til hytta og lampene rundt huset er alle knust. Også denne delen er preget av den gåtefulle stilen fra tidligere i boken. Her er noen forviklinger, men dramatikk og spenning er fremdeles den rådende stemningen.

Når bøker er oppdelt på denne måten, pleier jeg å like en handlingstråd bedre enn de andre, men denne gangen syntes jeg alle tre var like spennende å følge. Forfatteren bygger opp en intrige uten sidestykke, og når sammenhengen mellom de tre historiene avsløres, så kommer det som en overraskelse.

Gisken Armand har gjort en god jobb med innlesingen. Hun leser i passe tempo, men har etter min smak litt mye tonefall. (Spesielt den late guttungen i familien som har vært i USA høres ut som en narkoman)

Alt i alt likte jeg denne thrilleren veldig godt. Sigurdardottir er en mester på stemninger, og handlingen var bygget opp på en sånn måte at jeg hele tiden ville vite mer om hva det egentlig er som skjer. Anbefales på det varmeste!

Utgitt: høsten 2015
Lyttetid: 11 timer og 13 min.
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 6. september 2015

Endelig ble det vær til å gå over vidden - god søndag!

De som ikke bor i Bergen lurer kanskje på om det er Hardangervidda eller Finnmarksvidda jeg har gått over, men det er nok en betydelig kortere vidde enn de to. Går du på fjellene mellom Fløyen og Ulriken så har du "gått over vidden", en tur alle som vil kalle seg ekte bergensere må ta fra tid til annen.

Buss nummer tre tar deg til stoppet ved Haukeland Sykehus. Herfra går en opp bakken mot Ulriksbanen, som starter å gå kl. 09:00 om morgenen. Vil du unngå kø, er det lurt å være tidlig ute. Billetten koster kr. 95,- en ublu pris å betale for en så kort tur, men helt på sin plass som "straff" for å ikke gidde å gå opp selv.
Går du i jevnt tempo tar turen deg ca. 4 timer før du er nede på Fløyen. Stien er tydelig og oppgått, og mesteparten av løypen er merket med en varderekke. Når du starter fra Ulriken begynner du "øverst" men det er ikke nedoverbakke hele veien. Et par skar går bratt ned og opp igjen, men stort sett føles denne turen som en flat "viddetur".

Kanskje det er noen som ikke bor i Bergen som har gått denne turen? (Eller er det noen bergensere som vil innrømme at de ikke har gått turen...)

Varderekken sånn vi ser den ca. halvveis
Innseilingen til Bergen og byen kilt inn mellom de syv fjell
Utsikt mot byen og Løvstakken

Utsikt ned mot Eidsvåg, før turen nærmer seg Rundemanen og masten der

Avslørt av Renee Knight - en spennende debutant!

Psykologisk thriller som kommer tett på det nære og kjære i en familie. Anbefales på det kaldeste!!

Fra bakpå boken:
Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Catherine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med en eneste person - og denne personen er død.
Catherines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig skjedde den forferdelige dagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien. 

Forlag: CappelenDamm
Utgitt: 2015
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

Renee Knight sin nye bok er en nervepirrende historie. Den handler til syvende og sist om hva som skal til for at vi skal greie å tilgi. Men, før vi kommer så langt skal vi gjennom en briljant sammensatt historie, som vi får fortalt gjennom flere fortellerstemmer.

Nåtid er lagt til 2013, med blikk tilbake to år i tid. Senere blir vi satt inn i utgangspunktet for nåtidens tumulter, som fant sted 20 år tidligere.
Catherine Ravenscroft bor sammen med mannen Robert. Sammen har de sønnen Nicholas på 25 år, som er en viktig del av forhistorien. Familien Ravenscroft, den andre lille familien vi møter, har hatt samme oppbygging, men her er både Nancy og sønnen Jonathan død.

Forlaget har vært flink å skjule de faktiske hendelsene i denne boken, så jeg skal ikke røpe mer av handlingen jeg heller. Leser du denne thrilleren kan jeg love deg en tekst med god utvikling, mange overraskelser, og med en ettertenksom avrunding som lar leseren riste av seg uhyggen før det for alvor er slutt.

Hun ser at Robert fortsatt står på kjøkkenet, iakttar henne. Han rører seg ikke og det gjør ikke hun heller. Lengden på gangen ligger mellom dem, tre meter fylt med usagte ord. Catherine strever med å finne ut av hvilke hun skal velge og hvilke hun skal svelge. Og i hvilken rekkefølge hun skal presentere dem, når hun først har valgt. Det er hun som rører seg først, går gjennom gangen mot Robert med åpen munn - plukker opp ord underveis.

Andre bloggere om boken: 
Rita, Bøker & bokhyller, Beathesbokhjerte og Minbokogmaleblogg

fredag 4. september 2015

Sett ut en vaktpost av Harper Lee

Sett ut en vaktpost anses for å være oppfølgeren til bestselgerromanen Drep ikke en sangfugl, som kom ut i 1960. Den store viraken som fulgte utgivelsen for 55 år siden, gjorde at den meget private forfatteren trakk seg vekk fra medias søkelys. Sett ut en vaktpost ble faktisk skrevet før Drep ikke en sangfugl, og er ikke resultat av et arbeid den nå 89 år gamle forfatteren har gjort i senere tid.

Forlaget om handlingen:
Maycomb, Alabama midt på femtitallet. 26 år gamle Jean Louise Finch - eller Scout, som alle kaller henne, kommer hjem fra New York for å besøke sin kjære, aldrende far, Atticus. Her møter hun rasemotsetninger og et politisk kaos som truer med å snu opp ned på den hvite sørstatskulturen. Scout gjør rystende oppdagelser både i egen familie og i byen der hun er født og oppvokst. Ikke bare strever hun med å forstå sin fars holdninger, men også egne tanker om rase, kjønn og klasse er vanskelige å hanskes med. 

Jean Louise reiser hjem til Maycomb for å besøke sin far og tante noen ganger i året. Hun har en kjæreste på hjemstedet, men hun er ikke klar for å gifte seg med Hank, og gi opp sin kariere i New York.

Atticus har alltid vært en rettskaffen man, men nå får Jean Louise problemer med å holde fast ved at faren er et godt menneske. Han ble alltid elsket av alle, til og med fiendene sine. Når Calponias barnebarn kjører i fylla og dreper en mann, forventer Jean Louise at Atticus naturlig tar negrene sitt parti. De hvite er i mindretall i Sørstatene, og har samlet seg for å være sterke mot presset om at de svarte skal få like rettigheter som de hvite. Hele Jean Louises verdensbilde blir kraftig rokket ved når hun får øye på sin far og kjæreste i en forsamling som er for segregering, og bestyrtelsen hennes over farens holdninger omkalfatrer alt hun har trodd hun har bygget sitt liv på.

I kampens hete kaller hun Atticus for snobb, tyrann og knehøne og skjeller ham ut etter noter. Hun ser på onkel Jack som om han er gal som en lur rev, mens han forgjeves prøver å få henne til å tenke seg om. Han får etterhvert roet henne ned og forklarer henne at det er hun som er bigott, from og skinnhellig. Jean Louise har hatt en skjermet oppvekst og har alltid vært en sann fargeblind, noe som er svært sjelden i Sørstatene.

Den heftige diskusjonen mellom Jean Louise, Atticus og onkel Jack er fascinerende å følge med på. Den går dypt inn i sjelen deres, og forklarer samspillet i samfunnet på den tiden hvor svarte og hvite levde adskilte liv, side om side.

Handlingen rommer noen tilbakeblikk på ting som jeg kjenner igjen fra Drep ikke en sangfugl, men vi får også noen historier fra den tiden, som ikke var med i forrige bok. Hovedvekten av handlingen er i nåtid, når Jean Louise er en voksen dame bosatt i New York.
Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig. Den er til de grader velskrevet og engasjerte meg med sine refleksjoner på det mellommenneskelige plan.

Jeg likte denne andre boken likså godt som den første, og nøt å høre Bodil Vidnes-Kopperud lese for meg. Det var også hun som leste den forrige boken, så stemmen hennes var liksom blitt Jean Louise.

Utgitt: 2015
Lyttetid: 7 timer og 46 min.
Kilde: Lytteekseplar

onsdag 2. september 2015

Englefjær av Frode Eie Larsen - bok nummer 5 i serien om Eddi Stubb

De fem siste årene har Frode Eie Larsen utgitt en bok i året. Englefjær er den tredje krimmen jeg leser av ham, og jeg er imponert over hva han får til.

Fra bakpå boken: 
Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn.
Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

mors subita, non violenta, causa ignota

Forlag: Liv
Utgis: september 2015
Sider: 362
Kilde: Leseeksemplar


Denne boken har fått en stor stjerne for sitt høye tempo. Den var så rask og lett å lese at jeg nesten ikke greide å bla fort nok, og mot slutten føltes det som en treningsøkt. Det som gjør det så lett er de mange kapitlene, som igjen er delt inn i uendelig mange merkede avsnitt. Her er flere fortellerstemmer, hvor mange ble jeg ikke sikker på før et godt stykke uti boken, for det ble holdt skjult hvem det er som snakker.
Handlingen er kronologisk og med flere tråder som skal introduseres, men dette gjøres kjapt og greit.
Det blir ganske tidlig hintet om hvem ugjerningsmannen kan være, men som den drevne krimleser jeg er bet jeg ikke på det agnet. At dette ble tydeliggjort flere ganger i begivenhetene videre var bare irriterende, så når den virkelige morderen blir avslørt på slutten var jeg ikke overrasket.

Det er en thriller med høyt action nivå dette her, men med en tematikk i bunn som gjør den interessant å lese. Spørsmålet om aktiv dødshjelp engasjerer og jeg gjør meg mine refleksjoner mens jeg leser. Vi er også innom konemishandling og alkoholiserte ensomme menn, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor noen blir ofre og bukker under mens andre klarer seg etter forholdene bra. Uten at noe blir overtydelig, får vi en forståelse for hvorfor morderen har handlet som hun gjorde, mens enkelte andres reaksjonsmønster var mer uklart for meg.

Oskar Myhre og kjæresten Jessica, som vi kjenner fra tidligere bøker, er med også i denne "episoden". De har en tilbaketrukket rolle, men en som allikevel bidrar til spenningen underveis.

To stereotyper kan jeg ikke unngå å påpeke. Eddi kommenterer at kvinnene rundt ham er masete. Ikke mindre enn 4 av dem blir tildelt akkurat denne karakteristikken, på en eller annen måte. Hallo!? Det andre er beskrivelsen av Wilhelm Gedde-Dahl, bare fordi han er en kakse trenger han å ha et så snobbete navn? og være så arrogant og ufyselig? Hvis målet var at leseren ikke skulle ha sympati med ham, så oppnådde man det for min del, men hvorfor skal man ikke ha sympati med noen som nettopp har mistet en nyfødt baby?

Eddi Stubb blir bare nesten personlig involvert i dramaet, og Oskar er også bare litt med, så her slapp vi heldigvis unna det godt brukte virkemiddelet for å øke spenningen.
Jeg kunne ønske meg en litt tydeligere fortellerstemme, for jeg brukte for mye energi på å prøve å forstå hvem det er som snakker. Som oftest blir man kjent med morderen på denne måten, men her var det flere sånne skjulte stemmer.
Da jeg ved endt lesning bladde meg frem og leste noen avsnitt sporadisk fra første halvdel av boken, falt mye på plass. Da skjønte jeg med en gang hvem det er som snakker, og det ga mening. Jeg skulle gjerne ha byttet ut frustrasjonen min med den meningen underveis.

Konklusjonen min blir at dette er en forrykende thriller som gir høy underholdningsverdi. Vi får mye dramatikk utenfor politikammeret, noe jeg liker godt. Jeg har gitt den en 5`er på terningen, på tross av de småtingene jeg hang meg opp i. Dette indikerer hvor høyt jeg skattet tempoet og driven i fortellingen, som nær sagt fikk meg til å tørke svennen mens jeg leste.


Rekkefølgen på bøkene hans:
Hemmeligheten
Frostrøyk
Englefjær

tirsdag 1. september 2015

Oppsummering for lesemåneden august 2015

Det er med frydefull iver en ihuga leser går bokhøsten i møte. Denne måneden har jeg lest flere romaner og krim som kommer ut i høst, og har vært heldig med de fleste valgene mine.
Det ble litt mye denne måneden også gitt, vanskelig å tøyle seg når så mange forfattere slipper nye bøker. Halvparten er norske mannlige forfattere  ser det ut til, hvordan har det gått til? Ni av bøkene kan nomineres til Bokbloggerprisen!
Omtale av de to siste bøkene på listen, kommer denne uken, men terningkastet røper jo hva jeg synes om dem.

Dette har jeg lest i august:
  1. Julian Barnes - Fornemmelsen for slutten - 5
  2. Knut A. Braa - Solefall - 4
  3. Jan Boris Steine - Nådegiveren - 4
  4. Helen Macdonald - H for hauk - 4
  5. Betty Smith - Det vokser et tre i Brooklyn - 6
  6. Andy Jones - Sammen - 3
  7. Jesper Stein - Uro - 4
  8. Simon Stranger - Det som en gang var jord - 6
  9. Ian McEwan - Barneloven - 5
  10. Michel Houellebecq - Underkastelse - 5
  11. Gard Sveen - Helvete åpent - 5
  12. Frode Granhus - Kistemakeren - 5
  13. Birger Emanuelsen - Historien om et godt menneske - 6
  14. Ingeborg Dybvig - Forfulgt i London - 5 - barnebok
  15. Jo Nesbø - Mere blod - 5
  16. Frode Eie Larsen - Englefjær - 5
  17. Harper Lee - Sett ut en vaktpost - 5
Har vi lest noen av de samme bøkene?