Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovci - en prisvinnende debutroman

Denne boken hadde jeg aldri kommet på å kjøpe, både fordi den ser ut til å ha katter i handlingen og for den skrekkelige fargen på coveret. Boken kom i hus og har nå blitt lest, noe som ble både en lærerik og en provoserende opplevelse. På en litterært spenstig måte skriver Statovci om immigrasjon, seksuell legning og misbruk på en måte, som krever litt mer av leseren en vanlig.

Boken vant Helsingin Sanomat Literary Prize 2014 for årets finske debutroman.

Den er nominert til The Flame Bearer Prize 2015 for Finlands 

mest lovende skjønnlitterære verk.

Forlaget om handlingen:
Jugoslavia, 1980-tallet: En ung, muslimsk kvinne vokser opp på landsbygda i et lite og mannsdominert samfunn. Hun er svært ung da hun giftes bort til en mann hun knapt har møtt. Hun forsøker så godt hun kan å være en god kone, men ekteskapet viser seg å være tøft. Da landet bryter ut i krig, tvinges familien på flukt til Finland.

Dagens Helsinki: Kvinnens sønn strever med å finne seg til rette i det kalde, finske samfunnet. Som immigrant og homofil føler han seg som en outsider, og desperat etter selskap, kjøper han en boa constrictor. Men det er katten han møter på en bar en fuktig kveld, som endrer livet hans – sammen reiser de til Kosovo, på leting etter røttene.

Et hvert menneske bør minst en gang i livet stå uten valgmuligheter, for da tror en at en blir gal. 

I denne romanen får leseren flere temaer å bryne seg på. Flere tråder blir introdusert samtidig, og den som er lettest å følge gjennom boken er den om unge Emine som blir oppdaget av Bajram og siden giftet bort til ham.

Jeg så meg i speilet og lurte på om jeg var dum. Det var et ganske vanskelig spørsmål å stille seg, men å stille spørsmålet var på langt nær så vanskelig som det seinere ble å innrømme at jeg nok var det.

Den historien som boken begynner med er litt vanskeligere å holde kontroll på. Først er det en mann som ordner seg med tilfeldig sex med en annen mann. Så går han ut og kjøper seg en kongeboa, før han siden blir sjekket opp av en katt. Denne katten bruker sandkasse til å gjøre fra seg i, og har andre kattepreg, men den har i stor grad oppførselen til et menneske.

Jeg hadde satt meg på den svarte kunstskinnsofaen i stua og beit negler av nervøsitet, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle forklare det tomme terrariet, i tilfelle katten spurte. Eller hva jeg skulle si hvis slangen plutselig bestemte seg for å komme kringlende. Men katten lot seg ikke merke med noe. I stedet kommanderte den meg opp ved å si at jommen er du både lat og feit, ligger der som en annen svinekotelett. 

Boken har sin handling i Jugoslavia på 1980-tallet og senere i Finland. Familien er albanere og muslimer bosatt i Pristina i det som nå er Kosovo. Det jeg likte best med denne romanen er skildringene av hvordan det var å leve i tumultene som fulgte Titos død, og hvordan det ble for menneskene når Milosevic kom til makten. Dette er ikke en utpreget politisk roman, så disse betraktningene blir bare antydet, noe som fikk meg til å ville utforske temaet videre.

Det var en del ting med denne romanen jeg slet med å forstå. For det første står det konsekvent han der det skulle stått ham. Det fikk det til å høres gebrokkent ut, og kanskje det var det som var meningen.
Jeg skjønte ikke før sent i boken hvor denne homofile gutten kom inn i bildet, og hva det var med en historien om den menneskelige katten. At handlingsforløpene gled så umerkelig over i hverandre, gjorde at jeg flere ganger hadde lest over en side, og borti to før jeg skjønte at det ikke lenger handlet om Emine, men om han andre, eller motsatt. Jeg hadde satt pris på å slippe å sitte å lure gjennom hele boken, og ble irritert når jeg måtte bla tilbake flere ganger.

Selv om jeg har lest flere hjerteskjærende romaner om hvordan muslimske pikebarn blir behandlet av sine familier, spesielt den nye mannen og hennes kommende svigerfamilie, så ble jeg provosert av det som skjer med Emine.

Og da så Bajram på meg slik han alltid så på meg når jeg ikke tidde selv om jeg burde gjort det. Han hadde reservert et helt blikk for de tilfellene, og han brukte det nå: Leppene hans hardnet i en åpen stilling, fortennene både oppe og nede glimtet fram som på en bever, og han trekk mustasjen opp til nesa mens han strammet huden i hele ansiktet og snudde seg mot meg, og jeg visste hva som ville skje når imamen var gått. 

Det at jeg leste boken iløpet av en kort helg, viser at den fenget nok til å holde meg i lesestolen. Jeg synes nok at boken er for litterært "smal" til å ville anbefale den til hvem som helst, men setter du pris på den finske måten å skrive på (Sofi Oksanen) så bør du ta en titt på denne. Jeg gleder meg til det dukker opp flere omtaler av boken, så jeg håper mange bokbloggere vil hive seg rundt.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 285

Kilde: Leseeksemplar

Boken på vent: Nattmannens datter nummer 14-15-16-17

Bøkene som er på vent hos meg denne tirsdagen er de neste bøkene i serien om Nattmannens datter. 
Jeg leste de første 13 bøkene etterhvert som de kom ut, men stoppet der. Når en kollega røpet at hun har resten av serien ble jeg fristet til å lese meg opp litt. 


Titter du innom Beathes bokhjerte om tirsdagen, kan det være du får med deg gode lesetips hjem, eller kanskje du har lyst å fortelle om en bok som du har på vent i hyllen din?

Starten på denne bokserien til May Lis Ruus var i juni 2012. Da var jeg med på byvandring hvor vi fikk med oss den første boken hjem. Jeg ble hekta med en gang, så selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk til formatet, signerte jeg for å få bøkene tilsendt i posten. Bøkene kom en gang i måneden, og jeg gledet meg like mye hver gang, helt til vi hadde passert 10-11 bøker da begynte jeg å føle at det var lite fremgang.

Nå har jeg som sagt lånt meg de fire neste bøkene, som står klar til lesing så snart som råd. Følger du med på Nattmannens datter? Jeg ser at den har kommet opp i 26 bøker, så det må da nærme seg slutten?

Serien har sin handling i Bergen på 1700-tallet, og hovedpersonen og vår lille heltinne er Lucie. Hun ble plassert på Manufakturhuset av sin far da hun var liten, og har vokst opp blant all fattigdommen og undertrykkelsen i hierakiet som råder her. May Lis Ruus skriver drivende bra, og er kunnskapsrik og oppfinnsom, så disse lesestundene er god underholdning.

Har du hørt om eller lest serien?

Brevveksling mellom Astrid Lindgren og Sara Schwardt

Boken hvor Lena Tørnqvist har samlet brevene Astrid Lindgren og Sara Schwardt sendte seg imellom heter Brevene dine legger jeg under madrassen. I forordet forteller "forfatteren" hvordan denne brevvekslingen artet seg, og bakgrunnen for at hun har samlet disse og gitt dem ut i bokform.

Vil du lese om forfatteren Astrid Lindgren og hennes meritter, må du slå opp på Wikipedia eller lese en annen bok, for det er ikke det denne boken handler om. 

Sara skriver som 12 åring brev til sin favorittforfatter, og som det hjertegode mennesket hun var, svarte hun på hennes, så vel som alle andres brev. Brevene fra Sara gjorde noe med henne, og korrespondansen mellom dem ble etterhvert et fast punkt i hennes liv. Den varte fra 1971 til 2002, hvor Lindgren fulgte Sara fra et vettskremt lite barn til en voksen kvinne.
Disse åtti brevene gir oss et vakkert bilde av kjærligheten som vokste mellom disse to kvinnene.


Sara var ikke beskjeden og forsiktig når det kom til å fortelle Astrid hva hun syntes om bøkene og karakterene hennes, og det virker det som Astrid satte pris på. Når hun i sin ville barndom stadig drev med fantestreker og rømte hjemmefra, innrømte Sara at det var Pippi som ga henne innskytelsen om å rømme, noe Astrid ble forferdet over å høre.

Boken inneholder mange artige kommentarer om mangt og meget. I en liten ordveksling kommenterer hun, at hun hver morgen får halve Tyskland i postkassen, etter at hun mottok "den der fredsprisen i Frankfurt".  Jeg kunne ikke huske at hun har mottatt fredsprisen, og deles ikke den ut i Oslo? Vel, den 22 oktober 1978 mottok hun i Frankfurt, Den tyske bokhandels fredspris, noe som førte til et skred av fanbrev fra Tyskland.

Sara blir etterhvert voksen, og hyppigheten i brevvekslingen deres avtar. De siste 10-15 årene skrives det bare med års mellomrom, og Sara begynner gjerne brevet med å minne Astrid på hvem hun er, som om Astrid noen gang ville glemme Sara.

Det siste brevet fra Astrid Lindgren til Sara er fra 1992, da er Astrid 85 år gammel. Grunnen til at Sara ikke svarer kommer ikke frem, men hennes siste brev er skrevet noen måneder etter Astrid Lindgrens død i begynnelsen av 2002.

Det aller siste brevet fra Sara er skrevet i 2012, når arbeidet med denne boken er påbegynt. Nå er Sara 53 år gammel, og diskuterer med sitt 13 år gamle jeg, om hvordan denne boken kan bli til. Her kommer det frem litt mer om hennes bakgrunn, og hvordan hun egentlig har hatt det i barndommen. Hun forklarer også hvorfor det første brevet fra Astrid ikke er med i boken, og hvordan hun godt kunne tenke seg å redigere både livet sitt og korrespondansen mellom dem.

Brevene er trykket i rekkefølge og i sin helhet uten at noe er utelatt. Det er sterk lesning å få lov å ta del i dette, som tross alt var en personlig "samtale" mellom to mennesker, som aldri traff hverandre.

                                                                       Bilde fra boken

Dette er en lettlest sakprosabok om en skikkelse som vi alle kjenner og er glad i. Boken berørte meg, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Bloggene Såntsomjegliker og Tonesbokmerke har skrevet flotte omtaler av boken. 

Se gjerne Lene Ask sine flotte tegninger fra boken!

Forlag: Heinesen

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 200

Kilde: Leseeksemplar

Uten personlig ansvar av Lena Andersson

Husker du Ester Nilsson? Vi ble kjent med henne i Rettsstridig forføyning, som kom ut i fjor. Årets bok er en oppfølger til den forrige, hvor vi fem år etter affæren med Hugo Rask følger Ester i et nytt følelsesmessig kaos.

Fra bakpå boken:
Fem år etter relasjonen til Hugo Rask treffer Ester Nilsson skuespilleren Olof Sten, og allerede ved det første møtet kjenner hun kroppens sitrende reaksjon: Hun er i ferd med å forelske seg hodestups. Nok en gang. Olof skjuler ikke det faktum at han er gift med Ebba Silfversköld, men begynner allikevel å treffe Ester. De innleder et forhold som egentlig ikke er noe forhold, i hvert fall ikke slik Olof ser det. For han er jo gift og har ingen planer om å forlate Ebba. Men hva gjør han sammen med Ester da?

Ingenting lyser slik i neon 

som en benektelse ingen har etterspurt.

Egentlig kunne jeg kopiert min egen omtale av hennes forrige bok, og bare byttet ut Hugo Rask med Olof Sten. Likte du den første boken godt, vil jeg anbefale deg også å lese denne, for her er virkelig mer av det samme.

Språket er det samme kronglete, akademiske språket med mange vanskelige ord som vi ikke bruker i dagligtale; syntaks, gestaltningen, demarkasjonslinjen, allitterasjon og indolens for å gi noen eksempler. Mange setninger måtte jeg lese flere ganger for at de skulle gi mening, selv om jeg skjønte alle ordene. For meg er sånt bare irriterende, (på linje med syngedamer som kler seg halvnakne for at vi ikke skal merke at de ikke kan synge...)

Karakteren Ester, ja jeg kaller henne en karakter for noe så oppkonstruert som henne skal en lete lenge etter. Det er ingen kvinner som oppfører seg sånn som hun gjør, så jeg finner alt hun tenker, sier og gjør lite troverdig.

Når Ester forelsker seg forventer hun at den utkårede skal skille seg fra sin kone med en gang. Han er tydelig på at det kommer han ikke til å gjøre, men Ester overtolker alt han sier, og ikke sier, dithen at han kommer til å skille seg til fordel for henne, ganske snart.

  Gifte menn kan jo ikke gi deg det du lengter etter. 
  Du gir meg en hel del av det. Når du først gir.
  Men det er jo ikke nok for deg.
  Selvfølgelig ikke, siden jeg vil ha et ordentlig forhold med den jeg elsker.
  Men det er jo det gifte menn ikke kan gi deg.
  Ingen av mennene jeg har villet ha, har vært katolikker. 

Det er et hendelsesforløp i romanen som driver oss gjennom årstidene, men handlingen dreier seg kun om Esters tolkning av Olof. Hun er egentlig ikke lei seg, bare veldig beregnende og eiesyk, og mot slutten omtaler hun Olof som en "satsing". Det er nok min fordømming av Esters oppførsel som gjør at jeg aldri føler forelskelsen eller smerten hennes, kun hennes frustrasjon over at hun ikke får viljen sin.

Hvis du vil ta en titt på VGs anmeldelse vil du se at  jeg er langt fra enig i Knut Faldbakken sine tanker om romanen. Jeg så aldri på Ester som intelligent, begavet og oppegående. Dagens Næringsliv har også en omtale av boken, og det har NRK også. Ser frem til å lese hva bokbloggerne synes om boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 331

Kilde: Leseeksemplar

Bergen City Maraton 2015 - en våt men fornøyelig affære

Bergen kl. 08:00 - de som løp helmaraton var først ute

I dag gikk årets Bergen City Maraton av stabelen. Det ble en heller fuktig affære i forhold til de forrige årene hvor det har vært sommerlige tendenser. Humøret var allikevel på topp både hos deltagere og publikum.
Jeg påtok meg rollen som sjåfør, fotograf og bærer av byttetøy og fikk meg samtidig noen koselige timer i sentrum, sammen med gode venner.

Den vakre løypen i Bergen har mer bakker enn det som er vanlig for maraton, så løperne får utfordret seg. Nå er jo vi innfødte vant med både bakker og regn, så for de aller fleste gikk dette greit. I fjor så jeg mange som måtte hjelpes over målstreken, men i år så det ut til at de fleste kom seg i mål for egen maskin. Løypen er kompakt, hel- og halvmaraton, samt stafett går i samme traseen samtidig, og målgang for alle tre distansene er på Bryggen noenlunde samtidig. Dette gir selvfølgelig et yrende folkeliv, av slitne svette kropper, og vi andre som er med for å heie - rene 17-maistemningen!

Frode løp helmaraton og hadde følge av Heine - her første tur i Fjellveien

Her er de på Bryggen ved runding - halvveis og like blid :)

Øyvind løp halvmaraton og her ser vi ham i fin driv inn mot mål

Er det noe som gjør godt så er det en ørliten feiring etterpå

Siden Sondre er på Søgne eliteturnering og gjør ære på Åsane fyller vi voksne kvelden med sushi og humor. Det er Humorfest i Bergen denne helgen, og vi har billetter til "Tidige forfattere". Ja, det måtte jo bli noe med litteratur. Det er Doddo og Sjur Hjeltnes som skal intervjue Chris Tvedt, Vetle Lid-Larsen og Olaug Nilssen.

Våren er på gang i Bergen, på vei ned fra første tur opp til Fjellveien knipset jeg to bevis på det. Den rosa er en tradisjonell Rododendron, men den hvite blomsten lurer jeg på hva er. Den så så lovende ut, at jeg tror jeg må ta turen opp til dette treet på onsdag, å se om den kanskje har sprunget litt mer ut. Blomstrer det der du er?

Rododendron trives godt i det våte klimaet i Bergen

Hjelp! Hvilket tre er det som blomstrer sånn?

Mi briljante venninne av Elena Ferrante - bok 1 av 4

I løpet av de siste årene har jeg gått fra å misslike å lese nynorsk til å virkelig like det. Den eneste bitre pillen har vært bøker med handling på eksotiske steder som Frankrike eller Italia, som er oversatt til nynorsk, det har blitt feil i mine ører. Er handlingen lagt til "landet" har det vært naturlig, men er vi på urbane steder som Paris, eller i dette tilfellet Napoli, så har jeg slitt litt. Helt til nå, for i Mi briljante venninne funket det, og forhåpentligvis har jeg fått svelget min bitre pille.

Fra bakpå boken:
Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.

Mer av forlagets omtale kan du lese her, men pass opp for her røper de hvem Lila gifter seg med, og det er greit å ikke vite når du leser :)

Før du begynner å lese bør du også være obs på at dette er den første av i alt fire bøker i en serie om Napoli. Det er greit å vite at slutten ikke er slutten, og at introen øverst ikke får sin løsning i denne boken.

Dette er en oppvekstroman, hvor vi følger de to venninnene Elena og Lila fra de er 4-5 år gammel, til de er 16. Når de er små er det tydelig at den slemme Lila er den som leder an, mens den forsiktige Elena beundrer og ser opp til henne, og følger etter i alle sprellene hun finner på.

Vi er sør i Italia, i Napoli på 50-tallet, en by som fremdeles er preget av fattigdommen etter krigen. Selv om byen ligger ved havet, lever jentene så lokalt at de er ganske gamle før de får se havet for første gang. De opplever hverdagen som tøff, med grovt språk, avstraffing og brutalitet, mens familiene holder ved like sine feider, med nag og hevnaktige utfall.

Ferrante skildrer et Napoli på en fargerik måte, en føler virkelig at en er der, når bråk, smaker og lukter trenger seg på. Jentene er ganske så hardkokt når de leker i sin egen bakgård, men når de beveger seg ut i verden ser vi hvor naive de er, og min bekymring for dem stiger etterhvert som jeg leser.

En kan få bakoversveis av persongalleriet som er presentert fremst i boken, men det bød ikke på noen utfordring å bli kjent med alle sammen. På en elegant måte greide hun noen ganger å gi meg ett førsteinntrykk av en karakter, som jeg etter ytterligere hundre sider begynte å justere på. En genistrek som jeg frydet meg over.

Med ord henta frå i dag kjendest det som ho ikkje berre var flink til å seie ting på ein vakker måte, ho var i ferd med å utvikle ei gåve som eg allereie kjende til: Betre enn då ho var barn greip ho fatt i det som skjedde, og utan å vere kunstig klarte ho å gi det djupn; ho gav røynda ei ekstra kraft ved å sette ord på den, ho fylte den med energi. 

Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.

I tillegg til landets største aviser har bloggerne Artemisias verden og Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 405

Kilde: Leseeksemplar

Alex av Pierre Lemaitre - krim lest av Håkon Ramstad

Alex Lemaitre har gitt ut en bok før, men dette er den første som har blitt oversatt til norsk. Han har undervist i litteratur i mange år, før han begynte å skrive skuespill og romaner. Jeg liker krim som er litt brutal, men denne har jeg styrt unna en stund fordi den hørtes litt for grotesk ut. Etter å ha lest noen fristende bloggomtaler måtte jeg allikevel til pers, noe jeg ikke angrer på.

Forlaget om handlingen:
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?

Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.


Helt først blir vi kjent med vakre Alex når hun er i butikken for å velge seg ut en parykk. Hun blir fremstilt som en litt mystisk kvinne som jeg som leser får forventning til å vite mer om.

Politiinspektør Camille 1,45 på sokkelesten, pasifist, skråsikker av natur, mistenksom og irritabel. Hans gravide kone ble kidnappet og drept for 4 år siden, og hans tanker og oppførsel er fremdeles kraftig preget av dette traumet. En sidehistorie som involverer hans mor kunstneren, er med på å utdype karakteren Camille.

Etterhvert blir vi introdusert for resten av politistyrken, mens det som skjer med Alex også blir skildret. Sånn sett har denne krimmen en klassisk oppbygging, som jeg har vært borti mange ganger.
Historien veksler gjennom nesten hele boken mellom Alex og politiet, men handlingen har mange vendinger som gjør den langt fra forutsigbar.
Det er nesten litt vanskelig å si noe mer om den videre handlingen uten å røpe vesentlige begivenheter, som bør holdes skjult til nye lesere, så jeg følger forlagets eksempel og stopper her.

En liten advarsel: du bør ha mage for innpåslitne rotter....

De tre som har hovedansvaret for etterforskningen Armand, Louis og Camille blir alle tre beskrevet gjennomgående, og de har alle fantastiske personligheter som gir handlingen et snev av humor.

Jeg er helt enig med de som påstår at boken er grotesk, for det er den, men ikke hele tiden. En blir etterhvert vant til det, og de ekle ugjerningene følger et visst mønster, så en får forberedt seg, (og skrudd ned lyden....) Handlingen går fort fremover, og det dveles ikke ved detaljer, nesten så fort at jeg noen ganger bare måtte godta at ting var falt på plass uten at jeg hadde fått det med meg.
Intrigebyggingen er formidabel, og plottet ganske unikt, det var bare helt på slutten jeg hadde roet pulsen og ventet på de siste avsløringene. Skulle jeg satt fingeren på noe, måtte det være at løsningen ble litt for overtydelig, når det enda var 2-3 lyttetimer igjen.

Min konklusjon er at boken ikke er for grotesk, men ganske original og medrivende til tusen, så jeg anbefaler den gjerne videre.

Håkon Ramstad som innleser kommer jeg til å ha øynene åpen for, for han leste akkurat sånn som jeg liker. Passe fort, en dyp røst med litt tonefall. Uten karikerte stemmer hadde han dreisen på de franske navnene og leverte et veldig overbevisende stykke arbeide.
Flere bloggomtaler: Bokbloggeir, Ritaleser, Bøker & bokhyller, Bokelskerinnen

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 12,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Et utrolig sammentreff av Gavin Extence

Gavin Extence er engelsk og har doktorgrad i filmstudier. Et utrolig sammentreff er hans debutroman, som han har høstet gode kritikker for. Når jeg nærmer meg morsomme bøker stiger skepsisen min noen hakk, men så viste det seg at boken var uventet alvorlig, innsiktsfull og briljant, alt på en gang.

De første femti sidene skrev jeg notater, men derfra og ut ga jeg bare gass. Når jeg i ettertid så på notatene fra starten av boken måtte jeg flire av det jeg hang meg opp i.

Det begynner med at et navnløst "jeg" blir tatt i tollen i Dover på vei tilbake til England. Der er mye dialog direkte til leseren og jeg har skrevet aspergers og begrenset med spørsmålstegn bak.
Vi får så vite at gutten det handler om heter Alex eller Alexander Morgan Woods. Han er 17 år og er et helt spesielt menneske, både med den forhistorien han allerede har og med tanke på personligheten hans.
Etter innledningen går vi tilbake ca. 10 år og tar del i alt som ligger foran hendelsene som boken begynner og slutter med. Jeg selv hadde en herlig leseopplevelse, og tenker at noe av grunnen til det, var at jeg ikke viste hva som lå foran meg, derfor vil jeg ikke røpe mer av den faktiske handlingen.

Et utrolig sammentreff er en velskrevet og optimistisk roman som engasjerte meg voldsomt. Jeg hadde kommet et godt stykke ut i romanen før det gikk opp for meg hva den egentlig handlet om, men underveis var vi innom mange tema som alle fenget meg. Jeg kunne nevnt i fleng, men nøyer meg med en liten smakebit fra teksten:

Omtrent halvveis gjennom boken trodde jeg at jeg sannsynligvis forsto hva satire var. Jeg trodde det var når du snakket om viktige ting på en slags fordekt morsom måte. Men i stedet for å tåkelegge det viktige, fikk satire det til å virke klarere på en måte - renere og lettere å forstå. Så, for eksempel, i Sirenene på Titan, har alle soldatene i marshæren små radioantenner implantert i hodet, slik at generalene kan kontrollere tankene deres og gi dem kommandoer fra veldig langt unna. Da jeg returnerte boken påfølgende lørdag, spurte jeg Mr. Peterson om jeg hadde rett når jeg trodde dette var et eksempel på satire. 

En sommerlig hilsen fra en lykkelig leser i Bergen

Romanen har en formidabel evne til å dra leseren fra skanse til skanse. Jeg koste meg med de forskjellige temaene som ble brakt på banen, selv om ikke alle var like "koselige". Karakteroppbyggingen var perfekt, jeg ble utrolig glad i Alex og frydet meg over å være tilstede når han og Mr. Peterson ble venner. Språkføringen er av det lette slaget, men det mangler ikke på eselører etter jeg var ferdig med boken, så der er mange flotte ting jeg kunne referert. Kanskje du har lest noe av Kurt Vonnegut, forfatteren som har en fremtredende plass i historien?

Tema er, som jeg kom inn på i begynnelsen, ganske alvorlig, men romanen er bygget opp på en sånn måte at det blir fornøyelig lesning allikevel. Betraktningene  Alex gjør seg, vitner om at forfatteren har et menneskelig vidsyn og en bred allmennkunnskap, noe som gjerne resulterer i gode romaner.

Egentlig er jeg ikke så begeistret for utrolige sammentreff, men dette utrolige sammentreffet var det virkelig verdt å bruke tid på, jeg anbefaler boken på det varmeste!!

Har du lyst å se hva forlaget sier om boken, kan du klikke på lenken under. 

Forlag: Bastion

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 374

Kilde: Leseeksemplar

En vårlig hilsen fra vakre Bergen

Elven som renner gjennom Kvernevika og som nok er grunnen til at fabrikken lå akkurat her

Da vi avsluttet hagearbeidet og gikk innendørs i går var himmelen fremdeles blå. Selv om det var en lørdag jeg skulle våkne opp til, satt jeg klokken på 06:30 for jeg viste at solen ville komme opp bak fjellkammen noen minutter senere. Dessverre hadde tåken lagt seg over landskapet så den solen så jeg ikke mye til. Morgenen ble brukt til lekselesing, før familien våknet til liv.

På formiddagen gikk jeg en lang tur i sentrum, med lydbok på øret. Ferden gikk fra Skuteviken via Engen til Verftet, før turen gikk videre til Nordnes og tilbake til by`n.
Ettermiddagen ble tilbrakt på balkongen med en særdeles god bok i fanget. Enda litt senere kjørte vi ned til Kverneviken for å ta noen bilder av den gamle og særdeles falleferdige fabrikken  jeg har gått forbi noen ganger når jeg har gått tur.

Har du nytt fin-været i dag eller lest bok, eller kanskje gjort begge deler?

Kverneviken fabrikker

Båter med potensiale ligger klar til denne (?) våren

Så lenge vi styrer unna plastikk så kan gamle, falleferdige ting være ganske fine. Her i Kverneviken er det en fantastisk stemning, med sjøen som går inn i viken, og elven som kommer ned. Langs elven går det en gammel traktorvei, som nå kun er en sti, men som er herlig stemningsfull å vandre på.

Kverneviken var en av de første industristedene i bydelen Åsane i Bergen. Det er her Dalaelven renner ut, en elv som renner i bydelen og kan sees mange steder. Industrilokalet har vært i bruk siden 1841 og har huset både sagbruk, stampemølle, uldvarefabrikk og sildeoljefabrikk. Den siste virksomheten ble lagt ned etter en brann i 1919, og etter det har lokalene bare vært i bruk i liten skala. Sjekk ut Fylkesarkivet for mer informasjon.

Med disse bildene som ble tatt på Nordnes i dag ønsker jeg deg en "god vår"!

Et rom større enn ensomheten av Yiyun Li

Smak på den tittelen da! Årets beste tittel i mine ører. Den kinesiske forfatteren Yiyun Li er ny for meg, men hun har gitt ut flere romaner, hvorav to er kommet ut på norsk.

Fra bakpå boken:
I hjertet av denne fabelaktige romanen av Yiyun Li finner vi et fengslende og klokt mysterium. Som unge ble Moran, Ruyu og Boyang involvert i et mystisk «uhell» som endte med at en venn av dem ble forgiftet. Tjue år senere bor de på ulike kanter av verden; Moran og Ruyu lever i USA, og Boyang i Kina. Det som binder dem sammen, er de forferdelige hendelsene fra ungdommen og hvordan dette har påvirket livet deres i etterkant. For ingen av dem greier å ha troen på seg selv. Og alle tre lever alene.

I California unngår Ruyu egne familieforpliktelser ved å stelle en annen kvinnes familie og hjem.


I Wisconsin besøker Moran sin eksmann, en mann som tidligere hjalp henne ut av ensomheten med sin ømhet. Boyang, på sin side, er bosatt i Beijing, og er ute av stand til å elske noen. Samtidig sliter han med hendelsene de tre opplevde sammen.

Et rom større enn ensomheten er en innsiktsfull og til tider sentimental roman. Språkføringen er eksepsjonell i sin utforming, et språk som innbyr til sakte lesning for å få med de små litterære krumspringene. Måten romanen er bygd opp på er ganske tradisjonell, hvor de tre hovedpersonene får hver sin del i nåtid, før de alle er samlet i den handlingen som finner sted noen tiår tidligere.

Det er tre snodige karakterer vi får presentert her, og spesielt Ruyu er en skrue. De asosiale trekkene hennes appellerer til min introverte karakter, mens jeg samtidig ser at hun er helt ute å kjøre når det gjelder følelser for andre mennesker. Hun er frekk og egoistisk og uimotståelig sarkastisk i sin replikk. Her snakker hun om sin arbeidsgiver:

Stakkars naive Celia, som, i likhet med folk flest, trodde at det fantes noe som het senere. Senere, der det ligger på trygg avstand, forespeiler muligheter: endringer, løsninger, belønninger, lykke, for fjernt til å være virkelig, men likevel virkelig nok til å fri en fra nåets klaustrofobiske kokong. Om bare Celia hadde hatt styrke til både å være god nok mot og streng nok med seg selv til å slutte å snakke om senere, denne nåets hjerteløse bøddel. 

Boyang er den som har blitt tilbake i Kina, og også han har et skrått blikk på livet  og kjærligheten. Alle disse tre menneskene vokste opp i familieforhold som for oss trauste nordboere fremstår som underlige. I sin ungdom opplevde de forskjellige ting, hvorav en hendelse skulle komme til å prege hvordan de ble som mennesker. Eller var det denne hendelsen som gjorde at de ble som de ble?

Tantes frykt for stillhet grenset til overtro, som om ethvert øyeblikk som ikke var fylt med en form for dialog antydet at hun hadde mislyktes. eller enda verre, vitnet om en nær forestående katastrofe.

Dette er en roman med mye dialog, noe som ofte gjør at lesingen går fort, men alle de innskutte bisetningene tvang meg til å lese rolig for å få med meg nyansene. Jeg vil kalle dette en roman med karakter, jeg likte den godt, men jeg er redd for at jeg om noen måneder må tenke meg godt om for å huske hva den handlet om. Anbefales allikevel til dere som liker å lese "litt utenfor boksen".

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 351

Kilde: Leseeksemplar

Plommetreet av Ellen Marie Wiseman - en sterk debutroman

Forfatteren med det norsk-lydende navnet Ellen Marie er amerikanerinne, og Plommetreet er hennes første bok. Handlingen er inspirert av hennes mors oppvekst i nazi-Tyskland. Siden jeg har lest et uendelig antall bøker med 2.verdenskrig som tema, forventet jeg ikke å oppleve noe "nytt" med denne romanen, men der tok jeg skammelig feil.

Fra bakpå boken:
Christine jobber som hushjelp for en rik, jødisk familie og har ingen tanker om å forandre på livet sitt. Alt blir annerledes når hun blir kjent med Isaac, sønnen i familien. Han introduserer henne for kunst, musikk og bøker og viser at verden består av mye mer enn den lille, tyske landsbyen de bor i.

Framtiden de to drømmer om å dele blir truet når Hitler kommer til makten. Isaac og Christine blir brutalt revet fra hverandre når Isaac blir sendt i konsentrasjonsleir. Christine gir aldri opp håpet om å redde ham. Hun planter et plommetre i håp om at den dagen det blomstrer, skal de to være sammen igjen.


De av oss som har vært voksne en stund, kan mye om denne fryktelige krigen. I alle fall vi som leser, for veldig mange bøker har på en eller annen måte 2. verdenskrig som bakteppe. Det lett feminine coveret og den klisjèfylte introen til forlaget gjorde at mine forventninger til romanen var lave.
Heldigvis fikk jeg meg en positiv overraskelse, for vinklingen forfatteren har valgt gjorde at jeg befant meg i en sammenheng, jeg ikke ofte er i. Romanen tar for seg dagliglivet til tyskerne, og viser på denne måten hvordan mange mennesker følte seg sveket, der de levde i frykt for herskerne i landet.

Plommetreet er de tyske sivilistene sin historie. Den begynner allerede i 1938 hvor innbyggerne i Hessental allerede har det vanskelig. Hitler er kommet til makten, og hverdagen begynner sakte men sikkert å preges av dette. Familien Bøltz er samvittighetsfulle mennesker som er langt fra enig i politikken til Hitler. De lider under matmangel og føler mismotet krype innpå seg, mens de som styrer i landet gjør det stadig vanskeligere å leve.

Allerede i 1938 blir radioer med kortbølgesendere inndradd, en del matvarer er rasjonert og de som ikke gjør som de får beskjed om blir arrestert. Snart blir det innført portforbud, og alle er redd for å snakke med naboen i tilfelle de blir angitt.
Det er i dette kaoset de to unge får øynene opp for hverandre. Han som var født med en sølvskje i munnen, ble plutselig den som fikk det vanskeligst. Ting blir snudd på hodet, og vi følger dem på deres ferd til arbeidsleiren Dachau, som ikke ligger langt fra hjemstedet deres.

Skildringene herfra er horrible, med lukten av brent kjøtt, hauger med klær, sko og briller og de svære haugene med avklippet hår. Her kunne jeg rynket på nesen og tenkt "dette har jeg lest før", men det er noe troverdig ved at alle romanene jeg leser beskriver forholdene i konsentrasjonsleirer på samme måte.

Når krigen er over og det skal ordnes opp igjen, blir hevn og straff et tema. Amerikanerne, franskmenn og russere skal sammen innføre lov og orden, og få tak på de som anses som krigsforbrytere. I denne forvirringen blir mange tyskere straffet, som ikke har gjort noe galt.

   - Amerikanerne aner ikke hvor mye disse menneskene allerede har lidt! 
sa Christine. De må få vite om matmangelen og Gestapo. De må få vite om landsbyene og byene som ble utslettet av bomber. 
   - Bombene vet de om, sa Heinz. Det var de som slapp dem.
   - Jeg antar at der Lagerkommandant hadde rett, sa Christine, tårene strømmet nedover kinnene hennes. Grusomme handlinger blir bare krigsforbrytelser hvis du taper.

Romanen er velskrevet og på tross av sine mange sider, rask å lese. Den har mange kapitler og sånn som teksten utviklet seg, skjedde det noe i hvert eneste ett av dem. Karakterbyggingen er glimrende, og jeg levde meg godt og grundig inn i livene til Christine, Isaac og de andre i familiene deres.

Ekstra virkelig blir det når jeg googler gateadressen til Christines familie Schellergasse og den faktisk ligger i Hessental. Jeg måtte også lese litt om konsentrasjonsleiren Dachau som var den første leiren av dette slaget i Tyskland. Den ble påbegynt allerede i 1933 og skulle huse kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsmedlemmer (!) Som du sikkert skjønner, dette var ikke en bok jeg var ferdig med i det jeg leste siste side.

Bortsett fra noen øyeblikk med gjensyn er ikke romanen utpreget sentimental, men den er heller ikke kvalmende ekkel. Hvis det er romantikk du er på jakt etter, så er dette ikke boken for deg. Forfatteren har med Plommetreet skrevet en innsiktsfull og engasjerende roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 458

Kilde: Leseeksemplar

Inn i labyrinten av Sigge Eklund

Skal si svenskene vet å fostre frem krimforfattere. Sigge Eklund debuterte i 1999 og har siden da en rekke utgivelser, av forskjellig format bak seg. Jeg leste Ritaleser sin omtale noen uker før jeg selv leste boken, og var derfor forberedt på likheten med Madeleine-saken.

Fra baksiden av boken:
En maikveld forsvinner elleve år gamle Magda Horn hjemmefra mens foreldrene er ute og spiser middag på en restaurant i nabolaget. De er mest opptatt av å speile seg i egen suksess og i hverandre, og selv om Magda er et elsket barn, har hun egentlig vært usynlig lenge. Altfor lenge. Og en dag er hun borte.
Gjennom fire nære og sterke fortellerstemmer nøstes trådene rundt Magdas forsvinning opp. Inn i labyrinten er en elegant psykologisk thriller, hvor menneskene og forholdet mellom dem står like sentralt som selve forbrytelsen.

Å fortelle er å bevare en hemmelighet.

Ved bokens begynnelse befinner vi oss 7-8 måneder etter Magda Horn har forsvunnet fra sitt hjem i Stockholm. Hennes mor Åsa som er psykolog er klar for å begynne å jobbe igjen, men sliter stadig med traume etter datterens mystiske forsvinning. Hennes mann og Magdas far er mistenkt i saken, men er tilbake i jobb som forlegger.

Åsa setter kursen direkte mot heisen og trekker i skjerfet for å skjule ansiktet da hun går forbi resepsjonen. Heldigvis har ikke kjerringene på fireren kommet ennå, så hun kan smette inn på psykiatrisk uten å møte noen av kollegene. 

I tillegg til disse to stemmene, får ekteparet Katja og Tom, minst like mye taletid. Faktisk får vi Tom sin versjon før vi får høre hvordan far til den forsvunne jenten har det. Skriveteknikken som blir benyttet i denne thrilleren gjør at leseren må følge godt med ved kapittelskifter. Det hoppes i tid, og handlingen foregår både før og etter forsvinningen. Dette er ikke en kriminalroman siden vi ikke får innblikk i noe av politietterforskingen, det er kun følelsene og handlingene til et knippe pårørende som danner grunnlag for spenningen.

Til å være en psykologisk thriller er det mye tårer og kroppslig omgang. Karakteroppbyggingen er veldig bra, og vi kommer godt under huden på hovedpersonene og de rundt dem. Handlingen er uventet alvorlig og skildrer på en fin måte deres frykt, anger og dunkle hemmeligheter.

Historien byr på overraskende vendinger, og selv om det noen ganger kommer opp ting som i mine øyne er lite realistisk, er dette en bladvender som tilgir at ikke absolutt alt henger på greip. Jeg syntes karakterene hadde for mange "tilfeldige" kryssningspunkter, men det måtte kanskje bli sånn for at historien skulle gå opp.

Dette er en spenningsbok for den som ikke er glad i blod og gørr, den har et høyt tempo og var vanskelig å legge fra seg. Direkte spennende vil jeg ikke si at den var, men intensitet og høy driv.

Så til Rita sine innvendinger. Les gjerne hennes omtale, hun har belyst detaljer om Madeleinesaken som sammenfaller med handlingen i denne boken. Jeg er enig med henne at siden saken er så fersk og ennå ikke oppklart, så er det kanskje litt smakløst å bruke de samme detaljene.
I mine øyne har denne romanen så mye mer ved seg, og for meg som ikke ser tv og dermed ikke har blitt pepret med informasjon om Madeleine i så stor grad, reagerte jeg ikke på sammenfallene like sterkt som Rita.

Boken stiller spørsmål som "hva skjer når vi opplever traumer i barndommen som vi ikke får bearbeidet?" og "er det lov å leve når den andre dør? Den tar for seg hvor vanskelig det er å være menneske, og beskriver på en fin måte mellommenneskelige forhold.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 332

Kilde: Leseeksemplar

Stjerner over, mørke under av Ingebjørg Berg Holm

Med Stjerner over, mørke under har Ingebjørg Berg Holm imponert mange med sin debutroman. Dette er en historisk kriminalroman, av det rolige slaget som gjorde godt å lese.

Fra bakpå boken:
Hurumlandet på slutten av 1800-tallet. En mann blir funnet på en lysning i skogen - tilsynelatende fredfull, med et mildt uttrykk i ansiktet. Men bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod. Det er så vidt lensmann Thomas Tinnvik klarer å holde kvalmen unna.
Avhør på den nærmeste gården avslører at den døde er Lars Holte, en mann som reiste til Canada for ti år siden, og ikke er blitt sett siden.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2015

Sider: 233

Kilde: Leseeksemplar

Etter bare noen få sider sukket jeg fornøyd og skrudde ned lesetempo merkbart. Dette er en roman med karakter, og en helt egen "feeling". Det er ingenting heseblesende over handlingen, den sindige lensmann Tinnvik går grundig og ettertenksomt frem i sin etterforskning.

Historien er kronologisk og finner sted over de uker det tar Tinnvik å finne ut av hvem som sto for ugjerningen mot Lars Holte. Som en del av karakteroppbyggingen blir vi kjent med den ferske lensmannen via et brev han forfatter til sin bror. En liten bi-handling som fylte ut tematikken og ga handlingen mer kjøtt på beina.
Persongalleriet er ikke spesielt stort i denne kriminalromanen, men flere av de vi møter har fått sin egen stemme i teksten. Noen korte hendelser blir således belyst fra flere menneskers vinkling, noe jeg ikke pleier å like, men her fungerte det fint.

Vi er på 1800-tallet noe handling og tempo bærer preg av. Språket er av det høflige slaget, men bærer ikke spesielt preg av når begivenhetene finner sted.

Som oftest når jeg leser krim ligger mitt fokus på å finne svar på spørsmål, og å få oppklart mordsaken. I "Stjerner over, mørke under" ble jeg så fascinert av handlingen rundt at jeg kunne ønske boken var dobbelt så lang, og at lensmann Tinnvik ikke var så pliktoppfyllende at han fant ut av de dunkle hemmelighetene så fort.

Vi kommer i møte med overtroen som fremdeles fantes på stedet, og innslaget med byttingen var både sår og spennende å lese om. Spesielt godt likte jeg måten forfatteren har beskrevet kvekerbevegelsen, og jeg tok meg flere ganger i å reflektere over min egen åndelighet.

Å ramse opp stykker fra ei bok, å love at man skal tro på Gud, å la presten gjøre rare og mystiske ting for å bestemme over andre sin tro.... det er ikke verdt noe. 
Han var rolige inni seg og bremset ordene. Lensmannen lyttet. Gud er inni alle mennesker. Jesus lever, men kirken er død. Vil man lytte til Gud, kan man ikke gå til presten.. Man må bare høre etter, inne i seg selv. 

Er du på jakt etter en klassisk krim med dramatikk og intrikate plott, så er dette ikke boken for deg. Jeg ville heller kalt dette en historisk roman med et mord som skal oppklares. At boken er verdt å lese er det ingen tvil om, så jeg slutter meg til de andre som har lovprist denne boken og anbefaler den på det varmeste!

Det er allerede flere bokbloggere som har omtalt boken, besøk gjerne: Karis bokprat, Beathes bokhjerte, Heartart og Medbokogpalett

Esther, kanskje av Katja Petrowskaja - lanseres i dag 9. april!

Lykkelig er den som kommer hjem fra påskeferie og så ligger det, ikke bare en bok, men en fantastisk bok, i postkassen :) Etter en skikkelig nedtur på flyet hjem, ble dette virkelig oppturen med stor O. Etter endt lesing er boken fylt med eselører, et sikkert tegn på at boken har fenget. Bær over med meg, jeg har prøvd å fatte meg i korthet.

Forlaget om boken:
Het hun virkelig Esther, fars bestemor som ble igjen da resten av familien flyktet fra det okkuperte Kiev i 1941?

De jiddiske ordene som hun tillitsfullt henvendte seg med til de tyske soldatene på gaten – hvem hørte dem? Og da soldatene skjøt bestemor «med nonchalant rutine», hvem sto i vinduet og så på?
I 1932 utførte en grandonkel ved navn Judas Stern et attentat på den tyske ambassaderåden i Moskva. Sterns bror, en revolusjonær fra Odessa, tok dekknavnet Petrowski. En oldefar grunnla et barnehjem for døvstumme jødiske barn i Warszawa.

Hvis et menneske ikke finner seg selv, blir det fullstendig oppslukt av stammen.

Katja Petrowskaja er født i Kiev i 1970. Hun har studert litteraturvitenskap i Russland og etter i voksen alder å ha lært seg tysk, bor og skriver hun nå for Berlinske aviser. Esther, kanskje som er hennes debut som romanforfatter kom ut i Tyskland i fjor, og den er allerede nominert til flere litterære priser, og oversatt til 18 språk. 

Det er greit å vite litt om bakgrunnen hennes når du leser, for dette er hennes jakt etter sine forfedres historie. En ferd som tar oss med til historiske steder og hendelser, som har betydd mye det siste hundreåret. Det er en personlig skildring som tar leseren med, ikke bare rundt om kring men også inn i hennes tanker og følelser.
Med på ferden på kryss av historien er bestemødrene hennes med de blomstrende navnene Margarita og Rosa. Familiens tradisjon med å være døvepedagoger preger historien, og gir handlingen en rød tråd som følges gjennom hele romanen.

Hver gang viseren på et for oss ukjent måleapparat slo ut, gikk babusjka ned på bakeriet. Hun kjøpte et kvart brød og gjemte det under puten. Slik trikser man bort døden, du skaffer deg en brødskalk, og døden kan ikke gjøre deg noe. Jo eldre hun ble, desto dypere sank hun ned i krigen. Mor var alltid forskrekket når hun fant en av disse brødbitene, det var et utbredt krigssyndrom, og ingen hadde noe middel mot det.

Kapitlene er navngitte og inneholder sin egen historie, men hele romanen er konsekvent gjennomført, oppfattes som ryddig og er preget av sammenheng og helhet. Medrivende er den også, jeg slukte de første hundre sidene før jeg fikk sukk for meg.
Mye av handlingen har naturlig nok med krigen å gjøre, sett fra mange forskjellige ståsteder. Når tårene kommer på side 86. er det ikke av forferdelse men av glede, for selv om handlingen kunne vært dyster er dette absolutt en optimistisk og håpefull historie.

Bestefedrene hennes er også med, og de har begge spennende historier. Krigshisseren Judas Stern var bror av hennes fars far, og omstendighetene som skildres rundt ham er fascinerende lesning. Historien er spekket av attentater, behov for å gå under jorden, dekknavn og hemmelige tjenester, men den er alltid personlig og nær.
Det jeg leser engasjerer meg så til de grader at jeg flere ganger måtte google steder og se på kart. Babij Jar fant jeg ikke på kartet, etter å ha lest om kløften hvor tyskerne i september 1941, drepte hele den gjenværende jødiske befolkningen i Kiev, føltes det meningsløst å ikke finne det på kartet.

Romanen hennes starter så langt tilbake som pogromen i Odessa i 1905 når bestemor Margarita var en liten jente, men det er i nåtid vi følger Katja Petrowskaja i hennes jakt på slekten som har blitt spredd for alle vinder. Spørsmålet forfatteren stiller med denne romanen, er "hva skjer når tidsvitnene ikke finnes lenger"? Hun minner oss på hvor viktig det ikke er å glemme, og gjør dette på en subtil måte som fikk meg til å tenke forbi teksten og den faktiske handlingen.

Dette er en alvorlig skildring, men det er ikke en sentimental bok. Den er velskrevet og lar oss få lov til å ta del i forfatterens innsikt og personlige engasjement, i dette som er et mørkt kapittel i, ikke bare Ukrainas, men hele Europas historie.  Dette er ikke en skildring av tyskere og jøder, krig og dreping, men om forfatterens intense søken etter sine røtter.

Da jeg var ferdig å lese var jeg i det ettertenksomme hjørnet. Dette er en roman du leser fort, men ikke blir fort ferdig med. Jeg har lært mye, om Kiev og Odessa, om den forferdelige krigen, men mest av alt om mennesker. Esther, kanskje er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Leseeksemplar

Romanen lanseres i Norge 9. april!

Om mørke av Josefine Klougart - skildring av en leseopplevelse

Kundemagasinet til SAS i dag

Josefine Klougart sies å ha en av Skandinavias viktigste kontemporære stemmer. Hun har flere prosautgivelser bak seg, og Om mørket er hennes fjerde roman, som kommer ut i Norge i april. Som seg hør og bør en av Danmarks litterære stjerner, har hun også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, så da skulle det være greit da?

DETTE ER IKKE EN BOKOMTALE!!!!!

Leseopplevelsen jeg hadde, minner om den jeg har hatt når jeg har lest såkalt "utilgjengelige" diktsamlinger. Etter å ha lest lenge, rolig og konsentrert med et sterkt ønske om å få noe ut av lesingen, så viser hjernen min seg fra sin verste "tefloniske" side.
Ingenting har festet seg, hverken i hjertet eller i hjernen. Man kan bli stresset av mindre, men jeg går på med krum hals, leser litt til, før jeg studerer forlagets omtale enda en gang.

Passe sur bestemmer jeg meg for å prøve igjen når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg på flyet så i frustrasjon legger jeg vekk boken og tar frem SAS bladet i lommen foran meg. Hvem andre enn Josefine Klougart er portretert i bladet?

Hun er jo stor jo! Det stemmer det forlaget sier om at hun er en av Skandinavias viktigste stemmer. Også skulle ikke jeg, JEG! klare å lese henne? (Hva for en superleser er jeg som ikke har hørt om henne en gang?)

Da jeg begynte lesingen tenkte jeg allerede etter første side "er det en sånn bok?"
Jeg leste videre og for hver ny side følte jeg at jeg begynte på en ny roman. Det er han og hun og mye om øyne, i et språk som minner om oppramsing i en dårlig fagbok.

Forståsegpåere med større litterær pondus enn meg, kan sikkert si mye om virkemidler og skriveteknikker som er brukt i denne romanen, så jeg burde egentlig slutte her. Jeg håper du som leser videre anerkjenner min famling, og dype ønske om å forstå, så siden jeg har dykket dypt i meg selv for å finne ut av hvorfor jeg ikke får til dette, må jeg bare skrive meg opp igjen.

På de første sidene begynner hver korte setning på venstre side. Det blir rart og, som nevnt oppramsende. Setningene gir ingen mening for meg, jeg ser ingen rød tråd eller handling, bare ord.

Brusk, når man klipper det med en sånn saks,
det at han på den måten skrumpet inn etter transplantasjonen.
Ansiktet som falt innover, som når man leser med en indre stemme.
Jeg vet ikke, hvisket hun en kveld, jeg er bare så lei meg. At jeg ikke var der for å trøste deg.
Det er sentimentalt, sier han.
Alle ruiner står som de sto. Når man ser fort på dem og så bort. 
Så ser man det som det var.

Senere i kapitlet Sapfofragmenter får vi noen løsrevne ord og setninger løselig spredd ut over noen titalls sider. Jeg googlet Sapfo-fragmenter og fant en antikkens lyriker, uten at dette gjorde meg noe klokere hva boken jeg leser angår.

Etter dette dukker det plutselig opp en prolog, som starter med svart jord og vind, og 8 scener i et skuespill, er det neste på programmet. Det er en mann og en kvinne som har replikkene, og når epilogen kommer og den handler om varm lava og lys, er jeg like klok.

I de siste førti sidene er vi tilbake i formatet som preget begynnelsen av boken.
Phew... jeg er i mål! Jeg har vært gjennom boken, uten at jeg kan si at jeg har lest den. Fremdeles aner jeg ikke hva forfatteren vil med det hun skriver, eller hva jeg burde få ut av den. Er jeg på viddene når jeg sammenligner med Sara Stridsberg på sitt beste (eller verste?). Kanskje det bare var det antikke skuespillet som sendte tankene mine i retning Stridsberg og Medealand.

Romanen kommer ut på norsk 9 april 2015, så nå får jeg bare krysse fingre for at noen bokbloggere vil plukke den opp og skrive seg varm, så jeg kan nyte godt av deres klokskap. Boken ligger på hyllen og skal tas ned igjen så snart jeg føler inspirasjonen komme. Ønsker du å lese hva forlaget sier om boken kan du ta en titt under.
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

****************

Forlaget om boken :
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen.

Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Kalde skygger - en samling svenske krimnoveller

I denne novellesamlingen er det åtte noveller, og ni forfattere. De er alle svenske, og jeg som trodde jeg hadde kontroll på svenske krimforfattere ble forundret da jeg så at jeg kun kjente tre av navnene. 

Henning Mankell og Håkan Nesser har sammen skrevet novellen Et usannsynlig møte, hvor deres to hovedpersoner Van Veeteren og Wallander treffes. Novellen er en nydelig liten fortelling med en snerten slutt. Hendelsen finner sted på selveste julaften, så litt pussig var det å lese midt i påsken, men det overskygget ikke gleden over å møte disse to favorittkarakterene mine.

Den andre kjente forfatteren er Åsa Larsson, og hun bidrar med den historiske novellen Postkyssen, fra sin hjemby Kiruna.
Vi er i 1912 og det er en isende kald vinterkveld postkyssen blir ranet. Hun beskriver forholdene for fattig og rik, frelste og syndere på en fantastisk måte. Spesielt liker jeg skildringen av de pietistiske læstadianerne.


Novellen Pauls siste sommer er skrevet av Eva Gabrielsson, et navn jeg ikke kjente til, men når jeg kan lese at hun var livsledsageren til Stieg Larsson, vet jeg jo hvem hun er. Hun har hatt mange jern i ilden og skrevet hele sitt voksne liv, men denne lille novellen er hennes første skjønnlitterære arbeid. Jeg likte novellen veldig godt, hun har et herlig språk og holdt meg fengslet gjennom de 22 sidene det varte.

Før hver novelle får vi en introduksjon av forfatteren som var veldig grei å lese.
Malin Persson Giolito hadde jeg heller ikke hørt om, men da jeg lærte at hun er datteren til Leif G.W.Persson fikk jeg jo plassert henne. Omtalen av forfatteren vekket min interesse for henne, så nå må jeg sjekke ut om noe hun har skrevet har kommet ut på norsk. Novellen Se til meg som liten er, ga i alle fall mersmak.

De andre forfatterne som bidrar til denne boken er: Dag Øhrlund, Anna Jansson, Åke Edwardson og Tove Alsterdal. John-Henri Holmberg står for innledningen, hvor han forteller at novellesamlingen jeg sitter med, er en av to bøker, som også gies ut på engelsk. Noen av novellene er nyskrevet for denne boken, andre er utgitt tidligere - detaljer om dette sammen med takksigelsene bakerst i boken.

Nå gjenstår det store mysteriet, når kommer andre del? Her skal kjente forfattere som Sjøwall & Wahløø, Stig Larsson og selveste Sara Stridsberg være med - jeg gleder meg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 263

Kilde: Leseeksemplar

Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - årets beste?

Din, alltid er en sterk bok som viser hvor viktig det er at voksne respekterer barns følelser og setter dem i høysete når en krise oppstår. 

Forlagets presentasjon:
En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake.

"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.



Din, alltid er en roman hvor hovedpersonene er uten navn og handlingen ikke er tydelig plassert geografisk. Dette sammen med mangelen på utbroderinger gjør selve innholdet så mye tydeligere. Boken er kronologisk og oversiktlig å lese, delt tydelig i tre deler hvor vi hopper fremover i tid.

Hovedpersonen er 12 år når handlingen begynner, og de familiære forholdene hun befinner seg i, gjør at jeg først antar at boken skal handle om oversette og neglisjerte barn. Handlingen griper meg raskt, og bildet hvor barnet setter dukken sin ut i skogen, og senere finner den igjen, gjør sterkt inntrykk på meg - i lys av hva som har skjedd i mellomtiden.

Bare unntaksvis møtes blikkene våre i sidespeilene, sladrespeilet, sminkespeilet, og da hurtig, som ved en feiltakelse. Det er som om vi tre ikke kan komme fort nok frem og vekk fra hverandre.

Når vi går over til andre del er hovedpersonen student og sliter fremdeles med ettervirkninger etter opplevelsene i barndommen. Denne delen oppfatter jeg som mer positiv og mye lettere å lese, men samtidig er det sårt når en skjønner hvilken ubotelig skade foreldrene har gjort med sin oppførsel, og hvilken skyldfølelse hun fremdeles bærer på.

I fortsettelsen har mor fått slag, og den nå godt voksne datteren, flytter inn for å ta seg av henne. Hun er ennå tynget av fortidens traumer, og steller mor dag og natt for å gjøre bot for hennes egen dårlige samvittighet som aldri har minket i styrke.

Dette er en trist og mollstemt liten roman, liten i omfang, men jeg vil påstå at den favnet om mange følelser som vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv om jeg aldri har opplevd et traume som denne jenten, kjente jeg meg igjen i hennes tanker om hvor umulig det det kan føles å skulle formulere seg, på en sånn måte at andre vil skjønne hvilke følelser som ligger bak.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Slutten på romanen er ganske åpen, og det er kanskje opp til hver enkelt leser å se for seg hva som skjer videre. Jeg leste de to siste sidene to ganger og kom til to forskjellige konklusjoner.
En ting er sikkert, dette er en hjerteskjærende, nydelig roman som jeg ikke ville stusset på å anbefale videre. Din, alltid er en sterk kandidat til å bli nominert til årets Bokbloggerpris :)

Flere som har skrevet om boken: Ellikken, Solgunn, Stine

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 202

Kilde: Leseeksemplar

Skamtegnet av H.K. Fauskanger - årets påskekrim!

Helge Kåre Fauskanger har innsikt i både filologi, religionsvitenskap og diverse språk som hebraisk, gresk og koptisk. Skamtegnet er hans tredje historiske kriminalroman, og uten at jeg har lest de to første kan jeg si at han skriver med en stødig penn.

Forlaget om handlingen:
Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.

Skamtegnet er et overflødighetshorn av hendelser og forviklinger. Selv om innledningen finner sted i nåtid, hører det meste av dramatikken hjemme i 1905. Kun mot slutten når det oppsummeres, tas vi med tilbake mot vår tid igjen. Romanen er oversiktlig og grei å lese og krever ikke annet av leseren enn at denne holder seg godt fast og følger nøye med.
Liker du det nydelige språket øvrigheten brukte for hundre år siden, så kommer du til å fryde deg over måten boken er skrevet. Språket er fornøyelig gammelmodig, lett å lese og bidrar til stemningen.

For det skjer mye mellom disse permene, hvor vi kommer i kontakt med nasjonal politikk, uforklarlige skrømt, kidnapping og en skattejakt som slår Dan Brown ned i støvlene. Noe fikk meg til å reflektere mens noe annet fikk meg til å grøsse i frykt. At ikke Oscar Brattenschlag i 1905 hadde sett det vi kaller et hakekors forundret meg. Det var artig å følge med når han litt etter litt gravde frem informasjon hvor denne svastika er sentral. Lesingen fikk meg etterhvert til å google frem både ariosofi og teosofi og på denne måten fant jeg igjen flere av navnene på sentrale personer i romanen. Selv om dette er en "røverroman" fikk den derfor et anslag av ekthet, som på en overbevisende måte dro meg dypt inn i handlingen.

"Det sprettende skremsel" er en legende som følger begivenhetene gjennom hele boken. Dette gir romanen et element av det uforklarlige, noe som nok frir til andre lesere mer enn meg. Heldigvis skriver han konsekvent og passet på å få avklaring på dette fantasifosteret når vi nærmet oss konklusjonen.

Skamtegnet er preget av den litt dystre politiske bakgrunnen som fant sted i begynnelsen av 1900-tallet. Norge var fremdeles underlagt Sverige og vi var inni en politisk krise. I Europa har tanker om den rene rase begynt å ta form, og noen mennesker samler seg i hemmelige forbund for å fremme sin sak. Foreløpig er vel denne fanatisme et hemmelig svermeri om overlegenhet og makt, men som vi vet utviklet dette frøet seg på tragisk måte.

Politikk og skrømt er vel og bra, men denne romanen er først og fremst en actionfylt skattejakt. Når sekretæren til statsminister Michelsens sekretær får et lik på trappen, får han også et verdifullt dokument i hende. Han kontakter sin venn, den bibliofile forskeren Lagergren som går bananas over funnet. Etterhvert skal flere manuskripter og og mange hemmeligheter komme for en dag, og en jakt som tar oss med til Berlin og Bern og tilbake til en norsk øy. Jeg lover deg, du puster ikke før aller siste ord er sagt!

Denne boken leste jeg langfredag, samtidig som Anita satt noen mil unna og leste den samme boken. Sånt er gøy for en bokelsker. Her kan du lese Anita sin flotte omtale!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 556

Kilde: Leseeksemplar