Barn av tiden - første del av en dobbeltroman av Knut Hamsun

Barn av tiden er sammen med Segelfoss by en dobbeltroman som ble utgitt i 1913 og 1915. På denne tiden var Knut Hamsun rundt 50 år, han var midt i sitt virke som forfatter og hadde bosatt seg som bonde på Hamarøy.

Barn av tiden tar opp igjen tematikken fra romanene Benoni og Rosa, som kom ut fem år før denne. De nordnorske folkelivsskildringene er fargerike og i tillegg bærer historien preg av at menneskene er opptatt av posisjon og ære.

Handlingen er lagt til den fiktive kystbygda Segelfoss et sted i Nordland og skildrer dens utvikling fra gård/grend i 1870, gjennom utviklingen frem til å være et bysamfunn i romanens nåtid.

I historiens begynnelse er det Segelfoss gods, hvis store eiendom utgjorde hele grenden, samt godsets eiere, som er omdreiningspunktet i romanen. Det er den fåmælte Willartz Holmsen, tredjegenerasjon på godset som driver handlingen, som gjennom et vell av små og store hendelser skildrer miljøet de levde i på dette stedet som i begynnelsen av romanen ikke har stort mer enn en sag, en mølle og et teglverk.

Vi får raskt høre om de tre generasjonene, før vi er i "nåtid". Myten om en nedgravd skatt følger handlingen, mens flere små hint om kriser i emning, holder engasjementet oppe. Hva skal en tro om den godeste Willartz:

- kanskje var han ingen ordentlig stormann, kanskje var han større enn noen annen herre på Segelfoss. En løytnant så latterlig utenfor tjeneste, en jorddrott som det gikk genialt bakover med, javel, dertil kom at han i yngre år var hissig og stivsinnet uten måte, javel.

Han gifter seg med en stivsinnet dame fra Hannover, og de får ett barn, en gutt som blir den fjerde Willartz i slekten. En for lengst utflyttet guttunge fra en av de små øyene i Ytterleia, kommer tilbake til egnen. Nå kaller han seg for Holmengraa, og som et mirakel har han blitt ufattelig rik. Handlingen videre preges av denne driftige karens retur, for det er ikke lite han setter igang.

I Barn av tiden lufter Hamsun sin bekymring for utviklingen i samfunnet. Han er kritisk til de overdrevne forventningene folk begynner å få til fremtiden, og flere ganger skinner hans syn på utviklingen gjennom i teksten.

Jeg likte denne romanen veldig godt, jeg undret meg underveis over hvor stivsinnet ekteparet var overfor hverandre, og hvor sterk æresfølelsen overfor eiendom og økonomi var. Godset var nær sagt konkurs da den tredje Willartz overtok, men det er det ingen som får greie på. Han sender sønnen på skole i England, og betaler for leilendingens sønn, så han kan gå på skole i Tromsø. Han får ikke takk for dette, eller annet han bidrar med, men oppnår kun en slags stilltiende respekt fra omgivelsene sine.

Skildringene av livet og utviklingen i det lille bygdesamfunnet er glimrende lesning. Mot slutten øker spenningskurven betydelig, med hendelser som ga denne leseren litt å fundere på ved endt lesning.

Gleder meg til fortsettelsen med Segelfoss by!