Levi Henriksen gjorde en pangdebut som forfatter i 2004 med romanen Snø vil falle over snø som har falt. Jeg lot meg begeistre av denne romanen, og har siden fulgt dette forfatterskapet med stor interesse. Selv om de påfølgende romanene fra denne pennen også har sin handling fra Skogli og pinsevennmiljøet her, er det først i år vi får en direkte oppfølger til storsuksessen fra 21 år tilbake.
Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.
Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.
Det er en liten familie som har sitt samlingspunkt på Bergaust nå, huset ved foten av Brattberget som oldefar Kaspersen en gang bygget. Daniel er 59 år gammel, og begraver sin elskede Mona, som han ble kjent med i forrige bok.
Lille Sebastian som han den gang knapt turte å røre, er nå en voksen mann, og så har det kommet til en lillesøster, som har litt av det sprelske blodet til faren i seg.
Vi møter familien en dag i desember, hvor sidelengssnøen er i bevegelse. Nye lesere lærer fort Daniel å kjenne, som en som var og fremdeles er en mann med knyttede never. Har er en mann som ikke sløser med ordene, han observerer, trekker konklusjoner og holder følelsene sine i sjakk. Denne personligheten speiles i skogene og stillheten i traktene, den subtile ensomheten som preger Daniel, gir seg uttrykk i eksplosiv virketrang, som vitner om en mer sammensatt karakter enn først antatt.
Han er omgitt av gode mennesker men opplevde tidlig i livet å bli dolket i ryggen av folk som ikke ville ham vel, så han er skeptisk av natur. Her minnes vi onkel Rein, det fine forholdet de to hadde i forrige roman, vi får utvidet bildet av Markus Grude, den Charlie Parker-elskende lensmannen, som Daniel besøker på aldershjemmet hvor han har havnet.
Lyset de døde ser er en roman med flotte refleksjoner rundt livet, hvordan det ble, og ikke minst hvordan en må takle livet, når alderdommen begynner å feste sitt grep om en. At Mona nylig er død er en vemodig start på romanen, men betraktningene Daniel gjør seg rundt dette er nydelig lesning.
Det ble mørkt uten at han egentlig registrerte at det hadde vært dag. Han spiste, men det smakte ikke. Han sov, men hvilte aldri. Han så leppene til velmenende folk bevege seg år de snakket til ham, men han klarte ikke å registrere hva de sa.
Heldigvis har han mennesker rundt seg, og det er ikke få saker Daniel blir nødt å finne ut av. Denne romanen viser seg å være en mysteriebok av beste klasse, hvorfor ga Markus Grude Daniel en plate av Charlie Parker, sånn helt ut av det blå? og hvor stammer det den sure stemningen fra, som Markus Grude opplever med en annen beboer på pleiehjemmet? og ikke minst, hva er det atten år gamle Jakobine holder på med på kveldene?
Det er flere utfordringer å ta tak i her, noe som gjør historien til medrivende lesning, og boken vanskelig å legge fra seg. Hevn og straff, Gud og evigheten og ikke minst rettferdighet og oppreisning, er stikkord som poppet opp, etter å ha lest boken.
Handlingen er satt i en kort periode rundt juletider, men er ikke en utpreget julebok av den grunn. Den har sorg og tomhet etter en kjær persons død som utgangspunkt, men er langt fra sørgelig - Levi Henriksen greier å få frem sterke følelser med teksten sin, uten at det på noe tidspunkt blir sentimentalt eller søtsuppe.
 |
| Hilde Sandvik og Levi Henriksen snakket om boken på høstsleppet forrige måned |
Jeg anbefaler gjerne Lyset de døde ser videre ⚄
