Sommerferie 2025 - fire uker med minicamperen

Denne sommeren kjørte vi på med alle fire ukene i minicamperen vår. Første del av turen var delvis planlagt, og resten tok vi litt som det kom. Vi har gjort oss nye erfaringer med campingplasser, gått mange turer, både rundt i små sørlandsbyer, til lokale dagsturhytter og ikke minst langt til fjells. 

Lørdag 5 juli kom Frode hjem fra sin 21 dager lange sykkeltur Norge på langs. Klær var vasket, campingvognen var pakket med alt vi kom til å trenge, så allerede søndag la vi i vei. Første stopp på veien var i Jondal, hvor vi besøkte dagsturhytten Teglbu. Ferden videre gikk til Odda hvor vi gikk opp til dagsturhytten Ragdebu, to fine småturer som ikke slet oss ut. Planen var å overnatte i Odda men vi valgte å kjøre hele veien til Dalen og Buøy Camping som ble første stopp på ferien.

Buøy er en liten øy på tettstedet Dalen i Tokke Kommune, som er endestoppet på Telemarkkanalen. Turplanen vår ble utsatt et døgn på grunn av regn, men vi brukte tiden godt, og kjørte til den nedlagte kobbergruven Åmdals Verk, som nå er museum. Her fikk vi oss en fin tur oppover i skogen, hvor vi jaktet på gruveganger.

En av de nedlagte gruvegangene vi fant på turen

Etterpå kjørte vi til Grimdalstunet, som er et kunstmuseum med historiske bygninger og skulpturer i hagen. Det ble med det, for begge disse museene var stengt, siden det var mandag. På Buøy leste vi om Rui-søstrene og gikk Sherpatrappene opp til gården deres, og siden Frode hadde lest at det finnes bever i elvene rundt øya, så tok vi oss en beversafari på kvelden.

Tirsdag 8/7 var været på vår side, Lårdalstigen starter en kort drosjetur fra campingen, og herfra går en langs eggen, fra Dalen til Lårdal. Turen går inne i skogen på tørr fin sti, men utsiktspunkter er god merket, så det er ikke vanskelig å få seg noen skikkelig magasug. Mot slutten går det bratt nedover i noe som minner om en jungel, stien er merket med sort skilt, noe som ga oss en liten advarsel.

15,6 km senere gikk vi ned til Lårdal, vi hadde klatret 756 høydemeter og det tok oss 5,5 time å gå. Billetter til turistbåten Viktoria var kjøpt, heldigvis var det fint vær for det ble et par timer å vente på båten.

Meg ved et av utsiktspunktene på turen

Onsdag 9/7 kjørte vi fra Dalen til Grimstad hvor vi tok inn på Morvigsanden Camping for 3 netter. Her bodde vi helt ved sjøen og nøt både solen til det fulle. Vi fikk oransje måneskinn inn i vognen da vi hadde lagt oss, og frydet oss over fuglelivet på den langgrunne stranden. 

Fra campingen kunne vi spasere gjennom skogen og besøke dagsturhytten med navnet Terje Vigen, vi tok oss en rundtur i Grimstad den første dagen og dag to kjørte vi til Kristiansand for å besøke Kunstsiloen. Dette anbefales, to av utstillingene ga oss flotte kunstopplevelser. 

Kristiansand er en travel by, småhusbebyggelsen er veldig fin, og det er kyststripen også. På vei hjem stoppet vi i Lillesand, hvor vi spiste pizza (Frode) og blåskjell (meg).

Fredag kjørte vi til Vennesla hvor vi først oppsøkte Mollestadeika, som er Norges nest største tre på 11 meter i omkrets. Siden vi hadde lest litt om tømmerfløting på vei østover, ville vi følge opp dette med å gå Tømmerrennen i Vennesla. Det var en gøy opplevelse, 10,3 km ble turen på, som gikk i renna, gjennom spennende natur. 

Det ligger en dagsturhytte i området, så denne ville vi få med oss. Moseide heter hytten, som ga oss en bonustur på 7 km. denne dagen. På kvelden var det tid for litt sykling t/r Grimstad, for billetter til Are Kalvø sitt show, Bare bønder lengter hjem. Det var veldig artig, mye latter og god stemning i Apotekergarden denne kvelden. 

Lørdag 12/7 var det tid for å kjøre videre og Sandefjord ble stedet vi stoppet. Dette skulle vi raskt komme til å angre på for Granholmen Camping var kjempestor, og det som så ut som sjø til å bade i, var brakkvann med ekkel mudderbunn. Vi ble plassert ved "fastboende" som hadde tv i spikerteltet, og naboene våre hadde besøk av venner på deres siste feriedag, så mer innholdsløs skravling skal du lete lenge etter.

Søndag13/7 kom vi oss raskt av gårde igjen, vi suste under Oslo og forsvant oppover E6. Ved Lillehammer fant vi Furuodden Camping, hvor vi fikk oss en super plass, like nedenfor toalett/dusj, og med direkte utsikt over Mjøsa. 

Bedre enn dette kan vi ikke drømme om! Eneste minuset her var dusjer hvor en må trykke på en knapp hvert 5 sekund og at regnet gjorde grusen på plassen vår skikkelig grisete. Det er alltid noe, men vi pleier å finne små campinger som er rolige, så stort sett er det toalett/dusj-fasilitetene som avgjør "terningkastet".

På Rondetunet var det god plass, lille oss helt til venstre i bildet

Mandag 14/7 kjørte vi videre til Rondane, som var målet for neste post på programmet. På Rondetunet satt vi opp camp for tre dager, det var meldt tordenbyger, men før tordenbygen innhentet oss, fikk vi oss en lokal tur 7 km. t/r Knappen.

Mye av turen opp til Gravskarhøgda gikk gjennom ur

Dagen etter gikk vi til Gravskarhøgda som ligger på 1767 meter over havet. Vi brukte 4 timer på 14,4 km t/r, som gikk på tørr sti oppover, helt til uren luren himmelturen overtar. En turgåer vi møtte kunne fortelle at de fleste toppene i Rondane er preget av ur de siste 4-500 meterne øverst, så det var vi innstilt på, til morgendagens tur. 

Dagen etter gikk vi en enda lengre tur i Rondanefjellene, 22 km opp til Høgronden denne gangen. Toppen rager 2118 moh. men siden vi er i Rondane, så vi startet ikke på null. 

På bildet er vi helt i starten av turen, og stien går direkte mot toppen vil skal på. Store deler av stien er pyntet med reinlav, som gjør naturen helt spesiell.
Frode gikk helt opp på toppen, mens jeg droppet de siste hundre meterne, for det var så himla steinete og bratt. 

Det ble 1261 høydemeter på meg, på en tur som tok oss i underkant av 8 timer inkl. pauser. OBS! det er kun ett sted en kan fylle vann på denne turen, og det er veldig nær starten.

Torsdag 17/7 Vi takket for oss hos Rondane Camping og kjørte til Oppdal hvor jeg hadde noen ærender å gjøre. Jeg ventet her mens Frode kjørte ned til Orkanger for å få fixet en duppedings på springen som røk, så jeg fikk tatt med meg bok og pc på kafè, sjekket butikkene og planlagt mat for de neste tre dagene. 

Solen skinte og det var 30 grader i lavlandet, så vi holdt oss på fjellet og overnattet tre netter på Snøhetta Camping. Herfra kunne vi tusle opp til Villreinsenteret, hvor bussen inn til starten på turen, opp på Snøhetta ligger. 

Den turen var på programmet om lørdagen, men fredagen gikk vi Moskusstien, en tilrettelagt rundtur som vi utvidet til 18 km. med Kongevei og Pilegrimsvei og vaffel og øl på Kongsvold. 

En veldig fin tur, hvor sjansen for å se moskus skal være til stede. En godt merket sti leder deg fra parkeringen langs veien, som starter med å gå langs gjerdet du ser her. En lettgått tur som kan anbefales til alle.

Godt zoomet bilde av Snøhetta tatt fra Moskusstien

Så var det tid for Snøhetta, her må man bestille plass på skyttelbussen, for det er ikke lov verken å kjøre eller sykle de 13 km. opp til turlagshytten Snøheim, hvor turen til Snøhetta starter. Været var nydelig da vi startet, vi var først ut av bussen og fikk fjellet "for oss selv" en god stund. 

Det var da vi nærmet oss toppen at det begynte å buldre, ingen av oss ville stå på 2286 meters høyde med lyn som snaiet oss, men fristelsen var for stor, så vi fullførte oppturen, før vi stavret oss ned igjen. 

Utsikten fra toppen var formidabel spesielt den taggete Vesttoppen, gjorde inntrykk på meg. Det regnet så bare det, heldigvis hadde vi regnjakker i sekken, men med kort shorts ble det litt kaldt, når haggelbygen kom. 

Trygt nede fra uren som danner toppen, stoppet regnet, og da vi var ved Snøheim igjen kunne vi belønne oss selv med dobesøk, vafler og en iskald øl, for innsatsen. 

Turen opp til Snøhetta er bare på 7 km. og halvparten er ganske flatt. Vi måtte vade over en elv, men vannføringen var liten. 824 høydemeter stoppet Stravaen min på, noe som indikerer den bratte oppstigningen til toppen.

Vesttoppen

Den betjente turlagshytten Snøheim  (med en bro som leker dagsturhytte)

Det som vi trodde var mye torden og lyn på fjellturen var bare barnemat for det som kom på kvelden. Det ene tordenet avløste det andre, og det varte så lenge at vi ble litt stresset, og gikk ut i bilen og satt oss. Heldigvis våknet vi til sol og pent vær dagen etter.

Søndag 20/7 kjørte vi videre, mot Sunndalsøra og Gjøra Camping. Her satt vi opp camp, syklet bort til Matkroken og handlet litt, før Frode strøk til fjells. 

Jeg valgte bort tur denne dagen, for å hvile beina til i morgen, men mest for avvekslingen sin skyld.
Mandag gikk vi tur begge to, vi syklet den første biten (som ikke var lang) og så la vi i vei oppover. Bratt oppover, gjennom smal sti med mye vegetasjon. Så mye at det ble i heftigste laget med insekter for meg, men opp kom vi oss, helt opp på 1189 moh. 

Etter å ha latt oss begeistre av både utsikt og bratte fjellskråninger, fant vi en omvei ned igjen, som var like idyllisk som oppturen var strabasiøs. 

Stien var slakkere og bredere og gikk gjennom områder med gamle støler og fjellgårder. Da vi kom ned vadet vi i Driva som fløt forbi på vei bort til syklene. Med 16 km og 1075 høydemeter i beina, var det godt å slappe av på campingen etterpå. 

Gjøra Camping er den første av de 25 campingplassene vi har besøkt siden vi fikk campingvognen vår i fjor, som får terningkast ⚅ Gratulerer!!

Litt bonderomantikk på vei ned

Frode vader i Driva etter en svett tur i varmen

Tirsdag 22/7 kjørte vi fra nydelige Gjøra Camping og "hjem" til Snåsa, hvor vi var sammen med familien i noen dager, før begynte å kjøre sørover igjen, med første stopp Åndalsnes. 

Bilde av elven Rauma er tatt halvveis til toppen av Norafjellet 957 moh

Etter å ha villcampet utenfor Sunndalsøra, fikk vi søndag 27/7 en plass ved elven på Åndalsnes Camping. Ikke visste vi at vi skulle høre veien på andre siden så godt, men det gikk for to netter. Vi kom tidlig, frigjorde syklene fra bilen og trødde i vei innover mot Norafjellet. Etter syklene var forlatt, fikk vi en bratt og fin oppstigning, som ble belønnet med et spektakulært utsyn mot Trollveggen, Romsdalshornet, Raumadalen og Romsdalseggen.

Fjellene tårner seg opp på alle kanter i denne bygda, og turistene strømmer til, det merkes på campingen, men også på tettstedets sentrum, som er preget av turistifisering. 

Mandag tok vi en titt på Romsdalstigen Via Ferrata, men summet oss, og tok stien gjennom skogen og opp. Denne møter stien opp til Rampestreken der det er 200 høydemeter igjen å gå, en alternativ rute fra campingen vi bodde på som jeg anbefaler.
Det var meldt regn denne mandagen, men vi kom oss på tur og hjem igjen før det begynte. Resten av kvelden ble vi i teltet, lyttet til plipp plopp fra teltduken og campingvogntaket, og planla neste morgens avreise.

Vi fant oss en fin plass på Åndalsnes Camping

Fortsettelse følger i del II - fra Urke til Voss

Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Elskede Sputnik er den niende romanen av Haruki Murakami som ble oversatt til norsk. Den regnes for en av de mest velkomponerte og "streite" romanene, så den er godt egnet som innfallsport til dette spennende forfatterskapet. 

Forlaget om handlingen:
Tjueto år gamle Sumire er forelsket i Miu, en sytten år eldre kvinne. Men mens Miu er glamorøs og suksessrik, kler Sumire seg i svære boots og en altfor stor bruk tweedjakke, og drømmer om å bli for fatter. Hun sitter i timevis på telefonen med bestevennen K og snakker om de store spørsmålene i livet. 

Hva er meningen med litteraturen, hva er egentlig seksuell tiltrekning, og burde hun fortelle Miu hva hun føler for henne? 

K, som selv har vært forelsket i Sumire i flere år, forsøker å gi råd så godt han kan. Så en dag ringer en desperat Miu ham fra en liten gresk øy. Noe uforklarlig har skjedd med Sumire, og hun trenger hans hjelp. 

Denne romanen har et begrenset persongalleri, men det har ikke noe å si for historien eller hvor medrivende romanen er. 

Det er K som er fortelleren, han er en ungdom som litt tilfeldig har blitt barneskolelærer. Han er en ensom sjel, som ser ut til å trives med livet sitt. Så møter han Sumire, og de to finner tonen. Hun er et par hakk snålere enn ham i aleneheten sin, men de har gode samtaler om blant annet skriving. Spesielt likte jeg den delen hvor de snakket om litteratur, og om hvordan en kan skape en levende fortelling, og få en tekst til å henge sammen.

Det er mye dialog i denne romanen, og selv om vi blir kjent med tre ensomme mennesker, så handler det mye om forelskelse og begjær. Sumire påstår overfor K at hun ikke har seksualdrift, og Miu, som Sumire blir kjent med i et bryllup, har en lignende utfordring. K derimot er superforelsket i Sumire, men vokter seg vel for å gå for fort frem, siden hun er så åpen om hvordan hun føler det.

Handlingen byr på et lite krimplott, som fører K ut av Japan og hele veien til en gresk øy. K gjør en skikkelig innsats når han skal hjelpe Miu å finne Sumire, men selv når spenningskurven peker oppover, er det de flotte betraktningene rundt liv og kjærlighet som bærer romanen. 

Elskede Sputnik er kanskje en underlig tittel, men når du leser får vi en god pekepinn på hvor den kommer fra. Det er en gjenkjennelig Murakami-humor i romanen, katter har en rolle (som alltid) og karakterene har trekk som også går igjen i hans romaner. 

Jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1999/på norsk 2010

Oversatt: Magne Tørring

Sider: 248

Kilde: Kjøpt selv 

Jordfest av Eivind Buene

Komponisten Eivind Buene har, i tillegg til å skrive musikk for symfoniorkestre og festivaler, skrevet romaner og essays. Hans romandebut fant sted i 2010 med tittelen Enmannsorkester. Jeg har ikke lest noe av ham før, men presentasjonen av Jordfeste pirket liv i min mørke side, så denne ville jeg få med meg.

Forlaget om handlingen:
Ingen vet hvor ideen kom fra. Noen mener at den oppsto dypt inne i finansdepartementets embetsverk under Tajik-regjerningen. Et seiglivet rykte sa at det var Erna Solberg, på dødsleiet med en hissig virusinfeksjon, som hadde stukket en gul lapp i hånden på en sykepleier.

Ikke så mange år fra nå er Norge islagt. I 2043 opprettes Nynorge opprettet på den arabiske halvøy, og med unntak av noen få hardhauser flytter nordmennene sørover til det mange betrakter som en luksuskommunistisk stat. Her jobber Lydia i boligavdelingen. 

En dag dukker en kvinne opp på arbeidsplassen hennes, sier at hun er Lydias søster, og at faren deres er død hjemme i gamlelandet, hvor Lydia ikke har satt sin fot på 20 år. 

Dette blir starten på en reise gjennom snø og is, via samiske separatister og kvadraturfrikere, og inn i egen fortid. Lydia blir kjent med et frysetørket Oslo der man kjører snøscooter over Valkyrie plass, og bygningene synger i vinden.

I de beste romanene jeg leser, byr historiene på uventede omgivelser og miljøer, gjerne med et sci-fi preg, som aller helst er satt i en tid, ikke så veldig langt fra der vi befinner oss i dag. Med tanke på alt som skjer i verden akkurat nå, så treffer Eivind Buene blink hos meg, for dette ble en skikkelig skremmende og samtidig tankevekkende leseopplevelse. 

Jordfest er en blanding av halvrealistiske fremtidsutsikter for landet vårt, og en historie om to søstre som finner hverandre i voksen alder. Skildringene av hvordan de to kvinnene litt famlende og forsiktig bekrefter og styrker relasjonen sin er fin lesning, men det er ikke tvil om at det som har med politikk og samfunn å gjøre, var det som traff meg best.

Tilsynelatende fungerer samfunnet som ble opprettet i 2043 godt, bortsett fra en broket forsamling med folk som ikke vil følge strømmen, er alle nordmenn flyttet til den arabiske halvøyen. Når Lydia blir med søsteren Tale tilbake til Oslo, møter hun mennesker som fremdeles lever her, og flere reflekterte samtaler oppstår:

        Du, det fungerer veldig bra. Det er ingen som lever under fattigdomsgrensen, ingen segregerte eller underprivilegerte områder, etter at firedagers-uka ble innført er det så og si ingen arbeidsledighet.
        Jo, jo. Det virker bare så... maskinelt, det hele. Jada, jeg skjønner at jeg kommer fra en annen tid. Min tid har vært. Og den kommer ikke igjen. Men det å overlate så mange beslutninger til algoritmer, til kunstige intelligenser, jeg vet ikke... finnes det noen plass utenfor systemet?

Det er dette livet "utenfor systemet" som gir romanen en ekstra dybde. Å ønske alle velkommen til å leve det livet de selv ønsker, fungerer ikke i et rigid system, noe Lydia får helt nye perspektiver på, etter hun har besøkt Norge igjen. 

Ah, dette var spennende tankestoff å jobbe med i sommervarmen, da ferien bød på lange turer i vill natur. Jeg koste meg virkelig med denne romanen som klarte å pirke litt i mine egne tanker om hva som er troverdige scener for vår fremtid. 

Jeg anbefaler gjerne Jordfest av Eivind Buene videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Skyggekvinner av Fumiko Enchi

Siden jeg skal lese fem romaner av Haruki Murakami i sommer, så var det spennende å få med seg en annen forfatter fra Japan. Skyggekvinner kom ut i 1957 men har ikke tidligere blitt oversatt til norsk. Romanen er en del av forlagets serie om oversette mesterverk, det at den i det siste har blitt utgitt på ny verden over, pirret min nysgjerrighet.

Forlaget om handlingen:
Tokyo, sent på 1800-tallet: Den plikttro hustruen Tomo er kommet til storbyen på et helt spesielt oppdrag. Hun skal studere en rekke unge jenter for å velge ut en skjønnhet som kan inngå i husholdningen – som mannens konkubine. 

Behersket, men med sinnet i opprør, plukker Tomo ut en slående vakker femtenåring som intetanende følger med henne hjem. 

Etter hvert tvinger mannens grenseløse seksuelle appetitt flere unge kvinner inn i huset, men i takt med at samfunnet utenfor gjennomgår store endringer, fremstår ordningen som gjelder i hjemmet, stadig mer gammeldags. Hvordan skal Tomo bryte med plikten som er så dypt festet i henne?

Tradisjonen vi får ta del i gjennom denne romanen er veldig eksotisk, og jeg antar at det har skjedd dramatiske justeringer av den, siden bokens utgivelse i 1957. 

Det er vanskelig for en moderne leser av i dag å forstå hvordan barn kunne bli solgt som sexarbeidere av sine egne foreldre, og at det ikke var heftet skam, ved verken kjøp eller salg.

Byråkrathustruen Tomo Shirakawa har med seg sin ni år gamle datter Etsuko og en tjenestekvinne når hun reiser tilbake til Tokyo for å snakke med sin tidligere nabo Kin Kusumi. Hun har stor tro på at Kin kan hjelpe henne med å finne en egnet konkubine til sin mann. 

Det er skrevet mye kultur inn i romanens teks, vi hører om geishadans, shamisen musikk, tesermonier og besøk i templer. Litt politikk får vi også lære om, jeg hadde for eksempel ikke hørt om Meiji-restaurasjonen, før jeg den ble nevnt i denne romanen. 

Romanen diskuterer fornedrelsen Tomo er utsatt for, for det er ikke bare greit at mannen bruker all sin tid og masse penger på en ung elskerinne. Hemmeligholdelsen som gjøres overfor deres datter er Tomos problem, hun vil ikke at Etsuko skal vite hvilken rolle femten år gamle Suga egentlig har i familien deres. 

Skyggekvinner har en god utvikling, romanen byr på et eksotisk innblikk i en verden veldig ulik den vi lever i. Historien fortelles på en lavmælt og respektfull måte, uten å dele ut skyld eller skam. Vi kjenner jo Japan som et rikt land, men fattigdommen (fra før Meiji-tiden?) som fikk familier til å selge barna sine, lyser gjennom i teksten. 

Er du klar for å utvide horisonten,

så anbefaler jeg deg å lese Skyggekvinner ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1957/på norsk 2025

Sider: 215

Oversatt av: Ingvill Kjærstein

Kilde: Leseeksemplar

Ingen av oss kommer tilbake av Torborg Igland

Torborg Igland debuterte i år med diktsamlingen Ingen av oss kommer tilbake. Hun kommer fra Grimstad, stedet jeg tilfeldigvis befant meg på, da jeg første gang tok fram diktsamlingen fra bokhyllen i campingvognen, og leste den ute i solen, på en idyllisk liten campingplass. 

Forlaget om diktene: 
Ingen av oss kommer tilbake handler om barnets utsatthet, og beveger seg i spennet mellom det å være fremmedgjort og det å høre til, mellom det allmenne og det personlige, i et landskap der omsorg og arbeid, natur og mystikk, sivilisasjon og ødeleggelse utgjør rammene for det voksne jeget og barnet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 50
Kilde: Leseeksemplar

Ingen av oss kommer tilbake er en tittel som kom til å gi mer og mer mening for meg, etter hvert som jeg leste, og gjenleste. Min erfaring er at dikt må leses flere ganger, før den dypere meningen åpenbarer seg. 

Det første som traff meg var sitatet, som forfatteren har valgt for å sette stemning for diktsamlingen sin. Det er Toni Morrisons ord fra Nobeltalen hun holdt i 1993:

I don`t know whether the bird you are holding is dead og alive, but what I do know is that it is in your hands. It is in your hands.

Det er mye kamp i denne diktsamlingen, det brenner, det rives og klores og noen klamrer seg fast. Men, her er trøst også, noen som viser omsorg og aldri mister håpet.

Teksten gjør noe med meg når jeg leser, jeg føler smerten og fortvilelsen som kommer frem i diktene, og det er nesten for tungt å bære. Men, bære dem kan jeg og skal jeg, for dette er ikke min kamp, og av ren medfølelse står jeg i det og puster tungt, med det sterkeste håp om at krigen skal slutte.

Jeg kjenner ikke barnets far
og heller ikke hendene hans
og buen han spiller med
Til barnet sier jeg
Ikke lengt etter hender som likner dine
og skjegget hans, det vil vi ikke ha

De neste dagene går vi og venter på 
at han skal komme tilbake
men ingen av oss kommer tilbake

Det er en kort diktsamling Torborg Igland har skrevet, men den tar tid å lese, så da jeg satt den tilbake i hyllen, hadde den blitt lest i, mange ganger. 

Liker du å lese tekster som får hjertet til å banke og som planter uro i sjelen din, da er denne imponerende diktdebuten verdt å ta en titt på.

 Ingen av oss kommer tilbake er en diktsamling
det absolutt er verdt å ta en titt på ⚄

På jakt etter Norge av Toril Moi

Ikke la deg forlede til å tro at dette er en enkel bok med reiseskildringer fra en tid hvor menneskene reiste på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. I denne boken tar professor i litteratur Toril Moi oss med på et dypdykk inn i den norske folkesjelen. Toril Moi har i førti år bodd og arbeidet ved universiteter i USA og er en forfriskende folkelig stemme fra den, ofte så tunge og traurige akademiske verden.

Forlaget om handlingen: 
I denne boken får vi nyskapende forskning skrevet for et bredt publikum. Prosjektet er både historisk og personlig, for i sin utforskning av kultur og liv i Norge bruker Toril Moi seg selv som eksempel. 

Resultatet er ikke en memoar eller en selvbiografi, men en reiseskildring fra tiårets kulturliv. I sin reise gjennom arkivene fant Moi fram til filmregissøren Edith Carlmar og forfatterne Aimée Sommerfelt, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Ebba Haslund, Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Kjøpt selv

En fin innledning gir leseren en forventningsavklaring til hvordan en bør lese, for å få mest mulig ut av boken. Det handler mye om litteratur, og drivkraften i boken er forskjellige tekster skrevet av et knippe forfattere. 

Moi bruker bøker og filmer, ispedd norsk lokalhistorie til å skrive frem den norske folkesjela. Spesielt artig er det å få satt ord på, hvordan en bør lese romaner som er skrevet, la oss si på 50-tallet. Moi leste disse bøkene for første gang på 70-tallet, med tiårets opprørsånd i seg, og hvilket blikk har en når en leser bøkene igjen i dag?

Selv om jeg har lest 200 bøker i året lenge nå, så føler jeg ikke at jeg virkelig kan lese. Moi minner meg på hvordan kulturen jeg ble født inn i har formet meg, og snakker om hvordan norsk identitet har blitt formet fra 2. verdenskrig og fremover. 

Jeg leste denne boken på sommerens 4 ukers biltur i Norge. Vi passerte hjemplassen til Aasmund Olavsson Vinje da jeg begynte på kapitlet som handlet om Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Så leste jeg om to av de viktigste romanforfatterne på 50-tallet, Mykle og Bjørneboe og målstriden de var aktive deltagere i. 

Torborg Nedreaas er neste ut, og for meg som er med i selskapet med hennes navn, og har lest mye av henne, ble Mois tanker rundt hennes tekster et høydepunkt. 

Ebba Haslund har jeg ikke lest så mye av, men det skal jeg få gjort noe med. Filmskaperen Edith Carlmar var et helt ukjent navn for meg, men måten hun gikk i bresjen for kvinnelige filmskapere, ga henne en stor flott fjær i hatten fra meg.

Toril Moi skriver med et feministisk blikk på verden, hun skriver norskhet, norske væremåter og norsk identitet. Kjærlighet, sex, abort, husarbeid, kvinnesyn, kristendom og meningen med livet, er noe av det vi er innom i denne medrivende og veldig interessante boken. 

På jakt etter Norge er delt inn i syv deler, og i etterordet bekrefter inntrykket jeg fikk da jeg leste, at teksten er formet som essays, som gjerne kan leses separat. Selv om forfatteren av denne boken er en fagperson av rang, så kan ikke alle tema fenge alle lesere like mye, så en fin måte å lese boken på, er å ta et kapittel om gangen. 

Når jeg skriver dette sitter jeg på kafè på Oppdal og skriver. Jeg har jaktet på norskhet rundt sørlandskysten og langs Mjøsa, vi har møtt godt kledde fjellkarer på vei opp på Høgronden og Gravskarhøgda og vært innom Grimdalstunet, fordums kobbergruvedrift i Åmdal og gått 10km. tur i den gamle tømmerrennen i Vennesla. 

For et nydelig land vi bor i! tar en seg tid til å farte litt rundt og stoppe for eksempel ved Mollestadeika, Norges nest største tre med en omkrets på 11 meter, vil en også se jorder som bugner av korn, og koselige mennesker som bidrar til at vi som farter rundt og blir kjent med landet, blir tatt godt i mot. 

Takk for en super bok Toril Moi - måtte mange finne frem til den ⚄

Generasjon null av Stefan Ahnhem

I fjor startet Stefan Ahnhem en ny krimserie med En helt annen historie. Tittelen sier litt om sceneskiftet, men til stor glede for oss som har fulgt serien om Fabian Risk, vil han utgi bok hver annet år begge disse seriene. Generasjon null er Fabian Risk 7, en velskrevet serie som ikke er for de aller mest lettskremte.

Forlaget om handlingen:
En sensommernatt går strømmen i store deler av Skåne. Fabian Risk ser mørkleggingen fra seilbåten sin i Öresund, sammen med datteren Matilda.

Tilbake i Helsingborg står han og kollegaene overfor en rekke tilsynelatende uforklarlige saker i etterdønningene av mørkleggingen. Etterforskninger der vitnene oppfører seg merkelig, og ingenting ser ut til å stemme.

Samtidig blir Fabian kontaktet av en tidligere kjæreste. Datteren hennes er forsvunnet - er hun kidnappet, eller er det faren som står bak?

Fabian begynner å ane et mønster. Men hva er det han ikke ser?

Når jeg kaller Generasjon null for velskrevet, så var det en underdrivelse av dimensjoner. Historien er så godt komponert og har så mange finesser at en ikke kan beskrive den som annet enn genial. 

Et stort antall karakterer skal introduseres med hver sin skisse. Dette danner en ramme om historien, som setter stemning, som med Amanda Olsen. Hun har en datter på 12 år som heter Emelie, og en ufyselig ektemann. Emelie griner fra sengen sin, og Amanda blir forbudt av mannen å gå inn til henne, når hun så gjør det er både Emelie og mannen forduftet.

Et lammende strømbrudd som rammer store deler av Skåne settes i forbindelse med et milliardran som skjer på samme tid. Politiet ser på dødsfallet til Cornelia Berghammar, hundeeieren som er naboen til en familie med masse katter, men rettsmedisineren avskriver det som slag.

Fabian Risk og gruppen hans får en ny medarbeider. Linn Hagman er ikke en beskjeden nykomling, men en som er på hugget, bidrar med innspill og får gjort ting. Det er hun som stiller spørsmål ved rettsmedisinerens påstand om slag, og med det begynner ballen å rulle.

Stefan Ahnhem har en skriveteknikk hvor det i møte mellom to mennesker foregår to ting samtidig. Som når de snakker med rikingen Edelfeldt: han rydder og prater med personalet sitt som forbereder fest, samtidig som han går rundt på eiendommen sin og avhøres av politiet. Eller når de avhører en som ligger på sykehuset og okker seg over å få fart i smertepumpen, samtidig som politiet fortvilet prøver å lokke detaljer ut av ham.

Generasjon null er en talende tittel på denne historien, og det samfunnet som skisseres opp her er skremmende til tusen. Plottet er bygget opp sånn at leseren hele tiden holder på engasjementet, og lurer oppriktig på hva det er som ligger bak de underlige scenene som utspiller seg. Det er når det går opp for deg hva som holder på å skje, at det blir skikkelig creepy. 

Stefan Ahnhem sin nyeste historie byr på et dryss av samfunnskritikk, men først og fremst er dette en fartsfylt krim med mye nerve. Stødige karakterer og en historie som holder mål gjennom hele boken gjør at leseren avviser tanken på at dette muligens ikke kunne skjedd i virkeligheten - for det kan det kanskje...

Jeg anbefaler Generasjon null på det varmeste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 547

Oversatt av: Henning Kolstad

Kilde: PDF fra forlaget

Haruki Murakami og Jean-Christophe Deveney - Manga stories vol. 1

Haruki Murakamis fantasifulle og ettertenksomme historier er perfekt for tegneserie, og endelig har noen av dem kommet ut i dette formatet. Bøkene er ikke oversatt til norsk, men fortellingene er allikevel lett å forstå, gjennom det enkle språket som passer godt til illustrasjonene, og ikke minst mengden av lydhermende ord.

Boken jeg har lest nå inneholder fire av disse korte historiene. Birthday Girl kjente jeg igjen, så den har jeg nok lest ett eller annet sted, men ellers var de tre andre novellene ny for meg. 

Alle fire novellene gjorde inntrykk, det mørke appellerer alltid til meg, og streken sammen med de dystre fortellingene gjorde at jeg leste sakte, og nøt stemningen denne leseopplevelsen satt meg i. 

Historiene tar for seg tap, sorg og det å la seg spise opp av dårlig samvittighet. Murakami har alltid et sideblikk på hvor unødvendig det er å grave seg ned i disse negative følelsene, så selv om det er mørkt, finnes det alltid håp.

I den første novellen er det en kjempefrosk som styrer handlingen, i den andre møter vi en mann som uten vederlag gjør en detektivjobb for en kvinne. Hun undrer seg over at han ikke vil ha betalt, noe vi får svar på, som er en del av punchlinen. Birthdaygirl får ett bursdagsønske av den eksentriske restauranteieren hun jobber for, og den siste novellen, som også er den mest hjerteskjærende og dypsindige, har følgene av en kjempebølge som omdreiningspunkt.

Mulig det er vanskelig å lese teksten på disse to eksemplene, men bildene gir en liten pekepinn på hvordan illustrasjonene fremstår.

Super-Frog Saves Tokyo

Where I`m likely to find it

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal lese de andre bøkene i denne serien,
så jeg anbefaler gjerne Haruki Murakami i tegnet versjon videre ⚅

Forlag: Tuttlepublishing

Utgitt: 2023

Sider: 142

Kilde: Lånt på biblioteket

Sauejakten av Haruki Murakami

Den tredje Murakami-romanen denne sommeren er Sauejakten, som er den første av hans bøker som ble oversatt til norsk. Dette er også den tredje boken i Serien om rotta, som jeg har planer om å fullføre i denne sommerens Murakami-skippertak ☺

Forlaget om handlingen:
Romanens navnløse forteller bor i Tokyo i en leilighet stort sett uten møbler, med et nesten tomt kjøleskap og med minimal kontakt med andre mennesker. Han har et forlist ekteskap bak seg og en jobb i et reklamebyrå han finner ganske meningsløs. 

Men kjedsomhetens motsetning - eventyret - åpner seg for vår forteller. Først møter han en ung kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Så kommer han over et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og kort tid etter blir han oppsøkt av en mann som kalles «Sjefen». 

Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn, med forbindelse til høyrenasjonalistisk krefter. Han får den klare ordren om å finne supersauen hvis han vil leve videre.

Sauejakten er en roman som fortelles kronologisk, men den er så innholdsrik at en stakkars leser kan gå seg vill underveis allikevel. 

Det begynner med at hovedpersonen blir tipset om en dødsannonse i en avis, dette er en jente han kjente for 9 år siden. Hun satt ofte ved det overfylte askebegeret og leste, på kafèn hvor de spilte hardrock og serverte dårlig kaffe. 

Det er en sterk start, for en kveld de har ligget sammen, spør hun ham om det noen gang har streifet ham å ta livet av henne? han svarer litt overrumplet nei, hvorpå hun proklamerer at hun skal leve til hun blir 25, så skal hun dø.

Så hopper vi åtte år frem, han er nyseparert etter et trøstesløs og barnløst ekteskap, og han blir kjent med en ordinær pike med de vakreste ørene. Når J, kompanjongen hans i firmaet så ringer med nyheter, får vi anslaget til det som skal bli sauejakten.

Et gammelt fotografi av en saueflokk i et japansk landskap, er det som setter i gang spiralen som skal bli en eventyrlig reise. Her er det opp til leseren å legge inn referanser og mening i flommen av detaljer, som til tider kan virke temmelig meningsløse. (Minner om at boken kom ut i 1989, et turbulent år i Europa, noe som sikkert påvirket samfunnet i Japan også).

Vi blir kjent med "Sjefen" som hyrer ham til å finne denne spesielle sauen, (på bildet fra 1936). Når han og kjæresten kommer seg av gårde til Sapporo hvor detektivjobben skal gjennomføres, havner de på Hotell Delfinen, og blir kjent med Sauemannen og Saueprofessoren.

Murakamis språk er alltid godt, så også her i dette som er en av de første romanene hans. Boken fremstår som ryddig, oppdelt i deler og kapitler med overskrifter som sier litt om hvor vi skal denne gangen. Det jeg liker best med Sauejakten, er at en aldri vet hva en får på neste side. Etter å ha lest mange av bøkene hans, fryder jeg meg over hvordan han har gjenbruk på karaktertrekk, interesser og mange andre detaljer, som katter, hardrock, barliv etc. i bøkene sine. (I denne romanen kan det ikke kalles gjenbruk...)

Hovedpersonen i denne romanen fremstår som en sjelløs person, hadde ikke menneskene rundt ham holdt ham i bevegelse kunne han nøyd seg med en kjedelig jobb, mat, drikke, røyk, tilfeldig sex, og tålt den varierende søvnkvaliteten. 

Dette er ting som stadig bringes frem i handlingen, her er også flere betraktninger rundt tid, blant annet sekvensen hvor de diskuterer hva vi gjør med tiden vi sparer, når vi flyr i stedet for å kjøre et sted. 

De låser seg inn i det avsidesliggende huset de har tatt seg frem til, høyt oppe i fjellene:

            Hallo? ropte jeg. Er det noen hjemme?
            Selvsagt ikke. Det var klart at det ikke var noen der. Bare et bestefarsur gjorde seg gjeldende, der det tikket i vei borte ved peisen. 
            Et øyeblikk svimlet det for meg. Det inne i mørket ble tiden snudd på hodet. Øyeblikk grep over i hverandre. Minner smuldret. SÅ var det over. Jeg åpnet øynene og alt falt på plass igjen. Det jeg så foran meg, var et alminnelig grått rom, ikke noe annet. 
            Går det bra med deg? spurte hun bekymret.
            Bare bra med meg, sa jeg. Vi går å sjekker ovenpå.

Sauejakten er en imponerende prestasjon av en så fersk forfatter som Haruki Murakami var da han skrev boken. Han har med massevis av detaljer, men roter seg ikke bort underveis. Historien henger sammen og selv om det finnes noe eventyrlige biter her, så kan jordnære lesere ta det helt med ro. 

Jeg likte Sauejakten veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1989/på norsk i 1993

Sider: 338

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà

I denne fornøyelige romanen befinner vi oss i grenselandet mellom liv og død. Jeg har ikke lest de forrige bøkene hennes, men lot meg friste av noe mørkt å djevelsk, sånn midt på sommeren.

Forlaget om handlingen:
På en forfallen fjellgård i Katalonia våkner en usannsynlig gammel kvinne til en ny dag: hennes siste. Mens etterkommerne hennes lister seg inn og ut av sykeværelset, samler kvinnene som har bodd og dødd på gården seg for å gjøre i stand et storslagent festmåltid. De venter – og fryder seg over – ­at hun snart skal slutte seg til deres rekker.

Etter hvert som livet hennes ebber ut, utfolder flere hundre år med minner seg. Det starter med stammoren Joana, som så sterkt ønsker å gifte seg at hun velger å påkalle den onde selv. I bytte mot en «hel mann» selger hun sin sjel til ham. Men da hun på bryllupsdagen oppdager at ektemannen mangler lilletåen og at hun på ren slump har overlistet djevelen, trekker hun seg fra avtalen.

Det er ikke før hun har satt fire barn til verden at hun aner uråd. Etter løftebruddet mot fanden må alle som blir født på gården, bøte med en mangel, noen latterlige og uten praktisk betydning, andre mer skjulte, men livsomveltende – og med konsekvenser selv ikke djevelen ville ant rekkevidden av.

Overrasket som jeg ble av originaliteten i denne romanen, så tok det meg litt tid før jeg kom inn i flyten av lesingen. Her møter vi en gruppe kvinner som er i slekt med hverandre, som utstår volden og uhyggen som mennene rundt, påfører dem. Djevelen er i detaljene heter det så prosaisk, og han er også med i denne historien. Det er Gud også, for de vi blir kjent med her, har sterke tanker om dem begge to.

Historien er satt sammen av av gamle sagn og fortalt som et fantasifullt eventyr. Volden er grov og sexen likeså, men siden hodet mitt allerede er i fantasimodus, så gjør det ikke så veldig inntrykk på meg. Til tross for dette så holdes handlingen i virkeligheten med noen få godt plasserte henvisninger til vår verden, det likte jeg godt. 

Liker du å lese romaner som er litt utenom det vanlige, så er

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket boken for deg ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 160

Oversatt av: Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Venterommet - dikt med illustrasjoner av Bente Sandtorv

Jeg er glad i kunst, og strektegninger i svart/hvitt finner jeg veldig fascinerende. Bente Sandtorv debuterte i fjor med boken Hjerteriss, hvor hun i likhet med årets utgivelse deler sine tanker gjennom ord og tegninger. 

Forlaget om boken:
Venterommet er en illustrert diktsamling der hovedtemaet er andres forventninger og egen selvfølelse i overgangen fra voksen til litt mer voksen.

De lister seg rundt på gangen, alle forventningene. De tror ikke jeg hører dem. Etter en stund med rasling og kloring, banker de på døren. Jeg åpner litt, bare på gløtt, for å høre om det er noe nytt. 

Før jeg vet ordet av det, setter de foten i døren. Jeg holder igjen, holder igjen. Det lokkes og smigres om det perfekte livet, toppturer og livets dessert. 

Men jeg smeller igjen døren midt i fleisen på dem.

Venterommet lå lenge fremme i lesekroken min. Jeg leste litt i den hver dag, og tok meg tid til å gå inn i tekster og illustrasjoner med hele min oppmerksomhet. Dette ga meg  flere fine leseopplevelser.

De små diktene og den tilhørende strektegningene er satt sammen side ved side, gjennom hele boken. Dette gir et ryddig og rolig inntrykk som jeg tok med meg inn i lesingen. Ikke alt traff meg like godt, men flere av diktene gikk rett i hjerteroten.

Det er noe sårt over disse tekstene, de skildrer utenforskap og ensomhet med en stor dose selvironi. 

Jeg likte Venterommet godt, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Sirkel 

Utgitt: 2025

Sider: 97

Kilde: Leseeksemplar