Alle elsket moren din av Toril Brekke

Etter å ha uforvarende kastet meg over en roman som viste seg å være en oppfølger, var det ingen vei utenom, jeg måtte lese boken som kom før Kobrahjerte. Til tross for omstokking av rekkefølgen, ble dette en flott leseopplevelse, men venter du i kø på biblioteket for å låne Kobrahjerte, anbefaler jeg den som ikke har lest Alle elsket moren din, å korte ventetiden med å lese denne.

Forlaget om handlingen:
Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 
"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 
Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. 

Livets største utfordring er å vokse opp, sier en av karakterene tidlig i denne romanen, en setning som ble med meg gjennom hele lesningen, og som oppsummerer romanen på en fin måte.

Med Kobrahjerte fersk i minne, er det en fryd for meg når kjente karakterer som Grim og Madeleine dukker opp i handlingen. Denne gangen som barn, i likhet med hovedpersonen Agathe. Innledningen tar oss med frem mot den familiekonstellasjonen jeg kjenner fra Kobrahjerte, men på veien får vi høre morfar fortelle fra gamledager, og i små hint aner vi at også mormor har en fortid, som annet enn Agathes klippe i livet.

Som barn blir Agathe tatt med på en kjøretur gjennom Detkrigsherjedetyskland. De voksne sa det så ofte på denne måten, at hun trodde landet de kjørte gjennom på vei til å besøke Madeleine i Frankrike, het det. Mormor og morfar er med på turen sørover, og i denne delen av romanen får vi et fint innblikk i forskjellen på de sofistikerte og verdensvante, i forhold til gjengen fra gamle Norge.

Romanens blikk er sett med et barns øyne, fra Agathe er ganske liten til hun er rundt 14. Til tross for at det er Agathe som er den tydelige hovedpersonen i romanen, så gjør den vanskelige relasjonen hun har med sin mor, også henne til en hovedperson.

Hva er det som skjer med mamma Veronica? hvilken uforløst frihet ligger ikke i denne karakteren? selv om hun ikke oppfører seg som en forventer av en mor, kan jeg ikke annet enn å synes synd i henne. Det er jo barnet og hennes sorger som burde gripe meg rundt hjerterota, men når denne romanen "traff meg", ble det den unge moras ufrihet som fengslet meg mest.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten. Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn. 

Agathe vokser opp, hun er bare 13-14 år mot slutten av romanen hvor hun allerede røyker, drikker og har begynt å utforske det seksuelle i seg selv. Urolighetene fra barndommens halvkvedede viser sitter i margen på henne, og spenningen som utløses etterhvert som hun får sine aha-opplevelser er formidabel.

Jeg kan ikke si annet enn at dette er stor romankunst. Toril Brekke gir oss et rikt persongalleri og en karakterutvikling som er helt formidabel. Bortsett fra et par sekvenser hvor barnets utforsking drøyer litt for langt etter min smak, så fengslet denne romanen meg enormt. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 334

Kilde: Biblioteket