fredag 20. januar 2017

Nøtteskall av Ian McEwan

Med sin sylskarpe penn, fantasifulle plott og mørke humor er Ian McEwan en av mine favorittforfattere. Bøkene hans blir kortere og kortere, men til tross for de få sidene, mangler det ikke på glimrende betraktninger.

Forlaget om boken:
Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016/2017
Sider: 208
Kilde: Leseeks

Les Ian McEwans hyllest til Shakespeare!


Er det mulig? Kan et foster i mors mage være hovedpersonen i en roman? Jepp, det kan det, og for en roman, denne koste jeg meg med!

Mens jeg leste undret jeg meg over at en handling med et foster som fortellerstemme kan føles troverdig, men det gjorde det faktisk. Den lille som ligger der inne har et fullt utviklet sjelsliv og har alle de tanker og følelser, som et oppegående voksent menneske besitter. Han gjør seg sine betraktninger fra sin hule inne i mors mage, bygget på det han hører av prat, og fra radio, tv og podkast. Fra å lytte til forskjellig har han blitt temmelig klok, og innimellom den konkrete handlingen, får vi noen fine tanker rundt politikk og annet.

Det er litt av en familie han har havnet i. Far er allerede kastet ut, både av leiligheten sin og av forholdet til moren. Hans bror sover i hans seng, og er den som holder styr på den vordende mammaen, etter beste evne.

Romanen er spennende til tusen, og aller først er det alkoholkonsumet til den gravide moren som bidrar mest til nerven i handlingen. Når det etterhvert kommer planer på bordet, for å kvitte seg med han som eier leiligheten, (altså far) så begynner dramatikken for alvor.

Kjenner du Ian McEwan fra før, så vet du akkurat hvilken skrivestil han har. Det er noe fryktelig engelsk over nedrigheten og usselheten som er bakteppe for handlingen, og jeg tok meg i å tenke på Shakespeare flere ganger under lesingen.



Herregud, jeg kunne vært låst inne i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer.

Shakespeare, Hamlet


torsdag 19. januar 2017

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm

Nicolai Houms beretning om Jane Ashlands gradvise forsvinning er en fortelling om sorg, savn og ensomhet, men det er ikke en sørgelig historie! Den kryper under huden på deg og tar et godt tak, men er ikke en tårepresse.

Forlaget om boken:
En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat.

Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.

Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape.



I romanens begynnelse møter vi Jane på flyet fra USA til Norge, hvor hennes interesse for slektsgransking, har avslørt at hun har slektninger. Vi aner at noe har skjedd, men ikke hva.
Deretter springer vi mellom korte, intense sekvenser hvor vi møter Jane hos Dr. Rice, når hun sier farvel til foreldrene, lenge før når hun møter sin mann Greg, og innimellom er vi tilbake til handlingen i Norge, når hun møter slekten, og selvfølgelig også denne fjellturen hun blir invitert til.

Intensiteten øker når vi, et godt stykke ut i romanen får høre om datteren Julie. Jeg aner et vendepunkt, og stålsetter meg for hva som skal komme. Vi har jo skjønt at hun sørger, og rømmer fra noe, men hva som har skjedd er fremdeles ukjent.

Historien om Jane er bygget opp på en finurlig måte, av frampek og tilbakeblikk. Det hele henger sammen på en briljant måte, som fører frem til et helhetlig bilde.

Romanen er skrevet i en behersket stil, tilsynelatende uten skrik og tårer, men til tross for at mye ikke sies direkte, er her ikke mangel på spenningstopper. Språket er formidabelt, med få ord greier Houm å få frem stemningsbilder og tankefragmenter som jeg trodde var mine personlige, men som jeg ved ettertanke konkluderte med er vanlige.

I det siste kompendiet hun trykket opp for skriveskoleelevene før hun sa opp stillingen på universitetet, inkluderte hun utdrag fra to oversatte skandinaviske romaner. I begge utdragene fantes det tilfeldigvis passasjer der hovedpersonen lå på ryggen og studerte kvisthull i taket. 
Det virket som en hyggelig og meditativ beskjeftigelse. Således kunne kunsten forskjønne virkeligheten.

Jeg stritter imot når det nærmer seg slutten, for jeg vil ikke at denne leseopplevelsen skal være over. Stemningen når Jane våkner i teltet den siste morgenen, og beslutningen hun tar, er sterk lesning. Jeg likte at slutten er såpass åpen som den er, så hver enkelt kan dra sine egne konklusjoner.

Det var noe med omtalene av denne boken som fikk meg til å styre unna, men siden den (heldigvis) kom på langlisten til Bokbloggprisen, har jeg nå lest den. Jeg er så glad for at mange nok har lest den og stemt den frem, for dette er litteratur på sitt aller beste!

Andre bloggere om boken: Beathe, Artemisia, Gro, Bentebing, Bokstavelig talt, Medbokogpalett

Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 175
Kilde: Biblioteket

onsdag 18. januar 2017

Mysterier av Knut Hamsun

Mysterier er romanen som etterfulgte debutromanen Sult. Den kom ut to år etter sult i 1892, og er den første av tre bøker som har en løs sammenheng, Redaktør Lynge og Ny jord følger etter.
Hamsun kritiserer den realistiske tradisjonen som Ibsen og Kielland sto for, og mente at samfunnsengasjementet gikk på bekostning av gode skildringer av individet. I Mysterier får vi i alle fall godt oppbyggede karakterer, som oppfører seg både irrasjonelt og til tider mystisk.

I romanens begynnelse blir vi kjent med Johan Nilsen Nagel, en fremmed som tilsynelatende tilfeldig finner veien til det lille kystsamfunnet.
Han tar inn på hotellet, uten å være tydelig på hvor lenge han skal bli, eller hva han har å gjøre her. Hans bagasje og utseende setter rykteflommen i høygir, og det hjelper ikke på, at Nagel oppfører seg både uforutsigbart og mystisk.
Like før hans ankomst har de funnet liket av den unge mannen Karlsen i skogen. De overser bevisst muligheten for at det var selvmord, og antar at det var en ulykke, snakk om mord har det ikke vært, til tross for likets beskaffenhet.

Fullmektigens mobbing av Hr. Grøgård, også kalt Minutten, og sladder som kommer frem rundt unge, vakre Frk. Kielland, gjør at romanen ganske tidlig får en nerve av spenning, som gjør den vanskelig å legge fra seg.

Mysterier er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Den belyser grunnleggende eksistensiell problematikk. 
Er boken å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal den leses som en kriminalroman?

Disse påstander og problemstillinger, som jeg på forhånd har lest om Hamsuns "vanskelige" andre roman, tumler rundt i hodet på meg når jeg leser, og det er ikke vanskelig å finne hold for dem i boken.

Handlingen begynner ganske håndfast med Nagels ankomst, til byen og hotellet. Vi blir kjent med karakterene etterhvert som han blir det, og historien er temmelig rett på sak. Etterhvert begynner Nagel å ha lange samtaler, kall det gjerne enetaler med sine bekjente, og teksten blir mer og mer abstrakt.

Han var i en gåtefull tilstand, fylt av psykisk behag; hver nerve i ham var våken, han fornam musikk i sitt blod, følte seg beslektet med hele naturen, med solen og fjellene og alt annet, kjente seg omsuset av sin egen jegfølelse fra trær og tuer og strå. Hans sjel ble stor og fulltonende som et orgel inne i ham og aldri glemte han hvorledes den milde musikk likefrem gled opp og ned i hans blod.

Nagel er en fryktløs person med et stort hjerte. Han ordner det sånn at Minutten får en ny frakk, og endatil et par bukser. Han kjøper en gammel krakk som ikke er verdt noenting for en ublu sum av den litt eldre Marta Gude, for å hjelpe henne. Selv påstår han at han er agronom, uteksaminert fra et kuskittakademi, men når han er i denne byen, går han rundt og forteller de groveste skrøner.

Det doktor Stenersen ville kalt nervøsitet og overtro, har Nagel helt andre ord på. Han snakker om følelser som kan klassifiseres som bisarre innskytelser, mystiske fornemmelser og hemmelighetsfullt medviteri som åpenbarer skjulte ting.

Mot slutten blir romanen mer og mer fantasifull. Nagel har en inkonsistent og usammenhengende psyke, han sier en ting og gjør noe annet, han elsker Dagny det ene øyeblikk, hvorpå han proklamerer sin kjærlighet til Marta det neste.

Mysterier er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman. Han jobbet på denne romanen hele 1891, et år han også reiste rundt i hele landet og holdt litterære foredrag, noe som kan forklare det usammenhengende i bokens scener. Romanen har blitt lest og tolket på forskjellige måter, som en romantisk visjon, en psykologisk analyse, selvbiografisk, en sykdomshistorie eller et kriminalmysterium.

Jeg var aldri i tvil om at Nagel var syk, med alle de syner og fornemmelser han agerte på, og alle de drømmer han lot seg skremme av. Nå går jeg spent videre til Redaktør Lynge, som er hans neste utgivelse.


Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

tirsdag 17. januar 2017

To søstre - ny sterk dokumentar av Åsne Seierstad

Åsne Seierstad har allerede befestet sin stilling når det gjelder sterke dokumentarer med Bokhandleren i Kabul og En av oss. I 2016 kom hun ut med dokumentaren To søstre, som hun mottok Brageprisen for, og sannelig dukket ikke boken opp på langlisten for Bokbloggerprisen også 😊

Forlagets presentasjon:
En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.
På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS). Dette er bare starten.
Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila?

Da jeg lyttet til Ane Dahl Torp sin fantastiske innlesing av denne boken, måtte jeg stadig minne meg selv på at dette er sanne skildringer. Det skjer nå, med jenter i dagens Norge. Det er ikke til å tro, og for meg som er uvitende, som sikkert mange andre når det gjelder konfliktene, krigen og problemstillingene, ble dette en lærerik og spennende bok å ha på øret.

Åsne Seierstad forteller i etterordet hvordan hun har gått frem når hun har skrevet denne boken. Noen står frem med sitt eget navn, andre gjør det ikke. Vi hører hvordan hun har brukt sekundære kilder, og hvordan alt er dokumentert. Ikke minst takker hun mor og far Sarah og Sadiq Jumas for at de står frem og bidrar til at også vi kan lære.

De to søstrene er 16 og 19 år gamle når de finner tiden moden for å gjøre alvor av sine planer om å forlate tryggheten i Bærum, og reise til Syria. Når livene deres skildres skisseres det opp en årsakssammenheng, som det for leseren er mulig å sette seg inn i, men vanskelig å forstå.

Det er interessant å høre om livet deres i Norge, om hvordan de ble sett på, og hvordan de følte at de ble sett på, av venninner, lærere og andre. Mange ting som før har vært halal blir nå haram, ikke lov, og jentene, først den eldste så den yngste, blir mer og mer radikal.
Det er to overbeviste jenter vi blir kjent med, og den bestemte måten de håndterte lærere og rektor på når de ville be i timene, slippe gymtimer og en hel del andre ting de ikke godtok lengre, er fascinerende å høre om.

Foreldrene er knus når de får høre hvor jentene har reist, og de er i starten overbevist om at noen har hjertevasket dem, og lurt dem med seg. Far reiser etter, og det han opplever på denne turen er dramatisk så det holder. Han oppdager etterhvert at den eneste måten å redde døtrene sine er å kidnappe dem og smugle dem ut av Syria. Mot sin vilje blir dette umulig.

I boken gjør Seierstad oss den tjeneste å forklare det politiske bildet. For meg som lytter og kjenner igjen noen navn/ord, sitter jeg igjen med fornyet interesse for tema, men med enda flere spørsmål. Terrororganisasjoner, Al-nosra, salafister, jihadister, islamister, den kurdiske geriljaen, Assad, FSA, Profetens Ummah - jeg googler og leser, blir forvirret og fortvilet, men forhåpentligvis er det noe som fester seg.

Religionen forklares også, og vi får vite litt om hva som står i koranen, om hvordan muslimene tolker sin hellige bok forskjellig, og at menneskene praktiserer sin religion akkurat sånn som vi i Norge praktiserer kristendommen, på veldig forskjellig måte.

Foreldrene til jentene har et respektfullt forhold til sin religion, mens Ismael broren, skildres som ateist. Det er på en måte trygt å vite at liksom det finnes mange ateister i det kristne landet Norge, så forholder også noen mennesker som kommer fra muslimske land seg "nøytral" til religionspørsmål.

Når Sara engster seg for hvordan det skal gå med sine barn, frykter hun at de skal bli terrorister eller ateister, så for henne er nok ikke sønnens standpunkt til religion like velkomment.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, men de som har fulgt godt med i media vet at jentene bor i Raqqa i Syria fremdeles. Leser du denne boken vil du også få høre litt om livene deres etter de bosatte seg i Syria.

Tema Åsne Seierstad skriver om i To søstre er absolutt dagsaktuelt, siden dette er en konflikt/krig vi hører om til daglig. Det føles nesten litt vulgært og skulle si at boken er spennende og medrivende, siden jeg vegrer meg for å fryde meg over grusomhetene som foregår her og nå. Boken har justert og fargelagt bildet jeg har av flyktninger i Norge, religionen og krigen, og jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det, å ha blitt litt klokere.

Dette er en bok alle burde hørt eller lest, det skulle vært pensum eller opplesning på radio (hvis vi hadde drevet med sånt fremdeles) Har du mulighet for det, vil jeg anbefale lydbokversjonen, som er helt glimrende lest av Ane Dahl Torp!



Utgitt: 2016
Lyttetid: 15 timer og 19 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 16. januar 2017

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann av Jon Krog Pedersen

Hva som har ansporet meg til å låne denne boken på biblioteket kan jeg virkelig ikke huske. Et kjapt søk på nettet gjorde meg ikke klokere heller, for jeg fant ikke en eneste bloggomtale av boken. Romanen er Jon Krog Pedersen sin debutroman, og debutanter er det jo alltid spennende å stifte bekjentskap med.

Forlaget om boken:
Med unntak av litt øvre middelklasse-angst, er det meste tilsynelatende på stell med Hanna Tidemann. Hun er en frisk og fin ikke-lenger-ungdom fra verdens rikeste land. Men noe mangler. Hun har rømt til Berlin, men vet ikke fra hva. Hanna er usikker på mye, men er det én ting hun er helt, helt sikker på, er det at hjem til jul - det vil hun ikke. Hun gruer seg til å gi avslag på morens invitasjon. Faktisk gruer hun seg så mye at hun ikke gir avslag likevel.

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er en roman om store kvaler over små, umulige ting. Romanen er episodisk fortalt, og utgjør en kollasj over et familieliv. Den er også en refleksjon over hvordan vi skaper roller for hverandre og hvordan historier blir til.

Den delen av romanen jeg likte aller best er noen sider helt i begynnelsen, når pappa Halvor skildrer Hanna som veldig liten. De humret jeg meg gjennom, men alvoret tok snart over.

Vi blir kjent med Hanna Tidemann gjennom også å bli kjent med hennes familie. Journalistmor, prof.lit.far, broren Patrik, en kulinarisk tusenkunstner av en onkel og etterhvert også stefaren Finn.no. Hanna lever litt i sin egen boble, og verken en velmenende skoleadministrasjon, terapeuter eller familien greier å riste av henne apatien.

Patrik er hennes rake motsetning med sin energiske væremåte, sin hang til å reise og sin rastløshet i forhold til utdanning og jobbprosjekter. I forhold til ham er Hanna en saltstøtte, uten initiativ eller evne til å gjennomføre ting hun har satt seg fore.

Hun står i en haug med uløste bagatellmessige oppgaver, og hun gyver løs på de mest eksistensielle problemer, hvorfor er vi egentlig her, skulle jeg ikke gjøre noe helt annet, og hun tror ikke det er fordi hun er lat, men hun har nok med å tenke på alt mulig annet, sitt forhold til nær sagt alt rundt henne, inkludert seg selv, stopper hun opp og tenker, rett foran en uløst, umiddelbart løselig oppgave, og en ubehagelig følelse skyllende over seg. En følelse av å bli avslørt.

Utsnittet beskriver Hanna i et nøtteskall, det er sånn hun er når vi møter henne, og også når vi forlater henne. Romanen er nok mer et dypdykk inn i en sinnstilstand enn i et liv, og til tross for at noen av de andre historiene i denne fragmenterte romanen nok skal være med på å belyse Hannas tilstand, så er det få av dem som gjør at jeg blir bedre kjent med henne.

Takk og pris for onkel Bernard som ga smaksløkene mine noe å fryde seg over. Han lager gremolata, en dressing basert på persille, sitronskall, hvitløk og olje, og du kan gjette hvem som ble inspirert til å gjøre det samme!

Litt morsomt var det å lese om litteraturprofessorens "baby", en seminarrekke med tittelen Teorier om det teknogestiske i det 20. århundrets litteraturteori. Jeg skal ikke forsøke å utdype, men leser du disse sidene høyt, lover jeg deg tungegymnastikk av det tøffe slaget.

Språkføringen er helt på høyden og Hannas urolige/apatiske vesen blir glimrende skildret, men hvorfor fremstille teksten på en så tilgjort og oppstykket måte? Den eneste røde tråden var julemiddagen, men selv med den fikk vi smake hode, hale og midtpart på en og samme tid. Mange av sekvensene ble ikke satt inn i noen sammenheng, som han ambulansesjåføren og også det døde barnet, som kommer noe senere.

De få gangene jeg kvapp til litt, var da Hanna snakket med rektor Treholt eller med psykologen sin Skoglund, to mennesker jeg så for meg som menn, men som senere viste seg at de var kvinner, ellers var det ikke mange overraskelser å spore i teksten.

For meg ble ikke dette en høydare, noe jeg må gi min lineære hjerne mesteparten av skylden for. Er veldig spent på hva andre kommer til å skrive om denne romanen!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 335
Kilde: Biblioteket

søndag 15. januar 2017

Aasebu og Stoltzekleiven - nr. 10/57 hytter på byfjellene

Bergen sett fra toppen av Stoltzekleiven på en klar vinterdag
Planene var store for denne turen, jeg ville ha med meg mange hytter, men et kraftig snøfall om natten satte stopper for det. Turen gikk fra Fløyen til Munkebotn og Eidsvåg, hvor bilen sto parkert. Strekningen er velkjent, og en aldri så liten avstikker, ca. 1,5 km. fra Fløyen, tar en med til det store fine hyttetunet Aasebu.

Den største av de fire bygningene
Lysløypen går rett igjennom tunet, så pass på om vinteren!
Endelig har vi skikkelig vinter i Bergen!
Historien til Aasebu var helt ny for meg, den er oppkalt etter Kjell Richard Aase som i 2009 ble tildelt fortjenestmedalje for, blant annet sitt arbeid med Aasebu. Tunet består av mannskapsstasjon/garderobe, garasje til snøscooter, tidtakerbu/arrangementshus og en varmestue til turfolket. Jeg kan lese i Byfjellene - mangfold og hytteeliv, at varmestuen er åpen hele året, noe jeg aldri har vært oppmerksom på, men sannelig skal benytte meg av neste gang jeg er der.

Aasebu ble bygget i forbindelse med byggingen av lysløpyen på Fløyen som ble gjort i stand på begynnelsen av 1980-tallet.

Snø forhindrer ikke folk til å ta frem joggesko og ta sin ukentlige tur opp her
Stoltzekleiven er kjent for de fleste som en bratt sti opp på Sandviksfjellet hvor sprekinger i lycra gir gass. Jeg vil påstå at alle som går opp her første gang blir overrasket over hvor fort hjertet slår, før en er oppe. I september hvert år arrangerer Varegg idrettslag løpet Stoltzekleiven Opp, og Thorbjørn Ludvigsen, som løper raskest opp her, flyr opp på tiden 7:54 (til sammenligning vil en normal turgåer bruke rundt halvtimen)

Passasjen var kjent som Rævaskaret, og i 1937 satte Bergen Kommune i gang arbeidsledig ungdom til å bygge en steinlagt trasè opp skaret.
I 2011-12 måtte treningsivrige ungdommer, (og oss andre) velge andre ruter, for da hadde kommunen hyret inn sherpaer fra Nepal til å hjelpe seg med opprustning av stien. Resultatet ble formidabelt, og nå passerer det mellom 10 og 50000 mennesker her hver måned!
Det utenlandsklingende navnet på kleiven kommer fra familien Stoltz fra Hannover, som i 1870 kjøpte en eiendom, som ble kalt Stoltzegården. Denne ligger der hvor den opprinnelige stien startet, før bygging av Fjellveien og utbedring av sti opp kleiven i 1937. Den nye stien de dag anla skifter retning ca. halvveis i kleiven, den gamle stien er fremdeles synlig.

Nå har jeg haket av tilsammen 10 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

lørdag 14. januar 2017

To mennesker av Anna Munch

Etter å ha lest Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre, som handler om Anna Munch og Knut Hamsuns litt sære forbindelse, ville jeg lese en roman av forfatteren Anna Munch, som flere ganger er nevnt i Aarøs roman. To mennesker kom ut i 1897, samme år som Knut Hamsun anmeldte Anna Munch til politiet for stalking.

I To mennesker møter vi Sigrid Strøm, først som en ung enke som bor sammen med sin mor og sin lille gutt på 6 år. Leif Erlandsen holder foredrag i byen, som Sigrid hører på, og så fortumlet er hun når hun går derfra, at hun skriver til ham når hun kommer hjem. Neste dag kommer han på besøk til henne, før han drar videre.

Jeg holder af ham, tænkte hun. Han er min kamerat, og jeg er hans Venus consolatrice. Vi kan kanskje faa brug for hinanden engang. Men det haster ikke. Jeg er sund og sterk og fri. Ikke afhængig av noget menneske i verden.

I neste kapittel har det gått flere år. Leif Erlandsen er i Paris og skriver. Han strever med å få avsluttet romanen han holder på med, han er gammel og utslitt.

Sigrid Strøm har nå mistet både sin mor og sin sønn, og etter å ha vært syk en tid blir hun beordret av legen til å komme seg ut i verden. Hun reiser til Paris og vil oppsøke Erlandsen, som hun vet holder til der.

Resten av romanen er en opphopning av sørgelige misforståelser. Erlandsen er mottakelig for Sigrids tilnærmelser, men veksler på å oppmuntre og avvise henne. Hun er forvirret og i sin fortvilelse skriver hun brev til ham. De møtes tilfeldig, og han er hjertelig med henne, men det ligger alltid en misforståelse og lurer, og hun føler stadig at hun må uttrykke seg skriftlig til ham, noe han ikke kan fordra.

Noen fornøyelige skildringer av bohemlivet i Paris, hvor alt er fest og fjas og ingen ser ut til å bekymre seg verken om jobb eller penger, gir et levende bilde av hvordan kunstnerne levde. Sigrid reiser hjem, og ikke lenge etter reiser også Erlandsen hjem.

Vel hjemme fortsetter forviklingene, hun er desperat etter å få forklare seg, og er aldri fornøyd uten at hun har fått det siste ordet. Han derimot, leser ikke kortene eller brevene hennes, og blir ofte sint når de støter på hverandre tilfeldig i byen. En kveld legger hun seg inn på samme hotell som ham, og når han da vil komme til hennes rom om natten, holder hun døren låst og avviser ham.

I siste halvdel av boken reiser Sigrid til "Fjeldslottet", et høyfjellshotell hvor de bedrestilte tilbrakte mange uker av vinteren for å lade batteriene. Her bor en gruppe mennesker over lengre tid, og også Erlandsen dukker opp her. Problemene fortsetter, han misforstår hennes intensjoner, og hun krever å få siste ordet.

Hun var betaget, forfærdet, forvirret i sin tanke. Hun skønte bare: Han havde ikke læst, de var dybt, dybt nede i misforstaaelsernes afgrund; han trode, hun var gal, gal. Hun begyndte at gaa frem og tilbage i værelset, fortvilet, hun holdt haanden for øinene. Jeg holder det ikke ud, sa hun og blev ved at gaa, urolig og rastløs. Hun kunde hverken samle sig selv eller situasjonen. 

Det hele slutter med at Sigrid har reist fra Fjeldslottet og ned til bygden, og en dag hun skal gå opp i ly av mørket og få med seg de siste tingene sine, sklir hun på vei ned og vrikker foten. Hun setter seg ned, lent inntil en trestamme, og fryser ihjel før noen finner henne.

*******

Å lese To mennesker, var det jeg vil kalle en selsom opplevelse. Den er godt skrevet, hun får frem frustrasjonen både til Sigrid og Erlandsen på en overbevisende måte, uten å stemple noen av dem som gal (eller forelsket).
Boken jeg lånte på biblioteket er en utgave gitt ut på Aktieselskabet Biglers Forlag i 1897. Boken er flekkete og fæl og holdt så vidt sammen, men det var det nydelige språket som gjorde dette til en fin leseopplevelse. Jeg var nok preget av å ha lest Selma Lønning Aarø sin roman, og handlingen er grovt sett den samme, men det var en udelt positiv opplevelse.

Det var gøy å lese et eksemplar fra 1897
Et forlag fra fordums tid
Og et trykkeri som nok har gått inn til regjeringen som min mormor alltid sa

Med tanke på debatten rundt virkelighetslitteratur som har rast i høst, er det litt artig å se at akkurat den måten å skrive på, ikke er noe nytt. I To mennesker fra 1897 skriver Anna Munch om seg selv og sitt forhold til Knut Hamsun. For oss som har lest Aarø sin roman, som skal være lagt så tett opp til virkeligheten som mulig, så er det artig å oppleve hvordan de to romanene flyter over i hverandre.