lørdag 25. februar 2017

Marcel Proust av Henrik H. Langeland

Dette skulle jeg gjort for lenge siden! Etter at jeg nå skimter slutten på lesingen av  Marcel Prousts 3500 sider lange verk På sporet av den tapte tid, bestemte jeg meg for å lese om Marcel Proust og verket hans. Henrik H. Langeland gjør det enkelt for meg, og mye faller på plass etterhvert som jeg følger hans tanker om På sporet... i denne utgivelsen


I prologen er Langeland personlig, og skildrer sin egen tur til Illiers (Combray) Prousts oppveksparadis, hvor store deler av handlingen utspiller seg. Alt i byen som har den minste tilknytning til På sporet... er avmerket på kartet, og innbyggerne vet å gjøre penger på berømmelsen Marcel Proust har høstet, og fremdeles høster.

Bygninger, gater, lukter, smaker og stemninger ble en skuffelse, sånn som det gjerne blir når en skal på en sånn pilegrimstur.

Langeland har skrevet en bok for de som aldri har lest Proust, men er nysgjerrige, og kan bruke den som en innføring. For de av oss som har lest hele verket, kan denne boken hjelpe til med å se nye sammenhenger i teksten. Så til de mange som har lest en bok eller to av de tilsammen syv bøkene (på norsk) og gitt opp, for dem er denne boken en inspirasjonskilde til å komme videre.

På sporet av den tapte tid er en fiksjonalisert selvbiografi, og siden hovedpersonens navn aldri er nevnt i teksten (med noen få unntak) skiller Langeland forfatter og hovedperson fra hverandre i denne boken, ved å kalle hovedpersonen Marcel og forfatteren Proust.
Den navnløse hovedpersonen er ikke skildret verken med alder eller utseende, men siden dette selvbiografisk anlagte romanverket er bygget på hendelser fra Prousts egen erfaringsverden, ser jeg ham for meg.

Skrivestilen til Proust er til de grader gammelmodig, langtekkelig og utilgjengelig, men allikevel leses han av mange, som en del av den kulturelle dannelseskanonen. Langeland forklarer litt om de endeløse, komplekse setningene, og mangelen på punktum, som gjør det tungt å lese.

Så til det store spørsmålet: Hva handler det om? Proust selv har notert i sin tidlige kladd at målet med skrivingen skal være å undersøke hva som er gledesopplevelsens dypeste årsak. Dette er en estetisk dannelsesroman, hvor Marcel gradvis tilegner seg innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet. Det er et filosofisk verk som sammenholder sjel og legeme, bevissthet og kropp.

Kapittel to er en slags "På sporet av den tapte tid for dummies". Ønsker du på en kjapp måte å få vite handlingen i romanverket, eller vil friske opp, så er dette kapitlet for deg. Selv hadde jeg stor glede av å lese det, til tross for at jeg har vært i Prousts verden ganske så intensivt i noen måneder nå.

I det neste kapitlet får vi høre om veien frem i Prousts forfatterskap. Det handler om forfatterkallet, livsverket, estetikken og igjen dette uklare skillet mellom handling og forfatteren.

I 1909 skriver Proust i et brev "jeg har nettopp skrevet begynnelsen og slutten på en lang bok", som det skulle ta ham 12 år å fullføre. I Langelands bok får vi høre om hvordan disse årene artet seg for Proust, og hvordan han gikk frem for å få På sporet ferdig. Han opplevde å skrive "slutt", men han levde ikke lenge nok til at alle bøkene hadde blitt publisert.

I kapittel fire hjelper Langeland oss å tolke de mange tegnene som finnes i På sporet. Vi hører om hvem som var hans læremestre, hans motstandere og ikke minst hvilken rolle kunstens ungkarer hadde.

Selv tenkte jeg da jeg leste om Marcel Proust og hans verk at jeg skulle hatt kunstneriske briller på, da jeg leste, om de som viste Marcel veien inn i kunstens verden. Som karakteren Vinteuil, han skrev sonaten som er På sporets viktigste kunstverk, og det er virkelig interessant å, i ettertid lese om hva jeg skulle og burde ha tolket inn i sekvensene hvor han dukker opp.

Til sist må jeg bare ta frem flagg og fanfarer for Henrik H. Langeland som på en lekende måte greier å formidle essensen av Marcel Prousts liv og livsverk. 

Nå skal jeg lese ferdig de to siste bøkene Uten Albertine og Den gjenfundne tid, og kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg om noen år til å gjenlese Langelands bok, og lese hele På sporet av den tapte tid på nytt. Etter å ha lest Langelands bok, innser jeg at min lesning av de første bindene har vært totalt uten blikk for hva det egentlig er for en bokserie jeg leser. Det skal innrømmes, jeg har til tider kjedet meg, jeg har presset meg gjennom det som jeg syntes var eviglang gnåling om ørsmå detaljer, uten å klare å se helheten i bildet. Skal du lese Proust, så les gjerne Langelands bok (eller andre tolkninger) før du begynner, så du får en pekepinn mot hva det egentlig dreier seg om, og ikke graver deg ned sånn som jeg gjorde.


fredag 24. februar 2017

På onsdag har Danny og fasanjakten premiere på DnS!

Et lite knippe teaterkortkunder hadde funnet veien til DnS i ettermiddag, for å se første prøveforestilling av det nye familiestykket Danny og fasanjakten. Stykket, som er bygget på Roald Dahl sin roman, har sin premiere onsdag 1 mars. Etter å ha sett det i dag, kan jeg ikke si annet enn, at dette må du få med deg!

Hovedrollen som Danny er delt på to gutter, og ble i dag spilt av Håvard Aspelund. Han gjorde en fantastisk tolkning av rollen, og til tross for at det ennå er noen dagers terping til premiere, var han trygg i rollen og trengte ingen hjelp av suffløren. Den vidunderlige faren blir spilt av Frode Bjorøy, en erfaren DnS-skuespiller, og også hans forestilling svarte til forventningene.

Med disse to alvorlige rollene godt befestet, var det klar for de andre skuespillerne å tøyse frem latter hos publikum. Den selvgode, og bokstavelig talt oppblåste snobben Mr. Hazell tar aldeles kaka, med fakter og geberder av en annen verden. Vel er Englands overklasse en historie for seg selv, men til tross for glimrende skuespill, tok Mr. Hazell pusten fra meg.

Mange av skuespillerne har flere roller, og spesielt Kristian Jåttens skifte mellom Mr. Hazell og en høne vakte begeistring hos meg. Jeg har sett ham i flere oppsetninger, men i Danny og fasanjakten gir han alt, og tar han seg skikkelig ut med glimrende prestasjoner, så nå er han blant de skuespillere jeg gjerne ser igjen på DnS.

Vi ble enige om at hønen spilt av Katrine Dale var den morsomste, mens yngstemann i flokken vår holdt en knapp på Dominika Minkacz-Siras tolkning av skogvokteren, som den morsomste rollen. Disse hønene som har en liten rolle i boken, fikk en uhyrlig stor rolle i skuespillet. Det var morsomt, og spesielt når de snakket engelsk seg i mellom, og kom med morsomheter beregnet på det voksne publikum, var det bare å gi seg ende over. Men, det ble litt for mye høne...

Foto: DnS
Roald Dahl skrev bøker for barn som satte barns tanker og følelser i høysetet. Danny er heldig som har en enestående far, og forholdet deres er utrolig åpent og gledesfylt. I DnS sin tolkning har far hemmeligheter for sin sønn, som derfor ikke er trygg i sitt forhold til faren. Stadig må Danny sloss for å få faren til å si sannheten, og innlemme ham i det han holder skjult. Far er også fremstilt som litt mørk og utydelig i forhold til sin sønn, og han er mer sint og hevngjerrig enn glad. Jeg savnet den muntre William, som nyter det fattigslige livet han og sønnen lever, og tar fatt på sitt pek mot Mr. Hazell med barnslig pågangsmot.

Jeg legger ikke skjul på at jeg er begeistret for årets familieforestilling, og før jeg gir meg vil jeg gi en high-five til scenograf & kostymedesigner og videodesigneren, som har medvirket betydelig, til å gjøre dette til et flott skuespill! Dyrene som florerer på scenen er utrolig troverdig, og viktige brikker for å få til stemningen i den trolske skogen, og samhørigheten Danny og faren har med naturen.

Lørdag 25 februar er det Teatercafe på DnS kl. 13:30, hvor regissør Petter Ness samtaler med Roald Dahl-ekspert Øivind Bratberg. Har du lyst å lære mer om Roald Dahl og de britiske samfunnsforhold som denne romanen belyser, kan jeg anbefale deg å ta turen. Jeg har vært på cafè på DnS mange lørdager, det er veldig spennende, lærerikt og ikke minst gratis!

Roald Dahl ga ut en mengde bøker, og 17 av dem var skrevet for barn. Danny the Champion of the world, som boken heter på engelsk, kom ut i 1975, og har nok blitt lest av barn over hele verden. Selv leste jeg den som barn, og i fjor, da jeg i forbindelse med Roald Dahl sin 100 års dag, leste og gjenleste noen av bøkene hans, fornyet jeg bekjentskapet. 
Til denne lesningen fant jeg meg et brukt eksemplar da jeg var i London, og fikk lest den på det vakre engelske språket, den er skrevet i.

Husker du ikke handlingen helt, kan du ta en titt på min omtale av boken.


torsdag 23. februar 2017

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 5 Fangen

Fangen er det femte bindet i Marcel Prousts storverk På sporet av den tapte tid. Jeg har satt meg fore å lese dette bokverket, som han skrev på de siste 14 årene av sitt liv. Det er en selsom affære, og ikke akkurat "lystlesning" for bøkene har knapt nok kapitler, avsnitt eller noen annen form for luft, og på hver side har det blitt presset inn max antall ord. Det tar tid, og handlingen er saktegående til tusen, men god litteratur det er det!

Fangen 453 sider:
Bok 5 er den første av bindene som ikke er delt i flere deler. Vi er i Paris og Albertine bor i samme hus som ham. Han sliter med å skjønne sine følelser for Albertine, som han vil ha full kontroll på, men egentlig ikke elsker.

Hovedpersonen vår, som er svak, astmatisk og engstelig av seg, ligger mye til sengs, og vil ikke at verken Albertine eller tjenestepiken Francoise skal banke på hos ham uten at han har sagt fra at han er våken. På denne måten holder han disse kvinnene i stramme tøyler, og de tripper rundt ham for å gjøre ham til lags.
Han er fryktelig sjalu på venninnene til Albertine, og med små fiffige manøvrer forsøker han å holde henne borte fra dem.

Vår sengeliggende hovedperson krever ingen glede i livet men ønsker kun fravær av lidelse.

Som i forrige bok, kommer også Fangen inn på homoseksualitet. Naturligvis er det ikke skrevet i klartekst, men gjennom skildringer av hendelser og små episoder blant hans mondene bekjentskaper, viser han at dette er noe han er opptatt av.

En stor sekvens av boken skildrer Albertine og vår svake venn, som sitter på hans rom og lytter til lydene fra gaten. Selgere av mat, kjøkkensaker, tjenester og underholdning roper av hjertens lyst ut det de har å selge, og de som sitter å hører på, danner seg bilder ut i fra dette. Spesielt matvarer fabulerer de om, og disse liturgiske assosiasjonene får dem inn på mange temaer.

Nå når jeg er på den femte boken begynner jeg å bli kjent med persongalleriet, og det er en sann glede når karakterer fra de foregående bøkene dukker opp.

Fangen slutter med at vår sære venn våkner opp til nyheten om at Albertine har reist. Han blir fortvilet, til tross for at han ikke elsker henne, men om fortvilelsen skylles sjalusi eller eietrang, vites ikke. Denne boken er den siste av de syv bøkene i denne nye utgivelsen hvor Proust-kjenneren Karin Gundersen har samarbeidet nært med oversetteren Anne-Lisa Amadou.
Bok 6, Uten Albertine kommer ut i juli, men jeg valgte å benytte meg av forrige utgave fra år 2000, for å bli ferdig med prosjektet før sommeren.

Før jeg leser de to siste bøkene i På sporet av den tapte tid, skal jeg lese Henrik H. Langelands biografi om Marcel Proust, for å bli endra bedre kjent med Proust og hovedpersonen i verket jeg snart ser enden på.

Følg gjerne prosjektet mitt ved å klikke på denne lenken!

tirsdag 21. februar 2017

Den hemmelige kvinnen av Anna Ekberg

Anna Ekberg høres ut som en svensk dame, men faktum er at "hun" er to danske menn, som vi kjenner fra før under pseudonymet A.J. Kazinski. De skriver jo knakende godt disse to herrene, så hvorfor de driver å bruker opp til flere pseudonymer innen samme sjanger, er meg en gåte.

Fra bakpå boken:
Louise lever et harmonisk liv med sin store kjærlighet, Joachim. Så dukker det opp en fremmed mann som påstår at han er Louises ektemann og far til hennes barn ... Det viser seg at Louise slett ikke heter det, men Helene. Hun er mor til to og arving til et forretningsimperium. Men hun lider av hukommelsestap. Nå må hun forsøke å avdekke sannheten om natten for tre år siden, da hun forsvant og alt forandret seg.

Forlag: Bazar
Utgitt: 2017
Sider: 398
Kilde: Leseeks


Den hemmelige kvinnen er en spennende krim, med god fremdrift og minneverdige karakterer.

Ikke la deg skremme av at det står "kjærlighetskrim" nede i høyre hjørne. Denne historien inneholder så mye action og tempo og en god del skildringer av grusomheter, så kjærlighetsvinklingen føles ikke påtrengende.
Historien er bygget opp kronologisk, og gjennom mesteparten av handlingen er det Helene og Joachim som veksler på å være jeg-stemmen.

Begivenhetene som utspiller seg, er nesten for utrolig til å være troverdig (men bare nesten). Du må være villig til å tro på omstendighetene, at dette hukommelsestapet virkelig kan utarte seg på denne måten, for eksempel.

Er du på jakt etter en spennende og medrivende påskekrim (det er snart påske sant?) så kan jeg virkelig anbefale radarparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreichs nye krim!

søndag 19. februar 2017

Evas siste vitne av Tove Alsterdal

Tove Alsterdal har gitt ut en rekke bøker, i fjor på denne tid leste jeg hennes forrige krim Ingen vei tilbake og ble med det en svoren fan. Hun sviktet ikke med årets utgivelse, sidene ble slukt og tankene fikk noe å jobbe med, så denne anbefaler jeg gjerne videre!

Fra bakpå boken:
En gang var Beckomberga et av Europas største mentalsykehus. Nå har sporene etter det som foregikk der blitt visket bort, og eksklusive boliger bygges i den samme parken. Svante Levander er en av dem som flytter inn i idyllen, sammen med sin nye kjæreste. På vei hjem fra butikken en kveld blir han knivstukket til døde. Hans ekskone Eva, som har fulgt etter ham den kvelden, arresteres, mistenkt for mord.

Bare én person kan vitne om hva som egentlig skjedde, og det er en utenlandsk kvinne som satt utenfor butikken og tigget. Men hun er sporløst forsvunnet.

Når noen smågutter finner rester av menneskekropper i nærheten av mordstedet, eksploderer redselen i villaforstaden. Fortidens redsler er nærmere enn noen kunne tro.

Evas siste vitne er en mangefaset historie, med en handling som presenteres kronologisk. Vi hører om Eva som blir mistenkt for mordet på sin eksmann, og grunnene til at hun fulgte etter ham i mørket den kvelden han ble drept.
Vi får høre om romfolket, om hvordan de har det på gaten i Stockholm og hvordan menneskene i Romania behandler dette reisende folket, i det som vi anser som deres hjemland.

Evas sønn Filip, er en fri sjel, som ved historiens begynnelse gjemmer seg for alt og alle, og spesielt sin mor, i Berlin. Filip og Evas relasjon er ikke tuftet på varme og åpenhet. Det såre som gjør det vanskelig å snakke sammen blir skildret på en troverdig måte. De drar på en "roadtrip" sammen, og erfaringene de gjør på denne turen gir romanen et særpreg. Vi drar til Bucuresti og får høre om tiden før, under og etter Ceausescu,

    Veiene krysset hverandre, de svingte av, og Eva så for første gang kråker på størrelse med hunder, de kretset over en søppelfylling som bredte seg ut over et enormt område. Langs kanten, oppover skråningen, lå det hytter og skur. 
    Velkommen til helvete, sa Cezar.

Bakteppet for krimhistorien er uhyggen som det nedlagte mentalsykehuset innbyr til. Da sykehuset ble stengt, ble mange pasienter skrevet ut og falt på den måten gjennom systemet. Et fancy borettslag har blitt bygget på og nær tomten til sykehuset, og det er her drapet som skal oppklares finner sted.

I denne krimmen, som et par andre jeg har lest i det siste hører vi om det mørke nettet Tor. Darknet er skapt av det amerikanske militæret, og er en måte å kommunisere på uten å risikere å bli sporet. Den eneste bruken jeg har hørt om er lysskye affærer, uten at jeg skal komme inn på hvilke de er i denne historien.

Språket er perfekt for denne historien, og helt uten verbale unoter. Teksten har noen slagkraftige uttalelser som fikk meg til å stoppe opp, og som gjorde inntrykk. Persongalleriet er godt oppbygd, med flerdimensjonale karakterer, som oppfører seg troverdig.

Den største skrekken var ikke å bli til jord etter døden, 
men på bli til mugg allerede mens man lever. 

Tove Alsterdal skriver kvalitetskrim av ypperste klasse. Det er ingenting bestialsk i historiene hennes, og hun gir heller ikke karakterene for lange personlige historier, men akkurat nok til at spenningen beholdes til siste side. Noen timer med denne anbefales på det varmeste!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 426
Kilde: Leseeks

lørdag 18. februar 2017

Søndagstur på Landåsfjellet - med fire nye hytter til samlingen

Iskunst  ved Baunehytten 
Turen denne morgenen startet ved Montana, hvor vi alltid er tidlig nok ute til å sikre oss parkeringsplass. Målet var Ulriken og noen av hyttene der oppe, men vinden var så sur, at vi stakk til høyre ved Glassberget og fikk Arneborg som første hytte.

Arneborg er oppkalt etter Arne Hansen som bygget hytten i 1932. Hytten som nå fremstår som i veldig godt stand og nydelig oppusset, sto til nedfalls på midten av 80-tallet da de nåværende eierne overtok hytten. Hytten ligger kjempefint til, med flott utsikt over Bergen sør, og vel verdt et besøk for oss turgåere.

Arneborg
Turen vår tok oss et stykke nordover igjen før vi gikk ned til Korken, eller Speiderhytten som hytten er kalt i inspirasjonsboken min om byfjellene. Hytten som ligger i Korketrekkeren ble bygget av Røde Kors i 1961, og overdratt til en speidergruppe på 90-tallet. Nå blir hytten tatt vare på av tidligere medlemmer av speidergruppen, og brukes som dagsturmål.

Korken eller Speiderhytten som den også heter

Sigridheim er hytte nummer 1 på byfjellene, og ligger frempå en pynt, noe som gir flott utsikt. Hytten hadde behov for renovering, og i 2014 fikk han ja i bystyret til å rive å bygge ny hytte. Den hytten vi ser i dag er derfor helt ny, og temmelig sjarmløs spør du meg. Ikke hadde den verken navn eller nummer, og de to flotte ravnene som gamle Sigridheim hadde på taket har flydd sin vei.

Sigridheim - den nyeste hytten i byfjellene
Siste hytte i dag ble Baunehytten. På denne tomten har det vært hytte siden 1911, men eierforhold og brann har gjort at hyttene har hatt flere forskjellige navn, utseender og eierforhold. I boken står det flere spennende historier om hytten, som siden 1972 har vært eiet av sportsklubben Baune.

Baunehytten
Ved Baunehytten lå det is på vannet, og noen har laget et flott kunstverk utpå isen. Stiene på byfjellene i dag var perfekte å gå på, siden all myr (det er det mye av på Landåsfjellet) var tilfrosset og hard å gå på. Etter å ha studert kartet i boken, ser jeg at flere søndagsturer må gå i disse traktene, hvis jeg skal samle alle hyttene.

Nå har jeg besøkt tilsammen 26 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

torsdag 16. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

Undertittelen på boken er "Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt", så for meg som alltid har det travelt og i tillegg er interessert i kvinnehistorie så måtte jo dette bli midt i blinken. Men, så var det det med tegneserie da... Ikke helt min greie for å si det sånn, men sannelig falt ikke denne boken i smak hos meg. Takk og pris for at denne havnet på kortlisten til Bokbloggprisen, ellers hadde jeg aldri fått øye på den!

Forlaget om boken:
8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner...

Marta Breen (forfatter) og Jenny Jordahl (illustratør) synes det var deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad blir fortalt med kvinner i en evig birolle. De har derfor laget sin egen historiebok – og det i tegneserieform!

Forlag: Manifest
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Biblioteket

Dette er en bok med store fine bilder og hvor funfacts hagler over hver side. Hver omtalte kvinne har fått en dobbeltside, hvor bildene illustrerer den kortfattede teksten på en morsom måte.

I tillegg til det med biografier og lærebøker, kan jeg sjokkere deg med å sitere fra boken at de fleste statuer i norske parker er av menn, de fleste nekrologer omhandler menn og de fleste gatene er oppkalt etter menn. Nei, jenter det er på tide å legge birollene bak oss!

Boken starter på begynnelsen av 1800-tallet og går frem mot vår tid. Aller først ut er Camilla Collett, som forsørget seg selv ved å skrive, etter hennes mann døde så alt for ung.


Mange av navnene som hedres her har jeg aldri hørt før, men veldig mange var "den første kvinnen som...." eller de var med å starte opp forskjellige institusjoner. Vi får høre om den første kvinnen som holdt offentlige foredrag, om den første kvinne som fikk Ridderkorset, om hvem som ble den første kvinne som ble gravlagt på statens bekostning, eller den første kvinnelige professor. I tillegg får vi høre om alle grunderne, om hvem som startet opp Dyrebeskyttelsen, Norske kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening og mange flere.


Vi møter modige fagforeningskvinner, kvinner som startet opp skipsrederi, og tøffe kvinner som jobbet som krigsreporter allerede under andre verdenskrig.

Selv har jeg noen forbilder, og jeg fant både Amalie Skram og Anna Munch i boken. I en sånn samling sterke kvinner innbundet i en bok, burde jo Norges første kvinnelige forfatter hatt en plass, men Dorothe Engelbrektsdatter var ikke med i boken.


Det er mange som har blogget om boken, nevner de jeg fant: Artemisia, Ellikken, Melusinesplace, My first.

Når det gjelder tegneserieformatet, så passet det glimrende her!