mandag 12. november 2018

De som dreper drømmer sover aldri av Jan Guillou

Dette er den åttende boken i Jan Guillous serie Det store århundre, som begynte med Brobyggerne for mange år siden. Nå har vi kommet til 1970-tallet, og handlingen preges av politikk og hovedpersonen Eric Letangs virke som advokatfullmektig.

Forlaget om boken:
Venstrebølgen fra 1968 blir nærmest som en idyll å regne i sammenligning med den krigen som vokser frem mellom Europas sikkerhetstjenester og en stadig mer splittet venstrebevegelse. Det blir bokstavelig talt et spørsmål om liv eller død. Eric Letang arbeider om dagene som advokatfullmektig ved Henning Sjöstrands famøse advokatbyrå. Men om nettene og på fritiden inngår han i en hemmelig sikkerhetstjeneste innenfor den delen av venstrebevegelsen som forsøker å organisere forsvaret mot en stadig mer aggressiv statlig fiende.
Den store kjærligheten hans, Gertrude, jobber som advokat i Hamburg, hvor klimaet dag for dag blir mer brutalt. Hun opplever at vennene fengsles eller blir drept, én etter én.

Lauritzenfamilien blir større og større for hver bok, og det skal litt til å plassere de forskjellige medlemmene av familien i forhold til hverandre. Selv har jeg sluppet taket i begynnelsen, og leser bøkene som det de er, tidsskildringer ispedd litt familiehistorie.

Det ferskeste skuddet på stammen er Eric Maria, den tre år gamle sønnen til Eric og Gertrude. Deres forhold er ikke konvensjonelt siden hun er proformagift med en homofil mann i Tyskland. Erich Maria er oppfostret i et venstreradikalt kollektiv blant den tyske statens indre fiender.

Med noen få unntak hvor lesingen fløt og interessen min var fanget handlet mye av denne syvende boken om palestinaspørsmålet, internasjonal og nasjonal politikk, Watergate og Vietnamkrigen. Lange skildringer av rettssaker kjedet meg, så jeg må nok innrømme at De som dreper drømmer sover aldri, for meg ble den kjedeligste boken i serien.

Utgitt: 2018
Sider: 494
Kilde: Leseeksemplar


Tidligere utkommet i serien:
Brobyggerne
Dandy
Mellom rødt og svart
Ikke ville se
Blå stjerne
Ekte amerikanske jeans
1968

søndag 11. november 2018

Årets beste norske bøker - og et lite jubileum

I høst er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Det første året leste jeg bare 80 bøker, og jeg skrev ikke om alle, etterhvert har det blitt flere. Den gangen var jeg opptatt av mye annet, så det gikk en tid før hovedvekten av innleggene ble bokrelatert. Nå har jeg nesten 1 478 000 sidevisninger på bloggen, og 104 fantastiske følgere. Den bokomtalen som har hatt flest klikk er Kari Saanum sin Gråt, baby som jeg skrev om i juni 2015, med 15 849 sidevisninger.

2840 blogginnlegg på 10 år har gjort noe med tiden jeg tilbringer foran pc`en. Øvelse gjør mester sies det jo, og bokomtalene ser litt annerledes ut nå enn de gjorde i begynnelsen.

I løpet av denne perioden har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker som har den samme interessen som meg. Kontakten med andre bokbloggere har vært et kjærkomment innslag i hverdagen, som også har gjort lesing litt mer sosialt enn det var før. Jeg liker å lese andres tanker om bøker, jeg hiver gjerne ut en liten kommentar til det de sier, samtidig som jeg blir veldig glad når noen kommenterer hos meg. Det har blitt lite av det i det siste, så fremover vil jeg se på bloggen som min oversikt over bøker jeg leser. Dette betyr mer lesing og kortere blogginnlegg, for jeg vil ikke tilbringe så mye tid foran skjermen som jeg har gjort.

Det er turbulente tider i bokbloggverden for tiden, hvor det diskuteres nye platformer å kommunisere på, samtidig som formen på Bokbloggprisen er oppe til vurdering. Mange nyttige synspunkter kommer frem, men jeg er nok blant dem som vil beholde tingene som de er, og heller bruke mer tid på lesing.



Frem til nå i 2018 har jeg lest 68 norske utgivelser av året. 30 romaner / 22 krim og 16 bøker i åpen klasse. Tidligere har vi nominert 7 bøker fra hver klasse, så her skal jeg røpe hvilke 10 bøker som ligger an til en eventuell nominasjon fra meg. 

Eivind S. Larssen - Etter dette skal vi bestandig være sammen
Marit Eikemo - Gratis og uforpliktande verdivurdering 
Simon Stranger - Leksikon om lys og mørke
Johan B. Mjønes - Heim
Tore Kvæven - Når landet mørknar 
Ruth Lillegraven - Alt er mitt
Birger Emanuelsen - Jeg skal beskytte deg

Kari Stai - Jakob og Neikob og Alle Andre - barnebok
Mathias N. Asplund - Der ingen finn oss - barnebok
Roskva Koritzinsky - Jeg har ennå ikke sett verden - noveller
Erling Kagge - Å gå - sakprosa
Hege Susanne Bergan - Levepistolen - dikt
Torgeir Rebolledo Pedersen - Sauesankertanker - dikt

Det er en fryd å se at jeg har valgt meg ut flere bøker på nynorsk, også undrer jeg meg over at jeg bare har lest en novellesamling i år, kanskje noen kan anbefale en god samling noveller av året?

Hvilken bok synes du jeg bør lese før året er omme?


Nå håper jeg på ro i rekkene, at noen tar en avgjørelse på hvordan vi lystige, men akk så forskjellige folk i bokbloggergjengen skal forholde oss til hverandre ☺☺☺

lørdag 10. november 2018

Ole Jørgen Ness - Flat acrylic på KODE

Fra 3 november til 22 februar okkuperer Ole Jørgen Ness selveste Tårnsalen til Kunstmuseene i Bergen. Det store gulvet er dekket av et hvitt underlag, som sakte men sikkert fylles ut av kunstneres pensel og maling. Jeg besøkte ham to timer etter startskuddet forrige lørdag, og igjen i dag en uke etter. Han var kommet godt i gang med malingen, og tok seg tid til å slå av en hyggelig prat med to nysgjerrige publikummere.

Slik så kunstverket ut to timer etter prosjektets start 3 november

Ole Jørgen Ness er stø på hånden når han fyller gulvet med utflytende linjer
Da vi kom inn i Tårnsalen i formiddag, sendte vi kassen med tøfler et lite blikk, men ble gående forsiktig rundt det hvite lerretet. Ikke før Ness inviterte oss til å ta på tøfler og komme utpå, trodde vi at det var sant, at vi skulle få trakke på et kunstverk.

Han tok seg tid til en prat med oss, og kunne fortelle at han skal male frem til begynnelsen av desember, og ikke helt vet hvordan verket vil bli seende ut. Ness er komfortabel med besøkende, og jeg håper mange rolige kunstelskere vil ta turen oppom Tårnsalen og se ham i aksjon.  Det blir veldig interessant å følge prosessen fremover. At vi i tillegg kan bevege oss inn i kunsten og kjenne på hvilke følelser som dukker opp er veldig spennende.

Fra KODEs presentasjon:
Flat Acrylic er et stedsspesifikt verk hvor Ness er inspirert av kumulativ vekst. Former føres videre i mer komplekse utgaver av seg selv. Nye former oppstår underveis gjennom improvisasjon. Ved periodens slutt inviterer KODE til finissage - en ferdigsstillingsfest hvor verket destrueres. Det som da står igjen er historien om verket, slik det lever videre gjennom fotografier og i minnene til de som har sett det.

Jeg syntes dette hørtes veldig spennende ut. Det er litt som i barnehagen, veien er målet og prosessen er viktigere enn det ferdige verket. Vi som har fått vår nysgjerrighet pirret av dette, får være med å holde kunstverket i live med minner og fotografier (og blogginnlegg)

En uke ut i prosessen ser det sånn ut

Les gjerne hva mer KODE sier om kunstneren og kunsten hans her! For de som ikke kjenner Ole Jørgen Ness, kan jeg røpe at han er bergenser (dog utflyttet) han var festspillkunstner i 2006 og har representert Norge i kunstbiennalen i Sao Paulo, Brasil i 2002.

*******

Har du lyst å følge dette kunstverket "in the making" må du kjøpe inngangsbillett en gang, og KODE gir deg et slags bevis som gjør at du kan komme igjen mange ganger på samme billetten. 

Det de døde vet av Marit Reiersgård

Etter Stolpesnø, Jenta uten hjerte og Paradisbakken, er du kanskje klar for den fjerde boken om Verner Jacobsen og Bitte Røed? Her følger vi etterforskerne vi kjenner i nye saker, noe som gjør lesingen/lyttingen til en kjent og lite utfordrende oppgave. Boken anbefales!

Forlaget om boken:
Legen Tom Ross melder sin kone Marion savnet mens de besøker hennes barndomsvenn i Spania. Han er misfornøyd med det spanske politiets etterforskning og reiser hjem til Lier for å få norsk politi på saken.

Ekteparet trengte å reise bort etter at deres sønn ble funnet død i russedrakten på 17. mai tidligere samme år. Under etterforskningen finner politietterforsker Bitte Røed raskt ut at sønnen ikke døde en naturlig død.


Da jeg skulle skrible ned noen tanker om denne krimmen, undret jeg meg over om intrigene inneholdt noen ferske mord. Svaret skal jeg la ligge, men handlingen var thriller-spennende, og etterforskerne  manglet ikke forviklinger å nøste opp i.

Marit Reiersgård er god på karakteroppbygging, og spesielt hovedpersonene er glimrende skildret. De har sine personlige utfordringer begge to, uten at deres historie flettes inn i plottet på noen måte. (stjerne i boken!) Språket er godt, hun overforklarer ikke, men lar leseren surfe gjennom boken, uten å måtte jobbe med å forstå hva som skjer. (enda et pluss!)

Ting er ikke som det øyensynlig ser ut til. Ektemannen reiser hjem til Norge da Marion forsvinner, men gjør han noe for å finne henne? Er vennskapet med "husvennen", like tilforlatelig som det først virker?

Vi hører Marions stemme gjennom hele boken, noe som beroliget meg med at hun ikke var død. Denne litt for tydelige antydningen, ga svar på et spørsmål som godt kunne vært spart til slutt, men her var flere andre frampek som holdt handlingen og dramatikken flytende til vi var i mål.

Kari Saanum leste Marions stemme, på en trillende lys måte, en god kontrast til resten av boken hvor Erik Hivju buldrer i vei med sin mørke roooolige stemme.

Dette en en spennende thriller for deg som liker å bli fengslet men helst styrer unna blod og gørr - anbefales!

Utgitt: 2018
Spilletid: 11:29
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 9. november 2018

En dag i desember av Josie Silver

I forrige uke var jeg på lanseringsfest for Josie Silver og romanen hennes. Romanen fremstilles som en skikkelig "julete" bok, og på festen spiste jeg årets første pepperkake og drakk julegløgg. Nå er boken lest, og jeg kan ikke si annet enn at dette må være midt i blinken for de som har en hang til romantikk.

Forlaget om boken:
Laurie er temmelig sikker på at kjærlighet ved første blikk ikke forekommer i virkeligheten. Det er bare på film slikt skjer, ikke sant?
Men så, gjennom en duggete bussrute en snøfylt desemberdag, ser hun mannen hun instinktivt skjønner er DEN ENE. Øynene deres møtes og det oppstår et øyeblikk av ren magi før bussen hennes kjører ut fra holdeplassen igjen.

Laurie tror ikke hun noen sinne vil se mannen igjen. Men på julefesten deres året etter, blir hun presentert for bestevenninnens nye kjæreste. Og der står han, selvfølgelig, mannen hun så fra bussen. Jack.
Laurie er bestemt på at det ikke kan bli de to. Men hva om skjebnen har andre planer? Hva om en dag i desember faktisk kom til å endre alt?

Romanen strekker seg over 10 år, og har handling fra alle deler av året, ikke bare slutten av desember. Selv syntes jeg inntrykket som coveret gir av at dette er en historie med handling i julen er litt overdrevet. Kanskje andreopplaget kommer ut i sommer, med et helt annet cover?

Uansett, dette er en fin historie, romantisk ja, men med et dryss av noe som gir litt fraspark. I denne fortellingen møter vi et knippe mennesker som vil hverandre vel. Her er det ingen intriger, og egoistiske handlinger, men en gruppe unge mennesker som tar voksne og veloverveide avgjørelser for seg selv og de de er glad i.

Romanen har noen frampek som gjør at leseren ikke vil legge fra seg boken, og nok uventede vendinger til at leseøkten blir underholdende fra begynnelse til slutt. Ønsker du deg litt romantikk til jul? (eller til påske?) så er Josie Silver sin romandebut en bok å vurdere.


Utgitt: 2018
Sider: 459
Kilde: Leseeksemplar


onsdag 7. november 2018

Trikset av Emanuel Bergmann

Det var ikke lett å finne noe informasjon om Emanuel Bergmann, så er det noen som vet hvem han er, så skrik ut! Trikset er en rolig og fin historie, som skildrer en jødes opplevelse av "oss andre".

Forlaget om boken:
Tidlig på 1900-tallet vokste den unge jødiske gutten Moshe Goldenhirsch opp i en leiegård i Praha. Da Moshe er i tenårene, slutter han seg til et omreisende sirkus, blir tryllekunstner og får ære og berømmelse som Den store Zabbatini rett før krigen i Europa bryter ut. Når det blir oppdaget at Zabbatini er jøde, er den slitte kofferten med tryllesakene hans eneste håp om å overleve når han sendes til konsentrasjonsleir.

Los Angeles, 2007: Foreldrene til Max skal skilles. Det eneste Max ønsker seg, er at familien skal holde sammen. Da han oppdager et opptak med Den store Zabbatini der han nevner et triks som garanterer evig kjærlighet, oppsøker Max den gamle mannen og ber ham utføre trikset på foreldrene. 


Den store Zabbatini vet at det ikke finnes noe slikt triks, men lar seg overtale til å utføre sitt magiske triks en siste gang. Da oppdager han en forbindelse mellom sin fortid og Max’ fremtid, og innser at magi faktisk finnes – hvis man tror på den – og at noen ganger kan mirakler skje.

Historien om Moshe, og historien i tilnærmet nåtid hvor Max er hovedpersonen, er er to hjertevarmende fortellinger. Romanen veksler jevnt mellom disse to handlingsforløpene, og ganske snart kommer det frem hvordan de henger sammen. I begynnelsen forløper Moshe og Max sine liv seg ganske likt, når Moshe mister sin mor, mister Max sin far, begge rømmer som tiåringer hjemmefra, og opplever tilsynelatende det samme. Max leiter etter Den store Zabbatini i Los Angeles mens Moshe leiter etter den samme mannen i sin tid.

Det er spennende å lese om hvordan Moshe ble til, og trist når moren ligger for døden. Vi hører litt om forholdene på midten av 20-tallet, men det er en handlingsdrevet historie, som ikke stoppes nevneverdig opp av poetiske skildringer.

Historien til Max er også hjerteskjærende, selv om foreldrenes skilsmisse og en tiårings følelser, ikke føltes som noe banebrytende. En uheldig episode noen år tilbake som handler om fjerning av kaninens bæsj fra buret, gjør at han er overbevist om at det er hans feil at faren flytter fra dem. Kanskje han greier å oppheve trylleformelen han mener å ha kastet over faren, ved å lytte til platen som falt ut av flyttelasset hans?

  - Farmor? spurte han.
Hun svarte ikke. Max tok hånda hennes, og selv om hun bare satt èn meter unna, virket det som om hun var i en annen verden. Da forsto han at gamle mennesker har sår man ikke kan se.

Når far flytter tilbake til sin mor, må Max dit for å tilbringe tid med ham. Farmor var blitt reddet fra dødsleirene som ung, og snakker ikke om annet, til Max`store ergrelse. Her har vi den første koblingen mellom de to historiene.

I den tidlige historien opplever vi gjennom familiens lege antisemittisme. Han er veldig imot jøder, og fryder seg over den nye politikeren som lover å gjøre landet rent og rikt igjen. Hans forhold til Moshes far, gjør at han allikevel kommer hjem til dem når de trenger legehjelp.

Gojim, altså ikke-jøder blir fremstilt som rå, bitre og ubehøvlede mennesker, som kaller Moshe for jødeslamp og brenner kalotten hans i peisen. I perioder av romanen gjentas disse holdningene på forskjellige måter, og mitt hode som alltid er på utkikk etter hva forfatteren vil med historien sin, henger meg opp i dette.

Det er en fin historie dette, litt forutsigbar siden koblingen mellom handlingene røpes veldig tidlig. Romanen er ikke spesielt lang, men selv følte jeg behov for mer fremdrift, til tross for at det skjer noe hele tiden.

Forlag: Bazar
Utgitt: 2018
Sider: 288
Kilde: Leseeks på Kindle

tirsdag 6. november 2018

Håp bygger huset av Hanne Bramness

Det var tid for dikt igjen, og valget mitt falt på Hanne Bramness sin utgivelse av året Håp bygger huset. Diktsjangeren har mange former, det merker jeg hver gang jeg leser en diktsamling, men uansett om det er langdikt med en rød tråd, korte dikt på rim eller alt der i mellom, prøver jeg å lese med hjertet ikke med hjernen.

Forlaget om boken:
Hva foregår mellom veggene i et hus? Forstår vi hva som møter oss der? Hanne Bramness’ nye samling med prosadikt handler om hus, om liv som ble levd eller leves der: Hjemlige hus, hus i eksil, erobrernes hus og ammestua, hus for slag og for omsorg. Hvert av diktene forteller en historie, slik hvert hus gjør. Noen åpner seg villig, andre stiller døra på gløtt. Noen blir vi stående på utsida av. Men alle har noe tiltrekkende, noe avgjørende ved seg.                                                            
Ofte er det vanskelig å virkelig se de stedene vi tror vi kjenner best. Vi kan heller ikke være så sikre på hva som er kjent. Plutselig går du inn i et fremmed hus og føler deg hjemme der. Og noe i det hjemlige kan virke ufritt, kanskje skremmende. 

I Håp bygger huset er det virkelig bygninger som har hovedrollen. Menneskene i byggene spiller selvfølgelig også en rolle, men nærværet av mennesker føles flyktig i forhold til det bestandige som huset representerer.

Til tross for at jeg forsøker å ignorere min lineære hjerne, som har behov for konkrete knagger, så kan jeg ikke unngå å legge merke til at handlingen ikke er verken tid- eller stedfestet i særlig grad. Det første diktet heter Sommerlys, men de påfølgende diktene er ikke ordnet i årstidenes normale rekkefølge. Her er få mennesker involvert, ingen er navngitt men i noen av diktene oppfatter vi om den det fortelles om er en kvinne, en sønn, en venninne.

De menneskelige følelsene er absolutt tilstede, men det er noe med de anonyme karakterene som gjør at selve mennesket har tatt et steg tilbake, og lar dets blikk og følelser være det avgjørende.

Hvert dikt er en samling øyeblikksbilder på rundt en side. De fleste historiene gjør inntrykk på meg, noen ganger er det en setning som stikker seg ut, og jeg leser den fornøyd flere ganger, eller det er selve handlingen som pirker på noe i meg, som jeg kan kjenne meg igjen i.

Det er en sanselig diktsamling dette, vi får kjenne tett snøvær, og vårens tidlige solstråler på kroppen. Språket er litt gammelmodig, Bramness bruker i alle fall ord som kammers og brystduk, og skriver frem bilder med blankskurte kjøkkenbenker og hjemmelaget såpe, som gjør at tankene mine sendes tilbake i tid.

Vi tas også med til mer eksotiske deler av verden, hvor  det finnes elefanter og apekatter, og hvor kurver med grønnsaker bæres hjem til hus med bølgeblikktak.

Diktene som gjorde sterkest inntrykk på meg er nok Berømmelsens hus og Huset i mørket, to sterke historier som med få ord pirker i noe som smerter.

Til sist i novellesamlingen deler Hanne Bramness med sine lesere bakgrunnen for noen av diktene. Dette er veldig givende for en som liker å vite hvor ting kommer fra, og det fryder meg å få litt mer kjøtt på beina, før jeg legger fra meg boken.

Obs, obs dere som befinner dere i nærheten av Hamar! Til neste år er Hanne Bramnes festivaldikter på Nordisk poesifestival i mars. Hun debuterte i 1983 og har siden den gang kommet med en rekke utgivelser. Denne prisbelønnede lyrikeren er utgikk på flere forlag, så vil du se bibliografien i sin helhet blir det på W.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 90
Kilde: Leseeks