mandag 29. mai 2017

Hjerteknuser av Geir Tangen

I fjor sommer leste jeg Maestro, som var Geir Tangens debut som forfatter. Den gang ønsket jeg meg en pulsmåler da jeg leste, for å få bekreftet at pulsen ikke var under hundre en eneste gang, gjennom hele boken. Spenningen var derfor stor til om han greide det kunststykket igjen.


Forlagets omtale av boken:
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg selv Maestro, idet en ny kriminalsak skal ryster dem begge.
I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde forestilt seg: en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen sønn. 

Han var til stede på festen, og er den som nå blir siktet for drapet. For en usikker ungdom er avstanden mellom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.



For å si det sånn, Geir Tangen har knust alle myter om den vanskelige andreboken. Om han har syntes den var vanskeligere å skrive, vet jeg ingenting om, men resultatet var i alle fall glimrende, med spenning som holdt denne leseren klistret til sidene.

Henvisninger til Maestro blir brukt til å skildre Lotte og Viljars beveggrunner og reaksjonsmønstre på et par steder, men du trenger ikke å ha lest den første boken for å ha glede av denne.

Stikkord for denne krimmen, må være dramatikk, action og tempo, her kommer vendepunktene tett, og leseren blir stadig vekk overrasket over hva historien avdekker. Primærhandlingen avdekker et røft ungdomsmiljø, med ungdommer som fester som om deres siste dag var kommet. I etterordet antyder Tangen, at leseren kanskje vil peke på overdrivelser når han skildrer det høyreekstreme miljøet, men skulle jeg satt fingeren på en overdrivelse måtte det ha vært dette ungdomsmiljøet, men det er nok min naivitet som snakker her.

Måten han har flettet sammen politiets etterforskning med Viljar og Jossen sin opprulling av saken, var glimrende. Ting ble belyst fra forskjellige vinkler, og vi slapp å få detaljene repetert.

Hjerteknuser er stram i regien, den er konsekvent gjennomført og alle løse tråder blir nennsomt samlet sammen til slutt. Skriveteknikk og språkføring er perfekt for denne typen historie, det er bare til å ta av seg hatten.

Noen av karakterene kjenner vi jo fra før, men de utvikler seg også gjennom denne boken. Uten å bruke lange innledninger på hver karakter, greier forfatteren å skape minneverdige karakterer. Det er noe hudløst over flere av dem, uten at de blir gjort stakkarslige av den grunn. Dette er mennesker jeg gleder meg til å treffe igjen, i den tredje og siste boken i serien.

Vil du lese en krim som holder deg fengslet fra første til siste side, som du til stadighet blir overrasket over og har vanskelig for å legge fra deg? Da er Hjerteknuser boken for deg!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 414
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 28. mai 2017

To nye hytter på byfjellene + innsjekk på Ti-på-topp

For første gang opp hele Hardbakkedalen
Turen i dag var av det tøffe slaget, og det er ikke noe å legge skjul på, at knærne mine kjente de 20 kilometerne godt. Vi startet turen med å gå rundt halve Svartediket, for så å gå opp Hardbakkadalen Dette er en bratt, bratt dal som starter der hvor Tarlebøveien starter. Først tok vår nysgjerrighet oss med inn i skogen, hvor vi startet med utforsking av kulturminner, før vi bakset oss frem til stien oppover, som endte oppe ved det enda brattere Borgaskaret. Dette skaret passerer vi på tvers hver gang vi går over Vidden (Ulriken - Fløyen), men jeg har aldri gått opp selve skaret.

Frode sitter på toppen av Borgaskaret og skuer utover Langelivannet

Borgaskaret midt på bildet, som er tatt fra Helgheim
Siden jeg ville sjekke inn på Vidden, måtte vi ta turen i retning Ulriken, for å komme bort til Bamsehi, hvor innsjekkingen ligger. De to hyttene vi hadde sett oss ut på denne turen ligger begge ved Langelivannet, så etter å ha snudd på femøringen vandret vi ned til den første hytten Grevbu.

Minnesmerke over falne i 2. verdenskrig - midt på Vidden

Eierne av Grevbu er ikke sikker på når hytten ble bygget, men en overtakelse i 1919 er dokumentert, så den er i alle fall over hundre år gammel. Hytten var mye brukt under krigen, men ikke før et år inn i fredsåret 1946 fikk den skader av et avblåst tak og en knust utedo. Nå er hytten eid av 1. Lone speidergruppe, men det er litt trist å lese at den kun blir besøkt et par ganger i året.

Grevbu

Grevbu sett fra Helgheim (litt zoomet)
Nærmeste nabo, hytten Helgheim ligger noen minutters gange langs Langelivannet. Hytten ligger nydelig til ved vannet, som dessverre for ivrige badenymfer er et drikkevann, så ingen bading her takk! Hytten ble bygget i 1905, og ble som så mange andre av byfjellshyttene benyttet som evakueringssted i april 1940. Den nåværende eieren, bergenskunstneren Kjeld Stub hadde sett seg ut denne hytten mange år tilbake, men måtte vente til 2009 før han endelig fikk kjøpt den.

Helgheim med sin idylliske utsikt over Langelivannet

Min private kaffekoker stiller alltid opp
Fra Helgheim går det en fin sti ned mot Tarlebøvannet. Denne er bratt, men utsikten er fin, og jeg nøt å ha sluppet å gå opp den laaaaange, kjedelige Tarlebøveien på denne turen, men kunne starte ved demningen.
Bratt men flott nedstigning til Tarlebøvannet
Turen videre gikk opp til Rundemanen og videre nordover fjellet, før vi gikk ned mot Storevannet og Skiveien. Her kunne vi se stien hvor alle 7-fjellsgåerne var på, og til tross for at vi har vært med på denne galeien i mange år, savnet vi det ikke. Vi var i dag like lenge på tur i fjellet som Frode bruker på 7-fjellsturen (6 timer) og med 20 kilometer og 30 000 skritt, var vi storfornøyd med å ha spart 1.200,- kroner, og en hel masse køgåing.

En liten bit kø på Sandviksfjellet 
Litt lite, men de fleste lokalkjente vil kunne se hvor vi har gått

Nå har vi besøkt tilsammen 53 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

lørdag 27. mai 2017

Si bare ett ord - en roman av Pål Gerhard Olsen

Jeg har tidligere lest noen av bøkene i Pål Gerhard Olsens krimserie om Aron Ask. Dette er ganske lenge siden (2009), så jeg ble litt overrasket da en roman av samme forfatter, dukket opp i postkassen min. Pål har skrevet en stor haug med bøker, og også andre ting enn krim, så jeg burde ikke bli overrasket over at det kom en roman fra hans penn.

Fra bakpå boken:
Anleggsgartneren Vidar Skauge befinner seg midt i livet. Han har mistet sin kone i kreft, og plages dessuten av tanker om at han på det personlige plan ikke har fått utrettet det han burde. Under et besøk på Nasjonalgalleriet legger han merke til en tenåringsgutt som oppslukt betrakter et relativt uanselig naturmaleri. Det viser seg at gutten er arameisk flyktning fra Irak, og har valgt stumhet som strategi stilt overfor det norske omsorgssamfunnet. Møtet med den tause gutten og psykiateren som behandler ham, gir støtet til en prosess som i løpet av noen høstmåneder fører til en omveltning i Vidars indre landskap.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Klassetilhørighet er det som preger første del av historien. Vidar er en blåsnipparbeider, en belest arbeidsmann, mens hans kone Ellen var fra en "finere" familie, med velutdannede og intellektuelle foreldre. Han savner sin døde kone, og jobber med å komme til terms med at hun er borte.

De har datteren Hedda sammen, og i innledningen drar han en tur og besøker henne i Trondheim hvor hun går på skole. Dette er en av mange steg til siden, i forhold til handlingslinjen, et annet sidesprang er noen tanker om Bjørn Wirkola.

Vidar kunne høre en knappenål falle når Wirkola hoppet. Det var helt, helt tyst. Wirkola var stillheten. Stillheten i hodet sitt. Stillheten i hjertet sitt. Workolas puls gikk ned like før et hopp. Han ble bare roligere og roligere. Det var som stillhetens og søvnens storvesir...

Når han kommer tilbake fra sitt besøk i Trondheim, avviser han en kvinne og oppsøker en annen. Dette er Rut, som er psykoterapeuten til George fra Nasjonalgalleriet, og vi blir bedre kjent med den arameiske gutten.

Vi hører om storhet og litenhet, om skyld og skam, om arbeidets lys og om å være der en skal være. Vidar er en reflektert mann, noe vi ikke skal tenke om en gartner som blåser løv, planter løker og bremser nedfallet på murer og benker. Eller?

En dag tar Vidar sin kollega Katja med seg hjem, for at hun skal få forsyne seg av Ellens garderobe. Kapitlet gir et fint bilde på utenforskap, fjernhet og ikke minst ensomheten, som finnes både i et ekteskap som ikke lenger fungerer, og i ensomme menneskers liv.

Pål Gerhard Olsen bruker små hendelsesforløp på rekke og rad for å eksemplifisere tematikken i romanen. Han har et vakkert og poetisk språk, og mange av setningene treffer meg dypt inn i hjerterota, men... det blir litt kjedelig.

Ikke før helt mot slutten av boken når George endelig snakker, skjer det noe som fanger min oppmerksomhet. Dessverre er denne sekvensen ikke lengre enn de andre digresjonene, og selv om disse 25 sidene appellerte sterkt til min lesesmak, blir det for lite substans i forhold til hvor lang romanen er.

Er du en tålmodig leser, som liker opphøyde tanker formidlet på en poetisk måte, og nøyer deg med en liten handlingssekvens om gangen, så er dette absolutt romanen for deg. Jeg personlig trenger en tydelig handling, uten så mange sidesteg og en god fremdrift, for at leseopplevelsen skal bli optimal. At dette er en estetisk sterkt roman er helt sikkert, så jeg er sikker på at jeg vil lese mange godord om denne boken etterhvert.

fredag 26. mai 2017

Langhelg i vakre, vakre Lærdal

Utsikt fra der hvor vi overnattet
Det er ikke ofte vi ligger på latsiden når en langhelg plutselig dukker opp. Torsdag morgen pakket vi i bilen og kjørte de 200 kilometerne inn til Lærdal og Storehaugen Opp. Jeg meldte meg på i turklassen, og fikk koselig følge oppover, mens Frode og Sondre stilte i konkurranseklassen. Etter løpet var vi en stor gjeng som grillet og skravlet hos Elisabeth, før vi kjørte tilbake til Lærdal Ferie og Fritidssenter, hvor vi skulle bo i to netter.

Sprekinger fra Varegg/Fjellgeitene på StorehaugenOpp 2017
Fredag morgen startet vi dagen med å prøve våre balansekunster i Lærdal Motorikpark. I tillegg til mange utfordringer innen balanse, kan du trene styrke og øve dine klatreferdigheter. Her er en tråbilbane som så veldig fristende, men med så mange ville unger omkring, turte jeg meg ikke utpå.

Det var gøy å trene balanse og muskler i Motorikparken i Lærdal
Etterpå leide gutta sykler og syklet hele veien fra Lærdal, rundt Galdane og tilbake. Jeg valgte å utforske Gamle Lærdalsøyri, med sitt særegne trehusmiljø og fargerike hager. Aller først besøkte jeg Løytnantsbryggja som var et knutepunkt for skipstrafikk til og fra Lærdal fra 1793, da det nye veisambandet åpnet. 7 av de mange sjøhusene som lå på rekke langs fjorden er tatt vare på, og er et vakkert skue for dagens turister.

Løytnansbrygga i Lærdal
Dypdykker du i historien til Lærdal, vil du finne mange godbiter. Jeg koste meg med å tusle sakte rundt blant de 170 små husene som utgjør «gamlebyen», som til alt hell har fått stå i fred, da tettstedet ble utviklet i moderne tid. Heldigvis har de vett til å ta vare på sin kulturhistoriske arv, og det virker som alle som bor i disse husene er sitt ansvar bevisst. Blomstringen er på sitt kraftigste akkurat nå, og jeg gikk berserk med kamera og frydet meg over de sterke fargene på alle trær og blomster.





Jeg så mange hus som hadde en arkitektur som liksom ikke passet helt inn i et lokalsamfunn på landet, som Gamlebanken. Banken ble ombygd fra krambu i 1926 av arkitekt Lindstrøm, en mann født i Lærdal men som bodde i Bergen.

Gamlebanken


Etter en runde i Lærdal satte jeg meg i bilen og kjørte mot Borgund. Jeg har tidligere vært utenfor og beundret den gamle kirken som er bygget i 1183, men benyttet denne gangen muligheten til å kjøpe billett, og besøke både kirken og besøkssenteret.


Inni kirken som er mye mindre inni enn det ser ut til fra utsiden
Detalj fra kirken
Av de 1000 stavkirkene som ble bygget rundt i verden på midten av 1100-tallet, er det bare 28 stykker igjen, og alle disse er i Norge. Borgund er den av disse kirkene som har overlevd uten større endringer, så her ligger mye historie i veggene. Tenk, vi befinner oss nå like etter vikingtiden var slutt, og bare 30 år etter at den katolske kirken i Norge fikk egen erkebiskop direkte under paven i Roma.

Den lille utstillingen man betalte for var interessant, men liten i forhold til bygningen

Inne i besøkssenteret har de et stille rom, sparsommelig belyst og med klangfull musikk. Her var det godt å sitte ned, og lese brosjyren som skildrer hva du ser, og ikke minst hva du ikke ser og hører.

Borgund besøkssenter har flott butikk og kafè
Det ble noen kilometer i dag også gitt, selv jeg som brukte bilen klarte målet mitt på skrittelleren som nå er bikket femtentusen. Sondre oppdaget en tennisbane som måtte testes ut, mens jeg fikk litt tid til å lese Geir Tangens Hjerteknuser som jeg er midt inni. 

Etter å ha drukket kaffe sammen kjørte jeg bak dem og tok bilde i fart 
På kvelden spiste vi en fortreffelig middag på Strandsitjaren, restauranten på Lærdal Ferie og Fritidssenter. Kjøkkensjefen, italieneren Sergio både tok i mot bestilling, laget mat og serverte, og vi var imponert over alle tre hovedrettene, og ikke minst desserten. Hans hjemmelagede semifreddo med dadler og mandler var så god at jeg måtte spørre om han hadde laget den selv, og det hadde han, fortalte han med et stolt smil 🙂

onsdag 24. mai 2017

Åpningsfest for KODE 1 - og arrangement med KODE kunstklubb

KODE 1  - like ved Musikkpaviljongen i Bergen sentrum
KODE 1 er Kunstmuseene i Bergens bygning for kunsthåndverk og design. Museets samling av kunsthåndverk og design, teller mer enn 35.000 gjenstander.

Denne "Permanente Udstillingsbygning" åpnet i 1896. Bygningen ble på folkemunne hetende «Permanenten». De to siste årene har bygningen gjennomgått en omfattende rehabilitering, og da det i går åpnet igjen, fikk vi se et praktmuseum, der bygningen og samlingen er mer tilgjengelig for publikum enn tidligere, med kunst i alle rom.

Når KODE 1 åpner nå i mai, er det med nye presentasjoner av Sølvskatten og Singersamlingen, i tillegg en utstilling med H.M. Dronnings Sonjas kunst. Senere vil museets utstilling med sørøstasiatisk kunst og nye utstillinger med kunsthåndverk og design åpne. Klikk gjerne på linkene for å lese om disse utstillingene, det er spennende lesning!

KODE 1 har nyskapende studiemagasiner, der kunstgjenstander fyller restaurant, resepsjon og konferanserom. Bygningen har en museumsbutikk med fokus på design og interiør, formidlingsrom til barn, og en kombinert fest- og konferansesal.

Jeg fryder meg over å være medlem av KODE kunstklubb, og var også tilstede på åpningen av kunstmuseet i går kveld. Både direktøren for KODE, danske Karin Hindsbo og ordføreren i Bergen holdt tale, før selveste statsministeren talte og erklærte bygget for åpnet. De hadde kulturelle innslag med dikt og musikk, før festen tok av utpå kvelden.

Tar du en titt her, kan du få en liten titt inn i den flotte åpningen, med Erlend O. Nødtvedt sin diktlesning og mye mer.


I dag inviterte KODE kunstklubb til en privat omvisning for kunstklubbmedlemmer. Til tross for at det er en amatør på kunstfronten som skriver her, så hadde jeg stor glede av begge arrangementene, og hadde stort utbytte av alt jeg lærte. Ikke visste jeg at så mange er medlem av kunstklubben, og KODE selv var en smule overrasket over hvor mange fremmøtte det var i dag. De greide å lirke inn mange flere enn det var satt frem stoler til, og de som ble stående ute i gangen fikk høre det som ble sagt i høytalerne i bygget.

Et spennende rom med mye bergenshistorie, som jeg gleder meg til å besøke igjen
En omvisning var det ikke akkurat, for all pratingen foregikk i Festsalen, hvorpå vi fikk gå rundt på egenhånd og se på kunsten. Først fortalte førstekonservator Anne Britt Ylvisåker engasjert og morsomt, om de moderne studiomagasinene, som er åpnet opp så publikum kan se hva som finnes på museets lager. Ved å åpne opp magasinene får publikum innblikk i museets arbeid på en helt ny måte.
KODE 1 er i det hele tatt blitt et lyst og åpent bygg som det føles godt å bevege seg rundt i.

Til tross for at jeg var innom H.M. Dronning Sonjas utstilling Underveis i går var jeg innom her i dag også, etter jeg hadde hørt konservator Frode Sandvik prate om utstillingen. Dronningen er opptatt av grafikk og keramikk, og det er mest denne type verker hun har med i utstillingen. Sandvik fortalte også om Dronningens utrettelige og mangeårige arbeid for kunsten, og hvordan hun de siste årene får formidlet sin egen kunst. Det var spennende å høre på Sandvik, som helt tydelig har mye kunnskap om Dronningens kunst.

Etter foredragene fikk jeg et glass Proseco i hånden, og kunne tusle rundt å se på kunsten. Jeg besøkte Sølvskatten og Underveis, og gikk også inn i det lille rommet hvor et studiomagasin med en flott blandemaskin har fått plass.

Dronningens krukker minner meg litt om Magne Furuholmen sine på cruiceskipet vårt 

Skulle gjerne hatt litt dronningkunst på veggen jeg 

En ugle av Picasso og Dronningens bilder, som blir studert nøye
Til sist gikk jeg ned i kjelleren hvor butikken og restauranten finnes, og i Bien restaurant fikk jeg også øye på studiomagasiner fra museet. Den nydelige duften fra det åpne kjøkkenet fikk meg til å ile ut derfra, før sulten tok overhånd 🙂

Selfie

søndag 21. mai 2017

Armageddonalgoritmen av Petter Fergestad

Debutromanen til 78 år gamle Petter Fergestad er bygget på hans egen kunnskap innen elektroteknikk. Han har jobbet med bølgefenomener, matematikk og teknologiutvikling i en mannsalder, og har med dette fundamentet, skrevet en spennende krim.

Fra bakpå boken:
Er Gud matematiker? Forsker Leif Linge har utviklet en algoritme som beviser at klimakrisen ikke er menneskeskapt. I det vitenskapelige miljøet blir han latterliggjort. I Pastor Lunds sekt blir han en helt. Samtidig rammer uhyggen Drammen. Flere personer blir borte på mystisk vis. Pastoren mener endetiden er nær, og at de vranglærde tas først. Han vil samarbeide med Linge om å bevise det, og en eksplosiv allianse oppstår. Etter hvert som saken rulles opp, avsløres et spill av mørke krefter. Og da Leif Linge innleder et forhold til pastorens datter, er det duket for komplikasjoner. Det er duket for Armageddon.


De lærde strides, som det heter, om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og det er ikke tvil om at det er mange organisasjoner som skor seg på teorien om at forbruket vårt og måten vi lever på, vil komme til å utslette kloden.

Armageddonalgoritmen tar ikke stilling til dette spørsmålet, men lufter forsiktig tanken på at historien vil gå sin gang, uansett hvordan vi mennesker oppfører oss.

Handlingen gir tanken flere ting å gruble på. Uten at det går på bekostning av troverdigheten, greier Fergestad å gi en engel en stor rolle i handlingen. Er du åpen for at illusjoner, hologrammer og telepresence, er ting som forekommer, vil du ha ekstra stort utbytte av denne boken.

Et annet tema vi er innom i denne fortellingen, er menneskets psyke. Ola Linge er en forvirret mann, som ikke skjønner hva som skjer i livet hans. Han er ofte psykotisk og tror ikke alltid på, at det han ser er virkeligheten.  Derfor stoler han heller ikke på, at han ikke har gjort det de beskylder ham for. Vi møter også pastor Lund, som er leder for sekten Profetens brødre, og med ham i kulissene begynner ting å skje.

Etter Leif Linge presenterer algoritmen, som kan forutsi kriminalitet og terror, settes krefter i sving for å få tak i denne. I bokens begynnelse har allerede en imam forsvunnet, og to mennesker til skal forsvinne sporløst, før politiet kommer på banen.

Petter Fergestad har flettet sammen en god historie som belyser flere tema. Boken er godt skrevet, handlingen foregår kronologisk uten lange innledende deler, så tempo er høyt og handlingsdrevet. Det filosofiske spørsmålet som belyses mot slutten er interessant, men jeg vil unngå å nevne hva det handler om, for å ikke røpe løsningen på gåten.

Til tross for at algoritmer ikke er noe jeg vet mye om, kunne jeg nesten ønske meg litt mer om dette, men i mine øyne er det en god bok når jeg etter endt lesing vil lære mer om et tema. Gratulerer til Petter Fergestad med flott debut, boken anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2017
Sider: 333
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 20. mai 2017

FløyenOpp - Tipåtopp og en ny hytte i samlingen

Været tok en U-sving da vi var på toppen og temperaturen sank 8 grader på no time
En travel og innholdsrik lørdag er forbi. Etter å ha hentet gemalen på Flesland, parkerte vi i byen, og jeg la i vei oppover mot Fløyen. En time senere kom han 300 andre sprekinger løpende, med nummer på brystet. Det er også et barneløp på Fløyen, hvor over 100 barn deltok.
Jeg lekte som vanlig paparatzi og fotograferte løperne på toppen. Vinnerne løper strekningen fra Vågsallmenningen til Fløyen på henholdsvis 15:57 og 14:14, noe som er helt ufattelig for en somlepave som meg.

Et lite knippe sprekinger som var med og løp FløyenOpp i dag
Neste punkt på programmet var å skaffe seg et sjekk-inn på Tipåtopp. I en hel uke nå, har jeg greid å komme meg til topps hver dag, så jeg kan skryte på meg 7 sjekk-inn siden åpningen av konkurransen 10 mai. Heldigvis har jeg kultur-ting på programmet til uken, så beina får hvilt seg litt til torsdagens Storhaugen Opp i Lærdal.

Siste klippestasjon for 7-fjellsturen er sjekk inn på dette turmålet
Etter vi hadde sjekket inn på Sandviksfjellet gikk vi videre for å skaffe hytte nummer 51 til samlingen. Tindeborg ligger øst for Store Tindevannet, og går du innover stien fra Rundemanen så pass på at du ikke går for langt før du begynner å se etter hytten på venstre side av stien.

Tindeborg lå nær stien men godt gjemt for tilfeldige forbipasserende 
Tindeborg ble bygget i 1908 og hadde opprinnelig en grunnflate på 4,5 x 3 meter. Hytten har vært i bruk hele sin levetid, og har opplevd å bli utvidet og pepret med granatsplinter under krigen. Tindeborg har hatt mange eiere, og av det jeg kan se fra bildet i boken, tar dagens eier seg godt av den, for den er nydelig pusset opp, også innvendig.

Nå har vi besøkt tilsammen 51 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Det er ikke lett å huske navnene på alle 57 hyttene, så på returen i dag var vi innom Platou og kjøpte Styrkeprøven-Rett-Vest sitt kart, så nå skal jeg bruke kvelden på å prikke inn alle hyttene. Det er veldig gøy å gå på tur når en vet hva vannene, dalene, toppene og ikke minst, hyttene man går forbi heter.