onsdag 20. juni 2018

Grensen av Erika Fatland

Det var så mange som hadde lest Grensen da vi skulle nominere til Bokbloggerprisen, at den kom med på både lang- og kortlisten. I juni er det tid for samlesing, og jeg plukket boken ned fra hyllen og satte i gang. Forfatteren bak Sovjetistan har i Grensen lagt ut på en enda mer eventyrlig reise – langs grensen til verdens største land: Russland.

Forlaget om boken:
Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2015. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland.

Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

Etter å ha lest hundre sider hadde jeg skrevet to sider notater i kladdeboken min, og satt inn flere merkelapper, så det er ikke tvil om at denne historien fenget. Utfordringen ble å få frem essensen av boken, uten å forskrive seg ☺

Jeg elsker kart, og i denne boken får vi kart vi kan forholde oss til gjennom lesningen. Det er mange steder jeg har hørt navnet på, men ikke vet hvor ligger eller historiene som knyttes til stedet. Som Beringstredet, historien om skatteinnkreveren Dezjninov som allerede på 1600-tallet var den første som oppdaget snarveien til Amerika, og Berings rolle var spennende lesning.

Handlingen begynner med slutten av Erika Fatlands reise, fra Anadyr til Murmansk. Spørsmålet "Hva innebærer det å ha verdens største land som nabo?" blir plantet i hodet til leseren, et spørsmål som har mange svar, minst 14 for skjellige, siden Russland har så mange naboland. Denne delen av reisen går med båt, og hun reiser sammen med et knippe erfarne ekstremturister, noe som gjør historien morsom å lese.

Det første nabolandet Fatland besøker er Nord-Korea, et land som er spesielt på mange måter. Hun reiser som turist i en flokk med andre nysgjerrige, og blir tatt med på Gavemuseet, Revolusjonsmuseet, på biblioteker, til statuer, fabrikker og et uendelig antall konserter holdt av barn, strengt registrert for turistene. Forholdene der er ikke noe nytt, men detaljene er mange og interessante.

Vi får høre om Nikolaj II`s fall og det russiske imperiets undergang. Romanovene har jeg nettopp lest en roman om, og det var spennende å høre om deres historie fra en annen vinkel. Kina har en betydelig større grense til Russland enn Nord-Korea, og historien derfra er også spennende lesning. Herfra tar hun tog fra Beijing til Mongolia, og nå tas vi med helt tilbake til 1200-tallet da den fryktede Djengis Kahn levde.

Vi besøker Kaukasus og Kasakhstan, hvor vi får høre om kosmodromen Bajkonur som er verdens første og fremdeles største rakettoppskytningsbase. Etter å ha dradd gjennom Aserbajdsjan og Georgia kommer vi så til Europa. Vi nærmer oss krigen, og historiene bærer preg av grusomhetene som har funnet sted i Ukraina. Veien videre gjennom Balkan og Finland til Norge er mindre preget av fremmed kultur og ukultur, så mot slutten av boken sitter jeg med en følelse av å kunne puste lettet ut. For en tøffing hun er Erika Fatland, som uredd oppsøker det fremmede på denne måten!

Gjennom sine møter med vennlige og generøse mennesker som har fortalt sin historie, skildrer Erika Fatland et land med store variasjoner. Utfordringene med selve reisen er en del av denne fortellingen, utfordringer som i ettertid nok kan ses på med et smil om munnen, men jeg ville ikke vært i forfatterens sko ved mange av disse korsveiene.

Grensen fremstår som saklig og sannferdig, den avsluttes med litteraturliste, oversikt over noter og en appendiks som gjør det lett for leseren å følge opp noe som er spesielt interessant. I tillegg til å være lærerik var den underholdende og medrivende så det holdt, og du trenger ikke være spesielt interessert i Russland for å ha glede av å lese boken.

Andre bloggere om boken: Artemisias verden, Lese og reiselyst, BokbloggBerit, Minbokogmaleblogg, Bokstavelig talt og Hedvigsbokhjørne.


Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 603
Kilde: Leseeks

søndag 17. juni 2018

Dunbar av Edward St Aubyn

Dunbar er en av de åtte gjendiktningene av Shakespeares stykker som inngår i serien til HogarthShakespeare. Jeg har lest alle romanene i serien, de er skrevet av kjente forfattere som Ann Tyler, Margaret Atwood, Tracy Chevalier og ikke minst vår egen Jo Nesbø. Nå gjenstår bare Gillian Flynns tolkning av Hamlet som ikke kommer før i 2021 - lenge å vente ☺

Dunbar er Edward St Aubyns versjon av skuespillet King Lear som kom ut helt i begynnelsen av 1600-tallet. Historien er veldig gjenkjennelig, men han har byttet ut navnene og titlene til karakterene.

Henry Dunbar er en mektig canadisk mediabaron, som har blitt frarøvet makten av sine to eldste døtre Abigail og Megan. Nå sitter han neddopet på pleiehjemmet Meadowmeade i London, men en begynnende "oppvåkning" er i anmarsj.

Hans yngste datter Florence, som er halvsøster av de to andre, prøver å finne ut hvor faren er, men søstrene holder dette skjult for henne. Hun skjønner at noe galt er fatt, men kjærligheten til faren gjør at hun gjør sine undersøkelser.


Walker og Wilson, to gamle venner har oppsøkt Dunbar, og det er de som motiverer ham til å la vær å svelge tablettene, og gjøre et forsøk på å rømme.

Dunbar kommer seg ut av sitt dopfengsel og pleiehjemmet som vokter ham. Ferden er fysisk tøff for den gamle mannen som ikke er i god form, en ferd som tar ham ut i vill natur og gjennom utfordringer han bare så vidt kommer seg gjennom.

I tillegg til å følge Henry Dunbar og hans kamp for å få tilbake bedriften sin, følger vi også de tre søstrene. Florence som ble forvist av faren for mange år siden, fordi hun ikke likte hans lederstil, elsker sin far og vil finne ham. De to griske søstrene har flere medhjelpere som er ute etter rikdom og makt. Vi får høre litt om bakgrunnen for at Mark endte opp med å gifte seg med Abbigail, og nå er livredd for henne, og om hvorfor Dr. Bob hiver seg inn i kampen om å tuske til seg Dunbars rikdom.

Edward St Aubyn har skrevet en roman som er tro til Shakespeares fortelling, men ikke lik. Forfatteren bruker et nydelig språk, og har betraktninger rundt liv og død som det virkelig er verdt å få med seg. Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, hatet og griskheten kommer tydelig frem i søstrene og de andre som et ute etter penger og makt, mens angeren til Dunbar er like tydelig. Fremdriften god og boken er lett å lese, den fengslet meg fra første til siste side, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre.

Håper Aschehoug som har oversatt og gitt ut de andre bøkene i HogarthShakespeare-serien finner ut at de vil oversette også denne, for den er virkelig veldig god!




lørdag 16. juni 2018

Grieg minutt for minutt 15-16 juni 2018 - for en opplevelse!


Kjære store, lille Edvard Grieg, gratulerer med dagen! 

I går 15. juni 2018 var det 175 år siden Edvard Grieg ble født. NRK, KORK, KODE og Bergen filharmoniske orkester markerer dagen med verdens lengste Grieg-konsert. Hele Griegs musikkproduksjon spilles i kronologisk rekkefølge, i en sammenhengende konsert. Resultatet blir 30 timer direktesendt Grieg, fremført av 600 musikere. Konserten formidles av NRK, i en av deres berømte minutt-for-minutt programmer, og kan i tillegg til Grieghallen, oppleves live i Griegs hjem Troldhaugen og i Store Studio i Oslo. Se hele programmet her!

Arrangementet er et storstilt musikalsk portrett av Edvard Griegs berømte musikk, en presentasjon av orkestre og enkeltutøvere i dagens norske musikkliv og en storstilt folkefest der hele landet kan delta. Jeg greide ikke å holde meg unna, dette ble for fristende, og når KODE-medlemskapet mitt tilbød rabatt på konsertene var jeg ikke tung å be.

Publikum får glede av å nyte hele Griegs produksjon fra det aller første stykket han skrev som 18 åring, opus 1 til det siste Salmene, som har fått benevnelsen opus 74. Dette inkluderer den kjente a-mollkonserten, sceneversjonen av Peer Gynt, Ved Rondane, Holbergsuiten, Haugtussa og selvfølgelig mange flere.

Håvard Gimse spilte piano, Edward Gardner dirigenten og Harmonien etter a-mollkonserten

For min del startet denne spennende konserten med klaverkonsert i a-moll, som var starten på feiringen, uten at jeg hadde satt meg konkrete mål om hvor lenge jeg skulle holde ut. Det er lov å ta med sovepose og liggeunderlag og finne seg en krok i Grieghallen for noen timers hvile og her serveres mat og drikke hele døgnet. Den som ikke får mye hvile dette ovale døgnet er Edward Gardner han er oppført som dirigent på utrolig mange av fremførelsene.

På de klikkbare opusene under, kan du lese flotte historier som skildrer handling og opprinnelsen til stykket, og litt om historien til Grieg. Det er Monica Jangaard som har forfattet de fleste, og du finner dem på Harmonien sin nettside, hvor du også vil finne opphavet til informasjonen i dette innlegget.

Sånn ser spillelisten i Grieghallen ut:

21:50 fredag kveld, opus 16: klaverkonsert i a-moll
23:01 fredag kveld, opus 18: romancer og sange
23:42 fredag kveld, opus 20: foran sydens kloster
00:04 fredag kveld, opus 22: Sigurd Jordsalfar

00:49 fredag midnatt, opus 23: Per Gynt

Lise Fjeldstad som Mor Åse og Svein Sturla Hungnes som forteller og en sjarmerende Peer

Antero Hein danser Peer som ung og Tora Augestad er Ingrid, Den grønnkledde  og Anitra
Denne fremførelsen av Per Gynt var helt fantastisk. I tillegg til de to danserne satte Håkon Høgemo stemningen med sitt flotte spill på hardingfele. Her var sangere fra pike- og guttekor, Edvard Grieg Kor og Harmoniens kor. Ann-Helen Moen sang rollen som Solveig, en stødig og sterk fremførelse som rokket litt ved mitt syn på denne karakteren. Kan ikke annet enn å ta av meg hatten for musikerprestasjoner, skuespillere, regi og koreografi, for dette var nydelig.

Når jeg satte meg inn i foajèen for å vurdere å fortsette eller å kjøre hjem og sove litt, var det begynt å lysne, og vi hørte sterk fuglesang fra sendingen på Troldhaugen. Det var med uvilje jeg bestemte meg for å kjøre hjem, og heller være frisk og opplagt til morgensendingen.

04:32 lørdag morgen, opus 30: Album for mandssang
05:09 lørdag morgen, opus 31: Landkjenning
05:18 lørdag morgen, opus 32: Den bergtekne
05:29 lørdag morgen, opus 33: Tolv melodier til dikt av A.O.Vinje
06:07 lørdag morgen, opus 34: To elegiske melodier
06:18 lørdag morgen, opus 35: Norske danser, nr. 2

Klokken 08:00 skrudde vi på tv`en hjemme, så jeg fikk med meg sendingene fra Store studio og Troldsalen, dette var opus 40,41 og 42, sistnevnte var Bergliot et stykke spilt av Kringkastningsorkesteret og teksten er resitert av Gørild Mauseth. Dette er tekster fra de store sagaene, noe som passer godt siden jeg nettopp har lest Snorre, og holder på med en roman fra vikingtiden.

Når dette var slutt heiv jeg meg på bussen for å fortsette Griegfeiringen i Grieghallen. På vei til Grieghallen lyttet jeg til opus 43 og 44 på mobilen, og nådde frem til fiolinsonate nr. 3 i c-moll, som er opus 45.

Det var herlig å høre Kringkastningsorkesteret spille opus 46 som er Peer Gynt suite nr. 1, dvs. de fire kjente sangene fra stykket. Etterpå gikk det slag i slag fra Troldsalen og Villaen frem til dagens hovedattraksjon opus 50: Scener fra Olav Trygvason, kl. 12:00.

Ed Gardner i storform med symfoniorkester og et enormt kor

Igjen er det Edward Gardner som dirigerer, han har med seg utrolig mange korsangere, noe som ga skikkelig trøkk i fremførelsen. Jeg likte dette stykket godt, musikken var fengende, og de 40 minuttene stykket varte, føltes som 5 minutter.

Solen har kommet tilbake til Bergen, så da Olav Trygvason var ferdig tok jeg meg en tur ut. Beina mine ville ikke se på folk og butikker, men søkte seg oppover fjellsiden, så jeg gikk helt til Rundemanen. På vei tilbake til Grieghallen oppdaget jeg et knippe staute mannfolk som stilte opp foran statuen av Edvard Grieg i Byparken. Dette viste seg å være Den norske Studentersangforening, og sannelig kom ikke Terje med på bildet jeg tok i forbifarten!

Studentersangforeningen hyller Grieg på den beste måten
Vel tilbake i Grieghallen fikk jeg med meg opus 62, Lyriske stykker som ble fremført av Geir Henning Braaten på piano i foajèen. Problemet med fremførelsene i Grieghallen er at det er filmkameraer overalt, og det er litt skummelt å pusse nesen eller romstere i sekken, for da blir det kringkastet over hele landet. Men, gøy er det, for en opplevelse dette har vært!

Geir Henning Braaten spiller Griegs lyriske stykker

På plass i Griegsalen fikk vi høre opus 63 og 64. Dette er To nordiske melodier for strykeorkester og Symfoniske danser. Edward Gardner dirigerte begge, to stykker som utgjorde en fin slutt for fremførelsene som ble filmet i Grieghallen. Det ble også det siste jeg hørte, for nå tuslet jeg hjem.

*******

Dette var årets store sakte-TV satsing fra NRK, et konsept som har samlet millioner av seere de siste årene, men som egentlig ikke har fenget meg, siden jeg ikke ser på TV. Om Grieg minutt for minutt blir årets store mediebegivenhet på musikkfronten, gjenstår å se, men at de spesielt interesserte har hatt det gøy denne helgen, er helt sikkert.

Det har vært en spennende prosess å bli kjent med Edvard Grieg, både mannen og musikken. Jeg har vært på Troldhaugen flere ganger, ta gjerne en titt på bildene fra de besøkene! Jeg er uendelig glad for at jeg bestemte meg for å bruke helgen på å være med å feire Edvard Grieg sin 175 års dag.

Gratulerer til arrangørene som har gjort en kjempejobb, for for dette går nok inn i historien som et særdeles vellykket arrangement!


Mars 2017 var jeg på Menuettdanersinnen
Juni 2017 var jeg på omvisning inne i villaen

torsdag 14. juni 2018

Æsj! sier Nora av Irene Marienborg

Dette er mitt andre møte med Irene Marienborgs Nora. En av de mest forespurte bøkene på mitt barnehagerepertoar er historien om Nora som er redd for å gå på do. Når jeg er på jobb har jeg ansvar for å handle mat og å pønske ut hva barna skal få til varmlunch, og mang en gang har jeg kjempet med de søte smås motvilje mot å smake på grønnsaker.

Forlaget om denne boken:
Grønnsaker er skikkelig vondt, syns Nora. Aldri om hun skal spise det! 
Da vil hun heller være sulten. 
Eller ... går det kanskje an å øve på å like grønnsaker? 
Nora bestemmer seg for å prøve, på en betingelse: at farmor øver på like godteri. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 40
Kilde: Leseeksemplar


Æsj! sier Nora er en nydelig bok. Tematikken sier seg selv, her skal en få barna til å undre seg litt, og pirre nysgjerrigheten på dette med de skumle grønnsakene.

Det starter med at pappa vil ha salat til middag før Nora skal være litt med farmor. Når farmor kommer og henter Nora er hun skrekkelig sulten, siden hun ikke har spist, men farmor vil også at de skal spise grønnsaker.

Illustrasjonene av paprika i alle farger som danser i ring, av en lur løk som får Nora til å gråte og av blomkålbuketter i salatkjoler, er morsomme og se på. Det som fenger mest er nok sammenligningen som gjøres med godteri, for godteri er jo det alle barn drømmer om.


Det blir litt action og spenning også mot slutten, når farmor spiser en bit av en chilli, og Nora må slukke brannen i farmors munn med hageslangen. Nora greier til og med å lure farmor så de kan ha godteri til middag. Vil du vite hvordan, må du nok lese Æsj! sier Nora ☺

For å teste ut boken på mine små lesehester på fire år, leste vi den fire dager på rad. På temadagen den femte dagen tok jeg frem sitron, cherrytomater, agurk og godteri, også smakte vi oss frem. For at det skulle være ufarlig å smake, var det lov for tøffe smakere med akutt angst, å spytte ut.

Denne boken var en fin innfallsvinkel til å snakke med barna om grønnsaker, om smaker, og om det at vi liker forskjellige ting. Boken anbefales på det varmeste!




onsdag 13. juni 2018

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum

Er du klar for litt filosofering rundt meningen med livet? Mari Kjos Hellums debutroman er "En liten komedie om selvmord", og til tross for at selvmord og det som leder opp mot et selvmord, ikke er til å le av, så er dette en morsom roman. Gratulerer med flott debut som forfatter, og lykke til med slippefesten som går av stabelen i dag 13 juni!

Forlaget om boken:
En søndag kveld i april forsøker Glenn Johansen å henge seg selv i et rør i garasjen. Han har etter nøye overveielser kommet frem til at livet ikke lenger er verdt å leve. Men dessverre for Glenn knekker røret, og han ender opp på det harde betonggulvet ved siden av sin slitne Toyota Avensis. Hva nå?

For hvordan ser tilværelsen ut for en mann som allerede har forsøkt siste utvei? Med hvilket blikk betrakter han sine medmennesker? Finnes det igjen noen illusjoner om kjærlighet og lykke? Eller er lykken nettopp denne: å få sine illusjoner revet vekk?
Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 206
Kilde: Leseeks

Glenn jobber som mellomleder i en mellomstor industribedrift, hvor han ser den ene kollegaen etter den andre stige forbi ham i gradene. Han er nylig separert fra Anita, som har funnet seg en ny mann. De har ingen barn. Med unntak av hans interesse for bøker om Den andre verdenskrig, er det få gleder i livet hans. Likevel er noe forandret.

Noe så tafatt som denne Glenn skal du lete lenge etter, men samtidig finner jeg mye jeg kjenner meg igjen i, i ham. Han er ofre ensom når han er sammen med andre mennesker, han er ikke interessert i småprat, og de få gangene han forsøker, så går det gjerne galt. Han vil heller følge en billes ferd gjennom et rom, enn å skravle over gjerdet med naboen.

Denne oppførselen inngir til mange morsomme situasjoner, morsom for oss kanskje men for Glenn er det ikke så enkelt. Når han i tillegg merker at kolleger og naboer flirer bak ryggen hans

Romanen har et kapittel for hver dag etter den fatale søndagen hvor han ikke greide å henge seg, men vi lærer Glenn å kjenne også ved tilbakeblikk på hans tidligere liv.

Med få ord greier Hellum å få frem noen minneverdige karakterer. Språket er fritt for føleri og klisjèer, og godt å lese, samtidig som hun har treffsikre betraktninger og kloke refleksjoner, som fikk meg til å nikke samtykkende og fornøyd.

Den begivenhetsrike uken til Glenn Johansen må du virkelig få med deg. Jeg slukte boken samme ettermiddag jeg fikk den, og angrer nesten litt nå at jeg var så grådig, og ikke sparte litt til dagen etter ☺


mandag 11. juni 2018

Korset av Ingar Johnsrud

Dette er den tredje (og siste?) boken i serien om politietterforsker Fredrik Beier ved  Oslo Politikammer. De to forrige bøkene Wienerbrorskapet og Kalypso tok meg med storm, så det var ikke fritt for sommerfugler i magen da jeg startet lesingen av Korset, som kom ut nå i mai.

Fra forlagets beskrivelse:
En av myndighetenes mest betrodde menn blir funnet død i en vaskehall i Oslo. Skutt i skrittet og etterlatt til lidelsen. 

For politietterforsker Fredrik Beier er etterforskningen personlig. Og en historie selv Fredrik bare ante de mørke konturene av, rulles opp.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: 13:32
Kilde: Lytteeksemplar

Denne historien blir sparket igang med de dramatiske hendelsene i vaskehallen og tempo skrus opp. Handlingen omfatter tilbakeblikk på den femten år gamle saken, som for all tid vil prege Fredrik Beier. Vi får høre detaljer rundt babyen Frikks dødsfall, som fant sted på samme tid, og som Fredrik aldri har kommet over.

Informasjon om ting som Fredrik Beiers far var med på i sin ungdom kommer for en dag, og Fredriks nysgjerrighet vekkes. Vi er innom flere forhold i denne historien, men kjente karakterer og kjennskap til flere av forløpene fra de forrige bøkene, gjør det lett å følge med på handlingen.

Begivenhetene i Solrosaken (forrige bok) har en betydning også i Korset, så bøkene bør leses i rekkefølge. Vi får svar i denne boken på ting som startet i Kalypso, men jeg antar at bøkene også kan leses hver for seg. Til forskjell fra den forrige boken oppholder vi oss stort sett i vår tid i Norge, bortsett fra et par tilbakeblikk for å utdype enkelte karakterers beveggrunner.

Halvveis i lyttingen var jeg klar til å si meg enig med Sindre Hovedenakks anmeldelse i VG, at detaljrikdommen ikke akkurat gjør underverker for spenningsnivået, men slutten imponerte, og jeg sitter igjen som en fornøyd leser. Her serverer Johnsrud et originalt plott du umulig kan pønske ut selv, her er mange frampek i historien som på en elegant måte tas igjen senere. Karakterene er mange, og godt skildret, forbindelseslinjene mellom dem kommer tydelig frem, og alle har en viktig rolle i handlingen.

Spørsmålet om biologiske våpen, om miltbrann og koppervirus er aktuelt. Tenker du store svarte tanker om jordklodens fall, så er dette et scenario det går an å forestille seg, noe som gjør Korset til en høyaktuell krim i mine øyne.

Ivar Nergaard er en erfaren innleser av bøker og høyt oppe på min toppti-liste, og igjen var han med på å gjøre lytteopplevelsen min til en medrivende affære uten skjær i sjøen.

Har du lyst på medrivende krim på øret i sommer, kan jeg tipse deg om at Wienerbrorskapet og Kalypso er til pocketpris nå, sjekk ut!


Boken anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!

lørdag 9. juni 2018

Haruki Murakami - The strange library

Det var Marianne i ebokhyllami som skrev så vakkert og fengende om The strange library, så den havnet på handlelisten min for Londonturen. Utgitt i 1982, er dette en av Murakamis tidligste bøker, og jeg må innrømme at jeg undret meg over om det er en barnebok eller kunstnerisk fritenkning.

Handlingen er ganske enkel, en ung, ensom gutt på vei hjem fra skolen, funderer på hvordan de innkrevde skattepenger i det Ottomanske riket. Han stikker innom sitt lokale bibliotek for å finne ut av dette, og det er her eventyret starter.

Etter å ha fått hjelp av damen i resepsjonen, går han videre til rom 107 hvor han skulle henvende seg. Her møter han en gammel mann, og han ytrer sin forespørsel, før han blir sendt videre til de aller innerste gemakker av biblioteket.

I fortsettelsen er det bare for leseren å lene seg tilbake å nyte turen, for her er det fantasi og forvirring på høyt plan. Han møter nemlig flere mennesker i dypet av dette biblioteket, og før det løsner ser det ganske så mørkt ut for den unge veloppdragne gutten.

Boken har illustrasjoner på annenhver side, av alt fra småkaker til sko og fugler. Jeg er redd at om jeg hadde flippet i boken da jeg sto inne på Foyles i London, hadde jeg ikke kjøpt den, for den ser ganske rar ut. Heldigvis var den innbundet i folie, og jeg la den raskt og uten betenkning i haugen min.


Takk Marianne for supert lesetips!