søndag 23. juli 2017

Besøk i kunstnerhjemmet til Ole Bull på Lysøen

Kunstmuseene i Bergen har ansvar for tre kunstnerhjem, og i vår satte jeg meg fore å besøke dem alle tre. Siljustøl (Harald Sæverud) var først ut, så Troldhaugen (Edvard Grieg) og i dag var endelig turen kommet til Lysøen og Ole Bull.

Lysøen sett fra båten
Jeg var med på en tur arrangert av KODE, som inkluderte konsert og buss fra Bergen. Guiden vår, Elise pratet om Ole Bull og Lysøen helt til vi var fremme ved Buena kai. Hun vekslet mellom norsk og engelsk på en lekende lett måte, og øste av sin store kunnskap, med en sånn innlevelse og glød, at bussturen gikk som en lek.

Båten som tok oss over sundet til Lysøen
Vel fremme på Lysøen, fortalte Elise om bygget og livet til Ole Bull og hans andre kone Sara Thorpe. Han giftet seg første gang 26 år gammel, med 17 år gamle Fèlicitè fra Paris. Han tok henne med til sitt hjem på Osterøy, og nærmest plasserte henne her, men etter å ha blitt med på turnè i noen måneder, bosatte hun seg i Frankrike, hvor hun fødte seks barn. Selv reiste han ustanselig i de første 10 årene av sin karriere, og var knapt innom sin unge kone.
Fèlicitè døde forholdsvis ung, og når Ole Bull var 60 år gammel giftet han seg på ny med amerikanerinnen Sara Thorpe, som han bygget det flotte huset på Lysøen til.

Huset var utrolig spennende å besøke. Her står alle møblene og tingene som de var da Ole Bull og Sara Thorpe bodde her. Tapetene er nydelige, og kunsten på veggene likeså. Huset er et konglomerat av stiler, Bull ville at det skulle være et minne over alle de stedene han hadde besøkt i sin utstrakte reisevirksomhet som musiker.

Det er spennende å se hvem som levde samtidig med hvem

Villaen sett fra baksiden

Taket inni den store festsalen 

Trøorgelet som ble låst av etter Edvard Grieg spilte på det i Ole Bulls begravelse

Etter foredraget fikk vi høre litt musikk, flere stykker av Ole Bull, men også stykker hvor Bull har inspirert, f. eks. Harald Sæverud og Edvard Grieg. Brage Sæbø på fiolin og Marko Nouwens på klaver var utrolig dyktige, spesielt Nattergalen var imponerende å få se spilt på nært hold.

Brage Sæbø 

Marko Nouwens
Etter konserten kunne de som ville bli med på en fottur på de flotte stiene på Lysøen. Den endte oppe ved Grotten, hvor fiolinisten Brage Sæbø spilte. Siden jeg har vandret rundt på denne øya flere ganger tidligere, valgte jeg å være lat og la solen styre meg ned til vannkanten, hvor jeg nøt min medbrakte lunch i de idylliske omgivelsene.

Blå himmel i Bergen, det er ikke hverdagskost

Hagen rundt huset bærer preg av godt stell

Jepp, jeg har vasset opp til flere ganger i dag :)
Turen tilbake gikk kjapt og greit, med båt og buss, og for min del endte denne perfekte dagen med iskald hvitvin og deilige blåskjell på Von Tangen. Det var masse jeg ikke visste om Ole Bull så jeg har i ettermiddag kost meg med å utdype det Elise fortalte med noen klikk innom Biografisk leksikon og Wikipedia.

Turene ut til Lysøen arrangerer KODE hver søndag ut august, så det er bare til å hive seg på. Hvis du vil kjøre ut på egen hånd, går det båt en gang i timen, og det er guidet tur en gang i timen, så det er også fullt mulig, er du der kl. 13 kan du få med deg konserten også ☺ Tusen takk til Elise for at du gjorde denne siste feriedagen min helt spesiell!

lørdag 22. juli 2017

Dagen skal komme med blå vind av Levi Henriksen

Dette er den tredje av Skogli-romanene jeg hører på rappen. Snakk om å bli hekta på dette universet, denne lille plassen og stemningen i Henriksens bøker. Nå har forventningene til den fjerde romanen, som slippes i høst steget høyt, men jeg er temmelig trygg på at han innfrir.

Forlaget om boken:
Mikael Hildonen har prøvd og ikke fått det til. Han sitter ved kjøkkenbordet med voksduk, drikker kaffe og ser på skyene over Austberget. Mikael vet bare én ting: Ine er død, og han får henne aldri tilbake. Heller ikke barnet hun bar i magen. Så settes livet i bevegelse: Mikael må ta seg av trettenåringen Daniela, datteren broren ikke vil vite noe av. Men først må han kvitte seg med noen innkrevere på tung motorsykkel. De vil ha alle pengene han ikke har ... og de vet hvor Daniela bor.


Det er litt av et plott Henriksen har pønsket ut til oss denne gangen, og jeg frydet meg over å få igjen spenningen fra den første boken i serien.

Hovedpersonen Mikael er en mann som er snill og omtenksom, men når vi først møter ham, har han fokus innover i seg selv. Det er ikke fritt for at han minner meg om Dan Kaspersen og Simon Smidesang, hovedpersonene i de to forrige bøkene. Mikael bor i bestefarens tømmerhytte i nærheten av foreldrene, han jobber som vaktmester i kommunen, han har hestehale og tatoveringer. Alle disse personlighetstrekkene er skildret på en morsom måte, som gjør det lett for leseren å se karakteren for seg.

Helt fra starten av romanen får vi erindringsglimt som skildrer fortiden og hinter om hva som skal komme. Mamma Ester er blind, og vi får høre om hvordan det gikk til, hvordan hun trente seg opp, og hvordan hun takler denne utfordringen nå. Dette er ikke den eneste familiehemmeligheten, og hendelsene etter Mikaels overreaksjon i skogen, viser at familien står godt sammen.

Romanen har mange handlingstråder, vi hører om kjæresten til Mikael, Ine som døde for noen år siden, og Kristine som jobber som hjemmehjelp og lokker Mikael til å prøve kjærligheten på ny. Storebror Ruben er ikke mye med i handlingen, men hans skikkelse ruver over det hele, og lar leseren vente i spenning på å få vite hva konflikten mellom brødrene går i. Barnevernets oppførsel og hva som skjer med Daniela er frustrerende å høre om, mens torpedoene som vil ha igjen pengene sine gir en ekstra spenning til handlingen.

Mot slutten får vi den ene avklaringen etter den andre. Alle løse tråder samles og historien avsluttes med en stemning av klare avslutninger og håp for fremtiden. Dette var en spennende roman å ha på øret. Det er forfatteren selv som leser, noe han gjør på en glimrende måte.

I september kommer den fjerde boken med handling fra det lille stedet Skogli utenfor Kongsvinger. 


Utgitt: 2011
Lyttetid: 8 timer og 53 min.
Kilde: Kjøpt selv


Serien i rekkefølge:
Dagen skal komme med blå vind (2011)
Her hos de levende (kommer sept. 2017!!)

torsdag 20. juli 2017

Tre kunstmuseer for en billett i Reykjavik

Det var parolen sin det: Kunst til folket!!
Jeg hadde litt snøring på forfattere fra Island, men navnene på andre kunstnere satt lengre inne. Siden sommerferien i Reykjavik minner mer om høstferie, har jeg tilbrakt noen timer i Reykjavik Art Museum. Dette er et museum med tre forskjellige lokasjoner, som ligger i gangavstand til hverandre, og som kan besøkes på samme billett innen 24 timer, for bare 1600 kr. (islandske...)

Hafnarhùs ligger i Tryggvagata17, midt i down town Reykjavik. Bygningen er et gammelt havnelager, så interiøret er preget av den store lyse midtseksjonen som minner om et fengsel. Dette er tilholdsstedet for popartkunsten til Errò og det var det jeg ville se, men denne utstillingen hadde måttet vike for Ragnar Kjartansson (1978-) Han kalles en performance artist, for kunsten hans består av videokunst, installasjoner, "live" opptredener, men også ting rammet inn på veggen. Jeg likte utstillingen hans godt, og vil gjerne se Ragnar på besøk i Bergen.



Àsmundarsafn ligger lengst fra sentrum i Sigtùn 105. I byggene som utgjør museet levde og arbeidet skulptøren Àsmundur Sveinsson (1893-1982). Rundt bygget er det en fin hage, hvor mange av hans store arbeider er utstilt. Inne har de plassert store og små skulpturer på en sånn måte at hver enkelt får sin egen plass. De er også satt i rekkefølge etter når han laget dem, noe jeg som publikum satte stor pris på. Jeg ble godt tatt i mot på museet, vår som en kråke som jeg var da jeg tumlet inn av dørene hos dem. En kurator tok seg til til å fortelle om kunstneren, om bygningen og hun fortalte også at Àsmund var en utpreget sosial mann, som inkluderte naboer og nysgjerrige i sitt liv på denne plassen.

Det flotte bygget som var Àsmundur Sveinssons hjem og arbeidssted

Detalj fra et av hans første kunstverk

Han arbeidet i mange forskjellige materialer

Jeg vil kjenne igjen stilen hans heretter

En modell av eiendommen slik den så ut før kommunen overtok og
bygget sammen de to byggene
Denne står plassert i down town Reykjavik
Takket være Frodes bråstopp, fikk jeg fotografert denne - i Reykjavik

Kjarvalsstadir heter den tredje bygningen til Reykjavik Art Museum. Den ligger i Flòkagata 24, bare noen få minutters gange fra leiligheten vi leide da vi var på besøk i dette flotte landet. Her var det to utstillinger da jeg var her, så jeg ble kjent med to verdenskjente kunstnere.

Hallgrimkyrkja sett fra Kjarvalsstadir
Jòhannes S. Kjarval (1885-1972) er den kunstneren som bygget er oppkalt etter. Han hadde en strevsom start på livet, noe vi kunne lese om på museet. Han har ikke bodd i bygningen, men tok det første spadetaket da bygget skulle reises.


Kjarvals tanker om sitt arbeid kan en lese om i utstillingen, vi oppfordres til å se mystiske detaljer i bilene hans

Flott hva?
Den andre utstillingen jeg fikk med meg i dag var av Louisa Matthiasdòttir (1917-2000). Hun er som de andre kunstnere jeg har blitt kjent med i ferien, født i Reykjavik, men hun studerte i København, Paris og havnet til slutt i Amerika. Bildene hennes var kraftfulle og fargeklare, og et par av dem gjorde sterkt inntrykk på meg.

Utstillingen var glimrende kurert (!) 

Her har Louisa malt sin datter - sjekk ut hvor sur hun er, tipper at hun ikke ble blidere av å bli malt....

onsdag 19. juli 2017

Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes

Kvinnen ved jordas kant er en historie med en sterk kvinne i hovedrollen. Sagaen er bygget på historiske hendelser og hovedpersonen er Frøydis Eiriksdatter, halvsøster til Leiv Eiriksson og datter av Eirik Raude. Som du sikkert forstår er vi midt i vikingtiden. Ikke la deg skremme vekk av det ultrafeminine coveret på boken, dette er barske saker!

Forlaget om handlingen:
Frøydis Eiriksdatter er en av vikingtidens mest markante kvinneskikkelser. Hun lever et barskt liv mellom steile fjell og veldige breer innerst i en grønlandsk fjord. Frøydis dyrker Frøya, Tor, Odin og de andre norrøne gudene. Hun må gifte seg med den litt veike storbonden Torvard, men det er andre menn som får blodet hennes til å bruse - og hennes barn har ulike fedre. Frøydis hegner om sin frihet, følger sine lyster og er like stri som sin far, Eirik Raude. Hun følger i sin halvbror Leiv Eirikssons fotspor og leder to eventyrlige seilaser til Vinland. Kjærlig, kvinnekamp og mektig historie. Dette er en fortelling som sitter lenge i.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 316
Kilde: Leseeks

Island var mitt tilholdssted da jeg leste denne boken, og med tur til Tingvelli og Settlement museum i Reykjavik, var hodet på rette plassen for en fin leseopplevelse.

Historien om Frøydis er spennende å følge. Vi vet jo hvilke forhold kvinnene levde under på 1000 tallet, og historien om hvordan vikingtiden ble avsluttet og kristendommen gjorde sitt inntog, er også kjent, i grove trekk.

Frøydis er stri og egenrådig som sin far (oppdageren av Grønland) Eirik Raude, og har mye utforskertrang. Spesielt spørsmålet om hvor jordas kant befinner seg, og hva som skjer når en seiler helt bort til kanten, opptar henne. Hun har hørt rykter om at jorda er rund, men kan ikke forstå at ikke vannet renner utfor og forsvinner. Det at broren Leiv Eiriksson nøt stor respekt da han oppdaget Vinland, gjør at hun selv higer etter å gjøre store oppdagelser.

Hun er også "gammelmodig" på den måten at hun tviholder på den gamle troen, når kristendommen kommer til landet. Hun sverger til Tor og Odin selv om mange rundt henne etterhvert lar seg døpe. Det er mange fine skildringer i boken på kvalene mange må ha gått gjennom i denne brytningstiden, og flotte observasjoner av hvordan kristendommen endret menneskene og gjorde dem mer sur, innesluttet, egoistisk og fordømmende.

Romanen er bygget på faktiske hendelser og historiske karakterer, men er gjort levende ved å gi karakterene tanker og følelser. Frøydis forelsker seg og blir sveket, men hun opplever blodet bruse også senere i livet, til tross for at hun blir gift med en traust og kjedelig mann. Hun levde et langt liv og fikk utrettet mye, og jeg er veldig enig med Gunhild Haugnes i at hun fortjente en saga.

Helt til sist i boken kommer det et handelsskip fra Snæfellsnes, og hit sender Frøydis sitt barnebarn, som drømte om å dra til Island. Det var derfor med ekstra spenning jeg steg ut av bilen på Snæfellsnes denne dagen, og frydet meg over å tråkke i Birka og Idunns fotefar ☺

Her kan du se noen bilder fra vår tur rundt denne halvøyen.

Andre bloggere om boken:
Bokvrimmel, I Bokhylla, Minbokogmaleblogg, Stjernekast, Mycriminalmind

Mens vi var i Reykjavik besøkte vi Saga museet, og her var både Frøydis Eiriksdatter og Torbjørg Lillevolven gitt oppmerksomhet.

Frøydis i en scene vi husker godt fra boken

Her er skildringen av Frøydis Eiriksdatter
 
Her sitter Torbjørg Lillevolven i all sin prakt
og slik skildres Torbjørg og de klarsynte

tirsdag 18. juli 2017

Snæfellsnes rundt på 12 timer

Et av mange flotte naturkunstverk i Arnastapi
Turen vår startet i Reykjavik og hadde en omvei rundt Reykholt på returen, så det som var beskrevet som en 7 timers tur ble nesten dobbelt så lang. Selv om det er kjedelig å kjøre langt og lenge, så hjelper det at veiene er beine, og brede her, med 90 grense nesten overalt. Været var fint og det vi fikk oppleve på våre 8 stopp var verdt kjøreturen.

Siden vi ikke skulle ri på islandshest eller fiske, kjørte vi helt ut til Budir før vi stoppet første gang. Her ligger den av småkirkene på Island som er hyppigst fotografert. Budakirken ble bønnhørlig avfotografert også av oss, men noe inntrykk gjorde den ikke, men det gjorde kirkens historie, som jeg leste da jeg kom hjem. Like etter stoppet vi på Hotel Budir, hvor vi fikk deilig kaffe, og så besøkte vi en ultrakoselig "butikk" på tunet utenfor hotellet.

Budakirka - les om den tøffe damen som fikk den oppført mot prestenes vilje!

Kunstutsalget utenfor Hotel Budir - ikke gå forbi hvis du er her!
Etter deilig kaffe i luksuriøse omgivelser kjørte vi videre, men herfra ble det kort i mellom stoppene. Landskapet er åpent, og hver minste lille ting som kan interessere turistene står avmerket med kruseduller, navn og piler, så på denne måten fant vi Raudfeldar ravinen. Bare noen minutters gange fra bilen kan du gå inn i fjellet, og ta deg inn flere titalls meter, før ravinen blir for smal. Klikker du på lenken kan du lese sagnet og den spennende historien til Raudfeldar.

Frode vinker farvel før han går inn i juvet 

Raudfeldar juvet hvor man kan gå inn flere titalls meter
Etter at Frode hadde blitt våt på beina (han måtte jo gå lengst mulig inn) kjørte vi videre til Arnastapi, hvor det vulkanske landskapet og alle de hekkende fuglene gjorde dette stoppet til min favoritt på turen.

Det er ikke tvil om at vi er i et vulkansk område

To "ornitologer" titter på det yrende fuglelivet

Enda meg naturkunst i Arnastapi
Ved neste stopp Londrangar fikk vi se en annen side av den spennende kystlinjen. Her var det mye sjø og beine klipper, ikke hvite som i England, men svarte. Det var lett å forestille seg skip som gikk på grunn her, og hvordan kampen med bølgene må ha vært i de gamle treskutenes tid.

Menneskene blir små i disse omgivelsene

Det er nok ikke mange dagene til disse søte små blir dyttet utfor fjellhyllen 
Noen kilometers kjøring videre tok oss til Djupalonssandur. Vi hadde lest om Dritvik og gledet oss til å besøke stedet med det morsomme navnet, men det ble nabostranden Djupalon i stedet. Her så vi igjen hull i fjellsiden, svart sandstrand med nydelige, flate, runde stener. Her ligger også vrakrester av fiskeskipet Epine av Grimsby som gikk ned utenfor kysten her. Av de 19 om bord var det bare 5 som overlevde, så det lå en ettertenksom stemning over opplevelsen.

Rester etter båten som gikk på grunn her i 1948

Stranden er lavasvart, med flotte steiner og vrakrester - ganske sterkt
På stien ned til stranden gikk vi forbi dette flotte hullet i fjellet

Etter atter noen få kilometer kjøring videre, kom vi inn i et landskap med flere gamle vulkaner. På den ene, Saxholl var det laget en trapp med 387 trinn, som tok oss helt til topps. Her kunne vi se krateret, og ned i krateret til vulkanen ved siden av. Veldig gøy å se, men betryggende å vite at Saxholl hadde sitt siste utbrudd for 4000 år siden.

Frode har gått ned på innsiden av vulkanen og lytter etter tegn til liv

Utsikten fra Saxholl var på flere andre vulkankrater

Det nærmet seg middagstid, så vi stoppet i Grunndafjørdour og spiste pizza. Det var med en smule skepsis vi gikk inn i det eneste spisestedet vi fant, men den skepsisen skulle vi få spise i oss sammen med pizzaen, for den var knallgod.

God og mett satt vi oss i bilen igjen, og kjørte mot Reykholt for å besøke hjemmet til Snorre Sturlason. Vi viste at vi ankom etter normal musèumsåpningstid, så vi slo oss til ro med å få se området. Her lå en ny og en gammel kirke side om side, men den gamle var ikke så gammel at den var fra Snorres tid. Under en kvadratmeter pleksiglass i gulvet i gamlekirken kan en se ned på de eldste ruinene.
Hotturpotturen til Snorre var også en replika, det skulle vel bare mangle om saker og ting er intakt fra 1200 tallet. Statuen som er reist av Snorre er laget av vår kjære Gustav Vigeland, noe som var kjekt å få med seg.

De to kirkene på Reykholt

Gamlekirken er ikke fra Snorres tid, men var utrolig fin
Dette skal være Snorres hotturpottur (det er selvfølgelig forbudt å stikke beina nedi.....)

Det var en lang runde dette her, men woao for noen natur og kulturopplevelser! Island har som sagt flotte veier, åpne landskap som gjør det lett å puste i, her er mye imponerende natur, som gir energi til tusen og iskaldt vær som tvinger en til å være i aktivitet. Det eneste jeg reagerer på her på Island er at "alt" er forbudt. De styrer med jernhånd hvor turistene skal få bevege seg, og forbudtskilt er satt opp overalt. Også er det dyrt her da, det var ikke bare et rykte. Vi kommer tilbake det er sikkert, men jeg ødelegger ikke flere sommerferier med 10 grader og regn/vind, så neste tur blir når vi har bobil og er pensjonister og kan reise når det passer oss ☺☺

Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason som står på hans hjemsted Reykholt