mandag 24. september 2018

Nittitallet - fjerde del av Ketil Bjørnstads store erindringsverk

Verden som var min heter Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som nå teller fire bind. Jeg har nå lest alle fire bøkene, fulgt hans liv og tanker og sett verden med hans øyne gjennom førti år, og det er litt av en reise han tar oss med på.

Forlaget om Nittitallet:
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.

Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat.


EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Helt først i denne delen av Bjørnstads store erindringsverk, skilles han fra "Den andre" og flytter fra Sandøya. Livet tar en ny vending og vi følger ham videre, sammen med familie, venner og kolleger. Fra "skrivepunktet" er vi i nåtid, og han skildrer verden med etterklokskapens lys på seg. De fire romanene blir bundet sammen med små hentydninger til ting han har skildret tidligere, men det er vel ikke annet enn naturlig at lesere som har lest de tre andre bøkene, får ting repetert. Han fortsetter å delvis omtale seg selv som "Bjørnstadgutten" i 3. person, noe jeg aldri har vendt meg helt til, men et så stort bokverk som dette krever vel litt variasjon i fremstillingen.

Det er nydelig å høre ham minnes tante Svanhild med savn og kjærlighet, slik vi ble kjent med deres forhold i de første bøkene. Det er gøy å gjenoppleve dette tiåret, og plassere meg selv midt oppi hendelser som preget verden og Norge, mens jeg var opptatt med "andre ting".

Hvor bokstavelig skal en ta disse betraktningene, tenker jeg for meg selv når boken er i avslutningsfasen. Det er nyttårsaften hvor vi gikk inn i nytt årtusen, og de fleste husker nok hvilken fest de var på for 18 år siden, men for min del stopper det der. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller følte, og absolutt ikke samtaler jeg hadde den kvelden.

Mine erindringer (eller mangel på sådanne) spiller en viktigere rolle i Nittitallet, i forhold til de andre bøkene, og kanskje er det dette som gjør at dette blir den svakeste boken for min del. Det kjedet meg også at mye av bakteppet i handlingen dreide seg om den nye kjærestens journalist-liv, og disse turene til, og besøkene fra Bangladesh, tappet meg for engasjement.

Vel, vel... når Anders Ribu leser på en så overbevisende og troverdig måte, så går 27,5 time med nittitallserindringer som en lek ☺



Utgitt: 2018
Spilletid: 27:24
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 23. september 2018

Bokbloggprisen og Kapittelfestival i Stavanger

Det var en herlig gjeng med bokbloggere fra alle deler av landet, som møttes i Stavanger denne helgen. Bokbloggtreffet med utdeling av bokbloggprisen ble lagt til Kapittelfestivalen, en fem dagers  litteraturfestival med mye spennende på programmet.

I begynnelsen av 2018 stemte vi på de syv bøkene i hver av kategoriene. Det ble utarbeidet en langliste, og ut i fra den startet vi prosessen med å fremsnakke våre egne favoritter. På kortlisten er alle vinnere, men som seg hør og bør må vi ha en vinner i hver klasse. Det siste halve året har vi samlest og blogget om hver av bøkene på kortlisten, så gjengen var godt forberedt da vi i går møtte opp til utdeling av prisen.

Nominerte i Åpen klasse var:

Ingeborg Senneset - Anorektisk 
Monica Flatabø - En sånn jente 
Erika Fatland - Grensen 

Nominerte i Årets roman var:

Carl Frode Tiller - Begynnelser 
Jan Kjærstad - Berge 
Zeshan Shakar - Tante Ulrikkes vei 
Olaug Nilen - Tung tids tale 



Fire av de syv forfatterne på kortlisten var til stede på utdelingen av Bokbloggerprisen 2017, og disse fire ble bokbadet av Elisabeth og Silje. Det var veldig kjekt å høre forfatternes tanker om boken de har skrevet, og vi lærte mer om bakgrunnen for at de har skrevet akkurat den boken.

Vinneren av Åpen klasse Erika Fatland er i Himalaya så hun var ikke til stede men Zeshan Shakar som ga ut Tante Ulrikkes vei i fjor var her, og kunne motta prisen. Gratulerer Zeshan og Erika!


Høydepunktet denne helgen er det sosiale samværet med bokbloggere som alle har det til felles at de er glad i litteratur. Praten gikk livlig da vi møttes både før under og etter selve treffet, men alle hadde en ønskeliste i bakhodet på foredrag og forfattermøter de gjerne ville delta på. Mitt valg falt på danske Sara Omar, som fortalte om Dødevaskeren, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.


Sara Omar er fra Irakisk Kurdistan, hun kom til Danmark som ung dame og har brukt sitt møte med vesten på å reise seg å bli en sterk talsmann for kvinnene som lider samme skjebne som hun gjorde.

Omar har vært på scenen før, for dette kunne hun. Hun snakket rett til publikum med en sånn styrke og overbevisning at jeg satt fjetret. Det har aldri skjedd før at tårene mine har trillet når jeg sitter og hører på en forfatter snakke om boken sin, men det opplevde jeg her.
Dødevaskeren er en roman bygget på erfaringene Sara Omar har gjort seg i Kurdistan, og på de historier hun er vokst opp med. Hun kaller boken et kampskrift, og lover oss at debutromanen ikke blir den siste, for denne kampen er ikke vunnet ennå. 

Etter en liten luftepause var det tid for nytt foredrag. Denne gangen var det Monika Isakstuen og Lena Andersson som snakket om kjærlighet og raseri. Begge damene er ute med nye bøker i høst, Isakstuen følger opp Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for, med Rase. Romanen handler om en mors problemer med ukontrollert sinne, og sånn som boken ble skildret i dag høres den ut som å være en tanke "smalere" enn den forrige, med ukjent hovedperson og utradisjonell setnings- og kapitteloppbygging.

Lena Andersson har gjort stor suksess med sine to bøker om Ester Nilsson, men i årets roman Sveas sønn er det Ragnar Johansson som er hovedpersonen. Dette er en slektssaga i tre generasjoner som analyserer velferdsstaten i Sverige.

Mari Nymoen intervjuer Lena Andersson og Monika Isakstuen

Etter et deilig måltid og enda mer sosialisering på California Republic var det for noen av oss tid for enda et høydepunkt, nemlig Å, vestlandet! Siste post på programmet for Kapittelfestivalen. Det var Harald Birkevold som gjorde sitt beste som ordstyrer, men selv om regien var på plass, så var dette en gjeng med løse kanoner, til stor glede for de mange som hadde møtt frem for å se og høre.

Erlend Nødtvedt, Marit Eikemo, Olaug Nilssen og Harald Birkevold

Erlend O. Nødtvedt startet med å lese fra boken sin Vestlandet, og det sier nesten seg selv at tematikken i første del av seansen handlet om vestlendinger, om fylkessammenslåinger og litt av hvert annet.

Erlend Nøttvedt leser fra Vestlandet
"Bergenserne" Marit Eikemo (som opprinnelig er fra Odda) og Olaug Nilssen (som kommer fra Førde), var med på å gjøre dette til en lystig affære. De snakket egentlig ikke så mye om bøkene sine, men med om det å være leve sammen.

Som de årvåkne kan se av bildet over, sitter det to herremenn på første rad. Dette er Tore Renberg og Frank Tønnesen, og etter en rask påfyllspause var det deres tur til å kverulere litt på scenen. Det var Renberg som var "ordstyrer" mens Tønes fikk svare for seg etter beste evne, morsomt ble det i alle fall.




Stavanger er en nydelig by, det sitter langt inne å måtte si det, men jeg innrømmer det gjerne. De har masse fin arkitektur mange gamle bygninger (har det ikke brent her?) og mye flott gatekunst. Stemningen var stor på de på litteraturfestivalen på Sølvberget, i gatene på formiddagen og ikke minst i Fargegadå på kvelden.

Jeg gleder meg til å komme tilbake til Stavanger, Kapittelfestivalen og bokbloggertreff til neste år, og vil gjøre mitt beste for å få en ekstra dag til å boltre meg i alle festivalens tilbud. Elisabeth og Silje i komiteen har gjort en flott innsats også i år, og godt hjulpet av Marianne og Elida i Stavanger, har de sammen fått til et bokbloggtreff vi gjerne gjentar.


Takk for i år jenter, håper vi blir mange flere til neste år!


Tore Renberg og Frank Tønnesen
Søndag ble det tid til en runde rundt i Stavanger for å leite opp mer gatekunst, sjekke ut hva som foregår borte ved Oljemuseet og se på Gamle Stavanger tvers over vågen. Etter en kjapp matbit var det klart for siste post på programmet, den 40 minutter lange kortfilmen Jeg vil bo i mitt navn, som portretterer forfatteren Thomas Espedal.


Nå forlater jeg den sprudlende gjengen jeg har vært sammen med her nede, og håper på at turen hjem til Bergen med Kystbussen ikke blir like begivenhetsrik som båtturen ned hit på fredag ble. Anne Holt holder meg med selskap på øret, så jeg satser på at returen går kriminelt fort.

fredag 21. september 2018

Husdyret av Camilla Grebe - årets vinner av Glassnøkkelen!

Det er vinneren av prisen for beste nordiske krim i 2018 jeg har lest i det siste, og det er ikke tvil om hvorfor Camilla Grebe fikk Glassnøkkelen. Denne må du få med deg, mer velskrevet krim skal du lete lenge etter!

Forlaget om boken:
Malin er en ung kvinnelig politietterforsker, som har hele livet planlagt foran seg. Hanne er adferdsviteren med hukommelsestap, og som frykter fremtiden.
Jake er gutten som bærer på en vond hemmelighet.
De føres sammen av et brutalt mord i en gammel steinrøys i skogen, utenfor den lille utdaterte byen Ormberg en kald vinter. Jakten på morderen blir ikke bare farlig, den forandrer også deres liv. Sannheten kommer med en høy pris.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 
Kilde: Leseeks


Som du skjønner av min innledning så er jeg begeistret. Grebe skriver krim for de som elsker spenning og et finurlig plott, men også for de som vil ha noe mer enn underholdning når de leser.

Etter en innledning som forklarer hovedpersonens tilhørighet til Ormberg, er handlingen kronologisk, men fordelt på to fortellerstemmer. Jake er en 14 år gammel gutt, som sammen med storesøsteren tar seg av sin alkoholiserte og arbeidsledige far. Han har sine hemmeligheter, som må skjules for skolekameratene, og i tillegg blir han tilknyttet etterforskningen, litt uten å være bevisst sin rolle.

Vi blir kjent med de fem etterforskerne i cold case avdelingen som har installert seg i et nedlagt butikklokale i Ormberg. Før de har kommet skikkelig i gang med etterforskningen av barneskjelettet som Malin fant i ungdommen, skjer det som ikke skal skje, en av etterforskerne forsvinner.

Malin er politibetjent, ikke egentlig kvalifisert til å delta i Nasjonal Operativ Avdeling, men har blitt inkludert fordi hun på grunn av sin oppvekst her, er lokalkjent. At det var hun som for åtte år siden fant liket av det lille barnet, har de ikke lagt noe vekt på.

Begge disse karakterene er glimrende skildret, Malin med sitt behov for å komme bort fra den avbefolkede bygden, samtidig som hun har dårlig samvittighet for moren, som hun etterlater. Jake sliter med mobbing og de indre følelsene som sprenger på og som holdes skjult. Bygdedyret gjør seg gjeldende når Malin kommer tilbake som autoritetsperson, og skildringene av menneskenes oppførsel mot hverandre er sterke.

Den som interesserer meg mest av karakterene er Hanne, den 60 år gamle adferdsviteren som lenge har holdt skjult sin sykdom. Tankene og følelsene hennes rundt dette, og måten omgivelsene reagerer på når de får vite, er glimrende lesning. Vi lærer Hanne å kjenne delvis gjennom Jake, på en måte som er riktig så fiffig.

Ormberg har sine bygdetullinger, innflyttere fra Stockholm og sitt flyktningemottak, tre faktorer som kan være like suspekte, sett med enkeltes øynene. Historien bygges opp rundt dette og flere frampek, som i tillegg til skildringer av mellommenneskelige forhold gjør Husdyret til en glimrende krim.

Plottet er godt, spenningskurven høy hele veien, og boken er nesten umulig å legge fra seg. Krimdelen utvikles på en genial måte, og hodet mitt veksler mellom å gruble over livets viderverdigheter og fryde meg over det skrekkelige som gjør romanen til en velskrevet og handlingsmettet krimhistorie, med en slutt du aldri ser komme.....

Anbefales på det varmeste!


onsdag 19. september 2018

Utenfor er hundene - en ny Varg Veumkrim fra Gunnar Staalesen

Du er ikke en ekte bergenser hvis du ikke stuper over en hver ny krim fra Gunnar Staalesen. Etter et langt liv som forfatter har han gitt ut en uhorvelig mengde bøker, i tillegg til alt det andre denne aktive og kunnskapsrike mannen driver med, det er bare til å bøye seg i støvet.

Fra forlagets beskrivelse:
En mørk vinterkveld ute på et oppdrag kommer plutselig en bil i full fart mot Varg Veum. Det er bare med nød og neppe han unngår å bli påkjørt og drept.
To menn som har sonet en dom i en overgrepssak der Veum selv i en kort periode var feilaktig siktet, har omkommet på en måte som politiet har lagt til side som ulykker. Veum får nå mistanke om at dette kan være noe langt mer alvorlig enn tilfeldige dødsulykker. I så fall står han kanskje selv på den samme drapslisten
Med frykt for eget liv som drivkraft setter Veum i gang med å nøste opp blant gjerningsmenn og ofre i den gamle saken. Et nytt dødsfall forsterker hans mistanker, og etterforskningen bringer ham på sporet av nye brutale ugjerninger og et fortsatt aktivt nettverk av overgripere. 

Samtidig som vi følger Veum i hans søken etter sannheten om to selvmordsoffere, får vi et dypdykk inn i bergensk lokalhistorie. Jeg elsker dette, og fryder meg over at Sjur Gabriel og Amalie Skram blir nevnt. Vi får høre om kommunesammenslåingen i 1972, om Frøviken og om Hellevetevatnet.

Vi blir tatt med på tur i den gamle Corollaen til Veum, både til bydelene i Bergen, utenfor kommunegrensen og til og med en flytur til Vestfold. Handlingen byr på vendinger, men ikke av de brå og uventede, mer som små ertende vrikk på hoften. Spenningskurven er ikke bratt, men handlingen har nerve og leseopplevelsen tar etterhvert form av "fast forward".

Språket er godt, og humoren er tilstede i denne boken, som de andre, så det er ikke få ganger jeg humrer godt for meg selv.

Varg Veum er en herlig type, han ser det beste i alle og vil godt. I denne "episoden" har han ingen oppdrag, men jobber for egen regning med å nøste opp i spørsmål som berører ham selv personlig. Tematikken dreier seg om misbruk av barn, men hendelsene som skildres er plassert langt tilbake i tid, så det er ikke spesielt ekkelt å lese om.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 18. september 2018

Høstmøte med Cappelen Damm på Litteraturhuset i Bergen

Bokhøsten er i gang, og det betyr at jeg menger meg med andre bloggere og bokhandelansatte for å bli oppdatert på utgivelsene som kommer nå frem mot jul. Cappelen Damms høstmøte på Litteraturhuset i kveld ble for min del høstens første, en presentasjon som minnet mer om fest enn om et møte, for i kveld satt latteren løst.


Opplegget og presentasjonen til trekløveret Arne Marius, Cecilie og Knut følger oppskriften som har funket før.  I tre fjerdedels takt og i god symbiose presenterte de høstens bøker, kategori etter kategori, stykket opp med forfatterbesøk og en forfriskningspause midt i.

Jeg noterte så blekket sprutet underveis og ble glad for å se at det kommer ny, mørk krim fra Island med Arnadur Indridasons Fluktruten. 1793 av svensken Niklas Natt och Dag (ja han heter det på ordentlig) fikk jeg også lyst å lese. Dette er en mørk historisk roman, som vant debutantpris da den kom ut i Sverige.

Selv synes jeg at jeg blir forfulgt av bøker om å bli gammel for tiden, så Niels Christian Geelmuyden sin bok 50 fordeler med å passere 50, må jeg bare få med meg. Så kom Christian Borch på scenen, og fortalte levende om bakgrunnen for boken han har skrevet som heter Kjøp Berlin!


Jeg kan aldri få nok kokebøker, så når vi fikk høre om den nye boken Vegetarkosemat, fikk jeg vann i munnen.Det kommer en ny vegankokebok fra forlaget som heter Grønnere!
Tatiana de Rosnay kommer ut med Regnvokteren, en tittel jeg også noterte meg som interessant.

Så var det tid for Hans Olav Lahlum, og han gjorde det kunststykket å presentere to ferske utgivelser på en gang, en krim og en bok om Sjakkgeniene. Han fortalte engasjert om begge bøkene, først den ene (så av med sjakkvesten) og så den andre. Årets krim, nummer 8 i serien om K2 og Patricia Isbjørngåten, fikk vi med i goodiebagen, så den skal jeg lese snart.


Neste forfatter som kom på besøk var Frode Thuen. Han er samlivsekspert og har sammen med Bent Sofus Tranøy skrevet boken Harde fakta. Han fortalte om bakgrunnen for boken, og om hvordan de to forfatterne har samarbeidet for å få til denne boken.


Frem mot pausen fikk vi informasjon om titler for småbarn hvor stikkordene er Willy, Mumi, Tassen og alles kjære Mamma Mø. Det kommer en ny Karsten og Petrabok, og noen deilige spisebøker til de aller minste.

Flere personligheter som tv-tittere kjenner fra boksen kommer med bok, blant annet Else går til psykolog, Sophie Elise (skal vi danse) kommer 1 oktober med boken Elsk meg og Iman Meskini (hun fra Skam vet dere) som forklarer oss hvorfor kvinner bærer hijab. Kvinnelige stemmer det er verdt å lytte til.

Før pausen fikk vi høre om hvilke bøker som kommer ut i sjangeren populærvitenskap. Her nevnes tema som astrofysikk, stjernejeger og kosmisk støv. Boken jeg bet meg merke i er Factfulness av Hans Rosling, denne tenker jeg kan hjelpe meg med å få verdensbildet på rett kjøl igjen.

Med kaffe og pittelitt brownie i magen var gjengen klar til å fortsette, og under overskriften "Perler" fikk vi besøk av Kristian S. Hæggernes som leste fra det som skal bli hans nye roman Gaute og Veronika. Jeg leste hans novellesamling Ida & Oda som kom ut i fjor, så jeg gleder meg til å finne ut hva han har fått til i romanform.


Av norsk krim kan nevnes Karin Fossum sin nye krim Formørkelsen. Jeg har lest den allerede og ga den en sterk 5`er, så det er bare til å glede seg! Tåler du litt ekkel krim, så er Eirik Husby Sæther mannen for deg, med Sett av den døde. Knut Nærum kommer også med krim i høst, Den gåtefulle Oberon Qvist er oppfølger til bøkene han har gitt ut i denne sjangeren de siste årene.

Nå har jeg nevnt en brøkdel av bøkene Cappelen Damm gir ut i år, for her er mye å velge i, både når det gjelder tematikk og sjangere. Takk for en munter kveld, hvor tungen slo litt krøll på seg og rødmen bredde seg kledelig , mye latter og mye god stemning ☺☺☺


Heim av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes er et nytt forfattermøte for min del. Han debuterte i 2009 og har en betydelig bibliografi å vise til. Mitt første møte med forfatteren fra Orkanger imponerte meg, så jeg kommer nok til å være våken for dette navnet i fremtiden.

Forlaget om handlingen:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. 

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium. 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 256
Kilde: Leseeks på Kindle


Jørgen er gammel og fengslet til sykehjemssengen, men i hodet hans er minnene klare og virkelige. Det er ingen som vet hvordan han hadde det da han vokste opp på gården, i skyggen av sin bror, odelsgutten som døde da de var ungdommer. 

Historien veksler elegant mellom livet hans som ung og voksen og den hverdagen han har nå når han er sengeliggende uten språk. Det at han føler, tenker og tilsynelatende snakker, men ikke blir hørt av de rundt seg, gjør dette til en skremmende bok å lese. Han er hypersensitiv til berøring, og selv en skrukkete trøye og en litt for tung dyne er smertefullt på den skrale kroppen. 

Han ligger der, lytter til det som skjer i rommet, han kjenner luktene fra menneskene som kommer inn til ham, og ergrer seg over unødvendig lys og lyd. Han skjønner ikke hva som skjer med kroppen hans, og greier ikke å få formidlet at han er tørst og sulten. Det med tørsten skjærer meg i hjertet, men at ikke pleiepersonalet oppfatter hvor smertefullt det er for ham når de løfter ham og legger ham over på siden, er vond lesning.

Små sansefornemmelser tar ham med over til livet for lenge siden, og på denne måten blir vi kjent med livet hans på gården. Det er ikke lystig lesning dette heller, men så glimrende skrevet at jeg trekker pusten i ren vellyst. 

Her er alt på stell, språk, oppbygging og selve handlingen. Karakterene er troverdige til tusen, og selv om jeg ikke har lyst å vite at det kan være sånn å være pleietrengende, så er jeg overbevist om at mange har det sånn på institusjoner.

Heim er en bok jeg virkelig håper mange vil lese, og kommer garantert til å bli en av mine nominerte til Bokbloggprisen for inneværende år.

mandag 17. september 2018

Bare de levende trenger å bli husket av Hilde Lindset

Hilde Lindset er en norsk forfatter som bor og arbeider i Berlin. Hun har tidligere markert seg som en sterk novelleskriver, men det er først og fremst dikt jeg tenker på når jeg leser denne romanen.

Forlaget om romanen:
Louise reiser til øya O for å hjelpe til med å ta seg av båtflyktningene som driver i land der. Hun får ansvaret for en liten gutt, og Louise gjør hva hun kan for at han skal ha det godt. De går turer på stranden og pynter rommet med nye ting hver dag. Men noe må være feil, for gutten gråter ikke. Og hvorfor er det viktig om han gråter eller ikke? Louise spør seg om hjelpen hun gir, handler mest om henne selv. Er det hun som trenger guttens sorg? Trenger hun bare at noen trenger henne? Og kan man bli så avhengig av sorg at man forveksler den med lykke?
Legen Sivert tar imot de overlevende og behandler dem. Han er overbevist om at han ikke kan si «Jeg elsker deg» til en kjæreste igjen, for da vil hun forlate ham. Hva er egentlig tyngst: Å bli forlatt eller å forlate noen?

Bare de levende trenger å bli husket betegnes som en storslått, poetisk roman som stiller spørsmålet "hvorfor  trenger vi hverandre?" I utgangspunktet et interessant spørsmål som jeg gjerne ville dykke etter svar på, men dessverre sitter jeg igjen etter endt lesning uten å ha blitt særlig klokere.

Dette er nok den typen roman som "skiller klinten fra hveten" når det gjelder oss lesere. Om jeg er klinten eller hveten, skal være usagt, men at jeg trenger rytme, fremdrift og en smule forutsigbarhet når jeg leser har etterhvert blitt en kjensgjerning.
Denne romanen, som egentlig ligner mer på flere av langdiktene jeg har lest er bygget opp av små kapitler med egen tittel, nesten som noveller.

Gjennom hele romanen dukker det opp sekvenser skrevet i kursiv, jeg brukte tid på å forstå hvilken stemme dette er, og landet på at det er Louise som snakker til seg selv, eller kanskje ikke. I tillegg får vi sekvenser med setninger så lange som en halv side, eller korte setninger på bare får ord, i tillegg til stadig tilbakevendende oppramsinger av forskjellige ting.

Romanens handling, som skissert av forlaget i deres beskrivelse finnes her et sted, med en bakgrunn fra flyktningkrisen som er aktuell for tiden. Den forrige boken jeg leste var Khaled Hosseinis nye bok En bønn fra havet, som har samme tema, så jeg skulle vært i flyten til å lese mer om dette. Dessverre drukner primærhandlingen i det som for meg minner om et forsøk på å skrive en selvutviklingsbok.

Styrken til denne boken må være det vakre språket og de treffende betraktningene Hilde Lindset gjør, av mennesker som sliter psykisk. Noen gullkorn festet seg hos meg, som dette:

Er det beste ved å være trist at man ikke lenger vet hva frykt er, eller er det de redde, de engstelige, som er de lykkelige, de som har noe de ikke vil miste?

Det blir spennende å lese omtaler av denne boken, for å finne ut hva det er jeg har oversett og ikke fått med meg da jeg famlet meg gjennom denne romanen, for jeg føler at noe har gått meg hus forbi.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 384
Kilde: Leseeks