onsdag 24. august 2016

Belgravia av Julian Fellowes

Undertittelen "Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene" gir meg vann i munnen, men fallhøyden er stor med sånne bøker, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang å lese.

Fra bakpå boken:
Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler.
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.


Det føles nesten litt snuskete å skulle røpe at en har tilbrakt helgen med nesen i en "sånn" bok. Jeg hopper i det og innrømmer uten blygsel at romanen fenget, til tross for det kraftige preget av klisjè, for dette har vi lest og ikke minst sett før. Sammenligningen med tv-serien Downton Abbey er helt på sin plass, for her snakker vi herskap og tjenere, nye og gamle penger og status og ære.

Historien er velskrevet til tusen, og forfatteren bruker et språk som passer perfekt til tiden fortellingen er lagt til. Karakterene får litt lite kjøtt på beina, så til tross for at jeg leste boken på et par dager og derfor hadde lange leseøkter, måtte jeg ofte minne meg selv på hvem som var hvem.

Den innledende historien røper for leseren det ferdige bildet, så spenningen ligger ikke her. Intrigene er mange både blant tjenere som vil sikre seg en ekstra slant ved å sladre på herskapet sitt, og blant aristokratiet som frykter for tap av ære, arv og posisjon.

Beskrivelsene av et London hvor slummen fremdeles preger store deler av byen er spennende å høre om, og Julian Fellowes viser med sine mange detaljer rundt byutviklingen at han kjenner byens historie godt. Dette er kjekt for en London-elsker som meg.

Liker du Downton Abbey så kommer du garantert til å elske denne romanen!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 433
Kilde: Leseeks

tirsdag 23. august 2016

Syndenes forlatelse av John Hart

Endelig en ny utgivelse fra stjerneforfatteren John Hart! Jeg har lest de tre andre bøkene hans Det siste barnet, Ved elven og Brødrene fra Iron House, og vil påstå jeg er en stor fan. Syndenes forlatelse er velskrevet med Harts karakteristiske gode språk, men litt annerledes enn de andre romanene hans.

Fra bakpå boken:
Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. 

Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

John Hart er en fantastisk historieforteller, og med Syndenes forlatelse gir han oss en mangefaset diamant. Handlingen foregår i nåtid, med hyppige tilbakeblikk til arrestasjonen av Adrian Wall, og enda litt lenger tilbake til da han og Lis møtte hverandre for første gang.

Det er to forskjellige kriminelle handlinger som belyses i denne thrilleren, og selv om det foregår på samme tid og med de samme menneskene, har de egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.

Svik, frykt og urettferdighet er tre stikkord som beskriver handlingen, og for å ikke røpe noe som kan ødelegge spenningen for deg, vil jeg ikke si mer om hva som skjer. Du må tåle inngående beskrivelser av tortur for å ha glede av boken, til dels blir det så mye av dette at troverdigheten får seg en knekk.

Jeg var ikke kommet langt i lesingen før min første mistanke om mulig gjerningsmann meldte seg. Dessverre viste det seg at jeg hadde rett, noe som ble bekreftet ganske langt fra slutten, så spenningen ligger egentlig ikke i hvem, hvorfor og hvordan. Når den i tillegg har en ganske så happy ending så burde det trekke mer ned på terningkastet enn det det gjør.

Karakteroppbygging og måten Hart skriver på gjør at jeg, til tross for en del innvendinger, gir thrilleren fire prikker på terningen, for boken holdt meg ganske så fengslet gjennom alle de 555 sidene. De onde er bare ond og de gode er bare god, men karakterene er langt i fra endimensjonale. Det er noe hudløst over ofrene, som er mange i denne historien, og forfatteren skriver veldig overbevisende om følelseslivet til Gideon, Channing, Elizabeth og Adrian. Krimplottene er tydelige og lett å følge med på, men action nivået er høyt, noe som er med på å gjøre boken til en bladvender av dimensjoner. Men.... dette er langt i fra John Hart på sitt beste.

Andre som har skrevet om boken: Readallaboutit og Artemisia


Forlag: Font
Utgis: september 2016
Sider: 555
Kilde: Leseeksemplar

mandag 22. august 2016

The American Drama Group besøker Bergen med The Tempest

Den omreisende teatergruppen ADG besøkte Bergen i kveld for 17`ende år på rad.  Jeg har sett flere stykker fremført av dem, blant andre Troll kan temmes og Købmannen i Venedig. Skuespillerne tolker Shakespeare på en utrolig proff måte, samtidig som de gjør det morsomt, folkelig og lett å forstå, til tross for at det spilles på Shakespeare-engelsk.

I år er det Stormen de har på programmet, et av stykkene jeg leste rett før jeg dro til Stratford upon Avon i mars i år. Jeg fant stykket veldig kronologisk og lettforståelig, og vil du lese mer om hva det handler om, kan du gjerne klikke på lenken.

Det var bare seks skuespillere i aksjon i denne fremføringen hvorav en eneste dame Rachel Middle som spilte Miranda, datteren til Prospero.

Det er ikke mye sang i stykket, men vi fikk høre stemmen hennes og den fikk meg til å sperre opp øynene. (eller ørene...)

Stykket blir fremført på tradisjonelt Shakespearsk vis, hvor vi er ute (i regnet), publikum og skuespillere blir forstyrret av høylytt tuting fra cruiceskip som forlater Bergen havn, av helikopter som snaier tretoppene rett ved oss og av måkeskrik. Dette er bare gøy, og gjør det litt lettere for meg å reise meg opp å ta noen bilder.

Skuespillerne er noe helt for seg selv, de balanserer teksten, tolkningen og humoren på en utrolig profesjonell måte. De vet å varme opp sitt publikum, som er mer eller mindre det samme hvert år. Det viser bare at vi som har oppdaget denne lille perlen av en teatertrup, gjør alt for å få med oss denne ene forestillingen i august hvert år.

Til neste år kommer de tilbake til Bergenhus for 18`ende gang, og denne gangen er det med Twelft night, eller Helligtrekongersaften, en av Shakespeares mange komedier. Jeg gleder meg allerede, og vil lese grundig på forhånd, noe jeg glad for at jeg hadde gjort, før dagens forestilling.

Gareth Fordred - mannen med gummifjeset
The Tempest er klassifisert som et av eventyrspillene, men det er veldig morsomt
En godt zoomet Prospero

søndag 21. august 2016

Syttitallet bok to i Ketil Bjørnstad sin volumiøse biografi

Sekstitallet, som var det første bindet i roman-sekstetten Verden som var min, tok for seg Bjørnstads oppvekst fargelagt av samfunnet slik det så ut da. I årets bok Syttitallet er hovedpersonen blitt 18 år, og vi følger ham gjennom et spennende tiår.

Forlagets presentasjon:
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig tid. 

Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.

Før jeg begynte å lese denne serien var Ketil Bjørnstad i mine øyne en glimrende forfatter, "som tilfeldigvis også kunne spille piano". Hadde han lest dette hadde han nok revet seg i håret, for i tillegg til å være en glimrende forfatter er han selvfølgelig også en dedikert musiker med hjerte for musikken. Han konsertdebuterte som 16-åring i 1971 og året etter debuterte han som forfatter med diktsamlingen Alene ut.

Det var mye aktivitet i Bjørnstads tidlige år, han tjente litt penger på å undervise, både på Steinerskolen, som omreisende til Folkehøyskoler og med Rikskonsertene. I tillegg tok han oppdrag som journalist og han ble glad i å fotografere. I løpet av dette tiåret ga han ut først to diktsamlinger, og deretter fem romaner, så før han fylte 28 var han en etablert kunstner både musikalsk og litterært, og det med "bare" syvårig grunnskole å vise til.

Bjørnstad malt av Åslaug Rise Holberg
Bildet han tegner av seg selv som ungdom viser en gutt som er tafatt og engstelig, på kanten til hysterisk når det kommer til å nærme seg det motsatte kjønn. Kvalene han har angående mulige fremstøt på damefronten ergrer meg til tider sånn at jeg utbryter et par "himmeloghav, få no fingeren ut" der jeg går og har boken på øret. Heldigvis kommer han seg opp på hesten, og jentetekket bedrer seg betraktelig.

Moren setter ham på Astronautdietten, en lavkarbodiett mange tiår før dette blir "the way to go" når en skal slanke seg. Han var i det hele tatt veldig opptatt av vekten sin, både før og etter han tok av de 56 kiloene, og den stadige engstelsen for kiloene følger ham lenge.


Et vendepunkt i livet hans er når han får i oppdrag å anmelde Ole Paus sin debutplate Der ute der inne. Ketil blir betatt og får en venn for livet, en venn som åpner ham opp, både kunstnerisk og sosialt.

Romanen er et sant overflødighetshorn av gode beskrivelser, flotte stemninger, heftige følelser og glimrende skildringer av syttiårene. Vi kommer tett på Ketil, som den unge mannen han var i dette tiåret, og uten at det blir for utleverende og privat føler jeg at jeg etterhvert blir kjent med mannen på et personlig plan.

Katastrofer, kriger, politikk og kunstneriske tema fra hele verden er vi innom. Han forteller lekende lett, men allikevel med en viss dybde sånn at lesere som var barn på denne tiden og bare har en formening om at det har skjedd, kan danne seg et bilde.

Familie, venner, kolleger, anmeldere, forlagsfolk og alt som kan krype og gå av kunstnere han stifter bekjentskap med er med i boken. De fleste blir navngitt, men noe få  forblir anonym, som "den andre" kvinnen han flytter til Sandøya med. Beskrivelsene av flyttingen til denne øya i havet utenfor Tvedestrand er noe av det jeg likte best i boken. At den urbane gutten fra Oslos beste vestkant som lever av et publikum, velger å flytte vekk fra alt og alle, er det få som forstår, men han stortrives i det lille samfunnet her ute, og blir boende lenge.

Har du ikke lest Sekstitallet kan du allikevel hive deg over Syttitallet, for bøkene har ikke en egentlig handling annet enn at verdenshistorien ruller og går, og vi blir kjent med Ketil Bjørnstad på alle mulige måter.

Jeg leste den første boken, men siden jeg syntes den ble lang valgte jeg å høre bok nummer to. Dette var et glimrende valg, om jeg skal få si det selv, for Anders Ribu har en fantastisk fin måte å lese på, og boken var ikke et minutt for lang.
Anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2016
Lyttetid: 27,5 time
Kilde: Lytteeksemplar


Hva skulle vi gjort uten biblioteket som tar vare på musikk og bøker som for lengst er utsolgt hos forlagene?
Inspirert av alt jeg har hørt lånte jeg hans første utgivelse, diktsamlingen Alene ut på biblioteket, sammen med en dobbeltinnspilling med pianomusikk fra hans unge dager. Musikken var følsom og forsiktig, som Ketil Bjørnstad selv på dette stadiet i livet, og vel verdt å lytte til.
Det neste jeg må gjøre er å lese noe av Hans Jæger som ble nydelig omtalt i boken, og ikke minst Bjørnstads utgivelser fra åttitallet, Oda og Samtaler med Lill. På Wikipedia kan jeg lese at han ga ut 8 bøker på åttitallet, og greier jeg å få lest halvparten av dem til jeg om et år skal la Anders Ribu lese Åttitallet for meg, så er jeg fornøyd.

fredag 19. august 2016

Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell - femte bok i serien om Anton Brekke

Anton Brekke er en karakter jeg kjenner fra før, siden jeg har lest de fire forrige bøkene i Jan-Erik Fjell sin serie. Det ble et gledelig gjensyn, for begeistringen jeg følte allerede etter få sider, holdt seg gjennom hele boken.

Fra bakpå boken:
ANTON BREKKES STØRSTE UTFORDRING, NÅ STÅR MER PÅ SPILL ENN NOEN GANG.

NORGE, NÅTID: En bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Kripos sender Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne.
LAS VEGAS, 1978: Elliot Applebaum styrer syndenes by og forelsker seg i en ung, norsk jente som følger den amerikanske drømmen.
De to historiene flettes sammen, og Anton Brekkes viljestyrke møter kraftig motstand når han må reise på jobb til Las Vegas.

Forlag: Juritzen
Utgis: august 2016
Sider: 550
Kilde: Leseeks

Kriposetterforskeren Anton Brekke er glad i å gamble. Faktisk så glad at han må ta grep for å ikke havne utpå. Dette gjør den ellers ganske så sjarmerende etterforskeren til en original karakter i mine øyne.

Lykkejegeren er en frittstående kriminalroman, som står godt på egne ben, men jeg vil allikevel anbefale deg å få med deg flere av bøkene i serien, for dette er underholdning på høyt plan!

Forfatteren har igjen skrevet en historie som er enkel å følge, men til de grader finurlig, at selv den drevne krim-leser ikke greier å se hvem som er gjerningsmannen. Handlingen er todelt, hvor den ene delen tar oss med tilbake til 70-tallets Las Vegas. Skildringene av denne "syndenes by" får meg til å trekke på smilebåndet, nikke gjenkjennende med hodet (har ikke vært der...) og samtidig puste lettet ut over at forfatteren ikke tyr til slitte klisjèer og slibrigheter.

Skrivestilen og språket i boken treffer meg hjemme, for her er det fritt for slitte fraser og lange maleriske utlegninger. Action og tempo står i høysetet, uten at lesingen føles heseblesende av den grunn. Karakteroppbyggingen er gjort på en enkel med grundig måte som gjorde at jeg som leser raskt så for meg de forskjellige personene, og valgte meg ut noen favoritter.

Samlingen av røde tråder er viktig i litteraturen, og i Lykkejegeren henger alt godt sammen til slutt. Selv Anton Brekkes avhengighet kan forstås på et vis, selv om det er vanskelig å sette seg inn i hvordan han har det. Slutten er lukket, men med en cliffhanger som peker mot neste bok i serien, måtte vi slippe å vente 2 år denne gangen!

Sånn ser serien ut i rekkefølge:


onsdag 17. august 2016

Hviskeren av Karin Fossum - i serien om Konrad Sejer

Karin Fossum er en forfatter av de sjeldne. Bøkene hennes skiller seg ut i mengden, og det lesingen av hennes utgivelser starter alltid med forventning og avsluttes med begeistring. Så også denne gangen!

Fra bakpå boken:
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde og den eneste sønnen har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort.
Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset. Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Romanen begynner rolig og forsiktig og jeg tar meg selv i å tenke "hva er dette for en Fossum-krim?" Men, noe ubehagelig hadde allerede festet seg i meg, noe som vokste seg mektigere for hver side jeg leste. Historien er bygget opp fra to kanter, både Sejer som avhører Ragna Riegel, og hennes historie som utspiller seg i tiden før hun ble arrestert.

Dette er ikke en krim hvor leseren skal finne ut hvem ugjerningsmannen er, for hun sitter allerede fengslet. Men hva hun har gjort, hvordan og hvorfor det vet vi ingenting om foreløpig. Etterhvert som vi blir kjent med henne, kommer det for en dag at hun har følt seg truet på livet, og svaret på hvorfor hun har gjort det hun har gjort, kommer lenge før svaret på hva hun egentlig har gjort.

Komplisert? Vel, når du leser så er det ikke innviklet i det hele tatt, men forbered deg på en intens leseøkt, for dette røsket godt i hjerterøttene mine. Ragna er en dame i sin beste alder, men hun har flere utfordringer enn de fleste. Å få disse avdekket en etter en gjennom lesningen var en av styrkene til boken, så de skal jeg ikke røpe noe om.

Hviskeren har et snev av "psykologisk thriller" over seg og også et lite dryss av Murakami, men det jeg setter størst pris på med Karin Fossums bøker, er den gode innsikten hun har i den menneskelige psyke. Boken anbefales på det varmeste!

Artemisia kaller boken et mesterstykke i sin omtale, noe jeg er helt enig med.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: høsten 2016
Sider: 333 tettpakkede 
Kilde: Leseeksemplar

mandag 15. august 2016

Bukken til havresekken - første bok i serien om Varg Veum

Den første og den siste boken i serien om privatdetektiven Varg Veum
Varg Veum er privatdetektiven som holder til på Strandkaien i Bergen. Han har sitt eget kontor i fjerde etasje, og utenfor døren på gateplan står han, støpt i bronse og skuer utover Torget. Egen nettside har han også, og besøker du Varg Veums hjørne kan du bli litt kjent med ham. Teksten i VV`s hjørne kjenner jeg igjen som det aller første vi kan lese i den aller første boken, Bukken til havresekken. Veum har holdt koken siden 1977, da den første boken i serien kom ut, og siden da har vi kunne fornøye oss gjennom ytterligere 19 bøker i serien, hvorav den ferskeste Storesøster kom ut nå i høst.

Bukken til havresekken var ikke Gunnar Staalesens første utgivelse, for han hadde gitt ut to romaner og to kriminalromaner før han startet denne serien. Etterpå, og parallelt med serien, har han en stor produksjon bak seg av romaner, ungdomsromaner, novellesamlinger, sakprosa og for ikke å glemme hans tolkninger i skuespillform av Amalie Skrams Hellemyrsfolket.

Selv har jeg lest en del av bøkene, men langt fra alle. Storesøster imponerte meg både med det bunnsolide produktet og humoren i boken, men jeg ble nysgjerrig på hvordan karakteren har utviklet seg gjennom nesten 40 år, og valgte derfor å lese den aller første boken i serien.

Her møter vi Varg Veum for første gang. Personalia blir ikke ramset opp på noen måte, så det tar nesten hele boken før jeg har dannet meg et bilde av hvor gammel han er, og de familiære fakta. I den nyeste boken er han rundt 60, men han er ikke 20 i den første boken så han er av den heldige sorten som aldrer litt senere enn oss dødelige.

Veum er den samme som nå, karakteren er gjenkjennelig på alle måter, selv om humoren har blitt tonet ned med årene. I Bukken til havresekken bobler det formelig over av den småtørre humoren, som jeg synes passer skrekkelig godt til karakteren og skrivestilen.

Det som var spesielt gøy med å lese en bok fra Bergen i 1977, er retro-aspektet teksten byr på. Menneskene er ikke dus med arbeidsgivere og andre fremmede, sånn som vi er nå, så språket sier mye om hvor mye mer "korrekt" vi var for trettini år siden. Staalesen er flink til å nevne gater og steder ved navn, så vi som er lommekjent i Bergen kan følge med på nøyaktig hvor Veum befinner seg, når han farter rundt i by`n. Når Bergen Bank blir nevnt, må jeg tenke litt for å plassere den, og når han nevner bankbøker, sjekkhefter og den nær forestående trekningen i Pengelotteriet, nikker jeg gjenkjennende. På en kald dag må han bruke mye chok på den lille minien sin, "ungdommen nå til dags" vet vel knapt hva choken var til for...

Den bergenske dialekten har fått fritt spillerom, og når han helt løssluppent bruker ord som pailabber og verbet pjåtet, fniser jeg høyt her jeg sitter. Det var i det hele tatt fornøyelig lesning dette her, og hadde jeg ikke hatt det så travelt på lesefronten skulle jeg satt meg ned og lest hele serien fra første til siste bok.

Bukken til havresekken er, i tillegg til veldig morsom også spennende. Plottet er intrikat nok til at leseren ikke skjønner hvem som er morderen, men handlingen er kronologisk og enkelt å følge. Det er ingen innledende historier og nær sagt ingen karakteroppbygging, så handlingen er veldig rett på sak (sånn som jeg liker det!)

Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er på 173 tettpakkede sider, trykket på et papir nærmest for kartong å regne. Sidene er gulnet og har forskjøvet seg 1 cm ut av permen og henger så vidt det er sammen. Det er vel for mye å håpe på at Gyldendal skal gi ut et femte opplag? Det er tross alt 16 år siden forrige opplag og boken er utsolgt fra forlaget, så siden serien lever i beste velgående, og Varg Veum har en stor fanskare, tenker jeg at et nytt opplag av bøkene er på sin plass.

Det er ikke ofte jeg får så slitte bøker med meg hjem fra biblioteket