Oppsummering av lesemåneden desember

Da var årets siste lesemåned slutt, og det er tid for å ta en titt på hvilke bøker jeg har lest, den siste måneden i 2021. Jeg tør nesten ikke se på min totale leseliste for i år, for den sprenger alle rekorder. Får skylde på sykemeldingen i begynnelsen av året, og korona selvfølgelig, som holdt oss alle i godstolen. Jeg har ikke hatt andre lesemål enn å være med på Anitas diktlesesirkel og Elidas 1001-lesesirkel, og begge disse har fått bidrag fra meg. Tusen takk til alle dere som gjør det gøy å blogge om bøker, hver kommentar som havner på bloggen tas imot med stor glede 💗💙💚💛💜

Dette har jeg leste i desember: 

1. Thomas Marco Blatt - Vi kom fra Liverpool - 5
2. Eli Fossdal Vaage - Grå hoppe - 3
3. Bjørg Vik - Små nøkler store rom - 5
4. Linn Ullmann - Jente, 1983 - 5
5. David Sundin - Boken som ikke ville bli lest - 5
6. Kjersti Anfinnsen - Øyeblikk for evigheten - 5
7. Damon Galgut - The Promise - 6
8. Runa Fjellanger - Ingen gjenboere - 4
9. Ingvild H. Rishøi - Stargate - 5
10. Åsmund Seip - Det er dette som er bålet - (dikt) - 5
11. Karl Ove Knausgård - Ulvene fra evighetens skog - 4
12. Bjørg Vik - Poplene på St. Hanshaugen - 4
13. Finn Bjørn Tønder - Etterkommeren - 5
14. Victoria Kielland - Mine menn - 5
15. Liza Marklund - Polarsirkelen - 4
16. Olga Tokarczuk - Daghus, natthus - 4
17. Samuel Bjørk - Ulven - 5
18. Bjørg Vik - Elsi Lund - 5
19. Hjorth/Rosenfeldt - Som man sår - 5
20. Dyrenes gård - George Orwell - 5
21. Gunnar Staalesen - 1900 Morgenrød - 5
22. Sally Rooney - Normal people - 5
    
    

Romaner: 17

Krim: 3

Dikt: 1

Barn: 1

Denne måneden fikk jeg med meg to teaterstykker på DnS. Jeg hadde lest og likt både Don Quijote og Alt skal brenne, så spenningen var stor om teaterversjonene falt i smak. (det gjorde de). Halvveis i desember stengte Norge ned igjen, men kvelden før det skjedde, fikk vi med oss årets julekonsert med Frode Grytten, Pedro Carmona Alvarez og den fantastiske gjengen deres. 

Jeg snakket strengt til meg selv da jeg shoppet bøker i London i november, og fortjener et klapp på skulderen for allerede å ha lest to av bøkene jeg kjøpte (Normal People og The Promise)
Leselisten for neste år har allerede fått seg noen titler, jeg ser frem til å fortsette å lytte meg gjennom Gunnar Staalesens Hundreårstrilogi, før jeg leser 2020 Post festum. Planen er å lese mer variert enn det jeg har gjort i desember, og selvfølgelig la meg inspirere av bokbloggerne, som fremdeles holder koken med spennende lesetips. 

Godt nytt leseår alle sammen!

Ulven av Samuel Bjørk

Ulven er forløperen til Samuel Bjørks suksessdebut Det henger en engel alene i skogen og historien om vidunderbarnet Mia Krügers første sak. Jeg har lest de tre foregående bøkene i denne serien, og hadde stor glede av å få vite mer om Mia, og hennes unike fremtoning.

Forlaget om handlingen:
To elleve år gamle gutter blir funnet drept på et jorde utenfor Uddevalla i Sverige. Mellom dem ligger en hvit hare. Saken forblir et mysterium. 
Åtte år senere blir to gutter funnet drept på tilsvarende måte utenfor Oslo, med en død rev mellom seg. Holger Munch, nyutnevnt leder for egen drapsenhet, trenger hjelp til å løse saken. Han blir tipset om den unge politistudenten Mia Krüger, som scorer uvanlig høyt på skolens tester. Selv drømmer hun om en karriere i beredskapstroppen, mens hun bruker nettene til å lete etter tvillingsøsteren Sigrid, som har forsvunnet. 
Sammen graver Munch og Krüger i de mørke og gruoppvekkende sakene, som viser seg å være mer intrikate enn noen av dem kunne ane. Og presset øker da beskjeden kommer: To nye gutter har forsvunnet.

Samuel Bjørk greide det igjen, han har snekret sammen et plott som inneholder alt det en god politikrim skal ha. Den 42 år gamle Holger Munch har fått ansvar for sin egen enhet i politiet, og har satt sammen en unik gjeng. 

Her møter vi datageniet, polakken Anja Belichek, Ludvig Grønlie som er av den gammeldagse typen, og noen til. Mia Krüger er halvparten så gammel som Holger og helt fersk fra politiskolen, men Holger har sett noe i henne, og vil gi henne en sjanse. Det skal vise seg at han har teft, for Mia er dyktig og uredd, og svarer på tilliten på en overbevisende måte. 

Plottet har flere innfallsvinkler, vi møter snart 12 år gamle Lydia og bestefar Willy som bor helt isolert i en hytte i skogen. Denne historien og flere andre hint, lokker leseren i forskjellige retninger, i jakten på hvem som er morderen.

            Hun skvatt litt da hun så dem. 
            Kattene.
            Tre stykker.
            Doen full der oppe.
            Hvor var alle kattene?
            De henger fra taket.
            Her nede i kjelleren.
            Mia knep leppene sammen og stålsatte seg. Sloss mot den instinktive trangen til å bare snu, løpe opp igjen, ut i lyset, i den friske lufta. Hun pustet rolig, og skannet rommet med øynene. Sementgulv. Noen vevde filleryer. Skitne. En stor flekk midt på den ene. 
En stor metallslå. En diger hengelås. 
            Ok Mia, her kan du ikke være.
            Kom deg ut.
            Ring Munch.

Det hører med at den overivrige nybegynneren kommer opp i trøbbel, men hva gjør vel det når sjefen er sindig og tar ansvar? Dynamikken som preger gjengen på politiet er fin, sjefene deres får bare litt pes, og de personlige historiene deres holdes til et minimum.

De fleste som leser denne har fulgt serien, så vi vet ganske mye om Mia Krüger allerede, derfor er det godt at hun ikke blir presentert som om hun er helt ny, selv om dette er historien om da hun kom til politiet. Er det velskrevet krim med god spenningskurve du liker, så er Ulven et glimrende valg ☺

Serien: Det henger en engel alene i skogen - Uglen - Gutten som elsket rådyr 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar

Som man sår av Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt

Har du ikke fått med deg denne serien, så har du virkelig noe godt i vente, hvis du er glad i god krim. Som man sår er den syvende boken i serien, hvor vi følger psykologen Sebastian Bergman og den fine gjengen i Riksmord. 

Forlaget om handlingen:
I løpet av noen få dager begås det tre drap i Karlshamn. Vanja og kollegene i Riksmord står under hardt press for å stoppe snikskytteren før hen dreper igjen. Men det er ingen ledetråder, ingen vitner og ingen klare forbindelser mellom ofrene.

Sebastian Bergman har valgt en roligere livsstil etter at han ble morfar; nå jobber han deltid som psykolog og terapeut. Men når han en dag kontaktes av en australier som søker hjelp til å bearbeide traumer etter tsunamien i 2004 - der Sebastian selv mistet kone og barn - blir verden snudd på hodet.

Siden drapet i Uppsala for tre år siden har Billy fortsatt å drepe. Nå skal han bli far og bestemmer seg: aldri mer, men fortiden trenger seg på. 

Det som er spesielt med denne serien er at karakterene utvikler seg, og blir eldre. De finner seg kjærester, får barn og begynner å kjenne på alderdommen. Det er nesten en fryd at den samvittighetsløse sexmisbrukeren Sebastian er bestefar, og han oppfører seg som en også.

Hjorth og Rosenfeldt skriver krim hvor leseren får bli litt kjent med offeret før det tas av dage. Litt mindre nå enn i begynnelsen, for i denne boken får jeg knapt nok opp pulsen før jobben er gjort. 

Forholdet mellom kollegene står i fokus som vanlig, og i denne serien er karakterene mer enn normalt infiltrert i hverandres liv. Tematikken sirkler rundt sorg og savn, tsunamien på 2 juledag i 2004 skildres fra stranden, med øynene til en pappa som mistet datteren sin. Dette er sårt å lese om, og føltes litt spesielt, siden jeg leste boken i julen.

Litt politikk skrives også inn i handlingen. Den tidligere sjefen for Riksmord, Torkel er nå ute av bildet, etter kona hans døde, på en overfylt intensivavdeling pga. korona. Det er Vanja som har tatt over sjefsstolen, og hennes kvaler om å klare å fylle Torkels sko, skildres på en troverdig måte.

En trøblete oppvekst kan ødelegge et menneskes liv, og i denne historien får vi virkelig kjenne på hva utfallet kan bli for en ødelagt sjel. 

Plottet er bra, spenningen lar vente på deg litt, men når det snører seg til, så snøres det så det kjennes godt. Flere uventede vendinger i handlingen bygger opp et crescendo uten sidestykke, med en ellevill biljakt og kolleger som jakter hverandre. Alle løse ender blir knytt nennsomt sammen, og historien avsluttes med en cliffhanger som lover en ny bok i serien, det er bare til å glede seg!

Serien i rekkefølge: 

Mannen som ikke var morder 

Dødens disippel 
Fjellgraven 

Den stumme jenta 

Ikke bestått

En høyere rettferdighet

Som man sår

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 415

Kilde: PDF fra forlaget

Dyrenes gård (Animal farm) av George Orwell

1984 er vel boken George Orwell er mest kjent for, men Animal Farm er absolutt verdt å lese den også. Her møter vi den storslagne satiremakeren Orwell, på sitt aller beste, og det er en fryd å lese. Selv om karakterene i denne lille romanen er dyr, er det ikke vanskelig å overføre maktens korrumperende kraft, på mennesket.

Forlaget om boka:
Mr. Jones på Storgård er så alkoholisert og lat at han en dag glemmer å fôre dyrene. Det påfølgende opprøret under ledelse av grisene Napoleon og Snøball fører til at dyrene i samlet flokk jager Jones på dør. Revolusjonen er et faktum!

De nye lederne på den nå omdøpte Dyregård lover å gjøre slutt på de grelle ulikhetene som råder i det lille samfunnet, slik at alle på fire bein får lik tilgang til godene. Men etter hvert som tiden går, svinner opprørets idealer og noe nytt og helt uventet kommer til syne.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1945/min utgave 2021
Sider: 115
Kilde: PDF fra forlaget

Det er ikke vanskelig å overføre handlingen i denne romanen, fra dyr til mennesker, og det er også menneskelige følelser, som diskuteres i denne historien. Grisen Major taler til de andre dyrene om livets urettferdighet, og krever at de alle gjør opprør. De går så langt som å kreve menneskeslekten utryddet, og ber alle forkynne budskapet videre.

Teksten flommer over av metaforer, og allerede i åpningsscenene er det mange bilder på hvordan dyrene i fellesskap skal vinne herredømme over all makt på jord. Når Major tidlig i handlingsforløpet dør, er det Napoleon og Snøball som tar over styringen av de andre. De utvikler et tankesystem de kaller "animalisme" hvor fred, demokrati og samarbeid står i fokus, og de greier faktisk å jage menneskene fra gården.

Dyrene får det bedre, de diskuterer pensjonsalder og krever fritid for seg selv. Uttrykket "dum som en sau" poppet opp i hodet mitt, for hjernevasking er ikke noe problem, når det er sauer det er snakk om. Det er artig at de krangler om vindmøller, trodde du at vindmøllemotstandere er noe nytt? oh, no!

Det går ikke lang tid før det danner seg to fraksjoner blant dyrene, de er ikke enige om matproduksjon, om forsvar av gården og om maktfordelingen, så det dannes komitèer, og utstrakt lobbyvirksomhet settes i gang. 

Hvis du synes dette høres heller snålt ut, så glem det. Du vil automatisk se for deg makthaverne som herjet i første del av 1900-tallet, kjenne igjen problemstillinger de sto overfor, og ikke minst maktmisbruket de utøvde overfor den gemene hop. 

Jeg hadde trodd at boken skulle være tung å lese, kanskje minner fra da jeg leste 1984, uten at de sitter så godt fremdeles. (note to self: les den igjen!) Animal farm var lettlest, morsom, skremmende og veldig gøy å lese - denne må du få med deg!

Det er Christian Heyerdal som står for denne nye oversettelsen av Animal Farm. Han har modernisert språket, til et som klinger godt i våre ører, og det setter jeg pris på. Tidligere oversettelser til norsk har fått tittelen Kamerat Napoleon fra 2008, og Diktatoren som kom på norsk allerede i 1946.

Ulvene fra evighetens skog av Karl Ove Knausgård

Leste du Morgenstjernen er jeg sikker på et du ønsker deg Ulvene fra evighetens skog til jul. Boken skildres som en suggestiv og dypt engasjerende roman, som utvider utforskningen av den tiltakende apokalyptiske situasjonen som ble beskrevet i Karl Ove Knausgårds forrige roman, «Morgenstjernen». Så veldig mange paralleller greide jeg ikke å trekke, uten å legge til en god dose velvilje, men de nesten 800 sidene, byr på flere høydepunkter.

Forlaget om handlingen:
Ulvene fra evighetens skog» åpner i 1986. Det er regjeringskrise i Norge, og en atomreaktor langt borte i Tsjernobyl har eksplodert. Syvert Løyning, en ung mann på tyve år, vender hjem fra militæret til sin mor og bror i huset deres utenfor en større by på Sørlandet. En natt drømmer han om sin døde far. Det er som om faren vil ham noe. Men hva? Han begynner å undersøke det som ligger igjen etter faren. Sporene leder til Sovjetunionen.

Romanens andre del foregår i Russland i vår tid. Vi møter biologen Alevtina som en helg drar til Samara sammen med sin sønn for å feire farens åttiårsdag. Som ung stilte Alevtina de helt store spørsmålene, som hvor livet kommer fra og hva det egentlig er. 

Disse dagene har hun mer enn nok med sitt eget liv - forholdet til sønnen, og til faren, som hun alltid har vært nært knyttet til. Vi møter også hennes venninne Vasilisa, en poet som skriver en bok om et særegent og gammelt trekk ved den russiske kulturen: troen på evig liv.

Karl Ove Knausgård skriver frem en helt egen stemning i denne romanen. Det som skjer de første par hundre sidene er ganske banalt, og minner mest om utdrag fra en oppvekstroman, men det er en stemning i denne historien, som byr på et løfte om noe mer enn bare hverdagssysler. Mens jeg venter på "noe mer", nyter jeg å lese om forholdet mellom de to brødrene Løyning, det er vart og fullt av kjærlighet, spesielt etter moren blir syk. 

Å lese om en ungdom som dimmer, flytter hjem til moren for å drive dank, var jeg ikke interessert i, og drømmer i romaner, rynker jeg alltid på nesen av. Her er det helt ok, for Knausgård tar oss med inn i refleksjonene til Syvert, og hans nysgjerrighet på den døde faren, smittet over på meg. 

Oppvekstskildringen varte og varte, Syvert, som er ganske uspiselig i begynnelsen skjerper seg heldigvis, og når han får jobb i et begravelsesbyrå, begynte jeg endelig å like ham. Han finner noen brev fra farens elskerinne i Russland, og nå begynner han for alvor å finne ut av hva det var faren egentlig drev med.

        Da jeg våknet neste morgen, var det til tanken om at noe bra hadde skjedd dagen før. Jeg kunne bare ikke huske hva. Mens jeg forsøkte å komme på det, dukket alt det andre som hadde hendt, opp. At jeg hadde slått syveren. At jeg var en stakkar i avisa. At mamma var sengeliggende. At faren til Richard hadde sett på Joar som om det var noe galt med ham. Og så var det det med pappa som Einar hadde fortalt meg. Men bak alt dette var det noe som skinte og glødet. Noe bra. Men hva?

427 sider ut i boken skifter fokus. Vi er nå i Russland i nåtid, når vi møter, først Vasilisa og deretter Alevtina, som er den andre hovedpersonen i romanen. Alevtina foreleser på universitetet, og tar seg av sin aldrende far. Det handler mye om evolusjonsteorier, arv og genetikk, det drøftes hvordan vi kan overvinne døden, og hvordan vi må organisere verden når mennesket blir udødelig.

Syvert dukker opp igjen, nå som en aldrende mann, som skal besøke sin halvsøster i Russland. Han fremstår som veldig naiv, kanskje det er engelsken hans som gir dette inntrykket, men jeg kjenner ham ikke igjen i måten han er på. 

Dette lysfenomenet som var allestedsnærværende i Morgenstjernen dukker opp på de siste sidene. Det som jeg fant fascinerende ved forrige bok, ble bare noe påtatt denne gangen, og ga egentlig ikke noe mening. Ved endt lesning satt jeg igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe vesentlig, så jeg leste noen avisanmeldelser, og forsto litt av hva denne tomme følelsen jeg satt med besto i. Dog skal det sies at de proffe trillet samme terningkast som meg ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2021

Sider: 776

Kilde: Leseeksemplar

Elsi-trilogien av Bjørg Vik

Fra den dagen jeg begynte å bruke Storytel bestemte jeg meg for å ikke skrive om lydbøkene lengre. Det "løftet" har jeg holdt på gjennom 8-9 bøker, men etter å ha lest Bjørg Viks vei var jeg så nysgjerrig på denne forfatteren, at jeg bare må ha et handlingsreferat på bloggen. Elsi-trilogien består av Små nøkler, store rom, Poplene på St. Hanshaugen og avsluttes med Elsi Lund.

Forlaget om handlingen: 
Dette er fortellingen om Elsi Lund, jentungen fra Collettsgate i Oslo, som var 4 år da krigen kom til Norge. Med stor dikterisk kraft gjenskaper Bjørg Vik miljøet i sin barndoms gate, og gir samtidig et bilde av en hel tidsepoke. Menneskene i den helt vanlige - nesten fattige og overbefolkede - leiegården ved St. Hanshaugen kommer oss merkelig nær. Med deres daglige strev, men også med deres drømmer og uforløste lengsler.
 

Den er skrevet med humor og varme, denne boken. Få kan som Bjørg Vik skildre hvordan ting ser ut, lukter, smaker, og hvordan tilsynelatende små hendelser blir nøkler til store rom.

Denne romanen begynner når Elsi er fire år, men etter under en times lytting, merker de sylteglass med 1944, så det går ganske raskt fremover. Vi hører om den eksentriske damen i gården deres Fru Vogel, og om sengearrangementet den lille familien på to voksne to barn og en mormor har i torommeren de bodde i. 

Senere er det den litt sære tante Agathe som blir skildret, hun som alltid har sigaretter og går med nye silkestrømper, til tross for at de andre klærne er gamle og slitt. Hun forskjellsbehandler Elsi og broren, Elsi synes dette er sårt, men aksepterer det på en voksen måte. 

Bjørg Vik har veldig fine miljøskildringer, en er liksom den lille jenta som lever barndommen sin i gatene i Oslo. Alt er satt i et korrekt historisk perspektiv, hvor barns verden skrives frem med 40-tallets ferniss. Vi opplever krigsutbruddet, ikke et generelt bilde, men helt detaljert, hva akkurat denne lille familien gjorde da alarmen gikk. 

Vi følger Elsi frem til 1948, er inni hodet hennes og føler med hennes kvaler og bekymringer. Spesielt forholdet til moren skildres godt, og den tynne broren som tisser i sengen, men trener for å få mer muskler. 

Jeg gikk rett over på å høre den selvstendige fortsettelsen av historien Poplene på St. Hanshaugen, og frydet meg over at fortellingen fortsetter der denne slapp, men byr på en spennende overraskelse helt i begynnelsen.

*******

Forlaget om handlingen:
Mens Elsi gruer til konfirmasjonen fordi hun ikke har bryster, gruer bror Yngve fordi han ikke tror på Gud. Konfirmasjonsselskapet går av stabelen på selveste Biltmore før jul 1949, og i Poplene på St. Hanshaugen følger vi henne - med venninner, og gutter, fra nye miljøer - gjennom tenårenes korsveier, til hun er 18 år og "Snorres pike". Gjennom realskole og gymnas med stadig videre utfoldelsesrom - men samtidig forsterket opplevelse av de nådeløse klasseskillenes betydning. 

Jeg likte også denne boken veldig godt. Det er litt mye pur ung kjærlighet, av den famlende, skrekkinngytende typen, som tenåringer opplever, men problemstillingene som diskuteres oppveier for dette.

Familien til Elsi er ikke rik, de bor stadig på to rom og kjøkken, og når farens jaktskade begynner å volde problemer, tar også barna i et tak for å få inn litt penger. Historiske detaljer morer meg underveis, som når faren skal få en helt ny medisin for betennelsen i foten, penicillin. 

Mot slutten av boken har det gått noen år siden konfirmasjonen, og Yngve melder seg ut av statskirken. Litt artig at i boken jeg leser for tiden, Knausgårds Ulvene fra evighetens skog, gjør hovedpersonen akkurat det samme. I denne trilogien skal Bjørg Vik ha brukt sin egen oppvekst som ramme rundt historien, så det er litt gøy å finne detaljer her, som jeg kan speile tilbake til biografien om henne, jeg nettopp har lest.

*******

Forlaget om handlingen:
Dette er tredje og siste romanen i serien om Oslo piken Elsi Lunds utvikling og den tidsepoken hun selv er barn av, med konvensjoner det koster å bryte seg løs fra. Hun er snart nitten, har tatt artium, vet hvordan en mann ser ut naken og hvordan det er å ligge med han. Vi følger henne et par år midtveis i 50-tallet - gjennom russetid, husmorskole, forlovelse, gjennom brudd, oppbrudd og sammenbrudd, frem til Journalistakademiet og nøkkelen til eget rom og liv.

Det er når jeg kommer til den tredje og avsluttende boken i trilogien at forfatteren Bjørg Vik, trer frem i Elsi Lund sin skikkelse. Jeg likte barndommen (første boken) bedre enn puberteten (andre boken) men denne tredje som starter når hun har landet litt i seg selv som 18- åring, var den som fenget mest hos meg.

Elsi drømmer om å bli fri fra foreldrene, som styrer henne ganske strengt. Hun har en kjæreste som også legger føringer for oppførselen hennes, og begrenser spillerommet hun har, til å være seg selv. 

Hun begynner å kreve noe, av kjæresten og av foreldrene. De synes de har gjort nok for barna når de har "gitt" dem begge artium, og storebror har fått begynne å studere. Elsi forventes å gifte seg og kanskje ta et år på husmorskole. Hun steiler, hun vil bare skrive, men det tør hun ikke si til foreldrene. Det går ikke så bra, og mot slutten av boken, blir det ganske så dramatisk.

Bjørg Vik hadde et sterkt feministisk engasjement, og det kommer tydelig frem i denne siste boken. Hun har selv uttalt at av hele hennes forfatterskap, er det Elsi-trilogien hun er mest stolt av. Jeg likte denne trilogien godt, 40- og 50-tallet er spennende tiår å ferdes i, og koloritten fra denne tiden danner en tydelig ramme rundt handlingen. 

Det er Tone Danielsen som har lest inn disse bøkene, og det har hun gjort på en veldig fin måte. Bøkene er lett å følge med på, selv om du gjør andre ting mens du lytter. 

Bøkene kom ut i 1988, 1991 og 1994. Siden debuten i 1963 har hun gitt ut en lang rekke titler, i tillegg til romaner, finner vi hørespill, noveller, skuespill og barnebøker. Bøkene ble lest inn i 2015 og 2016 og hver varer ca 9 timer - 27 timer med flott selskap på tur. Bøkene anbefales!

*******

Med dette tar jeg en liten pause fra bloggen. Jeg flyr til svigers på Snåsa grytidlig i morgen, og jeg har bestemt meg for å la pc`en stå igjen hjemme. Med håp om både julesnø og nordlys, og glede over å være sammen med svigerfamilien, reiser vi nordover. 

Ønsker alle som er innom bloggen, velkommen tilbake når vi nærmer oss nyttår, da for oppsummering og planer for neste år. Riktig god jul til hver enkelt ☺

Daghus, natthus av Olga Tokarczuk

Da Olga Tokarczuk vant Nobelprisen i litteratur i 2018, ble hun den femtende kvinnen som mottok prisen. Jeg har utfordret meg selv til å lese disse kvinnene, og kommet godt i gang med prosjektet, men er ikke helt i mål. Jeg likte hennes bok Før plogen din over de dødes knokler veldig godt, og gledet meg til å besøke landskapet Olga T. skriver fra igjen. 

Forlaget om handlingen:
Nowa Ruda er en liten by i Schlesien, et område som tilfalt Polen fra Tyskland som følge av de to verdenskrigene. Da fortelleren flytter til byen, oppdager hun at alle – og alt – har en historie. Med hjelp fra sin gåtefulle nabo Marta samler hun inn disse historiene: om de lokale helgenene, om matoppskrifter inneholdende giftig sopp, om den gamle mannen som dør på grensen mellom Polen og Tsjekkia og bæres frem og tilbake - og mye mer. Hver av historiene blir en byggestein i det enorme monumentet som er byen.

På nysgjerrig, varmt og fantasifullt vis skildrer nobelprismottaker Olga Tokarczuk hvordan ethvert sted er et univers i seg selv, og hvordan sladder, anekdoter, oppskrifter og skjebner til sammen skaper et stort epos.

For et spennende område Olga T. skriver fra, Nowa Ruda ligger i Polen, men har vært under Tysk og Tsjekkisk styre. Hovedpersonen er anonym, hennes samboer kalles R, men vi får ikke vite mye om hvilket menneske som befinner seg bak denne bokstaven. 

En av naboene er den gamle, og kanskje litt demente damen Marta, og henne hører vi mye om. En annen nabo heter En-eller-annen, og en som heter Noen, så igjen anonymiserer forfatteren karakterene sine, på en litt morsom måte. 

Det er en fragmentert tekst dette, noen historier er over 4-5 sider, mens noen er på 1/2 side, som historien om bilen de fant i skogen. Noen fortellinger er preget av drømmer, noe som normalt kjeder meg, men her får drømmen på en måte et holdepunkt, som gir mening. Spesielt den Krysia i banken har fortalt til NN, om da hun drømte at en helt ukjent mann ved navn Amos, var forelsket i henne, også gjør hun en innsats, og greier å oppsøke ham.

Noen triste skjebner blir også skrevet frem, som med Marek Marek og hans alkoholproblem. Vi hører om bekken som er full av andemøkk, om en landsby som er befolket av skabbete katter og ødelagte maskiner. Sopp er et tema det stadig vendes tilbake til, og i løpet av romanen får vi mange oppskrifter på retter laget av sopp. 

Historien som heter Erter, strekker seg over to sider, og sjelden har så mye blitt formidlet med så få ord. Denne anekdoten hvor fortelleren skreller erter på trammen sammen Marta, og hun snakker om hva en reise gjør med oss, leste jeg flere ganger.

                    Når man reiser, må man ta hånd om seg selv, iaktta seg selv og vurdere hvordan man passer inn i verden. Man fokuserer på seg selv, tenker og pleier seg selv. På en reise vil man omsider måtte støte på seg selv, som om man selv var målet for reisen. Hjemme bare er man, enkelt og greit. 

I nåtid befinner vi oss i moderne tider, med mobiltelefoner og internett, men fortellingene NN samler sammen kommer fra langt tilbake, da landsbyen var fattig, vi hører om overtro, om klostre og helgener. Det er ikke tvil om at området ble ødelagt under 2. verdenskrig, men dette nevnes ikke, bare at tyskerne valfarter tilbake for å se landsbyen "sin". 

Romanen var grei å lese, men jeg kunne ønske at den hang litt mer sammen, med en eller annen rød tråd, sånn som i Før plogen din over de dødes knokler. Olga Tokarczuk er utdannet psykolog, hun er politisk aktivist, veganer og feminist. Siden debuten i 1989 har hun gitt ut en lang rekke bøker, i tillegg til Nobelprisen har hun fått MAN Bookerpris for Løperne og flere andre priser. Jeg gleder meg til å lese mer av henne, kanskje jeg prøver meg på det siste som er oversatt til norsk, Bisarre fortellinger. 

Beathesbibliotek kan by på en flott omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2005/på norsk 2021

Sider: 303

Kilde: Biblioteket

Polarsirkelen av Liza Marklund

De som har lest litt krim i sitt liv, har helt sikkert vært innom Liza Marklund. Jeg har lest mye av henne, og frydet meg nå over at Polarsirkelen er første bok i en ny serie, som utspiller seg i Marklunds hjemtrakter.

Fra bakpå boken: 
Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.

Gutten som flere av jentene var forelsket i, i 1980, Wiking Stormberg, er nå politimester i den frostbitte byen ved polarsirkelen. Han leder etterforskningen av det makabre funnet i brofundamentet. Nådeløst trekkes han inn i dramaet som formet livene til de overlevende kvinnene.

I denne historien møter vi fem kvinner, først i 1980 når de alle er med i den samme lesesirkelen, og siden 2019 når levningene av den ene av dem blir funnet.

Måten boken er skrevet på er ganske original, ikke ved at det veksler mellom de to tidsepokene, men at blikket som ser endres for hver gang. Bøkene som Carina, Susanne, Agneta, Birgitta og Sofia leser i lesesirkelen blir presentert en etter en, og det er den jenten som har valgt bok, som også er hovedpersonen i det aktuelle kapitlet. 

Liza Marklund bruker mye tid på å skrive frem dynamikken mellom karakterene, og hun får også godt frem stemningen der nord i den lille byen. Historien er ikke spesielt spennende, men det ligger en tydelig nerve der hele tiden. Dette er en "hvem gjorde det?" historie, uten så veldig mye etterforskning, men diskusjonene jentene imellom svinger innom tema som Hva er ondskap? klasse og fordommer. 

Polarsirkelen er preget av leseglede og det syntes jeg var gøy. Handlingen fremstår som moderne, siden Susanne driver å lager podcast og er opptatt av true crime. Jeg synes språk og skrivemåte holder høy standard, og med den cliffhangeren på slutten, gleder jeg meg til fortsettelsen av serien.

Artemisias Verden, I Bokhylla og Hverdagsnett likte også boken godt 😉

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 318

Kilde: Biblioteket

Mine menn av Victoria Kielland

Ikke hørt om Victoria Kielland før? Det kommer du til å gjøre for denne dama vet å sette spor. Med sin tredje utgivelse har hun havnet på flere gjeve lister over årets beste bøker. Mine menn har blitt nominert til priser, og hun har mottatt Stig Sæterbakkens betydelige minnepris.

Forlaget om handlingen: 
Mine menn er en litterær fantasi, fritt inspirert av faktiske hendelser. Om tjenestejenta Brynhild som på slutten av 1800-tallet emigrerte til USA og ble til Bella Sørensen, og så Belle Gunness i La Porte, Indiana. 

Det handler om å gå til verdens ende, om innenfor og utenfor, om skuffelser og avgrunner, om å ikke miste seg selv, om hvem som får leve og hvem som må dø:
«De som elsker med hele seg vil aldri overleve kjærligheten.» 

Forlag: No comprendo press
Utgitt: 2021
Sider: 200
Kilde: Biblioteket

Da jeg leste om romanen Mine menn, og skjønte at den handler om den forrykte morderen Belle Gunness, hadde jeg sett for meg en helt annen historie, enn den jeg har lest nå.

Victoria Kielland fremstiller hovedpersonen som en skadeskutt fugl, som er tro til Gud, og vil elske uten å miste seg selv. Det er Belle og hennes innerste følelser som utforskes her, mens forbrytelsene hennes bekreftes ganske kort.

Historien er nesten kronologisk, det begynner med et lite blikk inn i noen kontaktannonser, i en skandinavisk avis i Chicago på begynnelsen av 1900-tallet. Så hoppes det frem noen år, før vi blir tatt med tilbake til Rødde gård i 1876. Her jobber Brynhild som tjenestejente på en gård, og blir forført av odelsgutten på gården. 

Sånn begynner det, som absolutt ikke er en klassisk historie om en naiv fattigjente, men en ganske så sørgelig beretning om et menneske som hele livet lengter etter nærhet, og å bli forstått. Romanen er sanselig til tusen, handlingsmettet og lettlest, tre gode egenskaper, men jeg lover deg, du kommer til å bli helt satt ut av det nydelige språket Kielland bruker. 

                    Himmelen lå så stor og smeltende der ute, som et mykt stykke mørkeblå silke, altfor mykt og helt uutholdelig. - Kjære Gud, hun la hånden forsiktig over navlen og brettet fingrene ut, en hel liten verdensarv, hånden hennes lå klistret inntil kjolestoffet, - alt dette er mitt. Herre, hun krøllet fingrene rundt arbeidsforkleet, - se i nåde til meg.

Boken har stemningsførende overskrifter som; Fraværet av kjærlighetshistorie, er også en kjærlighetshistorie og Kjærligheten finnes også i helvete. Belle eller Brynhild som hun er døpt, spør seg selv flere ganger - hva slags menneske er du? men går du dypt nok, eller er ærlig nok, så er dette et vanskelig spørsmål å få svar på. 

Dette er ikke en lang bok, så du kan unne deg å lese rolig og med oppmerksomhet på det vakre språket. Kielland har latt seg inspirere av den grufulle historien om seriemorderen fra Norge, og en del fakta, tid og sted stemmer med virkeligheten, resten er diktning. Og god diktning er det, for dette var en nytelse å lese ☺ 

Artemisias Verden og Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken

God søndag dere!

Etterkommeren av Finn Bjørn Tønder

Finn Bjørn Tønder er en kjent personlighet i Bergen. Han har i en årrekke jobbet som krim- og kulturjournalist, i de største avisene, og hans engasjement for Brann, kultur og historie, er viden kjent. Vi er nok mange som ikke er personlig venn, men fb-venn av Finn Bjørn, og det har vært fint å følge de små dialogene han hadde med sin aldrende far her. Nå får vi møte denne fine pappaen i bokform, og for et herlig møte det ble!

Forlaget om handlingen:
En fortiet hendelse i Lærdal på tampen av 1880-tallet og et barnedødsfall i Bergen en generasjon senere, står sentralt i denne romanen. Dette har preget en familie i flere ledd, og i vår tid spesielt gjort forholdet mellom en far og hans sønn vanskelig.

Nå går det mot slutten for faren. Og sønnen bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde i fortiden, i et håp om å befri den gamle fra hans traumer før han dør.

Forlag: Bodoni
Utgitt: 2021
Sider: 176
Kilde: Biblioteket

Lokalhistorie, slektsgranskning og alderdom, denne lille romanen er fullpakket med handling, som fenger og engasjerer. Forfatterens far har hovedrollen, han er 92 år gammel og begynner å kjenne på utfordringene ved å eldes. Hans skrivende sønn synes at faren alltid har sett bakover og ikke forover, nåtid har ikke betydd like mye for ham, som fortiden, og spesielt hans mors historie har lagt der som en skygge.

De har et godt forhold disse to, far og sønn, men forholdet har kanskje ikke alltid vært like hjertelig, noe vi får et inntrykk av i åpningen av romanen. En gang for alle vil forfatteren finne ut av denne Bjørn, farens bror som døde da han var 8 år gammel, som han selv er oppkalt etter, og som faren alltid har vært veldig opptatt av. 

Når Tønder nøster opp i de historiske detaljene får vi høre om leveforhold i Sogn på 1800-tallet, om Hamsun og Danebrogsordenen og Astri som overlevde bombingen av Holen skole. Noen av kapitlene er mellommenneskelige blinkskudd, som Sommerfuglen og Venstre øreflipp, som skildrer vennskap mellom beboere og ansatte på et pleiehjem. 

92-åringen: - Jeg malte huset på Minde i går?
Jeg: - Barndomshjemmet ditt?
92-åringen: - Ja, gult. Det ble fint!
Jeg: - Da ble de sikkert glad, de som bor der nå!
92-åringen: - Skal vi gå ut og ta en røyk?

Rammen rundt historien er 92-åringens sviktende helse, som fører ham, via korttidsopphold til permanent opphold på sykehjem. Betraktningene rundt hvordan han har det, og hvordan han takler overgangen er formidlet med respekt og kjærlighet. Det er i det hele tatt mye kjærlighet i denne romanen, det slo meg da jeg var ferdig å lese at det er synd at ikke faren selv fikk lese dette. 

Den bergenske kulturen, lynnet og ikke minst språket, er som et konfettidryss over romanen, humoren er tilstede hele tiden, det var ikke få ganger det lød humring fra sofakroken da jeg leste. Denne må du få med deg, enten du er bergenser eller ikke!

***********

Finn Bjørn Tønder debuterte som forfatter i 2016 med Sistesoldater, to år senere kom Utide, som i undertittelen ble kalt en spenningsroman. Det står ikke noe om "krim" på coveret av Etterkommeren, men det er litt av en etterforskning som settes i gang her.

Det er dette som er bålet - dikt av Åsmund Seip

Fra et pittelite forlag fikk jeg tilbud om en diktbok fra en poet jeg aldri har hørt om, men heldigvis takket jeg ja. Åsmund Seip er nok godt kjent blant de som frekventerer Instagram, nå følger jeg også Poesimedisin der, for denne medisinen vil jeg gjerne ha mer av.

Forlaget om boka: 
I Det er dette som er bålet tar dikteren oss med på tur ut i skogen, over myra, ned i fjæra og fram til bålet. Bålet som vi samles rundt, der ingen sitter øverst eller nederst, og der alle kan se hverandre. Bålet som har lyst opp ansiktene våre gjennom tusener av år. Der himmelen utgjør takhøyden. Bålet som har en egen evne til å få fram det som ellers ikke synes eller blir sagt. 

Kan vi enes om å ikke være perfekte, men ekte, i vår menneskelighet? Kan det være helt ypperlig å ikke være den beste versjonen av seg selv, i dag heller? Og kan menneskene henge sammen som en utvidende kraft, som en bisverm, summende gjennom hverdager på vei mot enhet med naturen? 

Åsmund Seip skriver gjenkjennelig om livet, slik det nok føles for alle fra tid til annen. Ingen er lykkelig hele tiden, alle kjenner innimellom på det å være utenfor, ensom eller å ikke strekke til. 

Dette er en samling dikt som ga gjenklang i meg. De korte diktene er skrevet med hverdagslige ord, og de er langt fra høytsvevende. Her skildres utenforskap og stillhet, livet som kan være kronglete til tider og minner, skrubbsår fra barndommen som ikke gir en fred. 

Han gir litt gass, den godeste Seip, og krever noe av leseren. Hei! Kan du være her nå? han viser vei tilbake til roen og gleden, de gangene du har mer enn nok med å puste og følelsene drar deg med utforbakke. 

To vers midt i diktet som begynner med I natt drømte jeg om krig:

Jeg går ut.
Ut er noen ganger
den beste veien inn.
En furuvenn i ryggen
er god medisin
for et opprevet sinn.

Vi erklærer våpenhvile, 
hodet og jeg.
en liten pause under solen,
et lite friminutt
fra den harde skolen,
det blir stille.
Det blir stille.
Kanskje var det ikke så ille?

Diktet som begynner med Jeg blir stille, avsluttes sånn:

Fy faen, for et privilegium
å ha nok med seg selv!
Men om den verdenen
som av og til blir for mye, 
ville vært litt mer passe,
om litt flere av oss
hadde sagt at i dag,
i dag skal jeg bare være stille?
Drikke kaffe, holde kjeften min
og puste.

Naturen, skogen, fjellet og elven er gjennomgangstema i diktsamlingen. Det er godt å lese, om en vanlig dust med morratryne, som finner forankring i skogen. Det er godt å se igjen de velkjente ordene fra barnehagen, "vi ser alle". Her i en setting som favner alle mennesker, barn så vel som voksne, som omgir oss i livet. Dette gir løftet streber etter i barnehagen, en annen dimensjon. 

Noen av diktene har skikkelig rytme, det er litt "slam" over det. Jeg leste diktene flere ganger, og rytmen fikk meg til å dundre ordene inn i kroppen. Det lange diktet som begynner med Jeg satte meg ned viser oss hvordan vi skal være takknemlig for alt det som faktisk skjer, ikke ergre oss over at en ikke får tid til den ene tingen en hadde tenkt skulle skje i dag.

Har du lyst å ha en lykkepille helt uten bivirkninger tilgjengelig, vil jeg anbefale denne diktsamlingen. Jeg fant styrke i diktene og tenker at disse tekstene er noe alle vil kunne kjenne seg igjen i.

Til slutt sier jeg Amen til diktet ved over. Som du sikkert skjønner liker jeg Det er dette som er bålet veldig godt. Dette er en bok jeg ikke stapper inn i bokhyllen, men lar ligge lett tilgjengelig til blå dager. 

Forlag: Heia folk

Utgitt: 2021

Sider: 85

Kilde: Leseeksemplar

Jente, 1983 av Linn Ullmann

Jente, 1983 er Linn Ullmann sin syvende roman, har du ikke lest noe av henne? det må du gjøre, for hun skriver virkelig bra. Jeg har lest Det dyrebare fra 2012 og De urolige fra 2015, så det begynner å bli en stund siden sist. Bakgrunnen til Linn Ullmann kjenner alle, med så kreative gener er det kanskje ikke rart at datteren skriver så bra ☺

Forlaget om handlingen: 
Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A. Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.

Jente, 1983 utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.

Som tittelen antyder så er dette en anonymisert historie, jenta det handler om ser vi bilde av, og det er aldri tvil om hvem dette handler om. Utgangspunktet er et bilde, som er borte for godt, men som hovedpersonen selv minnes. Minnene tar oss med til den gang hun ble "oppdaget" i en heis i New York, og han, A, ville ta henne med til Paris, så en modellagent kunne "ta en titt på henne".

Denne turen til Paris er rammen rundt romanen, jenta er 16 år og uskyldig, naiv og tøff på en og samme tid. Når hun utforsker disse årene i livet sitt, blar hun i skolens årbok og med det fornyes tanker og følelser fra livet tidlig på 80-tallet da hun var i ferd med å finne seg selv. Det var nok dramatisk å være Linn på denne tiden, og i ettertid under hun seg over, om det å se sin egen datter på samme alder, vil gjøre noe med perspektivet.

I ettertid har hun vært rasende på seg selv, for den jenta hun var da hun var 16, men skrivingen har hjulpet henne vekk fra sine egne tanker om seg selv.

En gang blir kun kalt for "skamløs" og sitter og grunner over hvorfor hun som skamløs føler så mye skam. Ordspill av denne tankevekkende typen er det mange av, teksten skyller over meg som bølger, og for en gangs skyld oppfatter jeg gjentakelsene, som det er en del av, som helt naturlige. 

Romanen kan med letthet leses som en ikke-personlig historie, for den føles ikke utleverende og for privat. Vi kommer tett på, men det er med et kunstnerisk blikk, så det føles greit. Teksten tar oss med frem og tilbake i tid, nåtid er 1983, men den unge jenta vi møter da, speiles i den voksne damen som skriver og reflekterer i dagens koronasmittede Oslo.

Jeg frydet meg over sitater fra Annie Ernaux, Virginia Woolf som handler om skriving, og selv sier hun mye om sin egen skriveprosess:

                            Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i èn kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig.

Å utforske sinnets kronglete irrganger, gjør Linn Ullmann på en nydelig måte. Romanen har mange sterke scener av en ung jentes opplevelser, og gode refleksjoner over hvordan dette kan ha vært med å utforme den hun er i dag. Romanen er underholdende å lese, helt uten dødpunkter, så lesingen gikk fort. Måten boken er bygget opp på, bidro til dette, og den er også en av grunnene til at historien ble med meg i tankene etterpå. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2021

Sider: 254

Kilde: Leseeksemplar

Stargate - en julefortelling av Ingvild H. Rishøi

Jeg har ikke tradisjon for å lese julebøker, men når Ingvild H. Rishøis navn dukker opp, bestilte jeg boken på biblioteket med en gang. Køen var på 6 måneder, men en fugl kvitret meg i øret at det går an å bestille bøker på Bibsok.no med mitt vanlige bibliotekkort, og vips var ventetiden kortet ned til et par uker, og heldige meg fikk lest den før jul. 

Forlaget om handlingen:
Jeg kalte deg ikke Ronja for at du skulle vokse opp på Tøyen, sier Ronjas far.

Men det er Tøyen de bor på, Ronja, faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul. Faren har mistet enda en jobb. Derfor må Melissa ut og lempe juletrær, Ronja må selge kranser og nek, faren må på puben Stargate, og desember handler om våte votter, provisjon og øl. Men også om tre vise menn, en stjerne og en skog.

Stargate er en julefortelling for vår tid: magisk realisme i et juletreutsalg på Tøyen.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 144
Kilde: Biblioteket

Dette er en nydelig fortelling, også for deg som ikke pleier å lese julefortellinger. Historien er lagt til de ukene før jul hvor det går an å kjøpe juletrær, og det er nettopp et juletreutsalg som er rammen rundt fortellingen.

Vaktmesteren på Ronjas skole viser henne i praksis hva filosofien bak "circle of life" går ut på. Ronja er i det hele tatt heldig, som har mennesker rundt seg, som vil henne vel. Dette er historiens budskap, vi må ta vare på hverandre, og det kan gjøres med oppmerksomhet og kjærlighet, ikke nødvendigvis materielle goder. 

Heldigvis bruker ikke Ingvild H. Rishøi leksjoner for å overbevise oss om dette, men skriver det frem i en nydelig, sår og hjerteknusende historie. Den lille romanen er handlingsmettet så lesingen går unna på en kveld. Jeg klarte ikke legge fra meg boken, jeg var så intenst opptatt av hvordan det gikk med Ronja og Melissa, at jeg nesten glemte at de er fiktive. 

Jeg ble svimmel. Sonja sa noe i gangen, men jeg hørte ikke hva, for hjertet mitt banka så høyt. Jeg måtte bare legge meg på magen og klemme det flatt, så det ikke skulle banke seg forderva.

Jeg lover deg, når du vet hvem Sonja er i denne historien, vil ditt hjerte banke seg forderva det også. 

Bildet er fra det fineste juletresalget i Bergen. Leser du denne boken, vil du skjønne hvorfor jeg har tatt med et øyeblikksbilde fra juletreutsalget på Meyermarken.

Stargate er Rishøis første roman, men hun debuterte allerede i 2007 med novellesamlingen La stå!. Tidligere har jeg lest og likt Vinternoveller og den korte novellen med det lange navnet, The life and death of Janis Joplin, så jeg ble glad for at Rishøi har beholdt den nydelige skrivestilen sin. Er du heldig å komme over denne lille diamanten av en bok, er det bare til å slå til ☺

Solgunn har også skrevet en fin omtale av boka

Øyeblikk for evigheten av Kjersti Anfinnsen

I fjor leste jeg Det var grønt som er Anfinnsens debutbok, og De siste kjærtegn som kom ut i 2019, begge gjorde inntrykk, så jeg var mer enn klar for årets utgivelse Øyeblikk for evigheten. Den skuffet ikke, jeg gikk ut i verden med litt av hvert å tenke på.

Forlaget om handlingen:
For den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim går det meste i oppløsning mot slutten av livet. Det kroppslige forfallet fanger og isolerer. Selv om samlivet med kjæresten Javiér kan være krevende, er det først og fremst livsbejaende. Birgitte reflekterer kompromissløst, tidvis vittig, tidvis sårt, over livets vondeste øyeblikk og sine erfaringer med tap, sorg og savn i en verden som fremstår mer og mer fremmed for henne.

Øyeblikk for evigheten er en øm, bitter og morsom roman om kjærligheten, døden og tilværelsens ensomhet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2021
Sider: 109
Kilde: Leseeksemplar

Kanskje du ikke er der helt enda, men livet går fort mot alderdom, fortere jo eldre du blir. Refleksjonene rundt det å bli eldre som en får i disse bøkene (som jeg føler det blir stadig flere av) er tankegods jeg gjerne skulle hatt med meg fra tidligere i livet. 

Nok om det, Anfinnsen nye roman forteller om Birgitte Solheim som i sin yrkesaktive alder var hjertekirurg. Har det noe å si for alderdommen om en har vært hjemmeværende eller kirurg? Dette sier ikke romanen så mye om, men handlingen spinner av gårde egne tanker, ut i fra observasjonene som Birgitte gjør seg.

Hun er nå gammel, tilbringer dagene med spaserturer over kirkegården, og til butikken. Hun har en kjæreste som hun har flyttet inn til, men har beholdt sin egen leilighet, som hun rømmer til, når behovet melder seg. 

Synet til Birgitte er ikke godt lenger, når sant skal sies så er hun nesten blind. Dette kommer vi tilbake til flere ganger i løpet av romanen, noe som gir en god nerve til historien. 

Gjennom korte kapitler hører vi om små og store begivenheter i Birgittes liv. Mellom linjene kommer det frem undring og forbauselse over hva livet kaster mot henne, ensomheten som føles når hun påvirkes av sine medmenneskers oppførsel. 

Det er en kort bok dette, men mye jeg kunne skrevet om. Liker du romaner hvor det egentlige budskapet viser seg mellom linjene, så er dette absolutt en bok du bør ta en titt på ☺

Ingen gjenboere av Runa Fjellanger

I 2017 leste jeg Runa Fjellanger sin debutroman På motorveiene. Etter å ha lest den gamle omtalen min, og samtidig nettopp er ferdig med årets utgivelse Ingen gjenboere, ser jeg både likhetstrekk og forskjeller mellom de to romanene. 

Forlaget om handlingen:
Sara er 35 år, bor i en leilighet i Oslo sentrum og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp.

Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2021
Sider: 189
Kilde: Leseeksemplar

Sara er det jeg vil kalle "godt voksen", hun er næringslivsleder med personalansvar, og hun tar jobben sin alvorlig. I begynnelsen av boken skildres hun som en promiskuøs jentunge, som bruker mennesker i det lille skuespillet hun har på gang, for å fange menn i nettet sitt.

Hun snakker som en foredragsholder, og tenker som en sjakkspiller. Brikkene må legges rett, for at den rette mannen, skal få et vanvittig behov for å sjekke opp akkurat henne, og så gjøre det. 

En morgen ligger det en mann i sengen bak henne, Sara er ikke sikker på hvem det er, men prøver å lytte seg frem til hvem som ligger der. Det er Jonathan, og han skal komme til å rokke ved Saras egoistiske forhold til menn, og få henne til å tåle noe mer og dypere, enn korte affærer. 

Hun gir så smått etter for følelsene sine, og de blir et par. Denne delen er fin, du har alltid en analyse, sier venninnen Rakel til henne, når hun ringer for å fortelle om Jonathan. Hva skjer? - jeg blir ikke lei ham. Rakel stiller diagnosen: du er forelsket!

Det er når Sara begynner å tvile på seg selv igjen, at alt blir vanskelig. Jeg vil ikke si mer om hvordan det hele slutter, det kan de som har lyst å lese finne ut selv. 

Og hva synes jeg? Sara er en jente jeg ikke kan relatere til, med det livet hun fører og så opptatt hun er av utseende, hud, kropp, sminke og selvpleie. Hun snakker om og tenker på sex hele tiden, det er ikke noe interessant å lese om, og selv om jeg leitet etter noe dypere mellom linjene, så fant jeg det ikke.

Jeg satte pris på å få være med til Italia, og tiden da hun og Jonathan fant sammen, men resten, not so much. Likhetstrekkene med debutromanen er all sexen, men til forskjell fra På motorveiene, så hang plottet i Ingen gjenboere bedre sammen. Det er en kort, luftig bok, som du  leser raskt igjennom, så kanskje den lirker seg inn i leselisten din?

The promise av Damon Galgut - Bookerprisvinneren 2021

Denne boken er en av dem jeg kjøpte med meg hjem fra London. Løftet som den heter på norsk, kommer ut i mai til neste år, og jeg har brukt det norske forlaget sin skildring av handlingen. Damon Galgut har gitt ut flere bøker, og kun I et fremmed rom, har blitt oversatt til norsk. Gled deg til mai, for dette er virkelig en godbit å se frem til ☺

Forlaget om handlingen:
Fire begravelser og et brutt løfte. En saga om en sørafrikansk families tap og fall.

Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd. De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.

Forlag: Gyldendal

Utgis: mai 2022

Sider: 293

Kilde: Kjøpt i London

Det som gjør denne romanen så bra, er måten familien Swarts skjebne blir flettet sammen med de dramatiske hendelsene som foregikk i Sør-Afrika på denne tiden. Boken er delt inn i fire kapitler som har tittel etter ett av familiemedlemmene. Det betyr ikke at det er dennes historie vi får høre, for her handler det om hele familien hele tiden, men jeg røper ikke for mye når jeg sier at det er en som dør i hvert kapittel.

Ma er 40 år når hun går bort, og etterlater seg Amor på 13 og de to eldre søsknene Anton og Astrid. Faren deres har gjort suksess med det han holder på med, og familien har det godt. Amor slipper å returnere til pensjonatskolen, og Anton som er i det militæret kommer også hjem. Det er lille Amor som overhørte faren love moren, at Salome skal få huset hun bor i, men når hun minner dem på dette etter morens død, er det ingen som vil høre. 

Leseren får god tid til å bli kjent med karakterene, med få ord greier Galgut å lage bilder i hodet mitt, som både ryster og forbauser. I denne første delen viser det seg at Rachel Swart som er død, har forlatt den nederlandske reformerte kirken familien er medlem av, og gått tilbake til sin opprinnelige tro, jødedommen. Dette lager stor ståhei i familien, og byr på nye perspektiver for meg som leser. Anton bryter med faren og begir seg i vei tilbake til militærforlegningen, men alt går ikke etter planen.

Vi befinner oss i 1983 og Nasjonalistpartiet blir nødt til å gjøre endringer. Familien bor på landet, men må sette opp gjerder rundt eiendommen, for unntakstilstanden fører til opptøyer, som skremmer dem. Politiet jager svarte, for å sjekke passersedlene deres, og barna øver seg på å gjemme seg under pultene på skolen. 

Så skifter vi fokus, historien hopper ti år frem, og apartheid har opphørt. Det betyr ikke at alt er normalt, og mennesker som ikke er vant med å se at svarte og hvite lever sammen, reagerer på synet. Når Amor returnerer fra London, blir hun overrasket over at det så mange svarte i sentrum av Johannesburg. Hun synes også at de er mer rak i ryggen og åpen i blikket, enn hun har sett dem før.

Astrid holder informasjonsflyten i familien, og ringer Anton for å si at faren ligger på sykehus. Hun vil at han skal skvære opp med sin far før han dør. Dette sitter langt inne for ham som i likhet med Amor har gitt familien sin på båten. Det hjelper ikke at de enda en gang skal møtes, denne gangen i farens begravelse.

Så hopper vi frem til 2003 hvor det er Astrid sitt navn som preger overskriften, før vi enda noen år senere hører om Anton. Når han begraves er det bare Amor igjen, og endelig kan hun gjøre opp familiens unnlatelsessynd. Salome er 71 år og har ventet i 31 år på at familien skal holde løftet sitt om å overdra huset hun bor i, til henne. Slutten er egentlig en bitter pille å svelge, for den voksne sønnen hennes, en døgenikt av en mann er aggressiv og lite takknemlig for denne gesten. 

Damon Galgut bruker mange bilder i språket sitt, og det er ikke få ganger jeg opplever at en av karakterene får en plutselig forståelse av noe, og jeg selv også gjør dette. Jeg får aha-opplevelser og en av karakterene gjør det samme. Han skriver "et lite vindu inn til fremtiden", og jeg forstår så alt for godt hva han mener. Dette er så glimrende fortellerkunst, at jeg med beundring nyter hver side jeg leser.

Romanen er handlingsmettet til tusen, det skjer noe hele tiden, men først av alt er det språket som imponerer. Plottet er godt snekret sammen, og gir et fint bilde av følgene etter Hendrik Verwoerd sine ville ideer med apartheid. Handlingen finner sted i Pretoria, som er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika, men vi hører ofte om Johannesburg som ligger 60 km sydover. Amor reiser til Durban, en by jeg ikke hadde hørt om, og med litt googling fant jeg også ut litt om denne kystbyen. 

Jeg esker bøker som får meg til å google, og nysgjerrig fordyper jeg meg i historien bak det jeg leser. Damon Galgut er en verdig vinner av årets Bookerpris, og en forfatter jeg vil være på utkikk etter fra nå ☺

Boken som ikke ville bli lest av David Sundin

En kollega kom og viste meg en bok hun hadde funnet på biblioteket, og det var Boken som ikke ville bli lest. Jeg så med en gang at dette er akkurat den boken gjengen min trenger når alt julestyret er over. Det er ikke bare jeg som er begeistret, for boken var Sveriges mest solgte barnebok i 2020, og ble samme år kåret til årets bok av svenske bokhandlere.

Forlaget sier dette om boken:
Advarsel! Dette er fortellingen om 'Boken som ikke ville bli lest'. En bok som gjør alt i sin makt for at den skal få være i fred. Ord byttes ut, boken lukkes, og plutselig - en krokodille! Boken som ikke ville bli lest er en invitasjon til lek og glede - også til den som leser, som er nødt til å by litt på seg selv. I tillegg er den en hyllest til alt det fine som kan skje når en voksen leser høyt for et barn. En usedvanlig levende, uregjerlig og fullstendig magisk billedbok.

Forlag: Strawberry Publishing 

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 34 illustrerte

Kilde: Leseeksemplar

Allerede på tittelsiden i boken blir leserne advart, om at det kan bli vanskelig,
"kanskje dere skal ta en annen bok?"

Det begynner som et eventyr, hvor en voksen skal lese for et barn som ikke får sove. Historien som utspiller seg er alle krumspringene boken gjør for å slippe å bli lest.
Alt rabalderet som boken finner på, gjør at den voksne leseren må vri seg rundt, tyde ord som han aldri har hørt før, og finne frem forstørrelsesglass. 

Boken gjør seg om til et ratt, den får vinger og begynner å fly, og så blir teksten mindre og mindre. Ganske tidlig kommer det en beskjed om at boken er SLUTT, og at du ikke må bla videre. 

Når du allikevel gjør det, presser boken igjen permene, og den voksne må ta skikkelig i, for å holde boken åpen. 

Sånn holder det på, det er en kamp å komme seg gjennom denne boken, men for et eventyr! Den som leser boken må by på seg selv for at dette skal bli morsomt, her må det synges, og skrikes når det tar fyr, akkurat der du holder fast i boken. 

Ord forsvinner, og barna må være med å forme historien med sine egne ordforslag. Så dukker krokodillen opp, og bytter ut alle R`ene med U`er. Denne siden må jeg lese noen ganger før jeg leser for barna i barnehagen, for dette var ikke lett. 

Er det slutt nå da? nei du, det fortsetter, ordene begynner å løpe omkring, og så legger teksten seg som en kant rundt hele boken med hypnotiserende sirkler i midten, her er det bare til å vende og vri, for å få lest. De 34 sidene blir jo til slutt lest ferdig, og er ikke den voksne leseren svett i luggen nå, så er det bare til å gi gass neste gang du leser!

Boken avrundes med noen kjærlig oppbyggende utsagn til barnet, søtt sånn på sengekanten like før søvnen overtar, og helt på sin plass etter denne opplivende avslutningen på dagen. 

David Sundin må være en leken mann, som vet hva barn liker. Illustrasjonene som utgjør en stor del av helheten, holdes i duse rød- og blåfarger. De er formet sånn at det hjelper den voksne leseren i jobben med å gjøre dette gøy. Og gøy var det, veldig gøy, så nå gleder jeg meg til å teste boken ut på 2-åringene mine i barnehagen. Er du på jakt etter julegave til 2-6 åringer, så vil jeg påstå at denne er midt i blinken ☺

August - oppfølgeren til Øya av Victoria Hislop

Leste du Øya, Victoria Hislops debutroman fra 2007, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på denne oppfølgeren. Her møter vi igjen karakterer fra Øya, og den samme greske stemningen som forfatteren er så god på å skrive frem. Tittelen på boken fikk meg ikke akkurat til å ile til bokhandelen, men originaltittelen One august night var det litt mer fraspark i. 

Forlaget om handlingen:
25. august 1957. Leprakolonien på Spinalonga er historie. Sykdommen er kurert, og beboerne kommer tilbake til fastlandet etter en hjerteskjærende atskillelse fra familie og venner. Men dramaet er ikke over. En uforutsett voldshendelse får fatale konsekvenser.  

Tiden bokstavelig talt stopper for hjemvendte Maria Petrakis og søsteren Anna. Familien splintres. For befolkningen i Plaka vil avviklingen av Spinalonga for alltid være forbundet med tragedie. 

Hvordan tar man fatt på livet etterpå? Hvordan klarer man å forsones, og bygge et nytt liv på ruinene fra fortiden?   

I romanens åpningsscener er Anna gravid og føder en velskapt datter. Hun er en kald og avvisende mor, det som utspiller seg skildrer henne som en selvopptatt bitch som bare bryr seg om sitt eget utseende. Hun hater barnet sitt for det hun har gjort med utseende til moren, og det byr henne imot å amme. 

Når hun hører at Maria og de andre leprasyke skal returnere fra Spinalonga klikker det for henne, for hun har et hett forhold til Annas forlovede Mandis, som også er datterens gudfar.

                    Anna ristet på hodet. Hun ville bare ha det helvetes kvinnemennesket ut av rommet. Hun hadde hørt nok. Hun klasket motebladet ned i bordet foran seg og prøvde å få stoppe den ukontrollerte skjelvingen. 
                    Den tilfeldige kommentaren til Kyria Vasilakis gjorde henne opprørt. Hennes verste mareritt var at noen skulle finne en kur mot spedalskhet. Da ville søsteren Maria komme hjem fra Spinalonga.

Så langt i lesingen stønner jeg oppgitt over det som fremstår som en dameroman av verste sort. Jeg vurderte å levere boken tilbake ulest, men heldigvis var jeg i det tålmodige hjørnet. I en uventet vending i handlingen, er det den tidligere leprasyke søsteren Maria vi følger, i tillegg til Manolis, som har sin egen handlingstråd herfra.

Manolis forlater Kreta, og finner seg jobb og bosted på fastlandet. Det som utspiller seg her gir leseren fine bilder av gresk gjestfrihet, Manolis får et fint liv, med venner som tar brodden av sorgen han føler over at Anna er ute av livet hans.

Det som foregår i forbindelse med fengselsbesøkene som Maria gjør, er interessant lesning, og vi hører mot slutten om grekere som emigrerte til Australia, ellers er det ikke så mye historie denne gangen. Stigmaet som de leprafriske opplevde kunne etter mitt hjerte, vært utdypet mye bedre, det hadde det vært kjekt å lese om.

Anita har også lest boken og jeg sier meg enig med henne, Det er mye tell og lite show, en del klisjeer og plattheter, men for all del- liker man å lese bøker fra Kreta og Hellas, så er dette en helt grei sommerbok. Fort lest i alle fall.

Til sist i boken får vi et langt etterord hvor Hislop forteller hvordan hun har arbeidet med romanen. Helt til sist får vi også vite at hun er lepra-ambassadør, og ber leseren om penger til arbeidet med de spedalske som fortsatt trengs i flere i utviklingsland.

En episode med en illsint kvinne som jakter på mannen sin, ga litt humor, og den greske gjestfriheten ble skildret på en måte som jeg gjenkjente fra mitt eget opphold i Hellas i sommer. Romanen fikk frem gode minner om et fantastisk land og et elskelig folkeslag, men jeg hadde ærlig talt ventet meg mer av Victoria Hislop.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 313

Kilde: Biblioteket