Kjøttfri mandag - Grønn ertesuppe med mynte

Denne mandagen vil jeg friste deg med en ny oppskrift fra boken Kjøttfri mandag. Kunne du tenke deg en kokebok med smakfulle og enkle retter, så er denne boken virkelig å anbefale, både til deg som spiser kjøtt og dere som har sluttet.

Grønn ertesuppe med mynte

1 bakepotet, skrelt og kuttet i små terninger
1 stor purre, kuttes i små biter
1 liter grønnsaksbuljong
400 g frosne erter
2-3 ss finhakket frisk mynte
1/2 dl kremfløte
1 ss smør
salt & pepper

Kok i 10 min. potetbiter og purre møre i buljong. Tilsett erter og mynte og kok i 3 minutter til. Ha i fløte og smør og kjør alt sammen med stavmixer. Smak til med salt og pepper. Den hvite pynten laget jeg av rømme tynnet ut med litt sitronsaft.
Spiser du karbohydrater kan du gjerne servere med rundstykker, flatbrød eller hvitløksbrød.

Denne ertesuppen var utrolig god og mektig, og veldig enkel å lage. Bortsett fra mynte, så er ingrediensene sånne som jeg gjerne har i kjøleskapet, så den kan raskt lages til uten å måtte gå å handle først. Retten er også glimrende å lage kvelden i forveien, sånn at middagslagingen mandag etter jobb blir en fornøyelig affære. Lykke til!

Her er oppskrift på paien i boken
Her har jeg skrevet om boken

Rivers of London av Ben Aaronovitch - første bok i Peter Grant serien

Ben Aaronovitch sin serie om Peter Grant er nå oppe i 6 bøker. Den første boken har skiftet navn siden den kom ut i 2011, og heter nå Midnight Riot. Er du begeistret for bøker som er litt på kanten av det naturlige, og i tillegg er glad i London, så er denne serien midt i blinken for deg.

Vi blir kjent med Peter Grant og Lesley May når de er helt ferske politibetjenter. Lesley får den stillingen som Peter ønsket seg, men det var nok ikke tilfeldig at han havnet i The Case Progression Unit, og ble Thomas Nightingale sin lærling.

Detective Chiefe Inspector Nightingale er den siste offisielle trollmannen i England, og han har sett i Peter Grant sin mulige etterfølger. Når de en dag havner oppi en mordsak og et gjenferd som presenterer seg som Nicolas Wallpenny forteller Peter at han var vitne til mordet, får det fart i sakene.

Det er mye her som foregår i utkanten av oppfattelsen, og leseren må ha hode og hjerte for det overnaturlige. Peter har en sterk kraft som han utvikler, og øver opp formler som siden kommer godt med.

Det høres litt "Harry Potter ut" dette her, men siden historien er plassert i de kjente trygge gatene i Londons Covent Garden-område, så er det på en merkelig måte allikevel okei.

Det blir til tider dramatisk og før skurken er fanget har vi vært med på mye "rart". Vi møter elvegudene Father Thames og Mother Thames, og barna deres. De er ikke særlig gode venner, og Peter Grant havner midt oppi konflikten dem imellom. Her er gjenferd og spøkelser i mange former, og mange av dem skifter utseende og navn etter hvert som historien drar seg til.

Vi får også høre mye om Punch and Judy, mest Punch kanskje som er en du ikke har lyst å komme på kant med. Jeg har vært på Covent Garden pub`en med navn Punch & Judy mange ganger, men aldri sett en forestilling med disse kjente dukkene. Det hadde vært noe for London-dagen min i mars...

Det er en vanskelig bok å formidle essensen av, men den har et herlig språk med mye humor, og alt det overnaturlige faller liksom på plass naturlig. Jeg er glad jeg har de to neste bøkene i hyllen, så jeg skal nok lese videre om Peter Grant og de andre.

Her kan du se hva bøkene heter, og rekkefølgen på dem. De har ikke kommet ut på norsk, men det ser ut til at serien skal bli tv-serie i England, så det er bare å følge med!

Lesehesten har også blogget om boken!

Et gap i tiden av Jeanette Winterson - Shakespeare gjenfortalt

Et gap i tiden av Jeanette Winterson er en del av The Hogarth Shakespeares serie av gjenfortalte Shakespeare stykker. Det er kritikerroste og bestselgende forfattere som har fått anledning til å tolke stykker i sin egen ordlyd. Dette er den første boken som har blitt publisert, men vi skal få to til før sommeren er godt i gang. Det som var ekstra gøy er å se at vår alles kjære Jo Nesbø har fått æren av å gjenfortelle Macbeth, men den kommer ikke før i april neste år.

Forlagets presentasjon:
New Bohemia, Amerika. En stormfull natt. En svart mann finner en hvit baby, forlatt. Han løfter henne opp - lys som en stjerne - og bestemmer seg for å ta henne med hjem.

London, England. Etter finanskrakket vet Leo Kaiser hvordan han skal tjene penger, men ikke hvordan han skal styre sjalusien mot sin kone og sin beste venn. Er han virkelig far til sitt nyfødte barn?

New Bohemia. Sytten år senere. En gutt og en jente forelsker seg i hverandre, men det er mye de ikke vet om hvem de er og hvor de kommer fra. 

Boken ble lånt på biblioteket 


Romanen starter med en kjapp gjennomgang at Shakespeares originale Vintereventyret, med tid, sted og rollebesetning. Stykket er i fem akter, hvorav de første tre er tragedie og de to siste, som er satt 16 år senere, er komedie. Stykket regnes blant noe av det siste Shakespeare skrev før han døde.

Coverversjonen finner sted i vår tid. Kjenner du Vintereventyret vil du hele tiden kjenne igjen handlingen og karakterene, men i den moderne versjonen finnes det ingen konger. Kong Leontes har blitt til Leo Kaiser, en storkapitalist i London, og dronning Hermione er MiMi en sanger og artist, som i romanens begynnelse er høygravid.

Den lille jenta som kommer til å bli kalt Perdita, blir født under dramatiske forhold. Hennes far Leo er syk av sjalusi, og skråsikker på at barnet ikke er hans, men hans beste venn Xeno sitt.

Romanen er ikke tydelig inndelt i teaterstykkets "akter", men i egne deler blir historiene fortalt om barndomsvennene Leo og Xeno sin oppvekst, om hvordan Shep og sønnen Clo kom til å finne den nyfødte Perdita i New Bohemia, og om Sheps 70 års dag.

Beretningen er skrevet i et nydelig språk, som passer godt til romanen. Forfatteren har mange fine fraser og vendinger som får meg til å stoppe opp, og smake på setningen. Hun har en litt gåtefull stil, noe også Shakespeare hadde, og den tilbakevendende tråden med den falne engelen, gir romanen et eventyrlig preg som jeg ønsket velkommen.

Jeg synes Jeanette Winterson har vært tro til den opprinnelige teksten, og samtidig greid å formidle handlingen på en spennende og moderne måte. Om du leser denne romanen og ikke kjenner Vintereventyret, vil du nok ikke koble disse to sammen, men lese den som et mangefaset og spennende familiedrama.

Har du lyst å lese litt Shakespeare i dette jublieumsåret, så er disse gjendiktningene en glimrende måte å få med seg handlingen på noen av stykkene. Nå gleder jeg meg til Howard Jacobson sin roman Shylock er mitt navn, som er en gjendiktning av The Merchant of Venice. Den kommer ut 2 mai 2016.

Her kan du følge Shakespeare-prosjektet mitt hvis du vil

Demonenes sang - første bok i Villstjernetrilogien til Chris Tvedt

Du kjenner nok krimforfatteren Chris Tvedt fra hans krimserie for voksne. Når han nå tar steget og skriver fantasy, debuterer han som barnebokforfatter. I følge en artikkel i BA i desember har han lenge drømt om å skrive for barn, og fantasy er en sjanger han selv liker å lese, så spenningen var stor da jeg tok fatt på denne boken.

Fra bakpå boken:
Tretten år gamle Thorgil lever et helt vanlig liv i 1930-tallets Oslo. En dag snus alt på hodet. Thorgil får vite at han er halvt dverg, og at hans far, som han aldri har truffet, er dvergenes konge. I følge med to krigere forlater han den hjemlige tryggheten og begir seg ut på en reise gjennom et urolig Europa, til dvergenes rike langt inne i Tien Shans ville fjell. Men kongedømmet er truet av både indre og ytre fiender. Snart er Thorgil en viktig del i kampen for å hindre at dvergenes rike skal gå under.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: Jan 2016

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Nysgjerrigheten på hva Chris Tvedt har fått til var nok drivkraften bak mitt ønske om å lese denne boken. Selv om jeg har lest Ringenes Herre, så er jeg ikke noe ihuga fantasy-fan, så jeg hadde ikke forventet at historien skulle fenge meg.

Demonenes sang ble til min egen store forbauselse slukt på en kveld og en morgen. Den begynner stille og rolig med en gutt i Oslo som blir mobbet på skolen. Han lever uten far, og hans mor har aldri villet fortelle ham noe om faren. Som trettenåring vokser behovet for å lære om seg selv, så når han en dag kommer hjem fra skolen og to snodige små menn i bowlerhatt står i stuen for å ta ham med til sin far, følger han med.

Første del av boken tar oss med på ferden med båt og tog, via Berlin, gjennom Polen og videre til grensen mellom Kina og Russland. Her tar de fatt på den lange vandringen bort over slettene og opp i de enorme fjellene mot Tien Shad. Beskrivelsene av de vakre fjellene og omgivelsene på denne vandringen er så flotte, at jeg kriblet etter å snøre turskoene selv.

Thorgil har allerede følt på at han er annerledes, og følt en styrke han ikke vet hvor kommer fra, eller kan forklare. Når de nærmer seg bestemmelsesstedet finner de en liten pike, forfrosset i snøen. Lin får følge med dem videre, og denne karakteren åpner for spenning og undring underveis.

I denne historien blir vi kjent med dverger, yetier og onde munker. Den store rammen er kampen mellom det onde og det gode, en kamp som speiles i det at Hitler kommer til makten i Tyskland. Vinklingen forfatteren bruker, med å hele tiden beholde fotfestet i virkeligheten, gjør at jeg beholder interessen. Hadde de vandret inn i et eventyrscenario, hvor alt var fantasi, så hadde jeg nok sluppet taket.

Oppbyggingen av historien er gjort på en logisk måte, og selv eventyrlige hendelser føles på en merkelig måte realistisk. Det rolige tempoet i romanens begynnelse avløses etterhvert av høyere tempo og økt dramatikk. Med få ord greier forfatteren å skape klare bilder av karakterene, omgivelsene og hendelsene. Her er ikke mye unødvendig tekst som ville kjede leseren, men han har en språkføring som fører oss rett inn i begivenhetenes sentrum.

Når boken gikk mot slutten var jeg spent på avrundingen. Siden dette er første bok i en serie, så sier det seg selv at ikke alt blir oppklart og forklart, men leseren bør føle at en har kommet i mål. Vi kom i mål! Slutten var avklarende og fin, samtidig som mange spørsmål gjenstår å få svar på. Det føles alt for lenge å måtte vente til 2017 for å få vite hva som skjer videre.

Selv om Villstjernetrilogien er beregnet på en målgruppe fra 12 - 16 år, så vil jeg si at også eldre lesere vil ha glede av denne. Er du voksen og har lyst å prøve deg på sjangeren, vil jeg anbefale deg denne. Boken er tro til sjangeren og inneholder alle de elementer som hører med, samtidig som den er glimrende bra skrevet.

Anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!

Kjøttfri mandag - Parippu, linser med kokos

Det er mandag igjen, og du har nyter vel en kjøttfri middag denne mandagen også? Her er mitt bidrag til oppfinnsomheten, en deilig linsegryte fra boken Kjøttfri mandag.
Retten er veldig grei å lage kvelden før, for så å raskt og greit varmes opp når du kommer hjem fra jobb på mandag, eller hvilken som helst annen dag egentlig.

Parippu, sørindiske linser med kokos og krydder:

225 g gule eller røde linser
1 løk, grovhakket
1 hvitløksfedd, finhakket
1 chilli, finhakket
1 ts gurkemeie
1 ts malt spisskummen
1 ts malt koriander
2 tomater, grovhakket
1 boks kokosmelk
2 dl vann
salt

Fres løk, hvitløk, chilli og krydder i olje i en gryte. Tilsett tomater, linser, kokosmelk og vann og kok opp, la det koke til linsene er møre.

I oppskriften i boken serveres linsegryten med noe som heter Tarka strødd oppå. Her var det noen ingredienser jeg ikke hadde (hørt om..) så vi nøyde oss med å drysse sprøstekt løk og gresskarkjerner på toppen av suppen, godt det og.

Det er med skam å melde at poden på 14 erklærte at denne linsegryten var b e d r e!!! enn den jeg pleier å lage, så det ser ut som vi har fått oss en ny familiefavoritt :)
Det går fint å bytte ut de to tomatene med en boks "krossade tomater". Alle ingrediensene i denne retten er sånt som vi alltid har stående, noe som gjør den lett å ty til.

Her er min omtale av boken
Her er oppskrift på paien

Hvite spor av Emelie Schepp - bok II i serien om Jana Berzelius

Den svenske krimforfatteren Emelie Schepp debuterte i fjor med Merket for livet. Det ble i mine øyne en brakdebut, for den historien fenget veldig. Nå er hun tilbake med bok nummer to i serien om Jana Berzelius.

Forlaget om boka:
Et hurtigtog står stille på Norrköpings sentralstasjon i den kalde vinternatten. En ung kvinne er nettopp blitt funnet død om bord på toget. Fingrene hennes er blodige, og hun har hvitt skum rundt munnen. Kvinnen reiste ikke alene, men nå er venninnen sporløst forsvunnet. Hvem er disse kvinnene, og hva har hendt dem?
Statsadvokat Jana Berzelius blir satt på saken sammen med politiet. Det går ikke lang tid før etterforskningen blir mye mer personlig enn hun hadde tenkt seg. Atter en gang blir hun konfrontert med sin fortid. Da kriminalbetjent Henrik Levin og hans kollega Mia Bolander kommer over et spor, skjønner Jana at mistanken peker mot en person som hun kjenner til. En mann hun helst vil glemme, en som vet altfor mye om henne.

Dette er kvalitetskrim du ikke vil gå glipp av, så du vil gjøre lurt i å lese Merket for livet først. Hovedpersonen Statsadvokat Jana Berzelius er en spennende karakter, med en fortid som vi lærer mye om i den første boken. Mye, men ikke alt, for Hvite spor tar oss med videre inn i Janas søken etter sin sanne identitet.

Dynamikken mellom Jana og kriminalbetjent Mia Bolander er artig å følge med på. De er langt i fra venner og kan så vidt det er, tåle hverandre. Allikevel vil leseren oppfatte dem som veldig like, med lav sosial intelligens og et tydelig hang til rusmidler og tilfeldig sex.

Jeg vil ikke røpe for mye av Janas personlighet, for den er formet av fortiden hennes som vi lærer om i Merket for livet. Det eneste som betyr noe for henne i hverdagen er jobb, punktlighet og prestasjon. Denne krimserien dreier seg mye om Jana, og det er egentlig spørsmålene rundt om hun greier å skjule sin bakgrunn for kolleger og hennes jakt på en fremmed fra fortiden som er mest spennende.

Vi følger etterforskningen til Mia Bolander og kollegene hennes. Den er spekket med hendelser fra privatlivet til de involverte, noe som gir historien et menneskelig preg. Flere intriger dukker opp, og flere av karakterene har utenomekteskapelige krumspring med mennesker i sin nærhet.

Hvite spor er en velskrevet og til de grader engasjerende krim. Jeg ga den forrige boken full pott på terningen, og det er ingen vei utenom denne gangen heller. Håper forfatteren er godt i gang med neste bok, for hun ga oss noe å tygge på helt på slutten.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 407

Kilde: Leseeksemplar

Hamlet av William Shakespeare - skuespillet i bokform

William Shakespeare er vel den forfatteren det har blitt forsket mest på, så i prosjektet mitt som er inspirert av at vi i år markerer 400 siden hans død, vil jeg holde meg langt borte fra ukvalifisert synsing. Siden jeg i mars skal avgårde til Stratford for å se Hamlet, har jeg denne måneden lest Kristian Smidt sin oversettelse fra 2007.

Hamlet er en av Shakespeare sine ti tragedier, og den som er mest kjent, og oftest spilt. På nettet finner du lettforståelige handlingsforløp og inngående analyser av stykket, så det skal jeg ikke gå inn på. 

Det er ikke første gangen jeg leser et skuespill, men først nå har jeg greid å manne meg opp til å lese noe av Shakespeare.


Siden jeg har sett mange teaterstykker av ham, så fryktet jeg det verste når det gjelder språket. I denne oversettelsen har Kristian Smidt gjort det lett for oss, selv om han er tro til den originale teksten benytter han seg av et ledig moderne norsk.

Stykket er i fem akter med flere scener i hver akt. Alt er direkte tale, bortsett fra at hovedbevegelsene på scenen er skrevet i kursiv. Det tok meg noen sider for å roe ned tempo, jeg måtte til og med lese litt høyt for meg selv for å komme i den rette stemningen, men når jeg var i gang fløt lesingen enkelt og greit. Jeg så med forventning frem til den kjente setningen "Å være eller ikke være, det er problemet", og frydet meg storveis da denne dukket opp.

Siden det nettopp har vært Valentinsdagen, så jeg velger å dele med dere Ofelias ord i fjerde akt:

I morgen er det kjæreste dag

og jeg i gluggen min, 

sto tidlig opp i morgengry

for å bli din Valentin.

Så opp han sto og på seg dro

og lukket opp sin dør, 

og hun gikk inn, men aldri ut,

en jomfru slik som før

En lynrask handlingsbeskrivelse til slutt:

Tragedien om Hamlet, prins av Danmark.

Vi er på kongens slott i Helsingør. Kong Hamlet er død, og Gjertrud, hans kone og mor til prins Hamlet har giftet seg med sin manns bror, som nå er konge. 

Hamlet er rasende på sin mor for dette, så når hans fars gjenferd viser seg for ham og krever hevn for hans mord, vil den unge prinsen utføre denne akten av hevn. 

Ved en feiltagelse dreper Hamlet hoffmarskalken Polonius, som er far til Ofelia som han kurtiserer. Hennes bror Laertes vil hevne farens drap, og for å redde Hamlet blir han sendt med båt til England.

Han kommer aldri frem, men returnerer til hjemlandet, med en plan om å få tatt sin stefar, kongen av dage. Laertes utfordrer Hamlet til duel, med gift både på sverdspissen og i et beger er han sikker på å få has på ham. 

På slutten er det bare å stålsette seg for da dør rubbel og bit, både dronningen som drakk av begeret, kongen, Laertes og Hamlet. Ofelia er allerede død ved drukning, et uhell ved elven, eller ikke? 

Her kan du følge Shakespeare-prosjektet mitt hvis du vil :)

Årets faste - noen erfaringer etter ti dagers faste

Det er femte gangen jeg faster, over det jeg kaller lang tid. Ti dager er maksimalt av hva jeg gidder å holde på, for det er ganske så usosialt og faste. Den niende kvelden drakk jeg litt suppe, og på dag ti feiret jeg at fasten var over med et lett måltid coscos. Her har jeg notert litt erfaringer, hvis det er noen som er interessert i å forsøke faste.

Askeonsdag 10 februar, var dag en av fasten, og jeg var spent på om kroppen min ville reagere så positivt som den har pleid å gjøre. Det gjorde den heldigvis. Jeg føler lite sult når jeg faster og greier å holde meg til grønnsaksjuicer og vann. Når jeg skal på jobb tar jeg en Nutrilettshake for å ha litt næring i kroppen. Onsdagen ble avsluttet med teaterbesøk etter 8 timer i ny barnehage, så det var ingenting å si på energien.
Torsdag var jeg på jobb i 8 timer og dro til byn for å delta på noe på Litteraturhuset om kvelden. Jeg går masse når jeg faster, det er god tidtrøyte (for noe må en jo gjøre med den ledige tiden...) også gjør det sitt til å holde tarmene i funksjon.
Fredag var jeg litt småtung i hodet, og droppet Tvangslesingen, men en lang spassertur fikk jeg meg i kveldingen.
Lørdag er hodepinen vekke og jeg lager meg atter en ferskpresset grønnsaksjuice. Disse, pluss noen flasker av dem man får kjøpt på helsekosten holder meg gående gjennom uken.

Juice: Gulrøtter, selleri, appelsin, rødbete, ingefær og agurk

Søndag la jeg ut på langtur, med bare en flaske juice i sekken. Det gikk sent oppover Stoltzekleiven, men jeg tråkket meg gjennom snø og is helt opp til Rundemanen. Ingenting å si på energinivået denne dagen heller. Normalt ville jeg hatt tre skiver, sjokolade og varm kakao med på en sånn tretimerstur, men det gikk helt fint med bare en skvett juice.
Mandag er det full rulle med tur til Akvariet i arbeidstiden. Jeg hadde ikke noe annet enn litt juice med meg, og det gikk fint. Siden jeg skulle ut på trilletur med barnebarnet på ettermiddagen ble det en Nutrilettshake til "middag".
Tirsdag sto skrittelleren på 7000 da jeg kom hjem fra 7 timer på jobb. Derfor ble det til at jeg tok en powerwalk i stormen på vei til trening. Den påfølgende Zumbatimen var årets beste, selv om det er 7 dager siden jeg har spist noe som helst.
Onsdag skulle jeg egentlig bryte fasten, for å gå over til å spise 1/4 porsjon lett mat i kveldingen. Etter en 8 timers arbeidsdag gikk jeg hjemmefra før kl. 18 for å gå på teateret med noen gøyale damer, så det ble ikke mat denne dagen heller. Ikke at jeg følte det hastet, for jeg har det så godt når jeg faster, at jeg gjerne utsetter en dag.
Torsdag ble lik som onsdag, fasten skulle brytes men... jeg laget grønn ertersuppe fra bunnen av og slurpet i meg en skål av denne. Noe mer ble det ikke for kvelden ble fylt av besøk på Litteraturhuset.
Fredag jobber jeg  bare 5 timer, og har god tid til å lage middag før jeg går på jobb. Det blir coscos med løk og erter, men den skal ikke spises før etter poden og jeg har vært i Stoltzen en tur. Da har det gått ti dager siden jeg startet fasten på askeonsdag.

Universalstillingen 

Nå har jeg drukket opp kjøpe-juicen og de siste Nutrilettpakkene mine, (Jeg brukte 6 stykker disse 10 dagene) så det er på tide å innføre gode matvaner igjen. Etter å ha tisset rødbrunt hele uken, etter å ha drukket mye rødbetejuice, er planen å få urinen helt lys. Da er det mye vann og vannholdige grønnsaker (uten så mye farge) som gjelder.
Den gode virkningen av fasten har ikke uteblitt. Energien er på topp igjen, så også humøret. Betennelsen i huden min har hatt godt av det, men jeg vil ikke påstå at faste fungerer som helbreder. Den kraftigste effekten merket jeg da jeg var på zumba på tirsdag, hoftene var så løs og ledig at det var ikke sant. Jeg kom langt ned og høyt opp, og hadde ingenting som stengte for smidigheten.

Da jeg kom hjem måtte jeg teste ut universalstillingen, for jeg vet nøyaktig hvor langt ned jeg kommer i den. Denne gangen var jeg nedi med begge skulderblad uten at kneet kom opp av gulvet, for første gang. Prøv selv da vel, det er ikke så lett som det kanskje kan se ut til.

Noe av det kjedelige med å faste er at jeg holder meg unna matlaging og måltidshygge. Når de andre spiser sitter jeg i stuen, for at ikke de gode luktene skal sette i gang sultmekanismen i  kroppen. Nå gleder jeg meg til å lage deilig mat igjen, og å spise sammen med familien min.

Her har jeg samlet noen av lenkene fra tidligere faster, hvis du har lyst å se!

For å illustrere mitt høye energinivå gjennom denne fasteuken har jeg tatt bilde av oppdateringen på skrittelleren min. Den viser at jeg hver dag har gått mer enn mitt daglige mål, og noen ganger mye mer. Farten i Stoltzen var nok lav, men utholdenheten er det ingenting å si på.

Garmin skritteller min gode venn og motivator for å komme meg ut av lesestolen

I dag gjestet den argentinske forfatteren Martin Caparròs Bergen

I forbindelse med den norske utgivelsen av boken hans Sult, var han i dag gjest på Litteraturhuset i Bergen. Hvert år dør rundt ni millioner mennesker av sultrelaterte årsaker, og dette har Martin Caparròs belyst grundig i sin nye bok. Selv har jeg bare flippet gjennom boken og funnet den for "tung", men presentasjonen traff meg i hjertet, så jeg må muligens ta en kuvending og skaffe meg den allikevel.

Teresa Grøtan intervjuer Martin Caparròs på Litteraturhuset i kveld

Martin Caparròs sin bok SULT er en solid sak på 656 sider, men etter å ha hørt forfatteren fortelle hvordan boken er bygget opp, så høres det ikke så avskrekkende ut. Han begynte praten sin i dag med å fortelle hvordan "tull med tall" og FN`s statistikker kan manipuleres på en slik måte at menigmann får et positivt inntrykk av utviklingen.

Han fortsetter med å spørre; Hvem er de sultne? og forklarer oss hvordan vi drukner i analyser, historier og forståelse, men at følelsene for disse menneskene uteblir.

De beste våpen mot sult er demokrati og utvikling. Et stort fattig land som India motbeviser denne teorien, og han påstår at hinduismen med sin nedbetaling av karma får menneskene til alt for lett å akseptere sin tilstand av fattigdom. Litt flåsete sagt, forteller han at han ikke har møtt på mange sultne ateister.

Det var spennende å høre om hvordan politikerne i Nigeria har solgt seg ut til Kina og Frankrike, og hvordan de to landene tømmer Nigeria for resursene uraniumutvindingen kunne ha tilført landet. I stedet lever de av å dyrke hirse, og er prisgitt naturkreftene om det blir noen avling, eller om regntiden skyller den bort.

Han tok oss også med til Chicago Stock Exchange og snakket om matspekulering. Det er ikke bare i India eller Nigeria folk er fattige. Selv i Chicago er en halv million mennesker avhengig av veldedighet for å unngå å gå sulten til sengs. Det er like mange mennesker som er overvektige, som mennesker som lider av sult. Det er de fattige som spiser billig/usunt som blir overvektig, så også dette er et symptom på en skakkjørt verden.

Et annet kapittel Grøtan spurte ham om, handlet om hvordan USA`s kraftige subsidier av maisproduksjon tok knekken på næringsgrunnlaget til bøndene i Mexico som levde av det samme. Nå kjøper Mexico mais fra USA mens deres egne bønder dyrker opiumsplanter.

Siden 1970-årene produserte vi nok mat på jordkloden til at alle skulle få spist seg mett. Nå kaster vi 30% av maten som har kommet ut på markedet, uten tanke på alle de millionene som aldri får spise seg mette. De siste tiårene har kjøttproduksjon og konsum eksplodert. Fra å spise litt kjøtt et par ganger i uken, spises det nå hver dag. Når nå de fattige landene som Kina og India kommer etter, vil dette gjøre noe med forholdene i verden.

På spørsmål fra Terese Grøtan om hva vi må gjøre, så svarer forfatteren helt ærlig "Jeg vet ikke".
Når hun spør hvilket land i verden som har greit å redusere sult problemet mest, svarer han; "Det hyper autoritære, kapitalistiske landet Kina". Dette er ikke en oppløftende tanke, selv om det var idèen om at også kinesere og indere skal få spise kjøtt, som gjorde at jeg for 13 år sluttet å spise kjøtt selv.
Personlig mener jeg at vi som er blant de rikeste i verden er nødt til å fire på krava, leve litt langsommere, ta bedre vare på tingene våre, kreve mindre og dele mer. Jeg kan ikke se at mine små innspill som å støtte veldedige saker, ikke spise kjøtt, ha shoppestopp og å velge vekk bilen når jeg kan, kan ha noe som helst å si for verdensøkonomien, men det gjør godt for selvfølelsen.

Det var en tankefull gjeng som forlot Litteraturhuset denne kvelden. Takk for et kjempeflott arrangement!

Siden jeg var ganske kritisk til intervjueren ved min forrige tilstedeværelse på Litteraturhuset, vil jeg berømme dagens intervjuer Teresa Grøtan med innsatsen. Hun hadde fokus på Martin Caparròs, stilte korte spørsmål som både publikum og intervjuobjekt hang med på, og tillot Caparròs å bruke akkurat så lang tid han trengte på å besvare dem. Måten hun gjorde jobben sin på i kveld, bidro til den sterke opplevelsen jeg satt igjen med.

Dobbeltliv av SJ Watson - psykologisk thriller

Lydbok på iPhone`en er glimrende motivasjon for å snøre joggeskoene og komme seg ut på tur. SJ Watson debuterte med Før jeg sovner som jeg leste i 2012, og følger i år opp med denne skikkelig creepye psykologiske thrilleren.

Forlaget om boken:
Hun elsker ektemannen sin. Hun er besatt av en fremmed. Hun er en hengiven mor. Hun er innstilt på å ofre alt. Hun vet hva hun gjør. Hun har mistet kontrollen. Hun er uskyldig. Hun er skyldig. Hun lever to liv. Hun kan miste dem begge ...
En politibil står utenfor Julias hus idet hun kommer hjem. Lillesøsteren Kate har blitt drept i Paris. Julia merker at hun er lettet. Men etter lettelsen kommer besettelsen - hvem drepte Kate? Julia forsøker å sette seg inn i søsterens liv og blir sugd inn et nett av datingprofiler, sex og løgner. Hun sjonglerer to liv, og det er i ferd med å bli farlig.

SJ Watson holder seg til den sjangeren han hadde i sin debutbok. Jeg skrev ikke om den forrige boken så jeg kan ikke sette fingeren på hva det var som gjorde at den "bare" fikk en 4`er. Dobbeltliv scorer dessverre ikke så høyt, for jeg irriterte meg gjennom stort sett hele boken, fra den første løgnen hun serverer mannen sin, venninnen sin og alle rundt seg. Hun tar beslutninger helt uten et snev av fornuft, og lever et skjult liv bak ryggen på alle som er glad i henne.

I mine øyne henger det ikke på greip det som skjer, selv om forfatteren stort sett greier å forklare hvorfor hun gjør som hun gjør. Ingen er såååå styrt av det de har nedi trusen, at de ikke kan ta fornuftige avgjørelser om viktige ting i livet. Jeg tenkte flere ganger at denne historien ikke kunne vært skrevet av en kvinne, for så dum greier ikke kvinner å fremstille andre kvinner. Så det så!!

Silje Storstein som har lest inn boken gjorde en formidabel jobb. Hun har en fantastisk teknikk og stemme, som passer perfekt til mitt øre. Hadde jeg ikke hatt hennes velsmurte røst i øret når jeg var ute og gikk (les: irriterte meg) så hadde det kommet mange aggressive utbrudd på turstiene jeg bruker.

Mycriminalmind har også skrevet om boken

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2016
Original tittel: Second life
Lyttetid: 11 timer og 39 min
Kilde: Lytteeksemplar

Svin - nytt kapittel i Carl-Johan Vallgren sin serie om Danny Katz

Den første boken i serien heter Skyggegutten, og siden jeg likte den veldig godt var jeg ikke sen om å lese hans seneste utgivelse. Bøkene er frittstående og kan godt leses for seg, men i den første boken blir en godt kjent med Danny Katz, så jeg anbefaler deg å lese den først.

Forlaget om boken:
Jorma Hedlund har egentlig trukket seg tilbake. Det er slutt på det kriminelle livet. Men tipset om verditransporten er for godt. Ett siste ran, så får det være nok. Men snart er Jorma en jaget mann.

Samtidig forsøker Danny Katz å finne ut hva som har skjedd med sin tidligere venn, narkodealeren Ramón, og hans kjæreste Jenny. Katz er selv tidligere misbruker, og suget etter heroin river og sliter i ham. Hvordan fikk Ramón plutselig tilgang til så mye stoff? Og hvem er egentlig Jenny? Sporene fører Danny Katz til Stockholms pornobransje og deretter i en retning han aldri kunne forutse. Bare én ting er sikkert: Noen vil hindre ham i å finne sannheten.


Denne krimserien har et skikkelig "noir" preg over seg. Vi befinner oss på Stockholms skyggeside, og stifter bekjentskap med miljøer jeg har vanskelig for å se for meg.
Boken har et høyt tempo, og med korte setninger, kjappe replikker og hyppige vekslinger mellom de tre jeg-personene, blir det aldri kjedelig.

Handlingen starter med Jorma Hedlunds planlegging av et ran. Når Danny Katz kommer inn i bildet er det for å lete etter sin døde venns kjæreste, noe som byr på store utfordringer. Statsadvokat Eva Westin blir innblandet i begivenhetene når Danny ber henne, i kraft av sin stilling finne ut av noen detaljer. Danny, Jorma og Eva er alle bekjente fra tiden på kjøret, og personlighetene deres bærer preg av den samme rotløsheten og savnet.

Alt jeg hadde lest om denne boken på forhånd trakk frem at det er mye sex i den, så jeg stålsatte meg før jeg begynte å lese. Handlingen tar for seg organisert menneskehandel og et nettverk av kvinnemisshandlere. Det er noen grusomme scener i forbindelse med dette, men jeg synes at det har en hensikt og passer godt inn i handlingen.

Jeg liker måten han bygger opp historien på, og regelrett skyter ut korte, kjappe setninger. Det går nesten så fort for seg noen ganger at jeg tenker at han har strøket litt for mye fra manus. Selv ser jeg på dette som et kompliment fra forfatter til leser, han tar det som en selvfølge at vi henger med i svingene.

Katz har vært uteligger og misbruker, og er ikke i mål med jobben å hanke seg inn igjen. Hans psyke er preget av hans jødiske opphav, og av hvordan han hadde det i oppveksten. Han har aldri forstått hvor mørket i personligheten sin kommer fra, men får i denne boken tips om hvor han kan finne ut ting, om sin for lengst avdøde far. Epilogen frister med en spennende cliffhanger rundt dette, så jeg gleder meg allerede til å følge Danny videre, (selv om de siste avsnittene burde frarøve leseren håp om noe fortsettelse).

Som du sikkert skjønner anbefaler jeg serien om Danny Katz på det varmeste!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 375

Kilde: Leseeksemplar

I dag leser jeg for en god sak til støtte for Barnekreftforeningen

I påvente av Den internationale barnekreftdagen i morgen 
15 februar, har jeg satt av søndagen til lesing. Det er Line Skori som i år igjen har tatt initiativ til denne dugnaden. Du trenger selvfølgelig ikke sitte inne å lese for å støtte Barnekreftforeningen, ønsker du å bidra må du endelig gjøre det.

Til min lesemaraton i fjor var jeg så organisert at jeg hadde en del lettleste bøker med bilder på planen, så da kom det opp i 500 sider. Siden været i Bergen denne søndagen er formidabelt, blir det til at jeg i år antar å lese halvparten så mange sider som i fjor, derfor vil jeg støtte den gode sak med kr. 2,- pr side, i stedet for 1,-.

Dette er bøkene jeg skal lese:
William Shakespeare - Hamlet, lese ferdig  - 80 sider
SJ Watson - Dobbeltliv, høre ferdig - 20 "sider"
Emelie Schepp - Hvite spor, begynne på - 50 sider
Ben Aaronovitch - Rivers of London, begynne på - 100 sider

Det er i morgen 15 februar som er den store dagen, men siden jeg har et tett program i morgen gjør jeg unna lesingen i dag. Vær med på dugnaden da vel, på linken under kan du gi penger til denne så alt for viktige saken:

http://minaksjon.barnekreftforeningen.no/barn-i-sentrum/5-3644#.Vq5J0O4Qfyo.facebook

Oppdatering: Etter en tretimers tur i fineværet, opp Stoltzekleiven og videre til Rundemanen kan jeg smykke meg med 20 000 skritt på telleren. Da er det lov å sette seg ned å lese igjen. Jeg er 120 sider inn i Rivers of London, og elsker den, selv om den ligger litt utenfor min komfortsone. 

Debutanttripp på Litteraturhuset - en notis av typen "jeg var der!"

Når jeg ser at Bjørn Vatne skal være gjest/debattant på i Litteraturhusets boksalong, da kan jeg ikke la vær å ta en tur til by`n. Bjørn Vatne sin roman Slik skal vi velge våre ofre, har gjort inntrykk på mange i året som gikk, så også meg som har anbefalt den videre til flere og stemt den frem til Bokbloggerprisen. Så mange bokbloggere gjorde det samme, at romanen nå er en av tre kandidater i klassen Årets roman.

Berit Hedemann, Mari Tveita Stagrim, Bjørn Vatne og intervjuer Kristoffer Jul-Larsen

De to andre debutantene/debattantene var Berit Hedemann, som har gitt ut All min forakt. En kjærlighetshistorie, og Mari Tveita Stagrim som i fjor ga ut novellesamlingen Alle nyanser av sinne.

Med denne teksten inviterer Litteraturhuset oss til å møte debutanter nå i februar:
"Hvilken rolle spiller aggresjon i litteraturen? Tekster kan gå i mange retninger – fremover, oppover, nedover eller innover – og gjerne i flere retninger samtidig. Men for å komme seg noe sted trengs en motor, og ofte går forfatteren til følelseslivet for å finne drivstoff. Aggresjonen bærer på en eksplosiv kraft, skapende og ødeleggende på samme til."

Selv synes jeg det er spennende å lese debutanter, og spesielt de norske. Jeg er ikke den eneste som tenker sånn, for Boksalongen var fullstappet denne kvelden. Etter nylig å ha lest Facisten som handler om aggresjon følte jeg at denne debatten var et fint tilskudd til tematikken.

De tre debutantene presenterte bøkene sine ved å lese fra dem. Deretter konstruerte Kristoffer Jul-Larsen noen lange, kronglete spørsmål som jeg hadde problemer med å følge med på. Det jeg så av publikum bekreftet at det ikke bare var meg som måtte konsentrere meg når Jul-Larsen snakket, og selv forfatterne så ut til å følge nøye med for å forstå hvor han ville hen.

Det var veldig kjekt å se en av mine favorittdebutanter fra 2015 og høre ham fortelle om tilblivelsen av romanen. Stort mer enn det fikk jeg ikke ut av dette arrangementet. Nå håper jeg inderlig at Bjørn Vatne kommer til Bokbloggprisutdelingen, da skal han få seg et bokbad han sent vil glemme :)

Her kan du lese min omtale av Slik skal vi velge våre ofre. 

Fascisten av Alberto Moravia

Er du klar for en inngående analyse av fascismens psykologi? Hva er det som får mennesker til å utslette sin egen identitet for å gå i et med den store massen? Romanen gir nok ikke utvetydige svar, men var et interessant dypdykk inn i psyken til en mann som hele livet slet med å tilpasse sin egen personlighet til de andres.

Forlaget om boken:
Til sin store skrekk oppdager Marcello allerede som barn at han har en iboende hang til brutalitet. Forferdet av sin egen morbide oppførsel, søker han gjennom hele oppveksten etter det han oppfatter som normalitet. Elsket av sin forlovede og respektert av sine kollegaer, kan det i voksen alder tilsynelatende virke som Marcello besitter en fullstendig kontroll over sitt eget liv. Han ser sin store sjanse til en forfremmelse innen De Hemmelige Tjenester når han en dag blir utnevnt til å likvidere sin tidligere professor ved universitetet, nå leder av motstandsbevegelsen i Paris. Men gjennom et møte med en mystisk kvinne og erkjennelsen av at han selv bare er en brikke i et større spill, begynner normaliteten i Marcellos liv å rakne, og barndommens tilbøyeligheter til det grusomme kommer igjen opp til overflaten.

Alle taper vi vår uskyld, på den ene eller den andre måten; det er det normale.

Det er hovedpersonens higen etter å være normal som preger denne romanen. Vi følger ham fra han er et ensomt barn på 14 år til han nærmer seg 40.
Prologen er på hele 74 sider, og det er her vi møter Marcello som barn. Skildringene av hans foreldre, skolekamerater og oppvekst gjør et sterkt inntrykk, men det er når han møter Lino at beretningen får en tydelig retning. Begivenhetene som følger dette møtet skal prege Marcello for resten av hans liv.

Når vi møter Marcello igjen i første del har det gått 17 år. Han er forlovet med en pike som elsker ham høyt, til tross for hans grå og pedantiske alvor. Han bærer på en skyldfølelse og har en sterk følelse av å stå utenfor fellesskapet. I en alder av 30 år, er han ansatt i staten og får et oppdrag av De Hemmelige Tjenester, som han vil utføre under dekke av sin planlagte bryllupsreise til Paris.

Marcello sliter hele tiden med følelsen av å være anormal, og har en likegyldig holdning til mye av det hans unge kone tenker og mener.

Det var som om han ved denne tanken for første gang satte føttene på trygg grunn, og han tenkte videre: Om litt vil hun være min hustru... og jeg skal bemektige meg henne... og hun skal, så snart hun er bemektiget, sette barn til verden... og inntil videre, i mangel av noe bedre, vil dette være begynnelsen på normaliteten. 

Fascisten er en fengslende roman, som belyser menneskets mørkere sider. Handlingen er satt til Italia før andre verdenskrig, og viser oss litt av spenningen fra Mussolinis tid, uten at begivenhetene blir spesielt politiske av den grunn. Tematikken er spennende, og karakterene vi presenteres for er absolutt minneverdige. Språket er vakkert og måten Moravia skriver på gjør det lett og medrivende å lese.
Boken anbefales på det varmeste! 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1951/på norsk 2015

Sider: 376

Kilde: Leseeksemplar

Alberto Moravia (1907–1990) regnes som en av det 20. århundrets viktigste forfattere. Av hans bøker er det bare De likeglade og Fascisten som er oversatt til norsk. Fascisten er en av Moravias mest leste romaner, som også er gjort kjent gjen­nom Bernardo Bertoluccis filmatisering fra 1970.

Everest en ny thriller skrevet av Odd Harald Hauge

Har du lyst på en "slukebok" som gir deg høy puls og frysninger? Selv måtte jeg fyre i ovnen og ha cognak i den varme sjokoladen da jeg skulle lese de siste 100 sidene. Hva er det som driver enkelte til ekstreme handlinger? Er de helter eller dumdristige våghalser? Boken er fiksjon, men den fikk meg til å stupe inn i bokhyllen og dra frem seks år gammel sakprosa om samme tema. (se under...)

Forlaget presenterer handlingen slik:
Martin Moltzau er en verdenskjent eventyrer, to ganger kåret til Explorer of the Year. Men han har et problem: Det begynner å bli lenge siden den siste bragden.

Martin er ingen fjellklatrer. Likevel lar han seg presse til å bestige Mount Everest for å beholde en lukrativ sponsorkontrakt.
Han kjøper seg inn på en kommersiell ekspedisjon ledet av den britiske klatrelegenden Sir Richard Lawrence.

Ekspedisjonen preges av mistenksomhet og dårlig samhold fra første stund. Samtidig som gruppen kjemper seg opp mot jordens høyeste punkt, blir livsfarlige løgner og halvsannheter avslørt.

Everest er en velskrevet og innsiktsfull thriller om en ekspedisjon til Mount Everest. Forfatteren selv besteg fjellet i 2007, men jeg håper inderlig han hadde litt bedre forhold enn det som beskrives her.

Historien innledes ved at hovedpersonen Martin Moltzau er i møte med sin hovedsponsor og nærmest blir fintet til å delta på en ekspedisjon til Everest. Så er de avgårde, og vi blir kjent med Dawa Chiri Sherpa, ekspedisjonslederen Sir Richard og de andre i gruppen. På utsiden er alle vellykkede mennesker, men samtidig med at de blir kjent med hverandre viser de alle en annen versjon av seg selv.

Karakterene vi møter er alle forskjellige, men de er alle kompetitiv og preget av at prestisje og penger styrer motivasjonen for å gjennomføre denne turen.

Beskrivelsene av de store snømengdene som garantert betyr rasfare, av kulde og ubekvemme forhold gir meg gysninger. Thrilleren har høy nerve fra første side, og spenningen stiger raskt. Kinesiske soldater er ute etter dem, mange interne intriger og konkurranse dem imellom, gjør samarbeidet vanskelig. De fleste har skjulte motiver som setter ekspedisjonen i fare.

Det er ikke tvil om at det er livsfarlig det de har begitt seg ut på, og etterhvert som de nærmer seg toppen blir faresignalene tydelige. De har problemer med å tenke logisk og rasjonelt, og uten å greie å holde på en tanke må de resonnere seg frem til den enkleste ting. Det blir like viktig å drikke og porsjonere ut oksygen som å holde seg varm og i fremdrift, og deltagerne ser stadig vekk spor av at ikke alle har greid brasene.

Historien byr på uventede vendinger og er uforutsigbar. Jeg hadde en vidunderlig leseopplevelse, som førte til utstrakt googling og leting i gamle fotoalbum, for her var da flere navn jeg kjente igjen...

Selv om jeg aldri i livet kunne tenke meg å være med på en sånn ekspedisjon (i alle fall ikke etter denne boken) så hadde jeg stor glede av å lese boken. Nå gleder jeg meg til å møte forfatteren på et arrangement i Bergen 1 mars. Dawa Chiri Sherpa har jeg allerede møtt, på Galdhøpiggen i 2009.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2016

Sider: 311

Kilde: Leseeks

******

Lesingen av denne thrilleren vekket til live gamle minner fra egne "ekspedisjoner".

Sondre 8 år i 2009 blir festet i selen av Dawa Sherpa

I 2009 gikk vi i tau over Styggebreen med Dawa Sherpa som guide. Dette var bare 2 måneder etter den fatale ekspedisjonen ledet av Dawa Sherpa, hvor Jarle Trå og Stein Grønnerøe mfl. deltok.

2010 var vi på treff med turvenner i WWV hvor vi fikk med oss et spennende foredrag hvor Stein Grønnerøe fortalte om redningsaksjonen som hjalp Jarle Trå ned fra Mount Everest.

En lenke til Dagbladets artikkel fra da Jarle Trå ble reddet i 2009. Forfatteren bekrefter også at disse hendelsene har vært med å inspirere til handlingen i denne thrilleren. (legg merke til at avisen er felt for brudd på god presseskikk for denne artikkelen)


I vår mangfoldige bokhylle har vil Jarle Trås bok Livet i fjella og Stein R. Grønnerrøe sin bok Fjellet kaller... bøker det er vel verdt å få med seg. De skriver om den samme ekspedisjonen, hvor Stein er med å redde Jarle ned fra fjellet.

Teater: Samtale før døden, Adolf Eichmanns siste timer på DnS

Dette teaterbesøket var ikke forstyrret av høye forventninger. Få dager før vi skulle se stykket leste jeg en velformulert omtale i en av landets aviser, som ikke hadde mye godt å si om oppsetningen. Etter å ha sett stykket, kan jeg si meg uenig med denne avisens kritiker, kveldens teateropplevelse var en av de bedre, og gjorde et sterkt inntrykk, som kommer til å sitte i lenge.

Adolf Eichmann var den som hadde ansvaret for logistikken under 2. verdenskrig. Det betyr, det var han som fikk togene til å gå, og hadde hovedansvaret for å effektivisere utryddelsen av jødene. 

Stykket som settes opp på DnS i disse dager er bygget rundt en samtale Adolf Eichmann har med dommeren, bare timer før han skal henrettes. Selv om det meste av stykket er bygget på faktiske hendelser, er det faktum at en sånn samtale fant sted, fiksjon. Bra teater blir det av det, det er det ikke tvil om.

Før kveldens forestilling deltok vi på et ørlite foredrag av dramaturg Solrun Toft Iversen. Hun ga oss en del fakta om Eichmanns liv før 2. verdenskrig, og hva som førte til at en vanlig ingeniør kunne utføre den jobben han faktisk gjorde. Hun snakket også litt om DnS sin tolkning av stykket, noe som var veldig oppklarende.

Etter 1945 var Eichmann på rømmen i 17 år, før Israelerne fikk tak i ham i Argentina.
Dansken Adam Price, som har skrevet stykket stiller her spørsmål ved de plikter og det ansvar vi har, som arbeidstakere og medmennesker. Eichmann stilles i rettssaken i 1962 til ansvar for det han har gjort, men siden han ikke personlig har drept noe menneske, innrømmer han aldri at han har gjort noe galt.

Vi har etterhvert blitt vant med den enkle scenografien på DnS, og atter en gang lar vi oss begeistre over hvor enkelt det kan gjøres. Alt fokus er på handlingen og innholdet, og de fem teaterjentene var skjønt enige om at vi likte det vi så.
Jeg gikk ut fra DnS i kveld med en uhyggelig følelse, selv om de eneste tårene kom ved avslutning av første akt.

Øystein Røger ga oss en overbevisende Adolf Eichmann, men det var Jonatan Pilip som spilte hans sjef Heydrich som imponerte mest. Rollen som hans kone ble glimrende spilt av Ragnhild Gudbrandsen, men den sutrete karakteren som midt oppi det hele bare var opptatt av om hennes mann hadde sett to ganger på en ung jente, tiltalte meg ikke. Det var spennende å se hvor langt de ville strekke seg i å belyse hvor mye hun visste og hvor mye hun ville akseptere.

Jeg synes stykket var sterkt. Det belyser viktige temaer, som er aktuelle også i dag, og er en god bidragsyter hvis en skal diskutere menneskers personlige ansvar. Anbefales på det sterkeste!

Mysterieavenyen av John Irving

John Irving har gitt ut flere bøker som har gjort inntrykk på meg, men det er lenge siden jeg har lest noe av ham. I Mysterieavenyen kjenner jeg igjen språket fra Siderhusreglene og Enke for et år, og jeg kan love deg at han fremdeles leverer levende og mangefasede historier.

Forlaget om boken:
Juan Diego vokser opp i slummen i Mexico, og etter en turbulent barndom blir han bortadoptert til USA. Der utdanner han seg til lærer og blir etter hvert en suksessrik forfatter.

I boken møter vi en aldrende Juan Diego på reise ut i verden. Med seg i bagasjen er drømmene og minnene hans; om de fattige foreldrene og søsteren Lupe.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 536
Kilde: Leseeksemplar


For en magisk historie John Irving gir oss med Mysterieavenyen. Beretningen om Juan Diego Guerreros liv favner mange mennesker, mange hendelser og mange land. Som innledningen forespeiler er historien delt i to, hvor vi møter Juan Diego som barn og senere som gammel mann. Disse to historiene følger hverandre tett, ofte hoppes det fra den ene til den andre i samme avsnitt. Det er ikke forvirrende å lese, for skiftet er naturlig, selv om det skjer uten tydelig merking.

Boken er lang og sidene er fullpakket, så det er ikke en roman du setter deg ned å sluker, som så mange andre. Jeg satte like stor pris på begge delene av historien, selv om betraktningene Juan Diego gjør seg på sine gamle dager, avslører litt av det som skal komme til å skje i den tidlige historien.

Juan Diego er født i Mexico og lever en del av sitt liv sammen med lillesøsteren og en mann han antar er faren på en stor søppelfylling. Han er søppelleseren, en liten gutt som aldri fikk gå på skole, men som lærte seg å lese på egenhånd. Søsteren er tankeleser, og snakker et språk som bare storebroren forstår. Hun har mye på hjertet, og han må hele tiden oversette for andre, det hun sier. Det at hun leser tankene til folk og dyr, gir romanen et litt komisk preg.

Selv om søskenparet er fattige og bor på en søppelplass er ikke barndommen deres preget av fattigdom eller nød. Ting skjer som setter dem i kontakt med jesuittene, og mye av teksten er preget av Lupes forhold til katolikker og madonnastatuer.
Jeg vil ikke ta bort magien ved leseopplevelsen ved å røpe for mye av handlingsforløpet, men kan love deg at det hele tiden skjer noe som driver historien videre.

Som gammel mann reiser Juan Diego fra USA, hvor han har bodd og levd som forfatter hele sitt voksne liv, til  Filippinene. Her skal han oppfylle et siste ønske fra en gammel venn, men på veien møter han forskjellige mennesker som kommer til å gjøre reisen til et eventyr.
Han er hjertesyk og må ta betablokkere for å holde det gående. Han tar også Viagra, for selv om kroppen er gammel og utslitt, er ikke hodet det. Disse medisinene danner grunnlaget for det som er typisk ved Irvings skrivestil, hva er fantasi og hva er virkelighet? Vel, hvis det er fantasi noe av det vi får presentert her, så tenker jeg at leseren unner hovedpersonen at det er virkelig. Fornøyelig lesning er det i alle fall!

I denne romanen blir vi tatt med til fattigdom og velstand, til barnehjem, sirkus liv og ikke minst mulig og umulig kjærlighet mellom veldig forskjellige mennesker.

John Irving har en helt spesiell litterær stemme, så jeg er sikker på at mange lesere ivrer etter å sette kloa si i denne godbiten. Ikke stuss, les i vei og lykke til på ferden!


Selv om hovedpersonen er en selvlært leser av rang, som senere blir en aktet forfatter, er det få henvisninger til litteratur i denne romanen, men helt mot slutten av boken finner jeg en godbit for mitt Shakespeareprosjekt. Her nevnes James Shapiro, og hans Who Wrote Shakespeare? Det har blitt googlet og notert, så en liten handleliste for shopping i Stratford har sett dagens lys.

Kjøttfri mandag eller Meatfree monday om du vil - er du med?

Etter å ha fått i hus den nye boken Kjøttfri mandag, har gleden over å lage enkle middagsretter uten kjøtt blusset opp. Noen mandager fremover vil jeg dele oppskrifter fra boken med dere, og først ut er Spinatpai med cottage cheese.

Som oftest når jeg lager mat greier jeg ikke helt å holde meg til oppskriften, men lar meg mer inspirere av nye kokebøker. Jeg har ikke fulgt oppskriften til punkt og prikke her heller, men det jeg har utelukket har ingenting å si for resultatet.
Denne paien inneholder mer eggestand og mindre grønnsaksfyll enn de paiene jeg pleier å lage, men den ble kjempegod. Liker du maten din godt krydret bør du tilføye litt krydder etter eget hode, men husk blir det for sterkt forsvinner den milde runde smaken av spinat.
Jeg antar at du har laget pai før, så hvis du trenger oppskrift og fremgangsmåte for å lage paibunn, så får du google litt.


Jeg hopper rett over til fyllet som lages slik:

250 g frisk spinat finhakkes (den er vasket og tørket fra butikken)
1 løk hakkes
1 hvitløkfedd finhakkes
olivenolje til steking (jeg bruker smør eller rapsolje...)
1 beger Cottage Cheese
1 beger Rømme
2 egg
1/4 ts muskattnøtt
1 ts salt

Stek løk og hvitløk. Pisk sammen egg, Cottage Cheese og Rømme og bland alt sammen sammen med spinaten. Hell det over den forstekte paibunnen og stek i 30 minutter på 200 grader. Sjekk i midten av paien om den er fast og fin, hvis ikke gir du den noen minutter til. Paien kan med hell stå og sette seg litt etter du har tatt den ut av ovnen. Jeg lager ofte pai kvelden i forveien, så er det bare til å sette den inn i kald ovn og varme den opp, mens en selv får pusten igjen etter en lang arbeidsdag.
Håper det smaker!

Karneval og fastelavn - årets faste nærmer seg

Det er ikke bare i Rio de kan lage karneval, i barnehagen denne uken feiret vi til gangs med utkledning, bollespising og mye sang og ballade. I dag er det fastelavnssøndag, og etter å ha gått en 20.000-skritts tur, markerer jeg gjerne avslutningen av karnevalet med fastelavnsboller.

Vi er sikkert ikke de eneste som mesker oss med ekstra fete boller i dag

Tradisjonen tro følger vi opp denne utagerende helgen med blåmandag hvor vi tømmer kjøleskapet og fetetirsdag hvor vi spiser rømmegrøt til middag. Så står askeonsdag for døren, og jeg starter fasten. Den har tidligere vart mellom 7-10 dager, så jeg håper kroppen spiller på lag og lar meg faste i en drøy uke.

Fastelavn er ditt navn

 boller skal vi lage.

Hvis vi ikke boller får,

så lager vi ballade.

Boller opp, og boller ned

 boller i  min mage

Hvis vi ingen boller får,

så lager vi ballade.

Fastelavn betyr "kvelden før faste" og med det regnes de siste tre dagene før fasten starter på onsdag. Når det er fastelavn har ikke fasten begynt, men fråtsingen i fet mat skal forberede menneskene på de asketiske 40 dagene de har foran seg.
Min forbereding til fasten består i å kjøpe inn grønnsaksjuicer og grønnsaker så jeg selv kan lage juice i maskinen min. Det er dette jeg drikker i den uken fasten pågår, sammen med grønn te og grønnsaksavkok hvis jeg føler jeg trenger næringsstoffer.

Å faste er et asketisk foretak, og for min del betyr det at jeg unngår å ha for mye på kalenderen. Jeg overlater handling til gemalen, og bytter ut den hardeste treningen med lange turer. I tillegg mediterer jeg og tar karbad, noe som roer sinnet og er veldig avslappende.

Fasten pleier å sette meg i en god sinnsstemning, jeg blir alltid i godt humør og får mye energi. Jeg får ikke hodepine og føler heller ikke sult, så det er helt tydelig at min kropp reagerer positivt på denne pausen fra både inntrykk og mat. Hvorfor, lurer du kanskje? Det handler om at kroppen skal få ta seg inn igjen. Magen har buldret faretruende i det siste, utslettet mitt i ansiktet blusser og jeg har vont i leddene. Alle disse tingene mildnes av fasten, selv om jeg ikke kommer ferdig kurert ut på andre siden.

Faster du, eller har du vurdert å faste for første gang, så hører jeg gjerne fra deg :)

Her kan du lese om mine tidligere erfaringer:
9 dagers faste i 2012 noen erfaringer fra 2012 her!
Fasten i 2013
Fasten i 2014 og her!
Noen tanker fra 2015

Teater: Vår ære/vår makt på DnS

Teaterstykket Vår ære/vår makt som nylig hadde premiere på DnS, er bygget på Nordal Griegs stykke Vår ære og vår makt som hadde sin urpremiere på DnS våren 1935. På grunn av høye forventninger forårsaket av terningkast 6 og 5 i de lokale avisene, ble årets første teateropplevelse en aldri så liten nedtur for teaterjentene.

Det som gjorde sterkest og mest positivt inntrykk ved denne forestillingen var musikerne og musikken. Per Egil Jørgensen deltok i små men følelsesmessige sterke glimt, bortsett fra sangen hans på slutten som var formidabel. Annabel Guaita hadde kontroll på pianoet som sto så langt vekk fra scenen som overhodet mulig, mens gitaristen Thomas Valeur var plassert midt på scenen og midt i begivenhetene som utspant seg.

Vår ære/vår makt er et konglomerat av handlinger og tar oss med gjennom "spekulasjonstiden" i og etter 1914, og videre fremover mot vår tid. Vi møter Nordahl når han skriver stykket i 1935, og får høre om tumultene stykket forårsaket i presse og det bergenske samfunnet. Bergen har vært preget av store, rike rederfamilier og i stykket Vår ære og vår makt, blir det skildret hvordan disse i løpet av første verdenskrig gikk over lik for å tilegne seg denne rikdommen.

Selve historien fra Vår ære og vår makt, den med rederne som kynisk utnytter muligheten som åpner seg i markedet, under første verdenskrig er spennende å følge med på. Norge var såkalt nøytral i denne krigen, men fattigdommen var stor og mange sjøfolk så seg nødt til å ta oppdrag i handelsflåten, selv om faren for å gå på miner eller bli torpedert var stor. Norge var et lite, fattig land, men en stor sjøfartsnasjon, så til tross for nøytraliteten ble vi en viktig brikke i denne blodige krigen.

DnS selv kaller forestillingen en uredd og utforskende versjon av Nordahl Griegs klassiker, og det må jeg si meg enig i. Som publikum var jeg dog en smule forvirret under hele forestillingen, og savnet litt mer struktur og forutsigbarhet. Alle skuespillerne spilte Nordahl Grieg, enten samtidig eller hver for seg. De seks skuespillerne delte på flere roller, noe som gjorde handlingen vanskelig å følge med på.
I tillegg er det dette mørkerom-greiene. Hva hadde det med saken å gjøre? Ikke likte jeg filmen heller, kall meg prippen, men jeg så ingen klar sammenheng med tematikken i stykket. Det er flott at regissør og dramatiker Tore Vagn Lid får frie tøyler, men noen må da kunne holde ham litt i snippen. Siden det var så mye å følge med på og finne ut av, kunne jeg nesten tenke meg å sitte "ordentlig", ikke hulter til bulter rundt om kring sånn som vi gjør i Teatergarasjen for tiden.

Etter i ettertid å ha finlest programmet (anbefales!) og også Teatermagasinet (husk å plukk det med deg fra vestibylen) så tror jeg at jeg har forstått litt mer av hva de vil, hva som er hva og hva de prøver å si. Jeg liker ikke at teaterstykker skal kreve for mye tankevirksomhet fra min side, men jeg ser at det skal bli kjekt å se stykket på nytt om to uker, tror jeg kommer til å like det bedre da.

Spente jenter har funnet seg en plass i salen

Min oppvarming før fremførelsen er tredelt. Et teaterkafèbesøk i november tok for seg stykkets tilblivelse sett i lys av den daværende teatersjefen. Det var hans datter som snakket om dette. Lørdagen før vårt besøk i teateret var det igjen teaterkafè hvor vi fikk høre litt om stykket, og samtidig fikk bli kjent med Thomas Valeur som har en betydelig musikalsk medvirkning i stykket.
Umiddelbart før forestillingen vi skulle overvære, deltok hele teatergjengen på en byvandring hvor Egil Ertresvåg fortalte om maktens bygninger og første verdenskrig i Bergen. Bybrannen i 1916, som vi nettopp har markert ble også plassert i det store bildet.

Washingtondekretet av Jussi Adler-Olsen

Washingtondekretet er IKKE neste bok i serien om Avdeling Q, men en frittstående thriller som tar oss med til et USA jeg håper vi aldri får oppleve. Starten av boken minnet meg om Underkastelse av Michel Houellebecq, selv om den er et fremtidsscenario satt i et annet land med andre utfordringer. Da jeg leste denne boken benyttet jeg meg både av lydbokversjonen og papirboken.

Forlagets presentasjon:
Det amerikanske presidentvalget er inne i sin siste fase. Doggie Rogers, en av de nærmeste medarbeiderne til Demokratenes kandidat Bruce Jansen, er på vei for å feire den historiske valgseieren. Plutselig lyder skudd, og Jansens høygravide hustru blir drept. Doggie er i sjokk, ikke minst fordi hennes far blir anklaget for drapet.
Bruce Jansen trer inn i presidentembetet som en dypt bitter mann. Han mister sin sunne dømmekraft, og blir dermed et perfekt redskap for krefter som arbeider ut fra sin egne skjulte agenda.


En liten gruppe medarbeidere anført av Doggie, som nå blir USAs mest ettersøkte kvinne, forsøker å avsløre komplottet som det amerikanske samfunnet er utsatt for. Alt hviler på Doggies skuldre.

Som du sikkert forsto av min innledning så trodde jeg at dette var neste kapittel om Avdeling Q. Jeg støtter meg til innfallsmetoden når jeg skal velge lesestoff, og har en tendens til å kaste meg over bøker, uten å lese bakpå eller gjøre andre undersøkelser. Jussi Adler-Olsen er en mester med pennen, og Washingtondekretet viser at han kan skrive inngående og overbevisende om det tema han har satt seg fore å belyse.

Det scenarioet som skildres i denne thrilleren er skikkelig creepy. Vi har alle våre tanker om det amerikanske samfunnet, på godt og vont, og jeg for min del greide å leve meg inn i at det som skjer her kan skje. Det som anses å være demokratiets vugge oppløses i et raskt tempo. Nye reformer og et maktapparat styrt av en person, tvinger samfunnet i kne. Massive konflikter og umenneskelig håndheving av de nye lovene gjør det amerikanske samfunnet til en ren politistat.

Tematikken føles "in" i tiden på et vis, og selv om dette ikke er den første boken jeg leser som tar for seg hva som kan forpeste samfunnet vårt, presenteres vi her for omstendigheter en vanskelig kan overse. Vi er i USA og alt føles veldig amerikansk. Det er fristende å si "only in America", når en hører mye om våpenlovgivning og utførelse av dødsstraff.

Legg merke til at boken er lang, og lydboken føltes enda lengre. Vi blir kjent med de forskjellige karakterene via deres egne historier, så handlingstrådene er mange og detaljerte. De blir flettet sammen litt etter litt, i takt med at ting blir avslørt og forklart etterhvert.

Washingtondekretet er spennende, men jeg vil ikke bruke ord som action og dramatikk, til det er dialogene for langdryge. Skildringene av et USA som er isolert og helt uten ytringsfrihet, hvor menneskene tas ut av fengslene men settes til tvangsarbeid, er skremmende. Forfatteren viser en god innsikt i hvordan det politiske systemet er bygget opp, og jeg konkluderer for min egen del at betraktningene han kommer med er overbevisende.

Mot bokens siste tredjedel skjer et skifte, og scenarioet forandrer seg dramatisk. Jeg som leser følte meg litt "lurt" av at tingene ikke var sånn som de hadde blitt presentert. Flere av karakterene var i en ekstremt vanskelig situasjon, som han på dødscellen og datteren som forsøker å redde ham, uten at jeg ble svett på ryggen av den grunn.
Muligens at Washingtondekretet ble for preget av amerikansk politikk til at det fenget min interesse. Historien består av mange hendelser, men all dialogen gjør at lesingen foregår litt i "slow motion".

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug

Lyttetid: 23 timer og 17 min. Sider i boken: 657

Utgitt: 2006/på norsk 2016

Kilde: Lytte-/leseeksemplar

Broren av Joakim Zander

Joakim Zander hadde i 2014 det jeg vil kalle en brakdebut med thrilleren Svømmeren. Nå er han ute med sin andre bok, som til tross for mine høye forventninger imponerte stort.

Forlagets presentasjon:
Etter at Fadi gjør et innbrudd i den svenske forstaden der han bor, får søsteren Yasmine skylden og rømmer til New York. Tynget av dårlig samvittighet blir Fadi stadig mer religiøs. Til slutt reiser han til Midtøsten for å kjempe for den hellige sak.
En dag får Yasmine beskjed om at hun må komme hjem så fort hun kan. Noen mener de har sett Fadi i Sverige.
Samtidig, i London, har Klara Walldéen fått jobb på et forskningsinstitutt som driver med lyssky virksomhet. PC-en hennes blir stjålet, og like etterpå blir en av kollegaene hennes dyttet foran t-banen av ukjente menn. Også Klara må tilbake til Stockholm.
I løpet av noen varme dager i august krysses Klaras og Yasmines veier. De er begge havnet i en situasjon der folk med mektige interesser er villig til å gå over lik for å oppnå sine mål.

Denne historien flettes sammen av hendelser på flere stadier. Vi starter i 2011 når Fadi gjør det fatale innbruddet som får søsteren Yasmine til å rømme til New York. Like etterpå tar vi igjen Yasmine i 2015, når hun løsriver seg fra sin destruktive kjæreste og begivenhetene som etterhvert fører henne tilbake til Sverige, settes i gang.

Så er vi tilbake til år 2000, Yasmine og Fadi er unge og nylig ankommet Sverige. De strever med språket og opplever landet de har havnet i som kaldt og uforståelig. Barna får ikke alt de trenger for å leve i kalde Sverige, for foreldrene sender det de kan av penger til familien i hjemlandet.
Måten forfatteren skildrer de første snøfillene, den kalde våren og hvordan barna føler seg fremmed for sine egne foreldre er hjerteskjærende lesning.

Syv år senere i Bergstad, en forstad til Stockholm hvor de vokser opp. Barna lever parallelt med foreldrene men de har ingen kontroll på dem. Dagene er endeløse, timene fylt med tristesse, og Fadi spesielt begynner å føle hat og selvforakt, fordi han ikke føler seg som en god nok muslim. Beskrivelsene av hvordan de har det er utrolig gode, og jeg føler virkelig at jeg kan forstå hvorfor de blir utagerende. Jeg tar meg i å synes synd på dem samtidig som jeg forakter mye av det de gjør.

Tre år etter ranet har Fadi blitt en overbevist religiøs som har usunne tanker om hvordan han vil leve livet sitt.

Når Klara Walldèens historie begynner er vi i London i 2015. Hun er medforfatter på en stor rapport som skal belyse spørsmål rundt privatisering av politimyndigheten. Mye skjer i London før hun og sjefen hennes reiser til Stocholm for å være talere på denne kongressen. Nå er vi kommet mot slutten av boken, og det som skjer herfra skal jeg holde meg langt fra å røpe noe om.

Han ler, og det er lenge siden jeg har hørt noen le, så jeg ler også og blir forbauset over hvordan det låter, liksom høyt og sprikende og slett ikke som meg, så jeg tier igjen.

Joakim Zander skriver med en genuin følelse. Han bruker ikke mange ord på å få frem det han vil, men skildrer stemninger, tanker og følelser på en utrolig treffsikker måte. Karakterene er troverdige, og handlingen til de grader spennende at jeg satt pal i fem timer for å lese ferdig boken.

På bloggen My criminal mind, finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 442

Kilde: Leseeks