2020 Post festum av Gunnar Staalesen

Etter å ha avsluttet fjoråret med å nilytte meg gjennom alle tre bøkene i Hundreårstrilogien, kunne jeg starte 2022 med Gunnar Staalesens oppfølger til denne trilogien. Jeg koste meg med å lytte til Sigmund Sæveruds fantastiske innlesing. Med hans stemme fremdeles i ørene, leste jeg 2020 Post festum med den samme betoning som Sæverud, til stor glede for meg selv, og de som så meg humre/lese.

Forlaget om handlingen:
De siste tjue årene omfatter store og dramatiske begivenheter, som terrorangrepet i USA 11. september 2001 og terrorhandlingen som rystet Norge 22. juli 2011. Oljealderen nærmer seg kanskje slutten, og kampen står om miljø, klima og fundamentalisme. Verden er connected på helt andre måter enn før.

Mot dette bakteppet veves en handling av sterke følelser, gammelt hat og nag, følelsesmessige forlis, personlige tragedier og drømmer om kjærlighet. Her følger vi representanter for familiene Nesbø, Brandt, Moland – kjent fra Hundreårstrilogien – og flere andre gjennom de siste tjue årene av norsk og internasjonal historie, fra årtusenskiftet til koronaåret 2020. 

Under det hele hviler gåten om den såkalte Isdalskvinnen, et mystisk dødsfall som inntraff i Bergen i november 1970. Nye opplysninger kommer Varg Veum for øre. Kan han oppklare saken om Isdalskvinnen, 50 år på overtid? 

Romanen starter i jeg-form, og vi befinner oss på privatetterforsker Varg Veum sitt kontor. Joakim Sæter kommer inn og forteller, at hans nylig avdøde far ytret noen helt spesielle ord like før han døde, og siden Sæters kone tidligere har fått god hjelp av Veum, vil de høre litt med ham om han kan nøste litt i dette mysteriet. 

Dialogen der i begynnelsen er utrolig herlig. Varg Veum oppsøker Alf Pedersen, som skråler på klingende god gammal bergensk, fikk karakterene til å stå tydelig frem for meg. 

Boken er delt i fire deler, og de to neste delene er skrevet i tredjeperson, og vi begynner på begynnelsen, altså i 2001. Journalisten Håkon Brandt er på oppdrag i New York for BT, når det smeller, i tvillingtårnene. Hvis du ikke var der (eller foran tv`en) så er skildringene av hendelsen så god, at den bør du få med deg. Men, de fleste av oss "var der", jeg kjente meg godt igjen, både i følelsene jeg satt med, og alt som ble formidlet derfra i timene, dagene og ukene som gikk etterpå.

Noen historier fra trilogien flettes inn i denne romanen også, vi møter igjen Veslemøy Heggøy Fossedal, som opplevde å bli bortført som 11 åring, og som var godt voksen da hun endelig fikk bearbeidet traumet, og de fant ut hvem som var ugjerningsmannen. Håkon Brandt er i gang med å skrive "true crime" og han er i kontakt med Veslemøy. Samtidig slipper Mikael Brekke ut av fengsel, etter å ha sonet en drapsdom.

I Moland-familien har det gått i arv å være politi, og nå er det Signe Moland som arbeider som etterforsker. Det er niesen til Tarald Nesbø fra Eksingedalen som drar til Utøya på feil tid, og med det får vi også denne dramatiske historien gjenfortalt. På denne måten tas tidligere karakterer opp i historien, og får sin naturlige plass, samtidig som dette grepet bidrar til god flyt og god sammenheng.

Det som er nytt er at det muslimske miljøet i Bergen også får sin plass, og når sytten år gamle Fatima forsvinner, tenker folk tilbake på Veslemøy, som opplevde det samme. Denne handlingstråden skildrer, den skammen som mange innvandrerkvinner bærer, fordi de ikke vil giftes bort og holdes nede, av sine fedre og brødre.

Gjennom små historier, og et stort persongalleri skildrer Staalesen vår moderne verden hvor bybanen diskuteres opp og i mente, klimaendringer, Trude Drevlands store tabbe, oljekrisen, opprørsstyrker og IS. Dialogene er slagkraftige og det som kommer frem er interessant, men det er ikke så mye en ikke har hørt før. I de andre bøkene, er handlingen satt for så pass lenge siden, at det er interessant å lære litt om bakgrunnen for hendelsene. Her er alt ferskt i hukommelsen, og da blir det ikke like spennende.

I den avsluttende delen tar vi opp igjen tråden fra del en. Nå har det naturlig vis gått nesten tyve år, så Varg Veum har blitt eldre, men en konvolutt havner hos ham, og Isdalskvinnen får enda noen minutter i rampelyset. 

Jeg likte denne romanen godt, synes det er en fin påbygging av trilogien, siden den er skrevet på den samme måten som de andre tre bøkene. 9/11 og Utøya kunne med letthet vært kuttet ned litt, og dette med denne muslimske familien, føltes mest som et forsøk på å være politisk korrekt. 

Det er ikke sikkert det var så lurt å friske opp med trilogien, før jeg leste denne, for mye er gjengitt her, og det føltes litt oppramsende. De som ikke har lest trilogien kan gjerne lese 2020 Post festum, uten å følte at de bør leste trilogien først.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 512

Kilde: Leseeksemplar