Det tredje riket av Karl Ove Knausgård

Det tredje riket er den tredje boken i storverket som begynte med Morgenstjernen, fortsatte med Ulvene fra evighetens skog. Knausgård skriver om alt det vi ikke forstår, og hva frigjøring av verdens mørke krefter kan gjøre med oss. Igjen er vi tilbake til Knausgårds litt underlige univers, et besøk jeg satt stor pris på.

Forlaget om handlingen:
Nitten år gamle Line forelsker seg i Valdemar, frontfigur i det myteomspunne bandet Domen, og trekkes inn i en hemmelig, fascinerende og skremmende verden. Politimannen Geir etterforsker et makabert trippeldrap, men den teorien han til sist danner seg, kan han ikke fortelle til noen. 

Kunstneren Tove lager bilder inspirert av eventyrenes understrømninger av seksualitet og død. En dag hører hun en stemme som snakker til henne, som vil henne noe. Begravelsesagenten Syvert kjenner en tiltagende uro etter hvert som det går stadig flere dager uten at det rapporteres om døde.

Noe er i bevegelse i verden, det er som om den er hjemsøkt - men av hva, og hvorfor?

Ni karakterer har sin egen historie. Etter hvert får flere av dem i kontakt av forskjellige grunner, og historiene krysser hverandre, men det er fremdeles den kraftige stjernen som knytter handlingsforløpene sammen. 

Handlingen er fragmentert, men hvert forløp er spennende i seg selv. Kunstneren Tove har psykiske problemer, noe som vanskeliggjør familielivet med mann og barn. Gaute er lærer, han tar seg av en elev som kanskje er et kasus for skolepsykologen. Han er også mannen til presten Kathrine, som jeg husket godt fra forrige bok, og som dukker opp til sist.

Det er spennende å høre om Line som forelsker seg i Valdemar, og tar en hårreisende avgjørelse når hun helt alene, drar til ravekonserten han skal ha i Sverige. 

En kultur uten musikk var like utenkelig som en kultur uten språk - det fantes rett og slett ikke, og hadde aldri gjort det. Og det var derfor det var en kompensasjon for det dyriske nærværet vi hadde mistet. 

Inne i musikken fantes ingen tanker, ingen fornuft, ingen rasjonalitet, ingen plikter eller forventninger, fortid eller framtid. 

Musikken var det tredje øyet.

Bandet som forsvant i den første boken blir funnet etter 5 dager. Vi hører om Geir som etterforsker forsvinningen, og alle de merkelige detaljene på åstedet. Ja for det er et åsted, og det er i Svartediket, Bergens svarte hull, når det gjelder mennesker som forsvinner.

Drømmer har en viktig rolle i denne delen av storverket, for alle karakterene drømmer ekle, livaktige drømmer, og går rundt i en halvdøs mye av tiden. Sannsynlighetsteori og statistikk diskuteres, og tankene mine går til Anomalien, en annen roman jeg leste nylig. 

Spørsmålet som hang i meg da jeg nærmet meg slutten av boken, var om vi får vite hva den stjernen er for noe, eller om det er den som får alle til å oppføre seg så rart. Vel, det får vi, jeg likte slutten, men jeg kunne nok ønsket meg litt tydeligere avrundinger på enkelte av delhistoriene.

Det tredje riket er knallgodt skrevet, her er mye å henge tankene på underveis, og ikke minst kan leseren kjenne på egen motstand for enkelte sekvenser. Jeg likte Morgenstjernen best, og denne bedre enn Ulvene fra evighetens skog, men jeg har nok lest denne siste boken i serien, med mer oppmerksomhet.

Har du lest de andre bøkene må du få med deg denne ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 483

Kilde: Leseeksemplar