Fortellingen om Barbara av Staalesen og Heske

Like etter Gunnar Staalesen debuterte som forfatter (Uskyldstider 1969) fikk han en forespørsel som mulig samarbeid, fra Marianne Heske, avgangselev ved Bergen Kunsthåndverkskole. Hun kjente seg hjemme i skrivestilen Staalesen brukte i debutromanen, og ville gjerne illustrere noen av hans tekster i sin diplomoppgave.  

Forlagets presentasjon av boken:
I et poetisk og billedskapende språk tegnes et portrett av en ung kvinne, Barbara, som etter et demonstrasjonstog mot den amerikanske ambassade i "byen med de blå trikkene" opplever et mentalt sammenbrudd. 

I et tilbakeblikk - eller er det dette som er den egentlige fortellingen? - gjenopplever hun et kjærlighetsmøte i "byen med de gule bussene". Til sist blir hun skrevet ut fra sykehuset: "Det henger konfetti fra himmelen."

Forlag: Pax
Utgitt: 1971/nytt opplag 2020
Sider: 77
Kilde: Leseeksemplar

En strålende klar høstdag alene på terrassen, fløy jeg av gårde til en annen tid, og slo følge med Barbara. Stillheten som omga meg bidro til at jeg ble dradd inn i handlingen, på samme måte som en kan bli fengslet av et maleri eller et musikkstykke.

På bokens klaffer kan en lese at tekstene ble inspirert av illustrasjonene, men det fungerte også omvendt. Videre kan en lese om hvordan de to kunstnerne jobbet med eksamensoppgaven, som etter sin strålende mottakelse ble utgitt i bokform. Etter femti år med hver sin kunstart møtes Marianne og Gunnar igjen, og i anledning Heskes utstilling i 2020, ble altså boken gitt ut på nytt.

I Fortellingen om Barbara får en lese en ung Staalesen, i et formspråk som nok er ukjent for de fleste. Fremstillingen er så langt fra Varg Veum som det går an å komme, skrivestilen bærer preg av bølger, og en rytme det var lett å falle inn i. Det gikk ikke lang tid før jeg leste, som om jeg leste dikt, med innlevelse, pauser og patos.

Boken er delt i tre deler, men handlingen henger sammen. Siden denne historien er mer som et kunstverk enn en roman, vil jeg ikke ødelegge med å by på min tolkning av teksten. At den gjorde inntrykk er helt sikkert, jeg ble både skremt og glad, og frydet meg over samfunnskritikk og små stillbilder fra epoken handlingen er lagt til. 

Etter endt lesning, flippet jeg frem og tilbake i boken for å studere Marianne Heskes grafikk nærmere. Stadig så jeg nye detaljer og fikk andre assosiasjoner enn tidligere. Dette er spennende. Hun er abstrakt, men har også tydelige former, og noen steder må en se lenge på bildet før det gir mening. Illustrasjonene var utført i de uvanlige teknikkene streketsinger og aquatint. Jeg er kanskje helt på jordet her, men de mest psykedeliske trykkene minnet meg om Pushwagner.  

Sånn begynner boken:

                I byen med de blå trikkene ser du hodene vugge oppover det brede fortauet langs hovedgaten. Du ser ansiktene, trette og hostende. Hvite, dradde trekk. Mørke poser under øynene, hakkete rynker pløsete poser fordelt utover landskapet. Du ser øynene. Overalt ser du øynene. På noen vesener er øynene alt som lever. Øynene som flakker, redde, fryktsomme, angst, alltid angst.
 

Tør du å ta spranget inn i et kunstverk? Jeg lover deg, du kommer levende ut igjen, kanskje endret og mer levende enn du var før ☺