Jeg har lest flere bøker av Vidar Sundstøl, og hvor godt jeg har likt/forstått boken, har vært varierende. Derfor kriblet det litt i magen, da jeg så at han har kommet med en ny roman nå i januar. Det skulle ikke mange sidene til, før jeg skjønte at denne er skrevet helt etter mitt hjerte, begeistringen steg etter hvert som jeg leste den alt for korte boken.
Noen få tiår frem i tid: En kollaps i naturen har fått alle trærne til å dø. En gammel mann skriver om moren og slekten hennes som levde i og av skogen, hvis historie lå lagret og lesbar i myrene i form av pollen. Og så skriver han om Yggdrasil, selve livstreet, som en gang bandt hele det norrøne kosmos sammen.
Ved en tidligere skole deles det daglig ut litt vann og noe kjøtt av ukjent opphav. En siste rest av samfunn. Men langsomt tømmes byen for folk og forsyningene minker. Rekker han å skrive ferdig før alle er borte? Vil han klare å komme seg vekk i tide? Og finnes det noe sted igjen å dra?
En hellig lund er en meditasjon over forbindelsene mellom trær og mennesker. Det er også en elegi for en tapt verden -- en verden det ennå er mulig å gjøre noe for.
Jeg påstår at romanen er for kort, fordi jeg nøt tilstanden den satt meg i, men ikke for kort i forhold til hendelsesforløpet og måten den sluttet på. Det var fengslende å følge den gamle mannen som lever alene i en ødelagt verden.
Historien er satt sammen av det mannen foretar seg i nåtid, av livsnødvendige rutiner og en kraftig lengsel etter å få skrevet ferdig teksten han holder på med. Den tidligere millionbyen er nå tømt for støyende folkemasser, her finnes ikke strøm, så ingen nyheter om hva som skjer i verden, når ham. I små drypp utover historien pusles bildet av omstendighetene sammen, den store elven stinker, vannforsyningen er kuttet, vi hører om tider hvor hyppige branner sto for ødeleggelser og den plutselige skogdøden. Vi får ikke vite i klartekst, hva som har skjedd, heller ikke hvem, om noen, som har makten, og hvorfor menneskene på skolen ikke skjønner norsk.
Så revnet natten i et nytt skrik, lengre denne gangen, og enda villere. Huden min trakk seg sammen til et eneste gys, og jeg kom meg på bena, en olding med et lite barns hamrende hjerte Å påstå at jeg løp, ville vært løgn, men inni meg var jeg på vei til mor gjennom skogen mens kvister pisket inn og håndbaker.
Vil blekket i de to siste kulepennene holde, til det han vil skrive? hvor lenge varer batteriet i hodelykten? hvor kommer egentlig kjøttslintrene de får utdelt sammen med vannflasken fra? Når en samtidig hører om at alle løshundene er borte, kan en jo bare undre seg.
En eske med memorabilia, et bilde av ham selv inni et tre, et gammelt teppe og en drøm. Via disse innfallsvinklene, tok Vidar Sundstøl meg med på en reise i tid, som også gikk innover i meg selv. Jeg lar meg berøre av dystopier, det er noe grensesprengende over tanken på at den moderne verden, faktisk kan ta slutt en gang. Hva gjør vi da? hvordan kan livet se ut for et enkeltmenneske som lever videre, under disse ekstreme forholdene?
En hellig lund er skrevet i et poetisk og avrundet språk, som gir meg mange nydelige bilder på netthinnen. Teksten beveger seg som i bølger, frem og tilbake mellom hverdag og minner, noe som bidro til min egen rolige sinnstilstand, da jeg leste. Forlaget kaller romanen "en meditasjon", og det kan jeg si meg helt enig i. - Denne må du lese!
Spennende! Dystopi - og meditasjon. En elegi for en tapt verden ... dette er nok en roman for meg :)
SvarSlettDet tror jeg helt sikkert :)
SlettHøres litt interessant ut denne. Har lest et par anmeldelser av den. Lurer på om det er en enten-eller-bok.. dvs enten liker man eller ikke.
SvarSlettMen- jeg har nok falt ut av lista til Tiden, lenge siden jeg har fått noe derfra. Så da blir det ev. å låne etterhvert.
Tror ikke det er en entenellerbok, hva er det å ikke like her liksom :) Håper Tiden finner frem til deg igjen, jeg har fått kontakt med forlaget vi snakket om for litt siden, og nå ser det ut som at det kan fungere igjen :)
SlettJo, det er det jeg synes jeg har fanget opp fra omtaler og anmeldelser. Den har fått noen dårlige anmeldelser. Fra Dagbladet feks som kalle den "pompøs elendighet" og gir den terningkast 2. Kanskje kan det ha med tematikken å gjøre, sånn ellers.. Eller at man forventer noe annet fra Sundstøl, han har jo skrevet så mye forskjellig..
SlettForrige kommentar ble slettet pga skriveleifer.
SlettAnita:Jeg tror det er som du sier,en enten eller bok.
Anita/Tine:
Jeg ble skuffet over denne mye fordi jeg hadde trodd jeg skulle få en dystopi men det opplevde jeg ikke denne som. Var mer en gammel mann som var på vei til å bli dement. Flere ting underveis som fikk meg til å tenke i de baner. Gav boken en 3,mye fordi jeg ikke følte noe som helst for denne karen,og det ble for lite "dramatikk" underveis til at jeg som leser kunne ta trusselen på alvor.
Ser den fikk 4 i Stavanger Aftenblad så det har vært ganske lunkent til nå.
Språket var poetisk og godt men flere ganger bikket det over til å bli svulstig.
Jeg gir han ikke opp selv om det ble stang ut denne gang og håper han forsetter trenden med å gi ut en bok hvert år.
Takk for at dere får meg til å tenke gjennom handlingen på nytt jenter :) Som dere vet jeg digget denne boken, for meg har den mange tegn på å være en dystopi, mannen er alene og må passe seg for en ytre fare fra de få andre menneskene. Verden har tross alt gått under, og det handler om å overleve. Han er gammel, og det synes jeg var et pluss, de fleste hovedpersoner i dystopier er unge og sterke, han her har bare ett mål å få skrevet ferdig før han er ferdig. Demensen plukket jeg nok ikke opp.
SlettJeg har ikke lest andre anmeldelser av boken, kanskje jeg skal gjøre det, kanskje ikke. Har som sagt lest noen bøker av Sundstøl tidligere som jeg ikke har likt så godt, men denne her likte jeg veldig godt :)
Jeg leste disse anmeldense etter at jeg hadde lest boken og da var det litt morsomt at Dagbladet som meg hadde plukket opp dette med demensen. Det var jo mye natur i boken og ideen om å skrive om den som et slags stikk til menneskeheten om at vi må ta den på alvor syntes jeg var god men for meg var det for lite dramatikk rundt katastofen til at jeg gikk på dystopi-pinnen. Mye gjentagelser om dette med at han ikke rakk frem i tide før moren døde 32 år tidligere var vel en av grunnene til at jeg tenkte at han hadde demens, for de sekvensene sto like klart for ham som dette med at han måtte gå til skolen og få tildelt mat i nåtid.
SlettJeg har jo gått så pass langt at jeg har tenkt at alt dette skjedde kun i hodet hans jeg, at dette med at verden kollapset, brannene og forfallet egentlig kun har med å gjøre at hans egen verden er i ferd med å briste. At han kun måtte vokte seg for ungdommene for de var sterke enn ham og at han ikke måtte se de i øynene tolket jeg nettopp som en slags metafor på hans eget forfall. Nå prater jeg så mye om denne boken at det er nesten som jeg ville lest den på nytt...Du har sikkert lest flere dystopier enn meg for det er ikke akkurat min favoritt-sjanger.
Veldig interessant Beathe, her har vi virkelig lest boken helt forskjellig. Noe svar på om alt skjedde i hodet hans eller om dette er en dystopi får vi vel ikke. Kan vel konkludere med at denne boken treffer forskjellig, og det må vel være en god ting :) Det stemmer at jeg har lest mange dystopier og trekkes mot sjangeren, men det trenger ikke bety at jeg har lest denne "riktig".
Slett