I Elidas 1001-lesesirkel i juni skal vi lese en britisk forfatter. Vidiadhar Surajprasad Naipaul ble født i Trinidad av indiske foreldre i 1932. Som ung flyttet han til England, først Oxford University, før han ble boende i landet til han døde i 2018. Han debuterte som forfatter i 1957, men gjennombruddet kom fire år senere med romanen Et hus til Mr. Biswas. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 2001.
Dette er en bok om England, om den tredje verden, og samtidig en bok om en kunstners smertelige vei til selverkjennelse. Den ytre fortellingen beretter om en reise, fra det fjerne Trinidad til England midt i 1950-årene, og en rapport om den møysommelige måten forfatteren nærmer seg den nye virkeligheten på. Forfatteren møter et England som ved første øyekast virker uforandret og tradisjonsbundet. Men det går opp for ham at førsteinntrykkene er et bedrag. Båndene som en gang knyttet menneskene til jorden og til hverandre, er smuldret opp.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1987/på norsk 1988
Sider: 317
Kilde: Biblioteket
Før jeg begynte lesingen så leste jeg litt om forfatteren. Jeg ble derfor ikke overrasket da jeg etterpå fant ut at boken er selvbiografisk, for denne handlingen minnet mye om det jeg hadde lest om forfatterens eget liv.
Den navnløse hovedpersonen i denne romanen flyttet fra Trinidad til England for tyve år siden. I del 1 vandrer han rundt og reflekterer over det han ser rundt seg, mens tankene tar ham med tilbake i tid, til den gang han ankom sitt nye hjemland, for første gang.
Han har flyttet mange ganger, og føler seg hudløs og ensom på nye steder. Nå bor han på landsbygda, nær Salisburykatedralen og Stonehenge. Mye av det han ser er forfalt, naturen har tatt tilbake gamle skytefelt og grunnmurer, han studerer omgivelsene i detalj. Han går i gamle Jacks hage blant hagtorn og villroser. Når han våger seg inn i det forfalne huset finner han en pamflett med noen malerier, og det som heter Ankomsts gåte gjør sterkt inntrykk på ham.
I store deler av livet har han følt seg splittet - menneske og forfatter. Denne betraktningen går igjen i alle de fem delene, boken består av, og binder de fem vinklingene sammen. Det er ikke fem atskilte historier, det handler hele tiden om denne forfatteren, og henvisninger knytter delene sømløst sammen.
Jeg la merke til disse forandringene i min personlighet, men fordi jeg ikke engang tenkte på dem som noe mulig tema, skrev jeg ingen ting om det i dagboken. Så mellom mannen som skrev og den reisende hadde det allerede oppstått et gap, et gap mellom mennesket og forfatteren.
I del 2 hører vi om reisen hans fra Trinidad, med fly til New York, båt til Southampton og tog til London, hvor han bodde en tid på Earls Court. Jeg elsker London, og nøt denne delen litt ekstra. Han har tatt avskjed med sin asiatiske bondefortid, noe som gir ham en vedvarende følelse av panikk, og en svinnende selvfølelse. Han er ensom i sin landflyktighet, og føler seg som en svindler når den butikkansatte er høflig og kaller ham Sir.
De to første delene er de lengste, i del 3 som heter Eføy er vi tilbake i Jacks hage og hører skildringer av runde åser, late elver med sluser og ikke minst våthager a la Constables malerier. Betraktninger rundt hvor pent det er med eføy, snylterplanten eføy knyttes sammen med protagonistens syn på Phillipsene.
 |
| Et av John Constables mange flotte malerier fra området |
I fortsettelsen hører vi mer om menneskene som er knyttet til godset, det store herskapshuset som hadde 16 legendariske gartnere i sin glanstid, nå er det bare Pitton tilbake. Herr og Fru Phillips arbeider på godset, og Bray, sønn av den tidligere hovmesteren melder også sin ankomst.
Helt til den stolte Pitton blir sagt opp helt ut av det blå. Han har problemer med å akseptere sitt nye liv, og i Naipauls tekst får vi det som skjer med Pitton beskrevet på en nydelig måte. Når vi hopper frem til nåtid er vår hovedperson begynt å bli gammel, og sånn skildrer han dette:
Og tiden forandret seg for meg. I begynnelsen hadde den som i barndommen strukket seg i langdrag. Den første våren hadde budt på så mye som stod klart og skarpt fram - moserosen, den enslige blå irisen, peonene under vinduet mitt. Jeg hadde ventet på at året skulle gjenta seg. Så begynte minnene å stokke seg, tiden begynte å rase av sted, årene begynte å blande seg i hverandre. Det begynte å bli vanskelig å sette en dato på det som hadde skjedd.
Det jeg i begynnelsen av lesingen antok skulle bli en litt tunglest roman, med sine tettpakkede sider, ble så langt fra det. Jeg ser at jeg ikke greier å formidle forfatterens hjemløshet, hans ensomhet og hvordan han hele livet søkte fotfeste. Språket hans flyter lett, og her helt fritt for pompøs ordbruk og klisjèer.
Romanen traff noe i meg, det er spennende å lese om kulturblandinger, og hvordan mennesket prøver å passe inn, uten å miste sin egen integritet. Mot slutten bygges en liten intrige, så lesingen ble aldri kjedelig - denne må du få med deg!
Her kan du se hva annet jeg har lest i 1001-lesesirkelen i 2022 ☺
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar