fredag 16. september 2022

Diamantkvelder av Hilde Rød-Larsen

Hilde Rød-Larsen debuterte med Sommertid i 2019, hun jobber som oversetter og har sin utdannelse fra London, i likhet med hovedpersonen i denne romanen. Jeg likte godt den litt snodige måten denne historien er bygget opp på, og ikke minst språket som blir brukt - denne må du lese!

Forlaget om handlingen:
Agnete har kontroll. Dagene følger en fast rytme, kroppen lystrer kommando, hun har en jobb hun trives med. Hun er gift for andre gang og har en datter som snart er voksen. Så begynner hun å miste håret.

En høstmorgen reiser mannen hennes på jobb i utlandet og skal ikke komme hjem før til jul. Hun og datteren er alene i leiligheten. Agnete får ro til å lete etter ord for det kroppen har prøvd å fortelle henne en stund.

I glimt og bruddstykker forsøker hun å se tilbake på seg selv som ung student i London. Hvordan hun lengtet etter å bli avslørt og trøstet. Hvordan hun i de årene forvillet seg inn i et mørke forkledd som lys.



Hovedpersonen i denne romanen blir vi kjent med fra flere vinkler. Boken er delt i tre deler, Agnete en 48 år gammel oversetter av romaner, ser bakover og innover i seg selv. 

Hun forsøker å fortelle historien om Jenny, jenta hun møtte da hun begynte å studere i London, men det vil seg ikke, fortsettelsen tar omveier. Derfor gjør hun en vri, og skriver seg ut av historien. I del to fortelles historien hennes i tredjeperson, karakterene er gjenkjennelige men forskjellige, og navnene er nye. 

Når den siste delen starter spør hun seg, hva ville C med meg? Jeg antar at C er Alexander fra del to, altså Sarah (dvs Jenny) sin psykologfar, som Marianne (altså Agnete) får et forhold til. Forvirrende? neida, bare litt...

I den siste delen møter vi igjen Agnete som middelaldrende kvinne. Mannen som reiste utenlands i begynnelsen av boken, er ventet hjem. Vi hører om hennes første ekteskap, datteren Auroras fødsel, og tankene hennes rundt bruddet med mannen. 

Og så, de første tre månedene, ble jeg likevel et dyr. 
    Melka strømmet og strømmet, og datteren min sugde og sugde, og alt rundt oss var trusler. Hodet mitt ble klart og stille, og kroppen tok over.
        Men hele tida lot jeg som om jeg var et menneske.


Det er mange subtile følelser som skrives frem i denne romanen, som følelsen av å miste besinnelsen, også er det ingen som merker det. Eller å være avsondret fra alle, midt i en menneskevrimmel. Hva gjør vi mennesker for å holde ut med oss selv? Jeg må innrømme at det kokte litt i hodet mitt da jeg slukte denne boken, for slukte den gjorde jeg absolutt.

Refleksjonene er mange og kloke, språket er nydelig, hun klarer å sette ord på de aller minste fornemmelsene som vi mennesker tror vi er alene om. Historien har levende karakterer, som gir dybde og mening til teksten - jeg anbefaler gjerne romanen videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 251
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar