Livets omkostninger av Deborah Levy

En levende selvbiografi er skrevet mens handlingen pågår, midt i livet, uten noe form for etterpåklokskap. Livets omkostninger er den andre boken i Deborah Levys memoartrilogi, den første boken i denne trilogien kom på norsk i fjor og heter Sånt jeg ikke vil vite. Jeg likte den veldig godt, så det var med forventning jeg innledet høstens lesning med denne historien. 

Forlaget om handlingen: 
Boka tar også for seg hva det vil si å være skrivende kvinne i vår tid. 

Samtidig som hun kartlegger hvordan kvinner er blitt oversett og tilsidesatt opp gjennom historien, utforsker Deborah Levy, med utgangspunkt i sin egen historie, hva det vil si å leve et fritt liv, hva det koster å både skulle være mor og forfatter, om det er gitt hva en familie er og om hva som skal til for å bryte med de sosiale rollene vi er blitt tildelt av samfunnet.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2022
Sider: 191
Oversatt av: Anne Cathrine Wollebæk
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

For en spennende måte å skrive en selvbiografi på! Ingen fakta ramses opp, ingen kronologi følges, men leseren får fylt inn puslespillet som utgjør livet til forfatteren. 

Deborah Levy, nå 63 år gammel, er født i Johannesburg, flyttet med foreldrene til London da hun var 9 år gammel. Hun har gitt ut mange bøker, blant annet Svømme hjem og Mannen som så alt, som jeg likte veldig godt. 

Livets omkostninger handler om nettopp dette, hva det koster av personlige oppofrelser å leve. Den lille handlingstråden som finnes begynner like etter seperasjonen fra mannen, da hun temmelig pengelens prøver å skape et hjem for seg og barna, i en falleferdig boligblokk i London. 

Hun skriver i et hageskur hun har lånt av en venninne, hvor hun blir "hun som lusker i hagen", og får hverdagen til å henge i hop, så vidt. Dette skildres som en utfordring, ikke for stor, men heller ikke ubetydelig. Hun kjemper med sorger fra fortiden, i en utrygg tid for seg og barna. "Enten tar fortiden livet av oss, eller så blir vi kunstnere", sier hun et sted.

Levys tanker rundt for eksempel hva farger gjør med oss, eller hvordan dyr påvirker følelsene våre, er nydelig lesning. Ved å støtte seg til kjente tenkere som Proust, Freud, Newton, mfl. hører vi om mange artige episoder fra livet hennes. Hun beundrer flere forfatterkolleger, som Simone de Beauvoir og Marguerite Duras, som får siste ordet i romanen.

                        Å leve uten kjærlighet er bortkastet tid. Jeg bodde i Republikken Skriving og Barn. Jeg var ikke Simone de Beauvoir likevel. Nei, jeg hadde gått av toget på en annen stasjon (ekteskap) og trådt ut på en annen perrong (barn). Hun var musen min, men jeg var virkelig ikke hennes.

Levys refleksjoner rundt hva kvinnelighet er og hva som ligger bak uttrykket "kvinnelig sinnsro" ga meg litt å tenke på. Nøkkelelementet i romanen er sorgen over sin avdøde mor, og savnet av henne. Hun kalte henne sin GPS, og da hun døde gikk skjermen i svart.

Så enkelt men allikevel så kraftfullt. Flere av betraktningene Deborah Levy gjør seg i denne andre boken i trilogien, fikk meg til å bråstoppe i lesingen. Her måtte det leses på nytt, for hodet og hjertet trengte tid til å fordøye. 

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til å lese den siste delen av denne levende biografien. 

Tusen takk til Deichman Bjørvika for intervjuet 6 oktober. Linn Ullmann har blitt en av mine favoritter, både som bokbader/intervjuer og som forfatter, dette var veldig bra. 

Veldig flott at de anerkjente at Annie Ernaux vant Nobelprisen i litteratur i dag, på en sånn fin måte. 

Foto av min pc-skjerm da jeg satt og lyttet.