Resitativ av Toni Morrison

Toni Morrison debuterte som romanforfatter i 1970, hun har gitt ut elleve romaner, og i tillegg skrevet skuespill, dikt, libretto og barnebøker. Også en novelle, Resitativ, som kom ut i 1983. Selv kalte hun novellen for et litterært eksperiment, der leseren er som et forsøksobjekt. Denne utgaven starter med et essay om novellen, skrevet av Zadie Smith, hvor hun hevder at Resitativ er like radikal, relevant og litterært mesterlig i dag, som da den ble skrevet for nesten 40 år siden.

Forlaget om boken:
Åtteåringene Twyla og Roberta møtes på barnehjem. Twylas mor danser hele natten, Robertas mor er alltid syk, så jentene plasseres sammen på rom 466. «Stuck med en jente av motsatt rase», tenker den ene. De to blir uatskillelige, men mister kontakten. Som voksne møtes de kun noen få ganger, på en diner der den ene serverer den andre, senere som to unge mødre i en protestmarsj.

Som lesere får vi vite at en av de to er svart, den andre hvit, men novellen identifiserer aldri hvem er hvem. Og hvert som leseren tror hun ser en løsning, ombestemmer seg en gang og ombestemmer seg igjen, lar Morrison oss gradvis ane hva hver enkelt av oss tar med seg av tolkninger, fordommer og blindflekker inn i teksten.

Boken begynner med Zadie Smiths essay om novellen, en nærlesing av teksten som viser oss at ingen ord eller vendinger i novellen er tilfeldig. Eksperimentet var å fjerne alle rasemarkører i historien. Smith kaller dette en genial filosofisk gåte, noe jeg støtter henne i, for dette var virkelig et interessant leseprosjekt.

Jeg har allerede lest essaysamlingen De andre og romanene Jazz og Sula, derfor føler jeg at jeg kjenner Toni Morrison på et vis. Flere ganger har jeg kommet godt i gang med boken, før en rasemarkør avslører etnisiteten til karakterene. Farge har ikke noe å si, men ofte er det små ting som gjør at vi danner oss et bilde av personen, og det er interessant å tenke over hva våre mentale konstruksjoner er bygget opp av.

Historien om Twyla og Roberta er kort, alt for kort. Jentene blir dumpet på barnehjemmet av foreldrene sine, og skiller seg derfor ut fra de andre barna, som ikke har foreldre. De sloss begge for å forsvare sin egen identitet, og det er en fryd å lese om de to tøffe jentene.

Flere år senere møtes de tilfeldig, først en natt på cafèen hvor Twyla jobber, og enda senere treffes de i dagligvarebutikken. Kjemien mellom dem er litt endret, men de finner frem til det de har til felles, når de prater sammen.

Det er to hverdagsmennesker vi møter, to skjebner kan en vel si, men livene de lever deler de med mange andre. Toni Morrison skiver med sin vanlige patos, det er poetisk og vakker lesning, skrevet i et språk som ikke gir leseren noe motstand. Jeg måtte jo prøve å finne ut hvem som var hvem av de to jentene, så det preget lesningen min, men jeg fant ingen sikker nøkkel til dette spørsmålet.

Har du en favorittbok av Toni Morrison, så gi meg gjerne et tips, for nå fikk jeg lyst å lese mer av henne ☺ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1983/på norsk 2022

Sider: 75

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget