onsdag 28. desember 2022

Samtale om kunst og politikk mellom Èdouard Louis og Ken Loach

Dette er den tredje boken jeg leser på rappen av Èdouard Louis, mannen som til nå har skrevet om sin egen klassereise, og om hvordan han har kommet seg fra elendigheten, til livet som en vellykket forfatter. Denne korte boken er en dialog basert på en scenesamtale i regi av Al-Jazeera, et helt spesielt møte mellom to toneangivende og sterkt politisk bevisste kunstnere, en ung forfatter og en godt voksen filmveteran.

Forlaget om handlingen:
Édouard Louis har flere ganger uttalt hvor viktig regissør Ken Loach (85) og særlig Loachs film, I, Daniel Blake, har vært for ham. Og fellestrekkene mellom filmen og Louis' Hvem drepte faren min er mange. Både Louis og Loach har vokst opp i et arbeidermiljø, den ene fem tiår etter den andre - Louis i et belastet og lite politisk bevisst hjem, Loach i et stolt britisk gruvearbeidersamfunn med lange tradisjoner for samhold og kampvilje.

Resultatet er innsiktsfullt og utfordrende, kanskje også provoserende, og et uvurderlig bakgrunnsmateriale for Édouard Louis store og stadig voksende leserskare.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 57
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg kjenner meg igjen i de mange samtalene jeg har vært på, på biblioteket eller på Litteraturhuset, to kjente stemmer som snakker om viktige ting, mens de tar i mot enkelte spørsmål fra salen. Det var veldig kjekt å lese en sånn samtale, rammen rundt ga mulighet for full konsentrasjon, og tid til ettertanke.

Èdouard Louis kjenner jeg, jeg har lest mange av bøkene hans, og til og med hørt ham snakke "live". Han er reflektert til tusen, bakgrunnen hans gir ham troverdighet i de spørsmålene han er opptatt av, mens hans akademiske tyngde får "alle" til å lytte til hans synspunkter.

Det er en fersk og en godt moden mann som deler sine tanker i denne boken. De snakker om arbeid og sosialundertrykkelse, og hvordan den sosiale debatten ofte oppleves som en propagandamaskin. Språk er viktig for begge disse kunstnerne, og mye av samtalen dreier seg om retorikken som brukes er valgt for å dominere de svakeste i samfunnet.

Når disse to setter søkelyset på mekanismene i den offentlige debatten, og viser hvordan den er dominert av tanker fra høyresiden, vrir det seg inni meg. Det er så mye jeg ikke har lagt merke til, spesielt det at venstresiden må slutte å gå i kapitalismens tjeneste.

De snakker litt om kunst også, disse to kloke mennene. Ken Loach mener kunstens betydning har ingen betydning, den må få være det den vil, det fantasien skaper, ellers drepes all kreativitet.

Èdouard Louis svarer med at man alltid bør nære en slags mistro overfor kunsten, for de som snakker om nødvendigheten av kunst i samfunnet, vil bare ha bekreftet sine egne privilegier. 

                        De radikale bør stille spørsmål ved kulturen og dens system, legge av seg den naive retorikken om kulturen som forener oss, som åpner øynene våre, som får oss til å vokse osv. Det som kjennetegner kulturen - den legitime kulturen - er først og fremst det voldsomme gapet mellom de som har tilgang til den og de som ikke har det.


Slutten av boken kom brått på meg, siden jeg leste på Kindelen, uten å ha sidetallene slått på. Èdouard Louis snakker om forandringen som må skje gjennom sosiale bevegelser, ikke bare gjennom politikken. Han minner om at ved å søke det felles beste, har vi mistet fokus av syne, vi skal gjøre livene til de som lider bedre, og det er en kamp som krever splittelser, motsetninger og spenninger. 

Ken Loach signerer med en uttalelse jeg som jobber i barnehage sier flere ganger for dagen "Vi må dele på godene folkens!"

Denne lille boken skulle Ola og Kari Nordmann ha lest, og den skulle havnet på pensumlisten for videregående. Jeg føler meg i alle fall pittelitt klokere, akkurat nok ør i toppen til at jeg skjønner at jeg har mer å lære ☺

Èdouard Louis og Sandra Lillebø på Litteraturhuset i Bergen i 2015


Les gjerne mine tanker om:
Farvel til Eddy Bellegueule, En kvinnes frigjøring, Forandre seg. Metode

5 kommentarer:

  1. Herlig bok driver å leser den, nå. Tynn, med mange gode meninger :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Med tanke på hvilket miljø han er oppvokst i, er det utrolig å lese hvor flink han er til å formidle sine tanker og meninger. For en klassereise!

      Slett
  2. Ah, det jeg skrev datt bort...
    Tregt nett på denne kafeen, Espresso House i Bodø.
    Det de snakket om har skjedd gradvis over lang tid. Se bare på AP. Tendenser i SV også, det er jo et parti med stor andel middelklassefolk, har vel alltid vært.
    Likte sitatet, kan nikke til det. (fin) Kultur, i alle fall en del av det, er ikke for hvermansen, både pga pris og fordi en del ikke er oppdratt i den retningen. Kino, fotball, masseidrett og populærkonserter er for "folket", teater og opera, kunstutstillinger etc.. er for de andre, selv om jeg nekter å kalle det kultureliten. Jeg er selv vokst opp i arbeiderklassen, og mine foreldre har aldri gått i teater, eller symfoni/opera/klassiske konserter, kunstutstillinger, knapt en konsert.. kanskje aldri. Mine interesser har kommet i meg selv. Var med på amatørteater i tenårene, de så aldri en forestilling. Men de har vel sett Stiklestadspelet for noen år siden, i godt voksen alder, etter lokal påvirkning i årevis. Mine søsken er heller ikke særlig kulturelle av seg, bortsett fra kino, pop-konserter og show. Den ene søstra mi kan gå på utstillinger, siden hun selv maler og har estetiske interesser . Min datter har heldigvis arvet kulturinteressen, og tar med barna i teater o.l. Litt interessant å reflektere over, den reisen man har tatt. Og hvor ofte oppvekst preger barn også på dette feltet.

    SvarSlett
    Svar
    1. En null til deg som orket å begynne på nytt!
      Sånn du forklarer det, skjønner jeg at jeg også er arbeiderklasse, med familie som ikke interesserer seg nevneverdig for kultur. Hvor min egen interesse har kommet fra vet jeg ikke, innenfra tenker jeg, som du. Kanskje vi har roligere liv, mer tid, og kan agere på nysgjerrige vibber?

      Slett
    2. Det handler om deres utdanningsnivå og arbeid. Mine foreldre har kun folkeskole, og har arbeidet i typiske arbeideryrker. Pappa var sjømann og etterhvert industriarbeider, mamma har vært ufaglært kokk i hele sitt voksne liv. Det er vel vår generasjon (og de som ble født ca ti åt før oss, 68-generasjonen) som har brutt ut og har hatt andre muligheter mtp utdanning. Det var det ikke i våre foreldres generasjon, såfremt man ikke hadde penger til det, og kom fra familier der det ble oppmuntret. Antar dine foreldre ikke er så mye yngre enn mine, som er født under krigen.
      Det ble jo sagt noen år at det ikke lenge er klasser i Norge, pga velferdstaten, økt velstand og at alle har "samme" muligheter mtp utdanning, men jeg har siden tenårene vært bevisst min klassebakgrunn. I de siste årene har vi jo sett at skillene øker igjen.
      Mamma og pappa har alltid vært glad i å lese, det har jeg i alle fått derfra. Pappa leser mye sakprosa og aviser, ser Urix og sånt. Mamma er mer på krim og feelgood.
      Jeg tror at en del av oss har interesse for kultur inne i oss på en måte, men vi må ha fått stimuli fra et sted, kan være skolen, det vi leser, ser på TV e.l., at vi er nysgjerrige av natur og derfor orienterer oss mot verden på en annen måte? Det har jo vært mye lettere fra 70-tallet og oppover..

      Slett