torsdag 11. august 2022

Collin av Stefan Heym

En bokomtale på bloggen Würmstuggu pekte meg i retning av denne boken. En politisk spenningsroman, som jeg håpet skulle utfylle mitt bilde av DDR, og den tunge ballasten som tilfaller landene i Øst-Europa. Stefan Heym var opposisjonell, helt siden han første gang fikk et dikt på trykk i en avis i 1931. Da var han bare atten år gammel, og har i hele sin kariere vært en politisk dikter og stridbar polemiker. 

Fra bakpå boken: 
Romanens hovedskikkelse er den middelaldrende forfatteren Hans Collin. Etter å ha skrevet en lang rekke bøker med positive helter er blitt fysisk syk av sin nevrose, sin frustrerte trang til å skrive sannheten, først og fremst om stalinismen i DDR. Han legges inn på en berømt hjerteklinikk. Der er her handlingen i romanen utspilles. 

I sykehusatmosfæren kommer ulike representanter for regimet, i kulturliv og politikk, til syne - i lett forkledning. Her samles skyldige og ofre, som konfronteres med så vel opportunister, som positive helter i den yngre generasjon. Vi får tilbakeblikk på borgerkrigen i Spania, Ungarn-krisen og andre episoder som kaster et grelt historisk lys over nåtiden. En glimrende miljøskildring viser også hvordan sårene fra Stalin-tiden ikke er grodd. 

Etter å ha lest om romanen Collin, var det med skrekkblandet fryd jeg satte meg ned for å lese. Det viste seg at skrekken var utilsiktet, for her møtte jeg på karakterer som var grei å skille fra hverandre, og en handling som var lett å følge.

Jeg tittet bak i boken og leste Dag Halvorsens etterord, noe som hjalp meg å få øye på de politiske detaljene, som jeg visste var der. Dessverre følte jeg at mye av det underliggende budskapet gikk meg hus forbi, spesielt fra midten og ut, da jeg ikke oppfattet så mye av maktstrukturene.

I romanen møter vi Hans Collin, hans kone Nina som er sangerinne, legen Christine Roth og mange flere. Collin skriver sine memoarer, hvor han tar et oppgjør med landets fortid. Dette fortsetter han så smått med på sykehuset, men gjemmer vekk dokumentene så ingen skal få se dem. Legen Roth er på hans side, hun vinner hans fortrolighet mens hun pleier ham, og plukker opp en av hans tidligere romaner og leser den. Handlingen her tar oss med til konsentrasjonsleiren Le Vernet i Frankrike, og slutten på den spanske borgerkrigen i 1939.

Urack er en hatet og fryktet revolusjonær som befinner seg på den samme klinikken som Collin, det gjør også konen til Havelka, så han møter de andre når han er på visitt. Alle har hemmeligheter de skjuler for hverandre, de frykter sammensvergelser og forrædere blant sine egne, men de sier lite rett ut.

Det er ingen propagandaroman dette her, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det er en legeroman med litt ekteskapskonflikter som garnityr, men med de rette brillene på, vil en våken leser få øye på den helt spesielle kulturen, som var her før muren falt.  

Collin viser et tidsbilde som skildrer de problemene som preget DDR gjennom tretti år. Dette kommer frem mellom linjene, på en troverdig og til tider skremmende måte. Selv syntes jeg siste halvdel var langdryg, og ble ikke overrasket over den litt enkle vendingen slutten bød på. 

I bokens siste del har Dag Halvorsen skrevet litt om forfatteren Stefan Heym, hans bakgrunn, men ikke minst den kronglete veien hans skriving har hatt. Da Collin kom ut i 1979 ble det en skandale, han fikk en klekkelig bot for å ha publisert den i vest, og holdt en tale i retten som anses å være et polemisk mesterstykke, om penger, litteratur og makt. Det var ikke slutt med det, og historien som følger forteller hvordan straffeloven ble skjerpet, og at man kunne få fem år i fengsel, for å spre nyheter som kan skade DDR i utlandet. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1979/på norsk 1980
Oversatt av: Ådne Goplen
Sider: 297
Kilde: Biblioteket


Litt mer moderne bøker jeg har lest fra DDR i det siste:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar