Stupet og handa av Olav R. Øyehaug

En verden uten insulin, må være et marerittscenario ingen diabetiker vil tenke på. Tør du å holde den tanken i noen få timer, vil Øyehaug glede og skremme deg med denne historien sin. Jeg har ikke lest noen av de tre bøkene forfatteren har gitt ut tidligere, men ser av omtaler at Kodene, Essensen og Botnen kanskje er like surrealistisk og absurd som Stupet og handa.

Forlaget om handlingen: 
Stupet og handa er ein framtidsroman om korleis ein ung diabetikar reagerer når ei stor hand grip inn i livet hans, og om dei underlege planane han og ein annan diabetikar legg for å stele insulin saman. I eit språk som kan gi kjensla av å sjå ein Buster Keaton-film, blir lesaren vitne til ein skilsettande flytur over Atlanteren, til eit Disneyland dei færraste enno kjenner. 

Stupet og handa liknar få andre romanar, og er gripande og forbløffande, om livet på utsida av røynda og innsida av realiteten. 

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 107
Kilde: Leseeksemplar

Den følelsen, at dette umulig kan vare! - den kjenner jeg meg igjen i. 
Olav R. Øyehaug forteller Kultur Plott om bakgrunnen for denne romanen, som han kaller en selvbiografi med minst mulig tilbakeblikk.

Hovedkarakteren i denne merkelige fortellingen er diabetikeren Øyehaug. Han møter en person, som han bare kaller den nakne (siden han er naken) og sammen setter de seg fore å skaffe seg den livsviktige medisinen de trenger for å leve.

På sykehuset som han til stadighet havner på, vil legen og Tansport (sykepleieren) hjelpe ham. Eller, det de egentlig vil er å bruke ham som forsøkskanin for en digital bukspyttkjertel. Allerede her, tidlig i boken får vi ferten av saftig samfunnskritikk, det føltes for meg som en livbøye, at ikke boken "bare" skulle være eventyr av villeste type.

Gjennom hele historien må leseren forholde seg til virkelighet, og drøm, hva er mareritt og hva er komatøs villfarelse? Det er ikke godt å si, men den røde tråden finnes, så det er bare til å holde seg fast. 

Etter hvert åpenbarer det seg et alvor i denne historien, et som har med klima og bærekraftig utvikling å gjøre. Kanskje Europa skal gå i seg selv med det samme, å sporenstreks fordele godene nedover til Afrika...

Språket som Øyehaug bruker i sin prosa, er et lettfattelig nynorsk. Ordleken hans er satirisk og har bøtter med humor. Selv om tyngdelover og det meste annet som definerer mennesket og den verden vi lever i, er opphevet, skriver han seg ikke helt vekk, for budskapet er klart, vi har kjørt oss inn i et feilspor - finn veien hjem!

***********

Lanseringen av denne boken fant sted på Litteraturhuset 8/12, sammen med Carl Henrik Berge og hans Saltstøttens sønn. Jeg leste begge disse bøkene helgen som gikk, og tenkte nok at de korte romanene har flere likhetstrekk. At forfatteren hadde problemer med å fortelle hva boken handler om, skjønner jeg godt. Han endte med å lese opp baksideteksten, noe som var et smart trekk. Øyehaug kunne fortelle, at han har jobbet med boken daglig siden 2018, så det er kanskje ikke rart at det var vanskelig å si noe kort om den. Forfatteren leste fra begynnelsen av boken, og på spørsmål om han selv har diabetes, sier han først et bastant nei, men lar det sive gjennom at han har disse erfaringene. 
En dystopi med diabetes som drivkraft, er ikke hverdagskost!

Bjørn Aagenæs prater med Olav R. Øyehaug og Carl Henrik Berge