Men størst av alt er begjæret av Sissel Gran

Mitt første møte med Sissel Gran var da jeg for noen år siden leste Inni er vi alltid unge. Overgangsalder, som er tema der føles skremmende aktuelt, og boka traff meg. Begjær derimot var jeg ikke så higen etter å lese om, men etter å ha lest Anitas begeistrede rapporter fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, forandret jeg mening.

Forlaget om handlingen:
Begjær har alltid vært en drivkraft i oss mennesker. Det har fylt oss med et lystbetont pågangsmot til å vinne, utforske, erobre og elske. Samtidig har begjæret en mørk og mektig side. I vår tids sterke tro på fornuften og den gode viljen kan vi komme til å underslå hvordan dette mektige kan lede oss på ville veier. Trangen til å gjøre det gode er riktignok nedfelt i oss. Vi er trygghetssøkende og omsorgsfulle, men kimen til overskridelse, villskap og hensynsløshet finnes også i oss. Det forskrekker og skremmer oss, det er som om begjæret sitter i kjøttet som en fremmed del av oss selv.

Kan vi bli bedre rustet til å håndtere dette fremmede i oss ved å hente det frem i lyset og erkjenne dets eksistens? Er det mulig å eie sitt begjær? 

Slike spørsmål er denne bokens anliggende, og for å utforske dem, tar Sissel Gran leseren med på en tur i liv og litteratur, i lys og mørke.

Lidenskap oppleves ikke som et valg, begjæret klorer seg fast, og fremstår som en dyp rusavhengighet. I kjølvannet av dette kommer skyld og skam og ofte en intens følelse av savn. Boken handler om begjær, utløst av et utall forskjellige ting, dette er mer enn bare å begjære et annet menneske.

                        Vi kan begjære perfeksjon, et kunstverk, musikk. Det vi mest av alt begjærer, er kanskje den fantastiske følelsen som enkelte mennesker kan vekke i oss, trangen til total overgivelse, kontakten med et noe i oss som går langt ut over fornuftens hverdagslighet, som i den intense forelskelsen, eller som da horder av jenter p sekstitallet skrek seg hese, gråt og besvimte ved synet av The Beatles. Det var noe nytt i vår del av verden, en uhørt villskap, hos kvinner! Det ble kalt massesuggesjon og hysteri, men det var ikke det, det var kollektivt begjær.

Sissel Gran forteller i boken om Juicebox, en sexklubb i Oslo, som skal få medlemmene til å føle hva seksuell frigjøring handler om , og normalisere hele "sexgreia". Jeg som holder på å venne meg til, at retorikken ikke skal nevne kjønn lengre, undrer meg over at gruppen bare er for kvinner, men inkluderer folk som er trans, ikke-binære, skeive, streite, pan, bi og alt imellom. Kjønn er jo tydeligvis en stor greie da, når menn ikke er velkommen. Ligger det ikke i mange av disse benevnelsene, at et menneske kan være født kvinne, men føle seg som mann, og motsatt? Jeg er forvirret, og ble ikke mindre forvirret av å lese dette kapitlet i Grans bok.

Jeg lar meg lett rive med at litterære referanser i en bok, og Gran bruker mange av disse. Annie Ernaux skriver om å begjære voldtektsmannen sin, som snur ryggen til etterpå, og Simone de Beauvoir som vektlegger det å være tro mot seg selv. Erika Fatlands reiser til farlige steder er også en form for begjær, og menneskers higen etter å bli best, da er det begjær som gir fart til innsatsen.

Det var kjekt å møte igjen Enheduannas dikt om Inanna, og alle de andre gudommelige formødrene våre. Disse var viktig, før religionen skrumpet inn til å bare handle om en (mannlig) gud. 

Lindring og sjelefred ligger i forsoning ikke i hevn, selv om hevnen som kjent er søt, så får du ikke ro av den. Hevn og vold henger sammen, og er tett forbundet med begjæret. 

Boken bød på flere tankevekkere, og mitt syn på begjær har blitt utvidet et par hakk. Det er greit å vite litt om hva det er som driver oss, når følelsene tar overhånd. Jeg likte boken godt, selv om hun fokuserte på utroskap, skam og følgene av dette, så ligger det mer i begrepet enn jeg hadde tenkt på.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 286

Kilde: BookBites